2PUnGHWIRUNXOWXURJVDPIXQQ 'HWPDQJIROGLJH EDUQHYHUQHW )RUPLGOLQJDYIRUVNQLQJRPEDUQHYHUQ Norges forskningsråd
'HWPDQJIROGLJHEDUQHYHUQHW )RUPLGOLQJDYIRUVNQLQJRPEDUQHYHUQ 1RUJHVIRUVNQLQJVUnG Norges forskningsråd Postboks 2700 St. Hanshaugen 0131 OSLO Telefon: 22 03 70 00 Telefaks: 22 03 70 01 Publikasjonen kan bestilles via internett: http://www.forskningsradet.no/bibliotek/publikasjonsdatabase/ eller grønt nummer telefaks: 800 83 001 Internett: bibliotek@forskningsradet.no X.400: S=bibliotek;PRMD=forskningsradet;ADMD=telemax;C=no; Hjemmeside: http://www.forskningsradet.no/ Grafisk design omslag: Danas Design Illustrasjonsbilder: Patrick Sheándell O Carroll og Corinne Malet, PhotoAlto Trykk: Print House AS/Norges forskningsråd Opplag: 1700 Oslo, februar 2002 ISBN 82-12- 01680-3
)RURUG Konferansen 'HWPDQJIROGLJHEDUQHYHUQHW10. januar 2002 samlet over 400 deltakere fra barnevernstjenesten, skolesektoren, lokal og sentral forvaltning, forskere og andre interesserte. Konferansen ble arrangert av 9HOIHUGVSURJUDPPHW±VDPIXQQIDPLOLHRSSYHNVW som er Norges forskningsråds store satsing innen forskning om velferdssamfunnet. I denne publikasjonen har vi samlet intervjuer med noen av forskerne som innledet på konferansen, noen innlegg og annet relevant stoff som angår forskning om barnevernet. Dette er også å finne på Velferdsprogrammets nettside sammen med nyheter om det siste innen velferdsforskning, debatter og omtale av nye bøker og rapporter. Adressen til nettsiden er: KWWSSURJUDPIRUVNQLQJVUDGHWQRYIR Innholdet i rapporten, bortsett fra de to siste artiklene som er innlegg som ble holdt på konferansen, er utarbeidet av journalistene Unn Christensen og Per Halvorsen i nært samarbeid med forskerne. Formidlingskonferansen i januar markerte avslutningen på delprogram )RUVNQLQJ RP EDUQHYHUQ, som ble igangsatt av forskningsprogrammet %DUQXQJGRPRJIDPLOLH med støtte fra Barne- og familiedepartementet. Barne- og familieforskningen videreføres i dag sammen med annen velferdsforskning i Velferdsprogrammet. Vi takker alle som bidro til en vellykket konferanse i januar og til materialet som nå foreligger. Vi håper at denne publikasjonen kan føre til at den innsikt og kunnskap som ble presentert på konferansen kan få et enda videre nedslagsfelt og skape gode diskusjoner ute i praksisfeltet. Norges forskningsråd Februar 2002 Ragnhild Narum rådgiver Kultur og samfunn
,QQKROG Forskning skal fylle barneverntjenestens kunnskapshull... 5 Barnevernet er bedre enn sitt rykte... 6 Barn som klienter... 8 Når gutter går fra tolv til fjorten vanlige og vanskelige overganger... 9 Tett kopling mellom barnevernstiltak og fattigdom... 11 Oppfølging av 85 tidligere ungdommer med atferdsvansker... 13 Foreldreskap i klemme mellom autoritet og kjærlighet... 14 Barnevernbarna i nittiåra: Hva kan forklare varigheten av plasseringstiltakene?... 16 Tause om overgrep, sviktet av rettsvesenet... 17 Etterlyser flerkulturelt perspektiv i nordnorsk barnevern... 19 Ulike terskler for inngrep i de nordiske landene... 20 Barnets beste forskningsmessige utfordringer... 22 Barnevernsforskning: Veien framover... 28
)RUVNQLQJVNDOI\OOHEDUQHYHUQWMHQHVWHQVNXQQVNDSVKXOO ± 'HWHUVWRUWEHKRYIRUPHUNXQQVNDSLEDUQHYHUQHW7UHnUVJUXQQXWGDQQLQJHULNNHQRNIRUGHWYDQVNH OLJH RJ NRQWURYHUVLHOOH DUEHLGHW EDUQHYHUQWMHQHVWHQV DQVDWWH XWI UHU KHYGHU IRUVNQLQJVOHGHU (OLVDEHWK %DFNH+DQVHQ +XQ KDU DQVYDU IRU GHQ IDJOLJH RSSI OJLQJ DY EDUQHYHUQVIRUVNQLQJHQ XQGHU 9HOIHUGV SURJUDPPHW±VDPIXQQIDPLOLHRSSYHNVW Få samfunnsområder er mer følsomme, komplekse og utsatt for ideologisk begrunnede endringer enn barnevernet. Få områder er dessuten mer gjenstand for offentlig debatt og medienes søkelys. Desto viktigere er det at ansatte og beslutningstakere i barnevernet har et solid, forskningsbasert kunnskapsgrunnlag å bygget sitt arbeid på, sier Backe-Hansen. Hun påpeker at barnevernets sterkt normative preg gjør behovet for kunnskapstilførsel ekstra stort. Det må være bedre med forsiktige generaliseringer ut fra den kunnskapen vi har, enn bare å basere barnevernsarbeidet på verdier. Hvis vi sier at virksomheten utelukkende er normativ, sier vi samtidig at den er umulig å etterprøve, og at det er umulig å lære av erfaring, sier Backe-Hansen. %DUQHYHUQIDPLOLHURIWHIDWWLJH I denne publikasjonen presenteres blant annet forskningsresultater som viser at barnevernfamilier ofte kommer dårligere ut enn folk flest på en rekke levekårsindikatorer. Det finnes mange veier inn i barnevernet, men vi vet i dag at det er en sterk sammenheng mellom det å være i kontakt med barneverntjenesten og fattigdom eller vedvarende, vanskelig økonomi. Denne sammenhengen bør tydeliggjøres enda mer i barnevernets arbeid, ikke minst gjennom utvikling av bedre kunnskap om hvordan barns dagligliv blir når foreldrene også sliter med dårlig økonomi, sier Backe-Hansen. Kanskje har vi vært for opptatt av å diagnostisere klientene ut fra tenkning om individuell patologi, og for lite opptatt av strukturelle årsaker til at barnevernet må gripe inn med tiltak. Det er lettere å tenke seg at enkeltindivider må forandre seg. (YDOXHULQJDYWLOWDN Forskningslederen mener at en av utfordringene for framtidig barnevernforskning er å utvikle prosjekter som har som formål å finne ut hvilke barneverntiltak som virker og hvilke som ikke gjør det. Hun mener det ikke er tilstrekkelig å telle opp hvor mange som har fått det bedre og hvor mange som ikke har blitt hjulpet. Det er lite hensiktsmessig å sette i gang nye tiltak på områder der vi allerede vet hva som nytter, like lite som det er noe poeng i å fortsette med tiltak som ikke gir tilfredsstillende resultater, påpeker Backe-Hansen. Vi bør derfor ha gjentatte evalueringer av de virkemidlene som brukes, ikke minst fordi barn og foreldre er forskjellige, som deres kulturelle og sosiale omgivelser er det. Backe-Hansen tar også til orde for prosjekter som undersøker nærmere hvordan normer og etikk preger barnevernets virksomhet, og prosjekter som har som formål å utnytte barnvernsstatistikken bedre enn i dag. Hun sier det er en utfordring for barnevernsforskningen å bygge opp forskningsmiljøer som er store og solide nok til å kunne skape synergieffekter mellom ulike fagområder. Vi har hatt en klar økning i antall doktorgrader, men de er kanskje spredt på for mange forskningsmiljøer, sier hun. 5
