Masarykova univerzita Filozofická fakulta Ústav germanistiky, nordistiky a nederlandistiky Norský jazyk a literatura Tomáš Bratina Tolkningsmuligheter av verbet "få" og dets forekomst i norske avistekster Bakalářská diplomová práce Vedoucí práce: Helene Guldbrandsen 2015
Prohlašuji, že jsem diplomovou práci vypracoval samostatně s využitím uvedených pramenů a literatury.... Podpis autora práce 2
Takk Jeg vil gjerne takke min veileder Helene Guldbrandsen for hennes støtte og hjelp. 3
Innhold Innledning... 5 1 Verb... 6 2 Få som hovedverb... 9 3 Få som hjelpeverb... 10 3.1 Få + infinitiv... 11 3.2 Få + perfektum partisipp... 13 3.2.1 Aspektuelt få... 13 3.2.2 Få-passiv... 14 4 Få i idiomatiske uttrykk... 16 5 Få som futurum av å ha... 19 6 Få i aviser... 20 6.1 Aftenposten... 21 6.2 Dagens Næringsliv... 23 6.3 Verdens Gang (VG)... 26 7 Resultater... 30 8 Konklusjon... 32 Litteratur... 33 Resumé... 34 4
Innledning Verbet få står i en særstilling i norsk språk. Det brukes mye i ulike sammenhenger og med forskjellige betydninger, har høy frekvens i mange ulike teksttyper og opptrer dessuten i idiomatiske uttrykk. Likevel har få fått bare en beskjeden plass i grammatikker, og det er heller ikke mange som har forsøkt å gi en generell oversikt over fås funksjoner. Det er en tydelig ulempe først og fremst for utenlandske norskstudenter som i stor grad har problemer med dette mangesidige verbet. Denne frustrasjonen og fortvilelsen er bakgrunnen for bacheloroppgaven min. Gjennom oppgaven vil jeg hjelpe andre norskstudenter som har befunnet seg i slike situasjoner og forklare dem hvordan få egentlig brukes. Derfor har jeg lagt ved slovakiske oversettelser til alle eksemplene som blir brukt i teksten som vedlegg. Den andre motivasjonen grunner i at jeg vil binde sammen den teoretiske kunnskapen om få med faktiske tekster og finne ut hvor vanlige de enkelte betydningsområdene er. Oppgaven er todelt. Til å begynne med konsentrerer jeg oppmerksomheten om ordklassen verb. Senere tar jeg for meg få i et teoretisk perspektiv. Jeg gir en oversikt over fås bruks- og betydningsområder. I sentrum for oppmerksomheten står først og fremst få som hovedverb og hjelpeverb. Jeg fokuserer imidlertid også på få i idiomatiske uttrykk og få som futurum av verbet ha. Målet med del én er å finne ut hvilken betydning verbet få kan ha. Den andre delen, basert på analyse av få-eksempler i tre norske aviser, går ut fra den teoretiske kunnskapen. I del to undersøker jeg hvor ofte og i hvilken form verbet få brukes i avisene Aftenposten, Dagens Næringsliv og Verdens Gang (VG). Innholdet i avisene og deres målgrupper er ganske forskjellig. I mindre grad lurer jeg på om disse faktorene kan påvirke bruken av få i avisspråk. Den viktigste kilden min i første del er Norsk referansegrammatikk. Den formidler den mest komplekse informasjonen om denne problematikken. Jeg støtter meg også til artikler fra det lingvistiske tidsskriftet NOA og studier av Eva Refsdal og Else Ryan. Kilden til andre del er Norsk Aviskorpus som ble grunnlagt i 1998 og siden har samlet et omfattende tekstmateriale bestående av norske avistekster. Denne oppgaven inneholder også CD-ROM med to vedlegg. Som nevnt finnes de slovakiske oversettelsene i vedlegg 1. Jeg bestemte meg for å gjøre det slik for at sammenhengen i den norske teksten ikke skulle bli forstyrret. Vedlegg 2 inneholder alle treffene på få som er utgangspunktet for den andre delen av oppgaven. 5
1 Verb Det er helt umulig å si nøyaktig hvor mange ord det finnes i norsk. Den største norske ordboka, Tanums store rettskrivingsordbok, inneholder omtrent 300 000 forskjellige ord, men det behøver overhodet ikke å være det endelige tallet. Språket endrer seg over tid, og det kommer stadig nye ord inn i språket, mens gamle forsvinner. For å skjønne bedre hvilke funksjoner ordene har, skiller vi i norsk mellom ti ordklasser: substantiv, verb, adjektiv, pronomen, determinativ, preposisjon, adverb, konjunksjon, subjunksjon og interjeksjon. Verb, som står i sentrum for oppmerksomheten i denne oppgaven, tilhører sammen med substantiv og adjektiv de største ordklassene i norsk 1, og er en uadskillelig del av språksystemet. En vanlig definisjon sier at verb er en ordklasse som forteller om hva noen gjør, hva som finnes eller skjer. Men det er bare en delvis karakteristikk som henviser til det semantiske kriteriet. Norsk referansegrammatik og andre grammatikker jeg har jobbet med, karakteriserer verb på grunnlag av morfologiske, syntaktiske og semantiske egenskaper. Det morfologiske kriteriet går stort sett på hvordan ord er bygd opp og hvordan de blir bøyd. Viktigst her er bøyningsendelser. Ifølge Norsk referansegrammatikk kjennetegnes verbene først og fremst ved at de har tempusbøyning. Selv om norsk har seks verbtider, finnes det kun to ordinære tempusformer: presens og preteritum 2. De er de eneste formene som dannes bare ved hjelp av bøyningsendelser. Bøyningsformer av verb kan imidlertid også signalisere modalitet. I moderne norsk betraktes imperativ- og indikativformer som moduskategorier. Den tredje formen er konjunktiv som imidlertid brukes stadig mindre og hovedsakelig bevares i høytidelig stil eller i faste vendinger. Konjunktivformen ender nemlig i de fleste verb på -e og faller formelt sammen med infinitivformer på -e 3. Det syntaktiske kriteriet refererer til hvilken funksjon verbet har i setningen. Verbenes tempus- og/eller modusbøyde former kan oppføre seg på tre forskjellige måter. Den første muligheten består i at verbet forekommer alene i en setning (1). Verbet kan også være en del av et sammensatt verbal 4 (2) eller opptre som adjektiv (3) eventuelt ha samme funksjon som substantiv (4) 5. 1 GOLDEN, Anne, Kirsti MACDONALD & Else RYEN. Norsk som fremmedsprak: grammatikk. Oslo: Universitetsforlaget, 1990. ISBN 82-00-07500-1. s. 21 2 KULBRANDSTAD, Lars Anders. Språkets mønstre. Grammatiske begreper og metoder. Oslo: Universitetsforlaget, 2005. ISBN 8215007716. s. 120 3 FAARLUND, Jan Terje, Svein LIE & Kjell Ivar VANNEBO. Norsk referansegrammatikk. Oslo: Universitetsforlaget, 1997. ISBN 82-00-22569-0. s. 469 4 En sammensatt verbalform er en forbindelse av to (eller flere) verb der det (de) siste står som utfylling til det første. 5 KULBRANDSTAD, 2005. s. 118 6
