INVESTERINGSRÅDGIVNING OG INTERESSEMOTSETNINGER. - En analyse av verdipapirforetakets plikt til å la kundens interesser gå foran egne interesser

INVESTERINGSRÅDGIVNING OG INTERESSEMOTSETNINGER - En analyse av verdipapirforetakets plikt til å la kundens interesser gå foran egne interesser 1 INNLEDNING En investeringsrådgivers tjeneste består i å gi en personlig anbefaling til en kunde om en investering med tilknytning til finansielle instrumenter. 1 Et karakteristisk trekk ved denne tjenesten er at rådgiveren drar omsorg for kundens interesse i å treffe en informert investeringsbeslutning med optimal avkastningspotensiale. Samtidig har investeringsrådgiveren en legitim egeninteresse i høyest mulig vederlag for denne tjenesten. Denne egeninteressen kan komme i konflikt med kundens interesser. Temaet for dette forskningsprosjektet er den rettslige regulering av denne motsetningen. Hovedspørsmålet er i hvilken grad investeringsrådgiver har plikt til å sette kundens interesser foran egne interesser. Hovedformålet er å bidra til økt kunnskap om og forståelse for innholdet i den rettslige reguleringen av investeringsrådgivning. Prosjektet ligger dermed i kjernen av Finansmarkedsfondets formål. 2 2 FAGLIG DEL 2.1 Bakgrunn og kunnskapsstatus Bakgrunnen for temavalget er særlig tre utviklingstrekk: For det første har temaet blitt aktualisert gjennom implementeringen av Markets in Financial Instruments Directive (MiFID) i norsk rett. 3 En konsekvens av MiFID er at konsensjonsplikten for å drive investeringstjenester på forretningsmessig basis er utvidet til å dekke investeringsrådgivning, jf. verdipapirhandelloven 9-1 første ledd, jf. 2-1 første ledd nr. 5 og 2-4 første ledd nr. 1. Investeringsrådgivning er dermed underlagt verdipapirhandellovens regler om investorbeskyttelse, jf. verdipapirhandelloven 10-10 til 10-15. For det andre har store verditap på finansielle instrumenter som følge av finanskrisen medført at det er blitt rettet et kritisk søkelys i det offentlige rom mot investeringsrådgivningsbransjen. Det skulle i den forbindelse være nok å nevne den såkalte Terra-skandalen og til tider daglige medieoppslag om omkostningspraksis ved investeringsrådgivning. 4 I et innlegg på Terrakonferansen 2009, understreket finansminister Kristin Halvorsen i den forbindelse: 5 Etter hvert som markedsverdien på verdipapirer og eiendom har falt, har den egentlige risikoen i mange spareprodukter og hvor den befinner seg blitt avdekket. Mange kunder har tapt store 1 Jf. verdipapirhandelloven 2-4 første ledd nr. 1 2 Jf. Vedtekter for Finansmarkedsfondet fastsatt av Finansdepartementet den 19. november 2003 1. 3 Jf. Ep/Rdir. 2004/39, jf. Kdir. 2006/73 og Kfo. 1287/2006. Direktivet er gjennomført i norsk rett ved verdipapirhandelloven og børsloven. 4 Se for eksempel http://www.dn.no/privatokonomi/article1644304.ece, og http://e24.no/boers-ogfinans/article3050586.ece. 5 Finansminister Kristin Halvorsens innlegg på Terrakonferansen 2009: http://www.regjeringen.no/nb/dep/fin/dep/finansministeren/taler_artikler/2009/innlegg-pa-terra-konferansen- 2009.html?id=557896