² %DUQHYHUQHWHUEHGUHHQQVLWWU\NWH ³%HGUHHQVLWWU\NWH 6OLNO\GHU*HUG+DJHQVNRUWHNDUDNWHULVWLNNDYEDUQHYHUQHWHWIHOWKXQKDUWMHQW KHOHVLWWYRNVQHOLYRJVWnWWODVWRJEUDVWPHGLPHGLHVWRUPRJVWLOOH1nKDUKXQJLWWRVV³%DUQHYHUQHWV KLVWRULHLGHWW\YHQGHnUKXQGUH0HOORPPDNWRJDYPDNW I boken avslutter hun med å omfavne all uroen som har vært rundt barnevernet : At barnevernet har vært omdiskutert, er ikke et kriterium for hvordan barnevernet faktisk har fungert. Et felt som kan gripe så dypt inn i det som betraktes som noe av det aller helligste i vårt samfunn, privatlivets fred og foreldreretten, vil og bør alltid være omdiskutert. Den dagen media slutter å interessere seg for barnevernssaker, er det virkelig grunn til bekymring, sier hun. 1\DQVHUWKLVWRULH Mer enn noen annen fortjener Gerd Hagen (73) æren for å ha bygget opp barnevernet som fagfelt i Norge, blant annet gjennom sitt mangeårige virke som rektor ved Norges kommunal- og sosialhøgskole. Hennes barnevernshistorie fremstår med langt flere nyanser enn det medienes til tider svartmalte fremstillinger eller sosialpornografiske utlegninger har bidratt med. Hun underslår ikke overgrepene, men spør seg hvorfor de skjedde: Om det var systemsvikt og dårlig økonomi, mangel på kontrollrutiner, manglende kunnskaper om, eller manglende forståelse for barnas verdi, eller rett og slettbare menneskelig dårskap? I boken finnes eksempler på det meste fra en epoke som rommer alt fra naken nød til veritabel økonomisk vekst. I dette spennet vokste barnevernet frem i brytningene mellom kriminalpolitikk, pedagogikk og sosialpolitikk. Norsk barnevern begynner på mange måter med vergerådsloven fra 1896, som var radikal etter datidens målestokk. Med vergerådsloven kom for første gang en lov som så barns kriminalitet som et resultat av hvordan de hadde hatt det i oppveksten. Mannen bak loven, riksadvokat Bernhard Getz, ville ta ondet ved roten, og innførte et forebyggende element der man inntil da hadde vært mest opptatt straff og refselse. Med vergerådsloven opplevde vi pedagogikkens seier over kriminalpolitiske hensyn, forteller Hagen Den kriminelle lavalderen ble hevet fra 10 til 14 år. Fengselsstraff skulle avløses av opplæring og oppdragelse i skolehjem. Det ble åpnet for at det offentlige skulle kunne gripe inn overfor foreldre som forsømte sine barn. Hver kommune skulle opprette et vergeråd som besto av syv personer. )RUHJDQJVODQG Hagen forteller at vergerådsloven, og senere de Castbergske barnelover som bidro til å sikre morens og barnets rettsstilling på bekostning av farens, i prinsippet gjorde Norge til et nordisk foregangsland innen barnevernet. Men det viste seg snart kommunene hadde vanskeligheter med å etterleve lovens intensjoner. 75 prosent av vergerådene var uvirksomme. Staten engasjerte seg lite, og sentrale retningslinjer var så godt som ikke-eksisterende. Fra å være duks i Norden, sakket norsk barnevern derfor akterut i mellomkrigstiden: Barnevernsinstitusjonene var i stor grad prisgitt private organisasjoner. Det var økonomisk krise, og barnevernet var splittet opp i flere instanser både lokalt og sentralt. Klientgruppene ble dårlig diagnostisert, blant annet fordi åndssvakeomsorgen ennå ikke eksisterte. Skolesektoren var ensidig opptatt av opplæring og viet omsorgsbehov lite oppmerksomhet. Noen trodde barnevernet nærmest ville bli overflødig bare landet fikk løst grunnleggende økonom- 6
iske og sosiale problemer. Barnvernet var avmektig: Hele veien opp gjennom historien har det hatt ansvar for å løse problemer skapt på områder langt utenfor feltets egen rekkevidde, sier Hagen. 6YDUWHSHU Etter krigen utvikler barnevernet seg i skyggen av velferdsstaten. Skolehjemmene blir til spesialskoler for barn og unge med atferdsvansker og en del av det statlige spesialskolesystemet. Helsevesenet bygger opp åndssvakeomsorgen og psykiatrien for barn og unge. En milepæl inntreffer med Lov om barnevern av 7. juli 1953. Loven brakte først og fremst med seg et nytt syn på hvordan barnevernsarbeidet skulle utøves. Loven var preget av nye kunnskaper om barns utvikling og årsakene til atferdsvansker. Fordømmelse og advarsler og fjerning fra hjemmet skulle erstattes med forebyggende tiltak, råd og veiledning og behandling. Perioden som fulgte var preget av ungdomskriminalitet og tro på behandling. Men der helsevesenet og straffesystemet sviktet, var det nok en gang barnevernet som måtte ta støyten. Allerede på slutten av femtitallet og følgende decennium avtegnet det seg en ny og friere oppdragelse og dynamisk behandlingsteori, som langt på vei sviktet barn med atferdsvansker. Barnevernet som satt med det lovpålagte ansvar for de unge, skulle få den nødvendige hjelp fra helse- eller skolesektoren. Men alle var seg selv nok, og vi fikk et oppsplittet barnevern hvor det kommunale barnevernet ble sittende igjen med Svarteper. Hagen sier at lovverket i seg selv var godt nok, men at det ikke var tilpasset prinsippet om at all sosialhjelp skulle være et kommunalt ansvar. I store kommuner var det en god utvikling, i mindre kommuner skjedde det som regel lite. Det ble ikke gitt noen statstøtte til kommuner for barn under omsorg, noe som åpnet for store lokale forskjeller. 6NLOWIUDVRVLDORPVRUJHQ Hagens historieskrivning stopper ved lov om barnevernstjenster som trådte i kraft i 1992. Samtidig med loven introduserte myndighetene Program for utvikling av barnevernet med øremerkede tilskudd til fylker og kommuner, økt akuttberedskap og tidsfrist for behandling av meldte barnevernssaker. I dag har barnevernet vokst ut av velferdsstatens skygge. Det har hatt stor betydning at familienes levekår er blitt betydelig forbedret. Både materielt og faglig er barnevernets situasjon blitt bedret på åtti- og nittitallet, hevder Hagen. Hun mener det var av stor av betydning at barnevernet ble skilt fra sosialomsorgen ved opprettelsen av Barne- og familiedepartementet i 1990, og at vi unngikk en felles sosiallov som ikke i tilstrekkelig grad ivaretok barn med særlig behov. Med felles sosiallov ville barnevernet ha blitt redusert til et m.v.. Begrepet barnevern fantes jo ikke i tekstforslaget til felles sosiallov, påpeker hun. 3RVLWLYKROGQLQJ Om barnevernet til tider har fått stor medfart i mediene, trøster hun seg med at opinionen ikke har det negative bildet av barnvernet som tabloidenes fremstilinger ofte kan gi inntrykk av. Det viser tre spørreundersøkelser i regi av barnevernets utviklingssenter på første halvdel av nittitallet. Undersøkelsene avdekket at langt de fleste mente at barnevernet var godt egnet til å løse sine oppgaver. De som var mest positive, hadde selv vært i kontakt med barnevernet eller kjente noen som hadde vært det. Hagen mener dagens barnvern svekkes av egne myter: Myten om at det skal hjelpe alle, at forebyggende arbeid er bra uansett og at institusjonsanbringelse er skadelig uansett. En måte å avlive slike myter på er å stille krav til dokumentasjon og stadig stille kritiske spørsmål til egen virksomhet. Her har ikke minst forskningen en viktig oppgave, påpeker Gerd Hagen. /HVPHU Gerd Hagen (2001); %DUQHYHUQHWV KLVWRULH RP PDNWRJDYPDNWLGHWnUKXQGUH Oslo:Akribe 7
