Studiehefte FORESTILLINGER OM DET NORSKE
Forestillinger om det norske 1770-1870 Hvis du skal drøfte forestillingene om det norske fra 1770-1870 (et eget læreplanmål), må du si noe om tre forskjellige epoker: 1) Tiden for det Norske Selskab (klassisismen) (17770-1814) 2) Nasjonalromantikken (fra 1814 til 1850 og aller mest på 1840-tallet) [VIKTIGST] 3) Poetisk realisme (1850-70) De norske studentene i danmark som er med i det norske selskab møtes og lager dikt som hyller norge. Dette er sannsynligvis ikke ment som et forsøk på å få norge til å løsrive seg fra danmark. Diktene bærer ofte preg av å være «drikkeviser» med glimt i øyet, som latterliggjør «konkurrentene», ungdommene i det danske selskab. I nasjonalromantikken forsøker vi nordmenn å skape oss en identitet. Vi har jo akkurat blitt kvitt danskene som har eid oss i 400 år. Hva er egentlig det typisk norske, spør man seg. Svaret finner man i den norske bonden. I nasjonalromantikken får vi masse overdrevent fine bilder av den norske bonden. Han går i bunad, leser snorre, har vikingblod i årene, og er edel. Etter 1850 blir bildet av bonden litt mindre romantisk. Mange drar nemlig ut for å finne den bonden som nasjonalromantikken snakker om. Men de finner ham ikke. I stedet finner de masse skitne folk med dårlig moral og dårlig hygiene, som ofte ikke kan lese en gang. I poetisk realisme er det fortsatt mye nasjonalromantikk men det er også litt kritikk. Etter 1850 kan man altså kritisere bonden og det å være norsk men ikke alle gjør det. Det Norske Selskab (klassisismen) Claus Frimann «En birkebeinersang» (1771) Johan Nordahl Brun «Norges Skaal» (1772) Nasjonalromantisk litteratur og kunst (1814-50) Mauriz Hansen Luren (1819) Asbjørnsen og Moes Norske folkeeventyr (1841-44) Cröger og Landstads Norske folkeviser (1853 men samlet inn på 40-tallet) Ivar Aasens dikt «GAMLE NORIG» 1863 (kommer i tiden for poetisk realisme, men ER nasjonalromantisk) Litteratur i den poetiske realismen (1850-70) Aasmund Olavson Vinjes Ferdaminni frå Sumaren 1860 (1861) Eilert Sundts Om Ædrueligheds- Tilstanden i Norge (1859) Bjørnsons Bondefortellinger Synnøve Solbakken (1857) Ivar Aasens dikt «GAMLE NORIG» 1863 (kommer i tiden for poetisk realisme, men ER nasjonalromantisk) Bjørnstjerne Bjørnson: «Ja, vi elsker» (1859) + «Fædrelandssang» (1859). (kommer i tiden for poetisk realisme, men ER nasjonalromantisk. Bjørnstjerne Bjørnson: «Ja, vi elsker» (1859) + «Fædrelandssang» (1859). (kommer i tiden for poetisk realisme, men ER nasjonalromantisk.
