JUR111 1 Arve- og familierett Oppgaver Oppgavetype Vurdering 1 JUR111, forside Flervalg Automatisk poengsum 2 JUR111, spørsmål 1 Skriveoppgave Manuell poengsum 3 JUR111, spørsmål 2 Skriveoppgave Manuell poengsum JUR111 1 Arve- og familierett Starttidspunkt: 03.06.2016 10:00 Sluttidspunkt: 03.06.2016 14:00 PDF opprettet 14.08.2017 13:34 Opprettet av Emma Hansen Antall sider 7 1
Seksjon 1 1 OPPGAVE JUR111, forside Emnekode: JUR111 Emnenavn: Arve- og familierett Dato: 3. juni 2016 Varighet: 4 timer Tillatte hjelpemidler: a. Inntil 2 utgaver/eksemplarer av Norges lover (utgitt av det Juridiske fakultet ved Universitetet i Oslo). Studenten er selv ansvarlig for å ha med seg lovsamling og at denne er siste utgave. b. Rettskrivingsordliste: nynorsk eller bokmål (ikke synonymordbok). c. Ukommenterte særtrykk av lover og forskrifter (utskrift fra lovdata er ikke lovlig hjelpemiddel til eksamen). Merknader: Eksamensoppgaven består av to spørsmål som begge skal besvares slik at alle anførsler drøftes. ----------------------------- Det forekommer av og til spørsmål om bruk av eksamensbesvarelser til undervisnings- og læringsformål. Universitetet trenger kandidatens tillatelse til at besvarelsen kan benyttes til dette. Besvarelsen vil være anonym. Tillater du at din eksamensbesvarelse blir brukt til slikt formål? Ja Nei JUR111 1 Arve- og familierett Page 2 av 7
2 OPPGAVE JUR111, spørsmål 1 Følgende spørsmål skal besvares slik at alle anførsler drøftes: Spørsmål 1: Er overføringen av Soltun i strid med barnas krav på pliktdel? Skriv ditt svar her... Denne oppgaven inneholder en PDF. Se neste side. JUR111 1 Arve- og familierett Page 3 av 7
Frank og Cecilie giftet seg i 1991. De bosatte seg på gården Haugstøl, som kom fra Cecilies slekt. Året etter fødte Cecilie sønnen Per, og to år deretter datteren Line. I 1995 ble det klart at Frank led av multippel sklerose (MS). Sykdommen medførte betydelige helseplager og bød på en del utfordringer i hverdagen. I 1998 omkom Cecilie i en ulykke. Frank overtok Haugstøl i uskifte, sammen med ektefellenes øvrige eiendeler. Foruten redskaper til gården, innbo, en bil og annet løsøre, var det diverse bankinnskudd. Frank arvet en annen gård, Soltun, på en annen kant av landet, etter sine foreldre i 2007. Han hadde vokst opp på Soltun og hadde veldig lyst å flytte dit, men barna satte seg sterkt i mot det. Et par år tidligere hadde Frank møtt Nina, som jobbet i hjemmesykepleien og hadde som oppgave å ta seg av Frank. Det utviklet seg et kjærlighetsforhold mellom dem. Våren 2012, da Line var blitt myndig, flyttet Frank og Nina til Soltun. Frank var nå blitt avhengig av pleie og omsorg døgnet rundt, som Nina i hovedsak stod for. For dette mottok hun omsorgslønn tilsvaren de 50 % stilling fra kommunen. Selv om Frank var helt klar mentalt sett, hadde han problemer med å snakke og kunne ikke lenger skrive. Nina fikk blant annet fullmakt til å disponere Franks bankkonti, slik at hun kunne ta seg av alle nødvendige innkjøp, betaling av regninger og så videre. Nina stod også for forvaltning og drift av gården, i samråd med Frank. I juni 2013 skiftet Frank uskifteboet med Per og Line. Barna overtok Haugstøl med redskaper, innbo, bilen og løsøret, mens Frank beholdt Soltun og bankinnskuddene. I august giftet Nina og Frank seg. Da ble det opprettet en ektepakt og et testament. Av ektepakten fremgikk at Soltun ble overført til Nina. De brukte standardskjemaet for ektepakter og krysset av for at ektepakten inneholdt en gave og at ektefellene skulle ha fullstendig særeie. Ektepakten ble straks tinglyst i Ektepaktregisteret. I testamentet stod at Nina skulle arve alt Frank hadde