%DUQVRPNOLHQWHU %DUQ VRP NOLHQWHU HU HQ XQGHUV NHOVH VRP GUHLHU VHJ RP EDUQ RJ IRUHOGUHQH VRP KDU NRQWDNW PHG RIIHQWOLJH KMHOSHWMHQHVWHU 8QGHUV NHOVHQ NDUWOHJJHU EDUQDV NRPSHWDQVH UHVVXUVHU L KYHUGDJVOLYHW RJ SRVLWLYH OLYVKHQGHOVHU L WLOOHJJ WLO GHQ PHU WUDGLVMRQHOOH NDUWOHJJLQJHQ DY ULVLNRIDNWRUHU RJ SUREOHPHU 6HOY RP EDUQD L GHQQH XQGHUV NHOVHQ KDGGH RSSOHYG VNLOVPLVVH RJ SODVVHULQJ L IRVWHUKMHP RIWHUH HQQ DQGUHEDUQOHYGHIOHUWDOOHWDYGHPQRNVnDOPLQQHOLJHRJVWUXNWXUHUWHOLY.RQWDNWHQPHGKMHOSHDSSDUDWHW VSLOWHHQUHODWLYWSHULIHUUROOHLGHUHVOLY Prosjektleder for undersøkelsen, som i hovedsak var finansiert av Norges forskningsråd, var forsker Mona Sandbæk ved NOVA. %DUQ VRP NOLHQWHU foregikk i Asker kommune fra 1992-97 og var et delprosjekt under 3URVMHNW 2SSYHNVWQHWWYHUN, med Terje Ogden som prosjektleder. Undersøkelsen bygger på et EUXNHU RJ DNW U SHUVSHNWLYHWDette kommer til uttrykk ved at EDUQD VHOYHULQIRUPDQWHU og har bidratt med kunnskap om sine vurderinger av seg selv, ulike sider ved hverdagslivet og kontakten med hjelpetjenestene. Når barna er i kontakt med hjelpetjenestene, vil dette som oftest berøre eller inkludere foreldrene. Det forholdet som oppstår mellom foreldre og hjelpetjenestene kan dessuten få konsekvenser for hvordan hjelpen til barna fungerer. )RUHOGUHQHV HUIDULQJHU med hjelpeapparatet er derfor av interesse, og har også vært utforsket. 5HVXOWDWHUIUDLQWHUYMXHUPHGIRUHOGUHQH Mens mange tradisjonelle teorier har sett på foreldrene som en del av barnas problemer, kan nye innfallsvinkler rette oppmerksomheten mot deres forsøk på å løse dem. Med utgangspunkt i intervjuer med foreldre til 60 barn som har vært i kontakt med pedagogisk-psykologisk tjeneste, Barneverntjenesten eller Barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk, drøftes foreldrene som aktører i hjelpeprosessen. At mange foreldre strevde med egne problemer, betydde ikke at de fraskrev seg ansvaret for barna. Deres praksis viste at de godt kunne ha problemer, og for så vidt se sammenhengen mellom barnas problemer og sine egne, og samtidig ønske å være en del av løsningene. Det å be om hjelp betydde ikke at de fraskrev seg ansvaret. Foreldrene fortalte ofte om barnas gode egenskaper og sterke sider, til tross for vanskeligheter over mange år. De ville at barnas positive trekk skulle bli sett og verdsatt også i kontakt med hjelpetjenestene. Dels gjenspeiler det foreldrenes engasjement og kjærlighet til barna sine, men det var også en reaksjon fordi noen foreldre opplevde at hjelpeapparatet fokuserte ensidig negativt på barnas problemer og svakheter. Foreldrenes opptatthet av barnas sterke sider pekte framover på mulighetene barna hadde, og bidro til å justere kursen. Barnet utviklet seg kanskje ikke helt som forventet, men det var alternative veier framover. Foreldrene framhevet personene de møtte og tiltakene som ble iverksatt. Mange understreket skolen og den enkelte lærers betydning. Videre la de vekt på om kontakten førte til at barna ble inkludert eller marginalisert, og om foreldrene opplevde innflytelse eller avmakt i møtet med hjelpeapparatet. Undersøkelsen bekrefter betydningen av at foreldre får bidra aktivt til at barna får den hjelpen de trenger. 5HVXOWDWHUIUDLQWHUYMXHUPHGEDUQD 24 av barna ble også intervjuet. Disse intervjuene dreide seg om ulike sider ved barnas hverdagsliv, positive og negative livshendelser og deres erfaringer med hjelpetjenestene. Selv om barna i denne undersøkelsen hadde opplevd skilsmisse og plassering i fosterhjem oftere enn andre barn, levde flertallet av dem nokså alminnelige og strukturerte liv. Kontakten med hjelpeapparatet spilte en relativt perifer rolle i deres liv. Gjennomgående framstilte barna situasjonen mer positivt enn foreldrene gjorde. Dette prosjektet består også av en tredje del; kohortundersøkelsen som bygger på materialet fra Prosjekt Oppvekstnettverk som foregikk i Asker kommune i årene 1992 1997, finansiert av Norges forskningsråd. Nye tendenser i synet på barn som sosiale aktører ble omsatt i et forskningsprosjekt hvor sosial kompetanse og risikofaktorer sto sentralt. 2 årskull med barn, 10- og 13-åringer, var de sentrale informantene, sammen med sine foreldre og lærere. Alle besvarte spørreskjemaer. I dette prosjektet ble informasjonen fra spørreskjemaene analysert med tanke på å se nærmere på forskjeller mellom barn som var i kontakt med Pedagogisk-psykologisk tjeneste, Barneverntjenesten eller Barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk, og barn som ikke hadde slik kontakt. Det var ingen klare skiller mellom de barnegruppene selv om klientgruppen scoret noe høyere på risiko og noe lavere på kompetanse enn de øvrige barna i alderskullet. 8
/HVRJVn Resultatene fra foreldreintervjuene er presentert i to artikler: Foreldres vurdering av hjelpetjenester for barn, 7LGVVNULIWIRUYHOIHUGVIRUVNQLQJ 1/2000 Foreldre som aktører, 1RUGLVN6RVLDOW$UEHLG 2/2000 Barneintervjuene er presentert i artikkelen: Children with problems; Focusing on Everyday Life. &KLOGUHQ 6RFLHW\, 13, s.106-118. Kohortundersøkelsen er presentert i artikkelen: Competence and risk factors in client and nonclient children. &KLOGKRRG 5, 4, 1998, 421-436 I artikkelen: Adult images of childhood and research on client children,,qwhuqdwlrqdo MRXUQDO og 6RFLDO 5HVHDUFK PHWKRGRORJ\ 2, 3, 1999, 191-202, drøftes og sammenliknes erfaringer fra de to undersøkelsene; kohortundersøkelsen som retter seg mot alle barn og klientundersøkelsen som rettet seg mot klientbarn. 1nU JXWWHU JnU IUD WROY WLO IMRUWHQ ² YDQOLJH RJ YDQVNHOLJH RYHUJDQJHU 'HWHULNNHYHOGLJVWRUHIRUVNMHOOHUPHOORPGHWVRPHUYDQOLJHRJGHWVRPHUYDQVNHOLJHRYHUJDQJHUIRU JXWWHUVRPJnUIUDEDUQWLOXQJGRP*XWWHQHJnUVDPPHQRPnY UHKYHUDQGUHVVW WWHVSLOOHUHLGHQQH RYHUJDQJHQRJGHUHVEHYHJHOVHUDYWHJQHUVHJVRPWROLWWXOLNHVWLHULVDPPHODQGVNDS0HQGHNYDOLWDWLYH IRUVNMHOOHQ Sn ODJH ³E OO RJ KD ³J \ HU OLNHYHO EHW\GHOLJ )RUVNMHOOHQ EOLU RJVn IRUVW UUHW RSS DY GH YRNVQHV UHDNVMRQHU Sn GHW JXWWHQH GULYHU PHG 'HW NDQ YLUNH OLWW WLOIHOGLJ QnU QRHQ JXWWHU KDU EDUQHYHUQWLOWDNPHQVDQGUHLOLNQHQGHVLWXDVMRQLNNHKDUGHW%DUQHYHUQWLOWDNHQHELGURLVW UUHJUDGWLOn VNLOOHQRHQDYGHYDQVNHOLJHXQJHQHVQDUHUHHQQnLQQOHPPHGHPLGHWPHUYDQOLJHOLYHW Slik oppsummerer Hanne Haavind, professor i psykologi ved Universitetet i Oslo, resultatene fra undersøkelsen 6RVLDOGHOWDNHOVHRJXWYLNOLQJLWLO nuvdoghu ³9DQOLJH RJ ³YDQVNHOLJH RYHU JDQJHU. Prosjektet er en feltforankret studie der elever fra samme klassetrinn i en skole i Oslo følges i en to-årsperiode fra 7. til 8.klasse. Noen av ungene er eller har vært barnevernklienter, noen er unger som påkaller bekymring fra omgivelsene eller som sjøl gir uttrykk for problemer, mens de fleste er vanlige unger. I følge Haavind førte barneverntiltakene til en tydeligere markering av at foreldrene ikke maktet, sin