(1) Jeg synger om kjærlighet. (2) Jeg har sunget i kor i to år. (3) Jeg uttaler ordene med på en syngende måte. (4) Jeg liker å synge. Fra et semantisk synspunkt tilhører de aller fleste verbene leksikalske ord eller innholdsord (5) som betegner en handling, prosess eller tilstand. De peker på noe utenfor språket og har et eget, selvstendig betydningsinnhold 6. På den andre siden kan noen verb fungere også som grammatiske ord eller funksjonsord (6). De har grammatisk betydning på samme måte som bøyningsendelser og angir visse grunnleggende grammatiske forhold (tid, diatese, modalitet) ved setningen 7. Disse verbene fungerer som hjelpeverb. (5) Jeg spilte fotball i helgen. (6) Jeg har spilt fotball i ti år. Hjelpeverb utgjør en spesiell verbgruppe 8 som danner sammensatt verbal sammen med et hovedverb enten i perfektum partisipp eller i infinitiv. Det eneste hjelpeverbet som kan etterfølges av et hovedverb i begge formene er få 9 (problemstillingen blir nærmere behandlet i kapittel 3). Hjelpeverbene spiller en viktig rolle ved å markere tid og modalitet og noen brukes for å uttrykke passiv. På grunn av dette skiller vi mellom temporale, modale og passivdannende hjelpeverb. De sentrale hjelpeverbene med en temporal funksjon i norsk er ha og være. De brukes for å uttrykke presens perfektum (7) og preteritum perfektum (8). I disse tilfellene står hovedverbet i perfektum partisipp: (7) Jeg er kommet hit for å legge frem våre ideer. (8) Jeg visste at jeg hadde glemt igjen passet hjemme. Mens jeg i (7) brukte være, opptrer imidlertid verbet ha i (8). I moderne norsk kan ha brukes ved alle verb og i disse formene er det det vanligste hjelpeverbet 10. Være har en mer spesifikk funksjon og kan betegne bevegelse eller overgang. Ved disse verbene kan det være en betydningsforskjell slik at de sammensatte formene med være gjerne markerer en tilstand eller et resultat, mens formene med ha legger større vekt på selve handlinga eller 6 KULBRANDSTAD, 2005. s. 110 7 FAARLUND, 1997. s. 516 8 Ifølge Norsk referansegrammatikk utgjør hjelpeverbene ikke en klart avgrenset gruppe av verb. 9 Ibid., s. 516 10 Ibid., s. 520 7
handlingsforløpet 11. Den temporale funksjonen har også skulle og ville som uttrykker presens futurum (9) og preteritum futurum (10). (9) Oppfinnelsen vil vekke oppsikt. (10) Det skulle snart vise seg at han fikk rett. Eksemplene viser at skulle og ville som temporale hjelpeverb brukes sammen med infinitv av hovedverbet, mens ha og være forbindes med perfektum partisipp. Også bli tilhører tidshjelpeverbene, men dets hovedsfunksjon består i å uttrykke passiv. Felles for modale hjelpeverb er at de uttrykker hvilket forhold den som ytrer seg har til det som sies. De opptrer ikke i imperativ og passiv, har preterito-presentisk bøyning, følges av infinitiv av et hovedverb uten å og hvis dette hovedverbet er et bevegelsesverb, kan det utelates: (11) De må (dra) til byen. Til de egentlige modalverbene i norsk regner vi kunne, skulle, ville, måtte og burde 12. I noen grammatikker nevnes også verbet tore blant de modale hjelpeverbene. Ifølge Norsk referansegrammatikk er imidlertid tore sammen med få eksempler på verb som står nær de egentlige modalverbene, men har litt forskjellige egenskaper. De kan nemlig opptre i imperativ og passiv, og brukes som selvstendige verb i andre betydninger (få med modal betydning blir behandlet i kapittel 3). Noen hjelpeverb kan også brukes for å uttrykke passiv. I norsk har vi fire måter å danne passiv på: s-passiv, få-passiv, men i sammenhengen med hjelpeverb regner vi først og fremst med bli-passiv og være-passiv. Passivformene bli og være bøyes i alle tider, mens hovedverbet står i perfektum partisipp. En sjeldnere måte å danne passiv på er få-passiv (fåpassiv blir behandlet i kapittel 3). 11 FAARLUND, 1997. s. 521 12 Ibid., s. 526 8
2 Få som hovedverb Få tilhører de hyppigste og vanligste ordene i norsk 13. Det kan opptre både som adjektiv og verb. Adjektivet få brukes ved tellelige substantiver med betydningen "ikke mange" eller "nesten ingen". Fokuset for denne oppgaven er imidlertid få som verb. Verbet få står i en særstilling for dets flertydighet. Det kan forekomme både som selvstendig verb og hjelpeverb. Som hovedverb har få grunnbetydningen motta (12) eller oppnå (13): (12) Han fikk en gave. (13) Filmen fikk gode anmeldelser i flere aviser. Eksemplene viser at i disse tilfellene er det vanligvis et objekt som står etter få. Dette kan vi betrakte som et kjennetegn ved få som hovedverb. Likevel er man nødt å passe på hvilken funksjon objektet har. Det kan nemlig forandre betydningsinnholdet. Hvis objektet uttrykker en indre tilstand, følelse eller liknende, betyr uttrykket begynne å ha: (14) Hun fikk lyst på kaffe. En annen funksjon har få i tilfeller der til eller fra og en infinitiv følger etter objektet. I Bokmålsordboka står det at uttrykket få noen til å (15) betyr å overtale en til noe, mens få noen fra å (16) er synonymt med å frarå en noe. Begge uttrykkene kan også brukes med refleksivt objekt (17). (15) Vi fikk ham til å snakke. (16) De fikk henne fra å klage over naboene. (17) Jeg må få meg til å trene oftere. Selv om hovedverbet få som regel følges av et objekt, finnes det ifølge Norsk som fremmedspråk et unntak. I betydningen få straff er det mulig å uttrykke seg slik: (18) Hun skal få for den uttalelsen. Hvis få med objekt etterfølges av perfektum partisipp, dreier det seg om en annen tolkningsmulighet. Da har få vanligvis en passiv funksjon. Jeg vil fokusere på denne problematikken i del 3.2.2. 13 Ifølge en undersøkelse av Norsk tekstarkiv ved Universitetet i Bergen som ble utgitt i 2005, tilhører få til de 200 mest frekvente ordene i norsk språk (konkret få 52. plass, får 72. plass, fikk 78. plass, fått 127. plass). Undersøkelsen er basert på tekst fra romaner og aviser. 9
