Norske folkeeventyr fra Moe. Asbjørnsen

Transkript

1 EVENTYR OG SAGN

2 Eventyr Eventyr er oppdiktede, fantasifulle fortellinger om mennesker, dyr og overnaturlige vesener. Det fins mange slags eventyr, og vi kan dele dem i to hovedgrupper: folkeeventyr og kunsteventyr. Folkeeventyr Folkeeventyrene er blant den eldste diktningen vi har her i landet. De ble til før boktrykkerkunsten, og har levd på folkemunne i flere hundre år. Det vil si at de er blitt fortalt om og om igjen av eldre mennesker til barn og barnebarn. Slik har de blitt muntlig overlevert fra generasjon til generasjon. Det vil si at folkeeventyrene ikke har noen kjent forfatter. Eventyrene er spennende og underholdende, og mange av dem kan også være lærerike. I tillegg kan de ha en moral. Det vil si at vi kan lære noe om hva som er riktig og galt. I Norge er mange av disse eventyrene skrevet ned og samlet i egne eventyrbøker. De mest kjente samlerne av folkeeventyr her til lands er Peter Christen Asbjørnsen og Jørgen Moe. De gikk rundt i landet og skrev ned eventyr som de ble fortalt. Eventyrene ble deretter utgitt i hefter og bøker fra 1841 og utover 1800-tallet. Norske folkeeventyr fra 1896 I Tyskland samlet Brødrene Grimm inn folkeeventyr, og man regner med at Asbjørnsen og Moe ble inspirert av Brødrene Grimms arbeid da de samlet inn eventyr i Norge på 1800-tallet. Moe Asbjørnsen

3 Folkeeventyrene deles gjerne inn i tre grupper: egentlige eventyr, dyreeventyr og skjemteeventyr. I de egentlige eventyrene handler det ofte om overnaturlige makter, om nisser og troll. I noen av disse eventyrene skjer det undere. Et eksempel er eventyret om prinsen som ble til en frosk, men som ble til et menneske igjen da prinsessen kysset ham. Andre har et tydelig kristent innhold, som eventyret «Gjertrudsfuglen.» I dyreeventyrene møter vi dyr som har menneskelige egenskaper. De kan for eksempel snakke, og de oppfører seg som mennesker. De kan ha faste «roller», som at reven er lur, og gåsa er dum. Et eksempel på et dyreeventyr er eventyret Reveenka. Skjemteeventyr er humoristiske fortellinger som ligner på skrøner eller vitser. Skjemt betyr moro eller fornøyelse, og disse eventyrene skal først og fremst få folk til å le. Eventyrene gjør ofte narr av viktige personer. De svake blir framstilt slik at vi får medlidenhet med dem og syns synd på dem. Et eksempel på et skjemteeventyr er Herremannsbrura. Fordi eventyrene ble overlevert muntlig, kan det finnes ulike versjoner av det samme eventyret. Man kan til og med ha forskjellige versjoner av samme eventyr i ulike land. Kunsteventyr Kunsteventyrene utgjør den andre hovedtypen av eventyr. Disse eventyrene er diktet og skrevet av en forfatter som vi kjenner navnet på. Den forfatteren som kanskje er mest berømt i hele verden heter Hans Christian Andersen. Han var dansk og skrev mange eventyr. Et av eventyrene han har skrevet heter Prinsessen på erten. H.C. Andersen

4 Kjennetegn og sjangertrekk ved eventyr Eventyrene er enkle, og gir seg ikke ut for å være sanne. De har ofte en helt, gjerne den som hadde det dårligst i utgangspunktet. Helten har som regel et prosjekt han/hun skal gjennomføre, men møter hindringer på vegen. Han/hun får ofte god hjelp, kanskje av folk eller dyr som har overnaturlige evner. Disse kan man kalle heltens hjelpere. Helten får en belønning til slutt, og det ender som regel godt. Det gode vinner over det onde. Selv om eventyrene vanligvis har den samme oppbyggingen som andre typer fortellinger med en innledning, en hoveddel og en avslutning, har eventyrene også sine spesielle kjennetegn og hovedtrekk. Her følger noen av disse kjennetegnene: - Ofte fast åpningsuttrykk: «Det var en gang» - Ofte fast avslutningsuttrykk: «Så levde de lykkelig alle sine dager,» eller «Snipp, snapp, snute, så var eventyret ute.» - Handlingen er ikke steds- og tidsbundet, vi vet ikke hvor eller når handlingen foregår - Kontraster/motsetninger blir fremhevet, og personene er enten gode eller onde (stereotyper): o God - ond o Stygg - vakker o Dum - klok - Bruk av magiske tall, som tre og sju. Bruk av tallet tre og andre tall som går opp i tre, kalles «tretallsloven». o Tre brødre, tre bukker o Sju fedre o Trollet har tre hoder - Gjentakelse (gjerne knyttet til tretallsloven) - Inneholder magiske og overnaturlige ting og gjenstander o Troll, snakkende dyr og magiske sverd o Gull, sølv, magiske ting o Magiske tall tre, sju, tolv - Bruk av faste uttrykk, som «langt og lenger enn langt» og «østenfor sol og vestenfor måne» - Få personer og bare to og to snakker om gangen - Eventyret ender alltid godt det gode vinner over det onde. - Har ofte en moral man skal lære noe om hva som er riktig og galt

5 Sagn Sagn er korte fortellinger som i likhet med eventyrene er muntlig overlevert. Til forskjell fra eventyrene gir de seg ut for å være sanne. Man kan dele inn sagnene etter innhold: sagn om det overnaturlige, historiske sagn og opphavssagn. Sagn om det overnaturlige forteller om mennesker og det overnaturlige, for eksempel skapninger som tusser, hulda og nøkken. Et eksempel kan være «Draugens kamp mot daudingene på Lurøy». Historiske sagn forteller om historiske hendelser, mens opphavssagn forklarer naturfenomener, merkelige steiner og stedsnavn. Et eksempel på et historisk sagn er «Jostedalsrypa,» mens et eksempel på et opphavssagn er sagnet om «De syv søstre.» Andreas Faye samlet og skrev ned norske sagn på 1800-tallet. Kjennetegn og sjangertrekk ved sagn: - Handlingen er steds- og tidsbundet, man får vite hvor og når handlingen skjedde - Kan ha navngitte karakterer som har levd i virkeligheten - Ender ofte tragisk