oppgave, og de ga ingen støtte til deres bestrebelser i retning av å oppdra barna: I løpet av de to årene forsvinner noen av guttene ut av klasserommene og over i andre sosialpedagogiske aktiviteter som foregår andre steder. Dette peker dem mer ut overfor de andre ungdommene, og de fjerner seg derfor også fra det sosiale landskapet på og rundt skolen. /LYVIRUPVLQWHUYMXHURJREVHUYDVMRQHU Noen unger er i trøbbel, og det viser seg ofte ved at de lager trøbbel også for andre. De kan bli barnevernets barn når de har alvorlige vansker med å oppføre seg, og foreldre og lærere ikke rår med dem. Det er mange måter å forstå disse barna på, hvordan de er og hva som gjør dem sånn. I undersøkelsen har vi forsøkt å finne ut KYRUGDQ GLVVHXQJHQHSODVVHUHUVHJLGHWVRVLDOHODQGVNDSHW som utgjøres av alle de vanlige barna på en skole, i 9 en klasse og i det tilhørende nabolag. Vi ville ut og bli kjent med alle barna på et klassetrinn i en skole for å undersøke hva de gjorde og hvordan de hadde det sammen. Når barnevernet skal finne egnede tiltak for en ungdom med alvorlige atferdsvansker, heter det ofte at tiltakene kommer for seint. Mange i omgivelsene har sett tegn på at denne ungen var i trøbbel også tidligere. Vi syntes derfor det var lurt å bli kjent med ungene mens de ennå var barn, og så følge dem gjennom den sosiale overgang det er å gå fra barn til ungdom. Vi møtte dem første gang da de begynte i 7.klasse siste året på barneskolen, og vi
fulgte med dem over til ungdomsskolen. Vi intervjuet dem en rekke ganger i løpet av disse to årene, om hva som skjedde på alle de sosiale arenaene der de deltok. Og vi var interessert i å få vite hva de selv syntes om det som skjedde, og hva det var de prøvde å få til. +DOYSDUWHQHU³XWOHQGLQJHU På den skolen vi valgte ut var det ca. halvparten av barna som var første- eller annen generasjons innvandrere. De kommer fra mange ulike nasjoner i Afrika, Asia og Øst-Europa og det er nok derfor de norske barna kaller dem med fellesbetegnelsen utlendingene. De norske barna har ikke noen betegnelse på seg selv. De er umerkede, mens det er utlendingene som er merket. De som selv er merket, er opptatt av og vet noe om hvordan de norske barna ser på dem. Mens de norske barna ikke ser seg selv med utlendingenes øyne. Det som spiller noen rolle for dem når de er sammen med innvandrerbarn, er om de tenker på ham eller henne som utlending, eller om de ikke gjør det. Alle som er opptatt av å forstå hva som skjer når noen barn får trøbbel i ungdomstiden, viser til møtene mellom norske barn og barn fra andre kulturer som et sted der det kan gå galt. Ord som gjenger og respekt er kommet inn i språket med disse utlendingene. Vi lurte på om barna også så det på den måten. (W SDU XQJHU L KYHU NODVVH KDU HOOHU KDU KDWW WLOWDNIUDEDUQHYHUQHW På de skolene der vi vanket gjennom to år, var det noen av de barna vi ble kjent med som hadde tiltak fra barnevernet. Ca. 5% av barna i den aktuelle bydelen har tiltak fra barnevernet, og prosentandelen var heller litt høyere blant barna i den aldersgruppe vi fulgte. Men det var en del barn som på grunn av sin egen adferd og forholdene ellers, like gjerne kunne vært aktuelle for hjelpetiltak. Alle disse var gutter. For de guttene som hadde tiltak på grunn av egen atferd, var dette kjent for lærerne, men ikke nødvendigvis blant ungene selv. Men alle ungene visste hvem som gjorde gærne ting. Disse guttene gjorde ting som alle var opptatt av og interessert i. Og det er fordi hærping og tagging, akkurat som rapping og bølling, blir oppfattet som tegn på at noen er i ferd med å bli større. Det var ikke mange som hadde drukket seg fulle, eller prøvd hasj, men det er veldig viktig for dem som gjør det. Og selv når de holder dette skjult for andre, betyr det noe for hvordan de plasserer seg selv i ungdomsgruppen. 6NDSHVSHQQLQJ Det kan være nyttig å forstå de ulovlige handlingene ikke bare som kjennetegn ved asosiale personer, men som en felles aktivitet som både inviterer til og regulerer følelser mellom guttene. Flere gutter forteller om de samme hendelsene hvor de sammen lager bøll. Formålet er å skape spenning. Som tolvåringer har de begynt å drive rundt, og de hjelper hverandre med å bekjempe kjedsomhet. Det skjer ved at de bryter grenser, ikke bare grenser som de vet at andre ville sette for dem, men også egne grenser. Det gjelder å gjøre noe de ikke har gjort før, gå lengre enn sist. Men de vil våge sammen. Det er derfor uklart hvem som foreslo, hvem som begynte og hvem som var med å gjorde noe. Alle tok opp en stein, så kasta alle samtidig, og så stakk vi. Det som først var ment som en fleip og en fantasi, kan noen ganger bli virkelighet. Å stikke å være på flukt er en del av spenningen. Selv når vakten på kjøpesentret løper etter, og de klarer å gjemme seg i kjelleren på parkeringshuset. De stikker i hver sin retning, men samles igjen på skolen hvor de er sammen. Der går de rundt og vet med hverandre hva de har vært med på og at de andre ikke vet noe om det. Slik settes lojaliteten på prøve. Deretter drar de tilbake til åstedet og ser på resultatet av ruteknusningen eller taggingen. Det gir en ny fellesopplevelse; er det virkelig skjedd, og var det virkelig oss. 'HWHUIHOOHVVNDSHWVRPWHOOHU Det er risikoer knyttet til deres fremgangsmåter. Man kan bli tatt og få straff. Guttene driver på ulike måter og trener seg selv til å ikke få dårlig samvittighet. For noen gjelder det å ikke bry seg om straffen og bebreidelsene, selv når de kommer fra en mor man elsker over alt på jord. Andre øver seg på å gjøre sine foreldre til noen man driter i. Dessuten må guttene selv beskytte seg mot og straffe de som sladrer, og som dermed medvirker til at de blir tatt. Det er fellesskapet i kretsen som teller, men det er et sårbart fellesskap. Det er stadig noen som faller fra eller blir utstøtt av kretsen. Tor- Morten forteller etterpå at han trakk seg ut fordi han var i ferd med å bli en han ikke ville være. Tonny får en lærepenge fordi han er en drittunge ; han går for langt i å gjøre gærne ting aleine, og han skryter mer enn han har dekning for. Tor-Morten går til andre fellesskap, mens Tonny blir gående alene helt i utkanten av det sosiale livet som ungene lager. Hanne Haavind er professor i psykologi ved Universitetet i Oslo. Hun har arbeidet med denne undersøkelsen sammen med forsker Liv Mette Gulbrandsen. 10
