Trond Giske La læreren være lærer Veien til en skole der alle barn kan lykkes
Til Una
Give a man a truth and he will think for a day. Teach a man to reason and he will think for a lifetime. Fritt etter Dr. Phil Plait «The Bad Astronomer»
Del 1 Målet
1 Det viktigste i livet Vi husker alle den dagen vi begynte på skolen. En dag fylt av spenning og forventning. Skoleveien. Møtet med læreren. Den første timen med utdeling av blyant og viskelær. Medelevene, noen kjente fra nabolaget, mange ukjente fjes. Starten på den lange reisen. Hver høst kommer rundt 60 000 nye førsteklassinger til skolene våre. Med drømmer og forventninger. Med foreldre som håper at skolen skal ta vare på barna deres, at deres datter eller sønn skal få de kunnskapene og ferdighetene som skal til for at de klarer seg godt i livet. Den grunnleggende visjonen med den norske skolen er å sørge for at det håpet blir til virkelighet. For meg er dette det fineste uttrykket for den norske velferdsmodellen for Norge: En skole som skal møte alle barn, med alle deres ulike bakgrunner, erfaringer og egenskaper, på en god og tillitsfull måte. En skole som skal gi alle barn lik mulighet til å lykkes, på tross av svært ulike utgangspunkt. En skole med lærere som går til jobben med mål om å se hvert enkelt barn, hjelpe hvert enkelt barn, utvikle hvert enkelt barn. Det finnes ingen viktigere jobb. Få ting kan måle seg med gleden over barna våre. Fryden det er å holde barnet for første gang, se barnet ta
sine første skritt, si sine første ord, dag for dag utvikle seg, spørre og lære, le og gråte, bli sitt eget menneske. Det er heller ikke noe som oppleves som et mer overveldende ansvar enn å få barn. Ingenting er viktigere for oss enn at det går bra med barna våre. At de trives og er trygge. At de får venner og føler tilhørighet i et trygt sosialt miljø. At de utvikler seg, lærer grunnleggende ferdigheter, opplever mestring og får med seg den kunnskapen de trenger. Det viktigste i livet må være det viktigste i politikken. Politikk handler om mennesker, om hvordan vi som tar politiske beslutninger, kan bidra til at folk får enda større muligheter til å realisere drømmene sine, gjøre sine egne valg, leve gode liv. Det norske samfunnet bygger på drømmen om at hvert enkelt menneske skal ha lik mulighet til å lykkes i samfunnet, til å utvikle sine evner, til å føle seg nyttig og verdifull. Nettopp fordi dette er kjernen, er skolepolitikk så viktig. Nest etter hvilke foreldre man har, er det ingenting som betyr mer for barn og unges muligheter i livet enn hvilken skolegang de får. Våre politiske valg har dermed stor betydning for barn og unges liv. Utviklingen av det moderne Norge handler om utvidelse av tilbudet om skolegang for alle. Drømmen om at jenter og gutter som vokste opp under ulike kår, skulle få den samme sjansen til å lære, virket en gang i tiden fjern og uoppnåelig. I dag er dette grunnverdien i norsk skole. Dessverre er vi langt fra målet. Dagens skole klarer ikke å møte alle barn godt nok. Vi
klarer ikke å hjelpe alle som trenger ekstra støtte for å knekke lese- og skrivekoden. Vi klarer ikke å forhindre at noen faller av allerede tidlig i grunnskolen og opplever stadig større mestringsproblemer i flere og flere fag. Vi klarer ikke å hjelpe alle dem som sliter med psykiske problemer, angst og selvskading. Vi klarer ikke å forhindre at en del av dem tar livet av seg. Vi klarer heller ikke å forhindre at mange går inn i voksenlivet så preget av rusmisbruk at de aldri kommer ut i arbeid. Og vi lar mange avslutte skolegangen uten papirer på at de har fullført videregående skole. Tallenes tale er klar og brutal: Nesten én av fire møter voksenlivet uten å ha bestått videregående