Vokterhundmanual. En veiledning til brukere av vokterhund som tiltak mot rovviltskader på bufe. Planteforsk Grønn forskning 24/2002.

Vokterhundmanual En veiledning til brukere av vokterhund som tiltak mot rovviltskader på bufe Planteforsk Grønn forskning 24/2002 Inger Hansen Frank Christiansen John D.C. Linnell og Reidar Andersen

Vokterhundmanual En veiledning til brukere av vokterhund som tiltak mot rovviltskader på bufe Inger Hansen 1, Frank Christansen 2, John D.C. Linnell 3 og Reidar Andersen 3 Planteforsk Grønn forskning 24/2002 1 Planteforsk Tjøtta fagsenter 2 Nord-Trøndelagsforskning 3 NINA Norsk institutt for naturforskning ISBN 82-479-0319-9 ISSN 0809-1757 2002 Pris: NOK 100,- For bestilling kontakt: Planteforsk Tjøtta, 8860 Tjøtta Tlf.: 750 46 600 Faks: 750 46 628 tjotta@planteforsk.no Forsidebilde: Pyreneerhunden Cassie vokter sauene hjemme på gården hos familien Bakken i Nybergsund (foto: I. Hansen). 1

FORORD I 2001 ble det sluppet drøye 2,3 millioner sau og lam på beite i Norge. Av disse ble 4 690 sauer og 25 201 lam erstattet som rovviltdrepte. Tapene grunnet rovvilt alene er ikke alvorlig store på et nasjonalt nivå, men når enkeltbesetninger i rovviltutsatt område kan miste over 50% av beitedyrene grunnet predasjon, får problemene en annen dimensjon. Målsettingen fra St.meld. nr. 35 (1996-1997), Rovdyrmeldingen, er å ha levedyktige bestander av store rovdyr, samtidig som det skal være et aktivt bruk av utmark og utmarksressurser. For at sauenæring skal kunne drives i områder med etablerte rovviltstammer, ble det i Rovviltmeldinga foreslått en økt satsing på forskning innen forebyggende tiltak. Et av de forebyggende tiltak som har fått størst oppmerksomhet de senere år, er bruk av vokterhund. Bruk av vokterhunder i rovdyrutsatte områder er benyttet i en rekke land, og det er hevet over tvil at tiltaket reduserer antall rovviltdrepte bufe. Men bruksmåter og anbefalinger fra utlandet er ikke direkte overførbare til norske forhold. Utfordringen er å finne den beste måte å bruke vokterhunder på under ulike forutsetninger og naturgitte forhold. I denne vokterhundmanualen er eksisterende nasjonalt og internasjonalt materiale vedrørende ulike bruksmåter, sosialisering, besetningsstørrelser, ressursbruk osv. sammenstilt. Målet med manualen er å gi nødvendig veiledning først og fremst til nye brukere av vokterhunder i Norge, men vi tror også at mer erfarne vokterhundbrukere og ikke minst forvaltningen kan ha nytte av denne veilederen. Manualen er i sin helhet skrevet av Inger Hansen og Frank Christiansen, mens Reidar Andersen og John Linnell har bidratt i forbindelse med disposisjonsarbeidet, med kommentarer og anbefalinger. Takk også til Øyvind Holm og Ronald Bjøru for gjennomlesning og nyttige innspill. Vi takker Miljøverndepartementet for finansiering av prosjektet. Tjøtta og Steinkjer, 1. mai 2002 Inger Hansen Frank Christiansen - s - 2

SAMMENDRAG Vokterhunder benyttes i dag i flere land som forebyggende tiltak mot rovviltskader. Tiltaket har generelt vist en sterk tapsreduserende effekt. De fleste bruksmåter i utlandet er basert på at vokterhunden sosialiseres på sau i tidlig valpealder, og hunden vil dermed oppfatte sauene som sine flokkmedlemmer som den vil forsvarer mot rovvilt. Et effektivt forsvar forutsetter imidlertid at sauene går i flokk. Det norske saueholdet er karakterisert ved at sauene beiter spredt på store og u-inngjerdede utmarksbeiter. For at bruk av vokterhund skal kunne bli et effektivt tiltak i Norge, må derfor sauene samles, enten ved gjeting eller ved bruk av inngjerdede beiter. Alternativt kan man finne nye måter å bruke vokterhund på som er bedre tilpasset det tradisjonelle norske saueholdet. Av de seks ulike bruksmåter for vokterhund som er beskrevet, anbefales tre metoder benyttet under norske forhold: Vokterhunder på patrulje, vokterhunder brukt i kombinasjon med gjeting og vokterhunder på inngjerdet beite. Den første metoden krever ikke at sauen går i flokk eller at hundene er sterkt sosialisert på sau, og er dermed tilpasset det norske beitebruket. De andre metodene krever en omlegging av saueholdet, men har imidlertid vist seg å ha en enda sterkere tapsforebyggende effekt. Den forebyggende effekt er diskutert opp mot tiltakets kostnader og ulemper, som arbeidsinnsats, reduserte slaktevekter, gjerdehold og et utvidet innmarksbruk. Ulike bruksmåter krever ulik styrke av sosialisering mellom hund og sau. En punktvis beskrivelse over sosialiseringsopplegget sett i forhold til bruksmåte er gitt. I tillegg gir veilederen også nyttige tips om rasevalg, valg av valp og dressur. SUMMARY The use of livestock guarding dogs to protect sheep from predators has in many countries shownto be an effective method to reduce predation losses. The principle of livestock guarding dogs is based upon a strong social bonding between the dogs and the sheep during the doig s puppy stage. The dog will perceive the sheep as pack members, which it will defend if necessary. An assumption for defending the sheep effectively from predators is that the sheep appear in gathered flocks. However, traditional methods of using dogs to protect sheep are difficult to apply to Norwegian conditions, because sheep in our country graze scattered in open mountain or forest ranges. If the traditional method is to be used, sheep need to be herded or graze within a bounded pasture, or alternative methods adjusted to the scattered grazing pattern should be found. Of six different livestock guarding dog methods described, three of them are recommended for Norwegian conditions: patrolling with livestock guarding dogs; livestock guarding dogs used in combination with herding; and livestock guarding dogs in fenced pastures. The first method does not require that sheep flock or that the dog is strongly bond to the sheep, and is therefore suited to areas with widely dispersing sheep. The two latter methods require a reorganization of the traditional Norwegian sheep grazing management. However, these are stronger methods that may reduce sheep losses towards zero. The preventive effects of the different methods are discussed according to costs and disadvantages, increased work input, reduced slaughter weights, fencing, and an increased use of home fields. Different ways of using the dogs need different socialization programmes. A description of the socialization procedure regarding each method is given. The manual also gives recommendations about breeds, puppy choice and obedience training. Nøkkelord: Vokterhund; Sau; Rovvilt; Predasjon Key words: Livestock guarding dogs; Sheep; Carnivores; Predation 3

