Forskings- og utviklingsavdelinga Seksjon for pasientsikkerheit Internasjonalt samarbeid ved Haukeland universitetssjukehus Intern evaluering av innsats og måloppnåelse Utarbeidet mars-september 2017 av Stig Harthug Tone Nordtveit Dale Versjon 1. 19.09.2017 1
Innhold Sammendrag... 4 Bakgrunn... 7 Metodisk tilnærming... 7 Fakta... 9 Kort om de tre områdene og sykehusene som er besøkt i evalueringen... 9 Fordeling av utgifter, henholdsvis interne og eksterne midler... 9 Ivaretakelse av utestasjonerte... 12 Del 1 Spørreundersøkelse blant personell fra HUS som har vært utestasjonert... 14 1.1 Resultater... 14 1.2 Vurdering av måloppnåelse etter materialet fra spørreundersøkelsen... 16 Del 2 Fokusgruppeintervjuer av ledere og nøkkelpersonell som er fagansvarlige ved HUS... 17 2.1 Resultater... 17 Delmål 1: Styrke medisinsk og helsefaglig kompetanse og infrastruktur... 17 Delmål 2: Avhjelpe personellkrise og bygge klinisk kompetanse... 18 Delmål 4: Kompetansebygging i egen enhet... 21 Delmål 6: Omdømme og merkevarebygging... 22 2.2 Vurdering av måloppnåelse etter materialet fra fokusgruppeintervjuene... 23 2.3 Læringspunkter... 24 Del 3 Intervjuer med nøkkelpersonell ved tre partnersykehus... 25 3.1 Oppsummering av intervjuene ved Mnazi Mmnoja Hoispital (MMH), Zanzibar... 25 Hovedinntrykk:... 25 3.2. Oppsummering fra inntrykkene ved Black Lion Hospital (BLH), Addis Abeba, Etiopia. 27 Hovedinntrykk:... 27 3.3 Oppsummering av intervjuene ved Kamuzu Central Hospital, Malawi... 30 Hvem er intervjuet:... 30 Hvilke andre inntrykk fikk vi... 30 Hovedinntrykk:... 30 3.4 Vurdering av måloppnåelse etter materialet fra besøkene ved tre partnersykehus... 32 Medieanalyse... 34 Konklusjon... 35 Vedlegg 1 Finansiering og oversikt Institusjon/land/fagområde/tidsperiode/budsjett (ikke utstyrsdonasjoner)... 36 Vedlegg 2 Spørreundersøkelse til 79 personer med arbeidsopphold utover 45 dager, svar fra 47 (59 %)... 41 Vedlegg 3: Medieanalyse 2
3
Sammendrag Haukeland universitetssjukehus (HUS) har siden 2010 hatt en strategi for samarbeid med sykehus i norske hovedsamarbeidsland i sør. Det er inngått avtaler med 7 sykehus i Afrika og Asia etter initiativ fra sykehusene selv. Siden 2003 har samarbeidet blitt finansiert med 62,7 millioner kroner over HUS sitt budsjett og har utløst 326,5 millioner kroner i støtte fra andre offentlige og private aktører. For HUS er arbeidet et konkret uttrykk for det samfunnsansvaret vi har med å bidra med vår kompetanse også globalt. Dette arbeidet gir også gode muligheter for å styrke vår egen organisasjon og sikre kompetanse på viktige medisinske områder og lære mer om utvikling av helsetjenester under vanskelige forhold og med små ressurser. Videre utvikler utestasjonert personell ved HUS kulturell forståelse som de tar med seg tilbake og som er viktig for å ivareta oppgavene våre for fremmedkulturelle på en god måte. De eksternt finansierte prosjektene evalueres fortløpende i henhold til avtaler med donatororganisasjoner. Det er vanskelig å evaluere hvilket bidrag disse prosjektene gjør til helsetjenesten i de ulike landene, men det er mange rapporter som dokumenterer at innsatsen utøves på en tilfredsstillende måte. Disse rapportene gir ikke særlig grunnlag for å vurdere i hvilken grad HUS lykkes samlet sett og heller ikke i hvilken grad målene i strategien nås. Administrerende direktør har derfor igangsatt en evalueringsprosess som gjengis i denne rapporten. Det er ikke etablert indikatorer som gjør evaluering av måloppnåelse til en enkel øvelse. En har valgt en tilnærming basert på tre ulike kilder: Spørreundersøkelse til ansatte