LINE BERG Skrottene Noveller

LINE BERG Skrottene Noveller

Til mor og far Til Jan Erik, Johanne og Kristian

I begynnelsen

Du sitter på felleskjøkkenet og ser ned i en bolle med nudler. Det er tidlig ettermiddag og stille i studenthuset, som skal være ditt nye hjem framover. Du rører litt i nudelsuppa foran deg, følger bevegelsene i den gråaktige massen. Etter tre uker har du endelig tatt mot til deg og spiser et måltid utenfor de fire trygge veggene som utgjør rommet ditt, og bestemt tenker du at fra og med nå skal stemmen din også bli en del av stemmene som slår ut fra kjøkkenet flere ganger om dagen. Være en av dem som lar latteren runge i den lange gangen, der de nakne veggene forsterker lydene. Du har begynt å gjenkjenne de andre på stemmene og skrittene, og du tror du klarer å plassere dem i de forskjellige rommene, der også de kan lukke seg inn i sine egne liv. Når du nikker til disse ukjente menneskene på vei til eller fra den trygge hulen din, tenker du alltid at du skal stoppe og prøve å gjøre det alle andre gjør, slå av en prat, men det skjer aldri. Du går alltid videre med blikket festet på ingenting foran deg. Du rører litt til i bollen på bordet før du ser opp på kjøkkenveggene, tar deg tid til å la blikket gli over dette rommet du ennå ikke er innvidd i, som du bare flyktig har registrert i øyekroken når du har hentet eller plassert noe i kjøleskapet. Nå ser du plakatene andre har hengt opp på veggene, andres oppvask i kummen, andre sine skapdører med bilder på, mennesker du ikke aner hvem er, som ikke aner hvem du

er, og du tar deg i å lengte tilbake til rommet, men du tenker: bare denne bollen med nudler, du må bare gjennom denne bollen med nudler. Du gløtter bort på din skapdør her på kjøkkenet, der den slitte blå malingen synes så altfor godt mellom de andre dekorerte skapdørene. Sakte løfter du nudlene med kyllingsmak til munnen, legger de sleipe trådene på tunga mens du trekker inn lukten av årevis med matlaging av unge mennesker på vei et eller annet sted, og nå er du en av dem, bare du klarer å sitte her og innta dette måltidet. Du har akkurat senket skuldrene da det smeller i en dør lengst borte i gangen, og lyden av labbende steg fyller den gode stillheten som ga deg mot. En isnende panikk tar tak i magen, et øyeblikk svartner det for øynene. Han på rom 4 er altså hjemme, det er bare han som labber når han går, han er den eneste som bruker tøfler. Du griper avisa foran deg på bordet og ser ham for deg, en sporty ung mann med brunt hår, kjekk, avslappet, og du rekker akkurat å bla opp på midtsiden før han kommer inn. Alexander, er ikke dét navnet du har hørt blitt brukt om ham? I går kveld satt han lenge og pratet og lo med tre fire andre på kjøkkenet, du dempet tv-en og prøvde å høre hva de snakket om, men det var umulig å få med seg noe gjennom den lukkede døra. Han stopper opp da han oppdager deg ved kjøkkenbordet, og får dette merkelige draget over ansiktet, som du har sett før. Så samler han seg, slik de alltid gjør, må gjøre, og han nikker og sier hei. Du drar blikket så vidt vekk fra avisreportasjen som du nå ser omhandler gode tips til studentfesten, møter to brune øyne og mumler hei, før du ser ned i avisen igjen. En

stund blir du sittende og prøve å stokke bokstavene foran deg riktig, de danser sin egen dans der nede, en dans du ikke klarer å følge. Men du prøver allikevel, det er vel påfallende om du blar om med en gang han kommer inn, da vil det jo faktisk virke som du ikke sitter og leser, men bare har avisen der for å slippe å snakke med ham. Eller er det kanskje mer påfallende at du holder blikket på den samme linjen så lenge? Det er ikke godt å si. Du fokuserer på å holde hånden helt i ro, før du ruller opp noen nudler og stapper dem munnen. En nudeltråd slår mot kinnet ditt og du skvetter til av det våte, lunkne slapset mot huden før du suger den inn og slurper høyt. Ganske sikker på at han kikker bort på deg, blar du over til neste side i avisa og stirrer på noen annonser. Du tygger og lar blikket følge de samme linjene, om og om igjen, mens du prøver å huske hvor mange ganger du egentlig har gjort akkurat dette i løpet av de 25 årene du har levd. Han du tror heter Alexander, begynner å romstere i skapet med kjeler, og med ett er det som du ser det hele på film, han ved benken, du ved det litt slitte kjøkkenbordet, nesten som dere skulle vært mann og kone, det er stille mellom dere, og du prøver å se hva neste scene i filmen bør være, hvem gjør hva, hvem sier hva? Men du ser ingen naturlig fortsettelse, neste scene har du ikke regien på, det har du aldri hatt. Situasjonen er fylt av dette som tar all plass. Du lengter med ett tilbake til den tiden da ting bare skjedde, og husker det øyeblikket som forandret alt, en gang i begynnelsen, det som ledet deg fram til dette øyeblikket på et fremmed kjøkken i et studenthjem. Det var lørdag kveld, du var kanskje åtte år og satt og spilte monopol med mamma og pappa. Det var en lørdagskveld slik lørdagskvelder skal være, mamma og pappa lo og smilte på en måte de ikke

