Psykiske reaksjoner på vold og seksuelle overgrep Av Trine Anstorp spesialrådgiver/psykologspesialist RVTS Øst 2007 (sist revidert 2013) 1
Ti år etter at man begynte å snakke høyt om alvorlig mishandling og vold som en del av mange voksnes kvinners hverdag, kom incest og seksuelle overgrep mot barn og unge opp som tema på den offentlige dagsorden. Dette var tidlig på 1980-tallet altså ikke mer enn 30 år siden. Før den tid var seksualisert vold knapt nok verken blitt sett eller forstått, og langt mindre snakket om i hvert fall ikke som noe samfunnsproblem. Erfaringer med å ha vært utsatt for vold, selv når det gjaldt barn, ble lett privatisert eller bortforklart i den grad det overhodet ble nevnt. Tausheten rundt det vi i dag vet er mange barn og unges erfaringer, var tidligere nesten total. Dette gjaldt både i skolen og i fritidsorganisasjoner, innen kirken, i nabolagene der barna vokste opp, og dessverre også innen hjelpeapparatet. Det var lite ord for å formidle og å kunne bli forstått. De som prøvde å si noe, ble ofte ikke trodd. Barn og unge som opplevde seksuelle overgrep, vold og mishandling, vokste derfor opp med en sterk følelse av skam, ensomhet, og av å være helt feil og annerledes enn alle andre. Motstand mot kunnskap I psykiatrien og helsevesenet for øvrig kom barn og unge, mange voksne kvinner, og en del menn med symptomer og plager som de ønsket hjelp for. Det kunne være angst, uro, depresjon, psykotiske forestillinger, hallusinasjoner, tvangstanker, selvmordsproblematikk, fysisk smerte, osv. Symptomene kunne være omfattende og alvorlige, men det ble altfor sjelden stilt spørsmål om sammenheng og årsak. Og pasienten på sin side ønsket naturlig nok først og fremst bare å få hjelp til å bli kvitt smertene. Ta bort alt det vonde som plager meg! var den fortvilte bønnen mange kom med til hjelperen. Og hjelpeapparatet fokuserte på behandlingen av for eksempel angstfobien, mer enn å undersøke hva som kunne ligge til grunn for personens redsel for nærhet og intime relasjoner. Etter at den første medieinteressen rundt incestproblematikken hadde lagt seg, kom motreaksjonene. I første omgang var det 2
mange spørsmål knyttet til om slike overgrep virkelig kunne skje, og hvis det skjedde var denne problematikken virkelig så omfattende som statistikken tilsa? Hvis det var så var det sikkert at dette egentlig var så skadelig som man påsto? Og hva var det egentlig med det barnet som fikk den voksne til å misbruke seg seksuelt? For mange, også innen hjelpeapparatet, ble det vanskelig å ta inn at vold og overgrep kunne utføres av voksne tilsynelatende ansvarlige mennesker, mot forsvarsløse barn. Man søkte etter forklaringer, og tendensen var å fokusere på forhold ved den utsatte som gjorde det forståelig at andre krenket henne. Selv barn kunne man påstå oppførte seg slik at det var det lille barnet som fristet den voksne mannen til seksuelle overgrep. Dette er eksempler på forklaringer som har vært gangbare i mange sammenhenger, langt inn i det norske rettssystemet, helt fram til i dag. Voldserfaringer og psykiske symptomer Å bli utsatt for store påkjenninger fra dem som skulle være omsorgspersoner, er ille nok i seg selv. Det som imidlertid er kjernen i relasjonstraumene, og selve årsaken til at vold i nære relasjoner blir så skadelig, er at den som er utsatt av sine nærmeste pr definisjon ikke har noen fortrolige å søke trøst og støtte hos. Det er dette fraværet av mulighet til heling etter skaden som er motoren i utvikling av traumereaksjoner, og som over tid gjerne ender i fastlåste psykiske symptomer. Som psykolog har jeg møtt mange kvinner og også noen menn som gjennom oppveksten var utsatt for grov vold og seksuelle overgrep av sine nærmeste. Av dem jeg har møtt har de fleste opplevd slike overgrep fra egne foreldre, ofte både far og mor. Som barn ble deres signaler om at noe var galt hjemme oversett eller ikke forstått av de som kanskje hadde kunnet hjelpe. Når de mange år senere kommer i terapi som voksne, erfarer mange at terapeuten ikke spør etter disse erfaringene. Men selv når 3
