Jazz og jammer jakten på jazzsjela

Da håndboken ble skrevet var det allerede 25 år siden Per Ottersen og si, nesten til begynnelsen. De aller helt tilbake til begynnelsen. Det vil Kjell Gunnar Hoff var gjester på Moldejazz, ble inspirert og dro hjem med Hoff, var nemlig rene kopier av Mol- første festivalene, sier Kjell Gunnar ideen om en jazzweekend i Kongsberg. Weekenden ble suksess og Siden en kopi sjelden er bedre dejazz. begynnelsen på et nå 50 år langt enn originalen, måtte vi skape en jazzeventyr. Det er en historie verdt annerledes festival, sier Hoff som å skrive om, men det er gjort før. La har med seg trompetisten Roy Nikolaisen, gitaristen Halvard Kausland oss heller benytte jubileet til å se på hva som er skapt. Hva er Kongsberg og flere av Latvias fremste jazzmusikere når han hyller Hank Mobley i Jazzfestival blitt, og hvorfor? Finnes det en jazzsjel på Kongsberg? Kongens Gruve i sommer I et radiokåseri gjorde Åsmund Kritikerne mine sier at jeg er mest Oftedahl, den gang festspilldirektør opptatt av billettsalg, men festivalen handler minst like mye om iden- da han sa at festspillene skulle gi i Bergen, et sterkt inntrykk på meg titet. Jeg liker å se på oss som byens publikum noe de ikke ville finne på eliteserielag i fotball. Hvis mora mi noe annet festspill, noe unikt. Det hun bor på gamlehjem, føler at festivalen er litt hennes, da har vi klart vårt. I 1969 ble det bestemt at vi ble en rettesnor i programarbeidet det. skulle vektlegge den moderne jazzen og være en arena også for den Festivalsjef Kai Gustavsen peker ut mot Bragernes Torg i Drammen. friere jazzen, den gang kalt avantgarde jazz, eller på godt norsk Da Godset vant seriegull i fjor, sto jeg der borte. Folk var helt ville. «Freebag». Det har særpreget festivalen frem til i dag, og det er nett- Men på scenen snakket ingen om hva jeg har gjort. De snakket om hva opp særpreg som gjør det mulig for vi har fått til. Klarer vi å skape både en festival å overleve. Se på alle rockefestivalene. De fleste er dønn like magiske opplevelser og en «vi-følelse», da blir vi det eliteserielaget. og taper penger som hakka møkk. Alle skal føle at festivalen er litt sin egen. 30. november 1983 ble jazzfestivalens formålsparagraf vedtatt. I den «Alle». Et sted i Oslo, bak tynne heter det at KJF skal fremme interessen for og framføringen av moderne glassvegger i et stilig kontorlandskap, forteller Walter Grønli om noe jazz og samtidsmusikk i Norge. Det helt annet enn «alle». Om 60-tallet, var på den tiden Ingunn Hæve ble sær jazz og landsbykultur. gammel nok til å få et inntrykk av Byen ble fylt av sær jazz, sandaler og skinnvester. Folk flest tenkte er en sær festival. Jazzfestivalen. Men det hun husker, «folk utenfra er ikke en del av oss». Onkelen min, som er jazzentusiast, kom fra Voss bare for å høre jazz. Handelsstanden syntes også at det var håpløst. Vi fikk knapt holde konserter etter stengetid på bingoen. Nå er Ingunn eventansvarlig i Jeg tenkte «ja, det er jo sært». FMC, festivalens generalsponsor, Grønli er veteran i Kaos-gruppa som så sent som i mai inngikk en ny (opprinnelig avviklingsgruppa) som avtale som ifølge styreleder Jon Steen er blant de største kultursponso- kaos-veteran: Walter Grønli. ifølge håndboka fra 1989 består av lærere, jordomseilere, psykologer, ratene i Norge. Hæve spiller en rolle. skoleelever og andre allrighte folk Men hun er ikke hypp på jazz. Hun er som snekrer, bærer, losser, lesser, hypp på en folkefest. som gir noe til både barn, besteforeldre og jazzentusiaster. Jazzsjela er øyeblik- henter og løfter for å nevne noe. Det som var bare sært, er blitt Tore Flesjøe fikk snudd den folkelig. En gang reiste jeg til Korsika under jazzen. Jeg lå på stranda og Frijazzlegendene Brötzman/Parker/ hører at det skjer noe ket da alle plutselig greia der. Han fikk næringslivet inn og sa til handelsstanden: «Hei, her var misunnelig på alle der hjemme. McPhee. Rockestjernene Kent. Django Reinhardt-inspirert sigøynermu- samtidig og kjenner at dette unikt på scenen, at de snur seg kommer en hel haug mennesker og Det sier litt. Det gjør ingenting at bruker penger, skal dere ikke være byen sovner etterpå, så lenge en sikk med Hot Club de Norvège. Melankolske Sivert Høyem. Jazztrom- og intime, det skjer akkurat nå den intensiteten i det uventede fornøyde»? Nå kaller folk det for en brenner alt kruttet på en skikkelig folkefest, og det har jo blitt det. Jeg god fest. misene i Paal Nilssen-Love Large og aldri igjen. mener, Kent faller vel ikke inn under jazz. Men det er helt fint så lenge mora hans skal føle at hun er en del Jazz- og popsensasjonen Pixel. Iko- Kaos-veteran Kai Gustavsen snakker om at Unit. Lokale Christian Wallumrød. Walter grønli festivalen ikke bare presenterer et av festivalen, selv på gamlehjemmet net Stevie Wonder. tverrsnitt av det som foregår innenfor jazzen, men også jazz du ikke fin- Ja! Det er det som er så kult med ding. Men det høster ovasjoner når hun tenker tanken på å få møte Si-? Årets program er en salig blan- Ingunn Hæve føler seg som en fjortis ner på noen andre festivaler. jazzfestivalen. Musikken, selve jazzen, må ikke vannes helt ut, men det skiller seg ut i europeisk samsofonist Kjell Gunnar Hoff applauderer overalt. Kulturjournalister hevder vert Høyem. Festivalgrunnlegger og sak- Vips, så har Kaos-Walter tatt