Tidshyrden Jeg løp nedover gata, så raskt jeg kunne klare. Klokkebutikken lå ikke langt unna, men det var kaldt, og jeg frøs. Gatene var helt tomme, bortsett fra en løshund som satt og stirret på alle pølsene som hang i vinduet hos slakteren. Folk satt inne nå, og spiste middag. Det vil si; alle utenom meg og moren min. Mamma var ute og trente, og jeg var på vei til gamle Agathe i klokkebutikken. Jeg var den eneste i hele bygda som likte Agathe, og snakket regelmessig med henne. Alle de andre syntes hun var skummel. Hun var en slem og mystisk heks som stinket, sa de. Jeg måtte si meg enig i at hun var mystisk. Og kanskje hun var litt heks også, men hun var alt annet enn slem. Jeg saknet farten, og trampet av meg snøen på skoene mens jeg besteg de to første trappetrinnene, og åpnet døra. Lukten av røkelse og gammelt urverk slo mot meg, og jeg lukket øynene av rent velbehag. Så satte jeg foten over dørterskelen, og lukket døra etter meg. «Hallo?» sa jeg høyt, og så meg omkring. Jeg hadde vært her mange ganger før, men jeg ble like forbauset hver gang. Der var klokker og urverk i alle fasonger, og alle lagde forskjellige tikkelyder. Hadde jeg vært trøtt, hadde jeg sannsynligvis sovnet på øyeblikket. Jeg sto og betraktet en bestefarsklokke i hjørnet, som måtte være ny siden den ikke var der sist jeg var innom, da noen la en hånd på skulderen min. Jeg skvatt himmelhøyt, og snudde meg. Der sto Agathe med et brett fylt med kaker og brus i den ene hånden, og en tippekupong i den andre. Hun viftet med tippekupongen. «Rebekka, jeg vant» sa hun med et smil. Det var enda en ting som er litt merkelig med Agathe. Hun vant aldri mye i tipping, men hun vant ofte. Veldig ofte. Hun vinket meg bort til bordet i hjørnet. Jeg satte meg, og så forventningsfullt på den gamle damen. «Hvor mye vant du denne gangen?» Spurte jeg med smilende, og tok et kakestykke fra fatet.
«Femten hundre kroner» sa hun stolt. Jeg kunne ikke annet enn å flire. «Du vinner mer i tipping enn du tjener på klokkene dine du!» Hun smilte anstrengt, og lot blikket gli over klokkene. «Ja, jeg gjør nok det» Sa hun. «Ingen kjøper slike klokker lenger. De eneste klokkene som interesserer folk for tiden er digitale klokker og pulsklokker. Fysj!» Jeg måtte innrømme at jeg visste godt hva hun mente. Moren min var helt gal etter alt som het trening, og det kjæreste hun eide var pulsklokken sin. Noen ganger lurte jeg til og med på om hun ville reddet den før hun reddet meg, om huset vårt skulle begynne å brenne. «Men jeg liker jo klokkene våre!» utbrøt jeg, og smilte. Øynene til Agathe glitret, noe de gjorde hver gang jeg sa noe sånt, og hun kløp meg vennskapelig i kinnet. «Ja, det gjør du jo» smilte hun. «Du er visst den eneste her i området som interesserer deg for klokkene mine. Du er den eneste som ser magien i klokkene når viserene beveger seg» Jeg klemte den skrukkete hånden hennes. «Ja, det er virkelig magisk» smilte jeg tilbake til henne og så på gjøkuret ved siden av inngangsdøra. Da vi hadde satt til livs det siste kakestykket, viste omtrent alle klokkene i rommet halv ni. Jeg sukket, og reiste meg. «Mamma ville ha meg hjemme til klokka ni, så det er nok best jeg går» sa jeg, og tok på meg jakka. «Vi sees vel i morgen?» Agathe nikket, og vinket etter meg idet jeg gikk. Da jeg kom hjem, var klokka fem over ni. Jeg smalt døra igjen etter meg, og entret stua. «Rebekka?» hørte jeg mamma rope. «Ja, det er meg!» ropte jeg tilbake. Mamma løp på tredemølla foran TV-en da jeg kom inn. Pulsklokken hennes pep i takt med skrittene hennes, og hun svettet «Er du ferdig, eller kan jeg hoppe i dusjen før deg?» spurte jeg, idet jeg tok av meg jakken og hang den på en stol. Hun peste, og satt ned farten på mølla. «Jeg går nå» sa hun. «Jeg skal forte meg» Jeg nikket og gikk inn på rommet mitt. Jeg var på vei hjem fra skolen da jeg hørte skriket. Det kom fra klokkebutikken, så jeg la på sprang. Døren sto på vidt gap, og lyden av tunge gjenstander som
