HOVEDINNLEGG KFF SKOLEKONFERANSE 23. APRIL GRENSEN 19, OSLO

HOVEDINNLEGG KFF SKOLEKONFERANSE 23. APRIL GRENSEN 19, OSLO Av Odd Anders With Innledning: Det er ikke alltid kjøttvekta teller. Det kan hende David trøsta seg med det da han sloss mot Goliat. David klarte det umulige. Det er ikke alltid kjøttvekta teller på Stortinget heller. Skiftende flertall og mindretall har erfart det. Politikk er det muliges kunst. Friskolesaken er i så måte et skoleeksempel på politisk uforutsigbarhet. De som er imot oss, får ikke til å forby oss. Og de som er for oss, får ikke til å fri friskolen fra diskriminering. Så langt. Siden vi ikke har tenkt å bruke steinslynge i friskolekampen, trenger vi både klokskap, kunnskap og mer kjøttvekt. Historien har lært oss at enten våre holdninger har flertall eller mindretall i Stortinget, så trenger vi å være rustet til kamp: Gamle skolelover gjelder ikke lenger enn til at nye blir vedtatt. Nye skoleforlik gjelder ikke lenger enn til nye flertall og skoleforlik - er på plass. Ingen tar plass på Stortinget uten din og min medvirkning, enten som en aktiv stemme i stemmelokalet eller en passiv sofastemme til de som ikke burde vinne. Fordi så få avgir stemme, har vår aktive stemme i stemmelokalet større matematisk verdi. Dette gjelder for partipreferanser som for den skolepolitiske fremtid. Fordi vi kan gjøre mer enn å stemme, har vi muligheter til å få våre motstandere til å bli mer nyanserte, - har vi muligheter til å få de likegyldige til å våkne, - har vi muligheter til å få våre støttespillere til å bruke den beleilige tid. Jeg tenker at vi alle kan påvirke våre lokale stortingskandidater. Med direktekontakt, skrive avisinnlegg og bruke sosiale medier. Et regjeringsskifte gir ikke automatisk bedre rammevilkår for friskolene. Det må prioriteres som politisk sak og det må prioriteres økonomisk. Historien for noen av partiene er bedre enn andre. Men også for de partiene som er best på friskolepolitikk

gjelder det at prioriteringene må komme seirende ut i konkurranse med mange fyldige for ikke å si ; fleskete partiprogram. Ingen partier får gjennom alt i sitt partiprogram, selv om de var alene i regjering. Så ambisiøs er et gjennomsnittlig partiprogram. Partiene må derfor prioritere klart når de skal dele flertall med flere partier. VI må vise dem og partier som er usikker, at det forventes ikke bare en ny og romsligere friskolelov, men også helt andre holdninger til finansieringen av elevenes friskoletilbud! Retten til friskoleplass blir aldri reell så lenge det er store gap i forskjellen på elevstøtten og at man forutsetter at man økonomisk sett klarer å undervise uten å investere i lokaler. Friskolene har til nå vært snilleste elev i klassen blant landets diskriminerte. KFF har heldigvis talt vår sak, skal vi si; både tålmodig og trippende og langt på vei høflig Man har sloss for at ikke forskjellsbehandlingen skulle bli verre, og har aldri av noen regjering blitt likebehandlet. Et regjeringsskifte bør heve ambisjonene. Det bør også våre venner på Stortinget gjøre. Og det bør synliggjøres i valgkampen. Det er både redelig og nødvendig! For å nedkjempe Goliat, må vi visuelt sett - på grunn av Goliats sin størrelse, angripe i tre høyder eller tre etasjer: Ikke bakfra, men forfra med redelige, rasjonelle og verdiforankrede argumenter: 1. etasje er grunnplanet, skolene. De må synliggjøre at det er ELEVENE og ikke skolene som diskrimineres. Inviter stortingskandidater som gjerne har med seg en journalist i valgkampen på skolebesøk, og få dokumentert kandidatens positive vilje til likebehandling evt det motsatte. Få han/henne til å konkretisere hva som må rettes opp. Få modige elever til å spørre politikeren om hvorfor noen partier ønsker at deres skoleelever skal få flere millioner mindre til undervisning og skolebygg enn elevene i den offentlige naboskolen får Ingen har større engasjement mot urettferdighet enn de unge selv. Kanskje kunne elevrådene utfordres? Media står med åpne armer overfor unge som engasjerer seg, og som i tillegg kan tale på vegne av flere. 2. etasje er de som er litt politisk aktive, eller har et visst politisk nettverk i kommunen eller fylket, - som våger kontakte beslutningstakere. Og kanskje en nøkkelperson som en fylkesleder i partiene er. Det kan være