2 av 9 beløp på investeringer de trodde hadde lav risiko. Finansnæringen må gi god informasjon til kundene om de produktene de selger, og de prisene de tar for produktene. Finanskrisen har også medført at beskyttelse av særlig ikke-profesjonelle kunders interesser i relasjon til finansielle tjenester har fått økt oppmerksomhet i EU. I den forbindelse kan blant annet vises til at EU-kommisjonen nylig har foreslått å styrke investorbeskyttelsen for ikkeprofesjonelle kunder i relasjon til salg og formidling av forskjellige pakkeprodukter. 6 For det tredje er problemstillingen aktualisert gjennom tilsynspraksis. Kredittilsynet har det siste året tilbakekalt tillatelser til å yte investeringsrådgivning blant annet på grunn av brudd på verdipapirhandellovens investorbeskyttelsesregler. 7 Kredittilsynet har også reist sterk kritikk mot Acta Kapitalforvaltning ASA for blant annet å gi råd om hyppig salg og reinvesteringer av langsiktige produkter, med betydelig omkostningsvekst for investor og dermed redusert avkastningspotensiale. 8 Disse utviklingstrekkene har etter min oppfatning skapt et særlig behov for en mer grundig analyse av den rettslige reguleringen av interessemotsetninger mellom investeringsrådgiver og kunde. Behovet understrekes også av at det i dag er nokså sparsomt med rettsvitenskaplige arbeider på dette rettsområdet i Norge. 2.2 Problemstillinger og struktur 2.2.1 Identifisering av interessemotsetninger og bakgrunnen for at de oppstår. Prosjektet vil ta utgangspunkt i en analyse av potensielt mostridende interesser i forholdet mellom investeringsrådgiver og kunde. Kundens interesse kan inndeles i to kategorier. En første hovedinteresse er informasjonsinteressen, det vil si å motta tilstrekkelig informasjon til å være i stand til å treffe en informert investeringsbeslutning, jf. verdipapirhandelloven 10-11 (2). Denne informasjonsinteressen består både av et behov for tilgang til informasjon og forståelse av informasjonen som danner grunnlag for en investeringsbeslutning. Investors andre hovedinteresse er avkastningsinteressen, det vil si å treffe en investeringsbeslutning som gir høyest mulig avkastningspotensiale. Investeringsrådgivers hovedinteresse er vederlagsinteressen. I snever forstand består denne av høyest mulig vederlag for tjenesten. I en noe videre forstand inkluderer denne interessen også inntjeningsinteressen for verdipapirforetak som har et økonomisk interessefellesskap 6 Commission of the European Community, Communication from the Commission to the European Parliament and the Council Packaged Retail Investment Products, Brussels 30.04.2009: http://ec.europa.eu/internal_market/finservicesretail/docs/investment_products/29042009_communication_en.pdf 7 Jf. Kredittilsynets vedtak mot henholdsvis Caveo ASA og Totalvekst ASA, begge datert 24.06.2008: http://www.kredittilsynet.no/archive/markedsavd_pdf/01/05/caveo067.pdf og http://www.kredittilsynet.no/archive/markedsavd_pdf/01/05/total065.pdf. Begge vedtak ble påklaget til Finansdepartementet, som avslo klagene i vedtak datert 05.02.2009 og 19.01.2009: http://www.regjeringen.no/nb/dep/fin/dok/andre/konsesjoner/finansdepartementet-har-avslatt-klagefr.html?id=542927 og http://www.regjeringen.no/nb/dep/fin/dok/andre/konsesjoner/avslag-pa-klage-fra-caveoasa.html?id=544860 8 Jf. Kredittilsynets rapport til Acta Kapitalforvaltning ASA datert 19.05.2009: http://www.kredittilsynet.no/archive/markedsavd_pdf/01/06/actak016.pdf

3 av 9 med rådgivningsforetaket. Dette vil for eksempel gjelde produsenter av spareprodukter i samme konsern som investeringsrådgivningsforetaket. Tre karakteristiske trekk ved investeringsrådgivningstjenesten kan særlig forklare hvorfor og hvordan interessemotsetninger mellom kunden og rådgiver kan oppstå. For det første er rådgivers anbefaling som sådan normalt gratis for kunden. Investeringsrådgiveren får i stedet betalt i form av en provisjon av kundens investering og/eller avkastning. Samtidig løper rådgiver normalt ingen økonomisk risiko ved investeringen. Investeringsrådgiver kan derfor ha en legitim