NATURFOTOGRAFEN Nummer 2, 2013 Medlemsblad for BioFoto - forening for naturfotografer 3
ORD FRA REDAKTRØREN Kjære leser, Det er hyggelig å høre at mange liker bladet. Særlig presentasjonene av lokallagene blir satt stor pris på. LItt pussig er det da kanskje at denne utgaven ikke har noen lokallagspresentasjon. Grunnen er at lokallaget som opprinnelig var tiltenkt denne utgaven, trengte lenger tid for å lage stoffet. Men til høsten er vi tilbake med nok et lokallag, Denne gang fra BioFoto Sverige, avdeling Bergslagen, Jeg håper du har kost deg med både bilder og tekster i dette nummeret, lokallag eller ei. Vi har mange dyktige fotografer, og det har faktisk hopet seg litt opp med godt stoff i redaksjonen. Det var derfor helt greit med en pause fra lokallagene nå, slik at vi kunne få ut litt mer av det som har ligget «på vent». Ylva Flere av fotografene i denne utgaven er godt kjent, nærmest berømte. Men det er en av de hittil mindre kjente, Ylva Sjøgren, jeg har lyst å nevne spesielt. Hun sendte meg en forsiktig forespørsel om det kanskje muligens kunne være noe for Naturfotografen å trykke noen av hennes «konstbilder», eller var dette utenfor det akseptable i BioFoto? Vel, for meg er dette langt mer enn bare akseptabelt. Dette syns jeg er veldig gode bilder. Hvordan de har blitt til, gjør hun NESTE NF kommer ca 10 september og vil bl.a inneholde: - BioFoto Bergslagen - Himmelske fotomuligheter om høsten Redaktør Pål Brenne, Foto Svein Mulelid fint rede for også. Ingen vil kunne villedes til å tenke at dette er dokumentarisk.kunstbilder med utgangspunkt i naturen: ja takk! Et bedre blad - medlemsverving Det er mye vi gjerne vil gjøre i foreningen. For min del ser jeg mange flere muligheter med bladet vårt. Jeg kunne f. eks tenkt meg å utvide antall sider, utvide antall utgivelser, selge i løssalg og gjøre bladet tilgjengelig digitalt. Det siste er vi på god vei til. Geir Midtgaard lager nå bladet om til en digital utgave for nettbrett. Dette vil bli tilbudt alle medlemmer innen kort tid. Noe som begrenser våre muligheter til å gjøre alt vi har lyst til, er penger. Det koster naturligvis. Men ikke mer enn at vi kan få til mye dersom vi er flere medlemmer. Potensialet for flere medlemmer er veldig stort, og hvis vi som er med kunne være litt mer aktive i å rekruttere nye, vil vi raskt ha et grunnlag for å gjøre BioFoto og Naturfotografen enda mer atraktive for foto- og naturinteresserte mennesker i Skandinavia. God fotosommer! -Pål Utgivelsesplan 2013 nr 1-10 mars, frist stoff 25/1 nr 2-6 juni frist stoff 25/4 nr 3-10 september, frist stoff 25/7 nr 4-30 november, frist stoff 25/10 4
Kjære biofoting En aktiv vår Når dette leses er flere av oss på vei til årsmøte, denne gang i vakre omgivelser i Nordland. Håper jeg får treffe akkurat DEG der. Det hadde vært moro. I nr. 4/2012 nevnte jeg at Magnus Reneflot med flere har jobbet i kulissene for å få til en norsk naturfotofestival. Nå har prosjektet trådt ut av kulissene og er i full gang med planleggingen. Jeg opplever at dette er noe som kan gi foreningen mye god oppmerksomhet, - og tjene interessen for naturfotografiet på en god måte. Jeg er også opptatt av at BioFoto skal få lov å vise seg fram i hele sin bredde og kvalitet gjennom dette prosjektet. Bare se på de flotte artiklene som har kommet fra lokalavdelingene i dette bladet! Bildene og historiene fortjener et større publikum enn foreningens medlemmer. Med ønske om godt lys, Jostein Øksne Naturfotografen 2 /2013 28. årgang Redaktør: Pål Brenne Redaksjonmedarbeider: Geir A. Midtgaard Korrekturleser (norsk): Ann Forberg Adresse: naturfotografen@biofoto.no Pål Brenne, Sletta 27, 1920 Sørumsand Forsidefoto: Roy Mangersnes Bilder og tekst: Manus skal leveres i Word-format på CD eller via e- post. Redaksjonen forbeholder seg retten til å redigere/ forkorte i manus. Bilder og tekst kan også legges ut på foreningens web-sider. Digitale bilder på CD returneres ikke. Bildene lagres uten oppskarping, i adobe rgb beste kvalitet jpg (12 eller fine). Bildene sendes via dropbox, filnedllasting eller på CD i posten. Abonnement: Naturfotografen utkommer med fire utgaver i året. Medlemmer i BioFoto får bladet gratis. Priser for abonnement: Norske firmaer, offentlige etater etc. kr. 250,- pr år. Privatpersoner utenfor Norge kr. 390,- pr. år 5