oss med man har liksom funnet en balanse menheng. Tor Dalaker Lund og programkomiteen. vokal-dronning: Susanna Wallumrød. kon og flipper brettet fra bakken. Det står i stil med det Men hey, selv om jazz er sånn jeg forbinder med festivalen for øvrig; Noe valen. Det er den beste uka i året! weird greie, så digger vi jo jazzfesti- som er dynamisk og levende, og som derfor vil forandre seg «Han 20 Spørsmål-fyren» er NRK-legende og jazzentusiast Knut Borge. også i fremtiden. SuSanna Wallumrød Hver sommer rusler han rundt som Vokal-dronning en levende installasjon som alle til og med skategutta på rampa, kjenner. Men hvorfor kommer han hvert Å leke. Det er det skaterne gjør når de ligger i horisontal over rampa år? med baseballcaper, baggy skjorter og Mens Oslo er mainstream og brettet i hånden. Vi møtte Endre Molde er blitt et slags musikalsk supermarked, har Kongsberg alltid Thorsdalen (14), Sebastian Stavland (18) og Håkon Tande (14). Her er et hatt en uredd, tøff musikkprofil sammendrag av en jazzprat på rampa: halvavantgardistiske og eksperi- hvor de presenterer moderne, Festivalen er skating, billige solbriller, en unnskyldning for å henge Kongsberg Jazzfestival et større elementelle programmer. Det gir i sentrum, han 20 Spørsmål-fyren, ment av overraskelse. Apropos vannpipe, jæklig digge grillspyd, en overraskelse hadde jeg vært venn tid da du IKKE kan dra på sommerferie, billig øl til funksjonærene (de fikk vite at han spilte saks. med Kjell Gunnar Hoff i 30 år før jeg har storesøsken), sånn derre saksofongreie og trompet!, gode minner Kongens Gruve i sommer? Da skal du vel høre ham spille i om Timbuktu, fartbombs (sånne I helsike, nei, jeg har altfor stor som du kjøper i bodene og som lukter helt forferdelig), jazzhands, mer meg inn i en gruve. Se bare på hva grad av klaustrofobi til å bevege skating og gamliser som digger jazz. som skjedde i Tyrkia. Nei, Kjell Gunnar får pinadø finne et annet sted å Jazz er sært og ganske weird. Men det funker når man spiser middag, liksom, mener Endre. Men du mener altså at jazzsjela i spille enn midt i svarteste fjellet. Ingen hører på jazz nå til dags, Kongsberg er muligheten for å bli hvis ikke du er sånn hippie med overrasket? skjegg, langt hår og pannebånd med Kongsberg Jazzfestival har ikke piecemerker. Hvis jeg tar av hodetelefonene til noen i klassen og hører de festivalbesøkende. Jazz er det én sjel. Den har tusenvis. De finnes i jazz, da tenker «hva faen?». Vi hører som musikerne tilbyr sitt publikum. på rap og hip-hop, ikke sant. En jazzfestival, derimot, skapes like Da skal dere vel på ungdomskonserten med Madcon? Du tar imot år etter år. Er det mu- mye av dem som tar imot musikken. Nja, vi er ikke så fan av Madcon, lig å løfte frem noe av det beste du ass. Nei, da blir det skating, sier Hå- har tatt imot? Åh, helsikes. Noe av det første At mange har båret sammen? jeg hørte var Roland Kirk, en multisaksofonist og villmann som spilte rienterte. Hva gjør du hvis du blir Ja, og at folk har vært løsningso- helt rå swingjazz. Så har du Art Ensamble of Chicago, Stan Getz og en krakk, og hotellet sier nei? Kommer bedt om å gå til hotellet for å låne en av Sonny Rollins beste konserter. du tilbake uten en krakk? Nei, du leter andre steder, til du finner en Nei, bevare meg vel, dette eser utover enhver proporsjon og alle årene glir over i hverandre. fikk en barkrakk i feil høyde. Da var krakk. Jeg husker en bassist som det bare å ta frem baufila. I Kaos er Like vanskelig er det for Walter det lov å si at du er sliten, men det er Grønli, der han sitter på kontoret sitt ikke lov å gi opp. i Oslo. Han myser ut vinduet, mumler og nevner Webster Lewis, som Grønli mener en av festivalens store han husker som en Hammond-orgeltrollmann som spilte så intens jive at medarbeidere, på samme måte som styrke at den hele tiden avler nye folk hoppet på bordene. Etterpå de tidligste Barnival-barna nå ser ramser han opp 10 12 artister. Da finnes ikke lenger bare én. Kanskje er på festivalen. viktigheten av å ta med seg sine barn jazzsjela følelsen av at det er umulig Det finnes folk som knapt har å huske den aller, aller beste opplevelsen? Walter husker i alle fall den Kaos i over tyve år. Den virkelige ka- rundet tredve år som har vært med i tiden da funksjonærkorpset talte 30 pitalen er kunnskapen, og den ligger i menneskene. Nye ledere i ad- 40 menn og kvinner. I dag er de rundt 600. ministrasjonen kan iblant bli oppgitte og si «ikke vær så vriene a», Det var et absurd arbeidspress. Vi var vakt på kinoen, solgte programhefter, rigget mellom konser- vi gjør. Vi har prøvd og feilet i gan- men det er en grunn til at vi gjør som tene og var vakt igjen, og slik gikk ske mange år, humrer Grønli. det. Så var det å være vakt på nattklubb til morran. Mange funksjonærer har vært Det vet festivalsjef Kai Gustavsen. Skildringene står godt overens med 20 30 år. Sånn sett er jazzsjela med beskrivelsene av Kaos-gruppa i hva den har vært i mange år. Kanskje snakker vi vel så mye om bysje- Håndboka fra 1989: «Minst en gang i løpet av festivalen pleier noen i Kaos la, sier han og gjentar at alle skal føle og gå rundt, det vil si, gir blaffen i sovinga, tar litt øl etc. pluss en liten Vi arrangerer ungdomskonsert, at festivalen er «litt sin egen». frokost og gyver løs på et nytt døgn». barnivalen og seminarer for korps, Hvis noen mimrer om at «alt var og vi sender band ut på gamlehjem. så mye bedre før» er svaret at «nei Selv om enkelte tror noe annet, motiveres jeg ikke først og fremst av at det var ikke det». Men vi løftet tungt og vi løftet sammen. Da blir man journalister synes at festivalen er venner, og det er grunnen til at det kul. er blitt 50 år med jazz, mener Grønli. 