som har vært utestasjonert mer enn 45 dager (respons fra 47 av 70 inviterte), fokusgruppeintervjuer av ledere og nøkkelpersonell med prosjektansvar på ulike avdelinger ved HUS (26 respondenter) og intervjuundersøkelse av sykehusledere og nøkkelpersonell ved tre viktige sykehus på Zanzibar, Addis Abeba og Lilongwe (13 respondenter). Den kvalitative vurderingen tar utgangspunkt i hovedmål og delmål vedtatt av styret ved HUS i 2010 og senere revidert i 2013. Avdeling for internasjonalt samarbeid har operasjonalisert målsetningene og identifisert kritiske suksessfaktorer. Intervjuene avdekker i hvilken grad disse suksessfaktorene gjenfinnes i informasjonen fra respondentene og i hvilken grad informasjonen dermed tilsier måloppnåelse. Inntrykket fra spørreundersøkelsen er at utestasjonert personell synes at innsatsen utenlands både gir resultater over tid og at de selv bygger opp faglig kompetanse og dessuten opparbeider seg kulturforståelse som er viktig i arbeidet hjemme. Svarene bekrefter at det er god måloppnåelse i satsingen. Likevel avdekkes at det finnes det læringspunkter når det gjelder strategiutvikling (mål og prioritering, koordinering og oppfølging) og at det er sikkerhetsutfordringer som skal tas på alvor. I fokusgruppeintervjuene med ledere og nøkkelpersonell ved HUS ble det uttrykt stor entusiasme og positive utsagn om betydningen av satsningen. Det er åpenbart at respondentene hver for seg og samlet har betydelig kompetanse på å utvikle helsetjenester i utviklingsland. Ambisjonsnivået til respondentene er uten tvil høyt og det fremkommer kritiske kommentarer og læringspunkter. Flere av respondentene gir uttrykk for ønske om at satsningen bør fortsette og om mulig trappes opp. Konstruktivt, kritiske utsagn er i denne 4
rapporten er samlet i avsnittet om læringspunkter. Dette handler om tydeliggjøring av kortsiktige og langsiktige mål og prioriteringer, sterkere koordinering av innsatsen, løpende evaluering med bruk av indikatorer, tiltak for å sikre drift av medisinsk teknisk utstyr og mer systematisk tilbakeføring av kompetansen til daglig arbeid hjemme. Informasjon fra nøkkelinformantene ved de tre partnersykehusene tyder på at HUS sitt internasjonale samarbeid har vært svært viktig i utviklingen av disse sykehusene og fremheves som et forbilde på hvordan hjelp til selvhjelp bidrar til måloppnåelse. Alle delprosjektene har elementer av kompetanseoverføring både teknisk, medisinsk og kulturelt, støtte til infrastruktur og utstyr og er langsiktige. De lokale informantene beskriver at de viktigste bidragene som HUS sitt personell tar med hjem, er erfaring med sjeldne tilstander, kulturforståelse og evnen til å tåle høyt arbeidspress med lite ressurser. På noen områder er det også betydelig gevinst ved at HUS-personell får volumerfaring, for eksempel innen traumatologi, nevrokirurgi og fødselsomsorg. Alle informantene har ønsker om forlenget og utvidet innsats og har forslag til forbedringer av samarbeidet: Tydeligere strategi, bedre koordinering og kommunikasjon. Haukeland House i Vellore fremholdes som et viktig redskap og støtte som gjør det mulig å utdanne legespesialister lokalt uten hospitering ved HUS. Hospitering ved HUS har bidratt til entusiasme og initial kompetanseoverføring, men synes å ha begrenset relevans. En særskilt utfordring er at personell ved partnersykehusene ikke får lisenes til å jobbe i Norge. Tilrettelegging for tjenester i India og Sør Afrika er gode alternativer siden personellet der får utøve praktisk arbeid. Medieanalyse av det internasjonale samarbeidet har identifisert 114 oppslag i perioden 2011-2017 