INNHOLD Roy Mangersnes Dobbeltbekkasin «Konstfoto» Elg over alt Mikkelline Svaldbard Wild Week Damm Bildestafetten Nytt fra BioFoto 4 12 16 22 28 32 36 40 42 44 46 50 52 54 56 58 64 69 70 71 Årets BioFotobilde Norsk NaturFotofestival Ny leder i NN Bokomtale «Bingen lenser» Etiopia Tom Schandy Natur og filosofi BioFotos kontaktadresser Ord fra redaktøren 6
7
Roy Mangersnes, - med natur på brødskiva Jeg tar enda en slurk kaffe og kikker på menneskene som går ut og inn av Fotovideo-butikken i Møllergata. Jeg ser etter Roy Mangersnes. Han skal senere ha et foredrag i butikken og jeg har avtalt å få en prat med ham før han setter i gang. Etter en liten oppklarende telefonsamtale, finner vi hverandre på en kafe hundre meter lenger bort i gata. Naturelsker - Roy, ditt navn er ettervært godt kjent i naturfotografmiljøet. Du har vært leder for både BioFoto og Norske Naturfotografer, og vi ser bildene dine både her og der. Men hvem er du egentlig? - Jeg er en biolog med kamera, eller du kan si jeg er en naturelsker som bruker kamera for å formidle min fasinasjon for naturen. Jeg er elsker natur, jeg har natur på maten 24 timer i døgnet. - Hvordan kom du igang som fotograf? - Da jeg studerte biologi, skjønte jeg at det ikke var så lett å få jobb som biolog, så jeg så etter alternative måte å få inntekt på. Jeg fikk ganske godt betalt for ett bilde på trykk i bladet Villmarksliv, og det ga meg en sterk inspirasjon til å satse på å gjøre foto til inntektsgivende arbeid. Omtrent samtidig så jeg et oppslag om BioFoto på NTNU i Trondheim. Jeg ble med i BioFoto, og der lærte jeg enormt mye som har utviklet meg som naturfotograf. - Er alt innenfor naturfoto like interessant for deg, eller har du noen favorittmotiver? - Jeg liker det meste, men det er klart at det dokumentariske type fotografi som engasjerer meg mest. Jeg er ikke så inne med det abstrakte eller manipulerte. Jeg tar bilder av alt i naturen, landskap, flora, fugler og dyr. Av stedet er nok Svalbard favorittstedet, nest etter Rogaland. Hornugle på dagplass en vinterdag i Rogaland. Nikon D3s, 500mm, 1/640sek, f/4 og ISO640 - Du er Nikonambassadør, hva innebærer det? - Jeg kan låne og bruke hva jeg vil av alt fonografisk utstyr Nikon har. Som motytelse er jeg med på fotomesser og har foredrag i Nikon regi Tekst Pål Brenne Det siste lyset på det populære turmålet Selvikstakken i Sandnes. naturfotografen@biofoto.no Nikon D800, 24-70mm, 1/100sek, 8 f/11 og ISO200
Wildphoto Travel - Du og Ole Jørgen Liodden har nettopp stiftet et nytt firma Wildphoto Travel. Hva vil dere med dette firmaet? -Vi vil være en seriøs turoperatør for naturfotografer. Vi skal legge til rette for store fotografiske opplevelser og bildemuligheter på ulike steder i verden Og gjøre det med kvalitet i alle ledd! Ole Jørgen var den første i Norge som begynte med dette på en helprofesjonell måte, og dette fortsetter vi sammen. Ikke bare skal fotomulighetene være vel tilrettelagt med tanke på beste tider, beste lysforhold og vinkler, men for oss er det viktig at alle forsikringer rundt turene er på plass. Vi er f. eks medlem av reisegarantifondet. Det gir dem som reiser med oss en trygghet som de fleste andre naturfoto- turoperatører ikke gir. - Til