HØSTENS VALG OG DET NORSKE DEMOKRATIET I historisk lys Ved Trond Nordby Første punkt i hoveddisposisjon: (I) DET POLITISKE SYSTEM
(1)TRENGER VI EN GRUNNLOV? - Ordet «konstitusjon» (i) Vid definisjon: Konstitusjon=statsforfatning (ii) Snevrere definert: Konstitusjon=grunnlov -Det er viktig å ha en grunnlov som er tyngre å forandre enn for eksempel vanlige lover slik at den unndras kortsiktig, taktisk spill. - Innholdet i Grunnloven: (i) Fastsetter i hovedtrekk statsinstitusjonene, avgrenser myndighetsområdene og forholdet mellom dem. (ii) Definerer visse menneskerettigheter. (iii) Gir endringsregler for Grunnloven (forsinkende prosedyre og kvalifisert flertall). (iv) Uttrykker nasjonale og kristne symbolverdier.
Andre viktig innslag i statsforfatningen (i) Stortingets forreretningsorden (reglement som hvert storting vedtar). (ii) Konstitusjonell sedvanerett (innslag av en uskreven forfatning). Tre kriterier: (a) Fast praksis, (b) som har vært utøvd i lang tid, (c) og som inngår i den alminnelige rettsoppfatning. Spørsmålet er Hvor fast, hvor lenge, akseptert av hvem? [(d) Også et fjerde kriterium er brukt: ordningens godhet.] Parlamentarismen var lenge (helt til 2007) konstitusjonell sedvanerett.
(2) 1814-GRUNNLOVENS IDÉGRUNNLAG - Halvt eneveldig tilpasset en til dels autonom kongemakt. Arveprinsen (til Danmarks trone) lot seg velge til Norges konge. Han levde i det gamle eneveldets forestillingsverden. - Samtidig preget av tidens liberale tanker, spesielt av 1700- tallsfilosofene Rousseau og Montesquieu. Rousseau og folkesuvereniteten Montesquieu og prinsippene om maktfordeling og maktbalanse
(3) GRUNNLOVEN OM STORTINGET-UTØVENDE MYNDIGHET - Kompetansegrensene mellom lovgivende, utøvende og dømmende myndighet ble trukket skarpt, samtidig som hver av de tre statsmaktene fikk midler til å kontrollere og binde hverandre. - Det tilkom Stortinget å bevilge penger til statens utgifter og fastlegge skatter, toller og avgifter. Slik læren om maktbalansen tilsa, fikk Stortinget myndighet til å kontrollere det regjeringen gjorde som utøvende organ ved å gå gjennom statens regnskaper, statsrådsprotokoller og inngåtte traktater. - Begrenset kontroll så lenge Stortinget kom sammen bare hvert tredje år. - Kongens hadde rett til, etter egne vurderinger, til å nedlegge veto overfor vanlige lover. - Grunnlovsvetoet var uavklart (ingen ting stod i Grunnloven).
(4) OVERGANGEN TIL PARLAMENTARISME - Hva er parlamentarisme? 1. Parlamentsflertallet er avgjørende hva slags regjering landet skal ha. Norge og Danmark praktiserer negativ parlamentarisme, i motsetning til positiv parlamentarisme (bla. Sverige og Finland der parlamentet voterer over regjeringsdannelsen). 2. Regjeringen og dens medlemmer har et uavkortet ansvar for myndighetsutøvelsen. Monarken sitter med vesentlig symbolske funksjoner (i hvert fall i Norge siden 1905). 3. Respekten for mistillitsvotumet, regnet som den "definitoriske" dimensjon, er ivaretatt. I Danmark og Norge får det partiet/de partiene danne regjering som minst sannsynlig blir møtt av et mistillitsvotum i parlamentet. 4. Regjeringen fungerer som et kollegium (gjelder Norge fra 1884). 5. Som sagt hadde Norge lenge innslag av en uskreven konstitusjon.