i flere medier. De fleste i regionale og lokale aviser, men også noen i nasjonale medier og fagpresse. Dette vurderes som god dekning selv om det er potensiale for å nå et større publikum. Hovedkonklusjonen er at satsingen i stor grad må sies å oppnå forutsatte mål. Informasjon fra undersøkelsene tyder på at disse sykehusene har utviklet seg positivt og at innsatsen fra HUS har vært av stor betydning. De tydeligste eksemplene på suksess er der vi har bidratt til å etablere spesialistutdanningsprogram for leger og hvor det nå utdannes spesialister som gir substansiell bidrag til nødvendig behandling i eget land. Oppbygning av nevrokirurgi i Addis Abeba hvor det utføres 2500 inngrep årlig og det utdannes om lag 50 nevrokirurger er trolig det beste eksempelet. Det er også utdannet et stort antall anestesileger. Også i Lilongwe har det vært suksess med utdanning av spesialister innen kirurgi. På Zanzibar har langvarig kompetansebygging innen fødselshjelp og pediatri bidratt til å redusere barnedødelighet. De største utfordringene ved alle sykehus er knyttet til donasjon av medisinsk teknisk utstyr fra mange ulike givere, medisinsk-teknisk kapasitet og kompetanse, samt svak oppfølging av vedlikehold og behov for medisinsk forbruksmateriell. Utfordringene gjelder også lokal myndighetsutøvelse som satsingen i liten grad har innflytelse på. Til tross for dette finnes det eksempler på at initiativ fra satsningen har ført til positive endringer. Det er utviklet en betydelig kompetanse ved HUS gjennom internasjonalt arbeid i form av betydelig klinisk praksis (volumtrening), erfaring med tilstander som er sjeldne her hjemme, 5
organisasjonskompetanse og kulturell forståelse. Satsingen gir også positive effekter ved rekruttering av helsepersonell fra andre deler av landet. Håndteringen av sikkerhetsutfordringer synes å ha utviklet seg profesjonelt over tid. Det gjennomgående budskap fra alle informanter er at satsingen har stor betydning, den skaper resultater ute, bidrar til å øke klinisk innsats og kvalitet hjemme og er viktig for vår egen måte å forstå oss selv som ansvarlige samfunnsaktører. 6
Bakgrunn HUS har siden opprettelsen av Avdeling for internasjonalt samarbeid i 2003 utviklet et stort og systematisk samarbeid med sykehus i utviklingsland for å kunne bidra til utvikling av gode og tjenlige sykehustjenester i disse landene, samtidig som personell ved HUS får anledning til å tilegne seg kunnskap og erfaringer som er viktige for ivaretakelse og utvikling av helsetjenestene hjemme. Engasjementet på HUS må sees på bakgrunn av at det medisinske og helsefaglige miljøet også har innslag av fagpersoner med stort personlig engasjement og erfaring fra internasjonalt arbeid, og at det har vært kontakt mellom sykehusmiljøer i Afrika og Bergen i nærmere 50 år. Fra begynnelsen av 2000-tallet kom det henvendelser til Medisinsk-teknisk avdeling om å gi bistand til kompetanseoppbygning i sykehus i Øst-Afrika og avdelingen mente den ikke kunne klare dette uten at dette ble løftet til et institusjonalisert samarbeid, noe som ble den spede start på oppbygning av Avdeling for internasjonalt samarbeid. Samarbeidet fikk forankring gjennom en strategi som ble vedtatt av styret i 2010 og senere revidert i 2013. Følgende land har vært involvert i samarbeidet: Etiopia, Malawi, Tanzania, Uganda, Sudan, Sør- Afrika, Botswana, India, Nepal og Russland. Det har siden 2011 blitt brukt til sammen kr 62,7 millioner over foretakets budsjett til prosjekter og tiltak i dette samarbeidet, (bevilget 72,6 mill kr) og det har utløst ekstern støtte på til sammen 326,5 millioner i