egeninteresse i at kunden foretar uinformerte investeringer med høy risiko og svakt avkastningspotensiale fordi dette genererer vederlag for rådgiver. For det andre vil et verdipapirforetak som driver investeringsrådgivning ofte ikke opptre helt uavhengig av produsenten av investeringsprodukter. Eksempler på dette er hvis produsenten av et spareprodukt, typisk en bank, også driver investeringsrådgivning, eller når investeringsrådgiver formidler spareprodukter produsert av andre verdipapirforetak i samme konsern. Et tredje eksempel er hvor investeringsrådgiver mottar provisjon fra produsenten. Dette kan bidra til at investeringsrådgiveren fremstår eller oppfattes som en uavhengig representant for kundens interesser, mens realiteten er at rådgiveren har sammenfallende interesser med bestemte produsenters inntjeningsinteresse. Dette kan gi et incentiv til å gi bestemte investeringsanbefalinger som ikke nødvendig er optimale for kunden. Kredittilsynet har i den forbindelse uttalt følgende om bakgrunnen for dette problemet: 9 Et svært viktig trekk i utviklingen i sparemarkedet er en økende arbeidsdeling mellomproduksjonsog salgsleddet. Dette gjør seg gjeldende ved at verdipapirfond og andre spareprodukter markedsføres gjennom andre avdelinger eller foretak enn de som produserer eller tilrettelegger produktene.... Gjennom Kredittilsynets tilsynsvirksomhet har det vært påvist tilfeller hvor foretak som driver investeringsrådgivning og formidling av spareprodukter, har ivaretatt hensynet til egen inntjening ved å anbefale spareprodukter som gir dem høy fortjeneste på bekostning av investorenes interesser. Det er Kredittilsynets inntrykk at både uavhengige rådgivere og banker har prioritert salg av produkter med høy lønnsomhet for salgsleddet, noe som har medført mindre anbefalinger om bankinnskudd og verdipapirfond enn det som er naturlig. En tredje faktor som bidrar til å forklare partenes interessemotsetninger er at forholdet mellom verdipapirforetaket og særlig ikke-profesjonelle kunder ofte preges av asymmetrisk informasjon og ekspertise. 10 Verdipapirforetaket vil typisk ha bedre informasjon og ekspertise enn kunden til å vurdere ulike investeringsalternativer, samtidig som det er kunden som løper risikoen ved den enkelte investering. Kunden er derfor i stor grad avhengig av å kunne stole på informasjonen og anbefalingene som verdipapirforetaket gir. Kunden vil videre typisk ha manglende forutsetninger for å identifisere interessemotsetninger som kan oppstå overfor rådgiveren. For å kompensere for denne asymmetrien, innholder verdipapirhandelloven og verdipapirforskriften detaljerte regler om investorbeskyttelse som skal styrke kundens 9 Kredittilsynet, Det norske sparemarkedet: Konkurransen og effektiviteten i markedet for verdipapirfond og andre spareprodukter. En utredning gjort av Kredittilsynet på oppdrag fra Finansdepartementet, 4. november 2008: http://www.kredittilsynet.no/archive/0sto/01/06/rappo022.pdf. Se også Eystein Kleven, Mellommennene veileder eller villeder de, foredrag i Forsikringsforeningens møte 28 02 2007: http://www.kredittilsynet.no/wbch3.exe?ce=18231 og Kristin Halvorsen, Bankenes samfunnsansvar, Tale under Forbrukerrådets nasjonale rundbordskonferanse om bankenes samfunnsansvar, 27.04.2009: http://www.regjeringen.no/nb/dep/fin/dep/finansministeren/taler_artikler/2009/bankenessamfunnsansvar.html?id=557785 10 Se for eksempel Commission of the European Community, Communication from the Commission to the European Parliament and the Council Packaged Retail Investment Products, Brussel 30.04.2009 s. 4.