2005: Chick Corea i Kongsberghallen. FOTO: JAN STORFOSSEN Det er nesten som å høre Kaos-veteran Walter Grønli to dager senere, i Ja, eru gæren. Jeg kan kjenne Føler du det samme? glasskontoret i Oslo. vinden i seilene! Jazzsjela er øyeblikket da alle plutselig hører at det skjer noe unikt Bente Fønnebø er kunstner og lektor på scenen, at de snur seg samtidig i kunstfag ved Institutt for barnehagelærere ved Høgskolen i Oslo. Sent og kjenner at dette den intensiteten i det uventede og intime, det på 1970-tallet var hun med på å starte Barnivalen. I en årrekke jobbet skjer akkurat nå og aldri igjen. De følelsene får du ikke på plate, forklarer Grønli. hånd i hånd med barns kreativitet, hun utrettelig for å vise at jazz går Og ikke på Tubaloon. spontanitet og lekenhet. Det unike med Kongsberg Jazzfestival er at musikkgleden er til- Tubaloon, tegnet av Snøhetta og innviet under jazzfestivalen i 2006, gjengelig for alle. Men jeg husker et er på mange måter symbolet på utviklingen av jazzfestivalen og skil- da noen ville fjerne barnivalen fordi årsmøte i Jondalen på 1980-tallet, lelinjene den har brakt med seg. På den ikke hørte hjemme i en jazzfestival. Da blei jeg skikkelig forbanna den ene siden er den akkurat så unik som frijazzen Kjell Gunnar Hoff mener skaper det musikalske særpreget er preget av hindringer, er barn gode og slo i bordet. Mens vi voksne ofte ved festivalen. På den andre siden er til å improvisere, tenke kreativt og det nettopp den gamle garde jazzpurister som gjentar at den er for stor til det jazz handler om. tørre å gå nye veier nettopp noe av å kunne skape de intime, intense jazzopplevelsenener når hun er på festivalen. Med Fønnebø er selv en virksom kunst- Den fanger opp mye publikumsstøy, men fremfor alt mente vi at fange musikernes sjel. I sommer il- blyant og tegneblokk forsøker hun å den ville vri programmet i retning lustrerer tegningene hennes diktboka «På kanten av brygga», hvor debu- av flere, store pop-konserter, sier Kjell Gunnar Hoff. Jeg erkjenner at tant Morten Hauger blant annet har vi trenger noen slike for å gjøre dette til en festival for alle, men de Kongsberg Jazzfestival. skrevet diktet «En reise i jazz» om innebærer stor risiko. Treffer du ikke publikum, taper du uhorvelig «En reise i jazz» mye penger. Uansett og selv om den trofaste jazzmenigheten synes Reise til Kongsberg-jazz å bli eldre og mindre, er jeg sikker på forventninger at festivalens fremtid er knyttet til venner særegenheten, til å skape noe folk musikk som åpner ikke finner andre steder. kropper Det kuriøse i jubileumsåret, er at Tubaloon er blitt for liten. Stevie Won- til sansningen Gir frø der er historiens største trekkplaster gir ro til det indre landskapet på Kirketorget. gir et fredelig smil til en venn Jeg gruet for jævlig til å annonsere at den ikke blir reist i år, men En reise i jazz festival-gründer: Kjell Gunnar Hoff. foto: PÅl nordseth vet du hva? Jeg har ikke fått én negativ bemerkning. Folk forstår at i år frem til finner tilbake til strenger blir selv Tubaloon for liten, sier Kai ny resonans Programmet er voldsomt. Jeg Gustavsen. ble helt overveldet. De gjør virkelig Siden en kopi sjelden Stevie Wonder, Kent, Joshua Men hva tegner Bente Fønnebø hvis en bra jobb, sier Hoff. er bedre enn originalen, måtte vi skape en de? Jazzsjela er å gå hjem på natt- Redman Store navn. Stor fallhøy- hun blir bedt om å tegne jazzsjela? Festivalsjef Kai Gustavsen gleder seg annerledes festival. Det er klart, men i år føler jeg at morran, mens sola står opp, til lyden av saksofoner og fossedur. Og aller mest til Stevie Wonder, kanskje Kjellm Gunnar Hoff alle er med oss. At alle står sammen. fordi lange køer er det beste han vet. Festivalgründer Slik som da Godset vant seriegull? plutselig lyden av en siste tromme- hvis du går i en liten gate, hører du Men han gleder seg også til alt han ikke vet hvordan blir: Prosjektet Det blir unikt kunstprosjekt Akkurat. 450 frivillige ambassadører, bedriftene, kommunen, sen jamme-session. Det er å sove virvel, eller en lun kontrabass i en «Unge stemmer» som gir en scene til hvor alt kan skje. Jeg mener, plutselig står Tom Hasslan på scenen med funksjonærkorpset og styret, alle med huet fullt av musikk og gleden unge jazzmusikere som ikke har navn nok til å få spillejobber, bestillingsverket med Christian Wallumner atmosfæren allerede, følelsen kene. Festivalen i 2012 ble en nedtur for å leve i nuet. Tid for å leke. Chick Corea. Alt kan skje! Jeg kjen- misjonerer for de magiske øyeblik- av at det endelig er ferietid og tid rød og Trondheim Jazzorkester, og du kjenner intuitivt ved å være inkludert i en interaksjon mellom scemer tror jeg mange tenkte «hei, vi er av mange grunner, men i fjor som- den 50 timer lange maraton-jamen. ne og publikum. Jeg tror forresten ikke på vei ned, vi er pinadø på vei det er der jazzsjela ligger. opp». kreativ: Bente Fønnebø. som jazzsjela. Musikkskolen, Jazzklubben, Videregående skole og Det unike