terapeuten spør den det gjelder direkte om hva hun eller han søker terapi for, er det sjelden at selve overgrepet er det vedkommende beskriver som grunnen til ønsket om terapi. Typisk er at hjelpsøkeren sier at hun trenger terapi pga. angst og/eller depresjon, med andre ord at hun først og fremst ønsker å bli kvitt det psykiske ubehaget som plager henne og gjør livet vanskelig. Hun kan komme med store søvnproblemer, spiseproblemer, selvskadingsproblematikk, selvmordstanker, men hun kommer sjelden og sier Jeg strever med livet mitt fordi jeg har opplevd mishandling og seksuelle krenkelser. Typisk presenterer pasienten heller de psykiske og psykosomatiske symptomene på at hun eller han har opplevd store påkjenninger. Selve bakgrunnen for at man har utviklet disse reaksjoner har personen ofte ikke tak i selv. Dette gjelder særlig når det er snakk om tidlig omsorgssvikt og barndomstraumer. For de fleste vil det på et eller annet tidspunkt kjennes nødvendig å ta seg selv mer på alvor og begynne å gjøre noe mer aktivt med det som har vært så umulig å forholde seg til mens man var barn eller ungdom. Da kan psykoterapi være et bra sted for den voksne å jobbe med avklaring og bearbeiding av de påkjenninger man tidligere i livet ikke var i stand til å kunne møte direkte, langt mindre få hjelp til å komme igjennom og bli ferdig med. Statens Institutt for Folkehelse har i en undersøkelse fra 1994 dokumentert at seksuelle overgrep mot barn er så omfattende at det må regnes som et folkehelseproblem. De mest beskjedne statistikkene viser at minst 5% jenter og minst 1% gutter i befolkningen har vært utsatt for seksuelle overgrep. Slike overgrep rammer mange, og skadene av slike påkjenninger kan være alvorlige og omfattende. Min erfaring som terapeut er at jeg ser psykiske problemer i stor grad som direkte konsekvens av å ha vært utsatt for vold og krenkelser fra andre mennesker. Dette gjelder både for kvinner og menn, selv om kvinner tradisjonelt har utviklet mer typisk innadrettede reaksjoner (vold mot seg selv), mens menn generelt synes å ha utviklet mer utadrettede reaksjoner (vold mot andre) som konsekvens av selv å ha vært 4
utsatt for krenkelser og vold. Vi kan nok fremdeles grovt sagt se denne tendensen til at kvinner løser egen avmakt med å skade og kontrollere seg selv, men menn løser egen avmakt med å skade og kontrollere andre. Kjennetegn ved alvorlige seksuelle overgrep hos barn: 1) Overgrepene starter tidlig typisk før skolealder. - Overgrepene foregår over flere år, i mange tilfeller gjennom hele oppveksten. - Overgriper er far og/eller mor, eller en annen person som barnet er avhengig av og har tillit til. - Overgriper kan bruke trusler, tvang, vold og direkte skyldpåføring overfor den som blir utsatt. - Overgriper kan også bruke for eksempel taushet, eller legge inn religiøse forestillinger (eks. Dette som skjer er Guds vilje ), som forsterker skaden av krenkelsen. 2) Skaden etter seksuelle overgrep kan generelt sies å være avhengig av følgende tre forhold: - Grad av tillitsforhold den utsatte har til overgriper. - Over hvor lang tid overgrepene har foregått. - Overgrepenes karakter (bl.a. hvor brutale de var, hvor mye fysisk vold, hvor mye direkte skyldpåføring/hjernevask den utsatte opplevde, osv.) Jo nærere forhold, jo lengre tid og jo mer brutalitet - desto mer sannsynlighet for utvikling av omfattende psykiske symptomatologi som følge av påkjenningene. 5
