TRONDHEIM SYMFONIORKESTER BRITTEN & TSJAIKOVSKIJ OLAVSHALLEN TORSDAG 8. FEBRUAR 2018 KL Mayumi Kanagawa, fiolin

Transkript

1 TRONDHEIM SYMFONIORKESTER BRITTEN & TSJAIKOVSKIJ OLAVSHALLEN TORSDAG 8. FEBRUAR 2018 KL Dirigent Solist Konsertmester Eivind Aadland Mayumi Kanagawa, fiolin David Stewart

2 PROGRAM W.A. Mozart ( ) Ouverture til Figaros bryllup Benjamin Britten Fiolinkonsert, op 15 ( ) Moderato con moto Vivace. Cadenza Passacaglia: Andante Lento PAUSE Peter Tsjaikovskij Symfoni nr. 5, e-moll, op 64 ( ) Andante - Allegro con anima Andante cantabile Valse: Allegro moderato Finale: Andante maestoso MOZART Med operaen Figaros bryllup behandler Mozart et brennbart emne. Visst er den et angrep på klassesamfunnet, men i Mozarts tonespråk er den først og fremst en skildring av det tidløse mennesket av kjøtt og blod med hele følelsesregistret fra bunnløs fortvilelse og hevnlyst til den mest påtagelige optimisme og triumf. Den sedvanlige italienske ouverturens inndeling var rask-langsom-rask. Men Mozarts ouverture til Figaros bryllup fra 1785 må nærmest karakteriseres som rask-rask-rask. En ouvertures oppgave er å skape forventninger og gi en forutanelse om operaens handling. Mozart signaliserer med dynamikken og det høye tempoet glede og komikk, men de mørke klangene lar oss ane at dette er en opera buffa med alvorlige innslag. Komponisten ville gjerne ha en libretto som bygget på den franske forfatteren Pierre Beaumarchais komedie Le Mariage de Figaro og kontaktet Lorenzo da Ponte. Men skuespillet var nektet oppført i Wien, så de måtte skrive tekst og musikk i all hemmelighet. Da det keiserlige teater slapp opp for operanyheter, var ikke da Ponte sen om å presentere Figaros bryllup for keiser Joseph, og forsikre ham om at de mest utfordrende avsnittene i Beaumarchais tekst ikke var med i librettoen. Rammefortellingen hører til de mest vanlige på Mozarts tid: kampen mellom adelsherren og menigmann, der tjeneren trekker det lengste strået. Når ouverturens humleflukt har kommet til veis ende går teppet opp, og tjeneren Figaro og hans kjære Susanna er i full gang med å finne en plass for sin nye seng. Spillet kan begynne. BRITTEN Benjamin Brittens Fiolinkonsert er et forholdsvis tidlig verk i hans produksjon, og som årene gikk ble den overskygget av hans senere verker. Også andre fiolinkonserter fra det 20. århundre har fått større oppmerksomhet, ikke minst Alban Bergs Til minne om en engel, som Britten beundret grenseløst. Da Britten som dirigent i 1970 spilte inn sin fiolinkonsert var den et ukjent verk for de fleste. De siste 20 år har den igjen kommet i fokus, og mange førende fiolinister plasserer nå hans gripende og dramatiske konsert på det internasjonale standardrepertoaret. Ved utbruddet av andre verdenskrig reiste den 26 år gamle Benjamin Britten til USA, på vei bort fra det urolige Europa. Det var der han skrev sin fiolinkonsert i september Den kan sikkert lyttes til som en reaksjon på krigen, både den spanske borgerkrigen og fascismens seier som rystet komponisten sterkt og den nye krigen som seilte opp, og hvis omfang da var ukjent. Konserten ble uroppført av New York Philharmonic i 28. mars 1940 med den spanske fiolinisten Antonio Brosa som solist, dirigert av John Barbirolli. Langt fra alle likte den unge komponistens krasse uttrykk, men hans uttrykkskraft og suverene orkestrering var imponerende. Den amerikanske komponisten Elliot Carter skrev i sin anmeldelse at Britten var Englands svar på Prokofjev og Sjostakovitsj, men med en helt egen tone av avvæpnende åpenhet. Han oppfattet konserten som et varsel om den blivende operakomponisten Britten i bred og dyp musikalsk mening, som møter samtiden med intuitivt blikk for menneskets utsatthet. I likhet med Beethovens konsert som innledes med en liten paukefigur, tar Britten denne uortodokse idé videre. Hos ham innleder paukene med en motto skapende rytmisk figur som kan høres ut som en spansk rytme, eller som en marsj rytme. Begge deler gir mening i et alvorlig verk som beskjeftiger seg med krig og sorg. Det er lyden av den spanske borgerkrigen. I første sats blir paukenes illevarslende figur stilt overfor et lyrisk, litt sørgmodig tema i fiolinen. Til slutt er det kun de to tilbake i en stillferdig duett mellom paukene i fiolinen. Prokofjev-anslaget er åpenbart i andresatsens villskap og styrke. Satsen blir avsluttet med en stor