med Kongsberg jazzfestival er Kongsberg Jazzfestival alt henger at musikkgleden er sammen. Festivalen skal inkludere tilgjengelig for alle. alle. Bente FønneBø Inkluderer dere ungdommen Kreativ godt nok, eller faller de mellom Barnivalen og konsertene med nedre aldersgrense? Du motiveres av mora di? Ungdommen er den neste generasjonen publikummere. Derfor er Ja, av mora mi, og av tanken på at folk ser rundt seg i folkemengdene og tenker «ere mulig». Festivalen gruppa å nå frem til, men også den ikke ungdom bare den vanskeligste skal gi folk følelsen av at lokalsamfunnet er godt å leve i, på linje med ordning som gjør at ungdom kom- viktigste. Nå innfører vi en verge- svømmehallen og turstiene. mer inn på steder med alkoholservering forutsatt at de har verge. Betyr det at folk har rett til å være kravstore? Dessuten arrangerer vi bandseminar for ungdom. Nytt av året er også Jeg tror ikke de forventer en dritt. Jeg tror de ønsker noe, noe ekstraordinært, svarer Gustavsen som Madcon. en helt egen ungdomskonsert med imidlertid husker uåret 2012. Værgudene var vrede og flytting av ele- FMC, som lover at aldersgrensen blir Den arrangeres i samarbeid med menter til Vestsiden førte til kritikk snudd på hodet når Madcon inntar fra publikum, næringsliv og funksjonærer. Ingen foreldre slipper inn. Det byen. Regnskapet viste et kolossunderskudd på 1,5 millioner kroner. og vi vil gjerne bidra. Slik som de er må skje mer for ungdom her i byen, Alt var feil og alle var forbanna, fremtidens publikummere, er de til og med mora mi. For noen handlet det bare om at bodene sto på et Ingunn Hæve. våre fremtidige arbeidstakere, sier nytt sted. Bodene er ikke viktige for en jazzpurist, men de er viktige for Barnival. Ungdomskonsert. Brede folk i gata og også en eksponent for kanoner som Sivert Høyem og Kent. noe av det særeste innen en sær Gitaroriginale Stian Westerhus. kunstform liker at det svirrer folk i Anerkjente Nils Petter Molvær. Kanskje er en i ferd med å finne kvalitet gata. Poenget er at alle er avhengig av hverandre. for enhver smak, og balansen mellom det popkulturelle og det jazzpu- Er det balansekunst å tilfredsstille alle? ristiske, mellom kommersialisme og Ja, men vi jobber med balansen særegenhet? hele tiden. Jeg liker å si at festivalen På 40- og 50 tallet var Ella Fitzgerald popmusikk. I dag er popmu- skal være frekk og folkelig. I så måte handler det vel så mye om bysjela sikk ekstremt langt fra jazz, men det jubelåret 2014 laagendalsposten 61 kan endre seg, sier Walter Grønli. barna? Er den forventingen om overraskelsen, om at Chick Corea og Tom Siden balansen ikke er statisk, må du finne den på nytt hele tiden. Hasslan faktisk kan ende opp i en Det er nok Kongsberg-vokalist og episk jam? festivalstyremedlem Susanna Wallumrød enig i. For henne er jazzsjela Kanskje ligger jazzsjela i svaret Walter Grønli gir når vi spør om han noe lekent som representerer friheten til å uttrykke seg på, som hun fremdeles etter en mannsalder i sier, like mange ulike vis som vi er Kaos, er stolt av å jobbe for Kongsberg Jazzfestival: mennesker. Kanskje er nettopp derfor et av hennes sterkeste minner at Lemper jeg kasser eller arrangerer jeg festival. Vel, jeg arrangerer jazzmusikeren Johannes Eick gikk barbeint hele festivalen. festival. For alt jeg vet gikk han kanskje barbent hele sommeren. Det står i Kanskje er det med jazzsjela som stil med det jeg forbinder med festivalen for øvrig; Noe som er dyna- minner som flyter over i hverandre? med jazzpuristenes kavalkade av misk og levende, og som derfor vil Kanskje Knut Borge har rett i at festivalen ikke har én sjel, men tusen, forandre seg også i fremtiden. fordi en festival skapes like mye av Uendelig mye har skjedd siden publikum som artistene? Kongsbergfolk så en neger utenfor Grand Hotell og skjønte at nå er det Hvis det er slik, er festivalens fremtid i folkets hender. Det er godt nytt jazzfestival igjen. Og kanskje ligger det i jazzens natur at det er umulig å for oss alle, for da bør hver og en av vite hva Kongsberg Jazzfestival blir i oss gjøre som festivalsjefen ønsker: fremtiden. Men er vi kommet nærmere jazzsjela? Føle at den er litt vår egen. Til og med mora hans, som bor på Er den et uregjerlig virvar av minner gamlehjem. det er umulig å skille fra hverandre? Er den interaksjonen mellom scenen og publikum i øyeblikks fabelaktig, Gratulerer med de første 50, eksperimentell frijazz? Er den skating, grillspyd og han «20 Spørsmål- og til lykke med de neste! fyren»? Kanskje er den å gå hjem når sola står opp, til lyden av fossedur, en lun kontrabass i en sen jammesession? Eller et fristed hvor alvor blir til lek? Kanskje øyeblikket da alle plutselig snur seg mot scenen fordi de hører at det foregår noe som aldri foto vil skje igjen? Er den linken mellom avantgarde og de spontane impro- jubelåret 2014 laagendalsposten 63 Nyhetsklipp - Godt Sagt Jazz og jammer jakten på jazzsjela Laagendalsposten. Publisert på trykk 21.06.2014. Profil: Kongsberg Næringsforum Jubelåret 2014. Side: 59-63. I forbindelse med 25-årsjubileumet i 1989 ble det utgitt en håndbok om Kongsberg Jazzfestival. Den het: «Håndbok for festivalfunksjonærer og andre interesserte Eller avsløringen av og forklaringen på hvordan det er mulig Jazz og jammer jakten på jazzsjela 60 Laagendalsposten jubelåret 2014 uten spesielle