4 av 9 posisjon, jf. særlig verdipapirhandelloven 10-10 til 10-16. Utfyllende bestemmelser er videre gitt i Verdipapirforskriften. Med dette som utgangspunkt vil jeg i prosjektet forsøke å identifisere og kategorisere ulike typer interessekonflikter som kan oppstå mellom investeringsrådgiver, og deretter analysere den rettslige regulering av konflikten. Et eksempel på dette er konflikten mellom investeringsrådgivers vederlagsinteresse og kundens interesse i optimal avkastningspotensiale. Denne konflikten aktualiseres for eksempel dersom investeringsrådgiver anbefaler hyppig reallokering av langsiktige investeringer som genererer nye provisjonsinntekter for rådgiver. 2.2.2 Ulike reguleringsinstrumenter og rettspolitiske forskjeller. Interessemotsetningen mellom investeringsrådgiver og kunden reguleres på prinsipielt tre ulike måter i verdipapirhandelloven. En første typeregulering er systemkrav til verdipapirforetakets virksomhet som skal forebygge at interessekonflikter oppstår. Sentrale bestemmelser er her verdipapirhandelloven 10-10, jf. 9-11 nr. 2 og verdipapirforskriften 9-23 til 9-26. En annen typeregulering er bestemmelser som pålegger investeringsrådgiver en informasjonsplikt om interessekonflikter eller forhold som kan skape interessekonflikter. Sentrale bestemmelser er her verdipapirhandellovens regler om informasjonsplikt i 10-10 andre ledd og 10-11 andre ledd, jf. første ledd. Den tredje typeregulering er materielle krav til rådgivningens konkrete innhold og omkostningsmekanisme som skal sikre at investeringsrådgiver setter kundens interesser i førersetet. Den sentrale bestemmelsen er her generalklausulen i verdipapirhandelloven 10-11 første ledd som bestemmer: Verdipapirforetak skal utøve sin virksomhet i samsvar med god forretningsskikk. Foretaket skal herunder påse at kundenes interesser og markedets integritet ivaretas på beste måte, og ellers oppfylle de krav som følger av denne paragrafen, eller av forskrifter gitt i medhold av denne paragrafen. Generalklausulen utfylles av spesielle atferdsnormer i 10-11 andre til tolvte ledd og i verdipapirforskriften. Særlig viktig er den såkalte egnethetstesten i 10-11 fjerde ledd og hensiktsmessighetstesten i 10-11 femte ledd. Andre relevante materielle krav er særlig skranken for å motta vederlag fra andre enn kunden i verdipapirforskriften 10-8. Verdipapirhandelloven bygger videre på at ulike kundegrupper kan ha ulikt beskyttelsesbehov. Derfor etablerer Verdipapirforskriften 10-1 til 10-7 regler om kundekategorisering. Det skilles her mellom ikke-profesjonelle kunder, profesjonelle kunder og kvalifiserte motparter, jf. 10-1 (1). Virkningen av kategoriseringen er at det gjelder unntak fra investorbeskyttelsesreglene for profesjonelle kunder og kvalifiserte motparter, jf. verdipapirforskriften 10-7 og verdipapirhandelloven 10-14. Systemkrav, informasjonskrav og materielle krav reflekterer til dels forskjellig rettspolitisk balansering av interessemotsetningene mellom partene. Systemkrav og informasjonskrav sikrer gjennomsiktighet og kundens interesse i tilgang til informasjon, men overlater til kunden å analysere og vurdere informasjonen som gis. Det vil si at denne type regulering bare i begrenset grad ivaretar kundens behov for forståelse av informasjonen og avkastningsinteressen.