3 solokadens for solisten, og også her dukker paukerytmen fra konsertens innledning opp. Den briljante solopassasjen ender i det klagende temaet fra første sats og danner en glidende overgang til finalen. Under fiolinens sarte klanger presenterer trombonene et enkelt motiv som blir grunnlaget for hele siste sats. Satsen er en såkalt passacaglia, det vil si et stykke musikk som bygger på et tema eller variasjoner over en basslinje som gjentas igjen og igjen. Brittens passacagliatema er høystemt, som en sørgemarsj, som fastholder konsertens alvor. Temaet vandrer rundt i orkesteret, og antar i tur og orden en sangkarakter, dansekarakter og marsjkarakter. Dessuten skifter komponisten toneart ved hver gjentagelse, så musikken synker dypere og dypere ned. Mot slutten er musikken forandret til en klagesang, og fiolinkonserten er blitt til sørgemusikk over en spansk marsjrytme. TSJAIKOVSKIJ Han svingte ofte mellom sterk lidenskap og dyp melankoli, og med femte symfonien var han mer usikker enn noensinne. Når man lytter til skjønnheten og frodigheten i denne symfonien, er det vanskelig å forstå at han var så utilfreds. Etter hvert som den gjorde lykke, skulle også komponisten se med mildere øyne på den. For dette velbalanserte og smidige verket med skjebnemotivet som dukker opp i alle satsene, og med sin melodiske og instrumentale prakt, er tross alt et sant mesterverk og en gripende personlig bekjennelse. For noe mer selvopptatt og følsomt enn denne femte symfonien finnes knapt i orkesterlitteraturen. Og det er også dens styrke. Verket hadde knapt overlevd uten den fullstendige selv utleveringen den byr oss. Vi får følelsen av at vi ikke klarer å unnslippe vår skjebne. Våren 1888 følte komponisten seg utbrent. Han var en tid i Leipzig der han møtte Grieg, som viste ham sin tredje fiolinsonate. Hans reise til Tyskland på slutten av 1880-tallet er levende beskrevet i Klaus Manns roman Symphonie Pathétique fra Her får man et innblikk i Tsjaikovskijs på en gang sterke og skrøpelige personlighet. I Dresden treffer han Brahms, og i sin dagbok skriver Tsjaikovskij: «Jeg har respekt for Brahms artistiske personlig og kunstneriske integritet, men ellers tiltaler han meg ikke. Han virker mørk, bister og kald, og jeg bryr meg ikke så mye om hans musikk.» Klaus Mann utdyper det i sin roman, hvor en Martin Krause intervjuer Tsjaikovskij og spør: «Hva har De imot Brahms?» «Hva jeg har imot ham?» spurte Pjotr. «At han er meg totalt uforståelig. Jeg kan naturligvis påskjønne hans kvaliteter; han er alvorlig og dypsindig, han er gedigen og fornem; han vil aldri gripe til grove og utvendige effekter som andre bruker, for eksempel jeg selv, men i hans musikk synes jeg det er noe tørt, kaldt og tåkete. Det er en tilbøyelighet til noe bunnløst som frastøter meg. Jeg kjenner kalde vinder, ja, jeg fryser, jeg fryser.» Tilbake fra Tysklandsreisen leide Tsjaikovslij seg et hus i landlige omgivelser utenfor Moskva. «Ingen ideer, ingen trang. Likevel forsøker jeg å samle materiale til en symfoni», betror han sin bror Modest. Det første utkastet til den femte symfonien lå ferdig 22. juni Etter hvert gjenfant han inspirasjonen. Han skrev ut symfonien i rasende fart og avsluttet arbeidet den 26. august. Fra hans penn strømmet andre satsens melodiøse sjarm og tredje satsens grasiøse og elegiske vals. Og oppe i symfoniens mange originale og treffende anslag bryter følelsene frem: den gripende mollklarinetten i første sats som etablerer den dystre og mystiske stemningen, og som i egenskap av motto (skjebnemotiv) vender tilbake i alle fire satsene i skiftende klanglig belysning; den berømte hornsoloen (dolce con molto espressione) i den lidenskapelige andre etterfulgt av et lyrisk obotema, «som en stråle av lys», den elegante og lengselsfulle valsen i tredje og fanfaretemaet i finalen som vokser til enorme proporsjoner og vrenges til siste blodsdråpe. Finalens triumfmarsj er «en fullstendig kapitulasjon overfor skjebnen», som komponisten skriver. Tsjaikovskijs fremste talent var hans melodiske gave, og denne uttrykkes tydeligere her enn i noen annen av hans symfonier. Skjebnen var for komponisten «en uovervinnelig makt som passer på at lykke og ro ikke tar overhånd; en makt som henger over våre hoder og forgifter våre sjeler.» Tsjaikovskij sublimerte sitt stormfulle sjeleliv inn i musikken. Symfonien ble uropp ført i St. Peters burg 5. november 1888 under komponistens batong. Publikum var begeistret, kritikerne mer fiendtlige. «Tsjaikovskijs talent er utbrent og utspilt», skrev kritikeren i den tyskspråklig St. Petersburger Zeitung. Brahms hørte symfonien i Hamburg i mars 1889, og uttrykte seg elskverdig om verket, men likte ikke finalen. TSO I SAMARBEID MED Thomas Ramstad