3 Få som hjelpeverb Som tittelen på kapitlet indikerer, vil jeg konsentrere oppmerksomheten om få som hjelpeverb. Hjelpeverbet få er i motsetning til hovedverbet få særlig problematisk. Det har nemlig forskjellige betydningsområder, og kan i en setning opptre sammen med hovedverb i infinitiv (19) eller i perfektum partisipp (20). Få er det eneste hjelpeverbet der dette er mulig 14. (19) Du får begynne med en gang. (20) Jeg får ikke åpnet døra. Flere konstruksjoner som oppstår på denne måten kan være tvetydige, og i noen tilfeller er det ganske vanskelig å fastsette reglene for bruken av en eller annen betydningsvariasjon. De ulike forfatterne jeg har tatt for meg tilbyr ikke en enhetlig løsning på denne problemstillingen. De er delvis enige om at det er sammenhengen og betydningsinnholdet i hovedverbet eller faktorer i kommunikasjonssituasjonen som spiller den viktigste rollen. På den andre siden er det også mulig at det ikke nødvendigvis eksisterer et klart og forhåndsbestemt forhold mellom hjelpeverbets funksjon og hovedverbets form 15. Else Ryan i artikkelen Få en liten studie av et mangesidig hjelpeverb hevder at denne problematikken er forvirrende ikke bare for utenlandske norskstudenter, men til og med for nordmenn. Dette er et spørsmål fra Språknytt: I ein reklameplakat frå Postverket står det: No kan De få kjøpt desse frimerka. Skulle det ikkje ha stått...få kjøpa... (infinitiv)? Språknytt svarer slik: Den tradisjonelle og vanlegaste konstruksjonen er få kjøpt (få er hjelpeverb, kjøpt partisipp av hovudverbet). Vi ser likevel ofte at dette partisippet blir skifta ut med infinitiv. Somme vil leggja ein tydingsskilnad i konstruksjonane, slik at partisippet skulle gå på det mogelege (det er mogeleg å få kjøpt), mens infinitiven meir understrekar det modale (få lov til å kjøpa). [...] Vi vil altså godkjenna begge konstruksjonane som korrekt språkbruk i dag 16. 14 GOLDEN, 1990. s. 100 15 REFSDAL, Eva. Hvilke tolkningsmuligheter gir konstruksjoner med få + partisipp? : semesteroppgave. Oslo: Universitetet i Oslo, Institutt for lingvistiske og nordiske studier, 2006. s. 12 16 RYEN, Else. Få en liten studie av et mangesidig hjelpeverb. NOA norsk som andrespråk nr. 12. 1990, s. 8 10
Svaret kan kanskje bidra til å støtte antakelsen om at konstruksjoner med få som hjelpeverb gjerne er en kilde til misforståelse, og at det ikke er lett å skjønne hvilken betydning få egentlig har. For at denne oppgaven skal bli mer forståelig, har jeg bestemt meg for å dele dette kapitlet inn i to deler: få + infinitiv og få + presens partisipp. 3.1 Få + infinitiv Få-konstruksjoner med infinitiv kjennetegnes ved at få svært ofte opptrer med modal betydning og uttrykker tillatelse eller påbud. Det kan dessuten utelate bevegelsesverb (21) og erstatte proverbet gjøre med seg selv (22): (21) Han fikk ut i verden for å lære. (22) Får jeg låne bilen? Ja, det får/gjør du. Til de egentlige modalverbene i norsk regner vi kunne, skulle, ville, måtte og burde 16. Ved siden av de egentlige modalverbene finnes det også andre verb som har en modal betydning. Ett av dem er hjelpeverbet få som i dette tilfellet kan brukes synonymt med kan (23) og må (24). (23) Du får beholde de bøkene hvis du vil. (24) Vi får nok arbeide hardere. Man kan legge merke til at disse eksemplene ikke er stilistisk forskjellige og begge setningene kan fungere enten som en tillatelse eller et påbud. Det som da bestemmer betydningsinnholdet er først og fremst konteksten og faktorer i kommunikasjonssituasjonen. Få opptrer synonymt med kan i setninger som uttrykker en tilltatelse, og denne tilltatelsen er vanligvis gitt av avsenderen eller av en annen person 17. (25) Jeg får begynne på teaterskolen. Foreldrene mine har endelig gitt meg lov. Som vi ser av dette eksemplet, er det ikke subjektet "jeg" som bestemmer, det er mer styrt av andres vilje. I slike typer setninger kan få erstattes med "få lov til å". Få brukes med denne betydningen også som utfylling til kan for å uttrykke en tillatelse som avsenderen gir i utsagnsøyeblikket 18 : 16 FAARLUND, 1997. s. 526 17 Ibid., s. 624 18 Ibid., s. 624 11
(26) Nå kan du få (lov å) komme inn. En annen mulighet til å bruke modalt få er å uttrykke et påbud eller en nødvendighet. I dette tilfellet står få nærmest til modalverbet må. Få i denne betydningen kan imidlertid ikke brukes i spørrestninger 19. I spørresetninger har modalt få alltid betydningen "få lov til å". (27) Får jeg komme inn? Får jeg lov til å komme inn? En annen forskjell mellom disse to betydningsvariasjonene oppstår ved negasjon. Selv om både få som uttrykker et påbud og få som uttrykker en tillatelse danner negasjon på samme måte (få + ikke + infinitiv), finnes det her en semantisk forskjell. Norsk referansegrammatikk hevder at hvis vi negerer et påbud eller en nødvendighet, er det hele frasen som negeres, ikke modalverbet (28), mens ved tillatelsen er det tvert imot modalverbet (29) som blir negert. (28) Du får ikke gå! Det er nødvendig at du ikke går. (29) Du får ikke gjøre som du vil. Det er ikke mulig/tillatt at du gjør som du vil. Til nå har vi bare hatt eksempler som har vist at få forekommer svært ofte i kombinasjon med hovedverb i infinitiv, og har en modal betydning som ligger nær kan og må. Men det er ikke den eneste muligheten for hvordan få kan tolkes. Uttrykkene få vite eller få høre viser at den samme stilistiske struktur ikke er en garanti for den samme betydningen. I Norsk som fremmedspråk står det at få + infinitiv kan brukes når noe skjer nokså tilfeldig, når noe skjer med en 20 og denne bruken er anskueliggjort med følgende setninger: (30) De fikk vite at eksamen ville bli utsatt. (31) Ved en tilfeldighet fikk hun høre om planene. Ifølge Norsk referansegrammatikk er slike konstruksjoner eksempler på ingressivmomentant aspekt 21, og bruken av få i slike utsagn understreker gjerne at handlinga inntreffer tilfeldig 22. Som regel forekommer disse konstruksjonene ved sanseverb og ved vite. 19 GOLDEN, 1990. s. 102 20 Ibid., s. 102 21 Aspekt er en måte å betrakte en handlings eller en situasjons interne tidsforløp på. Ifølge Norsk referansegrammatikk er konstruksjoner med ingressivt aspekt slike som fokuserer enten på begynnelsesfasen (ingressiv-kontinuativ) eller initialpunktet i handlinga (ingressiv-momentan). Få-konstruksjonen tilhører den andre undergruppen sammen med uttrykket "sette i å" 22 FAARLUND, 1997. s. 657 12
