L ymington Park var ikke det eldste setet til Bellasisdynastiet, men det var utvilsomt det mest imponerende. De hadde begynt sin karriere som jordeiere på en beskjeden herregård i Leicestershire, men et ekteskap med en kvinnelig arving på begynnelsen av sekstenhundretallet hadde brakt med seg eiendommen i Hampshire som en velkommen medgift, og familien var glad for å flytte sørover. Kong Karl I av England kom med en desperat bønn om økonomisk hjelp mens borgerkrigen raste, og det medførte et løfte om et jarlsdømme, et løfte som ble oppfylt av sønnen til den halshuggede kongen da han vendte tilbake i ære under restaurasjonen, selv om det var jarlen i neste generasjon som besluttet at huset ikke lenger var passende for deres stand, og det ble foreslått å bygge et stort palladiansk palass tegnet av William Kent. Dette skulle finansieres gjennom fornuftige investeringer i begynnelsen av imperiets dager, men en brå økonomisk nedgang førte til at det aldri ble bygget, og til slutt var det den nåværende jarlens bestefar som hadde ansatt arkitekt George Steuart på 1780-tallet for å tegne et nytt og større bygg som skulle reises rundt den opprinnelige salen. Resultatet kunne ikke kalles verken koselig eller bekvemmelig, men det ga uttrykk for tradisjon og høye posisjoner, og der Peregrine Bellasis, den femte jarlen av Brockenhurst, strenet gjennom den store salen, eller satt i biblioteket med sine mange fine bøker og med hundene ved føttene sine, eller gikk opp trappen der det hang portretter av forfedrene hans, følte han at det var en passende ramme for et adelig liv. Hans kone Caroline visste hvordan et slikt sted skulle drives, eller rettere sagt hvordan hun skulle sette sammen det rette teamet for å drive det, og mens hennes egen entusiasme for
huset, i likhet med hennes entusiasme for alt annet, var gått i graven sammen med liket av sønnen, visste hun hvordan man opprettholdt en anstendig fasade og styrte jarlsdømmet. Men denne morgenen var tankene hennes opptatt med andre ting. Hun takket Dawson, kammerpiken sin, da hun plasserte frokostbrettet på fanget hennes, og så på en flokk med dåhjorter som langsomt krysset parken utenfor vinduene. Hun smilte, og den fremmede følelsen fikk henne til å stivne et øyeblikk. «Er alt i orden, frue?» Dawson så bekymret ut. Caroline nikket. «Ja da. Mange takk. Jeg tilkaller deg når jeg er klar til å kle på meg.» Kammerpiken nikket og gikk. Lady Brockenhurst skjenket varsomt kaffe i koppen. Hvorfor følte hun seg lettere til sinns? Var det så bemerkelsesverdig? At en liten furie hadde prøvd å drive utpressing av hennes døde sønn? Hun var ikke i tvil om at dette var årsaken til at gutten eksisterte, men likevel Hun lukket øynene. Edmund hadde elsket Lymington. Allerede som barn kjente han hver eneste centimeter av eiendommen. Hadde de plassert ham hvor som helst der med bind for øynene, ville han ha funnet veien tilbake uten hjelp. Men han ville ha fått hjelp uansett, for hver eneste dyrepasser, hver eneste forpakter, hver eneste arbeider var blitt glad i gutten. Caroline var fullt klar over at hun ikke var elsket, og ikke mannen hennes heller. De ble respektert. På et vis. Men ikke mer enn det. Lokalbefolkningen oppfattet dem som kalde og ufølsomme, harde og til og med brutale, men de hadde født et vidunderbarn. Det var slik hun tenkte på Edmund: et vidunderbarn, et elskelig vesen som ble likt av alle han møtte. Det var i hvert fall slik han hadde virket etter hvert som de tomme, ensomme årene snublet av sted,