traff gulvet gjallet gjennom luften. Jeg tittet skremt inn døra, og fikk øye på to menn med finlandshette og pistoler som puttet de aller fineste klokkene til Agathe i en bag. Agathe sto i et hjørne og så litt oppgitt på ranerne. Jeg lurte på hvorfor hun ikke prøvde å gjøre motstand, men bestemte meg for at hun sannsynligvis var i sjokk. Derfor reiste jeg meg, og gikk inn. «Stopp» sa jeg høyt. Jeg ante ikke hva som gikk av meg, og jeg hadde mest lyst til å slå meg selv, da jeg så at de to mennene vendte blikkene sine mot meg. De tok tak i armen min, og dro meg bort til Agathe. «Hvorfor er du her?!» hveste Agathe, nesten sint. Jeg rødmet. «Hei til deg også» mumlet jeg, og så ned i bakken. Akkurat da virket det som om mennene var ferdige. En av dem lukket bagen med klokkene, og den andre gikk langsomt mot oss, med en hevet hånd, som om han hadde tenkt å slå oss. Jeg trakk meg et skritt tilbake, og ble forundret da Agathe ikke rørte seg fra flekken. Hun sto helt stille, og så veldig konsentrert ut. Mannen satte kursen mot meg, og akkurat idet jeg dukket for å unngå slaget, ble det helt stille. Og da mener jeg virkelig stille, hvilket er merkelig i en klokkebutikk hvor klokkene tikket året rundt. Jeg så opp, og stirret. Mennene sto helt stille. De blunket ikke engang. Agathe plystret lett, og gikk bort til mannen med bagen. Jeg betraktet måpende at hun tok klokkene ut av bagen, og omhyggelig satte dem på plass i monterne og på veggen. Så tok hun tak i kragen til hver av mennene, og dro dem ut på gata. Jeg ble bare stående å måpe, ute av stand til å si et ord. Det var alt for utrolig til at det kunne være sant. Jeg dumpet ned på gulvet, og stirret tomt fremfor meg. Etter litt begynte klokkene å tikke igjen, og Agathe kom inn. Jeg reiste meg, og stirret på henne. «Er jeg gal?» spurte jeg henne fort. Hun ristet på hodet. «Beklager. Det var ikke meningen at du skulle oppleve det der.» Jeg skjønte fortsatt ingenting, og hevet et øyenbryn.
Hun gjorde tegn til at jeg skulle sette meg, og snudde skiltet som hang i døra, slikt at det sto STENGT vendt ut mot gata. Så satte hun seg ovenfor meg og tente det vesle telyset på bordet. «Det er meget vanskelig at give en blot nogenlunde fyldigjørende definisjon av begrepet tid.» begynte hun, og det hørtes ut som om hun siterte fra en bok. Jeg så spørrende på henne. «Og med det mener du?» spurte jeg henne. Agathe bare smilte og fortsatte. «Tiden dannes ved den faste overgang fra den ene til den anden av dens tre relative bestanddeler: fortid, nutid og fremtid» Idet hun sa det, så den gamle damen direkte gal ut. Men da hun hadde snakket ferdig kom smilet tilbake, og hun lente seg bakover i stolen. «Rebekka» begynte hun, og endelig fikk jeg et håp om at hun skulle si noe fornuftig. «Kan du se for deg å ha evnen til å styre tid og rom? Reise frem og tilbake i tid?» Jeg ristet på hodet. «Det går ikke» sa jeg bestemt. «Tiden bare skjer. Ingen kan styre den.» Det virket som om dette gjorde henne fornærmet, av en eller annen grunn. Hun rynket på nesa, og lente seg fremover igjen. «Du har nettopp opplevd det» sa hun, og for hvert ord rykket hodet hennes et hakk nærmere mitt. «Du burde tro på det.» Da hun sa det siste ordet, var hodet hennes nesten helt oppe ved mitt, og hun snøftet foraktelig. Jeg husket hvordan alle klokkene i butikken hadde stanset å tikke, og jeg husket hvordan alle unntagen Agathe og jeg hadde sluttet å bevege seg. Jeg stirret inn i de skinnende øynene hennes, og bestemte meg for å gi dette tidstullet en sjanse. «Og hvis jeg fortalte deg at den enste personene som er i stand til å styre tiden, er tidshyrden? Ville du tro på meg da?» fortsatte Agathe. «Det kommer an på» sa jeg langsomt. «Du måtte forklare meg hva en tidshyrde var». Hun nikket, og smilte. «Tidshyrden er den eneste personen her i verden som er i stand til å styre tid og rom. Tidshyrden sin oppgave er å vokte dem, og passe på at fortid ikke blir fremtid og omvendt. Dersom ingen passet på, ville tiden bli
