Veien videre 2012 Oppfølging av de unge på flukt Prosjektet Veien videre oppfølging av de unge på flukt er gjennomført med økonomisk støtte fra BLD.

Veien videre 2012 Oppfølging av de unge på flukt Prosjektet Veien videre oppfølging av de unge på flukt er gjennomført med økonomisk støtte fra BLD.

Innholdsfortegnelse 1. Bakgrunn for prosjektet resymé 2. Målgruppe / Metodikk 3. Oppfølging av de unge i 2012 Statistikk med kommentarer Hvem har behov for oppfølging? De unges behov Oppfølging over tid Omfanget av kontakt med den enkelte ungdom Innhold og målsetting med oppfølging 4. Hva de unge trenger hjelp til / Ungdom med spesielle behov 5. Det videre arbeidet / Spesielle utfordringer Ungdomsopprøret fortsetter Utviklingen i arbeidet mot tvangsekteskap Samarbeid offentlige instanser/frivillige organisasjoner en nødvendighet SEIFs samarbeid med frivillige organisasjoner SEIFs videre arbeid Ønskeliste for de unge på flukt Sist men ikke minst 2

Bakgrunn for prosjektet resymé Jeg er redd! De fra kommunen som følger meg opp mens jeg bor i en av leilighetene der, sier at vi blåser i å fornye sperret adresse. At de ikke vet hvordan det skal gjøres og at alt blir vanskelig når man har hemmelig adresse. Dere må hjelpe meg med dette, slik at familien min ikke finner meg! Gutt, 20 år, 1 år senere. 3

Bakgrunn for prosjektet resymé Med støtte fra Barne- og familiedepartementet, påbegynte SEIF i 1999 prosjektet Mellom barken og veden, et arbeid med problematikken arrangert ekteskap under større eller mindre grad av tvang. Ungdommene som kom til SEIF befant seg ofte i krisesituasjoner, hvor ekteskapet allerede var arrangert mot deres vilje, eller nært forestående. Arbeidet ble å bistå disse ungdommene med praktisk hjelp, ut fra deres egne ønsker og premisser. SEIF lyttet til dem, tok dem på alvor, og forklarte hvilke muligheter og hjelp de kunne regne med. SEIF ble etter hvert stedet hvor ungdom i alvorlige krisesituasjoner henvendte seg til, krisetilfeller der det er nødvendig med øyeblikkelige hjelpetiltak. Det kan dreie seg om grov vold mot de unge, planlagte eller allerede inngåtte tvangsekteskap og alvorlige trusler om represalier dersom de unge motsetter seg familiens vilje. Alvoret i disse krise- krisesakene medfører ofte at det er nødvendig for ungdommen å flytte til nytt bosted, skifte identitet, bo på sperret adresse og med en rekke sikkerhetstiltak, for å sikre at den unge ikke blir funnet av familien. Vi fant det etter hvert viktig å finne ut hvordan det gikk med de unge i deres nye tilværelse, noen måneder eller opptil flere år framover. I 2003 gjennomførte vi prosjektet Veien videre, for å kartlegge de unges livssituasjon og behov etter brudd med familien på grunn av tvangssituasjoner. I rapporten Veien videre - 2003 kom det klart fram at de unge hadde et stort behov for en mer systematisk oppfølging på sine nye bosteder i lengre tid etter oppbruddet og den ofte dramatiske flukten. Da de fleste av de unge i første omgang hadde fått krisehjelp fra SEIF, følte de en spesiell tilknytning til organisasjonen. De etterlyste da også i rapporten en mer systematisk oppfølging fra SEIF, også etter den verste kriseperioden. Dette betydelige behovet blant de unge måtte vi ta på alvor, da det kan ha store konsekvenser for de unges livssituasjon dersom de blir overlatt til seg selv. I 2005 systematiserte vi dette arbeidet, og nedenfor en oversikt over utviklingen av omfanget av vårt oppfølgingsarbeid: 2005: Oppfølging av 64 ungdommer gjennom 570 samtaler/besøk. 2006: Oppfølging av 63 ungdommer gjennom 1039 samtaler/besøk. 2007: Oppfølging av 62 ungdommer gjennom 1094 samtaler/besøk. 2008: Oppfølging av 66 ungdommer gjennom 1437 samtaler/besøk. Offentlig overtakelse av arbeidet mot tvangsekteskap. 2009: Oppfølging av 127 ungdommer gjennom 1624 samtaler/besøk. 2010: Oppfølging av 105 ungdommer gjennom 2225 samtaler/besøk. 2011: Oppfølging av 88 ungdommer gjennom 1231 samtaler/besøk. 2012: Oppfølging av 59 ungdommer gjennom 951 samtaler/besøk. Vi vil her påpeke at SEIF systematisk har fulgt opp en stor gruppe ungdommer hvert år på landsbasis. SEIF har her en kontaktflate med de unge som er unik i Norge, og utenforstående kan vanskelig sette seg inn i kompleksiteten og arbeidsmengden i dette omfattende oppfølgingsarbeidet. Vi har etter hvert opplevd en nedgang i antall ungdom som vi følger opp etter den offentlige overtagelsen av arbeidet mot tvangsekteskap. Dette skyldes at vi ikke får kontakt med de unge som bor i de offentlige leilighetene i de forskjellige bykommunene med unntak av de som ble henvist dit av SEIF. Dette ser vi på som svært bekymringsfullt, da spesielt med henblikk på at det offentlige apparatet ikke har 4

