Hilsen fra Vestøls i Okhaldhunga, Nepal

Transkript

1 Hilsen fra Vestøls i Okhaldhunga, Nepal fellesbrev nr.24 ( oktober 2013) Det blomstrer flott utenfor «hotellet» til Dohari, som vi passerer hver dag på vei til jobb. Og utenfor hos oss vokser bananene, i rekordfart synes vi: Bildene er tatt med to dagers mellomrom! Oktober har vært preget av Dassain-festivalen og at mange har hatt ferie, vi har hatt mange hyggelige besøk og tidvis svært mange pasienter. Det var gjevt å få besøk av 4 unge fra Egersund, som hadde vår eldste datter Ingvild som reiseleder. De unge var blitt sponset med kr av kvinneforeningen i Eigerøya menighet for å bli kjent med arbeidet her, som menigheten støtter.

2 De var med rundt på sykehuset, sang for pasientene, var på landsbybesøk, fikk sydd seg lokale klær hos landsbyskredderen, og de likte godt nepali mat. De hadde med seg mye brukte barneklær og leker noe delte de ut, og mye har vi glede av å dele ut framover. Til v. er gjengen sammen med sykehusdir. Tuk (i grønt) og ingeniør Sudhir, utenfor poliklinikken, ved avreise. Også denne gangen skal dere få møte noen av pasientene våre som har gjort inntrykk, og som mange av dere bidrar til at de får nødvendig hjelp, uansett økonomisk status. Denne gutten er yngst i en stor søskenflokk, og mistet sin far for kort tid siden. I forbindelse med seremonier etter dødsfallet, falt han og fikk en bambuspinne i baken, som rev opp tarm m.m, Med store smerter ble han båret hit av bror og onkel, men måtte videresendes til et større sykehus i hovedstaden. Vi håpet han ville få dekket utgiftene gjennom «charity», men de var mere «påholdende» der enn vi er, så han slapp ikke ut av sykehuset siden de ikke kunne betale for seg. Da er det godt å ha «noe på lur».

3 Gopal er 10 år. Han skulle som så mange barn, skjære ned løv til bøffelen. En strømførende ledning gikk gjennom løvverket, og gutten fikk elektrisk sjokk, falt, og i fallet klemte han til ledningen. Det endte med et komplisert lårbeinsbrudd, armbrudd og stygge brannskader i høyre hånd. Etter en lengre behandling hos oss måtte han også sendes til Kathmandu, men han fikk heldigvis dekket utgiftene gjennom fond på det sykehuset han kom til. Mor til Nanda Kubir smiler, etter 5 dagers bæring av sønnen, fra en avsidesliggende landsby i nabofylket Solukhumba. Maven hans hadde vokst så han så ut som han var gravid, han hadde pustevansker og var helt gul. Alvorlig leversvikt pga langvarig stort alkoholbruk. Hun hadde store forhåpninger til «Mission», som alle kaller sykehuset vårt. De hadde betalt en halv årslønn for å komme hit, men til tross for behandling over lengre tid, ble han ikke bedre. Mor valgte å få sin eneste sønn ( 34 år) båret tilbake til landsbyen. Hun fortalte at mannen døde da sønnen var 10 år. Hun giftet seg etter hvert på nytt, men den nye mannen tok seg fort en kone til, og hun hadde klart seg alene. Den syke sønnen hadde også mistet sin kone da deres sønn var 3 år, og da han etter flere år fikk ny kone, ville hun ikke vite av sønnen. Nå hadde han ikke hørt fra sønnen på 3 år. 6 sterke karer hadde gått 3 dager for å hente han. Her sitter de og venter utenfor sykehuset. Kumari er 40 år, og har slitt med reumatisme i 13 år. En vakker kvinne. Hun har fått gratis medisiner i flere år, fordi familien er fattig og hun er kronisk syk. Hun har slitt med store blemmer som sprekker, det lukter ille av sårene, og tærne er blitt svarte, som om de er døde, sier hun. Legene våre har stått på med medisiner og rensing av såra, men må gi opp, og begge beina skal amputeres under kneet. Det har vært mye fortvilelse, og mange lange samtaler med henne, mannen og sønnen.