Et overblikk I førparlamentarisk tid var Stortinget uten innflytelse over hvem som satt i Regjeringen («Kongens Råd»), og statsrådene kunne verken møte i Stortinget for å ta del i debattene der eller for å svare på spørsmål fra representantene (begrenset mulighetene til å drive effektiv kontroll). Skiftet av styreform kom ikke som følge av et enkeltvedtak, og skiftet ble ikke gjennomført i 1884, slik den gjengse oppfatningen lenge har vært. Overgangen fra konstitusjonelt monarki til parlamentarisme strakk seg over flere tiår uten at det lå noen samlet plan til grunn. Skiftet ble gjennomført rett etter unionsoppløsningen i 1905 og i tilknytning til kongeskiftet. Mistillitsvotumet er benyttet kun tre ganger (1928, 1933 og 1963). I én forstand ble sluttstrek satt i 2007, uten at det som i sammenliknede perspektiv kan kalles «normalformen» (vurdert mot andre starer med parlamentarisme), er etablert. Norge mangler særlig innsettingsvedtak («investitur») og oppløsningsrett.
Utgangspunktet i 1814-Grunnloven En ytterligere demokratisering lå som en iboende mulighet i 1814- grunnloven. Framfor alt var reglene for stemmerett og valgbarhet, sammenlignet med samtidige konstitusjoner, svært liberale. Presset nedenfra økte etter hvert som underklassene («allmuen») tok rettighetene i bruk. Den bondeopposisjonen som markerte seg på 1830-tallet, var mest opptatt av å begrense statlig virksomhet og overføre myndighet til et kommunalt nivå. Formannskapslovene av 1837 var viktige som forutsetning for mobiliseringen. Under fanen «Folkestyre» økte presset sterkt rundt 1870. Stortinget ble gjort til sentrum for periferiens opprør.
1884 tillagt for stor vekt Før1884 gikk de færreste inn for fullt utviklet parlamentarisme. Heller ikke Johan Sverdrup gjorde det. De som gikk inn for parlamentarisme, så for seg en flertallsparlamentarisme. Derfor oppstod det usikkerhet da topartisystemet gikk i oppløsning. I 1872 sa Sverdrup: «[...] i det øieblik, at al magt og kraft samles her i denne sal til afgiørelse af samfundets høieste og vigtigste anliggende, gaar der en stor vækkelse ud over landet [...]» Han hevdet at reformen ville gjøre hele folket «medinteresseret, medhandlende og medansvarligt», og presiserte at «der kan ikke længer regjeres uden Storthinget, der maa regjeres med Storthinget...» Han snakket også om «Ministeransvarlighed», og understreket hvor lite hensiktsmessig det er «at kritisere Statsraaderne, naar ikke Vedkommende er tilstede og kan forsvare sig». Sverdrup resonnerte på liknede måte i 1880 og i 1884.
Siste fase Konsulatsaken ble et nasjonalt symbol og en brekkstang i kampen for større autonomi i utenrikspolitikken. Unionskongen Oscar II avviste «den moderne avgud som heter parlamentarismen» og han nektet å hylle «valgurnens majestet». Straks han nedla veto mot norsk konsulatvesen, ble oppmerksomheten vendt mot den konstitusjonelle siden av saken. Ingen benektet Kongens formelle veto i ordinære lovsaker, derimot hadde striden stått om hvor den reelle myndigheten og ansvaret for sanksjonsnektelsen lå hos unionskongen eller den norske Regjeringen. I tilknytning til konsulatsaken utviklet Venstre en ny «kontrasignaturlære» (læren om medunderskriften i statsrådsmøter). Representanter fra Høyre hevdet lenge at denne medunderskriften var en formalitet som bekreftet at dokumentet samsvarte med Kongens beslutning. Juristen Frede Castberg står bak følgende treffende formulering (1963):»Det parlamentariske regime [...] forutsetter også at kongens makt utøves i harmoni med hans rådgivere. Med andre ord: Kongen må utøve sin myndighet i overensstemmelse med sin parlamentariske regjering.»