Det Norske Selskap (1770-1814) Claus Frimann: «En Birkebeinersang» (1771) I dette morsomme diktet kan man se en del tidlige forestillinger om norskhet. Først og fremst handler det på en overdreven måte om at nordmenn er mandige og barske. Danskene (underforstått) er feminine og veike de kysser pikenes sko og drikker søt melk. (strofe 5 og 1) Nordmenn er mannfolk. De tar damene, og de drikker «drikk som varmet pannen» (alkohol) (strofe 1). Vi ser også at nordmenn hører hjemme i naturen. De drikker vann av elver og kalde vann (strofe 1), og bruker sten som hodepute (strofe 4). Til slutt er nordmenn også trofaste (strofe 6). Melken sød at drikke, Sirupskrukken slikke, var ei Nordmands Vis; drikke Elv og kolde Vande, drikke Drik, som varmed' Pande, det var Nordmands Vis. Under Dun at varme, hvide bløde Arme, var ei Nordmands Vis; bruge Sten til Hovedpude, naar han var i Marken ude, det var Nordmands Vis. Sukkerklump at smælte, Mandeldeig at ælte, var ei Nordmands Vis; Faare-Ribber, Bukke-Rygge, speget Okse-Laar at tygge, det var Nordmands Vis. Pigers Sko at kysse, Pattebarn at bysse, var ei Nordmands Vis; Med en halv afhuggen Hage sin Venindes Kys at tage det var Nordmands Vis. Svøbe seg i Silke, Kniplings-Traad at pilke, var ei Nordmands Vis; Bast til Baand at sammentvinde, Birkebark om Ben at binde, det var Nordmands Vis. Ja og Haand at give, og ei tro at glive, var ei Nordmands Vis; Hjerte frem med Haand at bære, Ven og Konge tro at være, det var Nordmands Vis. Johan Nordahl Brun: «Norges Skaal» (1772) Dette diktet ble regnet som Norges nasjonalsang frem til Bjørnsons «Ja, vi elsker» ble kjent på 1860-tallet. Også dette diktet virker humoristisk. Diktet ble forbudt av danskene fordi man syntes det var litt truende (det snakkes om at Nordmenn en dag skal bli fri). Likevel er nok dette først og fremst en morsom drikkevise. Forestillingene om norskhet som kommer frem her: Det at nordmenn drikker (dette er en vise hvor man skåler), Det at vi elsker frihet (strofe 1 og 2). Det at vi er tett forbundet med naturen, og særlig fjellene (som danskene nettopp ikke har) (strofe 4). Muligens også at vi er etterkommere av vikinger (kjempene det snakkes om er kanskje vikingene?)
Nasjonalromantikk (VIKTIGST PÅ EKSAMEN) Etter 400 år under danskene (det man ofte kalte 400 års-natten) ble norge et fritt land i noen måneder i 1814. Sverige tok oss over nesten med én gang, men vi fikk beholde grunnloven vår slik at vi på en måte var et ordentlig land, selv om vi hadde svensk konge. Spørsmålet om identitet ble viktig. Hvem er vi, hvor finner vi det ekte norske? Svaret fant man hos den norske bonden. Hvorfor valgte man seg akkurat bonden når man skulle finne hva som var typisk norsk? Her kan man nevne disse tingene: 1) Vikingblodet bevart: den norske bonden hadde bodd langt vekk fra byene, og hadde ikke blitt blandet med dansk blod og dansk kultur. I bonden var vikingblodet fra gamle dager bevart, tenkte man. 2) Tanken om folkesjelen: den tyske filosofen johann gottfried von herder hadde på 1700-tallet snakket om folkeånden eller folkesjelen som vi gjerne sier på norsk. Han mente at ethvert folk hadde sin egen sjel sin egen personlighet. Denne kunne vi finne i folks kunst, litteratur, sanger og språk (tenk hvor stor forskjellen er på norsk og afrikansk folkemusikk, for eksempel). Herder mente at man alltid fant folkesjelen ute på landet. Derfor tenkte man i norge at den norske bonden hadde bevart vår folkesjel best av alle. 3) Den edle ville: den franske opplysningsfilosofen rousseau [uttales rosåå] var veldig populær i romantikken generelt. Han hadde på 1700-tallet snakket om at mennesket var edlere i gamle dager da det levde i pakt med naturen. den edle ville kalte rousseau den typen menneske som ikke var ødelagte av flere hundre år med samfunn og sivilisasjoner. I norge hadde vi faktisk den edle ville tenkte mange: vi hadde den norske bonden, som ikke hadde blitt påvirket av sivilisasjon på 1000 år, fordi bønder bodde så langt vekk fra alt. 4) Odelsretten. Bønder i europa pleide å slite og slave for en eller annen adelsmann som eide gården deres. Fordi vi hadde så få adelsmenn her i norge, eide ofte bøndene gårdene selv og sønnene til norske bønder arvet gården av sin far. Norge kunne altså se på seg selv og tenke at vi har mye bedre bønder enn alle andre folk som ikke slaver for noen adelsmenn, men som er sine egne herrer! Ikke rart at man var stolte, og tenkte at bonden fanget opp det typisk norske! Dette var ikke bare tull, for mange utlendinger hadde faktisk bemerket at norge hadde veldig selvstendige og frie bønder. 5) Dette har kanskje ikke noe å gjøre med bonden direkte, men i 1748 hadde den franske opplysningsfilosofen montesquieu sagt at geografi og klima setter sitt preg på hvordan folk er og hvordan de tenker. Derfor tenkte man at det barske klimaet her i nord lagde barske folk. Naturen hadde skapt det norske folk og den norske folkesjelen.
