Hilsen fra Okhaldhunga, Nepal (fellesbrev nr.12 (september 2012) Dorothea og Magne Vestøl Okhaldhunga UMN, Box 126 Kathmandu NEPAL Første del av september regnet det mye, men nå er det mange flere dager med godvær enn med regn, og utbyggingsarbeidet har færre avbrudd. Jordene står grønne med voksende hirse. Det er også agurktid, og vi velsignes stadig med en agurk fra den ene og den andre. Nepal har temperatur og jordsmonn som gir varierte vekster hele året; blomster, frukt, grønnsaker, korn. Et vakkert land. Uro på sykehuset. Det har vært spesielle uker med spenninger/ konflikt omkring 5 nyansettelser. Det var uventet for oss at det kunne bli så drastisk at staben (dvs det var jo en gruppe som ledet an) stengte sykehuset pga uenighet. Det har visst alltid vært mye uro og uenigheter ved ansettelser, men kanskje første gang det ble så dramatisk. Det er få jobbmuligheter i området, og selvsagt er det stor konkurranse om de få som lyses ut. Konflikten har mange aspekter og underliggende faktorer; rik/fattig, landsby/handelssenter, ulike kaster/tro. Det har vært møter og diskusjoner i det «uendelige», også et forsoningsmøte der alle i staben var samlet. Dr. Erik kom heldigvis i huj og hast inn med helikopter, etter ferie i Norge, den dagen det sto på som verst. Det endte med at de 5 ansettelsene ble annullert, og ny ansettelsesprosess er i disse dager i gang igjen. Vi håper og ber om en god prosess. Undere skjer hele tiden Mor og far kom fra nabofylket med 2 mnd gamle Suman med høy, langvarig feber. Medisinering og oksygen så ikke ut til å hjelpe. «Vi må nok forberede foreldrene på at han ikke klarer det» sa dr. Erik en dag. Men plutselig var det positiv endring, og en uke senere dro den lille familien lykkelige hjem. Kumari på 35 år (29 kg) hadde også vært syk lenge, var uttørket og svært blodfattig da hun ble bært hit, men etter blodoverføring, medisinering og godt stell noen dager, kom hun seg utrolig fort. 10åringen Milan reiste frisk og rask hjem etter 2 uker. Medisiner for hjernehinnebetennelse virket utrolig bra. Milan var en av 12 søsken far har 3 koner. Det blir mange å dele oppmerksomheten
med. En nabo kom med gutten som riktig storkoste seg på sykehuset. I senga ved siden av lå Milans svoger som et par dager tidligere hadde falt stygt og fått hodeskader i fylla. Også han fikk en utrolig og rask tilfrisknings-prosess, selv om han fortsatt ikke er helt restituert. Som om ikke det var nok elendighet i den familien så kom etter noen dager også Milans mor med en kraftig betennelse i foten, og lå 5 dager på samme rom. Mannen hadde slått henne med et redskap for et par måneder siden. Balaram med psoriasis som jeg skrev om sist måned, som kom med store sår og mistet så mye hud, er også reist hjem, mye bedre, men vil nok slite med sykdommen framover. Jeg undres stadig over hvor utrolig fort svært syke kommer seg når de får riktig medisinsk behandling, god omsorg, mat og hvile. Flere unge dødsfall Som oftest sendes små og store friskere hjem enn da de kom, men ikke så sjelden kommer folk her altfor seint til behandling, og noen ganger går det riktig ille. Denne måneden har vi hatt flere dødsfall. Nipe Maya, på 18 år som fikk operert ut en cyste på 9 kg den dagen jeg skrev forrige nyhetsbrev, døde dessverre 18.sept, etter at leger og personale her hadde gjort sitt ytterste. Det var veldig trist, men kreftsykdommen var ikke til å stoppe. Historien hennes vakte stor oppmerksomhet. Journalister fra både aviser, radio og TV kom på besøk. Oppmerksomheten førte til at familien fikk ca 50 000 rupis i gaver inn på en konto som ble annonsert, og slik slapp å få ytterligere gjeld. Noen dager før døde Sita Maya, 16 år gammel, og mor til en 10 mnd gammel jente. Denne gang var det sykdommen «Kal Azar» - hun kom for seint til at behandlingen som ble satt i gang kunne lykkes, var for svak. Hun hadde rømt med en lastebilsjåfør bare 14 år gammel, og fikk barn. Far til barnet ble bare borte dessverre, like etter datteren deres ble født. Sarada på 40 år fikk Buergers sykdom og måtte amputere ene beinet. Hun var hos oss i 45 dager, og vi ble godt kjent med henne og mannen. Hun var begynt med krykker og kunne bevege seg noe. Men sykdommen spredte seg, og da det medisinsk ikke var mere å gjøre, og hun kun fikk smertestillende og oksygen, valgte familien å ta henne hjem for å dø. Vi har ikke hørt noe etter de dro hjem forrige lørdag. Det er krevende, men også meningsfylt å være nærværende for både de døende og pårørende slike tunge dager. Men det er også i slike situasjoner at jeg kan kjenne på store kulturelle ulikheter/utfordringer og selvsagt på å komme til kort. Alle de ovennevnte var svært fattige, og vi er glad for at pasientstøttefondet kunne dekke sykehusregningene slik at familien ikke fikk ytterligere gjeld å slite med.