alltid gjorde ellers i uka, og de landet ofte brikkene sine på dine hus og hoteller. Dere spiste pizza og drakk brus, og ingenting fantes utenom dette. Du visste at det var akkurat slik det skulle være, og rett før øyeblikket inntreffer, tar du terningene for å kaste. Men først ser du fort opp på mamma for liksom å få denne lørdagslykken bekreftet, og da er øyeblikket der, og etterpå er ingenting lenger det samme. For i stedet for å møte et varmt blikk ser du moren din sitte halvveis bortvendt, ansiktet hennes har falt en anelse sammen, det henger nedover med en tyngde du ikke visste fantes, og du skjønner at hun ikke er til stede i det hele tatt. Hun er et sted du ikke kan være, og du skjønner at verden er helt annerledes enn du har trodd. To sekunder senere kommer hun tilbake til dere, ansiktet løfter seg på plass, og smilet og det varme i øynene er der igjen. Men det er for sent, da du kaster terningene, skjønner du at nå har alt forandret seg. Dette kommer du på der du sitter med overkokte nudler i munnen og hører den unge mannen fra rom 4, han du tror heter Alexander, nynne lavt for seg selv mens han tar fram en kniv. I øyenkroken ser du ham plukke fram en pakke fiskekaker fra kjøleskapet, med et raskt kutt spidder han plasten og slipper fiskekakene ned i stekepanna. «Rom 2, ikke sant?» Du løfter blikket før du etter en stund lar det gli bort på ham. «Rom 2, ikke sant?» gjentar han. Du nikker og han nikker, og han går bort til vasken og heller oppi et glass vann. Han står lent til benken og drikker, du ser ikke

opp, vet ikke om han ser på deg, og du vet du burde si noe. Følge opp det han sa eller spørre ham om noe, hva som helst, hvor han kommer fra, hva han studerer, hvilke fritidsinteresser han har, kanskje det er slike ting man spør om? I stedet faller blikket på noen bilder som henger på kjøleskapet, mennesker på fest her inne på kjøkkenet, ølflasker på bordet, de lener seg mot hverandre og smiler til fotografen, du gjenkjenner noen av dem som bor her nå, på et av bildene sitter han fra rom 4 tilbakelent i stolen med beruset blikk og skåler. Der er de, alle disse menneskene som lever i rommene rundt deg. Du tenker at du er fotografen, eller at du er en av dem som sitter her inne og ler, som kanskje sier, kom igjen, nå må noen ta bilde av oss, før du gir fra deg kameraet og dumper ned i en ledig stol ved siden av en av de andre, drikker litt øl og legger armen rundt sidemannen mens du ser inn i kameraet. Det kunne vært deg, men du er ikke på noen av bildene, og du lurer på hvordan du noensinne skal klare å bli med på et slikt bilde. Da oppdager du den, foran deg på bordet, en flyer om en fest på studentkroa i dag, i kveld, åttitallsparty, du ser på de glorete bokstavene, løfter opp flyeren og snur deg mot ham fra rom 4, han står fortsatt der og ser ut i luften mens fiskekakene har begynt å frese i pannen, så ser han mot deg, trygt forankret i verden, og du holder hardt i flyeren med de glorete bokstavene, du kjenner at hendene dine lukter nudler med kyllingsmak, og du tenker at du egentlig ikke liker nudler, du blir alltid sittende igjen med en uggen følelse i kroppen etter å ha fortært dem, men de hører på en måte til her på kjøkkenet på studenthjemmet der utallige andre har sittet og spist sine måltider før deg. Du rensker stemmen og peker på flyeren.

«Skal du dit?» Han fra rom 4, kanskje Alexander, lener seg fram og myser, leser teksten, lener seg tilbake og fortsetter å myse. Han ser litt på deg, trekker på skuldrene og snur seg for å vende fiskekakene, trekker på skuldrene igjen. «Tror ikke det. Skal du?» Du ser på flyeren. «Kanskje det», svarer du, og vet at samtalen hadde vært annerledes, hadde han stått her på kjøkkenet med en av de andre som bor i samme etasje, og du tenker at du aldri skal åpne en nudelpakke til i ditt liv. Han sier ikke mer, du sier ikke mer, du sitter bare der med flyeren i hånden og venter på neste scene, lurer på om du noensinne kommer til å få regien, kjenner lukten av fiskekaker blande seg med den permanente matlukten her inne. Så trekker han stekepanna vekk fra plata, lemper fiskekakene over på asjetten som står klar, og hiver panna i oppvasken. Mens han kutter opp agurk og salat, ser du på den tomme stolen på den andre siden av bordet og samler sammen avisene og brosjyrene som ligger og flyter i en pen haug. Hendene skjelver av tanken på at han skal sitte der med maten sin og se på deg, og du, avslørt, uten mulighet til å rømme for det er fortsatt nudler igjen i bollen skal sitte og se på ham. Eller kan du fortsette å lese avisa? Men han gjør ikke slik han pleier å gjøre, i stedet nikker han til deg og forsvinner ut av kjøkkenet og bortover gangen med asjetten og glasset med vann. Da døra smeller igjen bak ham, spiser du opp nudlene, men først kaster du flyeren