systematisk oppfølging på programmet etter den korte botiden i de offentlige leilighetene. Tilbudet til de unge i en svært sårbar situasjon blir slik sterkt forringet. I møte med de offentlige instanser som nå arbeider med ungdom utsatt for tvangsekteskap og æresrelatert vold, hører vi om det vi kaller strikkballeffekten, dvs. at de unge ikke makter bruddet eller blir lokket tilbake til familien etter kort tid. Familiene har i disse tilfellene neppe endret holdning det er de unge som må føye seg. På SEIF opplever vi at svært få av de unge gir opp. Av de 59 ungdommene vi fulgte opp i 2012 dro bare 2 av dem tilbake til familien etter kort tid og vi har ingen sikker informasjon om hva som videre skjedde med dem. Vi mener å ha grunnlag for å hevde at vårt tette oppfølgingsarbeid er absolutt avgjørende for at de unge skal klare seg på veien videre. Bare slik opplever vi knapt strikkballeffekt på SEIF. Vi har etterlyst statistikk over de unge i offentlig regi- hvor mange flytter hjem etter kort tid og hvordan går det med dem etter brudd med familien, men her manglet ethvert tallmateriale. 5

Målgruppe/ metodikk Jeg kommer for å takke dere tusen ganger for hjelpen! Min far måtte reise tilbake til hjemlandet fordi Une bestemte at ekteskapet hans her var proforma. Etter syv år og de har til og med et barn sammen! Men jeg slapp å dra. Dere hjalp meg da jeg var redd for at min far ville gifte meg bort der nede. Nå er jeg trygg, jeg har egen oppholdstillatelse. Jente, 19 år, noen måneder senere. 6

Målgrupper/ metodikk Målgruppen for oppfølgingsarbeidet var i utgangspunktet ungdom som hadde fått hjelp av SEIF til å bryte ut av tvangssituasjoner i forbindelse med arrangert ekteskap under større eller mindre grad av tvang og æresrelatert vold. Noen av ungdommene hadde også i utgangspunktet tatt kontakt med offentlige etater eller andre frivillige organisasjoner, men henvendte seg senere til SEIF, da de ikke hadde fått den hjelpen de trengte. Etter å ha systematisert oppfølgingsarbeidet ved avdelingskontorene, fordeler nå oppfølgingsarbeidet seg på landsbasis. Det blir ikke satt grense på hvor lang tid det er gått siden bruddet med familien. Behovet for oppfølging varierer sterkt blant de unge. Mens noen er allerede svært selvstendige eller lever i en situasjon med et godt nettverk rundt seg som gjør oppfølging fra SEIF unødvendig, er andre, både gutter og jenter, preget av traumatiske opplevelser, sorg og redsel. Også blant de unge i sistnevnte gruppe kan behovet for oppfølging variere noe, men her tar SEIF aktivt initiativ til å følge opp de unge så lenge de har behov for det. Oppfølgingen skjer enten ved at de unge tar kontakt med SEIF, telefonisk eller ved å henvende seg direkte til SEIF fra sine bosteder rundt om i landet, eller at SEIF besøker de unge eller ringer for en prat. Henvendelsene gjelder alt fra hjelp til ny skoleplass, forlengelse av sikkerhetstiltak, søknader til offentlige instanser, m.m., til lange samtaler til alle døgnets tider på grunn av ensomhet, depresjon eller kjærlighetssorg. De unge kunne i utgangspunktet ha knyttet seg spesielt til sin kontaktperson på SEIF, men ved flytting til ny landsdel opparbeider det seg fort tillitt til medarbeidere ved det lokale SEIF-kontoret. De unge som flykter fra tvang og vold har for en lengre periode mistet alt. Familie, venner, skolekamerater, alt. I denne såre livssituasjonen blir SEIF ofte en surrogatfamilie for dem. Vi er ikke redd for å bli involvert i de unges hverdag, men erfaringer har lært oss å takle denne nærheten til de unge profesjonelt. Vi kan feire bursdager eller 17. mai sammen. Vi blir invitert på middag hos de unge, eller vi må låne dem noen kroner på slutten av måneden. Vi forteller dem hvor stolte vi er av dem når de har mestret noe, mens vi forteller dem i klartekst hva vi mener når de har gjort noe dumt. Akkurat som en tante eller storesøster ville ha gjort, og det virker som om de unge setter pris på denne metoden. Noen ungdommer har en mye hyppigere kontakt med SEIF enn andre, og det kan bli stilt spørsmål ved om dette er en forskjellsbehandling fra SEIFs side. Vi må her få minne om at det dreier seg om myndige personer med rett til å foreta egne valg. Dersom en av dem klart gir utrykk for at han eller hun klarer seg på egen hånd, må vi respektere det. I slike tilfeller insisterer vi bare på kontakt dersom vi har grunn til bekymring. Som det følgende tallmaterialet viser, var behovet for oppfølging blant de unge i 2012 stort. Det dreide seg om 951 henvendelser vedrørende oppfølging av 59 ungdommer. 7 medarbeidere på SEIF utførte dette arbeidet på landsbasis, i og utenfor kontortiden. Økonomiske rammer I 2012 bevilget BLD kr. 825.000,- til SEIFs arbeid med oppfølging av de unge på flukt fra tvangsekteskap. SEIF har ikke mottatt bevilgninger fra andre instanser til dette arbeidet. 7