5 av 9 Materielle omsorgsforpliktelser i tilknytning til rådgivningen gir på den andre siden investeringsrådgiveren gjennomgående større ansvar for innehenting, analyse og vurdering av tilgjengelig informasjonen og kundens avkastningsinteresse. EU-kommisjonen har i den forbindelse uttalt at MiFIDs gjennomføringsdirektiv: 11 provides for a balanced combination of information disclosure in some areas (making the client responsible for the analysis and evaluation of that information) and stronger fiduciary duties for the firm5 to take care of the client interests in other areas. By avoiding excessive reliance on information disclosure, the implementing Directive avoids imposing unnecessary formalities on investment firms formalities that would not necessarily increase investor protection in practice Jeg tar sikte på å foreta en mer inngående analyse av forholdet mellom de tre typer reguleringsinstrumenter og de rettspolitiske hensynene som styrer avveiningen mellom dem. Dette er særlig viktig fordi en konkret interessekonflikt kan aktualisere anvendelse av flere regler for investorbeskyttelse, og at disse må tolkes i sammenheng. Jeg skal illustrere dette med et eksempel knyttet til regulering av omkostningsmekanismen: Utgangspunktet er her at investeringsrådgiver har en informasjonsplikt overfor kunden om omkostninger og gebyrer, jf. verdipapirhandelloven 10-11 andre ledd nr. 4, jf. 10-11 tredje ledd og verdipapirforskriften 10-15. Denne informasjonsplikten sikrer kundens interesse i informasjonstilgang. Spørsmålet er så om generalklausulen god forretningsskikk, i verdipapirhandelloven 10-11 første ledd, sammenholdt med kravet til å anbefale et egnet produkt, jf. 10-11 fjerde ledd, utover dette stiller materielle skranker for hvor stort vederlag investeringsrådgiver kan kreve for sin tjeneste. I relasjon til de parallelle bestemmelsene i MiFID, har EU-kommisjonen, i en tolkningsuttalelse, uttalt at: 12 As long as those fees are properly disclosed prior to the provision of services..., the investment firms are free to set their fees as they desire Her legges med andre ord til grunn at kunden ikke nyter et materielt vern mot uforholdsmessige omkostninger utover den beskyttelse som reglene om informasjonsplikt gir. Kredittilsynet og Finansdepartementet antar på sin side at det kan utledes to normer fra generalklausulen om nettopp materielle skranker for omkostningene. 13 Den ene går ut på at kostnadsstrukturen i produktet kan ikke redusere avkastningspotensialet vesentlig og den andre at andelen av innbetalt beløp som tilfaller verdipapirforetaket må stå i et rimelig forhold til den merverdi verdipapirforetaket tilfører. I den forbindelse antas at reglene om interessekonflikter i verdipapirhandelloven 10-11, jf. 9-11 (1) nr. 2, jf verdipapirforskriften 9-23 legger føringer. 14 Normene begrunnes blant annet med at kunden kan ha problemer med å forstå informasjonen om kompliserte kostnadsmekanismer. 11 Jf. European Commission, Background Note for the draft Implementing Directive, 06.02.2006, pkt. 7.1: http://ec.europa.eu/internal_market/securities/docs/isd/dir-2004-39-implement/dir-backgroundnote_en.pdf. 12 Jf. http://ec.europa.eu/yqol/index.cfm?fuseaction=home.home og Sverre Tyrhaug og Tor Mydske, Gjennomføringen av MiFID i norsk rett oversikt og bakgrunn, TfF 2008 s. 153 182 (s. 174). 13 Jf Kredittilsynets vedtak mot henholdsvis Caveo ASA og Totalvekst ASA, begge datert 24.06.2008, pkt. 2.1. Kredittilsynets oppfatning har fått tilslutning av departementet, jf. Finansdepartementets vedtak mot Caveo ASA i klagesak, datert 05.02.2009, pkt. 6.1og mot Totalvekst ASA i klagesak, datert 19.01.2009, pkt. 6.1. 14 Jf. Finansdepartementets vedtak mot Caveo ASA i klagesak, datert 05.02.2009, pkt. 6.1og mot Totalvekst ASA i klagesak, datert 19.01.2009, pkt. 6.1.