hvilke steder arrangerer dere turer? - Vi legger opp reiser til steder der vi selv ar lyst til å fotografere. Vi reiser og sjekker alle forhold først, finner de beste lokale samarbeidspartnerne og prøver ut fotovinkler m.m slik at deltakerne får best mulig fotoutbytte når turen gjennomføres. Nysgjerrig polarrev i morgenlyset på Svalbard. Nikon D4, 500mm, 1/1600sek, f/5 og ISO640 - Hvem er den typiske kunden? -Det er vel to ting som er typisk. For det første er han kvalitetsbevisst og har ambisjoner om å få de ekstra gode bildene. Og for det andre har han vært med oss før. - Turene dere arrangerer er ofte til sårbare steder og både opphold på slike steder og reisen dit må vel kunne sies å være en belastning for miljøet. Hvordan forholder du deg til det? - Jeg tenker mye på det. Det er konfliktfylt. Det er flere paradokser og dilemmaer knyttet til utøvelsen av naturfotografi og særlig til reisevirksomheten forbundet med dette. Jeg argumenterer med min samvittighet med særlig to forhold: Folk ønsker å ta vare på det de setter pris på. Å se og fotografere sårbar natur kan derfor bidra til bedre vern. Dessuten prioriterer jeg høyt å sette så lite fotavtrykk som mulig på våre reise. Norsk Naturfoto og veien videre - Er norsk naturfoto i fred med å bli dominert av tilrettelagte bilder fra reiser og fotoskjul? -Nei. Noen reiser mye, men det er også svært mang e som er kreavtive i sitt nærmiljø. Jeg tror ikke verken reiser eller kjøpeplassene truer norsk naturfoto. I årevis har mange kopiert Leopard utenfor teltet i Sør-Afrika. Nikon D4, 500mm, 1/50sek, f/4 ISO6400 Flodhester i kamp om territoriet i Sør-Afrika. Nikon D4, 500mm, 1/1600sek, f/4 og ISO2000 9
En ung isbjørn på Spitsbergen kommer ned på iskanten for å se nærmere på zodiaken. D800, 24-70mm, 1/800sek, f/7,1 og ISO400 Unge geparder lekesloss på Masai Mara, Kenya. Nikon D3s, 500mm, 1/2000sek, f/4 og ISO800 Nærkontakt med fjellgorilla i Rwanda. Nikon D3s, 70-200mm, 1/125sek, f2,8 og ISO3200 10
Havørn letter med fisk på Smøla. Nikon D4, 500mm, 1/50sek, f/4 og ISO640 Isbjørnbinne med stor unge på Svalbard. Nikon D4, 500mm, 1/1600sek, f/8 og ISO1000 Osafjorden i Hardanger i vinterdrakt. Nikon D4, 14-24mm, 1/125sek, f/11 og ISO200 Grevling på Jæren fotografert med bevegelsessensor. Nikon D3s, 24-70mm, 1/160sek, f/8 ISO2000 11
av hverandre, og slik vil det nok vær fremover også. Det går i bølger hvilke motivtyper og utrykksformer som får oppmerksomhet. For tiden er det veldig mye bjørn og fugl, men det vil nok endre seg. -Hvilken betydning har BIoFoto for norsk og skandinavisk naturfoto? -BioFoto er viktig for mange, særlig de søkende og nye fotografene. Det er en enorm mengde kunnskap og erfaring hos foreningens medlemmer, og nye fotografer har i BioFoto et miljø de kan lære svært mye i. Myten om den «egosentriske folkesky naturfotograf» kan BioFoto med sin åpne og sosiale form kanskje endre. Og der må vi avslutte for denne gang, tiden er inne for å nyte Roys bilder i FotoVideos lokaler. Et fantastisk foredrag ble det og et lite utvalg av bildene ser du i dette bladet. Ung polarrev titter frem bak svalbardvalmuer på Spitsbergen. D3s, 14-24mm, 1/160sek, f/6,3 og ISO1000 Hettemåke lander i sivet ved Mosvatnet i Stavanger. Nikon D3s, 500mm, 1/2000sek, f/5,6 og ISO640 12
Havelle i havnebassenget i Båtsfjord. Nikon D4, 500mm, 1/640sek, f/4 og ISO1000 Roys favorittutstyr Nikon D4 Nikon D800 (landskap og backup) 16-35/4 med Lee Filter 14-24/2,8 et fantastisk objektiv som jeg bruker så ofte jeg kan 24-70/2,8 70-200/2,8 med 1,4 converter når nødvendig 500/4 Dessuten 200-400 /4 på safari og 24 tilt shift til landskap Alle objektivene er selvfølgelig original Nikon autofokus i siste versjon Roy Mangersnes, biolog, naturfotograf og fotoguide bosted: Stavanger medlem: Biofoto, NN bildebyrå: Scanpix og Nature Picture Library Meritter: vunnet mange priser, bl. a BBC WIldlifephotograper of the Year 2010 og 2011 hjemmeside: www.wildphoto.no Flodhestmamma med en liten unge i Okavango, Botswana. Nikon D3s, 500mm + 1,4x, 1/320sek, f/5,6 og ISO2000 13
