Grammatikk En innføring av Anne Lene Berge

Transkript

1 Grammatikk En innføring av Anne Lene Berge Det er vanlig å dele et språksystem inn i fire hoveddeler: fonologien, som beskriver lydsystemet, morfologien, som gjør greie for hvordan ord er bygd opp og hvordan de blir bøyd, syntaksen, som viser hvordan ord kan føyes sammen til større enheter, for eksempel setninger, og semantikken, som tar for seg hva ord og setninger betyr. Her skal vi konsentrere oss om morfologien og syntaksen. Det er disse to sidene ved grammatikken du først og fremst har bruk for både når du skal kontrollere og utvikle ditt eget skriftspråk, og når du skal kommentere og forstå forskjellige måter å bruke språket på. Hvorfor er grammatikkunnskaper nyttige? Hvorfor trenger vi å lære noe om norsk grammatikk? De fleste av oss behersker jo morsmålet vårt uten at vi må tenke på hva som er rett og galt. Det er likevel flere grunner til at grammatiske kunnskaper kan være nyttige. For det første har vi bruk for regler når vi skriver; ingen kan skrive akkurat som de snakker. En forutsetning for å forstå og kunne bruke reglene for skriftspråket er at vi har grunnleggende kunnskaper i grammatikk. Gode grammatikkunnskaper kan også gjøre oss til bedre og mer bevisste språkbrukere. Det er mange måter å uttrykke et innhold på. Når vi skriver, må vi prøve å finne den uttrykksmåten som passer best med tanke på språklig variasjon, sjanger, mottakergruppe og situasjon. Kunnskaper om språket gir oss innblikk i ulike valgmuligheter og kan dermed gjøre oss mer språklig bevisste. I norskfaget møter du oppgaver der du skal analysere og tolke blant annet forklare hvilke språklige virkemidler som er brukt, og hvilken funksjon de har i teksten. Da trenger du fagtermer, det vil si at du må kjenne til ulike språkelementer. Uten et konkret beskrivelsesapparat kan det du sier om språket i en tekst, lett bli vagt og uklart. Utsagn som «språket er enkelt og lett å forstå» sier ikke noe om hva som er karakteristisk for skrivemåten. Du må vise det ved å peke på hva det er som gir språket et bestemt preg. Læreplanen for norskfaget sier at du blant annet skal kunne beskrive grammatiske særtrekk ved norsk og sammenligne med andre språk. Du skal også kunne gjøre rede for særtrekk ved norske talemålsvarianter. En forutsetning for å mestre disse fagdisiplinene er at du har grunnleggende kunnskaper i grammatikk. Det er for eksempel nødvendig å vite hva en infinitiv er, når du skal skille dialekter fra hverandre. Uten gode grammatikkunnskaper er det heller ikke mulig å peke på fellestrekk og forskjeller mellom norsk og andre språk. Mange oppdager først behovet for grammatikkunnskaper når de skal lære et nytt språk. Fordi språk er bygd opp etter forskjellige mønstre, er det lettere å forstå andre språksystem hvis du kan sammenligne med ditt eget morsmål. I norsk er for eksempel ordstillingen viktig for å forstå innholdet i en setning. Når du ser på denne setningen, er du neppe i tvil om hvem som gir, og hvem som får ros: Læreren roste eleven. I mange andre språk er det bøyningen av substantivene lærer og elev som gir signaler om hvem som ga, og hvem som