Oppfølgingen av de unge i 2012 Statistikk med kommentarer Jeg vet at jeg har vært dum. Fem år etter bruddet med pappa ble vi venner igjen og jeg vet ikke hvorfor, men jeg gikk med på å gifte meg med en jente som pappa hadde bestemt i hjemlandet. Nå er hun her og vi krangler hele tiden. Jeg klarer det ikke, men vil heller ikke ødelegge livet hennes. Dere må hjelpe meg med å finne en løsning. Gutt, 25 år, 6 år senere 8

Statistikker over oppfølging av ungdom i 2012 Antall henvendelser om oppfølging: Oslo: 425 Trondheim: 159 Bergen: 271 Stavanger: 90 Kristiansand: 6 Totalt antall henvendelser på oppfølging: 951 Antall ungdom med behov for oppfølging: 59 Derav var: Jenter: 46 Gutter: 13 Av disse var: Mindreårige: 4 Lhbt: 5 Tid etter brudd med familie:** Opptil 1 år: 20 Ca. 2 år: 25 Over 3 år: 14 Antall kontakt med den enkelte ungdom:*** 1-5 ganger: 36 6-10 ganger: 5 11-15 ganger: 2 Over 15 ganger: 16 * Ungdom her er gutter og jenter som etter hvert har blitt opptil 31 år. ** Tiden etter brudd varierer her fra 3 dager til 10 år. *** Antall kontakt varierer her fra 1 til 104 ganger. 9