7HWWNRSOLQJPHOORPEDUQHYHUQVWLOWDNRJIDWWLJGRP %DUQHYHUQVEDUQNRPPHUIUDIDWWLJHUHIDPLOLHUHQQDQGUHEDUQEHNUHIWHUHQQ\XQGHUV NHOVH ± %DUQHYHUQVEDUQDKDUJMHUQHEDNJUXQQLHQKYHUGDJVRPGHWHUNQ\WWHWPDQJHQHGHUODJWLOVLHUIRUVNHU $JQHV$QGHQ V På konferansen 10. januar la Agnes Andenæs ved Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring (NOVA) frem funn fra prosjektet %DUQ VRP EOLU SODVVHUW XWHQIRU KMHPPH ± ULVLNR RJ XWYLNOLQJ Tall som understreker sammenhengen mellom barnevernstiltak og levekår, ble presentert. )O\WWHURIWH Av de 109 barna (38 jenter og 71 gutter) som inngår i undersøkelsen, er det bare 13 som bor sammen med mor og far. De aller fleste bor sammen med mor, med eller uten ny samboer. I undersøkelsen har forskerene blant annet sett nærmere på familiens levekår, og dokumenterer at familiene scorer lavt på en rekke levekårsvariabler: Omtrent tre av fire av mødrene har trygd eller sosial hjelp som viktigste inntektskilde Nesten to av tre av mødrene har ikke utdanning utover ungdomsskole Mens 91 prosent av alle husstander med barn i alderen 6-12 år eier sin egen bolig, er dette tilfellet for familiene til bare hvert tredje barn i undersøkelsen. Over halvparten av barna i undersøkelsen har flyttet fire ganger eller mer. Mens 88 prosent av alle kvinner i alderen 25-44 år disponerer bil, gjelder det under halvparten av de familiene som barna bor i. Halvparten av barna lever i familier der det er eller har vært vold/konflikter mellom foreldre/omsorgspersoner nettverk i nabolag og arbeidsliv. Det er vanskelig å se hvordan det er mulig å opparbeide et slikt overskudd hvis hverdagen handler om flyttinger, skolebytter og arbeidsledighet, sier Andenæs. Den sosiale deltakelsen til disse familiene er lavere enn normalt, og det vanskelig å se hvordan de kan påvirke sin egne situasjon, fremhever hun. %\JJHRSSUXWLQHU Andenæs understreker at det er flere veier inn i barnevernet. Det er ikke alle som er fattige og uten utdannelse. Men det er viktig å ha innblikk i den tette koplingen mellom barnevernsproblematikk og fattigdom, sier hun. Hun mener dokumentasjon om barnevernfamilienes levekår bør få konsekvenser for hvordan vi tenker om barnevernets klienter, og om barnevernets arbeidsoppgaver. Hver av disse punktene trenger ikke å være så dramatiske, men når de hoper seg opp kan det bli vanskelig. Det blir blant annet veldig lite å stille opp med når nye belastninger dukker opp, sier Andenæs 3nXWVLGHQ Også tidligere er det dokumentert at barnevernfamilier har lavere inntekt og utdannelse og svakere tilknytning til arbeidslivet. Andenæs sier at det avtegner seg et bilde av familier som i stor grad lever et liv på utsiden, særlig der hvor foreldrene ikke har noen forankring i arbeidslivet. Å være foreldre innebærer i stor utstrekning både rollen som fender og veiveiser. Mye av foreldrerollen handler om å spare ungene for nederlag, og å bidra til at også andre ser på dem med kjærlig blikk. En slik rolle krever stort overskudd og stabile 11
Barnevernsfamiliene fremstår som underskuddsbedrifter der det må brukes ressurser på å bygge opp igjen dagliglivets rutiner, slik at barnevernets barn og foreldre kan lage seg en mer offensiv livsform, og et dagligliv som både store og små kan knytte positive følelser til, sier Agnes Andenæs. Prosjektet er gjennomført som et samarbeid mellom NOVA, Barnevernets utviklingssenter på Vestlandet og det fylkeskommunale barnevernet, og omfatter en kartlegging av 109 barn i alderen 6-12 år som i løpet av en bestemt tidsperiode ble plassert utenfor hjemmet. )RUVNQLQJRJPHWRGHXWYLNOLQJKnQGLKnQG 8QGHU GDWDLQQVDPOLQJHQ WLO LQWHUYMXXQGHUV NHOVHQ %DUQ VRP EOLU SODVVHUW XWHQIRU KMHPPHW ULVLNR RJ XWYLNOLQJXWI UWHEDUQHYHUQVDQVDWWHLQWHUYMXHQHPHGEDUQRJIRUHOGUHRJELGURVDPWLGLJWLOnXWYLNOHHW VDPWDOHYHUNW \VRPNDQEUXNHVLSUDNWLVNEDUQHYHUQVDUEHLG Prosjektet retter seg mot en gruppe barn og foreldre i en svært sårbar posisjon, i og med at barnet, fordi barnet nettopp var blitt plassert utenfor hjemmet. Dette var en av begrunnelsen for å la intervjuingen med dem skje via ansatte i det fylkeskommunale barnevern. - Dette er personer som er vant til å møte voksne og barn i vanskelige livssituasjoner, framhever prosjektleder Agnes Andenæs ved Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring (NOVA). Gjennom prosjektdeltakelsen fikk medarbeiderne fra det fylkeskommunale barnevernet trening i bestemte måter å snakke med barn og foreldre på, og erfaring med hvilke temaer det kunne være relevant å ta opp. Innbakt i de to intervjuguidene, en for barn og en for foreldrene deres, er forslag til hvordan samtalen kan legges opp, og oppfordring om å justere seg etter den enkelte informant. - Det var viktig for oss å skape grunnlag for samtaler som meningsfull for informantene, og som samtidig kunne styrke kvaliteten på det materialet som blir samlet inn. Vi la blant annet vekt på å lage spørsmål der informantene kunne vise litt flere sider ved seg selv enn dem som utelukkende handlet om sviktende omsorg. Dessuten satset vi på å lage spørsmål som var mest mulig forankret i konkrete hendelser og fenomener i informantenes hverdag, forteller Andenæs. I en spørreundersøkelse i etterkant, ble intervjuerne spurt om det de hadde lært, kunne brukes i det daglige barnevernsarbeidet. Tilbakemeldingen var at intervjuguidene var nyttige redskaper for å bli kjent med både barn og foreldre, for eksempel ved innflytting i barnehjem. Det ble også fremhevet at guidene var direkte og konkrete, og at de inneholdt forslag til formuleringer som ga foreldre og barn mulighet til å si sin subjektive mening. En av de barnvernsansatte som deltok som intervjuer, formulerte seg slik om nytten ved å delta i prosjektet: 6RPIRUVNHUKDUGXLNNHNUDYSnGHJRPn VNDSH HQGULQJ HOOHU EHKDQGOH 'X HU IRNXVHUW Sn n In LQIRUPDQWHQ EDUQHWIRUHOGUHQH WLO n IRUWHOOH Vn GHWDOMHUWRJEHVNULYHQGHVRPPXOLJRPVLWWOLYVLQH HUIDULQJHU HOOHU KYD WHPDHW NDQ Y UH 'HUPHG LQQWDU GX VRP IRUVNHU HQ PHU O\WWHQGH RJ LNNH YLWHQGH KROGQLQJ L IRUKROG WLO LQIRUPDQWHQH 2J QHWWRSS HQ VOLN WLOQ UPLQJ WURU MHJ SUDNWLNHUH YLO NXQQH KD Q\WWH DY L DUEHLGHW VLWW PHG EDUQ RJ IRUHOGUH Intervjuguidene blir beskrevet og følger som vedlegg i NOVA-publikasjonen: %DUQVRPEOLUSODVVHUWXWHQIRUKMHPPHW±ULVLNRRJ XWYLNOLQJ)UDPJDQJVPnWHU RJ HUIDULQJHU PHG n RSSDUEHLGHHWHPSLULVNPDWHULDOH $QGHQ V$ &KULVWLDQVHQ7+DYLN.+DYQHQ %0ROGHVWDG.6NROOHUXG 129$6NULIWVHULH 12