en kommende statssekretær i Utdanningsdepartementet. Eller selve statsråden! Vi kan bidra til at resterende landsmøter og innholdet i valgkampen får frem de rette sakene. Mange snakker positivt om oss, men færre handler positivt. Jeg tror også KFF vil trives med at ideelle organisasjoner som er skoleeiere kommer på banen sammen med KFF i det offentlige rom og sloss for sine bokstavelig talt verdifulle skoler. Kanskje kunne også KFF bidra med et argumentasjonsnotat til valgkampen? Med fakta og hensiktsmessig retorikk. Kanskje er det også noen av oss som kunne skrive et innlegg i Utdanningsforbundets blad «Utdanning», slik at mangfoldet ikke fremstår så enfoldig. Det vil være en nødvendig påminning om at deres medlemmer også finnes på private skoler,- medlemmer som ikke godtar argumentasjonen om at det er relevant å hevde at private skoler stjeler ressurser fra offentlige skoler,- fordi det er elevene og ikke skolene som pengene skal nå! En elev som går fra offentlig til privat skole er IKKE mindre verd! 3. etasje representerer kanskje KFF og de av oss som har et nasjonalt politisk nettverk, kan litt av stammespråket og kjenner en del av medias arbeids- og tenkemåte. Dette må utnyttes. Når partiene skal konkurrere om å være best i debatter og i media, må de få anledning til å konkurrere om skolepolitikken. Det kan vi påvirke. Og da må vi stille tids nok - de rette spørsmålene; for eksempel om hvorfor elever på en skole ikke skal få samme statlige støtte som en elev på naboskolen. Når media og politikere innimellom blir litt mett av å bare snakke om regjeringskonstellasjoner og konsekvensutredning utenfor Lofoten,- kan vi kanskje snakke om et nytt flertall med den konsekvens at de kan bruke godfoten for å støtte en mer likeverdig behandling av privatskoleelevene. Og skal det skje noe konkret av forbedringer, er det ikke nok å ha gode formuleringer i partiprogrammene. 1. VI MÅ - presse på for at de som går inn i regjeringsforhandlinger får konkrete tekster med seg i handa som kan bli en del av den nye regjeringserklæringen. Denne går nemlig foran i rang fremfor partiprogrammene i en regjeringskonstellasjons hverdag OG de går foran i budsjettprioriteringene. 2. VI MÅ presse på for at de gode programformuleringer og tidligere komiteinitiativ også følges opp UAVHENGIG av om partiet sitter i

regjering eller ikke. (Mindretallsregjeringer er det flest av i moderne tid.) Det siste kan nemlig skje; - at et parti ikke stemmer for det partiet er for, fordi et annet parti fremmet saken, - eller fordi et havarert regjeringssamarbeid gir samarbeidspolitiske senskader. Innholdsstrategi: Så litt mer om innholdsstrategi, som både må handle om prioritering og treffsikker retorikk: 1. Prioritering: De skolepolitiske talspersoner, som har deltatt på KFF sin paneldebatt har vært åpent enig om to ting: For det første har det vært en innrømmelse av at de økonomiske rammene for skolene innebærer en tydelig skjevfordeling til fordel for eleven i den offentlige skole. For det andre var det en enighet, - inkludert hos representantene fra Ap og SV, at dersom man skulle få gjennomslag for noe, så var det husleietilskudd eller kapitaltilskudd til skolebygningene som skulle ha prioritet. Det er en prioritering vi støtter, men som ikke utelukker andre forbedringer. Men det prioriterte haster altså mest. Det er det som er å prioritere. Til nå har alle de ikke-sosialistiske partiene fulgt dette opp verbalt i en fellesmerknad, mens de rødgrønne har pakket saken inn som en studieutfordring til byråkratiet, uten å ta et realpolitisk oppgjør med dagens regelverk. Og vel vitende om at de kanskje ikke benyttet sin siste sjanse - før et sannsynlig regjeringsskifte - til å vise at politikere står over byråkrater i beslutningsmyndighet. Om vi skal snakke åpent om årsaken, er det fordi de som har vært positive på besøk hos oss ikke har fått applaus i sine respektive partier for å lette på diskrimineringstrykket overfor de private skolene. Det som gjenstår hos de ikke-sosialistiske partier, er at de gjør tilsvarende felles fremstøt, som de nå har gjort i opposisjon, i flertallsposisjon, - og følger det så opp i budsjettforslaget sitt, - og