INNHOLDSFORTEGNELSE FORORD...2 SAMMENDRAG / SUMMARY...3 INNHOLDSFORTEGNELSE...3 1 INNLEDNING...5 2 PRINSIPPET VED BRUK AV VOKTERHUND...5 2.1 Vokterhundprinsippet...5 2.2 Forskjeller mellom gjeterhunder og vokterhunder...6 2.3 Vokterhundenes atferd overfor predatorer...7 3 BRUKSMÅTER, TAPSREDUSERENDE EFFEKT OG KOSTNADER KNYTTET TIL TILTAKET...7 3.1 Bruksmåter...7 3.2 Tapsreduserende effekt...9 3.3 Arbeidskostnader...10 3.4 Årlige kostnader ved hundehold...11 3.5 Andre kostnader...11 4 SOSIALISERING AV HUND OVERFOR SAU...12 4.1 Den kritiske periode for sosial preging...12 4.2 Sosialiseringsmetode for flokkvoktere (metode 1-3)...12 4.3 Sosialiseringsmetode for territorialvoktere (metode 4-6)...14 4.4 Oppstalling av hunden gjennom vinteren...15 5 FORSLAG TIL PROBLEMLØSNINGER...16 5.1 Valpen/unghunden biter i øret og halen på sauen...16 5.2 Valpen/unghunden løper etter sau...16 5.3 Valpen er ikke godt nok sosialisert på sau til å fungere som flokkvokter...16 5.4 Hunden rømmer fra sauen (flokkvoktere)...17 5.5 Hunden vandrer for langt unna gården (gårdsvoktere)...18 5.6 Hunden er dominant...18 5.7 Hunden er sky overfor folk...18 5.8 Hunden er aggressiv overfor folk...18 6 AKTUELLE VOKTERHUNDRASER...19 6.1 Rasevalg...19 6.2 Hvordan velge den rette valpen?...20 7 DRIFTSTILPASNINGER...21 7.1 Tilpasning av drifta til ulike bruksmåter...21 7.2 Ulemper ved ulike driftstilpasninger...22 8 ANBEFALINGER UNDER NORSKE FORHOLD...23 8.1 Antall vokterhunder pr saueflokk...23 8.2 Bruksmåter under norske forhold...23 8.3 Behov for vokterhunder...24 8.4 Årlig behov for offentlig støtte...24 8.5 Skadeforflyttende effekt...25 8.6 Generelt om vokterhund som forebyggende tiltak...25 VEDLEGG 1 RELEVANT LOVVERK FOR HUNDER...26 VEDLEGG 2: PROSEDYRER FOR INNFØRSEL AV HUND FRA UTLANDET...28 VEDLEGG 3: ADRESSER TIL OPPDRETTERE OG VOKTERHUNDSPESIALISTER...30 VEDLEGG 4: AKTUELLE WEB-ADRESSER...33 VEDLEGG 5: INFO OM NORSK VOKTERHUNDFORENING...34 VEDLEGG 6: AKTUELL VOKTERHUNDLITTERATUR...35 4

1 INNLEDNING Bruk av vokterhund som forebyggende tiltak mot rovviltskader har århundre lange tradisjoner i Sør- og Øst-Europa og i Asia. I USA ble vokterhund introdusert på 1970-tallet, og har vist seg å være et svært effektivt tiltak. Amerikanske forskere har funnet ut at vokterhunder kan redusere predasjonstapene fra 11 til 100 % og at 82 % av hundene utgjør en økonomisk gevinst for bøndene. Opplæring av vokterhunder i dag er vesentlig forskjellig fra tidligere tider. Vokterhunder ble brukt allerede for ca 2000 år siden og da benyttet sammen med små buskapsflokker og en gjeter, mens dagens vokterhunder (bl.a. i USA) kan benyttes til å vokte saueflokker på over 1000 dyr. Hundene kan arbeide alene sammen med sau innenfor en inngjerding eller under begrenset tilsyn av gjeter i utmark. For å være effektive mht denne bruksmåten, kreves det at hundene er sterkere knyttet (sosialisert) til sau enn til mennesker, slik at de følger sauen døgnet rundt. Selv om bruk av vokterhund under geografiske forhold som kan sammenliknes med Norge viser en effektiv reduksjon av rovdyrpredasjon på småfe, er imidlertid de norske driftsformene i saueholdet ulikt fra andre land. Den tradisjonelle vokterhundmetoden er vanskelig å benytte i Norge, først og fremst fordi sauene beiter spredt over store og uavgrensede områder. Under våre forhold må det sannsynligvis tilrettelegges for endrede driftsformer i saueholdet; enten må en igjen starte med sauegjeting, gå over til saueraser med utpregede flokkegenskaper eller i større grad benytte inngjerdet beite, f.eks. i kombinasjon med vår- og høstbeiting. Alternativt må man finne nye måter å bruke vokterhund på som er bedre tilpasset vårt eksisterende sauehold. Denne vokterhundmanualen er ment å være en veileder til nye vokterhundbrukere. Den skal gi en innføring i prinsippene ved bruk av vokterhund (kap. 2), beskrive ulike bruksmåter, samt tapsforebyggende effekt og kostnader knyttet til hver enkelt bruksmåte (kap. 3), og den skal gi retningslinjer for hvordan hunden bør sosialiseres i forhold til de ulike bruksmåtene (kap. 4). Det gis også forslag til løsning på de vanligste problemene en kan møte (kap. 5) og en oversikt over de vanligste vokterhundsrasene og hva en bør se etter ved valg av valp (kap. 6). Behovet for driftstilpasninger i forhold til de ulike bruksmåter (kap. 7) og nyttige anbefalinger om antall hunder pr flokk m.m. (kap. 8) er gitt. Forskrifter som gjelder bruk av vokterhund og regler ved import av hund er vedlagt (vedl. 1, 2), nyttige adresser (vedl. 3, 4) samt info om Norsk Vokterhundforening (vedl. 5). Til slutt er den mest aktuelle vokterhundlitteraturen listet opp (vedl. 6). 2 PRINSIPPET VED BRUK AV VOKTERHUND 2.1 Vokterhundprinsippet Det tradisjonelle vokterhundprinsippet er basert på en gjensidig og sterk sosial binding mellom hund og sau, hvor hunden oppfatter sauene som sine flokkmedlemmer som den om nødvendig vil forsvare, og hvor sauene gjensidig aksepterer hunden. Dette oppnås ved å la valpen vokse opp sammen med sau fra 5-6 ukers alder og med restriktiv menneskelig kontakt under den kritiske perioden for sosial preging, som hos hundedyr varer fra 3-12 ukers alder. 5