6 av 9 Eksempler på tilsvarende problemstillinger er hvor langt investeringsrådgiver plikter å undersøke, gi informasjon om og anbefale sammenlignbare produkter som gir mindre inntjening for rådgiveren, eller forholdet mellom opplysningsplikt om risiko ved et investeringsprodukt og plikten til å fraråde produkter. 2.2.3 Forholdet til MiFID: Kravet til fullharmonisering MiFID inneholder flere bestemmelser som krever at nasjonale gjennomføringsregler gjennomfører direktivets bestemmelser fullt ut. 15 I slike tilfeller er det ikke anledning for nasjonale myndigheter å legge på eller trekke fra krav sammenlignet med direktivets bestemmelser. En tolkning av MiFID vil derfor inngå aktivt i analysen av den norske reglene. Særlig i tilfeller der direktivet bygger på skjønnsmessige atferdsnormer som verdipapirforetaket skal forholde seg til, kan det være tvil om det er adgang for nasjonale myndigheter til å gi presiserende regler. I forarbeidene til verdipapirhandelloven skriver departementet: 16 Et særlig spørsmål oppstår i de situasjoner direktivet angir enkelte prinsipper et verdipapirforetak vil måtte forholde seg til. Dersom det i slike tilfeller finnes mer detaljerte regler på nasjonalt plan, oppstår spørsmålet om forholdet skal anses dekket av direktivet eller ikke, og dersom forholdet er dekket av direktivet om det kreves fullharmonisering eller ikke. Dette er også spørsmål som må vurderes konkret. Generelt bemerkes imidlertid at en rekke av de bestemmelser i direktivet som angir visse prinsipper verdipapirforetak skal forholde seg til, er ment som fullharmoniserte bestemmelser. Tanken er at verdipapirforetakene skal få beholde ansvaret for å gjennomføre prinsippene i eget foretak ved utøvelsen av eget skjønn, og dette skjønnet skal ikke fratas foretaket gjennom nasjonale bestemmelser som angir mer konkrete krav enn de som følger av direktivet. Denne problemstillingen er aktuell i relasjon til generalklausulen om god forretningsskikk. Spørsmålet blir hvor langt det kan utledes spesielle atferdsnormer fra denne klausulen utover det som allerede følger av de presiserende regler i verdipapirhandelloven 10-11 andre til tolvte ledd og verdipapirforskriften. Kredittilsynet har i sin praksis utledet presiserende atferdsnormer fra generalklausulen, nærmere bestemt at a) verdipapirforetak skal tilby «det beste» av sammenlignbare produkter, 17 b) andelen av det innbetalte beløp som tilfaller verdipapirforetaket må stå i rimelig forhold til den merverdi verdipapirforetaket tilfører og c) kostnadsstrukturen i produktet må ikke redusere avkastningspotensialet vesentlig. 18 Spørsmålet blir om dette er forenlig med kravet til fullharmonisering. 19 15 Jf. Ot.prp. nr. 34 (2006 2007) s. 31 32. 16 Ot. prp. nr. 34 (2006 2007) s. 32. 17 Denne normen er senere myket opp av Finansdepartementet og Kredittilsynet, jf. Finansdepartementets vedtak mot Caveo ASA i klagesak, datert 05.02.2009, pkt. 6.1, mot Totalvekst ASA i klagesak, datert 19.01.2009, pkt. 6.1 og Kredittilsynets rapport til Acta Kapitalforvaltning ASA, datert 19.05.2009, pkt. 2.1.1. 18 Jf. Kredittilsynets vedtak mot henholdsvis Caveo ASA og Totalvekst ASA, begge datert 24.06.2008, pkt. 2.1 og Kredittilsynets rapport til Acta Kapitalforvaltning ASA datert 19.05.2009 pkt. 2.1.1. 19 Se Sverre Tyrhaug og Tor Mydske, Gjennomføringen av MiFID i norsk rett oversikt og bakgrunn, TfF 2008 s. 153 182 (s. 172 175) som stiller seg nokså kritisk til Kredittilsynets praksis.