Selvsagt var ikke bøndene så bra som det man trodde i nasjonalromantikken. De som var nasjonalromantikere var stort sett byfolk som ikke hadde peiling på hva bøndene egentlig drev med. Mange av dem hadde nok sett ganske få bønder selv. De romantiserte den norske bonde. Å romantisere betyr å gjøre noe eller noen bedre enn de egentlig er. Et eksempel på nasjonalromantikk: Mauris Hansens novelle Luren (1819) Novellen luren, som vi har på pensum er en veldig bra tekst å snakke om for å vise typisk nasjonalromantiske trekk. I denne novellen er hovedpersonen i gudbrandsdalen. Han følger tonene fra en lur et instrument man bruker for å lokke på kuer. Plutselig møter han den norske bonen thord. Legg merke til at thord staves med th ikke t. Th er egentlig en islandsk bokstav. Thord er så typisk norsk at han nesten er islandsk han har vikingblod i årene. Thord går i bunad (folkedrakt), han har en trofast dialekt, han byr gjesten sin på typisk norsk mat, har snorres kongesagaer i bokhylla si, og er høy og breskuldret. Datteren hans er høy og blond, med blå øyne, og heter ragnhild navnet på en vikingdronning. Thord røper senere at han er i slekt med de gamle norske vikingkongene blodet i familien hans har vært rent i tusen år. Fortelleren i luren sier at han fant vår snorre i bokhylla til thord. Det er jo ganske morsomt å si vår snorre når vi vet at snorre var fra island, men i nasjonalromantikken vil man at den norrøne litteraturen skal være norsk. Thord er en personifikasjon av det norske i denne novellen, og bildet vi får av den norske bonden er så romantisert så overdrevent flott og fint at det nærmest blir komisk når vi leser det i dag. En annen viktig forestilling om det norske som kommer frem i «luren» er at nordmenn er gode kristne. Datteren til thord har et barn i hemmelighet med en mann hun ikke får lov til å gifte seg med. Fortelleren i teksten klarer i slutten å overbevise thord om å akseptere og bli glad i barnet og kjæresten til datteren hans. Dette gjør han ved å minne om bibelen, som lærer oss ydmykhet og tilgivelse. En ekte nordmann trenger altså to tekster snorre og bibelen. I slutten blir det bryllup, og barnet til ragnhild blir døpt caroline. Det kan virke rart å ha et navn som høres nesten latinsk ut i en norsk tekst, men forfatteren har en mening med dette. Caroline kommer nemlig fra det latinske navnet carolinus. Dette navnet kommer igjen fra det norrøne navnet karl som på norrønt betyr bonde. Det er liten tvil om at selve temaet i denne novellen er norskhet, og den norske bonden
Nasjon og stat En stat er et avgrenset geografisk område. Norge er en stat og innenfor staten norge gjelder for eksempel norsk lov. Usa er også en stat en stat med mange nasjonaliteter (tyskere, irer, italienere, og så videre). De fleste land i verden i dag er stater med flere nasjonaliteter. En nasjon er noe litt annet. I dag sier forskere (særlig en som heter benedict anderson) at en nasjon er et forestilt fellesskap. Jeg som er norsk, og født og oppvokst her i landet, forestiller meg at det finnes mange andre mennesker i landet som har samme kultur og nasjonalitet som meg og at vi alle i bunn og grunn har noe til felles. Egentlig kommer jeg aldri til å møte 4 millioner av disse menneskene og jeg personlig har kanskje egentlig mye mer til felles med en engelsk studievenn, enn en trønder i skinnvest som bor i campingvogn og er på countryfestival to ganger hver sommer. En nasjon er noe abstrakt noe man forestiller seg et kulturfellesskap. I dag er det nok ingen land i europa som er rene nasjoner. Men etter 1814 tenkte man på seg selv som en nasjon et folk med lik kultur, like verdier og lik historie. Nasjonalromantikerne