2 fikk rosen. Da er det mindre vesentlig om det er læreren eller eleven som står først i setningen. Morfologi I morfologien lærer vi hvordan ord er bygd opp, hvordan ord blir bøyd, hvordan vi kan danne nye ord, og hvordan vi kan lage sammensatte ord. For å få en oversikt er det vanlig å dele ordene inn i ordklasser. I norsk har vi ti ordklasser: verb, substantiv, adjektiv, pronomen, determinativer (bestemmerord), adverb, konjunksjoner, subjunksjoner, preposisjoner og interjeksjoner. Vi skal her gå kort inn på hva som kjennetegner de forskjellige ordklassene. Verb Det som kjennetegner verb, er at vi kan bøye dem i tid, for eksempel presens og preteritum: Jeg går. Jeg gikk. Den viktigste funksjonen verbene har, er at de danner verbal i setninger: Jeg sykler til skolen. Ho gjekk heim. Verb har disse formene på norsk: Vi kan bøye verb slik at de uttrykker forskjellige tidsforhold, for eksempel at noe foregår nå, eller at noe skal skje i framtiden: Substantiv Noe av det som kjennetegner substantivene, er at vi kan dele dem inn i hankjønn, hunkjønn og intetkjønn og bøye dem i entall og flertall, ubestemt og bestemt form: eple eplet epler eplene. Vi deler substantivene i to hovedgrupper, fellesnavn (proprier) og egennavn (appellativer). Fellesnavn er substantiv som er felles for alle eksemplarer av en bestemt art: land, gutt, hest. Egennavn forteller hva enkelteksemplarer av et substantiv heter: Norge, Ola, Blakken. Substantiv bøyes i kjønn og tall, bestemt og ubestemt form:

3 Adjektiv Adjektiv forteller om egenskapene til et substantiv (eller pronomen): Filmen var kjedelig. Huset er hvitt. Adjektiv bøyes i kjønn og tall, bestemt og ubestemt form: en grei gutt, et greit svar, den greie gutten, det greie svaret, greie gutter/svar, de greie guttene/svarene. Adjektiv kan gradbøyes i positiv, komparativ og superlativ. Positiv er grunnformen som vi finner i ordbøkene, for eksempel stor. Komparativ er sammenligningsformen som viser graden av en egenskap i en sammenligning: En gaupe er større enn en katt. Superlativ er den høyeste graden av en egenskap i en sammenligning: Grønland er verdens største øy. Mange adjektiv blir gradbøyd med endelser: pen penere penest. Andre blir gradbøyd med mer og mest: innbilsk mer innbilsk mest innbilsk. For mange adjektiv er det valgfritt om du vil bruke endelser eller mer og mest: åpen mer åpen / åpnere mest åpen / åpnest Vi skal alltid bruke mer og mest når presens partisipp og perfektum partisipp blir brukt som adjektiv. Det samme gjelder for adjektiv som slutter på -sk og har mer enn én stavelse: Pronomen Ordet pronomen er satt sammen av de latinske ordene pro som betyr «i stedet for», og nomen, som er det samme som substantiv. Vi deler ordklassen i personlige pronomen, refleksive pronomen, resiproke pronomen, spørrepronomen og ubestemte pronomen. Personlige pronomen Personlige pronomen står i stedet for substantiv som representerer personer, dyr, ting og steder. De blir bøyd i kjønn og tall og har subjektsform og objektsform:

4 Refleksive pronomen Dersom objektet blir dannet av et pronomen og er identisk med subjektet, sier vi at pronomenet er refleksivt. I 1. og 2. person er det ingen forskjell på objektsformen og den refleksive formen. Det er bare i 3. person entall og flertall vi bruker et annet pronomen: Jeg slo meg, han slo seg. Resiproke pronomen Resiprok betyr «gjensidig», og resiproke pronomen blir brukt for å uttrykke gjensidige forhold: Per og Kari elsker hverandre. / Per og Kari elskar kvarandre/einannan. Spørrepronomen I spørsmål gir spørrepronomen ting, personer eller handling til svar: Ubestemte pronomen Ubestemte pronomen viser ikke til noe spesielt og har en allmenn, uspesifisert referanse. De kan bare brukes som subjekt: Man/En skal ikke skue hunden på hårene. / Ein skal ikkje skode hunden på håra.