7 av 9 2.2.4 Hjemmelsproblematikk forholdet mellom generalklausulen og spesielle atferdsnormer. I forlengelsen av kravet til fullharmonisering med MiFID oppstår også på nasjonalt nivå et spørsmål om forholdet mellom generalklausulen god forretningsskikk og detaljerte atferdsnormer. Et første spørsmål er hvor langt generalklausulen har eller bør ha selvstendig betydning ved siden av de detaljerte atferdsnormene som den knyttes til. Hvis den har selvstendig betydning, blir et neste spørsmål om den gir tilstrekkelig grunnlag for å utlede presiserende atferdsnormer slik Kredittilsynet har forutsatt. I tillegg kan det reises spørsmål om hvor bindende Kredittilsynets praksis og rettsoppfatninger er om dette spørsmålet. 2.2.5 Forholdet til parallelle regelverk, parallelle interessemotsetninger og alminnelige formuerettslige prinsipper.. Som ledd i analysen av den rettslige regulering av interessemotsetninger ved investeringsrådgivning vil det være nødvendig å analysere rekkevidden av verdipapirhandellovens regler i forhold til parallelle regelverk. Situasjonen kan nemlig være at investeringsrådgivningen omfatter produkter som aktualiserer anvendelsen av andre regler enn verdipapirhandelloven. Videre vil det være fruktbart å sammenligne med den rettslige reguleringen av parallelle interessemotsetninger i relasjon til andre typer finansielle tjenester og aktører. Ikke minst er det nærliggende å trekke paralleller til interessemotsetninger som oppstår i forholdet mellom kunde og selger av spareprodukter. Et aktuelt eksempel er her Bankklagenemndas uttalelse i sak 2009-001 DnB Nors salg av en lånefinansiert aksjeindeksobligasjon til en forbruker. Bankklagenemnda flertall kom til at banken hadde opptrådt i strid med kravet til god bankskikk. Denne rettslige standarden forankrer nemnden i avtaleloven 36 ( god forretningsskikk ) og tidligere verdipapirhandelloven 9-2 (nå 10-11). I den forbindelse uttalte flertallet at banken ikke har oppfylt sin bevisbyrde ved å godtgjøre at produktet med den tilbudte lånefinansiering hadde en tilstrekkelig høy, forventet produktavkastning. Banken har ved å beregne seg en ikke ubetydelig tilretteleggermargin og ved å kreve en lånerente som ikke reflekterte den risiko banken var eksponert for, forverret produktavkastningsmuligheten til det produktet banken solgte til klager, jf. http://www.bankklagenemnda.no/php/uttalelser.php?action=vis&uid=914 Banken har nektet å innrette seg etter avgjørelsen. Klageren har derfor brakt saken inn for domstolen med økonomisk støtte fra Forbrukerrådet. Saken har fått mye mediaoppmerksomhet, se for eksempel: http://e24.no/boers-og-finans/article2925548.ece Som ledd i analysen vil det endelig være nødvendig og fruktbart å trekke veksler på alminnelige formuerettslige regler, prinsipper og hensyn som for eksempel lojalitetsplikt i kontraktsforhold og avtaleloven 36. 2.2.6 Komparativ dimensjon: Regulering av interessemotsetninger ved investeringsrådgivning i andre rettssystemer. Komparative analyser av andre lands regulering av tilsvarende interessekonflikter vil inngå som et sentralt ledd i analysen. Komparative drøftelser er særlig relevant av to grunner. For det første fører MiFID til et harmonisert regelverk mellom landene i EU/EØS. Siden investeringsrådgivning drives over landegrensene, tilsier for det andre konkurransehensyn at

8 av 9 den norske rådgivningsbransjen bør sikres like rammevilkår som verdipapirforetak som driver investeringsrådgivning fra andre land. Komparative analyser av andre lands regulering av prosjektets problemstillinger kan bidra til å kaste lys over reguleringsforskjeller. 