forutsetninger eller evner i slik retning Jazz og jammer jakten på jazzsjela og til tross for total uvitenhet om arrangementsteknikk og/eller preiker kunnskap om jazz og annen beslektet jungelmusikk å kunne planlegge og tilsynelatende profesjonelt 62 Laagendalsposten jubelåret 2014 lars andreas ellingsgard Øverli tekst aleksander andersen å kunne gjennomføre og deretter med vannblemmebefengte føtter oppknyttede lendeklær forrykt fargesyn synkopert hjerterytme og med forholdsvis store og omfattende 64 Laagendalsposten jubelåret 2014 reparasjonsarbeider i full gang innenfor kranieregionen å kunne fullføre og avslutte et kulturarrangement av Kongsberg Jazzfestivals størrelse» Tittelen er leken, oser skaperlyst og gir en jazzete, spontan og eksperimentell feeling, som om den er en skreven ekvivalent til en jam. Men kunne håndboken blitt skrevet i dag? I skissen for hvordan festivalen forløper, står det «På onsdag () er den første neger sannsynligvis observert på gata utenfor Grand Hotell. Kongsbergfolk skjønner at nå er det jazzfestival igjen. Snart får du lese at Susanna Wallumrød betrakter Kongsberg Jazzfestival som noe dynamisk, levende og evig foranderlig. Kanskje er det fint at verden er det Side 45 av 68

samme. Da håndboken ble skrevet var det allerede 25 år siden Per Ottersen og Kjell Gunnar Hoff var gjester på Moldejazz, ble inspirert og dro hjem med ideen om en jazzweekend i Kongsberg. Weekenden ble suksess - og begynnelsen på et nå 50 år langt jazzeventyr. Det er en historie verdt å skrive om, men det er gjort før. La oss heller benytte jubileumet til å se på hva som er skapt. Hva er Kongsberg Jazzfestival blitt, og hvorfor? Finnes det en jazzsjel på Kongsberg? - Kritikerne mine sier at jeg er mest opptatt av billettsalg, men festivalen handler minst like mye om identitet. Jeg liker å se på oss som byens eliteserielag i fotball. Hvis mora mi - hun bor på gamlehjem, føler at festivalen er litt hennes, da har vi klart det. Festivalsjef Kai Gustavsen peker ut mot Bragernes Torg i Drammen. - Da Godset vant seriegull i fjor, sto jeg der borte. Folk var helt ville. Men på scenen snakket ingen om hva jeg har gjort. De snakket om hva vi har fått til. Klarer vi å skape både magiske opplevelser og en «vi-følelse», da blir vi det eliteserielaget. Alle skal føle at festivalen er litt sin egen. «Alle». Et sted i Oslo, bak tynne glassvegger i et stilig kontorlandskap, forteller Walter Grønli om noe helt annet enn «alle». Om 60-tallet, sær jazz og landsbykultur. - Byen ble fylt av sær jazz, sandaler og skinnvester. Folk flest tenkte «folk utenfra er ikke en del av oss». Handelsstanden syntes også at det var håpløst. Vi fikk knapt holde konserter etter stengetid på bingoen. Grønli er veteran i Kaos-gruppa (opprinnelig avviklingsgruppa) som ifølge håndboka fra 1989 består av lærere, jordomseilere, psykologer, skoleelever og andre allrighte folk som snekrer, bærer, losser, lesser, henter og løfter - for å nevne noe. - Tore Flesjøe fikk snudd den greia der. Han fikk næringslivet inn og sa til handelsstanden: «Hei, her kommer en hel haug mennesker og bruker penger, skal dere ikke være fornøyde»? Nå kaller folk det for en folkefest, og det har jo blitt det. Jeg mener, Kent faller vel ikke inn under jazz. Men det er helt fint så lenge festivalen ikke bare presentere et tverrsnitt av det som foregår innenfor jazzen, men også jazz du ikke finner på noen andre festivaler. Vips, så har Kaos-Walter tatt oss med helt tilbake til begynnelsen. Det vil si, nesten til begynnelsen. De aller første festivalene, sier Kjell Gunnar Hoff, var nemlig rene kopier av Moldejazz. - Siden en kopi sjelden er bedre enn originalen, måtte vi skape en annerledes festival, sier Hoff som har med seg trompetisten Roy Nikolaisen, gitaristen Halvard Kausland og flere av Latvias fremste jazzmusikere når han hyller Hank Mobley i Kongens Gruve i sommer - I et radiokåseri gjorde Åsmund Oftedahl, den gang festspilldirektør i Bergen, et sterkt inntrykk på meg da han sa at festspillene skulle gi publikum noe de ikke ville finne på noe annet festspill, noe unikt. Det ble en rettesnor i programarbeidet vårt. I 1969 ble det bestemt at vi skulle vektlegge den moderne jazzen og være en arena også for den friere jazzen, den gang kalt avantgarde jazz, eller på godt norsk «Freebag». Det har særpreget festivalen frem til i dag, og det er nettopp særpreg som gjør det mulig for en festival å overleve. Se på alle rockefestivalene. De fleste er dønn like og taper penger som hakka møkk. 30. november 1983 ble jazzfestivalens formålsparagraf vedtatt. I den heter det at KJF skal fremme interessen for og framføringen av moderne jazz og samtidsmusikk i Norge. Det var på den tiden Ingunn Hæve ble gammel nok til å få et inntrykk av Jazzfestivalen. Men det hun husker, er en sær festival. - Onkelen min, som er jazzentusiast, kom fra Voss bare for å høre jazz. Jeg tenkte «ja, det er jo sært» Nå er Ingunn eventansvarlig i FMC, festivalens generalsponsor, som så sent som i mai inngikk en ny avtale som ifølge styreleder Jon Steen er blant de største kultursponsoratene i Norge. Hæve spiller en rolle. Men hun er ikke hypp på jazz. Hun er hypp på en folkefest. - Det som var bare sært, er blitt folkelig. En gang reiste Side 46 av 68