5 Determinativer Determinativer er ord som står til substantiv, og som kan presisere og fortelle om tilhørighet, antall og utpeking. Ordklassen er delt inn i possessiver (eiendomsord), demonstrativer (pekeord) og kvantorer (mengdeord). Possessiver (eiendomsord) Possessiver (eiendomsord) viser hva noen eier eller har og blir bøyd i kjønn og tall: Dersom det er subjektet i setningen som «eier» substantivet med et eiendomsord knyttet til seg, bruker vi refleksiv eieform. Betegnelsen refleksiv viser at ordet er en refleks av subjektet. I praksis er det bare i 3. person vi ser en forskjell: Kari besøker broren sin. Kari besøker broren hans. I den første setningen besøker Kari sin egen bror. I den andre besøker hun broren til en annen. Demonstrativer (pekeord) Demonstrativer viser til eller peker ut bestemte substantiv og blir bøyd i kjønn og tall: Demonstrativene kan også stå foran adjektiv: Vi så de nye filmene. Det var den beste som vant. Som du ser, står substantivene i bestemt form etter den, det, de, denne, dette og disse: denne bilen, dette huset, de nye filmene. Det kalles dobbel bestemmelse, og i moderne norsk er det den dominerende formen både i bokmål og nynorsk. Har substantivet ubestemt form etter demonstrativene, får vi det som kalles enkel bestemmelse: den mann, disse oppgaver, det snille barn. Det virker i de fleste tilfeller svært høytidelig og stivt og blir som regel bare brukt som et virkemiddel i helt spesielle situasjoner. Kvantorer (mengdeord) Kvantorer uttrykker mengde på ulike måter. Også det som før ble kalt ubestemte artikler og tallord, regnes nå blant kvantorene.

6 Adverb Adverb knytter seg først og fremst til verb. De kan fortelle noe om tid, sted, retning og måte: Vi går dit ofte/sjelden. Det var mange der. Vi gikk ut. Hun gikk sakte. Gradsadverb forteller om grad og mengde: Boka var svært tung. Det var en lite pen måte å si det på. Spørreadverb bruker vi i spørsmål om tid, sted, årsak og måte: Når så du henne? Hvor bor du? Hvorfor gjorde du dette? Hvordan gjorde du det? Konjunksjoner Konjunksjoner er bindeord som knytter sammen ord og setninger av samme type. Vi har fire konjunksjoner: og, eller, men og for: Jeg kjøpte melk og brød. Vil du ha te eller kaffe? Hun er forsinket, men hun kommer snart. Han ble hjemme, for han var trøtt. Subjunksjoner Subjunksjoner er ubøyde ord som innleder leddsetninger. Subjunksjonene at og om står først i substantiviske leddsetninger. Disse setningene har samme funksjon som et substantiv, for eksempel et objekt: Hun sa at det gikk bra. De spurte om de kunne komme til middag. Subjunksjonen som innleder adjektiviske leddsetninger. Disse setningene beskriver substantiv på samme måte som adjektiv kan gjøre. Denne subjunksjonen skiller seg fra de andre fordi som refererer til det substantivet som er nærmest: Jeg så ei jente som stupte fra 10-meteren. Her viser som tilbake til jente. Peker som tilbake til feil ord, kan det lett bli komisk: Julekaker er til salgs hos en dame som er laget etter god, gammeldags oppskrift. Adverbiale leddsetninger fungerer som adverbial i setninger, og subjunksjonene kan gi signaler om tid, årsaker, betingelser og så videre: Da klokka klang, så fort vi sprang. Hun gikk hjem fordi hun var syk. Dersom du følger reglene, går nok dette bra. Preposisjoner Preposisjoner er ubøyde ord som i de aller fleste tilfeller danner preposisjonsfraser sammen med substantiv, pronomen i objektsform, verb i infinitiv eller andre ord med substantivisk funksjon: Bilen står foran huset. Han sa det til henne. De gikk for å se. Han hilste på de nye (medlemmene). Interjeksjoner Interjeksjoner er ord som ikke danner setningsledd, men som kan stå som selvstendige enheter og fungere som setninger. I mange sammenhenger uttrykker de følelser som glede,