at dette gjøres uavhengig av om et eller flere av disse partiene av ulike grunner blir sittende utenfor regjeringskontorene. Øvrige lovendringer og 85-prosenten får en endre og justere underveis. I valgkam er det klokt å ha èn felles synlig kampsak og utnytte gjentakelsens hemmelighet. 2. Så mer om retorikken: Jeg har allerede nevnt at vi oftere skal snakke om diskriminering av elever, ikke skoler. Eleven skal også her være i sentrum, ikke en skoleeiers økonomiske bekymringer. Det er elevene som taper mest på den økonomiske diskrimineringen. Vi må fortsette kampen for at folk skal se forskjell på ideelle og kommersielle skoler. De siste trenger ikke vi bruke krefter på. Det er jo noe som heter høyrekrefter. De tar neppe sovemedisin i valgkampen, selv om det kanskje er strategisk klokt. Kanskje man ikke skal vekke opp sovende bjørner. Det tror jeg er enkelte som ser i Høyre også Det er er noe som heter motkrefter... Friskoleargumentene har et formål som både er lettere å forsvare og vanskeligere å angripe ut fra menneskerettighetstenkning, foreldrerett, toleranse og mangfold i behov,- og rettferdighetstenkning. Og vi får repetere om og om igjen for eventuelle nye lyttere at alt overskudd pløyes tilbake til elevene. Den som vil innskrenke valgfrihet,- særlig der den er begrunnet i en ideell eller trosmessig overbevisning, vil alltid i manges øyne fremstå som den intolerante. Det inntrykket trenger vi ikke å svekke... Hva er hovedargumentene mot private skoler? Jo, det er at dette er eller blir skoler for rikfolk, terskelen gjøres høy for familier som har dårlig råd. Dette argumentet som også er kjente slagord - må vi ta på alvor, og håndtere med mer enn slagord. Vi kan både peke på at ikke alle private skoler tar skolepenger (Eks: Blå Kors-skolen Aglo vgs i Stjørdal),- og at det bare er èn begrunnelse for at det blir tatt skolepenger; nemlig at de på Stortinget som er mest negative til private skoler, ikke vil at elever ved private skoler skal ha like mye støtte fra staten som de som går på en offentlig skole. Dersom det blir likebehandling,

kan det for min del innføres et forbud mot skolepenger. Da er et hovedargument mot private skoler borte. Det andre poenget til motstanderne er at private skoler ikke er så inkluderende og mangfoldig som de offentlige skolene. Her har fordommene gode vekstvilkår. Mange private særlig ideelle skoler - kan dokumentere større mangfold enn en gjennomsnittlig offentlig skole, og at de som er annerledes blir sett og ivaretatt. I byene, for eksempel, er det nok større forskjell mellom skoler i vest og øst, enn det er mellom en tilfeldig privat og offentlig naboskole. Flere private skoler har flere nasjonaliteter representert enn offentlige skoler. Noen av våre skoler, bl.a. Aglo, tar imot mange elever som faller ut av den offentlige skole nettopp fordi den offentlige skole IKKE ivaretar mangfoldet av elevutfordringer. Når i tillegg fravær og frafall er betydelig mindre i private skoler, er i hvert fall ikke dette et tegn på at man er dårlig til å inkludere. Men argumentet om «eliteskoler» i forhold til rekruttering, kan ramme enkeltskoler, - slik det kan ramme enkelte offentlige skoler. Vi får eventuelt feie for egen dør. I den grad det er behov for det, vil jeg gjerne utfordre alle våre KFF-skoler til å sørge for en profil og et inntaksreglement som IKKE stenger ute de som av ulike grunner strever. Vårt sosiale og diakonale ansvar, vårt kristne menneskesyn, som bl.a. skal fremme likeverdstanken, bør i større grad føre til at vi ikke bare lar gode karakterer være inngangsbilletten til en kristen skole, men også bidra aktivt til at de som av ulike grunner strever kan få hjelp, bli sett og få tro og håp på egen fremtid. Når mange på venstresiden kritiserer private skoler for å være skoler for de vellykkede, hvorfor endrer ikke de når de har makten til det - et regelverk som fører til at de mest vanskeligstilte elevene blir de mest ulønnsomme i tilskuddsordning og regler for telling og fravær? Og hvorfor endrer de ikke regelverket som så til de grader detaljstyrer skolenes tilbud og elevenes valg og ikke er fleksibel når erfaring og kunnskap tilsier behov for endringsmuligheter underveis? Mange som strever på en skole,