De lange linjer Johan Sverdrups regjeringsdannelse var en konsekvens av den langvarige konflikten mellom opposisjonen og den konservative embetsmannsregjeringen, av riksrettsstriden og dannelsen av de første partiene, Høyre og Venstre. De færreste politikere på den tiden ville ha parlamentarisme, heller ikke Johan Sverdrup gjorde; De som talte for parlamentarismen, forutsatte to partier som i Storbritannia, der to store partier dominerte, og da Venstre ble splittet i 1888, stod tilhengerne rådville. I årene fram mot 1905 fortsatte Kongen å blande seg inn i regjeringsdannelsen. Men siden da har han fungert mest som en gammeldags telefonsentral. 20. Februar 2007 ble parlamentarismens grunnprinsipp respekten for mistillitsvotumet brakt inn i Grunnlovens 15.
Fravær av innsettingsvedtak I 1908 gav Gunnar Knudsen en pragmatisk begrunnelse for hvorfor han ikke, i samsvar med praksis i de fleste parlamentariske stater, bad om et positivt støttevedtak til sin egen regjering (dvs. «innsettingsvedtak»): «Det er en selvfølge, forekommer det mig, at naar man har en saadan situation, saa maa man i al rimeligheds navn underkaste de hidtilværende parlamenterariske læresetninger en revision.» I ettertid er det blitt praksis at nytiltrådte statsministre gjør som Gunnar Knudsen. De tiltrer etter en vurdering av styrkeforholdene i Stortinget, og blir sittende til regjeringen enten taper i valg, får et mistillitsvotum mot seg eller av må søke avskjed av andre grunner («negativ parlamentarisme»).
Fravær av oppløsningsrett Blant Vestens parlamentarisk styrte land er Norge alene om å mangle oppløsningsrett (i en eller annen form) med nyvalg. Myndigheten til å skrive ut nyvalg kan være lagt til statsoverhodet (Portugal og Tyskland), eventuelt til statsministeren eller til regjeringen (Danmark, Storbritannia og Sverige). Parlamentet har adgang til å oppløse seg selv (Israel og Østerrike). Knyttet til bestemte situasjoner som etter mistillitsvotum (Belgia og Tyskland) eller ved grunnlovsendringer (Belgia, Danmark og Nederland). Det nye parlamentet er enten valgt for resten av en ordinær valgperiode (Sverige)[kalt «faste valgperioder»]) eller for en ny valgperiode (Danmark) [kalt «flytende valgperioder»]).
Sentrale begreper Mistillitsvotum, negativt flertall og kabinettsspørsmål Antall mandater (faste plasser) i Stortinget har variert over tid. Siden 1921 har Norge praktisert forholdstallsvalg. I dag St. Laguës modifiserte metode, som betyr at hver av listenes stemmetall divideres med 1,4 3 5 7 osv. For tiden velges 169 representanter fra de i alt 19 fylkene. Av disse blir 150 valgt som såkalte distriktsrepresentanter, 19 som utjevningsrepresentanter. Det skal velges en utjevningsrepresentant fra hvert valgdistrikt. Sperregrense (gjelder for tildeling av utjevningsmandat). Flerpartisystem (i Skandinavia til forskjell fra topartisystem) Ettpartiregjeringer med flertall, ettpartiregjeringer i mindretall. Flertallskoalisjoner, mindretallskoalisjoner
(II) HVA SKJER NÅ? (forts. hoveddisposisjon) (1) DET NYVALGTE STORTINGET - Konstitueringen og Stortingets åpning som etter Grunnloven faller på første hverdag ( Første Søgnedag ) i oktober - Under åpningen holder Kongen en trontalen (2) REGJERINGSDANNELSEN - Det partiet/de partiene danner regjering som det er minst sannsynlig Stortinget umiddelbart feller ved et mistillitsvotum. - Avtroppende statsminister har en nøkkelrolle - Ordningen åpner for taktiske manøvrer