7 avsky eller sinne: Hurra! Æsj! Huff! Interjeksjoner kan også ha en praktisk funksjon som svarord og hilsningsord: Ja! Skål! Hei! Ord som etterligner lyder, onomatopoetika, regner vi også med blant interjeksjonene: bæ, pang, mjau. Syntaks Se på denne setningen: I dag jeg kom for sent på skolen. Du ser fort hva som er feil, for her har jeg og kom byttet plass. I uttrykket huset det røde vil du også reagere på feil ordstilling. På norsk sier vi det røde huset. Hva som er rett og galt i disse eksemplene, er knyttet til de syntaktiske reglene. Syntaksen beskriver hvordan vi binder sammen ord til større enheter som setningsledd og setninger, og viser hvilke valgmuligheter vi har. Det er for eksempel like riktig å skrive De gjorde ikke mer den dagen som Den dagen gjorde de ikke mer. Tenker du bevisst på hvordan du innleder setningene, kan det hjelpe deg til å skape god flyt og språklig variasjon i en tekst. Setningsledd og setningsanalyse Ord som blir brukt i en setning, fungerer som setningsledd eller deler av setningsledd. Vi skiller derfor mellom ordklasser og setningsledd. Ordet kjøre hører til ordklassen verb, men i en setning danner det et setningsledd som vi kaller verbal. I setningen Jeg går er pronomenet jeg brukt for å lage subjekt og verbet gå for å danne verbal. Ord kan settes sammen i grupper med ett hovedord og ett eller flere underordnede ord: på bordet, det beste resultatet. Her er bordet og resultatet hovedordene, mens de underordnede ordene presiserer og beskriver. Slike ordgrupper kaller vi fraser. For å avgrense en frase kan du se hva som følger med dersom du vil flytte på et setningsledd. Se på denne setningen: Vi så den nye filmen i går. Dersom du vil sette objektet først i setningen, ser du at det ikke er nok å flytte filmen, du må ta med den nye også: Den nye filmen så vi i går. Denne flyttetesten hjelper deg til å avgrense en frase. Når du analyserer en setning, vil du se at svært mange setningsledd inneholder én eller flere fraser. Når vi skal analysere en setning, kan vi finne de fleste setningsleddene ved hjelp av spørsmål. 1 Vi begynner med å finne verbalet. Det blir alltid laget av verb. I presens og preteritum blir verbalet dannet av ett verb: Jeg går. Jeg gikk. I alle andre verbaltider må vi ha ett eller flere hjelpeverb sammen med hovedverbet: Jeg har gått, jeg skulle ha gått. 2 For å finne subjektet i en setning spør vi: Hvem/Hva + verbal? Svaret på spørsmålet er subjektet. Vi bruker spørsmålet på denne setningen: Jeg gikk. Verbalet er gikk, og vi spør: Hvem gikk? Svaret viser at jeg er subjekt i setningen. 3 Når vi har funnet verbalet og subjektet, kan vi stille dette spørsmålet for å finne ut om setningen har direkte objekt: Hvem/Hva + verbal + subjekt? Vi bruker spørsmålet på denne setningen: Jeg kjøper et eple. Her er kjøper verbal og jeg subjekt, og vi får et eple til svar. Et eple er objekt. 4 I mange setninger med direkte objekt finner vi også et indirekte objekt. Det står alltid før det direkte objektet. Vi finner det indirekte objektet ved hjelp av setningen: Hvem + verbal + subjekt + direkte objekt? Vi bruker spørsmålet på denne setningen: Jeg gir henne et eple. Her er gir verbal, jeg subjekt og et eple objekt. Når vi setter dette inn i spørsmålet, får vi henne til svar og har funnet det indirekte objektet. 5 Et predikativ forteller noe om et substantiv eller pronomen som er subjekt i en setning der former av være, bli, hete, synes eller kalles er brukt som verbal. Disse verbene er uten en