Hvem har behov for oppfølging? Som før nevnt, kan behovet for oppfølging variere fra ungdom til ungdom. Dette behovet er i utgangspunktet ikke kjønnsbasert, da det ofte viser seg at både jentene og guttene har behov for praktisk råd og hjelp, eller rett og slett noen å snakke med. Tallmaterialet fra 2012 viser at 13 gutter og 46 jenter hadde behov for oppfølging. Også i 2012 var vår erfaring med barnevernet på landsbasis positivt, noe som vi tar som et tegn på at vårt mange års arbeid med kunnskapsoverføring til de offentlige etater viser resultater. SEIFs oppfølging bestod av telefonsamtaler eller ved å besøke de unge i beredskapshjem, fosterhjem eller institusjon. De unges behov I vårt oppfølgingsarbeid må vi forholde oss til en balansegang når det gjelder de unge over 18 år. De er myndige, og selv når de bodde i kriseleiligheter i noen måneder, var dette deres hjem. Det samme gjelder etter utflytting til mer permanent bolig. De gangene vi har vært bekymret, ringt på hos dem og insistert på å få komme inn, har vi hele tiden hatt det klart for oss at de kunne ha nektet å motta besøk. Dette har ikke skjedd, kanskje på grunn av tillit til oss eller kanskje har de unge følt at det i grunnen var godt at noen brydde seg. I de aller fleste tilfeller, skjer vår vurdering av de unges behov gjennom en nær og tillitsfull kontakt, og vi på SEIF bistår med praktisk hjelp, råd og støtte. Da vi har mobilisert det lokale hjelpeapparatet og alle de andre nødvendige instansene som kommer inn i bildet, må vi overlate til de forskjellige faginstansene og kartlegge den unges behov på deres respektive områder. Det vil si at skolen nødvendigvis må kartlegge den unges behov i skolesammenheng. Fastlege og eventuelt psykolog må vurdere behovene på sine fagområder, osv. SEIF samarbeider da også med de forskjellige instansene og kan, med den unges tillatelse, gi informasjon og være bindeledd mellom de forskjellige offentlige instansene og de unge. Vi kan løpende vurdere de unges behov, drøfte dem med de unge og gi råd, men de skal ikke bli klientifisert. Vi kan heller ikke påtvinge dem noe det dreier seg om myndige mennesker. I siste instans bør det være de unge selv som bestemmer om de ønsker oppfølging fra SEIF eller noen annen instans. Den oppfølgingen som beskrevet her blir utført av SEIF blant ungdom som før har bodd i kriseleiligheter og som nå har flyttet til annen permanent bolig. Oppfølgingen foretas også blant de unge som ikke har fått plass eller passet inn i det offentlige nyetablerte tilbudet, og som vi måtte bistå både i krisesituasjon og videre deretter. Ellers vet vi lite om hvordan de unge klarer seg etter utflytting fra de offentlige leilighetene, hvis vi ikke hadde kontakt med dem før. Vi får kun et lite innblikk i dette, når noen av de unge endelig tar kontakt med SEIF for å få hjelp til alt det de ikke har klart å ordne på egen hånd. Når det gjelder de unge under barnevernets omsorg, både de under og over 18 år, er det selvsagt barnevernet som foretar vurderinger av de unges behov. Som før nevnt, utgjør SEIF her bare en del av det nye lille nettverket den unge har etablert etter brudd med familien. Oppfølging over tid Tallmaterialet viser at ungdommer har behov for oppfølging over lengre tid. 20 av de unge hadde behov for oppfølging det første året etter brudd med familien, men vi ser også at behovet er stort for systematisk oppfølging selv etter 3 år eller mer (14). I 2012 er det kanskje en tilfeldighet at en stor del av ungdommen (25) hadde behov for oppfølging etter ca 2 år etter 10

brudd med familien. Oppfølgingen fra SEIF dreier seg både om praktisk bistand og samtale om emosjonelle problemer som har dukket opp og som de unge ikke har klart å finne en løsning på. Den praktiske bistanden er vi i stand til å gi på grunn av vår opparbeidede kompetanse på områder som skole, lånekasse, barnevern, NAV, utlendingsmyndighetene, økonomi, sikkerhet, m.m. SEIF blir da det stedet hvor de unge henvender seg i tillitt om at de der vil får den hjelpen og støtten de trenger. Det dreier seg her gjerne om situasjoner hvor ungdom under vanlige omstendigheter ville ha støttet seg til sin familie. Statistikkene fra 2012 viser at de unge benytter seg av vårt tilbud. Tallene viser at behovet for tett oppfølging er betydelig. Omfanget av kontakt med den enkelte ungdom Det viser seg her at behovet varierer sterkt. Mens 36 av ungdommene bare hadde behov for råd og hjelp fra 1 til 5 ganger, opplevde vi at hele 16 av ungdommene hadde behov for kontakt med SEIF over 15 ganger. Det tyngste oppfølgingsarbeidet i 2012 gjaldt en 21-årig jente som vi hadde kontakt med hele 104 ganger. Innhold og målsetting med oppfølgingen SEIFs målsetting med oppfølgingen av de unge er at de skal finne veien videre i livet etter å ha brutt ut av en situasjon med press, tvang og trusler. Mens vårt arbeid med bistand i den første krise- krisesituasjon går ut på å trygge de unge på nytt bosted, består arbeidet med oppfølging av å hjelpe de unge til å leve et tilnærmelsesvis normalt liv og etter hvert oppleve at de valgene de måtte ta for å oppnå sine basiske rettigheter med tiden gjør dem sterkere og mer selvstendige. SEIF setter ressurser inn for å være tilgjengelig for de unge og oppfølgingen kan bestå av alt fra praktisk bistand med søknader og skjemaer, til en samtale i tillit når livet syns vanskelig. Selvsagt kan enkelte ungdommer ønske en enda hyppigere kontakt med oppfølging fra SEIF, noe som er svært forståelig tatt i betraktning den ballasten de unge kommer med. Vi innser at det i noen tilfeller er umulig å helt tilfredsstille den unges behov. SEIF har hele tiden for øye at vår oppfølging skal virke som en støtte for de unge i deres nye tilværelse. Bistanden skal ikke virke stigmatiserende eller klientifiserende på de unge. Oppfølgingen skal være ubyråkratisk og på de unges premisser. Den unge skal heller ikke måtte gå på rundgang mellom de forskjellige offentlige etater for å få løst et problem, og her kommer vi til en av de viktigste rollene SEIF har i sitt oppfølgingsarbeid: I oppfølgingen av hver enkelt ungdom kan det ofte være opp til 5-6 offentlige instanser inne i bildet, f. eks. NAV, skole, helsevesen, politi, boligkontor, m.m. SEIFs arbeid består her i å mobilisere de nødvendige etater og følge opp saken slik at den unge får den hjelpen det er behov for, når de har behov for den. Vi skal fortsette å være det stedet hvor de unge og de berørte offentlige etatene kan henvende seg for å få det hele til å fungere til det beste for de unge. Vårt tilbud om oppfølging må allikevel skje innenfor rammene av respekt for hver enkelt ungdoms selvstendighet og privatliv som myndige personer. 11