3.2 Få + perfektum partisipp Verbet få er det eneste hjelpeverbet som kan opptre både sammen med hovedverb i infinitiv, og med hovedverb i perfektum partisipp 23. I dette kapitlet vil jeg fokusere på konstruksjoner bestående av verbet få + perfektum partisipp. Disse konstruksjonene er ikke semantisk entydige og kan virke problematiske. I slike tilfeller kan nemlig subjektet for få enten være identisk med den underforståtte agens for partisippet eller forskjellig fra dette 24. Jeg har derfor bestemt meg for å dele dette kapitlet inn i to deler: 1. Aspektuelt få 2. Få-passiv Selv om både aspektuelt få og få-passiv skaper konstruksjoner ved hjelp av perfektum partisipp, kan de ha en ganske forskjellig betydning. En viktig rolle spiller i dette tilfellet rekkefølgen på leddene partisipp og objekt. Tabellen nedenfor viser disse forholdene som blir behandlet i følgende underkapitler: få + partisipp få + partisipp + objekt få + objekt + partisipp Aspektuelt få Få-passiv 3.2.1 Aspektuelt få Verbet få har funksjon som aspektuelt hjelpeverb i setninger hvor det grammatiske subjektet utfører handlingen. Denne bruken av få har en betydning som ligger nær "greie/klare å" 25. Norsk referansegrammatikk tilbyr oss følgende eksempel: (32) Eg får ikkje arbeidt. Eg greier ikkje å arbeide. Dette eksemplet peker på konstruksjonen få + partisipp av intransitive verb. De kan ikke ta objekt og derfor er det ikke mulig å betrakte dette partisippet som et passivt partisipp. I disse tilfellene er den eneste mulige tolkningen den aspektuelle. Mer problematisk kan dette eksemplet være, hvor få også kan ha en annen funksjon enn aspektuelt hjelpeverb: 23 FAARLUND, 1997. s. 104 24 Ibid., s. 529 25 Ibid., s. 847 13
(33) Han fekk reparert bilen. Denne setningen (33) inneholder i motsetning til (32) objekt, og ifølge Norsk referansegrammatikk kan få-konstruksjonene bestående av partisipp og objekt omskrives som en passivsetning med objektet som subjekt. Eksemplet kan altså bety: (33.1) Han greidde å reparere bilen. (33.2) Bilen vart reparert for han. Dette eksemplet viser oss at få ikke alltid er utelukkende aspektuelt selv om hovedverbet står i perfektum partisipp. Stort sett brukes få i en aspektuell funksjon når det er partisippet som utgjør hovedverbet i setningen, og som deler ut semantisk rolle til subjektet 26. 3.2.2 Få-passiv Norsk har en relativt omfattende bruk av passiv, og det finnes fire forskjellige måter å danne passiv på: morfologisk passiv med -s, omskreven passiv med bli, omskreven passiv med være og den omskrevne passiven med få 27. Det finnes noen spesielle trekk for få-passiv. De tilsvarende setningene i aktiv må inneholde både direkte og indirekte objekt, og det indirekte objektet må være en person 28 : (34) Banken innvilget henne et lån på 50 000 kroner. Hvis den aktive setningen inneholder bare ett objekt, må objektet uttrykke eieforhold 29 : (35) Legen har undersøkt øynene til Per. De tilsvarende få-passiv-setningene høres da slik ut: (36) Hun fikk innvilget et lån på 50 000 kroner. (37) Per har fått undersøkt øynene. Disse eksemplene viser oss at i setningene med få som passiv må vi ikke bare ha med hvem handlingen retter seg mot, men dette leddet må også stå som setningens grammatiske subjekt. Vi kan altså ikke si: 26 REFSDAL, 2006. s. 8 27 RYEN, 1990. s. 6 28 Ibid., s. 7 29 Ibid., s. 7 14
(38) Et lån fikk innvilget henne. (39) Øynene til Per har fått undersøkt. Som nevnt tidligere, kan partisippet og objektet i få-konstruksjoner omskrives til en passivsetning der objektet er subjekt. Ved denne bruken av få er det mulig å plassere objektet på to forskjellige posisjoner: (40) Hun fikk reparert bilen. (41) Hun fikk bilen reparert. Ved få-passiv kan objektet og partisippet bytte plass. Likevel er det nok noe større sjanse for valg av den siste uttrykksmåten når handlingen utføres for subjektet av andre 30. På den andre siden er det viktig å presisere at variasjonsmuligheten bare gjelder for få-passivkonstruksjoner. I sammenhenger der bare subjektet kan utføre handlingen (aspektuelt få), må objekt plasseres etter de to verbformene 31. For at disse konstruksjonene kan kalles passivkonstruksjoner, må vi vite hvilken rolle subjektet spiller i forhold til en tilsvarende aktivvariant. Ifølge Norsk referansegrammatikk er den første tolkningen den kausative bruken av få med betydning "sørge for, få noen til": (42) Han fikk bilen reparert. Han fikk noen til å reparere bilen. I denne setningen er det subjektet han som er agens for det kausative innholdet, uten å være den som fullfører handlingen som uttrykkes i partisippet. Hvis subjektet er recipiens og i en tilsvarende aktivsetning opptrer som indirekte objekt, får subjektet en recipiensrolle: (43) Hun fikk lånet innvilget. Banken innvilget henne lånet. Norsk referansegrammatikk hevder også at subjektet for få kan svare til et possessivledd som enten kan uttrykkes som et determinativ i objektet i aktivsetningen eller som et eget setningsledd: (44) Maria fikk undersøkt øynene. Legen undersøkte Marias øyne/øynene til Maria. 30 GOLDEN, 1990. s. 103 31 RYEN, 1990. s. 12 15
4 Få i idiomatiske uttrykk I de forrige kapitlene så vi at få kan oppføre seg både som hoved- og hjelpeverb. Verbet få forekommer dessuten i en rekke uttrykk med overført betydning. Det dreier seg om faste forbindelser der ingen av de enkelte delene kan skiftes ut med andre fordi de utgjør en semantisk helhet. Det er først og fremst konstruksjonen få + preposisjon som vi finner i det som er kalt idiomatiske uttrykk 32. Idiomatisk få blir viet relativt liten oppmerksomhet. I Norsk referansegrammatikk finner vi kun en bemerkning om at få med avbleket deontisk innhold brukes i ulike idiomer. Som eksempler er anført det får våge seg og det får bære og briste. Else Ryan i artikkelen Få en liten studie av et mangesidig hjelpeverb behandler også idiomatisk få og hevder at slike uttrykk kan være vanskelige å lære 33. Mer oppmerksomhet får denne problematikken i Norsk som fremmedspråk: grammatikk og Preposisjoner og partikler i norsk. De angir eksempler på faste ordforbindelser, men dessverre er ikke alle forklart. Noen eksempler finner vi også i Katta i sekken og andre uttrykk, men her er idiomer behandlet generelt og det finnes ingen selvstendig del om få. For å finne så mange idiomatiske uttrykk med få som mulig brukte jeg i tillegg til de nevnte også den nettbaserte versjonen av Bokmålsordboka. Jeg lette etter alle mulige uttrykk med få, og etterpå analyserte jeg om de har overført betydning. I følgende liste finnes derfor ikke f.eks. uttrykket å få kniven på strupen. I dette tilfellet er det nemlig ikke få som angir den idiomatiske tonen. Kniven på strupen kan forekomme også med verbet å sette eller å ha. Derfor har jeg bare konsentrert oppmerksomheten om forbindelser med få der det er en tett sammenheng mellom de enkelte leddene og de ikke kan forekomme med andre ord uten at det forandrer meningen. Det ville være freidig å hevde at alle idiomer med få finnes i følgende liste. I denne oppgaven har jeg egentlig ikke nok plass til alle jeg har funnet. Jeg bestemte meg derfor for å formidle de hyppigste og vanligste idiomatiske uttrykkene med få som forekom i avistekstene jeg har analysert (de blir behandlet i kapittel 6) og i bøkene jeg har nevnt. 32 STRØM, Anita. Verbet få i norsk i et generativt perspektiv : hovedoppgave. Trondheim: Universitetet i Trondheim, Institutt for nordistikk og litteraturvitenskap, 1996. s. 18 33 RYEN, 1990. s. 1 16