Ved sterk preging på sau vil en kunne få en hund som kan vokte saueflokken alene, uten at det er mennesker til stede. En god vokterhund må oppfylle tre krav: 1. Den skal holde seg til flokken ( attentive ), 2. Den må ikke vise predatoratferd ( trustworthy ), og 3. Den må beskytte flokken ( protective ). Den første egenskapen etableres ved sosialiseringen av valpen på sau (se kap. 3), mens de andre egenskapene ligger mer eller mindre i vokterinstinktet og utvikles fra ½ års alder og oppover. En god sosialisering på sau reduserer også risikoen for at hunden senere skal vise predatoratferd overfor sauen. Imidlertid kan vokterhunder brukes på ulike måter, avhengig av driftsopplegget i saueholdet, rovvilttetthet, beiteområdets beskaffenhet m.m. Graden av sosialisering på sau avhenger av bruksmåten (jf. kap. 3 og 4). 2.2 Forskjeller mellom gjeterhunder og vokterhunder Det finnes to ulike typer bufehunder som hjelper saueiere over hele verden: Gjeterhunder, som er spesialister mht. å flytte saueflokker fra sted til sted, og vokterhunder som beskytter buskap fra ville predatorer. Forskjellene mellom de to bufehundene er åpenbar, både i morfologi og anatomi. Den mest i øyenfallende forskjellen, hvilken også er den viktigste i brukssammenheng, er hundetypenes atferd. En slik oversikt er forsøkt framstilt i nedenstående tabell: Tabell 2.1: Forskjeller i morfologi og atferd mellom gjeter- og vokterhunder (Christiansen, 2000) Gjeterhunder Vokterhunder Eksempler på raser Australsk kelpie Australsk shepherd Border collie New Zealand huntaway Anatolsk gjeterhund Pyrenèerhund Maremma Sarplaninac (Shar Planinetz) Morfologi Atferd 10-20 kg Stående, hengende- eller "knappører". Farge oftest svart med hvite eller brune tegn; noen hvit/grå med mørkere flekker "Jage-og-bite" Aktiv rundt flokken Trenet til å respondere på menneskelig kommando Har motorisk atferd spesifikk til oppgaven: eye, heeling, som er arvbart 30-55 kg Hengører Farge oftest hvit eller grå, noen er brune med mørkere markeringer "Aldri" jage eller bite Passiv rundt flokken Sjelden trenet til å respondere på kommandoer Har ingen oppgavespesifikke atferder: men former sterke sosiale bånd med flokken gjennom tidlig og vedvarende assosiasjon Gjeterhunder er selektert for å vise predatoratferd, som "eye" (stirreatferd), "stalk" (liste, lure), fange eller bite (i hasene; "heeling"), en atferd som i utgangspunktet ikke godtas av 6

vokterhunder. Skal en vokterhund benyttes i en drift med gjeterhunder, bør den derfor være vant med gjeterhunder fra valpestadiet av. Vokterhunder er derimot selektert for å beholde en valpeaktig (juvenil) atferd også i voksen alder, noe som begrenser utviklingen av predatoratferden. Uten denne predisponering, ville de ikke ha vært å stole på og kunne ikke bli sluppet alene sammen med saueflokken. Generelt for vokterhundrasene er at de viser typiske valpeaktige signaler: Underdanighet overfor sau; ambivalent atferd overfor potensiell fare (veksler mellom å nærme seg og å trekke seg tilbake - et tegn på usikkerhet); varsling på alt som er ukjent; sterk flokktilhørighet m.m.. Selv hodeog øreformen har valpeaktige trekk. Sauene tolker disse signalene positivt fordi de er svært forskjellige fra atferden og utseende til voksne predatorer. 2.3 Vokterhundenes atferd overfor predatorer Med bakgrunn i at hunder og ville canider tilhører samme zoologiske familie (Canidae), betyr dette at vokterhunder kan kommunisere bedre med de ville canidene enn med andre rovviltarter, og de vil ha et felles sosialt atferdsrepertoar. Dersom vokterhunden står overfor en ulv eller coyote den kjenner, vil dette forstyrre dennes predatoratferden. Begge vet om hverandre via lukt, hørsel, syn m.m. Ulver dreper derfor meget sjelden vokterhunder. Vokterhunder er ennå ikke prøvd overfor skandinavisk ulv, men vi er kjent med at de takler godt konfrontasjoner med ulver i Midtøsten (som er mindre i størrelse enn vår ulv) og coyoter. De vil likevel sjelden klare seg i nærkamp med en Nordamerikansk ulv. Erfaringer fra Norge har vist at vokterhunder uten store problemer kan jage bort gaupe, jerv og bjørn. Disse rovviltartene synes å være nokså lettskremte. Den aller vanskeligste predatoren mht fredet rovvilt er sannsynligvis kongeørn. Forsøk i Hattfjelldal viste at vokterhunder på patrulje ikke klarte å forhindre tap til kongeørn. Erfaringene med bruk av vokterhund overfor Golden Eagle i USA er den samme. Det er viktig å lære å kjenne sin vokterhund mht. oppførsel overfor inntrengere. Ofte vil en høre på vokaliseringen hos hunden hvorvidt det er fare på ferde. Både toneleiet og variasjonen av dette kan være et tegn på usikkerhet hos hunden, og blir ofte benyttet for å varsle andre (hunder eller mennesker/gjetere) om en potensiell fare i form av et rovdyr. Samtidig kan en høre at hyppigheten på bjeffene øker ved potensiell fare. Dette er tegn/lyder gjetere som har fulgt vokterhunder i utmarka har lært seg å lytte til, tyde og dermed reagere på. 3 BRUKSMÅTER, TAPSREDUSERENDE EFFEKT OG KOSTNADER KNYTTET TIL TILTAKET 3.1 Bruksmåter Det er i prinsippet seks ulike måter å bruke vokterhund på som kan være aktuelle under norske forhold. Flere av disse måtene kan kombineres: 1. Vokterhunder brukt i kombinasjon med gjeting. Dette er den eldste og mest tradisjonelle metoden, som innebærer et miljø med vokterhunder, mennesker (gjetere), gjeterhunder og sau. Vokterhundene følger gjeteren og saueflokken på de daglige beitevandringene, og kan settes i nattkve om kvelden sammen med vokterhunden(e). 7

Figur 3.1: Vokterhunder brukt i kombinasjon med gjeting. Fra vokterhundprosjektet i Lierne (foto: J. Braa). 2. Vokterhunder brukt alene med sau på inngjerdet beite. Hundene vokter sauen alene innenfor et inngjerdet beite døgnet rundt og uten mennesker eller gjeterhunder tilstede. Beitet kan være innmark og/eller utmark nært opptil, eller i distanse fra gården. Figur 3.1: Vokterhunder brukt på inngjerdet beite i Israel (foto: I. Hansen). 3. Vokterhunder brukt alene med sau i utmarka. Metoden er utprøvd på privat eiendom, bl.a. på rancher i USA, og forutsetter at sauene går noenlunde i flokk. En gjeter holder tilsyn med hund og sau minst en gang pr. dag og det er vanlig å tilrettelegge forholdene best mulig for vokterhunden ved å samle sauene før natta. 4. Vokterhunder brukt løse på patrulje i et beiteområde. Bruksmåten medfører systematisk patruljering med løs hund i beiteområdet, fortrinnsvis på kveld/natt/morgen. Hunden utfører selvstendige patruljeringsrunder, men holder likevel god kontakt med hundefører som samtidig går tilsyn i området. Hunden sporer både sau og rovvilt og hjelper å finne syke dyr og kadavre. Metoden krever ikke at sauene går i flokk og er dermed tilpasset den tradisjonelle norske sauedrifta med spredt utmarksbeiting. 8