jeg til Korsika under jazzen. Jeg lå på stranda og var misunnelig på alle der hjemme. Det sier litt. Det gjør ingenting at byen sovner etterpå, så lenge en brenner alt kruttet på en skikkelig god fest. - Kai Gustavsen snakker om at mora hans skal føle at hun er en del av festivalen, selv på gamlehjemmet - Ja! Det er det som er så kult med jazzfestivalen. Musikken, selve jazzen, må ikke vannes helt ut, men man har liksom funnet en balanse som gir noe til både barn, besteforeldre og jazzentusiaster. Frijazzlegendene Brötzman/Parker/McPhee. Rockestjernene Kent. Django Reinhardt-inspirert sigøynermusikk med Hot Club de Norvège. Melankolske Sivert Høyem. Jazztrommisene i Paal Nilssen-Love Large Unit. Lokale Christian Wallumrød. Jazz- og popsensasjonen Pixel. Ikonet Stevie Wonder. Årets program er en salig blanding. Men det høster ovasjoner - overalt. Kulturjournalister hevder det skiller seg ut i europeisk sammenheng. Ingunn Hæve føler seg som en fjortis når hun tenker tanken på å få møte Sivert Høyem. Festivalgrunnlegger og saksofonist Kjell Gunnar Hoff applauderer Tor Dalaker Lund og programkomiteen. - Programmet er voldsomt. Jeg ble helt overveldet. De gjør virkelig en bra jobb, sier Hoff. Festivalsjef Kai Gustavsen gleder seg aller mest til Stevie Wonder, kanskje fordi lange køer er det beste han vet. Men han gleder seg også til alt han ikke vet hvordan blir: Prosjektet «Unge stemmer» som gir en scene til unge jazzmusikere som ikke har navn nok til å få spillejobber, bestillingsverket med Christian Wallumrød og Trondheim Jazzorkester, og den 50 timer lange maraton-jamen. - Det blir unikt kunstprosjekt hvor alt kan skje. Jeg mener, plutselig står Tom Hasslan på scenen med Chick Correa. Alt kan skje! Jeg kjenner atmosfæren allerede, følelsen du kjenner intuitivt ved å være inkludert i en interaksjon mellom scene og publikum. Jeg tror forresten det er der jazzsjela ligger. Det er nesten som å høre Kaos-veteran Walter Grønli to dager senere, i glasskontoret i Oslo. - Jazzsjela er øyeblikket da alle plutselig hører at det skjer noe unikt på scenen, at de snur seg samtidig og kjenner at dette - den intensiteten i det uventede og intime, det skjer akkurat nå og aldri igjen. De følelsene får du ikke på plate, forklarer Grønli. - Og ikke på Tubaloon. Tubaloon, tegnet av Snøhetta og innviet under jazzfestivalen i 2006, er på mange måter symbolet på utviklingen av jazzfestivalen - og skillelinjene den har brakt med seg. På den ene siden er den akkurat så unik som frijazzen Kjell Gunnar Hoff mener skaper det musikalske særpreget ved festivalen. På den andre er det nettopp den gamle garde jazzpurister som gjentar at den er for stor til å kunne skape de intime, intense jazzopplevelsene. - Den fanger opp mye publikumsstøy, men fremfor alt mente vi at den ville vri programmet i retning av flere, store pop-konserter, sier Kjell Gunnar Hoff. Jeg erkjenner at vi trenger noen slike for å gjøre dette til en festival for alle, men de innebærer stor risiko. Treffer du ikke publikum, taper du uhorvelig mye penger. Uansett - og selv om den trofaste jazzmenigheten synes å bli eldre og mindre, er jeg sikker på at festivalens fremtid er knyttet til særegenheten, til å skape noe folk ikke finner andre steder. Det kuriøse i jubileumsåret, er at Tubaloon er blitt for liten. Stevie Wonder er historiens største trekkplaster på Kirketorget. - Jeg gruet for jævlig til å annonsere at den ikke blir reist i år, men vet du hva? Jeg har ikke fått én negativ bemerkning. Folk forstår at i år blir selv Tubaloon for liten, sier Kai Gustavsen. - Stevie Wonder, Kent, Joshua Redman Store navn. Stor fallhøyde? - Det er klart, men i år føler jeg at alle er med oss. At alle står sammen. - Slik som da Godset vant seriegull? Side 47 av 68

- Akkurat. 450 frivillige ambassadører, bedriftene, kommunen, funksjonærkorpset og styret, alle misjonerer for de magiske øyeblikkene. Festivalen i 2012 ble en nedtur av mange grunner, men i fjor sommer tror jeg mange tenkte «hei, vi er ikke på vei ned, vi er pinadø på vei opp» - Føler du det samme? - Ja, eru gæren. Jeg kan kjenne vinden i seilene! Bente Fønnebø er kunstner og lektor i kunstfag ved Institutt for barnehagelærere ved Høgskolen i Oslo. Sent på 1970-tallet var hun med på å starte Barnivalen. I en årrekke jobbet hun utrettelig for vise at jazz går hånd i hånd med barns kreativitet, spontanitet og lekenhet. - Det unike med Kongsberg Jazzfestival er at musikkgleden er tilgjengelig for alle. Men jeg husker et årsmøte i Jondalen på 1980-tallet, da noen ville fjerne barnivalen fordi den ikke hørte hjemme i en jazzfestival. Da blei jeg skikkelig forbanna og slo i bordet. Mens vi voksne ofte er preget av hindringer, er barn gode til å improvisere, tenke kreativt og tørre å gå nye veier - nettopp noe av det jazz handler om. Fønnebø er selv en virksom kunstner når hun er på festivalen. Med blyant og tegneblokk forsøker hun å fange musikernes sjel. I sommer illustrerer tegningene hennes diktboka «På kanten av brygga», hvor debutant Morten Hauger blant annet har skrevet diktet «En reise i jazz» om Kongsberg Jazzfestival. «En reise i jazz» Reise til Kongsberg-jazz forventninger venner musikk som åpner kropper Gir frø til sansningen gir et fredelig smil til en venn En reise i jazz finner tilbake til strenger frem til ny resonans Men hva tegner Bente Fønnebø hvis hun blir bedt om å tegne jazzsjela? - Jazzsjela er å gå hjem