Idiomatiske uttrykk få blod på tann få bruk for få bukt med få en fot innenfor få en i vrangstrupen få fatt i få fram få grønt lys få has på få hetta få i stand få inn få kalde føtter få liv i få med seg få mye ut av få ned få noe på en få nyss om noe få opp få på plass få sakene unna få seg før en får sukk for seg få tak i få taket på få til få tenner få ut fingeren få øye på få øynene opp for Forklaring bli ivrig; bli veldig interessert behøve; ha behov for overvinne få innpass, arbeid ikke like en; ha noe imot noe(n) lykkes i å skaffe 1 dyrke 2 si; uttrykke få tillatelse til å realisere planene sine bekjempe; ødelegge bli helt fortumlet gjennomføre innhente; skaffe seg bli redd for konsekvensene vekke legge merke til, oppfatte oppleve; lære mye spise ha bevis mot en; finne angrepspunkt få vite 1 åpne 2 øke bli enige om; forklare få ting gjort skaffe seg før en vet ordet av det skaffe seg klare; mestre greie; klare bli utstyrt med tenner komme i gang oppdage bli klar over; forstå 17
Det må imidlertid sies at uttrykkene som finnes på listen ikke behøver å ha denne betydningen i alle tilfeller. Dette unntaket gjelder f. eks. uttrykkene få til og få på plass. (45) Det er utrolig hva man får til når man vil. (46) Han vet at det kommer spørsmål om hva han fikk til jul. (47) Vi er glade for at vi fikk på plass en ny og bedre avtale. (48) Fordi det er viktig å få fagfolk på plass når det er snakk om kvikkleire. Eksemplene viser at uttrykkene kan oppføre seg på to måter, og den riktige tolkningsmuligheten finner vi ut bare gjennom konteksten. Mens få til i setning (45) har en idiomatisk forklaring, opptrer få i setning (46) som hovedverb med betydning "motta". Den samme situasjonen har vi i det neste eksemplet. Setning (47) kan tolkes som at de ble enige om en avtale, mens i (48) oppfører få seg som hovedverb. På listen finner vi også et eksempel på uttrykk som kan ha to forskjellige overførte betydninger, f. eks. få opp. (49) Da jeg fikk opp døra, så jeg mye snø. (50) Selv om hun fikk opp tempoet mot slutten, vant hun ikke. Eksemplene viser at få opp kan bety både å åpne og å øke. Når det gjelder tvetydighet, står det i Bokmålsordboka også et eksempel til, få fram. Det skrives at dette uttrykket kan bety å dyrke grønnsaker, men få fram kan også forekomme med betydningen å si, uttrykke tydelig. 18
5 Få som futurum av å ha Verbet få brukes vanligvis i stedet for å ha i futurum. Grammatikken til Næs sier at er og blir svarer til hverandre som presens og futurum, likeså har og får. 34 Men Næs utdyper ikke nærmere hvilke regler som gjelder for bruken av få som futurumformen av ha. Ha og få er ofte verbal i samme slags setninger, men betydning er litt forskjellig. Ha uttrykker noe statisk og varig og har betydningen tilstand, mens få ofte betegner en overgang fra en tilstand til en annen. Man kan konkludere med at "å ha venner" er et resultat av "å få venner" 35. Det som kan være problematisk ved bruken av få i futurum er at verbet ha har forskjellige betydninger og i en del uttrykk kan ha omtrent samme betydning som få 36. Ifølge Michalsen er det derfor viktig å konsentrere seg om kontrasten durativ/ikke durativ. 37 I tilfeller hvor ha ikke har det durative innholdet, uttrykker vi futurum slik: (51) Han skal ha 1000 kroner for jobben. Dette eksemplet viser at vi bruker futurumformen skal + ha i setninger som uttrykker en intensjon eller plan som finner sted i fremtiden ikke få. Men i de fleste andre tilfeller bruker vi får om framtid. 38 (52) Jeg får sikkert tid i morgen. Norsk referansegrammatikk innrømmer at få kan brukes som futurum også på en annen måte. Hvis få forekommer med epistemisk modalitet, kan det i kombinasjon med modaladverb uttrykke en antakelse om framtida: (53) Vi får sikkert høre mer om dette. 34 NÆS, Olav. Norsk grammatikk: elementære strukturer og syntaks. Oslo: Fabritius & sønners forslag, 1972. ISBN 8207015454. s. 266 35 MICHALSEN, Bjørg Adine. VÆRE : BLI = HA : FÅ. NOA norsk som andrespråk nr. 8. 1988, s. 71 36 Ibid., s. 75 37 Durative og ikke-durative verb er ifølge Norsk referansegrammatikk begrep som henger sammen med aksjonsart. Aksjonsarten beskriver handlingas interne tidsforløp slik dette er fastlagt gjennom verbets eller verbfrasens semantikk. Durative verb uttrykker en handling med utstrekning i tid, mens ikke-durative verb uttrykker en handling uten utstrekning i tid. 38 GOLDEN, 1990. s. 105 19
6 Få i aviser Få er et av de mest brukte norske ordene. Ifølge en undersøkelse fra 2005 av Norsk tekstarkiv ved Universitetet i Bergen tilhører få de 200 mest frekvente ordene i norsk språk 39. Undersøkelsen fokuserte på hvor ofte enkelte ord forekommer i avis- og romantekster, og på grunnlag av dette ble det laget en ordliste av de 10 000 hyppigste ordformene. Det semantiske kriteriet ble imidlertid ikke tatt i betraktning. En undersøkelse basert på dette kriteriet kunne vært interessant, spesielt når det gjelder så flertydige ord som få. På den andre siden innser jeg at det er nesten umulig å analysere tusenvis av eksempler og å bedømme dem på grunnlag av deres betydning. Det er imidlertid interessant å spørre om en undersøkelse basert på både morfologiske og semantiske egenskaper kunne forandre resultatet. I dette kapitlet vil jeg analysere hvor ofte og i hvilken betydning verbet få forekommer i de tre største norske avisene Aftenposten, Dagens Næringsliv og VG. Disse avisene har forskjellige målgrupper, og derfor vil jeg også finne ut om det har innflytelse på bruken av få. Aftenposten er Norges største avis og legger hovedvekten på de viktigste norske og utenlandske hendelser, VG betegnes som tabloidpresse som fokuserer på mer kuriøst innhold, som kjendisnyheter, sport og sensasjonelt krimstoff, mens Dagens Næringsliv først og fremst legger vekt på økonomi. For å konsentrere meg mer om undersøkelsen av få, bestemte jeg meg for utgivelser fra en konkret dag, 2. februar 2015 (Datoen henger sammen med tidspunktet da jeg begynte å skrive denne delen.). Som nevnt forekommer få veldig ofte i avistekster, og i løpet av en dag fikk jeg 437 treff (alle treffene kan man finne i vedlegg 2). For å finne fram eksempler med få, brukte jeg forskningsressursen Norsk Aviskorpus. Aviskorpuset har samlet et omfattende tekstmateriale bestående av norske avistekster siden 1998 og øker gjennomsnittlig med 200 000 250 000 løpende ord hvert døgn. Korpuset blir automatisk oppdatert daglig. Norsk Aviskorpus fungerer slik at den dagsaktuelle versjonen av et utvalg norske nettaviser blir lastet ned hver dag, uten å inkludere annonser, navigeringsmenyer, metateks og lignende. Ti aviser inngår, blant annet de som blir brukt i dette kapitlet. 39 konkret: få 52. plass, får 72. plass, fikk 78. plass, fått 127. plass. 20