Figur 3.2: Vokterhund på patrulje i Ulvådalen, Rauma kommune (foto: I. Hansen). 5. Vokterhunder brukt som gårdsvoktere. Hundene går løse på gården og vokter et område som den oppfatter som sitt territorium. Dette innebærer vokting av sau (som beiter i tilknytning til gården), familien og andre dyr som måtte finnes på gården. 6. Vokterhunder brukt ambulerende ved akutt rovdyrskade. Dette er en variant av patruljeringsmetoden og medfører at hundene settes inn i et beiteområde ved akutte skadesituasjoner for å skremme unna rovvilt. Hundene kan flyttes til nytt område dersom det oppstår nye skader et annet sted. Til forskjell fra patruljeringsmetoden bør tilsynet i skadeområdet utøves meget intensivt over en kortere periode. Metodene 1-3 er i prinsippet varianter av samme bruksmåte og krever at vokterhundene sosialiseres godt på sau, slik at de kan fungere som flokkvoktere og oppholde seg sammen med sau døgnet rundt. Metodene 4-6 krever ikke denne sterke bindingen til sau fordi hundene i større grad styres av eller holder seg nært mennesker. Hundene vokter ikke nødvendigvis saueflokken, men dyr og mennesker som er innenfor deres territorium. Hunder benyttet på denne måten går her under betegnelsen territorialvoktere. 3.2 Tapsreduserende effekt Bruk av vokterhund i kombinasjon med gjeting (metode 1), som har vært under utprøving bl.a. i Lierne kommune, har vist seg å være et meget effektivt tapsforebyggende tiltak som kan redusere tapene i sterkt rovviltbelastede beiteområder ned til 0 %. Samme erfaringer er kjent fra utlandet. Metoden har imidlertid gitt lave lammevekter, bl.a. fordi sauene ble satt i kve om natta, og er på grunn av gjetingen svært arbeidskrevende og kostbar. Hunder som vokter sau alene innenfor et avgrenset beiteområde (metode 2), er et tilsvarende sterkt tiltak og som nærmest kan eliminere rovvilttapene. Metode 2 forutsetter at hundene er godt sosialisert på sau (se kap. 4) og at inngjerdingene ikke er for store. Denne metoden kan, i likhet med metode 1, medføre reduserte lammevekter. Hunder som benyttes alene sammen med sau i utmarka (metode 3), har etter erfaringer fra inn- og utland hatt god skadeforebyggende effekt. Imidlertid krever bruksmåten at flokken samles før natta eller at sauene har gode naturlige flokkegenskaper. De norske sauerasene 9

sprer seg mye i beitet, noe som gjør denne metoden mindre effektiv her til lands. Dessuten kan vokterhunder alene i utmarka medføre mangelfull kontroll under norske forhold hvor vi bl.a. må ta hensyn til allmenn ferdsel. Metoden er heller ikke egnet for bruk i fellesbeiter, der flere av besetningene kan være uvant med hund. Metoden praktiseres, med til dels god erfaring, av et par vokterhundeiere i Norge. Vi tror likevel de færreste får metoden til å fungere under norske forhold. De færreste har også utmarksbeiter hvor det er anledning til å utøve en bruksform med løs hund under ekstensivt tilsyn. Forutsatt at patruljehunder (metode 4) ikke benyttes over for store beiteområder, har metoden under forsøk vist tapsreduserende effekt. I flere beiteområder er totaltapene redusert fra 10-15 % og ned til normaltap på 2-5 %. I tillegg bidrar hundene til å finne syke dyr og kadavre. Imidlertid har metoden sin begrensning ved at en person med hund ikke når over større beiteområder enn ca 10 km 2, forutsatt 15 timers arbeid pr uke. Dersom ytterligere hunder og bemanning ikke settes inn, er metoden ikke god nok til å takle rovvilttap særlig høyere enn 15 %. Alternativt kan en snevre inn patruljeringsområdet ved systematisk å patruljere kun de mest skadeutsatte dalførene i et beiteområde. Dette er gjort i Ulvådalen (Rauma kommune) med meget godt resultat. Hunder som benyttes som gårdsvoktere (metode 5) kan også oppnå god forebyggende effekt, forutsatt at sauene går på avgrenset beite eller i flokk i nærheten av gården. Utprøvinger har vist at gårdsvoktere klarer å holde mindre rovvilt som rev og gaupe unna, mens bjørn og trolig ulv (ikke prøvd) kan bli vanskeligere. Hundene behøver ikke være spesielt godt sosialisert på sau (se kap. 4), men effekten ville vært sikrere og bedre ved en god sosialisering mellom artene, slik at disse oppholdt seg sammen døgnet rundt. Problemet med gårdsvokteren, som med patruljehunden, er at den ikke alltid er der sauen er og således ikke alltid er på rett sted til rett tid når først uhellet er ute. En gårdsvokter som er dårlig preget på sau vil heller ikke fungere alene sammen med sau på beiter i særlig avstand fra gården. Dette fordi den foretrekker å oppholde seg i lag med folk i stedet for sau, og dermed vil komme til å rømme hjem fra et beite den blir plassert ut på (se kapittel 4.3). Vokterhunder benyttet ambulerende (metode 6) er utprøvd i Hattfjelldal, men med liten forebyggende effekt. Metoden er i seg selv ikke ment å være forebyggende, men er et tiltak for å jage rovviltet unna i et akutt skadeområde, for dermed å forhindre videre skade. Grunnen til at metoden har liten forebyggende effekt, er at hundene oftest settes inn i et område som er totalt ukjent for dem, slik at de verken har kunnskap om eller noe territorialt forhold til området. Sauene kjenner heller ikke hundene og kan reagere med fluktatferd. Ofte blir hundene også satt inn i større områder enn anbefalt. 3.3 Arbeidskostnader Erfaringer innhentet fra vokterhundbrukere i Norge tilsier at vokterhunder brukt alene på inngjerdet beite er den minst arbeidskrevende metoden (1-15 t pr uke), fulgt av vokterhunder i utmark (12-25 t pr uke) og vokterhunder på patrulje (15-34 t pr uke). Den mest ressurskrevende metoden er vokterhunder brukt i kombinasjon med gjeting (112-140 t pr uke, forutsatt en skiftordning med to gjetere og en besetning på totalt 500 sau og lam). Dersom en timepris på kr 130,- (ufaglært personale, inkl. feriepenger og sosiale utgifter) benyttes, blir ukentlige arbeidskostnader maks. kr 1 950,- for vokterhunder på inngjerdet beite, kr 3 250,- for vokterhunder i utmark, kr 4 420,- for patruljering og kr 19 110,- for vokterhunder brukt i kombinasjon med gjeting. Jo flere sauer gjeterne klarer å håndtere, jo mindre blir gjeterkostnadene. Metode 5 og 6 ble ikke evaluert i undersøkelsen over. Hunder benyttet som gårdsvoktere vil i seg selv være et nokså rimelig tiltak, siden hundene er til stede på eller 10