4 Denne unge sherpadamen, ble båret hit av sin bror, stygt forbrent. Hun bor alene etter at begge foreldrene døde. Broren sier han forsto hun led av epilepsi, i alle fall de siste årene, etter å ha hørt et radioprogram. Hun falt i den åpne ilden 12 dager før hun kom hit. Behandling på den lokale helseposten var ikke nok - sårene ble bare verre. Nåfår hun sårskift hver dag, god mat og god omsorg, og er snart klar for hudtrans-plantasjon. Da må hun til et spesialistsykehus i Kathmandu. Hun er mentalt noe tilbakestående, og snakker nesten bare sherpaspråket. Pratima, som jeg skrev om sist, som kom vandrende fra ukjent sted, og som fremdeles ikke kan gjøre rede for seg, er her fortsatt. Vi jobber med å finne ut hvor hun kommer fra, men det er ikke enkelt. Det var stas da vi hadde Vestlandsbesøk nylig, og Marit hadde tid og glede av å leke med henne. Da var det glød i øynene på Pratima, som nå også medisineres for epilepsi. Marit kom sammen med sin søster Jorunn Dørdal og hennes datter Marie. De har i mange år forsynt sykehuset vårt med hundrevis av flotte lappetepper som er strikket rundt om i Norge, og som har varmet mange nyfødte her ute. To blide og spreke medisinerstudenter fra Trondheim dro nettopp, etter 5 ukers studier om barns behandling hos sjamaner. De skal gå 18 dager i Himalaya før de drar hjem og fortsetter studiene.

5 I 4 dager hadde vi besøk fra CMC, en organisasjon som jobber innen mental helse, og som er en «avlegger» av «United Mission to Nepal»s arbeid. En dyktig psykiater, Sharma, og psykiatrisk sykepleier Baby, hadde konsultasjoner sammen med våre ansatte, undervisning av stab, hadde møte med noen av de tørrlagte alkoholikerne og de ble intervjuet på lokalradioen. I en av undervisningsøktene ble en av våre gode venner som har slitt med psykoser i årevis, og hans mor, invitert. Dette gav deltakerne et godt og realistisk bilde av både utfordringer, medisinering og samtaleterapi. Dhan Prasad var voldelig både mot seg selv og omverdenen. En av våre distriktshelsearbeidere fikk kontakt, og medisinering ble startet for 7 mnd siden. Både han, mor og naboer har fått et nytt og bedre liv, men frisk blir han nok ikke. Som dere forstår er det stor aktivitet på sykehuset. De siste par ukene har vært usedvanlig travle, med +/-55 pasienter innlagt, stor utskiftning og mange alvorlig syke. En dag var det 15 pasienter på seminarrommet vårt. Det var så vidt vi kunne «tråkle» oss fram i mellom madrasser og midlertidige senger. Vi skulle så gjerne fortalt at innflytting i nye lokaler står for døren, men slik er det ikke. Festivaltida har ført til at det har vært lite synlig framdrift i oktober, da arbeidere og stab har hatt/har velfortjent ferie og reist hjem. Mest aktivitet har det vært på generatorbygget, som har fått søyler, og nå er i ferd med å få tak på 2. etasje. En av septiktankene er også ferdig utgravd, og bunnplata er støpt.

6 Det er en blid stab, som ikke har noe i mot å bli tatt bilde av, som jobber med utbygginga. Denne uka er Magne i Kathmandu for å drøfte med både konsulent og entreprenør, besøke forhandlere av solcellepanel, bestille transformator, avklare bygging av en liten kraftlinje fra hovednettet inn til sykehuset m.m. Kvelden før han dro var det en liten konsultasjon med dr. Erik om diverse. I morges fikk vi inn en ung dame fra nabofylket som var bitt av bjørn! De håper å redde armen hennes. Det gleder oss stort, og er til stor velsignelse for mange her ute, at mange ber for sykehuset og utbygginga, og sender gaver. Vi håper dere fortsetter med det. Og også ber for det forestående valget i Nepal 19. nov. Vi fikk inn første skaden etter slåsskamp i forbindelse med valgkampen, i natt. Be gjerne også for Pratima, Kumari og sherpajenta. Beste hilsener fra Dorothea og Magne Støtt gjerne utbyggingen med å bruke Normisjons kontonummer: Overføringen må merkes: Nytt sykehus i Okhaldhunga. Prosjektnummer: Også Okhaldhunga kalenderen for 2014 kan nå bestilles fra Normisjon ( Hilde Flaten).

7