3) Som beskyttende (mot)kraft er særlig i hvilken grad og på hvilken måte den utsatte evt. hadde noen eller noe som kunne trøste eller støtte en. - Overgrepene er både fysisk og psykisk invaderende. Uansett vil det alltid være den utsattes egen opplevelse av hva krenkelsen har dreid seg om, og hva dette har påført av lidelse, smerte, forvirring, redsel, utrygghet, - som er utgangspunkt for bearbeiding. For hver enkelt person er det en selv og ens egen historie det her handler om, uavhengig av om andre har opplevd noe mer eller mindre. Å bli utvalgt til å bli utnyttet Enten man har erfart seksuelle overgrep som barn eller som voksen, sitter mange igjen med en opplevelse av å på en måte ha vært utvalgt til å bli den som utsettes for vold og utnyttes av andre. Dette å ha vært utvalgt og utsatt på samme tid er forvirrende. Det er som å være i en helt umulig klemme man er den som blir skadet fordi man er sterk nok til å tåle det. Mange kan for eksempel huske at de av sine søsken ble sett på som den heldige. Den som fikk fars eller mors særlige oppmerksomhet eller kjærlighet, den som fikk være med på turer, den som kanskje fikk ekstra fine gaver eller hadde mer penger enn de andre. Hva denne utenfra sett misunnelsesverdige særbehandling egentlig innebar for den som var utvalgt, kunne ikke familien vite, eller de ville ikke vite noe om det. For den som blir krenket, vil vissheten om at hun er den som er utvalgt til å bli utnyttet forsterke skyldfølelsen. Barnet vil føle seg skyldig bare fordi hun var der. I mange familier synes man å ha vært helt avhengig av den lille jenta (eller den lille gutten) som har måttet gjøre jobben med å trøste far når far var lei seg, hjelpe mor så mor ikke ble så sliten, stille opp for å roe sinte voksne eller gå imellom når foreldrene slåss. Som en klient sa: Jeg er veldig god til å være i situasjoner 6
og ordne opp der ingen andre tør nærme seg. Hun hadde i oppveksten fått mye bekreftelse på seg selv, fordi hun var så flink til å legge egne følelser og behov til side, og derfor alltid kunne stille opp når de voksne trengte henne. Den utsatte gjør en fortvilet form for innsats for å få familien til å fungere normalt utad, som en fin og god familie i balanse. Det utsatte barnet blir på mange måter drivhjulet som tvinges til å holde gang i familiens normalfunksjoner utad. Det tragiske er at uansett hvor mye en stiller opp og prøver å ordne sånn at mor og far skal bli fornøyd, og inderlig håper at alt skal bli bra, vil barnet aldri kunne lykkes med dette prosjektet. Det vonde bare fortsetter til hun eller han selv klarer å bryte ut, eller overgrepene eventuelt stopper av andre grunner. I tillegg til en ofte forvirrende opplevelse av å være utvalgt, er det ofte sentralt at den utsatte vet at det som skjer ikke skulle skje. Er det jeg som er så umulig, når dette vonde kan skje med meg? Mange er overbevist om at det fæle som skjer med en selv er noe andre mennesker ikke vil vite noe om, eller at andre uansett ikke makter å forholde seg til slike erfaringer. Derfor sier man heller ikke noe. Forestillingen om at hvis man bare ikke reagerer på, eller forteller andre om det som har skjedd, så er det vonde ikke så vondt lenger, er sentralt for mange overgrepsutsatte. Konsekvensen av det å ikke kunne belaste andre med sin egen smerte, blir at den utsatte kjenner seg totalt ensom og alene. Mange utvikler en sterk følelse av å leve på en annen planet enn mennesker for øvrig, og kjenner verden rundt seg som et fjernt, fremmed og uvirkelig sted å være. Jeg er mest meg selv når jeg er INGEN Den som opplevd at andre mennesker kontroller, styrer og bestemmer over en fysisk og/eller psykisk, - vil etter hvert miste kontakt med sine egne følelsesmessige behov og reaksjoner. Man har gjennomgripende erfaringer med at andres behov og krav 7
alltid var viktigere enn ens egne. Den som har opplevd overgrep som barn vil særlig kunne kjenne seg igjen i følelsen av at Jeg er ingen. Dette har typisk vært den utsattes opplevelse under overgrepet, i tillegg til at overgriper kan ha sagt eller formidlet dette direkte. Over tid vil den som er utsatt for overgrepene på en måte kunne bli den overgriper har definert vedkommende som, eller forsøkt å gjøre vedkommende til. I litteraturen kalles dette Footprints of the abuser. Den utsatte har tatt over overgripers perspektiv på hvem hun/han er. Generelt ser vi at det er tre hoved-områder i personens liv som blir berørt når man har opplevd å bli alvorlig krenket av andre. Vi snakker om tre viktige oppfatninger