tenkte derfor at alle nordmenn har en slags lik identitet. Man tenkte også at alle tyskere hadde sin spesielle identitet, engelskmenn sin, og så videre. I grunnlovens paragraf 2 stod det at jøder og katolikker ikke får komme inn i landet. Dette var nok fordi disse ikke passet inn i vår nasjonale felles identitet. Vi kaller 17. Mai for vår nasjonaldag, men egentlig er det ikke en nasjonaldag, men feiringen for grunnloven til staten norge. Samene var heller ikke med i nasjonen de hadde et annet språk og en annen kultur. Fra og med 1850- tallet var den norske staten veldig opptatt av å gjøre samene norske. De mente at samenes kultur var primitiv og gammeldags, og at den eneste måten å redde samene på var å tvinge dem til å bli norske. De fikk for eksempel ikke lov til å bruke språket sitt alltid. Barn ble ofte plassert på internatskoler i mange uker av gangen. Der fikk de ikke en gang lov til å snakke samisk mens de lekte. Den fæle behandlingen samene fikk, kan vi kalle for «den mørke siden av nasjonalromantikken». Denne måten å behandle samene på varte i over hundre år. Når folk på 1840-tallet lette etter den norske folkesjela, var det for å finne (eller styrke) vår nasjonale identitet. 1840 Det store innsamlingsarbeidet for å finne den norske folkesjela Vi har nasjonalromantiske tanker i norge fra 1814 og egentlig helt frem til i dag (tenk på at norsk publikum veiver mye mer med flagg enn i andre land i mange land er det å veive med flagg under internasjonale konkurranser uhøflig). Men 1840-tallet er det store nasjonalromantiske tiåret. Da reiser mange ut for å finne den norske folkesjela. De var inspirerte av tyskland: 1) herders tanker om folkesjela og 2) brødrene grimm som hadde samlet inn tyske folkeeventyr tidligere på 1800-tallet. Vi ville gjøre det samme i norge. Det var i folkediktningen at man fant den ekte folkeånden (folkesjela). De viktigste personene er disse: 1) Asbjørnsen og moes norske folkeeventyr (1841-44). Disse ble veldig mye lest og er derfor viktige. Den norske folkesjelen fantes i de fortellingene folk på landet fortalte til hverandre. Derfor var det viktig å samle inn disse fortellingene. Asbjørnsen og moe skrev på dansk men brukte en del norske ord og en del måter å lage setninger på som bare går an i norge ikke i danmark. (de kunne for eksempel skrive moderen min istedenfor min moder, som er dansk. Asbjørnsen og moe fant ikke på dette selv. I tyskland hadde brødrene grimm samlet inn tyske folkeeventyr for
(blant annet) å finne den tyske folkesjela i 1812-1816. Her ser vi at den norske nasjonalromantikken egentlig er tysk. Asbjørnsen og moe fikk faktisk skryt av brødrene grimm for arbeidet sitt. Hvor norske er egentlig folkeeventyrene? Svar: egentlig kke så veldig norske. Faktisk kan vi finne mange av de samme eventyrene i midtøsten fra 500 år før kristus, som hos asbjørnsen og moe. Men figurene er ofte byttet ut. I norge har man for eksempel gjerne med troll, mens man i midøsten har en djin (en ånd) i stedet. Eventyr er internasjonale, for de fortelles på tvers av landegrenser. De lever muntlig. Man forteller de samme eventyrene i hundre og tusenvis av år, og eventyrene sprer seg når man møter nye folk, og hører nye eventyr man kan fortelle hjemme. Mange mener likevel at vi kan kalle eventyrene norske, siden de ofte handler om typisk norske ting som troll. 2) Olea cröger og magnus landstad gav ut norske folkeviser i 1853 (samlet det inn på 1840-tallet). De valgte å skrive opp sangene/visene på telemarksdialekt. Denne dialekten ble regnet som ganske nærme norrønt i stilen. Det lå altså en nasjonalromantisk tanke bak det å ikke velge dansk som språk. 