14
Bli med på Dobbeltbekkasinleik Mange av oss naturfotografer har opplevd det velkjente vårspillet til tiur og/eller orrhane. Ja for en god del av oss blir det liksom ikke skikkelig vår før vi har hatt ei natt eller to på skogsfuglleik. Da er nok det litt rare og trolske dobbeltbekkasinspillet langt mindre kjent for de fleste av oss. Det kan være flere årsaker til det, men en grunn er nok at det er forholdsvis få av oss som kjenner til en slik leikplass. Disse fuglene lever stort sett litt anonymt, og en kan ikke høre spillet over særlig lange avstander. Derfor er det vanskelig å oppdage en slik spillplass. Men for den som kjenner til en dobbeltbekkasinleik, og har vært så heldig å få være tilskuer til det mystiske spillet til denne snodige fuglen, er det en opplevelse man sent vil glemme. Ja en opplevelse fullt på høgde med det å ligge ei vårnatt på orreeller tiurleik. Selv har jeg hatt gleden av å oppleve dette gjennom flere år. Dette spillet foregår en del senere på våren enn orre- og tiurspillet, og er gjerne på sitt beste i første halvdel av juni. Bekkasinene begynner spillet på kvelden litt før sola når horisonten og holder det gående hele natta til soloppgang. Når 15
16
bekkasinene begynner spillet, foregår det gjerne litt i skjul av vierkratt og gresstuer. Men etter hvert som det blir mørkere blir fuglene modigere og spillet tar seg opp. Hver hann forsvarer sitt eget revir, og de utfordrer hverandre gjerne med litt småkrangling og skyggeboksing. Selv om dobbeltbekkasinen er lite sky av seg, er det en fordel med kraftige teleobjektiver for å få gode bilder av den. Brennvidder fra 300 mm og oppover er godt egnet. I tillegg er det selvsagt en fordel med så lyssterk optikk som mulig, selv om natta på denne tida av året er på det lyseste. Og med dagens kameraer, som blir stadig bedre på høge iso-verdier, øker mulighetene ytterligere til gode bilder. Dobbeltbekkasinen stiller store krav til spillplassen sin. De fleste spillplassene ligger på såkalte bakkemyrer, gjerne med en del vierkratt. Det er viktig med rikelig tilgang på meitemark i nærheten av spillplassen. Meitemark er viktigste næringskilde til spillende bekkasiner. Jeg skal ikke gi meg ut på å beskrive dobbeltbekkasinspelet, men tar i stedet med noen sitat fra Svein Haftorns glimrende 17
beskrivelse i Norges Fugler: «Hovedfasen i spillet innledes ved at fuglen strekker seg maksimalt, bl.a. ved å reise seg på tå. Halsen strekkes, nebbet rettes noe opp og stjerten løftes. I neste øyeblikk drar den kroppen opp i sterkt oppreist stilling, samtidig som brystet spennes ut framover-oppover. Halsen ser derfor igjen inndratt ut, og haken liksom hviler på brystet. Med åpent nebb kommer så kvitringen: bipp-bipp-bippbippbippbippbipp---. Kvitringen flyter over i den kneppende eller trommende lyd, som synes å utgjøre spillets høydepunkt. Det er på denne lyd en vanligvis oppdager spillet på avstand. På moderat hold kan lyden sammenlignes med den som oppstår når en drar fingrene hurtig over taggene på en hornkam, på meget kort hold virker lyden som en sterk tromming. Kneppingen kan beskrives med klu-ki-kekekekekekee. Den innledes noe nølende, men går raskt over i en virvel, som uten pause avløses av en vibrerende hvining: vyi-yyyyyyyy, som dør bort. På overgangen mellom kneppingen og hviningen gjør fuglen en eller to rykninger med delvis utslåtte vinger, og stjerten slås ut i vifteform, slik at de hvite fjærene blir særlig fremtredende og ofte er det eneste som kan skimtes av fuglen i nattemørket.» Forsøk på å beskrive dette spillet kan uansett bare bli en kjedelig oppramsing av ord. Noe helt annet er det å oppleve ei vår/forsommernatt der dobbeltbekkasinen spiller førstefiolin mens koret av de andre av fjellmyras fugler spiller i bakgrunnen. Tekst og foto Magnar Lien maglien3@frisurf.no 18