rett til å råde over med testament. Nina hadde fått en advokat til å sette det opp. Ektefellene hadde tidligere fått laget et stempel med Franks signatur, som ga et perfekt avtrykk av hans underskrift slik den var da han fortsatt kunne skrive. Advokaten leste opp testamentet for Frank, og spurte om det var hans vilje. Da Frank nikket bekreftende, tok advokaten Franks hånd og la den rundt stempelets håndtak, og trykket stempelet mot papiret. Advokaten og hennes assistent, som også var til stede, undertegnet deretter som vitner, og føyde til at Frank hadde benyttet signaturstempel. Ektepakten ble opprettet på samme måte, i tillegg til at Nina underskrev denne. Barna visste ikke om testamentet eller ektepakten som Frank og Nina hadde inngått. Det kom for en dag først i september 2015, da det ble tinglyst et skjøte fra Frank til Nina på Soltun. Frank døde i mars 2016. Barna påstod at ektepakten og testamentet var ugyldige. Når det gjaldt ektepakten, anførte barna at den inneholdt en gaveoverføring som ikke ble oppfylt da deres far levde. Og da Soltun var verdt 5 000 000 kroner, og bankinnskuddene utgjorde 250 000 kroner, var JUR111 1 Arve- og familierett Page 4 av 7
gaven i strid med deres pliktdelsrett. Barna mente at overføringen ikke fikk, og heller ikke var ment å skulle ha, noen egentlig betydning for Frank før han gikk bort. Det kunne ikke være tilstrekkelig at ektepakten ble tinglyst, eller at Soltun senere ble overskjøtet og skjøtet ble tinglyst, særlig ikke når dette skjedde over to år etter at ektepakten var inngått. Frank beholdt bankkontiene, og uførepensjonen hans, som ble utbetalt til en av disse, hadde vært tilstrekkelig til å dekke regninger og utgifter som knyttet seg til Soltun. Ektepakten hadde derfor ikke hatt noen økonomiske konsekvenser for ektefellene. Riktignok ble Nina legitimert til å råde juridisk over Soltun ved tinglysingen, men det hadde ikke vært grunn til å regne med at hun kom til å selge eiendommen eller disponere over den på andre måter uten Franks samtykke. Barna mente også at ektepakten måtte være inngått dels for å belønne Nina for hennes godhet og omtanke, dels for å sikre at hun ble sittende med vesentlige verdier når han gikk bort. Dermed prøvde Frank å unndra Soltun fra et arveoppgjør som han måtte forstå ikke lå veldig langt frem i tid. De viste til at da ektepakten ble inngått, var han klar over at det var usikkert hvor lenge han ville leve på grunn av sykdommen, og at det statistisk sett ville dreie seg om 2-3 år. At Frank opprettet testamentet samme dag, indikerte dessuten at han måtte ha sett det som tvilsomt om ektepakten ville bli ansett som gyldig. For dersom ektepakten var gyldig, ville Frank ikke etterlate seg mer formue enn Nina hadde krav på som minstearv, og da ville testamentet være overflødig. Nina mente at overføringen i ektepakten var oppfylt da Frank døde. Hun ble eier av gården da ektepakten ble inngått, og Frank slapp å ha det juridiske og det praktiske ansvaret for eiendommen. Soltun ble oppført som hennes formue i selvangivelsen. Overføringen av gården måtte i alle fall anses gjennomført da det ble utstedt skjøte, eller da det ble tinglyst. At dette hadde tatt tid, skyldtes at Frank skjønte at barna ville reagere. På grunn av helsetilstanden orket han ikke en konflikt med dem. Han ville derfor holde overføringen skjult for dem lengst mulig. Frank var ikke nær døden da ektepakten ble inngått, og ingen kan vite hvor lenge man vil leve. En statistisk forventet levetid utelukket ikke at han kunne ha levd enda lenger. Frank tok en bevisst risiko da han inngikk ektepakten, fordi Nina kunne ha beholdt Soltun uten å betale