som åpenbart er enklere for akademisk anlagte, ønsker mer og bedre praktiske fagtilbud. Og praksis. Hvorfor ikke gjøre dette billigere da? Og hvorfor skulle ikke en sosial samvittighet, som er følsom for viktigheten av inkludering, føre til at det blir gjort mer lønnsomt å drive fagskoler? Dersom man ønsker en mer sosial profil, hvorfor er det da så vanskelig å få ta inn voksne som av ulike grunner ikke har fått fullført vgs, kanskje pga dårlig økonomi, rus, psykiatri, sykdommer eller fordi de er tøffe nok til å fullføre et ikke planlagt svangerskap før de fullfører skolen? Fortjener de å møte stengte dører? Noen ekstra kommentarer om «kommersielle skoler»? Kommersielle skoler er skremmeordet for tilsynelatende prinsipielle privatskolemotstandere. Det rammer jo ikke saklig sett de ideelle, men siden noen snakker som om det er samme gruppe, - bevisst eller ubevisst, må begrepet kommenteres litt. Arbeiderpartiet og SV har på sine landsmøter vedtatt at de ikke skal tillate kommersielle skoler. Helt greit, og da burde jo konsekvensen være at de øvrige behandles likeverdig? Neida. Ser ikke sånn ut. Men hva betyr det i praksis at man ikke vil tillate kommersielle skoler? Nærmer vi oss svaret, nærmer vi oss samtidig tåkehavet! I argumentasjonen mot private skoler er et av hovedargumentene at eiere ikke skal kunne ta ut penger til egen lomme fra det som staten gir ment for elevene. Greit. Men så er spørsmålet om dette har latt seg gjøre? - Nei, ikke i den gamle privatskoleloven, - ikke i den forrige friskoleloven, og ikke i det skolepolitiske forliket de rødgrønne gjorde med KrF. Det har ikke vært lov. Så da må det gjelde fremtiden kanskje. Er det da Høyre de er redde for etter et regjeringsskifte? Vel,- i Høyres nylig vedtatte program står det blant annet «Friskoler skal ikke kunne betale utbytte til eierne». Da gjenstår evt bare en frykt for at Frp, som er i klart mindretall blant de ikke-sosialistiske partiene, av en eller annen grunn skulle få flertall for noe som alle andre partier var imot. Sitter vi igjen med et snev av sannhet om at utbytte-argumentet er et

vikarierende motiv fordi man frykter større valgfrihet for foreldre og elever, frykter mangfoldet av skoler og foretrekker statlig ensretting i skolepolitikken? Alternativ pedagogikk har vært et grunnlag for å drive private skoler. Men nå er det skjerpet inn at det bare gjelder allment kjente pedagogiske alternativ. Har de presumtivt radikale blitt så konservative at det ikke lenger er lov å prøve noe nytt. Hyllingen av forsøksgymnaset har stilnet. Til slutt: Hvor sterkt står dagens skolepolitiske forlik? For egen regning vil jeg først si at det skulle vært spennende, men ikke særlig tiltrekkende, - å se hvilken skolelovgivning eller privatskolelov vi har hatt dersom det skolepolitiske forliket ikke hadde kommet i stand. Hvor sterk ville ensrettingen vært? Innholdsmessig var jo forliket til forveksling lik den gamle privatskoleloven - før friskoleloven. Ville de rødgrønne egentlig og primært forby alle religiøst motiverte skoler, - siden de godtok et forlik, et kompromiss? Ville de egentlig forby alternative anerkjente pedagogiske tilbud? Ville de forby private skoler for engelskspråklige? Det får vi kanskje aldri svar på. Mitt svar er imidlertid todelt: 1. De rødgrønne gikk inn i et kompromiss fordi de ønsket en bredere legitimering av en privatskolelov som var strengere enn Clemet-tida i Bondevik-regjeringen. 2. De ønsket videre å binde opp flere partier enn sine egne, slik at deres lov kunne få optimal varighet og være et bolverk mot blåere lovutgaver. Et lite tankekors: Det er ingen ukjent strategi at skifte av fokus fra en dårlig sak, kan gjøres ved å sette fokus på en enda dårligere. I hvert fall utnytte muligheten som byr seg. Ved å fokusere på hvem som kunne tillates å få drive skoler, skygget man for en lang og diskriminerende tradisjon; at de skoler som tillates å drive undergraves på en rekke måter økonomisk og gjennom en detaljregulering som oser av mistillit nedover. Vi snakker om et regelverk som kunne være skreddersydd og tilpasset kommersielle parodier av noen skoler,- skoler som vi jo egentlig ikke har. Og jeg kan heller ikke se noe flertall for slike i nær fremtid.

Mitt håp er at tiden nå snart er inne for at man løfter opp positive honnørord fra venstresiden om likhet og at alle skal med, - og i lyset fra dette slutter å diskriminere elever, - elever som burde erfare at private ideelle skoler også er en del av og inkludert i storfellesskapets skoletilbud. Ikke noe som er på siden av det offentlige tilbud. Vi utfører et oppdrag på vegne av det offentlige. På vegne av storfellesskapet der ALLE skal med! Gamle og romslige kong Håkon sa at han også var norske kommunisters konge. Det hadde vært fint med en statsminister som kunne si at han eller hun også var statsminister for de elever som velger å gå på en friskole med økonomisk trygghet og forutsigbarhet. DET ville være et skoleeksempel på et inkluderende samfunn