6.1 Aftenposten Aftenposten er Norges største avis, grunnlagt i 1860, og var inntil desember 2012 den eneste avisen som utkom daglig i to utgaver. Aftenposten var til å begynne med et politisk uavhengig nyhets- og annonseblad, men fikk fra slutten av 1880 et konservativt preg, som avisen siden har beholdt 40. Aftenposten brukte tradisjonelt riksmål som sitt redaksjonelle språk 41, men fra 2006 er hovedmålformen moderat bokmål. I dag er imidlertid forskjellene mellom moderat bokmål og riksmål etter den siste revisjonen av den ofisielle rettskrivingen i 2005 ubetydelige 42. Som nevnt valgte jeg utgaven fra mandag 2. februar 2015 for å analysere verbet få i Aftenposten. Graf (1) viser hvor mange ganger få forekom i avisen denne dagen. Jeg tok i betraktning alle former som tilhører få som verb uten formene fåtte (perfektum partisipp flertall) og fående (presens partisipp) som er relativt sjeldne og ikke ble brukt i denne utgaven. 100 80 60 40 20 0 få får fikk fått 1. Grafen viser hvor mange ganger de enkelte formene av få ble brukt i Aftenposten Vi ser at den mest brukte formen av få er infinitiv, som forekom i 89 tilfeller i denne utgaven, får ble brukt 58 ganger, formen fikk 43 ganger og fått i 40 tilfeller. Til sammen ble få og dets former brukt 230 ganger. Denne undersøkelsen ble imidlertid basert bare på det morfologiske kriteriet. 40 Store norske leksikon Aftenposten [online] Lastet ned 18. 04. 2015 fra: <https://snl.no/aftenposten> 41 DAHL, Berit Helene, Ingard LUNDEBY & Arne TORP. Språklinjer. Språkhistorie for den videregående skolen. Oslo: Universitetsforlaget, 1993. ISBN 82-7376-011-1. s. 18 42 TÝNSKÁ, Alice. Rettskrivningsferomer i Norge fra 1917 med vekt på riksmålets/bokmålets utvikling : masteroppgave. Brno : Masarykova univerzita, Filozofická fakulta, 2010. s. 22 21
160 140 120 100 80 60 40 20 0 Hovedverb Hjelpeverb Idiom 2. Grafen viser hvor mange ganger de enkelte tolkningsmulighetene av få ble brukt i Aftenposten Hvis vi tar det semantiske kriteriet i betraktning, finner vi at få oppførte seg som hovedverb i de aller fleste tilfeller. Som hovedverb regner jeg ikke bare tilfeller der få har sin primær betydning, men også få i uttrykket få lov til å: (54) Porsche har latt flere ulike kunstnere få lov til å gå løs på 911-pansere. Selv om utrykket få lov til å ofte brukes synonymt med modalt få, har få her ikke modal betydning. Modalverb bindes nemlig sammen med et annet hovedverb og i dette tilfellet dreier det seg om konstruksjonen av verbet få med substantivet lov som oppfører seg som objekt. Når det gjelder få som hjelpeverb, er det den passive tolkningsmuligheten som brukes mest. Som nevnt i kapittel 3 kan få-passiv forekomme i to konstruksjoner enten med objektet foran perfektum partisipp (56) eller omvendt (57). Begge formene forekom i utgaven: (55) Han har varslet at han vil prøve å få utvisningsvedtaket omgjort. (56) Forskningsteamet benyttet 29 frivillige personer som alle fikk gipset håndleddene i en hel måned. Forskjellen mellom disse to formene er at det er konstruksjonen få + objekt + perfektum partisipp som tilbyr bare den passive tolkningen. Konstruksjonen få + perfektum partisipp + objekt kan nemlig være tvetydig. Få kan i denne konstruksjonen ha ikke bare en modal funksjon, men kan også opptre som et aspektuelt hjelpeverb med betydning klare/greie å. Mer tydelig ser vi tvetydigheten i følgende eksempel: (57) Dermed fikk de altså ikke brukt musklene slik vanlige daglige gjøremål medvirker til. Setningen kan teoretisk tolkes på to måter. Setningsinnholdet kan bety enten at de ikke greide å bruke musklene eller at musklene ikke ble brukt. Dermed tilbyr setningen både en 22
passiv og en aspektuell tolkning. I Aftenposten-utgaven finner vi også setninger hvor få har bare aspektuell funksjon: (58) Han sier han er bekymret for halvbroren og faren, og forteller at passene deres har gått ut, slik at de derfor trolig ikke får kommet seg tilbake til Norge. I denne setningen har vi konstruksjonen få + perfektum partisipp av intransitive verb som har bare aspektuell tolkning. I utgaven finner vi også få som hjelpeverb i kombinasjon med hovedverb i infinitiv. Disse konstruksjonene kan ha enten ingresssiv-momentant aspekt (60) eller modal betydning (61). (59) Gjennom enetaler får publikum gradvis vite mer om Marie. (60) En måned etter avsluttet behandling fikk han være med på yngstemanns fødsel. Ingressiv-momentant aspekt uttrykker som regel noe tilfeldig og brukes først og fremst med sanseverb eller verbet vite som i eksempel (60). I de fleste eksemplene jeg har brukt for å forklare ingressiv-momentant aspekt i denne oppgaven, har jeg brukt få i preteritumsformen. Eksempel (60) viser imidlertid at det også er mulig å bruke presensformen. Eksempel (60) viser modalt få som uttrykker tillatelse. I kapittel 3 ble det imidlertid nevnt at få som modalverb også kan uttrykke tilbud (61). (61) Barna får ikke klatre i trær, og det er ikke lov å gå i rulletrapper. I Aftenposten-utgaven finnes det 16 tilfeller der få er en del av idiomatiske uttrykk. Det mest brukte idiomet er få inn som forekommer 3 ganger i den aktuelle utgaven. I avisen finner vi også idiomene få bruk for, få i stand, få med seg, få frem, få til og få tak i. 6.2 Dagens Næringsliv Dagens Næringsliv er en norsk dagsavis som ble grunnlagt allerede i 1890 under navnet Norges Sjøfartstidende. Avisen konsentrerer oppmerksomheten om næringsliv, økonomi og politikk. I 2013 hadde Dagens Næringsliv et opplag på 80 595 og var den tredje største avisen i Norge. En typisk leser er en mannlig topp- eller mellomleder under 45 år med høy utdannelse 43. 43 HADLAND, Ingrid. Et kjønnsperspektiv på portrettintervjuer i Dagens Næringsliv : masteroppgave. Oslo : Universitetet i Oslo, Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi, 2010. s. 1 23