på nattmorran, mens sola står opp, til lyden av saksofoner og fossedur. Og hvis du går i en liten gate, hører du plutselig lyden av en siste trommevirvel, eller en lun kontrabass i en sen jammesession. Det er å sove med huet fullt av musikk og gleden av at det endelig er ferietid - og tid for å leve i nuet. Tid for å leke. Å leke. Det er det skaterne gjør når de ligger i horisontal over rampa med baseballcaper, baggy skjorter og brettet i hånden. Vi møtte Endre Thorsdalen (14), Sebastian Stavland (18) og Håkon Tande (14). Her er et sammendrag av en jazzprat på rampa: - Festivalen er skating, billige solbriller, en unnskyldning for å henge i sentrum, han 20 Spørsmål-fyren, vannpipe, jæklig digge grillspyd, en tid da du IKKE kan dra på sommerferie, billig øl til funksjonærene (de har storesøsken), sånn derre saksofongreie - og trompet!, gode minner om Timbuktu, fartbombs (sånne som du kjøper i bodene og som lukter helt forferdelig), jazzhands, mer skating og gamliser som digger jazz. - Jazz er sært og ganske wierd. Men det funker når man spiser middag, liksom, mener Endre. - Ingen hører på jazz nå til dags, hvis ikke du er sånn hippie med skjegg, langt hår og pannebånd med piecemerker. Hvis jeg tar av hodetelefonene til noen i klassen og hører jazz, da tenker «hva faen?. Vi hører på rap og hip-hop, ikke sant. - Da skal dere vel på ungdomskonserten med Madcon? - Nja, vi er ikke så fan av Madcon, ass. Nei, da blir det skating, sier Håkon og flipper brettet fra bakken. - Men hey, selv om jazz er sånn wierd greie, så digger vi jo jazzfestivalen. Det er den beste uka i året! gir ro til det indre landskapet Side 48 av 68

«Han 20 Spørsmål-fyren» er NRK-legende og jazzentusiast Knut Borge. Hver sommer rusler han rundt som en levende installasjon som alle - til og med skategutta på rampa, kjenner. Men hvorfor kommer han hvert år? - Mens Oslo er mainstream og Molde er blitt et slags musikalsk supermarked, har Kongsberg alltid hatt en uredd, tøff musikkprofil hvor de presenterer moderne, halvavantgardistiske og eksperimentelle programmer. Det gir Kongsberg Jazzfestival et større element av overraskelse. Apropos overraskelse hadde jeg vært venn med Kjell Gunnar Hoff i 30 år før jeg fikk vite at han spilte saks. - Da skal du vel høre ham spille i Kongens Gruve i sommer? - I helsike, nei, jeg har altfor stor grad av klaustrofobi til å bevege meg inn i en gruve. Se bare på hva som skjedde i Tyrkia. Nei, Kjell Gunnar får pinadø finne et annet sted å spille enn midt i svarteste fjellet. - Men du mener altså at jazzsjela i Kongsberg er muligheten for å bli overrasket? - Kongsberg Jazzfestival har ikke én sjel. Den har tusenvis. De finnes i de festivalbesøkende. Jazz er det som musikerne tilbyr sitt publikum. En jazzfestival, derimot, skapes like mye av dem som tar imot musikken. - Du tar imot år etter år. Er det mulig å løfte frem noe av det beste du har tatt imot? - Åh, helsikes. Noe av det første jeg hørte var Rowland Kurke, en multisaksofonist og villmann som spilte helt rå swingjazz. Så har du Art Ensamble of Chicago, Stan Getz og en av Sonny Rollins beste konserter. Nei, bevare meg vel, dette eser utover enhver proporsjon og alle årene glir over i hverandre. Like vanskelig er det for Walter Grønli, der han sitter på kontoret sitt i Oslo. Han myser ut vinduet, mumler og nevner Webster Louis, som han husker som en Hammond-orgel-trollmann som spilte så intens jive at folk hoppet på bordene. Etterpå ramser han opp 10-12 artister. Da finnes ikke lenger bare én. Kanskje er jazzsjela følelsen av at det er umulig å huske den aller, aller beste opplevelsen? Walter husker i alle fall den tiden da funksjonærkorpset talte 30-40 menn og kvinner. I dag er de rundt 600. - Det var et absurd arbeidspress. Vi var vakt på kinoen, solgte programhefter, rigget mellom konsertene og var vakt igjen, og slik gikk det. Så var det å være vakt på nattklubb til morran. Skildringene står godt overens med beskrivelsene av Kaos-gruppa i Håndboka fra 1989: «Minst en gang i løpet av festivalen pleier noen i Kaos og gå rundt, det vil si, gir blaffen i sovinga, tar litt øl etc. pluss en liten frokost og gyver løs på et nytt døgn» - Hvis noen mimrer om at «alt var så mye bedre før» er svaret at «nei det var ikke det». Men vi løftet tungt og vi løftet sammen. Da blir man venner, og det er grunnen til at det er blitt 50 år med jazz, mener Grønli. - At mange har båret sammen? - Ja, og at folk har vært løsningsorienterte. Hva gjør du hvis du blir bedt om å gå til hotellet for å låne en krakk, og hotellet sier nei? Kommer du tilbake uten en krakk? Nei, du leter andre steder, til du finner en krakk. Jeg husker en bassist som fikk en barkrakk i feil høyde. Da var det bare å ta frem baufila. I Kaos er det lov å si at du er sliten, men det er ikke lov å gi opp. Grønli mener en av festivalens store styrke at den hele tiden avler nye medarbeidere, på samme måte som de tidligste Barnival-barna nå ser viktigheten av å ta med seg sine barn på festivalen. - Det finnes folk som knapt har rundet tredve år som har vært med i Kaos i over tyve år. Den virkelige kapitalen er kunnskapen, og den ligger i menneskene. Nye ledere i administrasjonen kan iblant bli oppgitte og si «ikke vær så vriene a», men det er en grunn til at vi gjør som vi gjør. Vi har prøvd og feilet i ganske mange år, humrer Grønli. Det vet festivalsjef Kai Gustavsen. - Mange funksjonærer har vært med 20-30 år. Sånn sett er jazzsjela hva den har vært i mange år. Kanskje snakker vi vel så mye om bysjela, sier han og gjentar at alle skal føle at festivalen er «litt sin egen» Side 49 av 68