kaos, og uten tid ville menneskeheten gå under. Derfor er tidshyrden den viktigste og mektigste personen i universet. Tidshyrden lever inntil noen overtar jobben som tidshyrde, hvilket kan ta sin tid.» Hun trakk pusten. «Den nåværende tidshyrden har levd i snart fem hundre år. Hun levde lykkelig sammen med sin store kjærlighet, helt til hun ble stilt for valget mellom å bli tidshyrde, og å leve lykkelig med familie og venner. Hun valgte å bli tidshyrde, og det har hun ofte angret på, men som oftest har hun hatt det godt» Jeg nikket. Jeg var ikke helt sikker på hva hun mente, men når hun fortalte virket det som om alt var veldig fornuftig. «Hvor er den nåværende tidshyrden?» spurte jeg henne fort. Hun så sørgmodig på meg. «Hun sitter ovenfor deg» Jeg stirret på Agathe. «Er du fem hundre år gammel?!» spurte jeg skrekkslagen, og trakk stolen bakover. Samtidig som jeg var forvirret og redd, kjente jeg en oppklarende tanke ta form. «Aha» tenkte jeg. «Så det er derfor hun vinner i tipping hele tiden. Hun ser hva som kommer til å bli vinnertall i fremtiden» Agathe begynte å snakke igjen, og hun snakket veldig fort. «Jeg vil be deg ta over for meg som tidshyrde, Rebekka. Jeg er sliten, og ønsker hvile. Du ville være perfekt! Du er modig, og du er smart. Og du er flinkere med klokker enn noen jeg noensinne har møtt!» Jeg trakk pusten dypt. «Ber du meg overta som universets viktigste person? Jeg som ikke har gode karakterer i matte en gang?» Agathe nikket. «Du kan tenke på det til i morgen. Jeg kommer til å være her og vente på deg. Men det er ditt valg. Da jeg sist var i fremtiden for å sjekke at alt var som det skulle, så jeg at om du velger å la være, kommer du til å leve lykkelig. Du kommer til å ha en god jobb, penger, kjærlighet, og en familie. Dette er det som kommer til å skje dersom du ikke velger å bli tidshyrde. Dersom du faktisk velger å bli det, vil du ikke eldes, inntil noen overtar for deg. Du vil kunne styre tid og rom, og du vil leve et liv som jeg har gjort. Dessverre vil du i så fall bli nødt til å gi avkall på alt jordisk. Vennene og familien din. Du vil bli borte for dem, for godt.»
Jeg bet meg hardt i leppa. «Jeg skal fortelle deg hva jeg har bestemt meg for i morgen» sa jeg, før jeg tok tak i jakka mi, og la på sprang. Jeg løp alt jeg orket, og allerede etter noen få minutter var jeg hjemme. Jeg slang fra meg jakka og løp inn på rommet mitt. Mamma var ikke hjemme, så det var helt stille. Det lød et svakt dump da jeg lot meg falle ned på senga med klærne på. Jeg kastet et blikk på klokka. Den viste kvart på ti på kvelden. Så ble alt svart, og jeg forsvant langt inn i drømmeland. Den natten hadde jeg en drøm. Det var denne drømmen som gjorde at jeg bestemte meg så raskt for hva jeg ville gjøre. Jeg sto opp tidlig, og kledde på meg. Fra mammas rom lød det enda en lav snorking, og jeg stakk hodet inn på rommet hennes idet jeg tok på meg jakka. Hun sov med pulsklokken knuget fast i hånden. Jeg stirret på den og sukket. Mamma kom ikke til å savne meg, Hun hadde jo den kjære klokken. Jeg lukket døren forsiktig, for ikke å vekke henne, og snek meg ut i trappeoppgangen. Det var fortsatt mørkt ute da jeg løp av gårde mot Agathes klokkebutikk. Da jeg kom frem la jeg merke til at lyset var på. Jeg gikk inn, og der sto Agathe, klar for å møte meg. «Jeg vet hva du har valgt» sa hun med et smil. «Er du klar?» Jeg nikket, og bet meg hardt i leppa. Klar for en opplevelse som jeg visste ville forandre livet mitt. Kirvil Brocker Næss 8a Haugsbygd Ungdomsskole