2SSI OJLQJDYWLGOLJHUHXQJGRPPHUPHGDWIHUGVYDQVNHU 1HVWHQWUHDYIHPXQJGRPPHUPHGVWRUHDWIHUGVSUREOHPHUKDGGHHQWLOIUHGVVWLOOHQGHOLYVVLWXDVMRQnU HWWHU'HOHYHUHW³YDQOLJOLY XWHQNULPLQDOLWHWRJUXVPLVEUXN)RUVWHUNHGHIRVWHUKMHPRJNROOHNWLYHUHU GHWLOWDNHQHVRPKDUJLWWVW UVWVMDQVHWLOHQSRVLWLYXWYLNOLQJVNULYHUIRUVNHU,QJHERUJ0+HOJHODQGL UDSSRUWHQ8QJGRPPHGDWIHUGVYDQVNHU+YRUGDQJnUGHWPHGGHPVRPnULQJHU" Prosjektet, som er et samarbeide mellom Høgskolen i Oslo, Sosialforsk og Universitetet i Oslo, Seksjon for kliniske rusmiddelproblemer, har fulgt 85 personer som hadde alvorlige atferdsproblemer i sin ungdom. Det er samlet inn et omfattende datamateriale over tre tidsperioder: Da ungdommene ble tatt inn i prosjektet (1981-85), fem år etter inntaket (1989) og 15 år etter inntaket (1997-98). De er nå rundt 30 år gamle, og Helgeland håper å intervjue dem på nytt om ti år. I tillegg kommer materialet som er tilgjengelig gjennom NOU 1985:3 7LOWDNIRUXQJGRPPHGDWIHUGVYDQVNHU, samt rekken av publikasjoner om prosjektet i Notatserien til Alternativ til fengsling av ungdom. I perioden 1981-85 ble ungdommene henvist til Buskerudprosjektet, som var en del av det statlige prosjektet $OWHUQDWLYWLOIHQJVOLQJ DY XQJGRP, ledet av Helge Waal og Per Stangeland. Undersøkelsen belyser hva som gjorde at skole og hjelpeapparat betraktet ungdommene som de vanskeligste, og beskriver hvilke tiltak som ble satt i gang for å bidra til en positiv utvikling. Viktige spørsmål har vært: Er det en sammenheng mellom bakgrunn og atferd, og hvordan de klarer seg seinere i livet? Videre, om det er noen sammenheng mellom de tiltakene som ble satt i gang og ungdommenes livsløp? nuhwwhu Nesten 60 prosent (80 prosent av kvinnene og vel halvparten av mennene) av utvalget på 85 hadde en tilfredsstillende livssituasjon, uten rus og kriminalitet, da de ble intervjuet i 1997/98. De hadde fast bolig, og mange hadde lønnet arbeid, ektefelle eller samboer og barn. Ca. 10 prosent hadde en fot i hver leir, både i det vanlige miljøet og blant kjente i rus- og kriminalitetsmiljøet. Nesten 20 prosent var helt integrert i et rus- og kriminalitetsmiljø. 11 personer var døde, det vil si nærmere 13 prosent av utvalget. 9DQVNHOLJEDUQGRPSUREOHPHULVNROHQ De fleste ungdommer som blir kriminelle og rusmisbrukere har vært gjennom en vanskelig barndom. Det gjelder også for personene i denne undersøkelsen. Atferdsproblemene viste seg i skolen allerede tidlig på barnetrinnet for 40 prosent av utvalget (halvparten av guttene). Skoleproblemene hadde for mange pågått i en årrekke, og det var blitt prøvd ut tiltak som ikke hadde ført til noen bedring. Å være gutt innebærer en større risiko og å utvikle vedvarende atferdsproblemer som voksne i et utvalg som dette. En oppvekst med rusmisbruk hos en eller begge foreldrene viste seg å gi større sjanse til å utvikle varige atferdsvansker enn hvis foreldrene ikke har rusproblemer. Et sentralt funn er også at tidlige skoleproblemer i så høy grad predikerer livssituasjonen som voksen. Her bør det være grunnlag for et bedre forebyggende arbeid! skriver Ingeborg M. Helgeland. 3LRQHUWLOWDNLEDUQHYHUQHW Buskerudprosjektet gikk opp nye veier i barnevernet. Det ble etablert et tverrfaglig og tverretatlig inntaksteam. Blant de nye tiltakene var: ansvarsgrupper for hver ungdom, en krise- og utredningsinstitusjon, mobile innsatsmidler for å forsterke lokale tiltak som alternative skoleprosjekt og arbeidstiltak, og utprøving av rusmiddelkollektiver, forsterkede fosterhjem og institusjonsbehandling med ekstra støtte fra prosjektet. Ungdommenes behov skulle avgjøre valg av tiltak, ikke hvor det tilfeldigvis var plass. Når tiltak ble vurdert og bestemt, så en både på ungdommenes livssituasjon, støttespillere i lokalmiljøet som var tilgjengelig og på ungdommenes grad av atferdsvansker. 13
.YLQQHQHNODUHUVHJEHVW Det er en tendens til at mennene i større grad enn kvinnene driver med kriminalitet og har problemer med rusmisbruk. Undersøkelsen viser at jentene i mindre grad enn guttene fortsetter med rus og kriminalitet etter ungdomsalderen. Kvinnene har i større grad venner, familie og ektefelle/samboer som ikke har rus- og kriminalitetsproblemer. Noen kvinner ble gravide, og enkelte av dem ble på et vis utfordret til å oppgi eller redusere sitt stoffbruk fordi barnevernet ellers ville ta omsorgen for barnet. Det er bare to kvinner blant de 11 som er døde..m UOLJKHWRJJUHQVHU Forsterkede fosterhjem og kollektiver var de tiltakene som fungerte best. I forsterkede fosterhjem bor ungdom som et familiemedlem. En av fosterforeldrene får godtgjøring for å være hjemmeværende og ivareta ungdommens behov. I kollektiver bor også de voksne sammen med ungdommen som i en storfamilie. Det er viktig at ungdom blir stoppet i sin kriminelle aktivitet på et så tidlig tidspunkt som mulig, før tilhørigheten til subkulturen er blitt for sterk, og før positive holdninger og verdier i forhold til kriminalitet og rusbruk har festnet seg. Det sentrale er å gi ungdom mulighet til å etablere forpliktende relasjoner ved en kombinasjon av struktur, grenser og omsorg, som varer over flere år. Å fullføre ungdomsskolen, å få prøvd seg ut og mestre arbeidssituasjoner, med støtte hvis det trengs, var også en del av tiltaket. Forsterkede fosterhjem et av de virkemidlene som var mest vellykket for å bryte en kriminalitets- og ruskarriere, men det betinger at fosterforeldrene får kontinuerlig veiledning og støtte etter behov. Ungdom som rømmer, må hentes gang på gang. Det handler om ikke å gi opp! Det kan ta måneder og år før en ungdom slår seg til ro og begynner å endre sin atferd. Ungdommene har behov for å møte voksne som både er glad i dem og setter grenser. Det trengs en struktur som gir mulighet til en nær og stabil oppfølging over mange år. 8IRUPHOOXQJGRPVNXOWXU De som var i institusjon, utviklet ofte vennskap til andre ungdommer som drev med kriminalitet og rus. Institusjonstiltak lyktes ikke i å snu utviklingen for ungdommer med store belastninger og høykriminell atferd. Tvert imot forteller ungdommene selv at deres kriminalitet og rusbruk ofte økte etter et opphold på institusjon. Tilhørigheten til venner de fikk der, førte dem ut i en økende negativ utvikling. Det foregikk en uformell læring som de voksne ikke hadde kontroll over. I institusjon må ungdom ofte forholde seg til et stort antall voksne som kommer og går i vaktordninger. Det ungdom trenger er tiltak som kan gi en mulighet for stabile relasjoner til få voksne som kan være gode modeller over flere år. Det de ikke trenger er institusjonsopphold hvor de lærer negativ atferd av hverandre. Dette er den vanskelige, men viktige lærdommen, heter det i rapporten. /HVRJVn Ingeborg Marie Helgeland: Ungdom med atferdsvansker. Hvordan går det med dem som 30- åringer? En longitudinell studie. HiO-rapport 2001 nr. 8 ISBN 82-579-4049-6 )RUHOGUHVNDSLNOHPPHPHOORPDXWRULWHWRJNM UOLJKHW 1nUIRUHOGUHDXWRULWHWHQVW WHUPRWNM UOLJKHWHQHUGHWVLVWQHYQWHVRPVHLUHU,HQVWXGLHDYIDPLOLHUPHG ³YDQOLJ XQJGRPRJIDPLOLHUPHG DWIHUGVYDQVNHOLJ XQJGRPIDQW 129$IRUVNHU 1LFROH +HQQXP NODUH IHOOHVWUHNNYHGKYRUGDQIDPLOLHJUXSSHQHRSSGURVLQHEDUQ*UHQVHVHWWLQJPnWWHVWUHNNHYnSHQKYLVGHQ WUXHWGHJRGHIDPLOLHUHODVMRQHQH Lite tyder på at ungdom som havner på institusjon, kommer fra hjem preget av la-det-skure holdninger, sier Hennum. I prosjektet (QVWXGLHDYIRUHOGUHVRJXQJGRPPHUV HUIDULQJHUPHGIRUHOGUHVNDSHW±DWIHUGVYDQVNHOLJRJ DQQHQXQJGRP sammenlikner Hennum familier med ungdom på tiendeklassetrinnet med familier med ungdom som er plassert på institusjon med hjemmel i lov om barneverntjenester. Begge familiegruppene tilhører middelklassen, og både foreldre og barn er blitt dybdeintervjuet. Hennum viser en rekke dilemmaer foreldrene står overfor i oppdragelsen. Ett av dem er forholdet mellom makt og kjærlighet. Når barna er små, er det lett å sette grenser. Når de er blitt ungdom, må det sterkere lut til. Positivt ladet grensesetting kan lett skli over i en tøffere form for maktutøvelse som frontkolliderer med «kjærlighetenes kulturelle koder». Disse kodene angir hva vi må gjøre for å bli elsket, opplyser Hennum. 14