- Vi arrangerer ungdomskonsert, barnivalen og seminarer for korps, og vi sender band ut på gamlehjem. Selv om enkelte tror noe annet, motiveres jeg ikke først og fremst av at journalister synes at festivalen er kul. - Du motiveres av mora di? - Ja, av mora mi, og av tanken på at folk ser rundt seg i folkemengdene og tenker «ere mulig». Festivalen skal gi folk følelsen av at lokalsamfunnet er godt å leve i, på linje med svømmehallen og turstiene. - Betyr det at folk har rett til å være kravstore? - Jeg tror ikke de forventer en dritt. Jeg tror de ønsker noe, noe ekstraordinært, svarer Gustavsen som imidlertid husker uåret 2012. Værgudene var vrede og flytting av elementer til Vestsiden førte til kritikk fra publikum, næringsliv og funksjonærer. Regnskapet viste et kolossunderskudd på 1,5 millioner kroner. - Alt var feil og alle var forbanna, til og med mora mi. For noen handlet det bare om at bodene sto på et nytt sted. Bodene er ikke viktige for en jazzpurist, men de er viktige for folk i gata - og også en eksponent for noe av det særeste innen en sær kunstform liker at det svirrer folk i gata. Poenget er at alle er avhengig av hverandre. - Er det balansekunst å tilfredsstille alle? - Ja, men vi jobber med balansen hele tiden. Jeg liker å si at festivalen skal være frekk og folkelig. I så måte handler det vel så mye om bysjela som jazzsjela. Musikkskolen, Jazzklubben, Videregående skole og Kongsberg Jazzfestival - alt henger sammen. Festivalen skal inkludere alle. - Inkluderer dere ungdommen godt nok, eller faller de mellom Barnivalen og konsertene med nedre aldersgrense? - Ungdommen er den neste generasjonen publikummere. Derfor er ikke ungdom bare den vanskeligste gruppa å nå frem til, men også den viktigste. Nå innfører vi en vergeordning som gjør at ungdom kommer inn på steder med alkoholservering forutsatt at de har verge. Dessuten arrangerer vi bandseminar for ungdom. Nytt av året er også en helt egen ungdomskonsert med Madcon. Den arrangeres i samarbeid med FMC, som lover at aldersgrensen blir snudd på hodet når Madcon inntar byen. - Ingen foreldre slipper inn. Det må skje mer for ungdom her i byen, og vi vil gjerne bidra. Slik som de er fremtidens publikummere, er de våre fremtidige arbeidstakere, sier Ingunn Hæve. Barnival. Ungdomskonsert. Brede kanoner som Sivert Høyem og Kent. Gitaroriginale Stian Westerhus. Anerkjente Nils Petter Molvær. Kanskje er en i ferd med å finne kvalitet for enhver smak, og balansen mellom det popkulturelle og det jazzpuristiske, mellom kommersialisme og særegenhet? - På 40- og 50 tallet var Ella Fitzgerald popmusikk. I dag er popmusikk ekstremt langt fra jazz, men det kan endre seg, sier Walter Grønli. - Siden balansen ikke er statisk, må du finne den på nytt hele tiden. Det er nok Kongsberg-vokalist og festivalstyremedlem Susanna Wallumrød enig i. For henne er jazzsjela noe lekent som representerer friheten til å uttrykke seg på, som hun sier, like mange ulike vis som vi er mennesker. Kanskje er det nettopp derfor et av hennes sterkeste minner er at jazzmusikeren Johannes Eick gikk barbeint hele festivalen. - For alt jeg vet gikk han kanskje barbent hele sommeren. Det står i stil det jeg forbinder med festivalen for øvrig; Noe som er dynamisk og levende, og som derfor vil forandre seg også i fremtiden. Uendelig mye har skjedd siden Kongsbergfolk så en neger utenfor Grand Hotell og skjønte at nå er det jazzfestival igjen. Og kanskje ligger det i jazzens natur at det er umulig å vite hva Kongsberg Jazzfestival blir i fremtiden. Men er vi kommet nærmere jazzsjela? Er den et uregjerlig virvar av minner det er umulig å skille fra hverandre? Er den interaksjonen mellom scenen og publikum i øyeblikks fabelaktig, eksperimentell frijazz? Er den skating, grillspyd og han «20 Spørsmål-fyren»? Side 50 av 68

Kanskje er den å gå hjem når sola står opp, til lyden av fossedur, en lun kontrabass i en sen jamme-session? Eller et fristed hvor alvor blir til lek? Kanskje øyeblikket da alle plutselig snur seg mot scenen fordi de hører at det foregår noe som aldri vil skje igjen? Er den linken mellom avantgarde og de spontane improbarna? Er den forventingen om overraskelsen, om at Chick Correa og Tom Hasslan faktisk kan ende opp i en episk jam? Kanskje ligger jazzsjela i svaret Walter Grønlie gir når vi spør om han fremdeles - etter en mannsalder i Kaos, er stolt av å jobbe for Kongsberg Jazzfestival: jazzpuristenes kavalkade av minner som flyter over i hverandre? Kanskje Knut Borge har rett i at festivalen ikke har én sjel, men tusen, fordi en festival skapes like mye av publikum som artistene? Hvis det er slik, er festivalens fremtid i folkets hender. Det er godt nytt for oss alle, for da bør hver og en av oss gjøre som festivalsjefen ønsker: Føle at den er litt vår egen. Til og med mora hans, som bor på gamlehjem. Gratulerer med de første 50, og til lykke med de neste! Lars Andreas Ellingsgard Øverli Laagendalsposten - Lemper jeg kasser eller arrangerer jeg festival. Vel, jeg arrangerer festival. Kanskje er det med jazzsjela som med Side 51 av 68