Gyrid Gunnes Stemmer 2 Å forkynne Guds ord klart og urent Utkast til en feministisk
prekenpraksis
Om forfatteren: Gyrid Gunnes (f. 1978) er feministteolog og prest i Den norske kirke. I 2008 mottok hun Stjerneskuddprisen for sitt engasjement for unge skeive. Hun gav i 2012 ut kortprosaboken Hellig, sårbar (Portal forlag). Hun har vært menighetsprest i Tromsø og Hamar og studentprest ved NTNU, og er i dag stipendiat ved Diakonhjemmets høyskole.
Om boken: Kan en hellig tekst leses med feministiske øyne? Hva skjer med «Herrens ord» når man ikke er enig med Jesus? Hvilke tekster er hellige, og hva kan man ta med inn i prekenen? I denne boken utforsker prest Gyrid Gunnes disse spørsmålene med utgangspunkt i prekener hun selv har holdt i Den norske kirke. I år er det 100 år siden kvinner fikk stemmerett i Norge. I forbindelse med jubileet utgir Aschehoug Stemmer, en serie med 12 utgivelser én for hver måned skrevet av 12 kvinner som vil bidra til den offentlige debatten. Stemmer er en arena for dagens samfunnsspørsmål. Tekstene kan leses frittstående, men samlet vil de gi et bilde av hva som rører seg i Norge i 2013. Prosjektet handler ikke om hva det vil si å være kvinne, men hva kvinner vil si.
2013 H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo www.aschehoug.no Tilrettelagt for ebok av Type-it AS, Trondheim 2013 ISBN 978-82-03-35461-8 Bibliotekutgave - kun til utlån gjennom bibliotekene
Preludium
Så står jeg der, midt i kirkekommet, søndag klokken 11.30. Prekenmanuset mellom fingrene mine, kroppen inni prestekjolen. Den lille stillheten mellom «Slik lyder Herrens ord» og mine ord. Hvert komma er nedskrevet, jeg har øvd på fremføringen på forhånd. Likevel kjenner jeg en intens lyst til å stikke av. Foreslå at organisten spiller noe isteden. Plassere en støvel på alteret og be menigheten undre seg. Har jeg noe å si som gjør meg fortjent til å snakke uimotsagt de neste 15 20 minutter til 5 eller 500 mennesker? Gir det mening for meg, for andre, for Gud? Det går noen sekunder. Så åpner jeg munnen, lar ordene komme, ett etter ett. Da jeg ble ordinert til prest i Den norske kirke, lovet jeg å «forkynne Guds ord klart og rent». Jeg preker fordi det er en del av utdannelsen og arbeidet mitt. Det er en del av jobben som jeg legger mye tid og eksistensiell og faglig energi i. Jeg er glad i å preke. Samtidig er det en handling som fyller meg med ambivalens. Denne teksten utforsker rommet mellom å preke som kvinnelig prest i 2013, og motstanden mot å gjøre det. Jeg er både troende feminist og troende kristen. Stillheten før prekenen er stillheten der disse to identitetene kjemper med og utfordrer hverandre. Kanskje er prekenen et sted hvor de finner en måte å bli venner på.
Teologisk sett er en preken en muntlig tekst hvor vår egen tid møter en eller flere av Bibelens tekster. Prekenens mål er å fortolke våre liv i lys av fortellingen om Jesus, og fortellingen om Jesus i lys av våre liv. Hensikten er at det hos tilhøreren oppstår glede, ettertanke, frigjøring, undring, endring og tro det som i et teologisk språk kalles et evangelium (gresk: et godt budskap). Predikanten velger ikke hvilken tekst hun eller han preker over: Dette er bestemt av en komité, og følger rytmen i kirkeåret. En preken finner sted innenfor rammen av en gudstjeneste. Dette kan være en gudstjeneste knyttet til en livsrite, som at et barn døpes eller ungdommer konfirmeres. Gudstjenesten finner også sted i en større samfunnsmessig kontekst, eksempelvis at det er borgerkrig i Syria. Både barnet og krigen blir da ramme for prekenen. Slik får den både en samfunnsmessig og en eksistensiell horisont. Prekenen har historisk sett hatt stor autoritativ tyngde, som en institusjon hvor den lærde talte til den leke. Autoriteten lente seg ikke bare på menneskelig frembrakt kunnskap (som skjønnlitteratur, sakprosa eller akademisk faglitteratur), men også på metafysikken: Bibelen er en hellig tekst. Kirken er ikke en hvilken som helst organisasjon, men en organisasjon som har vært nær knyttet til verdslig makt, og som i visse perioder i norsk kirkehistorie også har gitt legitimitet til den sekulære makten. I tillegg var og er prekenen en monologisk sjanger: Det åpnes ikke opp for spørsmål, motstand eller uenighet. Både i fortid og nåtid representerer prekenen ett menneskes utlegning av
teksten. Muligheten til å legge ut teksten går ikke på rundgang i menigheten: Den innehas søndag etter søndag av den samme personen, som gjør en autoritativ tolkning av bibelteksten. Dette gjør at prekenen har vært en sjanger som har hatt og sett seg berettiget til å ha makt. Baksiden av makten blir synlig når prekenen blir gjenstand for latterliggjøring og komikk: Rolv Wesenlunds komiske skikkelse Feriebiskop Fjertnes begynte enhver preken med ordene «Da jeg var på vei til kirken» og hevdet med den største ubluferdighet at både vi og trikken får kraften ovenfra. Komikeren Rowan Atkinson spiller presten som holder en bryllupspreken om oralsex, med utgangspunkt i egne erfaringer. Slike prekenparodier tar på kornet hva som skjer når prekenens krav på autoritet ikke utsettes for kritikk eller selvkritikk. Da går prekenen på tomgang, og det banale fremstilles som dyp eksistensiell visdom. Som sosial institusjon kan prekenen forstås som et brennpunkt for fordeling og tilgang på makt i samfunnet. Frem til 1842 var det forbudt ved lov for leke å tale i religiøse forsamlinger uten godkjennelse av stedets sogneprest. Opphevelse av forbudet (kalt Konventikkelplakaten) dette året var en viktig del av demokratiseringen av samfunnet i det 19. århundret, en demokratiseringsprosess som også førte til parlamentarisme og allmenn stemmerett. Men prekenen har ikke kun vært et brennpunkt for en hierarkisk forskjell mellom lek og lærd, arbeider og embedsmann. Prekenen fra en statskirkelig søndagsgudstjenestens prekestol har også vært en arena for å opprettholde kvinner og menns ulike tilgang på makt. Vekkelseskristendommen og misjonsforeningene ble områder hvor kristne kvinner drev foreninger og