Hva de unge trenger hjelp til/ Ungdom med spesielle behov Det er ikke lett å flytte fra et land til et annet og hele tiden være sikker på å ikke bli funnet. I landet mitt sa de at det bare var å flytte og alt ville ordne seg med det offentlige i Norge. Men nå ser jeg at vi må forholde oss både til byråkratiet i mitt hjemland og i Norge, i tillegg til bolig og arbeid og masse andre ting. Uten dere hadde jeg aldri klart det! Ung kvinne fra et annet land i Norden. 12

Hva de unge trenger hjelp til Kontakten med de unge gjelder for det meste behov for praktisk råd og bistand i konkrete saker som de unge ikke vet å ordne opp i selv. Det skjer også ofte at de unge ringer eller kommer for en prat, og i samtalens løp får vi vite om problemer som må bli løst, men som de unge ikke har forstått rekkevidden av. Noe av kontakten har bestått av ofte lengre samtaler i tunge stunder, når verken psykolog eller annen hjelp var tilgjengelig. I noen av tilfellene er det SEIF som har tatt kontakt eller oppsøkt de unge, som hadde isolert seg med sine depresjoner. Vi kunne da mobilisere til umiddelbar fagkyndig hjelp, og følge opp videre som støtte i tillegg. Vi vil her liste opp noen av problemstillingene som går igjen: Utfylling av skjemaer og søknader til NAV, lånekassen, m.m. Skoleplass, flytting til ny skole. Ordning med ny fastlege og tilgang til psykolog. Følge til offentlige kontorer. Mellomledd mellom de unge og offentlige kontorer. Fornyelser av oppholdstillatelse i de tilfeller der de unge ikke er norske statsborgere. Samarbeid med de unges advokat. Flytting til permanent bosted. Råd, støtte og trøst i tunge stunder. Besøk under sykdom eller sykehusopphold. Veiledning og korrigering hvis den unge oppfører seg dumt eller upassende. Samtale med råd og informasjon om prevensjon. Bistand til annullering av tvangsekteskap. Vitneførsel i fylkesnemnd eller rettsapparat. Bistand til å komme tilbake til Norge etter dumping i foreldrenes hjemland. Arrangering av samtalemøter mellom de unge, foreldrene og politi/rådgivere/resurspersoner når de unge ønsker det. Stille som referanse. 13

Ungdom med spesielle behov Ungdom med behov for oppfølging har vidt forskjellig bakgrunn og befinner seg i forskjellige livssituasjoner. Vi vil her, om noe overfladisk, nevne noen unge på flukt med spesielt behov for oppfølging: Ungdom som er blitt utsatt for mye vold i oppveksten. Har svært dårlig selvtillit, og har vanskelig for å takle drapstrusler og konstant frykt for å bli funnet. Jenter som er blitt behandlet som prinsesser så lenge de oppførte seg lydig og dydig. Ikke opplært til å tenke uavhengige tanker eller ta egne beslutninger. Ungdom som blir skrevet ut av barnevernet uten hjelp til å etablere seg og blir mer eller mindre overlatt til seg selv. Ungdom med spiseforstyrrelser, som driver selvskading eller som isolerer seg i depresjon. Gutter som er blitt kastet ut hjemmefra da de nektet å gå med på familiens ekteskapsplaner. Ofte gjeldsofre, da lån til familiens leilighet, bil m.m. står i deres navn. Gutter som har vanskeligheter med å bryte med tradisjoner som går på kvinnesyn og patriarkalske holdninger. Jenter som blir utsatt for utpressing fra gutter/menn i miljøet, som truer med ødelegge hennes rykte i hennes familie og miljø, dersom hun ikke etterkommer hans krav. Romeo og Juliette, hvor forholdet ikke holder under en fluktsituasjon med stress, redsel og savn. Romeo og Juliette, hvor Juliette blir utsatt for press og vold av Romeo. Ungdom med store krav til seg selv med hensyn til skole og utdanning, men som sliter med søvnforstyrrelser, konsentrasjonsvansker og ikke får det helt til. Ungdom som ikke har overholdt sikkerhetstiltakene, blitt oppsporet av familien og må flyttes umiddelbart. Ungdom på flukt, som har tatt kontakt med familien og blitt overtalt til å dra tilbake. Kontakter SEIF igjen for hjelp til igjen å flykte. Ungdom som har brutt ut av en tvangssituasjon for 2-3 år siden, men som ikke fikk den hjelpen de hadde behov for fra det offentlige hjelpeapparatet. Etter å ha blitt overhørt og oversett da de på egenhånd søkte bistand fra hjelpeapparatet, er de nedbrutt og har mistet selvtilliten når de endelig finner fram til SEIF og blir fulgt opp. 14