skole. De kommer til å stå svakest i kampen om arbeidsplassene, de kommer til å være sterkt overrepresentert i uførestatistikken, de kommer til å ha dårligst økonomi og lavest levealder. Det dreier seg om 15 000 ungdommer hvert eneste år. [1] Hvorfor skaper ikke dette et sosialt ramaskrik? Svaret er like enkelt som det er nedslående: Det er barna til de mest ressurssvake som i størst grad havner utenfor. Hadde skolen lyktes like dårlig med barna til den vellykkede middelklassen, ville det blitt tatt affære umiddelbart. Dette rammer først og fremst dem som har liten innflytelse, og som mangler stemme. Det er helt uakseptabelt. Et år på Nardo
På skolene rundt om i Norge møter vi de fremste ekspertene på norsk skole: lærerne og alle de andre som jobber der. De kan være de tøffeste kritikerne av det som ikke er godt nok. Samtidig er det de samme menneskene som ble værende i skolen selv da lønningene ble hengende etter, som ble værende selv om statusen ble lavere og budsjettene kuttet. Mange forteller om problemer. Men minst like mange forteller om gleden ved å undervise, om nye undervisningsopplegg, nye måter å utvikle skolen på. Ett budskap går igjen hos mange: At den skolepolitiske debatten i offentligheten ofte er vanskelig å kjenne seg igjen i. At det er for stor avstand mellom den skolen som beskrives i stortingsmeldinger, og det som skjer i klasserommet. At vi som tar beslutningene, ikke vet nok om hvordan virkeligheten i skolen er. «Politikerne må gjøre mer enn å si at læreren er viktigst. De må forstå hva dette innebærer og vise det i praksis», skrev daværende leder i Utdanningsforbundet i Sør-Trøndelag, Lisbet Strickert, i en kronikk i Adresseavisen på UNESCOs internasjonale lærerdag 5. oktober 2013. [2] Budskapet var lett å forstå, og jeg bestemte meg for å lære mer. Ikke gjennom enda flere korte besøk hvor rektor og lærere hastig og pliktoppfyllende i løpet av en time eller to prøver å fortelle om sin skolehverdag og svare på mine spørsmål, samtidig som lokalavisen tar bilder og spør hva jeg synes om den lokale skolen. I stedet tok jeg kontakt med min egen barneskole, Nardo, og spurte om jeg kunne få følge dem fra første skoledag
og gjennom skoleåret, uten presse, for å forstå mer av hvordan skolehverdagen ser ut. Nardo skole ligger i en ganske alminnelig bydel i Trondheim. Som så mange norske skolekretser består den av familier med ulike sosiale og økonomiske kår, et mangfold av barn. Jeg valgte ikke å være på Nardo fordi skolen er annerledes enn andre, eller fordi de arbeider på en spesiell måte som andre bør ta eksempel av. Jeg ba om å få være på Nardo nettopp for å få oppleve en alminnelig skolehverdag i en alminnelig skolekrets. Og kanskje også fordi det var den skolen som en gang var min verden, i årene fra barn til ungdom. I løpet av dette året ble jeg bedre kjent med min gamle barneskole, hvor jeg en augustdag i 1973 stod som spent førsteklassing. Skjønt gammel, skolen som var nesten ny da jeg begynte der, er for lengst revet og erstattet med et flott, nytt bygg. Klasserom er erstattet med felles arealer for hvert trinn. Den gamle gymsalen som lå midt i skolebygningen, er erstattet av et auditorium, skolens hjerte. Lærerne er også nye, ikke en eneste av mine gamle lærere er der lenger. I stedet har noen av mine gamle medelever valgt en lærerkarriere på Nardo. Ved alle mine besøk har jeg blitt tatt godt imot av ansatte og elever. De har gitt meg et innblikk i sitt arbeid og sin virkelighet. Det er jeg dypt takknemlig for. Tiden på Nardo har gitt meg en ydmykhet for det som kreves av lærere og alle andre ansatte i skolen, og for den jobben som gjøres. Samtidig har jeg sett at det virkelig er avstand mellom det vi snakker om i