1 Julefreden senker seg

1 Julefreden senker seg «Du setter aldri dine bein i den kirken mer! Aldri!» brølte mor. Hun stod med armene i kors. På lang avstand så jeg at kvinnen i mitt liv visste nøyaktig hvor jeg hadde vært. Og hun hadde jo rett. På vei hjem fra skolen hadde jeg også denne dagen stukket innom kirken og hilst på kirketjener A. Pedersen. I Lillevik kirke ble han bare kalt A. Han var en bitter, bjeffende mann med ukjent fortid og et halvt år igjen av sitt yrkesaktive liv. Det er en overdrivelse å si at jeg var hans eneste venn, for han har oppfattet meg mer som en plageånd enn som en støtte i livet. Vennene mine skjønner ennå ikke hvorfor jeg har brukt så mye tid på å snakke med den gamle, rare mannen, som vasket gulv og skiftet lyspærer i kirken, og som aldri viste seg blant folk. Mange oppfattet A som en skrulling, og det var mange år siden de andre ansatte i kirken sluttet å spørre om han ville spise lunsj med dem. Utbyttet av mitt forhold til A var noen tørre Mariekjeks som var til overs etter kirkekaffen, og noen gryntende 3

«selvsagt ikke» når jeg et par mandager spurte om han hadde hatt en fin helg. Mor er overbevist om at kontakten med A har vært skadelig for min «sosiale utvikling». De siste ukene før jul var mitt forhold til kirketjeneren noe vi snakket om ved hver eneste middag. 23. desember truet hun med å droppe alt som hadde med jul å gjøre, dersom jeg ikke lovet på ære og samvittighet å bli flinkere til å dyrke kontakten med jevnaldrende venner og bli mer aktiv på Facebook. Som betingelse for tradisjonell julefeiring krevde hun at skoleveien heretter skulle være en bein strek mellom Lillevik ungdomsskole og hjemmet vårt. Jeg mistenker mor for å ha laget en hemmelig liste over bygninger moderne mennesker bør holde seg langt unna. I så fall står kirken øverst på lista. Det er lenge siden hun begynte å planlegge sønnens borgerlige konfirmasjon, og min interesse for det hvitmalte gudshuset har visst tatt både livsgleden og nattesøvnen fra henne. Det var enklere med far, og spesielt denne dagen. Ikke bare hadde han fått juletreet til å stå som støpt i juletrefoten på første forsøk, men kvelden før hadde Stoke slått Wolverhampton 3 2 i en utsatt kamp i den engelske eliteserien. Far har et stort hjerte for sin familie og et enda større hjerte for Stoke. Etter gårsdagens noe uventede seier hadde klubben klatret opp på åttendeplass på tabellen, og høyere oppe hadde ikke de rød- og hvitstripete vært på førti år. Fars humør var som Stokes tabellplassering, et godt stykke over middels. Så dette var ikke en dag han ville bruke 4

til å utfordre juniors gryende kameratskap med en kirketjener på vei over i pensjonistenes rekker. Dessuten delte han egentlig ikke sin kones bekymring for sønnens kirkelige tilbøyeligheter. Far skiftet derfor fokus ved å rope hele familien inn i stuen. Der stod han med et gutteaktig smil og pekte på stjernen i toppen av juletreet. Mor var ikke bare rørt, men også lettet over at julebelysningen virket. Jeg er gammel nok til å undre meg over at mor kunne bli så glad for at julestjernen lyste opp i vår gudløse stue. Hun tror jo ikke det grann på julens budskap. Jeg var også gammel nok til å forstå at det ville være uklokt å snakke om dette akkurat nå. Fars taktikk var en suksess. De to neste ukene snakket vi hverken om kirken eller kirketjeneren. Men nå var juleferien over, og mor var akkurat like mørk i ansiktet som hun hadde vært sist høst. Hun stod på trappa med dype rynker i pannen og gjorde meg oppmerksom på at skolen sluttet for halvannen time siden. Far var på vei til Stoke. Der skulle han få med seg en ligakamp mot Wigan og et oppgjør mot naboklubben Port Vale i FA-cupens tredje runde. Så de neste fem dagene hadde mor fritt spillerom i sin utrettelige kamp mot mine daglige kirkebesøk. 5