helt til hun med historiens forskjønnende patina til slutt trodde at hun av alle mennesker hadde født den perfekte sønn. De hadde ønsket seg flere barn, naturligvis. Men til slutt, etter tre dødfødsler, var Edmund den eneste igjen til å fylle barneværelsene i tredje etasje; likevel var han nok. Etter hvert som han vokste opp, gledet forpakterne og landsbyboerne seg til den dagen da han skulle arve Lymington. Hun visste det, og la ikke skjul på det selv om det var til forkleinelse for henne selv. Han hadde vært disse menneskenes håp om en bedre fremtid, og kanskje han ville ha gitt dem det. Men nå hadde de bare Peregrine å holde ut og John å se frem til; en gammel mann uten livsgnist som ville bli etterfulgt av en grådig, egoistisk spradebasse som ikke ville ha brydd seg mindre om dem om de så var steiner i veien. Så trist. Likevel følte Caroline seg annerledes denne morgenen. Hun så seg omkring i værelset, som var dekorert med lysegrønn, stripete silketapet, et høyt, forgylt speil over peisen og en serie med kobberstikk på veggene, og lurte på hva det var som fikk henne til å føle seg så annerledes. Nærmest som en overraskelse gikk det opp for henne at hun var lykkelig, som om følelsen hadde vært borte så lenge at det tok en stund før hun kjente den igjen. Men det var sant. Hun var lykkelig ved tanken på at barnet hennes hadde etterlatt seg en sønn. Det ville ikke forandre noe. Adelstittelen, eiendommene, huset i London, alt sammen ville fremdeles gå til John, men Edmund hadde etterlatt seg en sønn, og det måtte da være mulig for dem å bli kjent med denne mannen? Kunne de ikke oppspore ham og hjelpe ham? Tross alt ville de ikke være den første adelsfamilien som kunne skilte med et kjærlighetsbarn. Alle de uekte barna til den avdøde kongen var blitt tatt imot ved hoffet av den unge
dronningen. De måtte da kunne løfte ham frem fra mørket? Det måtte da finnes eiendommer utenfor stamhuset? Fantasien hennes begynte å boble over i en myriade av muligheter. Hadde ikke den slitsomme kvinnen sagt at gutten var blitt oppfostret av en prest i et respektabelt hjem, og ikke av henne selv og den vulgære ektemannen? Med litt flaks ville han foretrekke faren sin fremfor moren. Han kunne til og med være en gentleman. Hun var naturligvis klar over at hun hadde lovet ikke å si eller gjøre noe som ville avsløre sannheten, men var det nødvendig å holde et løfte så lenge det var gitt til en som Mrs. Trenchard? Hun vred seg. Caroline Brockenhurst var en kald og snobbete kvinne hun ville ha innrømmet såpass men hun var ikke uærlig eller æreløs. Hun visste at hun ikke kunne bryte løftet og gjøre seg selv til løgner. Det måtte finnes en annen vei gjennom labyrinten. Lord Brockenhurst satt fremdeles i spisestuen da hun kom ned, fordypet i et eksemplar av The Times. «Det begynner å se ut til at Peel kan vinne valget,» sa han uten å løfte blikket. «Det ser ut til at Melbourne er på vei ut. Det kommer hun ikke til å like.» «Jeg tror prinsen foretrekker sir Robert Peel.» Ektemannen snøftet. «Naturligvis. Han er tysker.» Lady Brockenhurst hadde ingen interesse av å fortsette samtalen. «Du har ikke glemt at Stephen og Grace kommer til lunsj?» «Har de med seg John?» «Jeg tror det. Han har bodd hos dem i det siste.» «Pokker.» Mannen hennes kikket ikke opp fra avisen. «De vil vel ha penger igjen.» «Takk, Jenkins.» Lady Brockenhurst smilte til butleren, som sto i givakt borte ved buffeen. Han smilte og nikket.