8 konkret mening og må få et forklarende tillegg som vi kaller predikativ. Setningen Han er sier oss ikke noe, vi vil vite hva han er. Vi bruker dette spørsmålet for å finne predikativet: Hva + verbal av være/bli + subjekt? Se på denne setningen: Han er grei. Den har er som verbal og han som subjekt. Setter vi disse ordene inn i spørsmålet, viser svaret at grei er predikativ. 6 Adverbialene beskriver og utdyper verbalet eller sier noe om hele setningen. For å finne de adverbialene som utdyper verbalet, kan vi spørre slik: Hvordan/Hvor/Hvorfor/Når + verbal + subjekt? Se på denne helsetningen: Fordi de ville se i butikkvinduene, gikk de sakte nedover gata. Her må vi stille tre spørsmål for å finne adverbialene: Hvorfor gikk de? Hvordan gikk de? Hvor gikk de? Svarene utdyper verbalet gikk og forklarer hvorfor, hvordan og hvor handlingen foregikk. Adverbial som sier noe om hele setningen, kalles setningsadverbial. Se på denne setningen: Dette må vi ikke glemme. Her utdyper ikke adverbialet ikke bare selve verbalet, men hele setningsinnholdet. Ytringer I dagligtalen blir setning ofte brukt om det som står mellom stor bokstav og punktum. Når vi definerer begrepet grammatisk i forbindelse med skriftlige tekster, må vi være mer presise. Det som står mellom de store skilletegnene punktum, spørsmålstegn og utropstegn, kaller vi en ytring. Ytringer kan inneholde alt fra ett ord til en rekke setninger som blir bundet sammen med konjunksjoner og subjunksjoner (se nedenfor): Eksamen begynte klokka ni, og jeg trodde at jeg hadde god tid, men da det gjensto en halv time, hadde jeg fremdeles en oppgave igjen. Her ser du et eksempel på en ganske lang ytring som inneholder både helsetninger og leddsetninger (se nedenfor). Lengden på ytringene i en tekst virker inn på lesbarheten. Lange ytringer kan være tunge å lese, og det er fort gjort å miste oversikten over innholdet. Når du skriver, bør du derfor med jevne mellomrom kontrollere hvor ofte du har satt punktum. Setninger Det som kjennetegner en setning, er at den har både verbal og subjekt: Jeg leser. Vi deler setningene inn i to hovedgrupper: helsetninger og leddsetninger. En helsetning er en selvstendig, grammatisk enhet som ikke er ledd i noen annen setning. For den andre setningstypen ligger det i selve begrepet hvilken funksjon den har: En leddsetning er en setning som fungerer som setningsledd i en annen setning. Et kjennetegn på leddsetninger er at de innledes med subjunksjoner som at, dersom, fordi, da, når osv. Se på dette eksemplet: Fordi situasjonen var vanskelig, forsto alle at de måtte gjøre noe så fort som mulig. Her er forsto verbal i helsetningen. På spørsmålet om hvem som forsto, får vi alle til svar. Etter at vi har funnet verbalet og subjektet, går vi videre for å finne objektet: Hva forsto alle? Her blir svaret: at de måtte gjøre noe så fort som mulig. Setningsleddet objekt er laget av en setning, en leddsetning. For å finne adverbialet stiller vi dette spørsmålet: Hvorfor forsto alle at de måtte gjøre noe så fort som mulig? Også her blir svaret en setning: fordi situasjonen var vanskelig. Denne leddsetningen forklarer årsaken til at de forsto hvorfor noe måtte skje. Mangler en setning subjekt eller verbal, har vi en ufullstendig setning. Se på dette eksemplet: Hun ville spille. Ikke bare stå på sidelinja. Det som står i kursiv, er en ufullstendig

9 setning fordi den mangler subjekt og verbal. Den fullstendige setningen ville sett slik ut: Hun ville ikke bare stå på sidelinja. Stryker vi punktum og setter komma i stedet, blir setningen fullstendig fordi både spille og stå da blir knyttet til subjektet, hun: Hun ville spille, ikke bare stå på sidelinja. Kanskje har du fått kommentaren «ufullstendig setning» i margen hvis du har skrevet noe slikt som dette: Dette fordi mange har oversett denne viktige regelen. Ytringen består av Dette + leddsetningen fordi mange har oversett denne viktige regelen. Skal det bli en fullstendig helsetning må vi legge til et verbal, for eksempel skjer: Dette skjer fordi mange har oversett denne viktige regelen. Skriver du tekster som artikkel, tolkning og analyse, er et av kravene at alle setninger skal være fullstendige. Like strengt er det ikke i skjønnlitterære og kreative tekster som noveller, essay og kåserier. Men bruker du ufullstendige setninger, må det være et virkemiddel i teksten, et helt bevisst valg du har gjort. Kilder: Berge, Anne Lene (2006): Spenn minigrammatikk. Oslo: Cappelen Damm Faarlund, Lie, Vannebo (1997): Norsk referansegrammatikk. Oslo: Universitetsforlaget Språkrådets nettsider: Vinje, Finn Erik (2013): Skriveregler, 9. utgave. Oslo: Aschehoug Forlag