4 Foto: Benjamin Ealovega EIVIND AADLAND Han var sjefdirigent for Trondheim Symfoniorkester i syv sesonger fra 2003 til I sin sjefstid gjennomførte han samtlige av Mahlers og Beethovens symfonier. I sin siste sesong ledet han også TSO på den store turneen til Kina. Aadland leder det nye dirigent programmet på Barratt Due Musikkinstitutt, for å sikre bedre rekruttering av unge til dirigentfaget. Han arbeider regelmessig med Oslofilharmonien, Bergen filharmoniske, Stavanger Symfoniorkester, Göte borg Symfoniker og Svensk Kammerorkester. På Den Norske Opera har han dirigert oppsetninger av Don Giovanni, Figaros bryllup, Tryllefløyten og Flaggermusen. Aadland gjester ofte Radiosymfoniorkestrene i Sverige og Finland, Island Symfoniorkester, Belgias Nasjonalorkester, WDR Sinfonieorchester Köln og SWR Sinfonieorchester Stuttgart og Orchestre National du Capitole de Toulouse, Staatskapelle Weimar og Scottish Chamber Orchstra. Aadland har også hatt dirigentoppdrag i Sør-Korea og Australia. Han mottok Sibeliusprisen i Aadlands diskografi er betydelig, med mye norsk musikk fra Ole Bull til Arne Nordheim. Den inkluderer også Griegs komplette orkesterverk med WDR Sinfonieorchester Köln. Aadland har en fortid både som konsertmester og som fiolinist med solistoppgaver i mange europeiske land. MAYUMI KANAGAWA I fjor høst vant den 22 år gamle japansk-amerikanske fiolinisten Mayumi Kanagawa Prinsesse Astrid Internasjonale Musikkpris Hun overbeviste med sitt fabelaktige spill i Tsjaikovskijs fiolinkonsert, som juryen altså fant å ville honorere med en førsteplass. I tillegg til solistoppgave med Trondheim Symfoniorkester, spiller Kanagawa en kammerkonsert i Griegs Troldsalen i Bergen i samarbeid med Edvard Grieg Internasjonale Pianokonkurranse. Denne konserten finner sted førstkommende søndag 11. februar. Kanagawa er født i Japan, men flyttet i unge år til New York, og senere til Los Angeles. Hun er for tiden student hos prof. Kolja Blacher ved Hochschule für Musik «Hanns Eisler» i Berlin. Hun vant den gjeve Jascha Heifetz Competition i Vilnius i 2013 og Irving M. Klein Competition i San Francisco i Hun har hatt solistoppgaver i Europa og USA med bl.a. Deutsche Kammerphilharmonie Bremen, Finsk Radios Symfoniorkester, Kremerata Baltica og Los Angeles Chamber Orchestra. Hun spiller på en Petrus Guarnerius fiolin (Mantova sent 1700-tall), generøst utlånt av Deutsche Musikinstrumentenfond / Deutsch Stiftung Musikleben. NESTE KONSERT OLAVSHALLEN TORSDAG 15. FEBRUAR 2018 KL PLANETENE Dirigent Gustav Holst John Williams Krzysztof Urbański Planetene Filmmusikk fra Star Wars Samarbeidspartnere Foto: Marco Borggreve

5 Til: ÅR HIPP HURRA FOR BISMARCK Bli med på feiringen av vår Keiserpingvin! Dato: Sted: Feiringen starter med ÅPENT HUS i TSOs lokaler kl Bli med bak i kulissene og få smakebiter av alt det som foregår i et orkester. I kafeen er det bursdagsstemning med salg av boller, brus, kaffe, kaker og Kl er det klart for FAMILIEKONSERT med Trondheim Symfoniorkester. Det er 10 år siden vi ble kjent med pingvinen Bismarck, og nå vil vi gi han en skikkelig overraskelsesbursdag og håper at du også vil være med på feiringen! VELKOMMEN!