rundt gården døgnet rundt uten behov for følge av mennesker. Sauene behøver heller ikke gjetes dersom de beiter på inngjerdet område i nærhet av gården. Dette krever imidlertid et utvidet gjerdehold og tilgang på beitearealer nær gården. Vokterhunder benyttet ambulerende vil være omtrent like ressurskrevende som patruljeringsmetoden, men arbeidet intensiveres over en avgrenset periode og utføres ikke nødvendigvis gjennom hele beitesesongen. Nødvendige ressurser i form av arbeidstid vil variere innen en og samme bruksmåte, bl.a. avhengig av størrelsen på beiteområdet og antall sau hundene skal vokte. I tillegg er kostnadene avhengig av antall uker pr sesong tiltaket benyttes. Dersom våre anbefalinger mht. bemanning følges (jf. pkt 3.2 ), kan også for eksempel også patruljeringsmetoden (metode 5) fort bli kostnadskrevende. For å dekke et normalt stort beiteområde på 30 km 2 kreves her et 45 timers ukeverk. Til gjengjeld går patruljehundene oftest i fellesbeite og ikke bare i egen besetning. Antall sauer og lam i de fellesbeitene som patruljehundene benyttes i pr i dag varierer fra ca 1 300 til 2 000 dyr. Dessuten skal beitedyrene ha tilsyn minimum en gang i uka, og det kan ikke regnes som ekstraarbeid å ha med seg hund på disse tilsynsrundene. 3.4 Årlige kostnader ved hundehold Vi antar at kostnader for fôring og stell av hunden er den samme pr hund for alle bruksmåter gjennom året. Årlige kostnader til hundehold pr hund etter anskaffelsesåret er i tidligere undersøkelser beregnet til ca kr 8 000,-. I tillegg må regnes arbeidet med røkt og stell av hunden, som utenfor brukssesongen tar 10-20 minutter pr hund pr dag. Antall vokterhunder som benyttes er oftest 1-2 pr besetning, mens det for patruljehundene er 1-2 hunder pr fellesbeite. Antallet vokterhunder benyttet i kombinasjon med gjeting har for en samdriften på 500 dyr vært 4-7 stk. I tillegg er det her nødvendig med flere gjeterhunder. Pris for import av en erfaren, korrekt preget vokterhund fra aktivt vokterhundmiljø i Italia ligger f. t. på ca kr 30 000,- eks. fraktkostnader. Valper født etter importerte vokterhundeforeldre er den senere tid solgt i Norge for kr 10 000,- pr stk. Veiledende pris for en 2 mnd. gammel valp av vokterhundrase (f.eks. Pyrenèerhund) etter norsk oppdrett er kr 8 000,-. 3.5 Andre kostnader Andre kostnader knyttet til vokterhundarbeidet er gjerding (gjelder metodene 1, 2 og 5, jf. kap 6). Gjerdingsutgifter avhenger av størrelsen på beitet, som igjen bestemmes ut fra antall dyr inngjerdingen skal romme, plantenes næringsinnhold og hvor lenge dyrene oppholder seg der. Pris pr løpende meter sauegjerde med påler ligger i dag på kr 35-45 inkl. arbeid og mva. Spesielt solid gjerde medfører høyere pris. For øvrig anbefales bruk av elektrisk gjerde, som ofte vil bli en rimeligere (halve prisen) og en mer holdbar løsning enn sauenetting. Flere typer strømgjerder fungerer dessuten i seg selv som forebyggende tiltak mot rovviltskader. Et resultat av endret driftsform i forbindelse med metode 1, 2 og 5 kan være lave slaktevekter grunnet innvollssnyltere og liten mulighet for selektiv beiting. Opplegg for et utvidet bruk av innmarksbeiting (jf. kap. 6) kan også medføre behov for ekstra vinterfôr. Eksempler på øvrige kostnader er investering i hundepeilerutstyr (ønskelig for metodene 3, 4 og 6) og bensinutgifter ved patruljering eller tilsyn av hundene (metodene 2 og 6). 11

4 SOSIALISERING AV HUND OVERFOR SAU 4.1 Den kritiske periode for sosial preging For å forstå sosialisering av hunder er det viktig å være klar over hundens utviklingsstadier, hvor hunden i løpet av det første leveåret gjennomgår 7 utviklingstrinn eller -perioder. I forhold til levealder benevnes disse slik: Figur 3.1: Hundens utviklingsstadier (etter Scott & Fuller, 1965) Alder 0-2 uker 2-3 uker 3-8 uker 8-16 uker 4-6 mnd 6-12 mnd 12 mnd Periode Neonatale periode Overgangsperiode Subadulte periode Adulte periode Første sosialiserings- Periode Tidlige juvenile periode Sene juvenile periode I løpet av de ulike utviklingstrinn gjennomgår hunden ulike anatomiske, fysiologiske og ikke minst atferdsmessige forandringer. Sosialisering eller preging av hund skjer i løpet av de 5 første utviklingstrinn. Den optimale eller kritiske periode, dvs. når valpene er mest påvirkelig overfor sin omverden, er mellom 5. 9. leveuke. Sosialisering betyr at valpen er mer sensitiv for mange typer stimuli enn senere i livet og beskrives ut fra to ulike motivasjonssystemer: Valpens motivasjon for å søke en artsfrend eller person i omgivelsene og dens frykt overfor denne. Frykt og responser på frykt øker med alderen innenfor sosialiseringsperioden. I løpet av de fem første utviklingsfasene oppstår det binding til sauen som art, og det skapes såkalt tilknytning til saueflokken fra hundens side. Etter 6 måneders alder vil det være vanskelig å sosialisere hunden godt på nye arter. Fra et halvt til ett års alder skapes en av de viktigste egenskapene hos vokterhunder, nemlig pålitelighet overfor sau (dvs. hunden vil ikke skade flokken). Begge disse egenskapene legger grunnlaget for hundens beskyttende egenskap overfor sau (dvs. at hunden bjeffer og forsvarer flokken), dersom sauer og hunder konfronteres med inntrengere som ville rovdyr. Det må i de fleste tilfeller legges opp til en gjensidig sosialisering mellom hund og sau, slik at en sørger for at også sauene blir godt vant til hunden (jf. kap. 5 og 7). Styrken av sosialisering på sau kontra mennesker avhenger av hvilken bruksmåte hunden skal benyttes på. Hovedforskjellen ligger i om hundene skal benyttes som flokkvoktere eller territorialvoktere. 4.2 Sosialiseringsmetode for flokkvoktere (metode 1-3) 1. Valpen anskaffes på vinteren slik at den får hele eller deler av sosialiseringsperioden inne. En må da legge forholdene til rette for at valpen kan gå sammen med noen sauer i en innhegning på gården den første sommersesongen (ikke send alle sauene til fjells). 2. For å oppnå en sterk sosialisering av hunden overfor sau, bør valpene skilles fra mora og settes sammen med sau allerede ved 6 ukers alder. For å unngå at valpene bli sosialisert på hverandre, mener noen at en er best sikret et godt resultat dersom valpene skilles. Andre skiller ikke valpene før ved 4-5 mnd alder, fordi en mener det er bedre at valpene herjer med hverandre enn med sauen, samt at valpene dermed lærer sosial omgang med andre hunder. Det bør imidlertid settes maksimum fire valper i lag. 12