3) Ole bull en verdenskjent norsk fiolinspiller hentet myllarguten til kristiania (oslo). Myllarguten spilte for 1500 personer til stor jubel. Komponisten ludvig lindemann blandet folkemusikk inn i sine pianostykker, blant annet. 4) Nasjonalromantisk malekunst kom på moten. Tidemand & gudes brudeferd i hardanger (1848) ser slik ut: Oppløsningen her er ikke så god, men bildet inkluderer norsk natur, storbønder i bunad, en mann som spiller fele, og en stavkirke (typisk norsk) i bakgrunnen. (bildet ble forresten malt i et studio i tyskland ikke ute i norsk natur) Nasjonalromantikk preget både litteratur og bildekunst. 5) Petter andreas munch var den store nasjonalromantiske historikeren. Han forsket på norges historie og var særlig interessert i vikingtiden. Enkelt sagt fant han ut at norge hadde det grusomt under danskene, og at de norske vikingene var de klart beste vikingene. Dette er kanskje ikke så rart, med tanke på at norge drev og skapte seg sin egen identitet. Munchs historieverk bestod av mange bøker. Dette var viktig, for dermed kunne man peke på bokhyllen sin, og vise (fysisk) at norge hadde en lang historie at vi var et gammelt land. 6) Ivar aasen dro rundt og samlet inn språkprøver for å skape et nytt norsk skriftspråk basert på hvordan folk på landet snakket. Dette kalte aasen landsmål og senere ble dette hetende nynorsk. Aasen syntes som mange andre at det ble for dumt å skrive dansk når norge var et eget land! (husk at folkesjela også lå i et folks språk) han ville både ha et nasjonalspråk og sørge for at dette språket var basert på det språket bøndene brukte. Ivar aasen er den eneste nasjonalromantikeren av dem vi har nevnt her som selv var fra bondelandet.
Ivar Aasens «Gamle Norig» I tekstheftet har vi diktet gamle norig» (gamle norge) av Aasen, fra 1863. Dette er fra perioden poetisk realisme, men er fullt og helt nasjonalromantisk. Det beskriver vårt land på en nasjonalromantisk måte (natur, historie, og så videre), og er skrevet på et språk aasen mente var mye mer norsk enn den dansken de fleste brukte på den tiden. Bruk denne på eksamen dersom du kan [vi tok gode notater om den i timen]. Noen poenger å nevne (vis gjerne med tekst): 1) Tittelen er «gamle norig» - det er viktig å få med at norge er et gammelt, ærverdig land» 2) Den norsk naturen skildres fjell og strender. Dette er med på å skape forestillingen om at norges identitet er knyttet til naturen. 3) Bonden nevnes i tredje strofe som etterkommerne av vikingene. («born av deim som bygde landet). Her ser vi at bonden er typisk norsk, og etterkommere av vikinger (som i «luren»). 4) Ivar aasen har enderim som er typisk for 1800-tallet men han bruker også allitterasjon (bokstavrim) som er en typisk norrøn (altså urnorsk) måte å rime på. 5) Aasen bruker noen gamle dativ-former «grendom, endom, tuftom». Dativ fantes på norrønt. Slike dativformer fjernet han fra landsmålet sitt på 1870-tallet men det er et poeng at språket er ganske preget av det norrøne/ urnorske. Det er mange vanskelige ord her, for en moderne leser. Det er mange andre nasjonalromantiske dikt vi kunne nevne. a) Bjørnstjerne Bjørnsons «ja vi elsker» (1963) b) Bjørnstjerne Bjørnsons «fædrelandssang» Men fordelen med Aasens dikt er at det er skrevet på landsmål (nynorsk), og at selve språket her også er viktig når det gjelder forestillingene om det norske. For å oppsummere: Som vi ser, var folk svært opptatt av det norske i nasjonalromantikken (og videre på 1850- og 60-tallet). De fant det norske på bondelandet, og de skrev nesten bare positive ting om den norske bonden. Bortsett fra ivar aasen var alle de som er nevnt her byfolk. Nasjonalromantikerne er altså ikke bønder selv, men byfolk.