Konstfoto Dokumentärt, naturligt, naturliga konstbilder eller konstiga naturbilder? Det är begrepp som jag bollar med när jag funderar över bilder och då i synnerhet mina egna. Efter att ha fotograferat natur i några år enligt tesen att man bör visa vad kameran såg eller naturen som den verkligen är i upptagningsögonblicket har jag fått en sådan lust att se annorlunda på mina motiv som huvudsakligen består av den lilla världens underverk. Visst, jag kunde ha skapat något nytt enbart med kamerans hjälp. Målat med den och fått fram suddiga stämningsfulla alster med löv som försvinner ut ur bilden i ett grått dis, men det hade inte varit att skapa i harmoni med mig själv. Jag är en gammal konstnärssjäl som älskar färg och form, tydlighet och starka känslor. Därför är dessa bilder sprungna ur min själ på ett helt annat sätt än mina dokumentära bilder. I själva verket är de en syntes av det jag älskar, nämligen natur, konst och poesi. Hur har jag då tänkt när jag gjort dessa bilder? Jag har velat få fram en målerisk akvarellkänsla där färger och struktur lyfts fram. Där motiven känns levande och talande till både öga och sinne. Jag har åstadkommit en rörelse i flera av bilderna som gestaltar att en blomma eller en insekt nästan alltid är i förflyttning. Att fota en skalbagge på en blomma och vänta tills den bråkdel av en sekund när man kan få en perfekt skärpa är ju egentligen inte naturligt. Den minsta vindfläkt får ett blomblad att Tekst og foto Ylva Sjögren ylva_sjogren@hotmail.com 19
20
21
22
darra till och insektsantenner rör sig oupphörligen. De skuggbilder man ser i fotografierna är tänkta att ge ett sorts djup i bilden och även symbolisera det tillfälliga och förgängliga. Blomman eller sländan är redan på väg bort från sitt korta liv. Den teknik jag använder är ju till att börja med att ta en bra bild som säger mig något och sedan tillföra den en ny dimension. Min intention är att framställa motivet som om det befinner sig på gränsen mellan dröm och verklighet eller som en realistisk målning. Då använder jag mig av ett par filter i olika procentsatser för att få fram konturer och struktur. Jag modererar färger eller konverterar till svart-vitt och tonar sedan bilden i någon speciell färg. Ibland lägger jag till en vit vinjettering för att koncentrera kompositionen. Ofta lägger jag på kornighet för att skapa en distans mellan objektet och betraktaren. Något som gör att blicken måste leta sig in i bilden. Det kan ta timtal innan jag är nöjd med en bild och har fått fram det jag söker. Men arbetet ger mig stor glädje, speciellt när jag tycker att jag uppnått den känsla jag vill ha i maggropen när jag betraktar en bild. Så kanske är mina bilder ändå dokumentära i en viss mening när det gäller att åskådliggöra rörelse, struktur och rikedomen i färg och form. Eller också är de bara konstiga naturbilder. Det är upp till var och en att bedöma. 23
24
ELG OVER ALT! Trestammer, Finnskogen Jeg liker å fotografere elg. Akkurat det er kanskje ikke så rart, i og med at jeg holder til midt i elgens rike, i skogtraktene øst i Hedmark. Så over tid har jeg har fotografert elg forfra, fra siden og bakfra, elg i flokk, elg som står stille, elg som løper, elg i snøvær, nærbilder av elg og mye mer. Men så, da jeg trodde at jeg hadde gjort det meste, ble jeg aldeles hekta. Jeg vet ikke helt når det startet. Men på et eller annet tidspunkt begynte jeg å se elg over alt. For elgen dukker nemlig opp på de utroligste steder, også der en minst venter å finne den. Dette inspirerte meg til å lage en serie med annerledes og personlige elgbilder. Tekst og foto Øyvind Antonsen oyvind.antonsen@brednett.no 25