Norsk Aviskorpus fant 77 treff på bruken av få i Dagens Næringsliv-utgaven fra 2. februar 2015. Grafen (3) viser at infinitivs-, presens- og preteritumsformen opptrådte i avisen i nesten samme antall, og ingen av formene dominerte. Det var bare perfektum partisippformen fått som forekom i mindre grad. Som i Aftenposten ble formene fående, fåtte og fås heller ikke brukt her. 30 25 20 15 10 5 0 få får fikk fått 3. Grafen viser hvor mange ganger de enkelte formene av få ble brukt i Dagens Næringsliv Undersøkelsen basert på analyse av verbet få fra et semantisk synspunkt viser at den aller mest brukte formen var få som hovedverb. Det forekommer 58 ganger i teksten, noe som utgjør mer enn halvdelen av alle treffene. 70 60 50 40 30 20 10 0 hovedverb hjelpeverb idiom 4. Grafen viser hvor mange ganger de enkelte tolkningsmulighetene av få ble brukt i Dagens Næringsliv Det som er overraskende er at få som hjelpeverb opptrådte i bare 11 tilfeller. Hvis vi ser nærmere på dette resultatet, finner vi ut at det ikke finnes et eneste treff på aspektuelt få i Dagens Næringsliv-utgaven (dvs. konstruksjonen få + perfektum partisipp uten objekt). Selv om få kan oppføre seg aspektuelt også i kombinasjon med objekt, kan disse tilfellene oppfattes som tvetydige: 24
(62) Underslaget skjedde ved at den tidligere presten fikk overført penger til en fiktiv vedlikeholdskonto tilknyttet sykehjemmet som bare han disponerte og kjente til. I Norsk referansegrammatikk står det at hvis få sammen med perfektum partisipp er tilknyttet et objekt, kan få ha to betydningsområder. Det betyr at eksempel (62) kan uttrykke både passiv (a) og aspekt (b). Derfor kan vi ikke snakke om bare én forklaring. (62.1) Underslaget skjedde ved at penger til den tildigere presten ble overført til en fiktiv vedlikeholdskonto tilknyttet sykehjemmet som bare han disponerte og kjente til. (62.2) Underslaget skjedde ved at den tidligere presten greide/klarte å overføre penger til en fiktiv vedlikeholdskonto tilknyttet sykehjemmet som bare han disponerte og kjente til. Likevel gjelder ikke denne tvetydigheten alltid. I noen tilfeller kan vi nemlig på grunnlag av konteksten utelukke en løsning som ikke passerer logisk. (63) Det betyr at de fleste av oss får utskrevet antibiotika fra fastlegen, men mange anskaffer seg også legemiddelet på egenhånd fra utlandet. Setning (63) har en passiv betydning. Det er ikke bare på grunn av at det er helt umulig at pasienter utskriver antibiotika til seg selv, men i tillegg til (62) blir det i dette eksemplet sagt hvem som egentlig utfører handlingen. Det er nemlig fastlegen som har utskrevet antibiotika. I eksempel (62) mangler vi denne informasjonen. Også de andre hjelpeverbsformene dukket sjelden opp. Ingressiv-momentant aspekt ved få ble brukt bare i én artikkel i følgende setning: (64) Når du har fått høre at betalingen ble ordnet gjennom et selskap i Sveits eiet av andre enn Yara, synes du det var en veldig transparent betaling? Stort sett gjelder det at ingressiv-momentant aspekt oppstår hvis få står sammen med et sanseverb eller verbet vite. Selv om verbet se tilhører denne verbgruppen, har uttrykket få se en annen betydning i det følgende eksemplet: (65) Kontrollkomiteen krever å få se Navs kontrakter. Denne setningen har nemlig en modal betydning, og uttrykket å få se kan tolkes som å få lov til å se. Også uttrykket kniven på strupen kan betraktes som idiomatisk, men det er ikke verbet få som angir den idiomatiske tonen. Derfor har få i dette tilfellet funksjon som hovedverb. 25
I Dagens Næringsliv-utgaven finner vi også et treff hvor få uttrykker futurum av å ha. (66) Hvis vi var litt gode og dristige, hadde vi skjønt at hvis vi får rett i våre prognoser for 2013, fører det til svakere krone. Det vanlige uttrykket er å ha rett, men denne setningen henviser til framtid, og derfor bruker vi få. 6.3 Verdens Gang (VG) Verdens Gang, kjent under forkortelsen VG, er en norsk riksdekkende dagsavis som representerer den populærjournalistiske tabloidjournalistikken 44. VG gikk over til tabloidformat i 1963, og formatet ble da for første gang knyttet til en kommersiell løssalgsstrategi 45. VG definerer seg selv som en partipolitisk og økonomisk uavhengig avis 46. VG var i en lang årrekke Norges største avis, men fra 2003 har papirutgaven hatt synkende opplag og ble i 2010 forbigått av Aftenposten. VG er imidlertid fortsatt størst når man ser papir- og nettutgaven under ett. Norsk Aviskorpus angir at få ble brukt 150 ganger i VG-tekstene. Det er mye mer enn i Dagens Næringsliv. På den andre siden er dette antallet lavere enn det vi fikk i Aftenposten. Grafen (5) viser i hvilken form få opptrådte mest. Perfektum partisippformen fått er for første gang ikke den minst brukte formen, og forekommer i 34 tilfeller. Dette antallet er dessuten høyere enn antallet fått i Aftenposten og Dagens Næringsliv til sammen. Den hyppigste formen var infinitiv, etterfulgt av preteritumsformen. Formen får ble brukt i mindre grad. 50 40 30 20 10 0 få får fikk fått 5. Grafen viser hvor mange ganger de enkelte formene av få ble brukt i VG 44 ØRSTAVIK, Linda Johnsen. Magasinflom i norsk presse : masteroppgave. Oslo: Universitetet i Oslo, Institutt for medier og kommunikasjon, 2009. s. 19 45 Ibid., s. 19 46 Ibid., s. 19 26
Hvis vi tar det semantiske kriteriet i betraktning, finner vi at nesten halvparten av treffene inneholder få i funksjon av hovedverb. 120 100 80 60 40 20 0 hovedverb hjelpeverb idiom 6. Grafen viser hvor mange ganger de enkelte tolkningsmulighetene av få ble brukt i VG Selv om få i de fleste artikler har en betydning som står nær "motta" eller "oppnå", finner vi i denne utgaven også andre hovedverbale former som er demonstrert i eksempel (68) og (69). (67) Petter Northugs mamma May sier at hun ikke var sint på sønnen etter fyllekjøringen i fjor men den fikk henne til å tenke på livet han levde. (68) Hvis den eneste måten å få ham ut på er å bryte menneskerettighetene, er du villig til det? Selv om uttrykket "få noen til å" ved første blikk kan se idiomatisk ut, betraktes det i Norsk som fremmedspråk som en hovedverbal form 47. Få bindes nemlig med objekt, og det er et av de viktigste trekk for å definere et hovedverb. Mens få i denne formen opptrer i ett eksempel til, ble det motsatte uttrykket "få noen fra å" ikke brukt i denne utgaven. Det samme resultatet fikk vi også i Aftenposten og Dagens Næringsliv. Uttrykket "få noen ut/bort" opptrer derimot i 7 andre tilfeller. Få som hjelpeverb er den nest største semantiske gruppen. I VG-utgaven fra 2. februar 2015 finner vi 37 treff på få med denne funksjonen. Av disse har 13 en passiv betydning, modalt få forekommer i 11 tilfeller, aspektuelt få ble brukt 4 ganger og ingressiv-momentant få 5 ganger. Først vil jeg gjøre oppmerksom på få-passiv. Som det står i kapittel 3.2, er det viktigste trekket av få-passiv at vi må ha med ikke bare hvem handlingen retter seg mot - dette leddet 47 GOLDEN, 1990. s. 101 27