3. Valpen settes i en liten binge inne eller ute sammen med 2-3 lam eller helst søyer som en vet godtar hunden. Dersom hele valpekullet preges sammen, trengs 3-10 sau/lam og en binge på ca 5 x 5 m. Lag et hundegjemme (en plass hvor hunden kan stikke unna, men hvor sauen ikke kan følge etter), slik at valpen har mulighet til å trekke seg unna sauen når den føler behov for det. Dersom bingen er ute, må lam og valp også ha ly for været. Dette blir valpens oppvekstmiljø fram til den er ca 16 uker gammel. Valpen skal ha restriktiv menneskelig kontakt og ikke kjæles spesielt med, men dette betyr ikke at den ikke skal håndteres av folk. For å kunne fungere optimalt under norske forhold, er det avgjørende at valpen får positiv omgang med forskjellige personer og barn i løpet av disse første månedene av sitt liv. Valpen må også bli vant til nødvendig stell, som sjekking av tenner, klipping av klør etc. Kontakt med mennesker skal imidlertid skje i bingen, aldri ta valpen ut fra miljøet med sauene! Det må følges nøye med slik at valpen ikke begynner å herje med sauen eller at sauen er for hard med hunden (se kap. 5). Det må ikke tillates at hunden leker med sau. Tren valpen på innkalling i forbindelse med fôring. La den også forstå hva nei betyr. Dersom sosialiseringsprosessen går greit, vil valpen vise underdanig atferd overfor sauen; den vil slikke sauen i munnvikene og vil søke trygghet hos sauen dersom den blir skremt. Figur 4.1 Preging av valper på kjøttfe. Prinsippet blir det samme for sau (foto: I. Hansen). 4. Når valpen er ca 4 måneder gammel flyttes den til en større innhegning ute/inne samtidlig som saueflokken utvides. Sørg for at sauen som valpen allerede har knyttet bånd til blir med videre, og at valpen også her har et gjemmested. La forskjellige voksne og barn håndtere valpen i inngjerdingen med sau. Legg vekt på at også fremmede får hilse på hunden, men den skal ikke overdrevent koses med og fremdeles skal all menneskelig kontakt, stell og røkt av hunden skje i miljøet med sau. Følg nøye med så ikke hunden leker med eller skader sauen på noen måte (kap 5). Tren på kommandoen bli hos sauen. Valpen skal korrigeres hardt dersom den forsøker å rømme fra innhegningen. Ikke overlat valpen for mye til seg selv, og korriger eventuelle uheldige atferder (kap. 5). 13

Figur 4.2: Når valpen er ca 4 mnd gammel utvides området og antall sau (foto: I. Hansen). 5. Når valpen er ca 6 mnd er den ferdig sosialisert. Nå kan saueflokken og området utvides ennå mer. Det forventes nå at hunden er godt sosialisert på sau, at den blir hos sauen (ikke stikker av) og at den ikke herjer med sau. Valpen er nå moden nok til å være med hele flokken ut i felt sammen med voksne, erfarne vokterhunder. Dersom du ikke har erfarne hunder valpen kan gå i lag med, bør du lage et opplegg hjemme med noen sauer som ikke sendes til fjells. 6. Etter at sosialiseringsprosessen er over er tiden inne for å utvide hundens erfaringer med resten av omverdenen. Det er ytterst viktig at den nå blir eksponert for alle de stimuli som den senere i livet vil kunne treffe på, slik at den godtar disse elementene i miljøet. Eksempler er barn og fremmede mennesker, syklister, biler og bilkjøring, andre hunder og ulike dyr på gården. For hunder som skal fungere i en drift med gjeting, er det ytterst viktig at den får erfaring med gjeterhunder i ung alder. Valpen bør også trenes på å kunne stå i bånd og gå i bånd. Vær fortsatt noe restriktiv med menneskelig kontakt. Hunden kan gjerne snakkes og stelles med, men dette skal hovedsakelig skje på beitet eller i innhegningen sammen med sau. 4.3 Sosialiseringsmetode for territorialvoktere (metode 4-6) 1. Disse valpene kan skilles fra mora ved vanlig leveringsalder (8 uker). Det er ikke gunstig å ha flere valper under opptrening samtidig, da de ofte vil lære unoter av hverandre. Imidlertid er det en fordel om valpen kan vokse opp sammen med en voksen og erfaren vokterhund. 2. Valpen skal bo i sauefjøset fra første dag, ikke inne. I fjøset kan den gå fritt og det er ikke nødvendig med et eget sosialiseringsprogram. Pass på at valpen bare får positive erfaringer med sau gjennom de første månedene. Når valpen blir noe eldre, kan den gjerne bli irettesatt av sau med lam dersom den er for nærgående, slik at hunden får den 14

nødvendige respekt for sau. Hunden bør helst gå fritt på gården når den ikke er inne i fjøset, slik at den får erfaring med miljøet rundt seg og blir vant til ulike stressfaktorer på gården. 3. Valpen som skal bli territorialvokter kan ha mer kontakt med mennesker enn flokkvokteren, men dette bør ikke overdrives. Territorialvokteren bør også kunne noen flere kommandoer enn flokkvokteren; den må minimum kunne navnet sitt, lystre på innkalling og nei-kommando, gå i bånd og være med i bil. Legg vekt på at den får positiv erfaring med fremmede folk og barn. 4. Av erfaring går dette opplegget greit fram til hunden er 8-10 måneder gammel eller får sin første løpetid. Etter denne tid blir valpen gjerne mer vidløftig og legger ut på lengre turer i nabolaget, og det kan derfor være nødvendig å oppstalle hunden. Det beste er å lage en hundegård i tilknytning til fjøset, slik at hunden kan gå inn og ut av fjøset som den vil. Skal hunden brukes som gårdsvokter, kan den med fordel læres til ikke å gå utenfor eiendommen. En unngår dermed eventuelle konflikter med naboen, men man skal være klar over at en da også har innskrenket hundens territorium betraktelig. 5. For å få så mye erfaring som mulig, bør hunden være med ut i felt på innmarks- eller utmarksbeite allerede første sommersesongen. Det skal ikke forventes at hunden utfører selvstendig vokterarbeid ennå, da vokterhundrasene gjerne er 1½ til 3 år før de kan betraktes som voksne. Det er også viktig at alle unoter, som lekejaging og biting på sau, korrigeres (kap. 5). Dette oppdages oftest når sauen kommer ut på beite og har anledning til å springe unna hunden. Spesielt for patruljehunder og ambulerende hunder, som ofte blir å gå i fellesbeiter hvor ikke all sau er vant til denne type hund, er det viktig at hundene blir vant til sauer fra ulike besetninger. Sauene bør også få anledning til å bli kjent med hunden. Hunden skal til enhver tid oppføre seg rolig overfor sau og ikke springe etter, selv om sauen er redd og flykter. Det beste er om hundene til dette bruket stopper på minimum 10 m hold fra sau og ikke søker ytterligere kontakt. 4.4 Oppstalling av hunden gjennom vinteren Det anbefales at vokterhundene (etter sosialiseringsprosessen), uansett bruksmåte, kan gå fritt i fjøset gjennom vintersesongen. Det beste er å lage en hundegård i tilknytning til fjøset, slik at hunden kan gå inn og ut som den vil. For flokkvokterne er det aller best dersom sauene også går i lausdrift gjennom vinterhalvåret. Dette styrker flokkatferden til sauene og vil dessuten utgjøre et mer naturlig miljø for vokterhunden. Erfaringer fra USA viser at en ferdig preget hund kan stå i løpegård atskilt fra sau noen måneder i vinterhalvåret, uten at de mister bindingen til sauene. Når det gjelder flokkvokterne, bør det imidlertid i en kennelsituasjon legges opp til noe restriktiv menneskelig kontakt. Erfaringer har vist at karanteneopphold (4 mnd), med hyppig kontakt mellom personalet og vokterhunden, har svekket hundens binding til sau. For territorialvokteren vil lengre opphold i løpegård eller i kennel være uproblematisk. 15