Norges fineste utedass? Slukøret elg 26
Elg i trekant Ellg i bånd Elg som tror den er en snegle Den 8-beinte mutanten er et svært sjeldent eksemplar Finnskognissen bruker ikke reinsdyr 27
Elg som krysser vegen Jeg har sett albinoelg en gang: I en lampebutikk i Hamar På Finnskogen vet man aldri når elgen kommer på besøk 28
Elg som gjemmer seg Elg i stepdans 29
Ste Elg i solnedgang 30
Mikkelline Kan er kjenne et vilt dyr? Kan en ha et personlig forhold til en rev? Dette er historien om min sommer med Mikkelline Starten på denne historien er ikke så uvanlig. Gjennom en kjenning fikk jeg høre om ei lite folkesky revetispe nær en av gårene i utkanten av Trondheim. Folket på gården hadde også en formening om at reven holdt til i et gammelt hi i en åskam bak gårdshusa. Det er langt fra uvanlig med rev i byen. Det er ikke lenge siden et revekull så dagens lys under et uthus på Folkemuseet på Sverresborg sentralt i Trondheim, til stor glede for mange besøkende. Det er ingen mangel på kjente revehi rundt byen heller. Likevel bestemte vi oss for å ta en tur. Gårdsfolket var ikke hjemme da vi kom, så vi startet å lete der de hadde antydet at hiet lå. Det gikk ikke mange minutter før vi fant et grevlinghi som tydelig var i bruk! Hvordan kunne dette henge sammen? Var det mulig at grevlingen og reven holdt hus i det samme åskammen? Etter en times letning i krattskogen fikk vi svaret. Ikke mer enn hundre meter fra hiet til grevlingen fant vi et annet hi som tydelig også var i bruk. Vegetasjonen i skogbunnen var helt slitt bort og vi fant flere hiåpninger i den bratte skåningen. Jordbakken var såpass hard at det var vanskelig å se spor, men vi gjettet på rev. For en fotograf lå hiet meget vanskelig til. Skråningen var så bratt at det var umulig å fotografere ovenfra og ned eller nedenfra og opp. Det lå på kortenden av ryggen. Egentlig fantes det bare ett mulig standpunkt med sikt til hiet, ca. 20 meter unna. Hiet lå i konstant mørke under et tett lauvskogstak allerede i midten av juni. Det eneste lyset som kunne nå direkte inn, ville være motlys fra sørøst. Her fikk en ta lysforholdene som de var og trøste seg med at hiet til grevlingen var enda vanskeligere tilgjengelig for fotografering. Unger Vi hadde lest oss til at revetisper med unger ikke har noen fast døgnrytme. Dermed ble det til at vi stilte oss opp med kameraer en ettermiddag etter arbeidstid. Dette var ikke akkurat vel planlagt og nøye gjennomtenkt. Vi hadde lagt ut noe tørt hundefôr utafor hiet og stilt oss opp helt uten noen form for kamuflasje. I halvsju tida dukket revetispa opp fra ingensteds. Hun kikket ned på oss og fokuserte blikket og ørene på kilden til klikkelyden. Hun virket årvåken, men ikke spesielt skremt. Etter 31
32
et lite minutt forsvant hun lydløst rundt kanten av ryggen. Det samme gjentok seg noen dager seinere. Hun kom, så oss, og forsvant. Folket på gården var sikre på at hun hadde unger, men hvor var ungene? Hadde tispa flyttet dem allerede etter vårt første møte? Vi hadde etter hvert oppdaget flere hi i området, så hun hadde mye å velge blant. Tredje gang vi så revetispa, kom hun vimsende langs toppen av åsryggen på vei mot hiet uten å oppdage oss. Framme ved hiet kalte hun ut ungene med et lite, neste uhørlig bjeff - uten å kaste et blikk verken til høyre eller venstre. De to ungene som kom ut, oppdaget oss med det samme. Da ble også tispa oppmerksom på at de hadde publikum. Kameralyden var vel ikke til å ta feil av. Den så ganske rådvill ut men fikk ikke panikk. Etter noen sekunder forsvant den og ungene