Som vi også har sett, er ikke folkeeventyr, folkeviser, og nasjonalromantisk musikk og malerkunst noe spesielt for norge (det meste kommer fra tyskland). Men det at ting ble samlet inn var med på å skape forestillinger hos folk om at det fantes en helt egen norsk kultur. Nb! Nasjonalromantikkens romantiserte (overdrevent perfekte) glansbilde av bonden slår sprekker fra og med 1850-tallet og den poetiske realismen. Poetisk realisme (1850-1870) Etter 1850 begynner det nasjonalromantiske bildet av det norske og særlig av den norske bonden å slå sprekker. Det er fortsatt mye nasjonalromantikk, men noen blir mer og mer skeptiske også. Noen folk reiser ut på bygda, men finner ingen Thord-typer - ingen flotte, stolte bønder i bunad, som har Snorre i bokhylla. Det de finner er det motsatte: skitne, ekle folk, som ikke kan lese (og i alle fall ikke snorre), som har dårlige tenner, dårlig hygiene, dårlig moral (sloss og bråker i fylla, ligger med tjenestepikene), og som ofte drikker alt for mye. To som reiser ut, og som er viktige når det gjelder å endre forestillingene om det norske (og den norske bonden) er eilert sundt og aasmund olavsson vinje. 1) Eilert Sundt Sundt var en forsker fra universitetet i Oslo. I Norge er han sosiologiens far. Han var nasjonalromantiker til å begynne med. Fra og med 1850-tallet reiste han rundt i Norge og samlet inn diverse opplysninger om tilstanden rundt i landet. Han var veldig systematisk og kartla alt fra hygiene til hvor mye folk drakk. Her er tre bøker: a) Om sedelighets-tilstanden i Norge (1857) [om hvor mange som har dårlig eller god moral] b) Om edruelighets-tilstanden i Norge (1859) [om hvor mange som er alkoholikere blant annet] c) Om renslighets-stellet i Norge (1869) [om hvor renslige eller urenslige folk er rundt om i landet] Eilert Sundt er altså forsker ikke forfatter. Det Eilert Sundt fant ut var at det stod dårlig til på bondelandet med det meste. Bildet av den norske bonden som hadde vært så viktig for den norske identiteten var rett og slett løgn. 2) Aasmund Olavsson Vinje
Aasmund Vinje er en annen som reiste ut og ble skuffet over hvordan tingene var på bygda. I 1861 kom han med boken Ferdaminni frå Sumaren 1860 [reiseminner fra sommeren 1860]. Denne handler om turen vinje tok da han skulle se en konge bli kronet i trondheim denne sommeren. Vinje tok tog til Eidsvoll, og så gikk han fra Eidsvoll til Trondheim. På sin reise fikk han se det samme som Sundt så: Folk var skitne, underernærte, og absolutt ikke kledd i bunad hele tiden. I tekstheftet vårt har vi et utdrag fra Ferdaminni. Her ser vi at Vinje er en kritiker. I utdraget vi har lest, snakker han først om taterne (fantene), og legger ut om hvor ufine de er mot kvinnene sine. Taterkvinnene må være tungt selv når de er gravide mens den late mannen går rundt som en «oppsynsmann». Vinje ser på dette som et tegn på noe primitivt og barbarisk. Folk i 1861 ville nok ha vært enige i at tatere var primitive folk, men plutselig i vårt utdrag slår han om, og begynner å snakke om den norske (den trønderske) bonden i stedet. Det viser seg at denne ikke er noe bedre. I trøndelag ser han bønder som lar kona slå høy (veldig tungt arbeid) mens de er gravide. Vinje kjefter på mennene, men de sier bare «de må jo gjøre noe dem òg». Vinje sier at de har «raude huvur, gapande munnar og daude augo (røde hoder, gapende munner, og døde øyne». Bildet Vinje gir oss av den norske bonden, er mye mer kritisk enn bildet Mauritz Hansen gir oss i Luren, for å si