Utbyggingen Da utbyggingen begynte var det bare 3 bygninger som skulle settes opp. Det blir nok noen flere, men ikke så store som de de bygga som var inkludert i budsjettet. Det er trangt om plassen på sykehustomta, men vi fant en ledig plass til vanntanken på ca 45 000 liter som skal brukes av vaskeriet. Den blir også et midlertidig sted til vedlikeholdsavdelingen inntil vi får bygd det nye generatorbygget. For å utnytte plassen enda bedre bygde vi tak over vanntanken. Det grønne taket ble dermed det første nye «bygget» under tak. Gravemaskina holdt på i en uke med tomta til hovedbygget. Til stor underholdning for syke, pårørende og stab. Det var langt mere store stein enn håpet. Og det hadde vært lettvint med noe dynamitt et strev uten like for de unge sterke arbeiderne som dag etter dag deljer og slår for å få knust de. Arbeidet har godt bra, men det vil ta noen uker å klargjøre for oppstart med de første søylene i hovedbygget. Det var stor glede da vi her om dagen fikk i havn en avtale om kjøp av litt mer land denne gangen for septikk -tank og søppel. 4000 murstein ble fraktet inn for et par uker siden. Krevende transport når alt må bæres over hengebrua 45 km. unna. Ikke rart at entreprenøren er nølende med å få inn nødvendig stål vil helst utsette det til ferja er i gang igjen. I følge informasjon Magne fikk her om dagen kan det drøye enda en måneds tid. Steina er allerede på plass i TB bygget og planen er å montere taket i løpet av de neste 2 ukene.
Entreprenøren gjør ofte en god jobb, men en må følge tett med på kvalitet og progresjon, pushe på for å få de til å få inn tilstrekkelig materiell og mannskap tidsnok. Under støypen på ringbjelken på poliklinikken ble det gjort slett arbeid, som fører til unødvendige forsinkelser og ergrelser, at en må gjøre ting på nytt men som Magne sier, læres noe hele tiden. Det er i alle fall mye som er annerledes her enn hjemme. Planen var å støpe gulvet i poliklinikken nå i oktober, men med alle steinreira nederst i hovedbjelken (se bildet) er dette ikke mulig. Spesialutstyr fra Kathmandu må til for å pumpe inn sementblanding i bjelken for å fylle opp hulrommene etter sementen som rant ut. Slett ikke noe greit. Oktober er festivaltid i Nepal, og da skal arbeidsfolka her ha en lengre ferie, og arbeidet stopper mer eller mindre opp. De skal feire både Dashain og Tihar. Sosialkontoret Trofast kommer den gamle sherpaen annenhver måned og henter medisiner til sin reumatiske kone mange timers gange hver vei. Penger til medisiner har han ikke, men nesten alltid har han med litt grønnsaker fra den lille gården som ligger høyt til fjells, som vi deler ut til andre fattige pasienter. Denne lille karen har vært i Kathmandu og operert hjertet. Hjertefeilen ble oppdaget av dr. Erik. Vi samarbeider med «Samaritan Purse», som dekker utgiftene til slike operasjoner, men vi dekker reiseutgiftene fra vårt pasientstøttefond. Chhiko ( bilde på neste side) knuser stein hver eneste dag tjener ca 100 rupi dagen. For 1 ½ uke siden var hun uoppmerksom og ødela hånda si; sener ble kuttet og tommen brakk. Hun er alene med 3 barn etterat mannen forlot dem da hun var gravid med den yngste - har aldri latt høre fra seg igjen. Det lille jordstykket de hadde solgte han for å betale gjeld. Hun hadde ikke en rupi til å betale med - og vanskelig var det for henne å få ytterligere lån. Takknemligheten var stor da vi kunne forsikre henne om at hun skulle få alt dekket. Hun ville selvsagt raskest mulig hjem, men pga infeksjonsrisiko var det viktig å overtale henne til å bli. Kristin foreslo at vi skulle gi henne en sekk med ris som sønnen kunne hente, så hadde i alle fall barna mat mens hun var på sykehuset.
Gamlemor har KOLS. Sønnen tar seg godt av mor, og mannen på 84 som har vært trofast ved hennes side i flere uker på sykehuset, slapper av. Det er god plass i en sykehusseng på» intensiven» hvor oksygen kan kobles til. I går ble det født trillinger! Kanskje for første gang på sykehuset vårt. Det var stor «oppstandelse». TV og radio kom. Alt er vel med foreldre og barn. De kom fra nabofylket Solukhumbu i går, og keisersnitt ble gjort like etter ultralyden var tatt, og det ble påvist at der var 3 som kjempet om plassen. Den minste på 1.5 kg som ligger i kuvøse, trengte oksygen de første timene. Et dyktig team gav mor en trygg fødsel. Bilde følger i neste brev. Be gjerne for arbeidet både med pasienter og utbyggingen, og spesielt om god håndtering av spenningene ved sykehuset i forbindelse med nyansettelsene. Be også for de mange gjestene, de fleste norske, som kommer hit i oktober. Hilsen fra Dorothea og Magne Sitat: Det dere gjorde mot en av disse mine minste søsken, har dere gjort mot meg. Jesus Støtt gjerne fondet for utbygging av Okhaldhunga Sykehus. Hver krone er til stor hjelp og vil bli til velsignelse her ute. Bruk Normisjons kontonummer: 1503.02.13537. Overføringen må merkes: Fond Okhaldhunga sykehus. Prosjektnummer: 118.15.354