man har om seg selv som blir forstyrret: Forståelse av hvem som hadde ansvar for det som skjedde ( Det var min skyld). Opplevelsen av å kunne kjenne seg trygg ( Jeg kan ikke ta vare på meg selv/beskytte meg selv godt nok ). Muligheten til å kunne gjøre egne valg ( Andre bestemmer over meg det betyr ingenting hva jeg vil ). Når konsekvensen av å bli alvorlig krenket er at personens opplevelse av ansvarlighet, trygghet og mulighet til valg blir forstyrret, - forstår vi hvorfor den utsatte lett kan kjenne seg forvirret og usikker på seg selv, og på andre. Når fasaden slår sprekker, - kan lyset slippe inn? Som terapeut er det min erfaring at det er mulig å bearbeide traumer og kunne leve et godt liv igjen, selv når påkjenninger har vært store. Denne kunnskapen gir energi og pågangsmot i terapiarbeidet. Når det som er skjedd har vært så omfattende, så dramatisk og så smertefullt at det nesten er utrolig at noen har kunnet overleve, må jeg minne meg selv på hva jeg faktisk har sett og vet om menneskers evne til å kunne heles. 8
Alt det vonde som har skjedd er viktig å få tak i, og få oversikt over. Men et like viktig spørsmål for den det gjelder vil være: Hva skal jeg gjøre med alt dette? I denne sammenheng vil jeg understreke hva jeg først og fremst ser som forutsetning for ethvert helingsarbeid: Å jobbe med egne følelsesmessige reaksjoner Først og fremst trenger den som har vært utsatt å hjelpes til å kunne klare å ta imot egne følelser smerten, sorgen, forvirringen, redselen. Da åpnes den blokkeringen som har holdt det følelsesmessige innholdet i selve opplevelsen på avstand. Dermed vil man også kunne se, forstå og erkjenne innholdet i hva som er skjedd. Arbeid med egne følelser gir innhold og sammenheng i fastlåste tankemønstre. Først da vil skylden kunne plasseres og skammen bearbeides. Bearbeidings- og helingsarbeidet inneholder mange viktige stadier og elementer, enten man jobber i psykoterapi eller på andre måter. Men i denne sammenhengen vil jeg altså framheve dette ene: Nødvendigheten av å tørre å skape bevegelse i egne reaksjoner og følelser. Dette skal man imidlertid ikke gå i gang med sånn uten videre. Alle trenger å forbedre seg og planlegge hva slags nødvendig utstyr man kan trenge, hvis man skal ut på nye og krevende oppdrag. Spør deg selv: Hva ville jeg trenge for å orke å bearbeide det som har skjedd? Og: Hvordan kan jeg prøve å skaffe meg dette ordne meg sånn at jeg kan få det jeg trenger? Én ting er det å bli redd for overgriperen som har påført en så mye smerte. Typisk er det imidlertid at mange voldsutsatte også blir redd seg selv. Det vil si at mange kan være like redd for å komme i kontakt med seg selv, som de er for å støte på overgriper igjen. Vi kan si at man utvikler en fobi mot følelser man vil ikke føle noe. Det er fordi man har lært seg at den eneste måte å unngå 9
smerte på, ja overleve på, er å unngå følelsene. Innen rammene av terapi kan man lære seg igjen å bruke egne ressurser til å tolerere sterkt ubehag. Følelser er ikke farlige. Det er det som har skjedd deg, som var farlig. Terapeuten vil støtte og hjelpe klienten med å holde seg i nåtiden, men hun (eller han) jobber med fortiden og det som har skjedd tidligere. Å kunne kjenne seg redd, fordi en tenker på det som skjedde den gang som var så skremmende, er veldig forskjellig fra å være redd hele tiden, eller ikke å kunne kjenne noe i det hele tatt. Arbeid med bedre mestring av fryktfølelsen er sentralt i psykoterapeutisk arbeid med traumatiserte. Dette vil ha begrenset effekt hvis personen fremdeles lever i en pågående overgrepssituasjon. For da vil man jo trenge sin fryktreaksjon som signal på en faktisk fare. Helt til slutt: Arbeidet med å tilgi seg selv er kanskje det viktigste grunnlaget for egen vekst og heling. Og husk: Living a good life is the best revenge. Uten at hevn trenger å være noe fokus i det nye livet. For bare å kunne leve et helt vanlig liv som et helt vanlig menneske det er den store gevinsten av et godt fungerende terapiarbeid. 10