LHBT som både sliter med å finne sin egen identitet og som blir utsatt for vold og planer om tvangsgifte fra familien. Ungdom av asylsøkerfamilie som bor i mottak. Etter brudd med familien på grunn av vold og tvang lever de i lengre tid i usikkerhet og i redsel for å bli utvist sammen med familien etter avslag på asylsøknaden. I disse tilfellene med ungdom med spesielle behov, og selv om det bare dreier seg om en håndfull av dem i året, blir her SEIFs erfaring med å få til et tverretatlig samarbeid avgjørende. Det viser seg igjen og igjen at det å overlate de unge til å forholde seg direkte og alene til det offentlige hjelpeapparatet er hva vi kaller risikosport. SEIF vil derfor fortsette å være der for de unge og påse at de får den bistanden de har behov for. 15

Det videre arbeidet spesielle utfordringer Det var så fint at du kunne komme å besøke meg i dag. Snart skal jeg flytte til fosterhjem og det er visst langt borte. Jeg vet ikke hva det stedet heter, for der skal jeg bo på hemmelig adresse. Men det er langt dit, jeg gruer meg litt og kanskje blir det lenge til vi treffes igjen. Jente 16 år, i beredskapshjem, 6 måneder etter brudd med familien. 16

Ungdomsopprøret fortsetter Vi har grunn til å tro at arbeidet mot arrangerte ekteskap under større eller mindre grad av tvang og æresrelatert vold vil øke i omfang i årene framover. En av grunnene til denne antakelsen er at antall ungdom, barn av 1. generasjon innvandrere og flyktninger, som når gifteferdig alder vil øke. Nok en grunn er også at vi ser tendensene til et ungdomsoppgjør av visse dimensjoner. Stadig flere ungdommer setter foten ned og sier nei til familiens planer om arrangerte ekteskap mot de unges vilje. Stadig flere ungdommer vet at det er hjelp å få og hvor de kan få denne hjelpen til å komme seg ut av tvangssituasjoner. SEIF ønsker å stå rustet til å bistå de unge i deres kamp om basiske rettigheter i vårt samfunn. En forutsetning for at de unge med behov for bistand vil fortsette å stå fram å be om hjelp er at hjelpen blir gitt på en ubyråkratisk måte og på de unges premisser. Utviklingen i arbeidet mot tvangsekteskap I følge Handlingsplanen mot tvangsekteskap (2008-2011) skulle dette arbeidet være et offentlig ansvar. Handlingsplan mot tvangsekteskap, kjønnslemlestelse og alvorlige begrensninger av unges frihet (2013-2016) bygger videre på dette prinsippet. Plasseringen av ansvaret burde være en selvfølge og helt uproblematisk med hensyn til et videre godt samarbeid mellom offentlige instanser og frivillige organisasjoner. Men frivillige organisasjoners rolle og samarbeid med disse er knapt nevnt i disse handlingsplanene. Dette medfører at tilbudet til de unge ikke er på langt nær så godt som det kunne være, da spesielt med henblikk på oppfølging/ettervern. Etter 3-4 års erfaring med den offentlige organiseringen av arbeidet med de unge, ser vi i første omgang med bekymring på de høye tersklene som de unge blir møtt med når de søker hjelp til å flykte fra familien. Først må de henvende seg til IMDIs Kompetanseteam med forespørsel om bolig. De får da beskjed om at Kompetanseteamet ikke kan vurdere søknaden før det foreligger er trusselvurdering fra politiet. Hos politiet har de unge erfart at de ikke kunne få en slik trusselvurdering før de visste hvor de skulle flytte og før den unge var helt sikker på at hun ikke ville dra tilbake til familien. Kripos har nå også overtatt fra Skattedirektoratet vurderingen av søknader om sperret adresse, og hos politiet har ungdom fått vite at det ikke lenger skulle være så enkelt å få sperret adresse strengt fortrolig. Som om dette ikke var nok, blir de unge henvist til krisesenter i påvente av bolig fra Kompetanseteamet. I prosessen har de måttet gjenta sin historie til 3-4 aktører. Dette er en byråkratisk terskelheving som en fortvilt ungdom vanskelig klarer å forsere alene! SEIF kan beskrive denne tilstanden med sikkerhet, da vi ved flere anledninger har fulgt de unge gjennom denne begredelige ørkenvandringen. Men hvor mange uten hjelpere gir opp på veien? Jungeltelegrafen blant de unge er svært effektiv, og blir vanskelighetene kjent vil de unge ikke lenger i like stor grad henvende seg til det offentlige apparatet for krisehjelp. De unge som får plass og passer inn i det offentlige apparatet, blir tildelt leilighet der det måtte være ledig. I de enkelte bykommuner er hjelpeapparatet for de unge sentralisert i én bydel og kommunen er ansvarlig for oppfølgingen av de unge mens de bor i disse leilighetene (ca. 6 måneder). Etter utflytting blir de henvist til de offentlige kontorer og instanser som de sokner til på sitt nye bosted. Vi ser med stor bekymring på den svært tidsbegrensede oppfølgingen de unge får i det offentlige apparatet. Vår erfaring fra arbeidet med oppfølging av de unge i over et 10-år, og som også tallmaterialet i rapportene våre viser, har de unge behov for oppfølging i måneder og år etter brudd med familien. De aller færreste har fått fast 17