må også stå som setningens grammatiske subjekt 48. Dette kan vi se i følgende eksempel: (69) Hun kan bringe vinnermentalitet inn i laget, sier Leslie i en lydfil som VG har fått tilsendt fra klubben. VG som setningens grammatiske subjekt har ikke sendt lydfilen seg selv - det er noen andre som har avsendt den til VG. VG står i en passiv posisjon, selv om det står som subjekt i setningen. Dette er et eksempel på få-passivformen. Et mer tydelig eksempel høres slik ut: (70) Oslo politidistrikt uttalte mandag at de nå vil forsøke å få mulla Krekar sendt til Kyrksæterøra så raskt som mulig. I denne setningen (70) plasseres objektet i motsetningen til (71) foran verbet i perfektum partisipp, noe som er mulig bare ved få-passiv. Det er ikke mulig når få er aspektuelt hjelpeverb 49. Aspektuelt få finner vi imidlertid i denne setningen: (71) Vi har fått snakket sammen. Få forekommer her i kombinasjon med perfektum partisipp uten noe objekt, og derfor finnes det ingen mulighet til å betrakte konstruksjonen som en passivsetning. Den aspektuelle tolkningen er den eneste mulige forklaringen. Såkalt ingressiv-momentant aspekt ved få viser seg i 5 tilfeller, og i VG-utgaven dukker det opp med sanseverbet høre og verbet vite. Likevel finner vi også en artikkel hvor få er i konstruksjon med sanseverbet se, uten at det dreier seg om dette aspektet: (72) Kongehusekspert Kjell Arne Totland fikk se inne i kapellet før bisettelsen. I dette tilfellet forekommer få som modalverb, og setningen kan tolkes som at Totland fikk lov til å se inne i kapellet. Det viser at slike konstruksjoner ikke alltid kan betraktes bare på én måte. Når det gjelder idiomatiske uttrykk, møter vi for første gang idiomene "få seg" (74) og "få ned" (75): (73) Han skal ha forsøkt å få seg nytt norsk pass i høst. (74) Jeg har fått ned en del liter cellegift. 48 RYEN, 1990. s. 7 49 FAARLUND, 1997. s. 848 28
Selv om uttrykket "få på plass" også finnes på listen over idiomer, finner vi i denne utgaven et eksempel (76) der uttrykket har en annen funksjon: (75) Fordi det er viktig å få fagfolk på plass når det er snakk om kvikkleire. I denne setningen har få nemlig ikke en overført betydning som ligger nær "si" eller "uttrykke", men står som hovedverb, og setningen kan tolkes som "det er viktig at fagfolk kommer på plass". 29
7 Resultater Norsk Aviskorpus fant til sammen 437 50 treff på verbet få i avisene Aftenposten, VG og Dagens Næringsliv fra 2. februar 2015. Mer enn halvparten av alle treffene, 234, kom fra Aftenposten. I VG ble verbet få brukt 150 ganger og i Dagens Næringsliv bare 77 ganger. Følgende graf sammenligner hvor ofte de enkelte formene av få forekom i tekstene. Både i Aftenposten og VG var den mest brukten formen infinitiv. Bare i Dagens Næringsliv forekom få oftest i preteritumsformen fikk. Hvis jeg sammenligner dette resultatet med utfallet av undersøkelsen av Norsk tekstarkiv ved Universitetet i Bergen som er nevnt i kapittel 6, er det bare Aftenpostens utgave som er i samsvar med resultatene deres. Det betyr at den hyppigste formen av få er infinitiv, etterfulgt av presens-, preteritums- og perfektumsformen. De andre formene ble ikke brukt. 100 80 60 40 20 Aftenposten Dagens Næringsliv VG 0 få får fikk fått Hvis vi ser på resultatene fra et semantisk perspektiv, finner vi at få oppførte seg mest som hovedverb i alle de tre avisene. Få med denne funksjonen fantes til og med i mer enn halvparten av alle treffene. Denne andelen er høyest i Dagens Næringsliv, hvor sju av ti treff hadde en betydning nær "motta" eller "oppnå". 200 150 100 50 Aftenposten Dagens Næringsliv VG 0 hovedverb hjelpeverb idiom 50 Få ble egentlig brukt 461 ganger, men i 24 tilfeller oppfører det seg som adjektiv. 30
Den nest største semantiske gruppen var få som hjelpeverb. I kapittel 3 viser jeg imidlertid at få som hjelpeverb har flere tolkningsmuligheter, og derfor er det mer interessant å analysere de enkelte betydningsområdene enn hele gruppen. Følgende graf tilbyr et nærmere blikk på få-passiv, aspektuelt og modalt få, og ingressiv-momentant aspekt. 25 20 15 10 5 Aftenposten DN VG 0 modalverb aspekt passiv aspektuelt få tvetydig Både i Aftenposten og VG var det få-passiv som forekom i de fleste treffene. Bare i Dagens Næringsliv var den mest brukte tolkningsmuligheten modalt få. På den andre siden vil jeg tilføye at vi bare finner 11 treff på få som hjelpeverb i Dagens Næringsliv-utgaven. Kanskje er dette også grunnen til at aspektuelt få ikke finnes her, og ingressiv-momentant få opptrer bare én gang. I alle de tre avisene har jeg dessuten funnet noen tilfeller som ikke var entydige nok til å bestemme hvilken betydning de har. Det dreier seg om konstruksjon få + perfektum partisipp + objekt som kan være tvetydig og angi både få-passiv og aspektuelt få. Til sammen fant jeg 5 eksempler på det. Ett av målene mine i denne delen av oppgaven var å finne ut om det finnes noen forskjell når det gjelder betydningsområdene av få blant avisene. Hvis vi tar i betraktning det semantiske kriteriet, finnes her bare små forskjeller. I alle de tre avisene opptrer få først og fremst som hovedverb, etterfulgt av få som hjelpeverb. De enkelte hjelpeverbformene tilbyr heller ikke store forskjeller i bruken. Det som er forskjellig er forekomsten av verbet få generelt. I Dagens Næringsliv ble få brukt bare 77 ganger, mens i Aftenposten 234. Det ville vært interessant å følge denne problematikken videre. En stor forskjell kan ha oppstått på grunn av forskjellig tekstmengde i avisen. Denne informasjon tilbyr Norsk Aviskorpus dessverre ikke. Når det gjelder idiomatiske uttrykk med få, kan vi finne minst ett tilfelle der få opptrer som en del av et idiom i alle avisene. De hyppigste idiomatiske uttrykk var få til, etterfulgt av få med seg og få seg. 31