til baksida av åsryggen. Fire dager seinere så jeg for første gang en av ungene utafor hiet på egenhånd. Da tispa kom noen minutter seinere, kastet hun et formanende blikk mot ungen, uten at det så ut til å gjøre stort inntrykk på den. Det var tydelig at revefamilien snart ville forlate hiet. 50-60 meter unna og kikket litt på oss, men gjorde ikke mine til å nærme seg. Så begynte den å luske videre mot hiet. Nærmest i desperasjon slengte jeg en kjøttbit i retning av reven. I det samme tenkte jeg at den brå bevegelsen ville skremme den, men det motsatt skjedde. Revetispa kom mot oss og begynte å lete etter kjøttbiten. Siden den ikke fant den umiddelbart, kastet jeg en til som den fant ganske raskt. Så et kortere kast og et enda kortere kast. isen var brutt. Revetispa kom til oss, sulten overvant frykten. Dette åpnet naturligvis for nye muligheter. Vi kunne iscenesette reven og gjorde det. Vi tok bilder av den slu reven, den snikende reven, den luskende reven og søppelreven. Siden lysforholdene var dårlige ved hiet, kunne vi lokke den med oss til et annet hi i kanten av enga og fotografere den der. På en del av enga blomstret engsoleiene. Gule blomster, rød rev og friskt grønt gras ga skikkelig «smell» i bildene. Det ble bilder av den vakre reven, den søte reven - barnebokreven. Vi var i full gang med å skape «reven» i vårt bilde, både i konkret og overført betydning. Tispa ble tilsynelatende mer og mer tillitsfull. Slik ender nok de fleste historier om folk som er så heldige å få observere en revefamilie på nært hold. Faktisk hadde vi fått oppleve mer enn de fleste. Vanligvis flytter tispa ungene straks den frykter at hiet er oppdaget, og at ungene er i fare. At historien ikke slutter her, skyldes mer en innskytelse enn noen gjennomtenkt plan. Fôring For å forsøke å få revetispa til å bli noen sekunder utafor hiet før den stakk av gårde, hadde vi lagt ut litt hundefôr. Reven var ikke veldig entusiastisk, men spiste lenge nok til at vi fikk noen ekstra bilder. Spørsmålet var om vi kunne lokke revetispa ut på enga ikke langt unna, med mat. Selv om enga også lå i skyggen mye av dagen, var lysforholdene mye bedre enn ved hiet. Som tenkt så gjort. Vi la ut noen kjøttbiter i kanten av enga. De forsvant. Vi la ut mer og stilte oss forventingsfult opp. Reven kom et stykke unna med kurs ikke for oss men for hiet. Den stoppet opp Til sist spiste den av hånden. Det var et magisk øyeblikk, i hvert fall for meg. Noen uker seinere fikk vi oppleve at hun tok med ungene ut på kveldstur. De tre passerte oss tett på, bare delvis skjult av den tette vegetasjonen. Det var tydelig at ungene var reddere for oss enn mora var. Det interessante var at revetispa hadde mange mulige veivalg. Hun kunne ledet ungene en annen vei, men valgte å passere oss på kloss hold. Presenterte den ungene for oss? Presenterte hun en matkilde for ungene? Avskjed med Mikkelline Folket på gården var oppriktig bekymret for Mikkelline som de hadde døpt revetispa. Det er ikke uvanlig at revetisper med unger er både radmagre og lurvete i pelsen, og Mikkelline var ikke noe unntak. Vi la merke til at hun spiste lite av maten vi la ut selv. Det meste ble deponert til ungene. Noen ganger klødde hun seg kraftig. Det så også ut til ut at hun manglet litt pels ved halerota. Mistanken kom snikende: Hadde hun reveskabb? Da skabben 33