grunn under føttene og orden på tilværelsene etter de få månedene i de offentlige leilighetene! Grunnet mangel på samarbeid mellom det offentlige og de frivillige organisasjonene, vet ikke de unge nødvendigvis ved utflytting av de offentlige leilighetene, at de kan henvende seg til en frivillig aktør som SEIF for videre bistand. Samarbeid offentlige instanser/frivillige organisasjoner en nødvendighet Våre erfaringer gjennom samarbeid med offentlige innstanser i store deler av landet viser at det er opparbeidet kompetanse gjennom praktisk problemløsning i enkeltsaker, dette spesielt i byområder med større konsentrasjon av innvandrer/flyktningbefolkning. Men vi opplever fremdeles stadig at de unge som prøver å finne fram i hjelpeapparatet på egen hånd, ikke blir hørt. Travle saksbehandlere mangler tid til å lytte. Når SEIF kommer inn i saken og hjelper de unge med søknader og nødvendig dokumentasjon, viser de offentlige kontorene velvilje og engasjement for å bistå de unge på best mulig måte. Saksbehandlerne henvender seg da også til SEIF for å drøfte videre saksgang og SEIF får ofte en koordinerende rolle mellom en håndfull offentlige instanser som må inn i bilde for å hjelpe den unge videre. Dette arbeidet er en viktig del i hele oppfølgingsarbeidet. I møter med BLD har vi understreket nødvendigheten for et tett samarbeid mellom det offentlige apparatet og de frivillige organisasjonene med spisskompetanse på området oppfølging av de unge etter brudd med familien. Vår mangeårige erfaring har vist at samarbeid mellom offentlige etater og frivillig organisasjon er en smidig og velfungerende modell. Men som vi også har understreket ovenfor departementet, må dette samarbeidet nødvendigvis skje mellom likeverdige parter med respekt for hverandres roller og kompetanse. Dette vil gi trygge rammer i arbeidet med oppfølging av denne sårbare gruppen unge. De skal ikke måtte forholde seg til altfor mye byråkrati og hierarki når livet er som vanskeligst! BLD har i våre møter understreket viktigheten av et nært samarbeid mellom det offentlige oppbygde hjelpeapparatet og de frivillige organisasjonene med kompetanse på området, da spesielt med henblikk på oppfølging av de unge etter flytting fra leilighetene. Det nye oppbygde byråkratiet, derimot, lever sitt eget liv og ser liten nødvendighet av et slikt samarbeid. SEIF har stilt seg til rådighet og håper at trenden vil snu, slik at de unge får den oppfølgingen og støtten så lenge de har behov for det. SEIFs samarbeid med frivillige organisasjoner I arbeidet mot tvangsekteskap og oppfølging av de unge har SEIF et godt samarbeid på sak med flere frivillige organisasjoner på landsbasis. Vi vil her spesielt nevne et nært samarbeid med en rekke krisesentra, som har opparbeidet kompetanse på området, og Røde Kors Krisetelefon mot tvangsekteskap og kjønnslemlestelse. Vi har også hatt et fruktbart samarbeid med Skeiv Verden når det gjelder vår bistand til lhbt. Vi kontaktet også en rekke andre frivillige organisasjoner og samarbeider med dem på sak der det var behov for det. 18