2 Tipset Akkurat da ringte telefonen, og mor løp for å ta den. Selv smatt jeg inn på rommet mitt i rekordfart, og der fant jeg fram en førtifem minutter gammel tekstmelding fra Malin. Mor avsluttet telefonsamtalen, og jeg hørte at skrittene hennes nærmet seg. Takk og pris at telefonen er oppfunnet. Nå var det min mobil som ringte og kom meg til unnsetning. «Hallo, Malin,» sa jeg så høyt at mor var nødt til å høre det gjennom døra. Jeg har to skikkelig gode venner, Malin og Markus. Sammen utgjør vi redaksjonen i Lillevik Tidende, byens nyeste avis. Planen er at Lillevik Tidende skal bli en ordentlig konkurrent til Lillevikposten, som kommer ut med to nummer i uka og helst skriver om alt det fantastiske ordfører Peder Paddemyr utretter for byen vår. Lillevikposten er også kjent for sine mange intervjuer med politimester Baldrian Buldrevik, en mann som liker å se bilder av seg selv i avisen, og som ellers er kjent for rask oppklaring av forbrytelser. Ofte litt for rask. «Sorry, Malin, det har jeg glemt!,» sa jeg, fortsatt så høyt 6

at mor måtte høre det dersom hun fortsatt stod ved døra. Det jeg hadde glemt, var avtalen med Malin og Markus. Vi skulle møtes hjemme hos Malin klokka fire, for som Malin hadde sagt med et lurt smil i store fri: «Jeg fikk et fett tips i juleferien!» Fete tips har vi sansen for i Lillevik Tidende. Etter fem utgivelser er avisa blitt godt kjent i byen, og det er ikke lenger slik at det er vi som må oppsøke gode historiene. Historiene har begynt å oppsøke Malin, Markus og meg. Jeg misunner de to vennene mine. I motsetning til meg har de navn som er vanlige for barn på vår alder. Selv heter jeg Kjell Gordon og er oppkalt etter to fotballkeepere som er så gamle at du neppe har hørt om dem: Gordon Banks og Kjell Kaspersen. Gordon Banks var verdens mest kjente keeper da far vokste opp. Om Kjell Kaspersen vet jeg bare at han er den eneste keeperen som har scoret mål for Norge, og det gjorde han den dagen far ble født. Selv kom jeg til verden en vakker dag tjue år etter at Gordon Banks spilte sin siste kamp. Da hadde min far forlengst bestemt hva jeg skulle hete. Min mor var skeptisk til navnevalget, men inngikk et kompromiss med sin ektemann. Han fikk velge navnet, mens hun fikk bestemme at gutten ikke skulle døpes i kirken. Storesøsteren min ble døpt etter loddtrekning. Det er vel unødvendig å si at det var mor som tapte trekningen. I dag er det bare far som kaller meg Kjell Gordon. Alle andre sier bare KG. 7

Jeg misunner Markus og Malin av en annen grunn også. Malin er datter til presten i Lillevik og får gå i kirken akkurat når hun vil. Markus er katolikk. Han går i en annen kirke, og begge sier at kirkegreier kan være dønn. Det skjønner jeg ikke. Om halvannet år skal Malin og Markus konfirmeres i hver sin kirke, og foreldrene deres har aldri bedt dem fritatt fra skolegudstjenestene før jul. «Hva er det fete tipset du har fått, da, Malin?» spurte jeg i store fri. «Hold dere fast. Julekollekten er stjålet fra kirken. Nesten 23 000 kroner er borte!» «Er noen mistenkt?» «Far og de andre som jobber i kirken, tror det er A som har tatt pengene. I morgen skal de anmelde tyveriet til politiet,» svarte Malin. 8