det mildt. Vinje gjør også et morsomt poeng ut av trønderdialekten når han kjefter på bøndene. I Trøndelag har man jo apokope i en del ord (å bit, å dans, å spis, og så videre). Vinje mener at trøndernes latskap er det som har gjort at de både kutter ut endelsene i ord, og lar gravide kvinner arbeide på jordet. Han sier også at de ved å kutte ordene har ødelagt «det gamle orgelet som det norrøne språket var» (her ser vi at vinje også er nasjonalromantiker) [s 54 teksthefte 3] Vinje er også romantiker. Han skriver en masse nasjonalromantiske dikt (vi har ingen på pensum mest kjent er «no ser eg atter slikke fjell og dalar»). Han skriver også på det nye landsmålet til Ivar Aasen (det som ble til dagens nynorsk), fordi han, som han sa, «ikke ville skitne til sin norske hånd ved å skrive dansk». Så en del nasjonalromantikk finner vi hos vinje også. Både kritikk og romantikk typisk poetisk realisme. 3) Bjørnstjerne Bjørnson Bjørnson er kjent fra hele siste halvdel av 1800-tallet, men på 1850- og 60-tallet er han kanskje mest kjent for sine bondefortellinger: Synnøve Solbakken (1857) og Faderen (1860) er de vi har snakket mest om (Arne og En glad gutt er navnet på to andre bøker).
Det som kjennetegner poetisk realisme er at den er mildt kritisk, men at idealene seirer til slutt. Dette ser vi i Synnøve Solbakken som kan sies å kritisere den norske bonden på en mild måte. Boken handler om Torbjørn Granlien. I begynnelsen av boken er Torbjørn (som er bondegutt) en dårlig mann, som slåss i fylla, og som ikke klarer å kontrollere sinnet sitt. Han er brutal og barbarisk. Men han forandrer seg i løpet av boken, på grunn av kjærlighet til Synnøve Solbakken. Til slutt tilgir han en som har knivstukket og nesten drept ham. Da får han gifte seg med Synnøve, for han viser at han har blitt en bra mann. Han har blitt slik Bjørnson mener bonden bør være til idealbonden. Noen kjempestor kritikk av bonden er dette ikke, men likevel blir livet på bygda skildret som veldig barbarisk og preget av fyll og slåssing i begynnelsen. Og dette ble tatt som kritikk det var noe helt annet enn Mauritz Hansens Luren, dette. Nå er ikke lenger bonden bare bra. De fleste kritiserte bjørnson fordi han hadde malt et alt for strengt bilde av den norske bonden. Unntaket var A.O Vinje som syntes at Bjørnson var for snill mot bonden. Vinje hadde jo sett med egne øyne hvordan det egentlig var på bygda! Selv om det kritikk i Bjørnsons tekster, er det fortsatt mye nasjonalromantikk her også, som sagt. Bjørnson bruker for eksempel korte, enkle setninger (inspirert av stilen i sagalitteraturen) og typisk norske (u-danske) formuleringer og setningsoppbygging (inspirert av stilen hos Asbjørnsen Og Moe). Bøndene er vanligvis pyntede og fine (de har bunad i stedet for felleskjøpet-dress), og som sagt, går det bra til slutt i fortellingene. Bjørnson går ikke til krig mot den norske bonden, men han problematiserer en del ting som nasjonalromantikerne ikke nevnte i det hele tatt. Det er ikke lenger noe glansbilde vi får av det norske bondelivet når vi kommer til bjørnson. 4) Til slutt: det kan være verdt å reflektere litt over hvilke forestillinger om det norske som eksisterer i dag. Ting har jo forandret seg de siste 30 årene, med innvandring og mange flere ulike kulturer i staten norge. Men på den annen side finnes det masse nasjonalromantikk også i dag (flagg, ski, petter northug, bunad, og så videre). Nasjonalromantikken døde ikke i 1850, men lever videre også i dag på mange måter.