5 FORSLAG TIL PROBLEMLØSNINGER 5.1 Valpen/unghunden biter i øret og halen på sauen Dersom valpen/unghunden viser tegn til predatoratferd, er det anbefalt å redusere energimengden i fôret, men opprettholde et fôrvolum som gjør at hunden ikke føler seg sulten. Mye energi gir utslag i høyere aktivitet og potensiell forøket predatoratferd. Dersom bitingen oppstår under sosialiseringstida i bingen, bør en bytte ut sauen/lammet som godtar bitingen med en skikkelig dominant sau som vil stange tilbake. La også hunden få store bein å tygge på, slik at den tilfredsstiller sitt tyggebehov. Alternativt kan en selv følge med og irettesette hunden hardt dersom den viser tegn til biting. Det er imidlertid sjeldent at biting oppstår mens du er tilstede, og mest trolig utløses biteatferden av et for stimulifattig og dermed lite utfordrende miljø. Dersom du setter flere valper sammen fra starten av, vil en ha større mulighet for å unngå problemet (jf. kap. 4). Hvis du ikke klarer å korrigere atferden med det samme, er det bedre å skille hunden fra sauen for en tid, slik at atferden ikke får anledning til å videreutvikle seg. Hunden vil ofte vise denne atferden i perioder og etter en tid vokse den av seg. Får du ikke avvent hunden med predatoratferden innen 1 års alder, bør den ikke brukes videre i praktisk vokterhundarbeid. En slik hund er heller ikke et vokterhundemne å avle videre på. 5.2 Valpen/unghunden løper etter sau Denne form for lekejaging er vanlig og må korrigeres så snart som mulig. Ofte er det et saueproblem fordi lekeatferden blir utløst av sau som ikke er sosialisert på hund, og som flykter unna når hunden prøver å ta kontakt. For hunder som skal brukes som flokkvoktere er det best å sosialisere saueflokken bedre på hunden. Dette gjøres ved å sette sauene i en trang innhegning sammen med hunden i opptil 14 dager (noe som kan være praktisk vanskelig). I tillegg må en korrigere med kommandoen nei og avstraffelse dersom jaging oppstår. Positive erfaringer er også høstet ved å bruke et vannhalsbånd hvor det kan utløses en på avstand via en fjernkontroll. Slik kan en framprovosere en situasjon under kontrollerte forhold. For territorialvoktere som jager sau anbefales også vannhalsbåndet. Som et siste tiltak kan det i enkelttilfeller benyttes el-halsbånd, men da under bruk og veiledning av en kyndig person. Noen erfaringer med bruk av svak strøm har vist at hunden ikke blir livredd sau, men at den har lært å stoppe på avstand fra og delvis oversett sauene. Strøm må ikke benyttes på flokkvoktere. Dersom hunden assosierer dette med sauen kan dette resultere i at dens binding til sau svekkes. 5.3 Valpen er ikke godt nok sosialisert på sau til å fungere som flokkvokter Svak binding av hund overfor sau kan ha flere årsaksfaktorer. Vi skal her peke på fire muligheter: 1. Amerikanske studier har vist at høyst 60 % av valpene som preges på sau fra tidlig valpestadium vil ha evnen til å binde seg så sterkt til sau at de kan fungere som flokkvoktere. De resterende vil ikke klare denne oppgaven uten mennesker til stede. En kan derfor heller ikke forvente at en større prosentandel blir brukbare som flokkvoktere under norske forhold. I Norge har vi dessuten et mye mindre hundemateriale å velge fra. 16

2. Feilen kan ha skjedd under sosialiseringsperioden. Valpen har enten vært mer sammen med sine kullsøsken enn med sauen under sosialiseringsperioden, eller valpene har ikke fått den individuelle oppfølging og justering som kreves. Det kan også ha vært en problemvalp som til stadighet har bitt på og herjet med sau og som i perioder måtte atskilles fra sau. 3. Overgangen til ny besetning er alltid et kritisk punkt, noe som kan medføre store utfordringer. Ved overgang til ny besetning anbefales det at vokterhunden og sauene plasseres sammen i en liten innhegning. For at de kan sosialiseres til hverandre, og forutsatt at hunden viser de rette underkastelsessignaler, kan dette vare fra noen døgn til opptil 14 dager. Det anbefales også at en får med seg ei bjelle fra den gamle besetningen slik at hunden kjenner igjen lyden. Aller best er det å selge noen av sauene som hunden er sosialisert på samtidig med hunden, noe som ofte gjøres i utlandet. 4. Hunden skal både under og etter sosialiseringsperioden ha begrenset kontakt med mennesker. Bindingen til sau blir svekket dersom hunden holdes som en vanlig hushund. Med problemhunder kommer man ofte i en ond sirkel, da dette krever mer oppfølging og korrigering fra eiers side, og kanskje atskillelse fra sau i perioder. Dermed får hunden også større menneskelig kontakt enn den burde ha. Figur 5.1: En godt preget valp som viser tydelige underkastelsessignaler (foto: I. Hansen). 5.4 Hunden rømmer fra sauen (flokkvoktere) Dette er et resultat av at hunden ikke er godt nok bundet til sau og at tidligere fluktforsøk ikke er korrigert. Det er ofte vanskelig å korrigere/straffe hunden, fordi den sjelden rømmer dersom du står utenfor og vokter den. Tren hunden i inngjerding med sau hvor du setter strømtråd på toppen og nederst langs bakken på innsiden av gjerdet. Dersom hunden kommer bort i strømtråden vil den ikke prøve å komme over gjerdet igjen. Øv også på kommandoen bli hos sauen og gjem deg for hunden, samtidig som du kan holde et øye med den og korrigere den om nødvendig. Ulempen er at hunden kan assosiere avstraffelsen med beiteområdet eller sauen, og dermed sky området eller få svekket binding til sau. Det kan være lurt å trene hunden på strømtråd allerede når den er liten, helst i en situasjon uten sau tilstede. Strømtråden vil den ha respekt for resten av livet, også selv om tråden ikke er strømførende. 17