kom til Norge for 40 år siden førte det til massedød i revebestanden. Etter hvert har nok en betydelig andel av reven også i Norge utviklet antistoffer og dermed har nok revebestanden som helhet blitt mer motstandsdyktig, men fortsatt er skabb nærmest en dødsdom når den har fått utvikle seg hos et individ. Ungene hadde flott pels, men tispa ble ikke bedre. Plutselig en dag i juli var både ungene og tispa forsvunnet. Vi la ut mer mat, men den ble ikke rørt. Etter at den første nysnøen kom, kunne vi konstatere at det fortsatt var rev i området, men hverken vi eller gårdsfolket så noe mere til dem, og hiet ble ikke besøkt. første dyret mennesket temmet. Det er ikke vanskelig å tro. Hadde vi villet, kunne vi ha fanget Mikkelline og ungene uten store anstrengelser. At våre forfedre kunne komme på tanken, er ikke vanskelig å forstå. Ettertanke Da vi begynte å lure på om reven var sjuk, startet jeg å spørre meg rundt blant kjentfolk om skabb, innvollsmark og andre ting som kunne feile den. Hvis vi forsto hva den feilte, kunne vi klare å lure i den medisin gjennom maten vi ga den? En død skabbrev er ikke noe vakkert syn. Jeg var følelsesmessig berørt. Tanken på at Mikkelline avmagret og hårløs ville fryse i hjel gjorde meg mismodig. Etter at revene forsvant, kom ettertanken. Vi hadde nok et sterkere ønske om kontakt med reven enn reven hadde med oss. Den kom fordi den og ungene var sultne. Straks den forsto at det ikke var mer godsaker å hente, stakk den avgårde. At den hadde fått mat flere ganger uten skremmende opplevelser, hadde nok dempet den naturlige frykten, men borte var den ikke. En gang stakk den av med en hel pose med hundefôr og la til skogs. Mikkelline hadde ikke noe behov for «å henge med» oss. Det var vi som søkte dens selskap. Selv om Mikkelline trolig hadde hatt nærkontakt med folk før oss, bidro også vi til å gjøre henne mindre sky til glede for oss, til fare for henne og ungene. Fortsatt er det mange som automatisk henter geværet, straks de ser en rev. Det hevdes at revens nære slektning hunden var det Tekst og Foto Anders Todal Jenssen Anders.todal.jenssen@svt.ntnu.no Reveskabben synes å være i tilbakegang, men reven er også utsatt for andre alvorlige parasitter. Les mer på: http://www. forskning.no/artikler/2009/april/216150 34
Selveste ikonet for Arktis og Svalbard, isbjørnen. Hva skjer om vi mennesker ikke greier å ta vare på det arktiske miljøet? Greier vi å ta vare på oss selv i framtiden? Tekst og foto Svein Wik tersylte@online.no Med Svalbard på hjertet En gang ante det meg ikke at jeg skulle få oppleve Svalbardnaturen. At jeg skulle komme nær slikt dyreliv som isbjørn, hvalross, fjellrev, ismåker og fjell fulle av alkefugler. Nå er det gjort mange ganger, og aldri føles det å bli nok. For artene som klarer seg på Svalbard, kan livet være rikt og avslappende. Den korte sommeren tillater absolutt en gjesp fra en bedagelig fjellrevvalp. Derfor lider jeg også av frykt på vegne av Arktis. Frykt for at det Arktis vi kjenner i dag, skal forsvinne i framtiden. Frykt for et nytt menneskestunt av et teknologisk kappløp med Arktis fremtid som innsats. Jeg trøster meg med at ingen ting varer evig. Likevel skulle enhver politiske leder tvinges til å oppleve den arktiske naturen slik en naturfotograf gjør. Dette sydende livet som finnes på en av jordens mest marginale plasser å overleve. Arktis er et bevis på hvor sterkt liv på jorden er, og samtidig 35
hvor skjørt. Skjørt Arktis Et tundralandskap fullt av fugleliv, noen tusen alkekonger oppe i ei steinur eller isbjørn i drivisen, i Arktis finnes opplevelsene og følelsene i fleng. Svalbard gir en spesiell følelse for svært mange som ender opp der. Det rå, og ved første øyekast ugjestmilde landet, men samtidig det innbydende ødet som mange mennesker lar seg fascinere av. Denne følelsen er det lite snakk om når det diskuteres ressursutnyttelse, følelsen av landskapet og følelsen av dyrelivet. Følelsen av å være i isbjørnens rike. Følelsen av å ha Svalbard og Arktis på hjertet. Med båt når vi drivisen en sommer. Et stille landskap som med Isbjørn på grønne bakker. Og Svalbards bakker vil bli grønnere i framtiden i følge prognosene. Isfrie og grønne. 36