Tor Åge Bringsværd Panama
PA «Oh Tiger,» sagte jeden Tag der kleine Bär, «wie gut es ist, dass wir Panama gefunden haben, nicht wahr?» Janosch: Oh wie schön ist Panama, 1979
Hva er det du har på puten din, oldefar? Det er et kvinnebryst. Alle gamle menn burde ha et kvinnebryst å hvile hånden på når de skal sove. Men det er jo bare en myk gummiklump? Gjør samme nytten.
HVER MORGEN KOMMER DE MED EN LITEN TØYGRIS TIL meg. De vil jeg skal snakke med den. Betro meg til den, fortelle alt slikt som jeg ellers ikke sier til noen. De mener det godt. De tror den vil hjelpe meg å huske. Hvem er dere? spør jeg. Vi er oldebarna dine, svarer de. Og så ler vi litt sammen. De har lett for å le, disse oldebarna mine. Det skal de ha. Vi overlevde regnværet, de tusen solene, snøen som aldri ville smelte og hullet i himmelen. Til og med Den store bedrøvelsen overlevde vi. En skulle nesten tro vi var kakerlakker. Men det er vi ikke. Og det sier jeg til dem hver mandag. Gled dere, unger, sier jeg. Gled dere over alle som rakk å hoppe ut av kjelen før vannet begynte å koke. Gled dere over at vi har to armer og ikke legger egg. Gled dere over at vi har nesa midt i fjeset og kan klø oss i begge ørene. Gled dere over at vi er som vi er og kan leve mellom fire vegger. Som regel heter jeg Jonas og litt til. Hva heter du egentlig? sier de til meg. Jeg heter Jonas og litt til, svarer jeg bestandig. Også det ler vi av. Vi ler av nesten alt mulig. Vi ler til vi mister pusten. Av og til må vi rulle oss på gulvet, så mye ler vi. Og det gjør ikke noe. Det gjør
ingen verdens ting, roper vi til hverandre. For ennå er det grønt nok til alle. Ennå har vi grønt i skuffer og skap. Tøygrisen er nøyaktig slik jeg rablet den i luften en dag. Hadde jeg visst at de kom til å lage den, ville jeg gjort meg mer flid. For egentlig minner den mer om en kalv. Men de ville overraske meg. Og nå kaller jeg den gris for å glede dem. Hvordan kom jeg hit? Vi fant deg i skogen, sier de. Det virket som om du hadde virret omkring i flere dager. Det er fordi tiden er blitt en krøll for meg, forklarer jeg dem. Jeg vet ikke lenger hva som kommer først og hva som kommer etterpå. Du kunne blitt spist av en snerk, sier de alvorlig. Vær glad for at vi fant deg. Jeg er glad, sier jeg. Og stapper munnen full av grønt. (Det hjelper mot det meste.) Jeg har vært her i litt over en måned. Fra første dag kalte jeg dem oldebarn. Selv om vi er aldri så ulike. For merkelig nok føler vi at vi hører sammen. Uten at vi riktig kan forklare det. Så en gang må vi ha hatt noe felles. Noe viktig. Noe som har betydd noe. Hvor lenge har de selv levd her ute i ødemarken, i det store felleshuset av stein og tømmerstokker? Helt siden den store bedrøvelsen, svarer oldebarna
mine. Og det er veldig lenge siden. Ja, sier jeg. Det er det nok. Det må det være. Finnes det andre steder som dette? Nei, svarer de og ser på hverandre. Ikke som dette. Men steder som kanskje er annerledes? Oldebarna mine vil helst være i fred for resten av verden. De liker ikke å ha andre for tett innpå seg. Vi kan være farlige hvis vi vil, sier de og ler den knitrende latteren sin. Vi kan være farlige for hvem som helst, selv for snerker! Jeg er glad jeg er et unntak. Og det er lite vi trenger for å leve. Vi har vann i brønnen og grønt koker vi selv, i flasker og store glassrør. De har lært meg å skrive i luften. På små skydotter. Med en slags fingerlykt. Ofte når jeg ligger alene, lager jeg gule sirkler og streker i mørket. På et språk ingen av oldebarna mine kjenner. Men som de likevel kan lese. Slik de greier å forandre alt som kommer ut av munnen min og vri det til lyder jeg aldri har hørt. Og hva skjer vel ikke i ørene mine hver gang noen av dem snakker til meg? Men slik kan vi forstå hverandre. Og det er det eneste som betyr noe. Fortell om før du kom til oss. Fortell om den forrige oppvåkningen din, oldefar. (Det er Mira som spør, den minste av dem. Hun som går på hjul.)
Det er den de liker best å høre om. Det må være vondt å ikke huske, sier Mira. For den gang da du var på det andre stedet husket du jo nesten ikke noe av det som var før? Nesten ingenting. Bare alt sånt som ikke betyr så mye. Men det ble bedre etter hvert? Ja. Og så forteller jeg.
Fra forrige oppvåkning 1 Først sitter jeg litt i den gule stolen. Så flytter jeg meg til den grønne. Jeg leser en avis. Den samme som i går. Etterpå går jeg til vinduet og ser på bølgene som fråder mot klippene. Våte, skummende slag mot hard stein. Om og om igjen. Det er det vinduet jeg synes best om. Til slutt setter jeg meg i den gule igjen. Jeg tenner den store stålampen av smijern. Den rosa skjermen er feil. Den viser bilder av dyr. Men ingen slike dyr har noen gang levd på Jorden. Jeg har påpekt det flere ganger. De har lovet å rette på det. Ingenting skjer. Men de behandler meg godt. For kan man ønske seg noe mer enn en gul og en grønn stol ja, til og med en stålampe? Jeg sier det høyt. Lar øynene himle og munnen vri seg nedover. Men de tar alt bokstavelig. Og i morgen vil de spørre hva jeg lo av. Lyset dempes utenfor. Jeg leser avisen en gang til. Den er
av det urgamle slaget. En slik papiravis jeg bare har sett bilder av. Nå har jeg min egen. Da den blå fuglen kommer, har jeg ingenting å gi den. Disse linjene betyr ikke noe. Sier jeg. Og den nikker på det lille, kloke hodet sitt og flyr bort gjennom veggen. Slik den pleier. Jeg vet: Nå kommer de snart med nål og slanger. Det er tid for søvn og tid for å fôres. Jeg reiser meg og bukker. Og jeg kan høre at de klapper utenfor. Enda en dag har jeg gitt dem det de vil ha og aldri blir trett av. 2 Da jeg våkner er jeg tilbake i den gule stolen. Jeg vet ikke hvor jeg er mens jeg sover. Jeg vet ikke hva de gjør med meg, hvem de er og hva de vil. Men jeg vet hvor lenge jeg har vært her. For jeg har laget streker på veggen. Sytten streker. Sytten dager. Overlatt til meg selv. Og til den lille, blå fuglen. Jeg kan fortelle den hva som helst. Den bringer det videre. Og sender en hilsen tilbake. De spør om alt er slik jeg vil ha det. To ganger har jeg hilst på en vokter. Det er en kvinne som kaller seg Tarla. Hun er like høy som meg. Har blondt hår. Som meg. Og veier antagelig omtrent det samme. Det som skiller oss er de store brystene hennes. Første gang hun kom, var de enorme. Andre gangen var