Kollisjonen mellom makt og kjærlighet oppstår eksempelvis når grensene blir så tette at hjemmet blir omgjort til en borg, mener Hennum. Da lider relasjonene mellom foreldre og barn så mye at den eneste løsningen kan være å slakke på kontrollen. Dette kan mistolkes som uttrykk for en la-det skure-holdning, men vil ofte være et uttrykk for at foreldrene bevisst velger kjærlighet fremfor maktutøvelse. Har vi kunnskaper om disse mekanismene, er det kanskje ikke så lett å fordømme foreldre som etter samfunnets normer, mislykkes i utøvelsen av foreldrerollen, sier Hennum..M UOLJKHWHUnJL Hennum fant at det er små forskjeller i hvordan foreldrene i de to familiegruppene uttrykker kjærlighet overfor sine barn. Både foreldrenes og barnas historier viser at det å gi ting er et uttrykk for kjærlighet, opplyser Hennum. Foreldrene kjøper altså sine barn? Det er slik det ofte blir negativt utlagt i mediene. Men det å gi ting, enten det er en sydentur, en tur på fotballkamp eller nye slalåmski, blir både av giveren og mottakeren oppfattet som en omsorgshandling, sier hun. Hun mener det er unyansert å fremstille det å gi materielle goder til barna, som noe ensidig negativt. Å bekjempe materiell fattigdom har alltid vært en av foreldrenes viktigste oppgaver. På dette området er det liten forskjell på familier med og uten atferdsvanskelig ungdom, opplyser hun. 7YHW\GLJHVLJQDOHU Hennum mener foreldreskapet blir sterkt preget av kampen for å håndtere samfunnets tvetydige signaler om hvilke idealer som gjelder for foreldrerollen: Et eksempel er dilemmaene som oppstod i familier med ungdom som hadde havnet på institusjon. Problemene begynte gjerne på skolen. Da de ble store nok, ble hjelpeapparatet koblet inn. I følge foreldrene bidro dette til å undergrave foreldreautoriteten. Hjelpeapparatet ble oppfattet som ensidig opptatt av å støtte ungdommene mot foreldre som ikke forstår. Det blir forventet at gode foreldre skal ha kontroll over barna sine. Mister de kontrollen, stepper hjelpeapparatet inn. Foreldrene tror de skal få støtte til å kontrollere barna, men opplever ofte det motsatte. Barnevernet har blant annet ansvar for å forvalte barnas individuelle rettigheter. Relasjonelle forhold i familien kommer i annen rekke. Resultatet er at foreldrene kan oppleve hjelpen som feilslått, sier Hennum. Begge foreldregruppene i undersøkelsen har samme idealer for hva som er en vellykket ungdom: De skal være selvstendige, autonome; det vil si ha styring over eget liv. Igjen peker Hennum på en tvetydighet som foreldrene må forholde seg til: Vi har lært at gode foreldre har kontroll over barna. Samtidig oppdrar vi dem til å ta kontrollen selv. Sterke barn som er sin egen sjef, er idealet. Men hva gjør vi når barna ikke gjør det vi vil de skal gjøre? Svaret er ofte at vi reagerer med handlingslammelse, sier Hennum. 15
%DUQHYHUQEDUQDLQLWWLnUD +YDNDQIRUNODUHYDULJKHWHQDYSODVVHULQJVWLOWDNHQH", VWRUJUDGHUEDUQRJXQJHVRPEOLUSODVVHUWRYHUIOHUHnULIRVWHUKMHPRJLQVWLWXVMRQIDWWLJHUHHQQ DQGUHEDUQ 'H NRPPHUIUDPHU UHVVXUVVYDNHIDPLOLHU RJVnPHG KHQV\QWLOIRUHOGUHV XWGDQQLQJVQLYnIRUHOGUHV SV\NLVNHKHOVHWLOVWDQGRJGHUHV\UNHVGHOWDNLQJ 'LVVHEDUQDKDGGHLQRHVW UUHJUDGHQQEDUQLNRUWYDULJHSODVVHULQJHUIDPLOLHEDNJUXQQIUDIRUHOGHU VRPYDUHQHIRUV UJHU Forsker Lars B. Kristofersen NIBR har studert klientkarrierer i barnevernet i perioden 1990-1997, med hovedvekt på langvarige hjelpetiltak og omsorgstiltak for jenter og gutter. Regionale variasjoner i karrierer, og især i storbyene, er analysert med hensyn på barnas familieforhold, sosial bakgrunn og etnisitet. Hva er karakteristisk for barn og unge som IRUODWHU plasseringstiltak i 1990-årene sammenliknet med dem som blir? Hvilke regionale variasjoner i langvarige plasseringstiltak utenfor hjemmet (fosterhjem og institusjon) finner vi? Prosjektet benytter et landsomfattende datasett stilt til disposisjon fra Statistisk sentralbyrå. Filen omfatter data om alle barn og unge som har fått barneverntiltak i årene 1991-1996 (disse er fulgt med hensyn på sin situasjon i 1997). +RYHGUHVXOWDWHU Dette prosjektet demonstrerer at det foreligger regionale variasjoner i mer langvarige klientkarrierer (plassering i fosterhjem/institusjon i fire statistikkår eller mer). Karrierene er mer langvarige i de største byene sammenliknet med i mindre kommuner, og de er av kortere varighet på Vestlandet sammenliknet med i andre landsdeler. I en analyse avdekkes at jo lengre tid barnet har vært i barneverntiltak allerede, desto større er sjansen for at et plasseringstiltak utenfor hjemmet fortsetter året etter. Det avdekkes at de minste barna har størst sjanse for langvarige plasseringer. Hvis barnets biologiske mor eller far var eneforsørger før plasseringen, øker sjansen for at plasseringen skal vare, sammenliknet med barn hvor foreldrene bodde sammen. Sannsynligheten for lengre plasseringer øker for barn hvor foreldrene har trygd eller sosialhjelp som viktigste kilde til livsopphold sammenliknet med barn med minst en av foreldrene i arbeid. Sjansen for at plasseringen varer er høyere for barn av mødre med lavt utdanningsnivå (ni år eller kortere varighet) sammenliknet med barn av mødre med høyere utdanningsnivå. Barn hvor minst en av foreldrene har bakgrunn fra et ikkevestlig land har mindre sannsynlighet for at plasseringstiltaket fortsetter året etter sammenliknet med barn hvor foreldrene er norske eller kommer fra et vestlig land. Tiltaksgrunnlagene omsorgssvikt (inkluderer ved siden av kategorien omsorgssvikt også kategoriene foreldrenes psykiske lidelse, foreldres rusmisbruk og foreldres død) og mishandling (inkluderer fysisk og psykisk mishandling samt vanskjøtsel) gir en betydelig redusert sannsynlighet for at barnet skrives ut av plasseringstiltak etterfølgende år når alle de andre forholdene nevnt over er holdt konstante. Den uspesifiserte grunnlagskategorien forholdene i hjemmet er brukt som referansekategori. Også barnets atferd (kriminalitet, skoleskulk) medfører til dels betydelig redusert sannsynlighet for at barnet /den unge forlater plasseringstiltak etterfølgende år. 16