ham noe dersom de hadde skilt seg. En slik utvikling kunne ikke ha fremstått som upåregnelig for ham da ektepakten ble inngått. Nina anførte subsidiært at det var uten betydning om disposisjonen i ektepakten var oppfylt da Frank døde, da den måtte ses som en slags betaling fra hans side for hennes pleie og omsorg, og alt hun ellers gjorde for ham. Barna innvendte at Nina hadde mottatt omsorgslønn, og at ektefeller dessuten måtte stille opp for hverandre. Nina hadde vært fullt ut klar over hvilke byrder hun tok på seg da hun giftet seg med Frank. Under enhver omstendighet var det en stor forskjell på verdien av Soltun og Ninas innsats, og det måtte Frank ha innsett. JUR111 1 Arve- og familierett Page 5 av 7
Angående testamentet anførte barna prinsipalt at Nina måtte ha påvirket ham til å opprette det. Frank hadde vært helt avhengig av Nina både psykisk og fysisk, særlig etter at de flyttet til Østlandet og kontakten med barna avtok. Da skulle det lite til for at Frank lot seg påvirke. Nina hadde også opptrådt dominerende og kontrollerende, og prøvd å hindre barna i å treffe Frank. Nina innvendte at hun riktignok hadde bedt Frank opprette testamentet, men det var ikke forbudt. Frank var en bestemt og viljesterk mann, og ville ikke ha gjort noe som han ikke egentlig ønsket. Hennes atferd måtte ses i lys av at hun ønsket å skjerme Frank for unødvendige påkjenninger. Hun hadde ikke noe økonomisk motiv for å påvirke ham, da hun mente å være godt sikret gjennom ektepakten. Testamentet fremstod som rimelig og naturlig, da det var hun som hadde vært Franks fortrolige de siste årene. Barna anførte subsidiært at testamentet led av formfeil. Frank underskrev ikke testamentet, men benyttet et signaturstempel. Det kunne ikke likestilles med en vanlig underskrift, og var heller ikke like betryggende som underskrift med påholden penn. Signaturstempel tilfredsstilte ikke slike krav til notoritet og solennitet som var nødvendig for å godta noe som et testament. Nina hadde innrømmet at hun tidligere hadde brukt stempelet uten at Frank var til stede. Selv om dette var en praktisk ordning for disse to ektefellene, viste forholdet at slike stempel kunne komme på avveie eller bli misbrukt på andre måter. Signaturstempelavtrykket fremstod som om det var testators egenhåndige underskrift, og det ville være nesten umulig å finne ut i ettertid om det virkelig var testator selv eller en annen som hadde påført signaturen. Nina hevdet at det måtte være like betryggende å bruke signaturstempel som å underskrive med påholden penn. I slike tilfeller var det ingen som forventet at underskriften skulle ligne på vedkommendes navnetrekk, slik han skrev det mens han fortsatt kunne skrive uten hjelp. Risikoen for misbruk av signaturstempel kunne derfor ikke være større enn risikoen for at en underskrift med påholden penn var en forfalskning. Så lenge testators påføring av signatur på den ene eller andre måten ble bekreftet av vitner, måtte det være tilstrekkelig, i alle fall når vitnene tilføyde på testamentet at det var brukt stempel. Det var heller ikke grunn til å tro at en testator som fikk hjelp til å stemple sin signatur, ville være mindre bevisst på viktigheten av handlingen enn en testator som underskrev for hånd, med egen eller andres hjelp. Dersom signaturstempel ikke kunne godtas, kunne mennesker som var ute av stand til å skrive selv, bli frarøvet retten til å testamentere. JUR111 1 Arve- og familierett Page 6 av 7
3 OPPGAVE JUR111, spørsmål 2 Følgende spørsmål skal besvares slik at alle anførsler drøftes: Spørsmål 2: Er testamentet ugyldig? Skriv ditt svar her... JUR111 1 Arve- og familierett Page 7 av 7