«Ærlig talt, Peregrine, skal vi overhodet ikke få ha noen hemmeligheter?» «Ikke bekymre deg for Jenkins. Han vet mer om denne familien enn hva jeg noen gang kommer til å vite.» Det var sant at Jenkins var et barn av Lymington. Han var sønn av en forpakter, hadde sluttet seg til husholdningen nederst på rangstigen i en alder av tretten, og hadde aldri forlatt dem. Han hadde steget i gradene i årenes løp, helt til han nådde den svimlende tronen som butler. Hans lojalitet til Bellasis-klanen var urokkelig. «Jeg er ikke bekymret for ham. Jeg synes bare det er uforskammet å sette ham på prøve. Enten vi liker det eller ei, er Stephen broren og arvingen din, og han bør behandles med respekt, i det minste offentlig.» «Men ikke privat, gud forby. Dessuten vil han bare arve meg hvis han lever lenger enn meg, og det skal jeg forsikre meg om at han ikke gjør.» «Berømte siste ord.» Men hun satte seg sammen med mannen sin, pratet i vei, underholdt ham med snakk om eiendommen, og var vennligere enn hun hadde vært på mange måneder eller til og med år, kanskje på grunn av skyldfølelsen over det hun ikke fortalte ham. Det endte med at ærede pastor Stephen Bellasis kom tidlig med familien sin, ikke lenge etter klokken tolv. Unnskyldningen han oppga under lunsjen, var at han ville gå en runde i hagen før de spiste, men Peregrine var overbevist om at de kom tidlig bare for å irritere ham. Uansett var verken Mr. eller Mrs. Brockenhurst til stede for å ta imot slektningene da de kom. Stephen Bellasis var lavere og betydelig tyngre enn sin eldre bror, og hadde ikke arvet noe av Brockenhurstsjarmen som hadde gjort Peregrine så tiltrekkende i sin
ungdom, for ikke å snakke om lord Bellasis, som fikk kvinnene til å snu seg i ballsalene med sin mørke, maskuline skjønnhet. I motsetning kjempet Stephens blanke isse for å holde på de få grå hårstråene han sirlig gredde over den hver morgen, og under den underlig frodige, lange, grå barten var haken bløt og svak. Grace, hans kone, fulgte etter ham inn i den store salen. Hun var eldst av de fem døtrene til en baronett i Gloucestershire, og var vokst opp i håp om noe bedre enn en tykk og ubemidlet yngre sønn. Men hun hadde overvurdert verdien sin på ekteskapsmarkedet, og Grace, med sine lysebrune øyne og smale lepper, var absolutt materiale for en sønn nummer to, noe moren hadde fortalt henne gjentatte ganger. Hennes stand og oppfostring burde tilsi at unge Grace kunne sikte høyt og skaffe seg en god posisjon, men utseendet og den beskjedne medgiften hadde sørget for at hun ikke kunne ha noe håp om å oppnå det. Idet hun tok av seg kappen, kysehatten og hanskene og ga dem til lakeien, stirret hun på den store vasen med syriner på bordet ved bunnen av den brede steintrappen med lave trinn. Grace snuste inn den søte duften. Hun elsket syriner, og det ville ha gledet henne voldsomt å fylle hjemmet sitt med dem. Men entreen i presteboligen var for liten til noe så storslått. John Bellasis marsjerte forbi moren sin. Hun var alltid så treig, og han var utålmodig etter et glass med et eller annet. Han ga spaserstokken sin til tjeneren, gikk rett inn i spisesalen og bort til samlingen med krystallkarafler på sølvbrettet til høyre for den store marmorpeisen. Før Jenkins rakk å ta ham igjen, hadde han tatt en karaffel og skjenket opp en stor klunk med brandy, som han kylte ned i én slurk. «Takk, Jenkins,» sa han og snudde seg
mot butleren. «Gi meg en til.» Jenkins skyndet seg etter ham gjennom rommet og hentet en liten, uåpnet flaske. «Soda, sir?» svarte han. «Ja.» Jenkins blunket ikke engang. Han var vant til Mr. John. Han fylte på med brandy i glasset, blandet den med soda og holdt frem drinken på et lite sølvbrett. John tok den og gikk tilbake til foreldrene sine, som satt rundt i salongen på den andre siden av hallen. Samtalen stanset da han kom inn. «Der er du,» sa Grace. «Vi lurte på hva som var skjedd med deg.» «Jeg kan fortelle dere hva som vil skje med meg,» svarte han og hvilte pannen mot et kjølig vindusglass mens han stirret ut over parken, «hvis jeg ikke får skaffet til veie noen midler.» «Det tok jammen ikke lang tid,» sa lord Brockenhurst. «Jeg trodde vi ville ha kommet til desserten før du begynte å be om penger.» Han sto i døråpningen sammen med sin kone. «Hvor har dere vært?» sa Stephen. «Vi var på Lower Farm,» sa Caroline bryskt idet hun passerte mannen sin og gikk inn. Grace reiste seg for å hilse på henne, og Caroline ga henne et kort, kjølig kyss. «John? Hva sa du?» «Jeg mener det,» sa John. «Det er ingen annen utvei.» Han snudde seg og møtte blikket til tanten. «Ingen annen utvei for hva da?» spurte Peregrine der han sto med hendene på ryggen og varmet seg foran peisen. Selv om det var en behagelig, solfylt junidag ute, var det et stort bål som brant livlig i peisen. Caroline likte at alle værelsene var varme som drivhus. «Jeg har en skredderregning jeg må betale, og husleien i Albany.» John ristet på hodet og gestikulerte med