2.3 Prosjektplan, prosjektledelse, organisering og samarbeid. Prosjektet er et individuelt treårig post-doc prosjekt. Analysen skal fremstilles i en bok med prosjekttittelen som foreløpig arbeidstittel. Prosjektet skal gjennomføres under ledelse av professor Rune Sæbø. Prosjektet søker videre å bidra til å styrke den rettsvitenskaplige forskningskompetansen innenfor verdipapirrett. Prosjektet passer i den forbindelse godt inn i forskningsmiljøet innenfor selskaps- børs- og verdipapirrett ved Det juridiske fakultet, Universitetet i Bergen, jf. kap. 3.1 nedenfor. I forlengelsen av dette ønsker jeg å styrke det nordiske nettverket for forskere på dette rettsområdet. Jeg har allerede knyttet kontakt med professor Jesper Lau Hansen ved Universitetet i København og professor Lennart Lynge Andersen ved Center for Kreditret og Kapitalmarkedsret. Dersom prosjektsøknaden blir innvilget, har de begge invitert meg til København. Som ledd i prosjektets komparative dimensjon har jeg i tillegg behov for to-tre kortere forskningsopphold (ca. 1-2 uker om gangen) til Sverige, Tyskland og U.S.A. 3 Perspektiver og strategisk forankring 3.1 Strategisk forankring Det juridiske fakultet, Universitetet i Bergen, huser en egen forskergruppe for selskaps- børs og verdipapirrett. 20 Gruppen jobber aktivt for å styrke forskningskompetansen på dette området. Forskningsprosjektet Corporate Governance, under ledelse av professor Filip Truyen, startet opp i 2008. Mitt prosjekt vil passe godt inn i denne satsningen. Forskergruppen har videre et nært samarbeid med Nordisk Nettverk for Selskapsrett, og deltar på konferanser i regi av dette nettverket. Dette nettverket vil kunne være en ressurs for mitt prosjekt, samtidig som prosjektet kan bidra til å styrke det nordiske forskningssamarbeidet. 3.2 Samfunnsmessig relevans En klargjøring av innholdet i den rettslige regulering av interessemotsetningen mellom verdipapirforetak og kunde i relasjon til investeringsrådgivning vil kunne virke forebyggende mot regelbrudd og kunne være avklarende når konflikter oppstår. Dette vil i sin tur kunne bidra til å styrke tilliten til verdipapirmarkedet generelt og investeringsrådgivning spesielt. Analysen vil også kunne bidra til å avdekke eventuelle svakheter i regelverket og dermed gi premisser til en rettspolitisk diskusjon om behovet for regelendringer. 3.3 Miljøperspektiver Prosjektet antas ikke å ha verken positive eller negative miljøkonsekvenser av betydning. 20 Se forskergruppens hjemmeside: http://www.uib.no/fg/selskap

9 av 9 3.4 Etiske aspekter Håndtering av partenes interessemotsetninger ved investeringsrådgivning er også et etisk spørsmål. De rettspolitiske forutsetninger som ligger til grunn for den rettslige regulering av denne motsetningen er forankret i etiske vurderinger. Ikke minst kommer dette til uttrykk gjennom kravet til god forretningsskikk i verdipapirhandelloven 10-11 som peker mot en etisk standard. Prosjektet er derfor egnet til å fremme innsikt og øke bevissthet med hensyn til etikk på finansmarkedsområdet. 21 3.5 Likestilling og kjønnsperspektiv Prosjektet har ingen spesiell betydning for likestillingssituasjonen og kjønnsperspektivet i relasjon til norsk forskning. 4 KOMMUNIKASJON MED BRUKERE OG FORMIDLING 4.1 Kommunikasjon med brukere. I forbindelse med arbeidet med denne prosjektsøknaden har jeg sammen med prosjektleder vært i møte med Finansdepartementet og Kredittilsynet som har uttrykt interesse og behov for rettsvitenskaplig forskning om rettslig regulering av investeringsrådgivning. Andre målgrupper for prosjektet er de kommersielle aktørene og advokater som jobber med rettslig regulering av investeringstjenester. Det er et siktemål å etablere et kontaktnett og dialog med ulike aktører underveis i prosjektet. 4.2 Formidlingsplan Resultatet av mine analyser skal publiseres i en bok med samme (arbeids)tittel som denne prosjektbeskrivelsen. I tillegg er det aktuelt å publisere artikler om tilstøtende problemstillinger underveis i anerkjente norske eller nordiske juridiske tidsskrifter. Jeg ønsker også å delta i den pågående offentlige debatt om investorbeskyttelse i relasjon til ulike former for finansielle tjenester, blant annet gjennom debattinnlegg og kronikker i media. Jeg ønsker videre å arrangere enten en forskerkonferanse eller en kombinert bruker og forskerkonferanse om den rettslige reguleringen av investeringsrådgivning. Målet er at innleggene på denne konferansen kan samles i en etterfølgende (populær)vitenskaplig publikasjon. Bergen 04.06.2009 Knut Høivik 21 Jf. Vedtekter for Finansmarkedsfondet fastsatt av Finansdepartementet den 19. november 2003 1.