'U IWLQJ I Norge har vi hatt svært liten oppdatert kunnskap om barn som over tid befinner seg i barnevernets plasseringstiltak. I likhet med hva utenlandske studier har funnet, viser foreliggende studie at barnets sjanse for plassering etterfølgende år øker for hvert år barnet har vært i tiltak allerede. Dette er delvis uttrykk for en seleksjonsprosess, hvert år skrives de ut som har minst problemer, og de som er igjen etter flere år kan ha flere eller større problemer enn korttidsklienter. I stor grad er barn og unge som blir plassert over flere år i fosterhjem og institusjon IDWWLJHUHHQQ DQGUH EDUQ, de kommer fra PHU UHVVXUVVYDNH IDPLOLHU også med hensyn på bl.a. IRUHOGUHV XWGDQQLQJVQLYn IRUHOGUHV SV\NLVNH KHOVHWLOVWDQG og GHUHV \UNHVGHOWDNLQJ RJ KDGGH L QRH VW UUH JUDGHQQEDUQLNRUWYDULJHSODVVHULQJHUIDPLOLH EDNJUXQQ IUD IRUHOGHU VRP YDU HQHIRUV UJHU. Dette kan også ha med den nevnte seleksjonsprosessen å gjøre. Framtidige prosjekter som skal ta hånd om barn som har vært i plasseringer utenfor hjemmet, bør ta høyde for denne kunnskapen, og kunnskap fra liknende internasjonale studier av barn i langvarige barneverntiltak. Prosjektet anbefaler mer omfattende forskning også når det gjelder langvarige barneverntiltak, og mer evalueringsforskning av ulike tiltaksformer. 7DXVHRPRYHUJUHSVYLNWHWDYUHWWVYHVHQHW %DUQLIDPLOLHUGHUGHWHUPLVWDQNHRPVHNVXHOOHRYHUJUHSHUWLOEDNHKROGQHPHGnVQDNNHRPRYHUJUHSHW DYORMDOLWHWWLOIDPLOLHPHGOHPPHWVRPHUPLVWHQNW5HDNVMRQHQHSUHJHVDYDWEDUQDHUKHOWDYKHQJLJHDY IDPLOLHQRJDWGH QVNHUnXQQJnNRQIOLNWHU5HWWVYHVHQHWVVYLNWHUEDUQDIRUGLGHWIHLODNWLJIRUXWVHWWHUDW EDUQHUUDVMRQHOOHYHVHQHUVRPXWHQYLGHUHNDQIRUWHOOHKLVWRULHQRPRYHUJUHSHWGHWHUEOLWWXWVDWWIRU Dette fremgår av det såkalte )2%,.SURVMHNWHW der et av formålene har vært å utvikle en modell for hvordan man kan hjelpe barn og familie ved mistanke om seksuelle overgrep. Fem psykologer har i løpet av en prosjektperiode på fire år både behandlet og intervjuet medlemmer i 31 familier. Prosjektleder Odd Arne Tjersland ved Psykologisk institutt (UiO), forteller at samtlige familier preges av å være i en krisetilstand. I halvparten av familiene er krisen akutt som følge av nylig fremkomne mistanker. I den andre halvparten har mistankene vært tilstede over lengre tid. Dagliglivet er preget av nagende bekymringer og trykkende taushet. Bare av og til får barnet forsiktige spørsmål knyttet til det mulige overgrepet. Selv når mistankene er kjent, unngår familiemedlemmene helst temaet. Hvis det blir snakket om dem utløses ofte konfliktfylte dialoger, sier han. )OHUHJUXQQHUWLOWDXVKHW Tjersland sier at barna fremstår som lojale overfor den som er mistenkt overgriper i familien. Typisk for barna er at de er lite innstilt på å snakke om mistankene og bekymringene. Årsakene kan være flere: Tausheten kan skyldes at barna trues, bestikkes og presses, både av overgripere og andre. Barna kan være lojale fordi de også har positive opplevelser knyttet til familiemedlemmet som mistenkes for overgrep. De er dessuten sårbare fordi de er helt 17 avhengig av sin nærmeste familie og i det lengste ønsker å unngå konflikter mellom mor og far og søsken. En årsak kan også være manglende språk til å uttrykke det som har hendt med dem. Dersom barn er rede til å si noe om overgrep, snakker de først med dem som står nærmest (venninne, lærerer, mor, tante osv.), forteller Tjersland. 5HWWVYHVHQHWVYLNWHU Han mener rettsvesenet tar lite hensyn til hva som preger barnas formidling av sine erfaringer med seksuelle overgrep. - Rettsvesenets logikk er at barn er rasjonelle vesener som kan legge frem historiefortellinger om overgrep. Dersom de ikke gjør det, blir deres interesser ivaretatt på en særdeles dårlig måte, sier Tjersland. Han er også kritisk til rettsvesenets behandling av de sivilrettslige sakene om barnefordeling: Det skal lite til før omsorg overføres til en far som er mistenkt for seksuelle overgrep. I samtlige saker som vi har hatt hånd om, kan det legges frem klare bekymringsbeskrivelser av barn. Under rettens behandling kommer disse i bakgrunnen. I forgrunnen trer mødrene frem, som potensielle psykiatriske kasus med vrangforestillinger om at det skjer overgrep mot deres barn. Resultatet er at barn flyttes til
far eller at han får full samværsrett med dem, sier Tjersland. 7DEXEHODJW I intervjuene fant han at også mødrene er preget av lojalitet til mistenkt overgriper, enten hun lever sammen med vedkommende eller ikke. Lojaliteten gjør at hun vegrer seg for å dele sine bekymringer med andre i familien. Hun sammenlikner gjerne sine forestillinger om hvordan en overgriper er, med bildet av mannen hun kjenner, og får det sjelden til å gå i hop. Hun forsøker dessuten å fortolke barnets reaksjoner som tegn på problemer som er akseptable innenfor våre kulturelle rammer: (aldersvansker, skoleproblemer etc). Alt dette skjer fordi temaet er så tabubelagt og smertefullt å ta inn over seg. Mødrene er tilbakeholdne med å spørre ut barnet på egenhånd fordi de redde for å påføre barnet en historie som ikke ha skjedd. Til tross for tilbakeholdenheten er det likevel som regel mødrene som søker hjelp. Oftest møter de alene første gang. I atten tilfeller et deres primære ønske å finne ut om det har skjedd overgrep mot deres barn. I fem tilfeller er overgrep allerede blitt bekreftet, opplyser Tjersland. 7LSVWLOKMHOSHUH Vær nær, tilstede, fleksibel, tilgjengelig, og slipp ikke saken Sørg alltid for å ha en samtalepartner som du stoler på og som du kan snakke med under håndteringen av saken. Gi mor (og far) rom til å tenke grundig gjennom den aktuelle situasjonen og mulige veivalg før flere familiemedlemmer inviteres. Før barn inviteres med, tenk gjennom hva som er formålet med samtalene, hvordan barnet kan møtes og hvordan mor (og far) best kan være til hjelp. Ta henne (dem) med på planleggingen. Når far er mistenkt er det viktig å legge forholdene tilrette for at han tidligst mulig kan inviteres med til samtaler. Etter hvert som flere familiemedlemmer deltar i samtalene ta dem med på råd om videre veivalg. Dersom barnet gir uttrykk for mistrivsel i timene og dersom man samtidig vet at det lever i en konfliktsituasjon knyttet til mistankene, kan det være grunn til å la barn få slippe å møte til samtaler. Legg vekt på å dele informasjon om det som har skjedd - det styrker beskyttelse og reduserer fare. Rett fokus mot konkrete beskyttelsestiltak i nåtid til beste for mor, barn og den mistenkte. Spørsmålet om overgrep blir ofte ikke avklart. I så fall er det en like viktig oppgave å hjelpe familiemedlemmene til å snakke om hvordan de kan håndtere mistanken og hvordan barn og den mistenkte kan opprettholde kontakt, samtidig som barn er tilstrekkelig beskyttet. På denne måten kan man ha mulighet til å bygge opp tillit og fortrolighet over tid. Sett heller levelige enn perfekte mål. 18