5.5 Hunden vandrer for langt unna gården (gårdsvoktere) Kastrering av hannhunder eller sterilisering av tisper kan være aktuelt for alle bruksmåtene som er skissert i denne manualen, ikke bare for gårdsvokteren. I utlandet er dette vanlig å gjøre på vokterhunder som ikke skal brukes i avl. Hunden får da mindre interesse i andre hunder og tolererer hunder av samme kjønn bedre, blir mer stedtro samt at en eliminerer problemene med/overfor løpske tisper. Det er ikke påvist at kastrering eller sterilisering gir dårligere vokterhunder. Kastrering kan være et tiltak dersom gårdsvokteren har utvidet territoriet sitt til også å gjelde nabolaget. Ellers anbefales det tidlig å lære hunden eiendomsgrensene og hvor langt den har lov å bevege seg. Ikke alle som bruker hundene som gårdsvoktere ønsker å legge denne restriksjonen på hunden fordi det vil redusere dens aksjonsradius og vokterområde, mens for hunder som skal benyttes på patrulje må dette være en grei begrensning. Av hensyn til båndtvang, naboer og andre, kan det være nødvendig i perioder å stalle opp hunden i mer stasjonære former. Patruljehunder som har en vellykket oppvekst sammen med sau, kan oppstalles i kjetting eller i hundegård, uten at dette går ut over bruksegenskapene. Den aller beste løsningen er å bygge en hundegård i tilknytning til fjøset. 5.6 Hunden er dominant Det er tilfeller hvor vokterhunden dominerer både folk, sauer og andre hunder (f. eks. i tilknytning til fôring). Dette er et dårlig tegn, og det gjelder å plukke dette av hunden før den blir sjefen i flokken. Her gjelder generell hundedressur hvor du må vise at hunden står lavest på rangstigen. Det er gjelder å sette den på plass mens den er ung, da slik korrigering overfor en voksen, stor vokterhund kan være meget problematisk. Hunden skal tolerere at du, eventuelle gjetere/tilsynspersonell og sauen kan ta fra den maten, og den skal ikke vise aggresjon når den blir avstraffet. Vis tydelige ledersignaler når valpen er liten, som f.eks. å legge den på rygg under vanlig håndtering og stell. 5.7 Hunden er sky overfor folk Dette kan være et resultat av en meget sterk sosialisering på sau. Det kan være en vanskelig balansegang å sosialisere valpen riktig i forhold sau og folk og i forhold til bruksmåte. Det er imidlertid en misforståelse at en hund som er sosialisert godt på sau nødvendigvis må bli aggressiv på folk. En hund som er godt preget på sau vil heller bli sky og reagere med å trekke seg tilbake til sauen når folk kommer forbi. Som flokkvokter er dette en helt grei situasjon, så lenge hunden ikke er så sky at du ikke selv kan få tak på den. Med en sky hund vil du aldri få problemet med at hunden rømmer fra sau, og du unngår også problemet med at disse store hundene hopper opp på barn og voksne av ren glede. Dersom den blir trengt opp i et hjørne og ikke har muligheten til å komme unna, kan det være fare for at hunden reagerer med defensiv aggresjon. Det er derfor viktig å informere folk om hvordan de skal oppføre seg i forhold til vokterhunden. Dersom hunden er så sky at en ikke får tak i den, må en jobbe med tillitsforholdet og ikke minst utvise tålmodighet. For en hund som er for mye preget på sau, kan det være nødvendig å skille den fra sau for en periode for å ha den mer sammen med folk. Sørg for at den kun får positive erfaringer med mennesker. 5.8 Hunden er aggressiv overfor folk Det er naturlig at vokterhunden viser vokteratferd ved å varsle på fremmede folk. Men hunden skal roe seg og akseptere den fremmede når sjefen gir beskjed om dette. Vokterhundene må 18

under noen omstendighet ikke ha et så skarpt temperament at de angriper mennesker. Ser en tendenser til slik atferd, bør hunden avlives. En skal aldri overse slik atferd og en har som vokterhundeier et meget stort ansvar. Skarpt/dårlig gemytt kan ligge i avlsmaterialet, men er som regel en kombinasjon av avl og for liten eller dårlig erfaring med mennesker under oppveksten. Det er som nevnt meget viktig at valpen får erfaring med fremmede folk og barn, både under og etter sosialiseringsprosessen, og den må eksponeres for ulike stimuli som syklister, traktorer, joggere o.a. etter at sosialiseringsprosessen er over. På den annen side må en kunne forvente at folk ikke provoserer vokterhunder som er i arbeid og at de respekterer hundens varsling når de nærmer seg saueflokken. For å unngå uheldige episoder er det derfor, som i punktet over, meget viktig å informere publikum med skilt/oppslag el.l. i felt som forklarer hvordan de skal forholde seg til en vokterhund i arbeid. 6 AKTUELLE VOKTERHUNDRASER 6.1 Rasevalg Utgangspunktet for valg av vokterhund er bruksegenskapene, og eksteriøre krav kommer derfor i annen rekke. Best genetisk materiale sikres ved å velge en rase som kommer fra aktive vokterhundmiljøer, hvor enten hunden selv eller dens nære slektninger er sosialisert på de dyrene de skal vokte og har dokumentert gode vokteregenskaper. Samtidig må hunden være sykdomsfri (spesielt gjelder dette større raser som er utsatt for bl.a. hofteleddsdysplasi (HD)). Avhengig av land, miljø og typer av husdyr, har det utviklet seg ulike typer vokterhunder. Litteraturen beskriver et 30-talls ulike vokterhundraser, men ikke alle disse er i bruk som sauevoktere i dag (tab. 6.1). Det er ikke påvist store forskjeller mellom vokterhundraser eller blandingsraser av disse mht. egenskapene tilknytning til saueflokken, pålitelighet overfor flokken og forsvar av flokken, og heller ikke kjønnsforskjeller. Den individuelle forskjellen innen rase er ofte større enn mellom raser. I tillegg til hundenes genetiske ulikheter, vet vi at hundene påvirkes av flere og forskjellige miljøfaktorer, bla røkt og trening. Både arv og miljø er med å påvirke og forme hundens atferd og bruksegenskaper på ulikt vis, og den beste hund er altså det individ som arbeider best i sitt spesielle miljø. Det anbefales selv å kontakte aktuelle vokterhundmiljøer (gjetere, vokterhundbrukere) og ikke minst oppleve hundene i arbeid. Dernest er det viktig å kontakte miljøer hvor bruk av vokterhunder har lange tradisjoner og hvor vokterhundene benyttes på liknende måte som du selv har tenkt. Gjetere/oppdrettere kan betales for å sosialisere og oppdra hunder i hjemlandet samt sørge for vaksinering før de eksporteres til Norge. Vi viser for øvrig til navn og adresser på aktuelle norske oppdrettere av vokterhunder og kontakter for anskaffelse av vokterhunder fra utlandet (vedlegg 3). Spesielt under norske forhold, med bl.a. allemannsretten, friluftsloven og et generelt strengt hundehold med et stort lovverk å forholde seg til, er det viktig å satse på hunderaser som ikke har et skarpt temperament. Amerikanske studier har vist at rasen Pyrenèerhund er den rasen med færrest dokumenterte konflikter overfor folk, andre hunder og bufe, og den er enkel å sosialisere på sau. Rasen er derfor gjerne anbefalt som en nybegynnerrase. Våre erfaringer med utprøving av vokterhunder i Norge, studieturer til utlandet og kontakter med utenlandsk vokterhundekspertise har gitt oss grunnlag for å anbefale noen få raser benyttet under norske forhold, hvilke i første rekke er rasene Pyrenèerhund og Polsk Owczarek Podhalanski. 19