SEIFs videre arbeid Det er grundig dokumentert at den akutte krisehjelpen til å bryte ut av tvangssituasjonene kun er første steget på veien i vår bistand til de unge i deres nye tilværelse. Nok så viktig er veien videre. For at de unge skal klare seg videre i livet, har vi her understreket viktigheten av en samlet innsats og et tett samarbeid mellom det offentlige og de frivillige organisasjonene. I påvente av etableringen av et slikt samarbeid, vil SEIF fortsatt ha et betydelig oppfølgingsarbeid blant de unge. På den ene siden, følger vi opp et stort antall av de unge som vi har hjulpet gjennom krisesituasjon med brudd med familie i foregående år. I 2012 fulgte vi opp 59 av dem, flere med behov for svært tett oppfølging. På en annen side, viser det seg at en del av ungdommen på flukt av diverse grunner ikke kan benytte seg av det offentlige tilbudet. I disse tilfellene vil SEIF bistå med å finne trygge bosteder rundt om i landet. Dette vil være tilfelle også videre framover og det er ingen tiltak i offentlig regi for oppfølging av denne gruppen ungdommer. Dette har vært og vil fortsatt bli en krevende oppgave for SEIF. Dette oppfølgingsarbeidet er i høyeste grad landsomfattende og krever kontakt både per telefon og ved besøk. Som evige optimister, har vi på SEIF besluttet å fortsette vårt videre arbeid ufortrødent. Og så lenge ungdom henvender seg til oss, viser oss tillit og ber oss om bistand, vet vi at vi er på riktig vei. Ønskeliste for de unge på flukt Vi vil her komme med noen ønsker om tiltak som ville gjøre de unges situasjon bedre og tryggere. Når de unge først søker hjelp i en krise situasjon, må de bli møtt med tillit og smidighet. De unge befinner seg i den mest sårbare situasjonen og trygt bosted må bli gitt umiddelbart. Den unge skal heller ikke alene måtte fronte politi og andre offentlige innstanser for så å ende på krisesenter i påvente av svar på søknader. Barnevernet må ikke avslutte sin omsorg når de unge fyller 18 år, og henvise dem til NAV. Barnevernet må heller ikke kvie seg for å ta omsorgen for de unge, fordi de nærmer seg 18 år. De unge trenger oftest omsorg og oppfølging til min. 21 år, eller i det minste til de har fullført videregående skole. Helsetjenesten (fastlege, psykolog) må tilføres kunnskap og være tilgjengelig for ungdom på flukt. Tjenestene må være gratis til den største krisen er over. Flere av de unge på flukt har ennå ikke fått norsk statsborgerskap. Familien har heller ikke fått utstedt utlendingspass, men blir henvist til sitt hjemlands ambassade for reisedokumenter. Den unge på flukt har derfor verken utlendingspass eller kan henvende seg til aktuelle ambassade, av sikkerhetsmessige grunner. Uten pass fra opprinnelseslandet eller norsk utlendingspass, får den unge ikke utstedt skolebevis, ikke åpnet bankkonto, kan ikke reise med fly innenlands, kan ikke krysse grenser. Ungdom på flukt må derfor få utstedt utlendingspass. Lekkasjer skjer i både offentlige instanser og i private bedrifter. Her er det behov for regelverk og rutiner for å unngå lekkasjer angående de unges nye identitet og bosted. 19

De unge på flukt må ikke bli henvist til seg selv og det generelle hjelpeapparatet etter botiden i de offentlige leilighetene. Her må frivillige organisasjoner med spisskompetanse bli involvert for å bistå de unge på veien videre. Sist men ikke minst: For snart et tiår siden fikk SEIF gjennomslag for at de unge skulle få fri rettshjelp og benytte seg av advokat når det gjaldt sikkerhetsvurderinger og søknader om navnskifte og sperret adresse. Det er avgjørende at dette tilbudet fortsetter. Bistand og støtte fra egen advokat gir de unge trygghet i møte med politi og stive byråkrater, og blir en viktig framtidig rådgiver. Det videre arbeidet mot tvangsekteskap og æresrelatert vold må være basert på akkurat dette: å gi de unge trygghet, støtte og oppfølging slik at de vokser seg sterk på veien videre. Selvhjelp for innvandrere og flyktninger (SEIF) juni 2013. 20