perioden 2003-2017. Mandatet for opprettelsen av AIS var blant annet å sørge for at det internasjonale engasjementet ved HUS var basert på klare ansvarsforhold og avtaler med bistandsorganisasjoner og med helsemyndighetene i de aktuelle landene i Sør. Prinsippet har alltid vært å samarbeide utelukkende med norske hovedsamarbeidsland for bistand og basert på henvendelser om samarbeid fra institusjonene i sør. Hensikten med evalueringen er å undersøke hvordan og i hvilken grad målsetningene som ligger til grunn for «Strategi for internasjonalt samarbeid» vedtatt av styret i sak 37/2010 1, og senere i revidert strategi i sak 69/2013 A 2, blir oppfylt. Formålet med rapporten er å vurdere i hvilken grad satsningen som finansieres gjennom egne budsjettmidler fra Helse Bergen gir resultater og gevinster som står i forhold til ressursinnsatsen. Eksternt finansierte prosjekter har bistand som mål og evalueres fortløpende. I den grad denne rapporten omtaler resultatene som oppnås ved sykehusene i sør er det for å belyse helheten i arbeidet. Metodisk tilnærming Det finnes i liten grad systematiske innsamlede, objektive data som belyser for eksempel kompetanse og kapasitetsbygging i samarbeidslandene, ei heller bidraget til kompetansebygging i Bergen. Det ble derfor anvendt en kvalitativ tilnærming basert på intervjuer og observasjoner. Ved en foranalyse sammen med ledelsen i Avdeling for internasjonalt ble det identifisert kritiske suksessfaktorer for måloppnåelse. Gjennom individuelle intervjuer og gruppeintervjuer har en søkt å gjenfinne elementer av suksessfaktorene på samme måte som en gjør ved risikovurdering av styringsmål i 1 Strategi for internasjonalt samarbeid 2010 2 Revidert strategi internasjonalt samarbeid 2013 7
helsetjenesten 3 I den grad suksessfaktorer gjenfinnes og gis en relevant vurdering sannsynliggjøres oppnåelse av delmålene i satsingen. En evaluering gjennomført med denne tilnærmingen, danner grunnlaget for å vurdere måloppnåelse. Begrensningen ligger i at det vil være de ulike informantene som vil være kildene som gir grunnlag for vurderingene. Der kildeinformasjonen har vært usikker, er fakta sjekket og korrigert mot arkivinformasjon fra AIS. Målsettingen med det internasjonale samarbeidet, er delt inn i seks delmål. Evalueringen har ikke gjort en vurdering av delmål 5 som innebærer å etablere operative helseteam til innsats ved kriser i utlandet. HUS har etablert en pool på 20-30 personer som inngår i dette arbeidet. Avdeling for internasjonalt samarbeid organiserer arbeidet under ledelse av beredskapsansvarlige ved Kirurgisk serviceklinikk, HUS. For delmål 6 som gjelder omdømme- og merkevarebygging suppleres informasjon fra kildene med en medierapport som belyser i hvilket omfang HUS sitt internasjonale samarbeid omtales i media. Denne er utført av Retriever på oppdrag fra AIS. Rapporten finnes som vedlegg 3. Del 1: Nettbasert spørreundersøkelse til ansatte (svarprosent 59 %) som har deltatt i internasjonalt arbeid i regi av HUS der en har kartlagt ansattes erfaringer med hensyn til hvordan målsetningene ute og hjemme har blitt oppfylt. Del 2: Fokusgruppeintervju med 26 nøkkelpersoner for å utdype tematikkene som spørreskjemaundersøkelsen omhandler og for å sjekke ut om det er andre viktige erfaringer som ikke kommer fram i spørreundersøkelsene. Det ble tatt notater fra intervjuene som ble analysert for innhold som belyser måloppnåelse. Del 3: Praksisbesøk ved tre partnersykehus i henholdsvis Malawi, Etiopia og Zanzibar med ledere og nøkkelpersonell for å få informasjon om erfaringene med virksomheten etterfulgt av 4-6 individuelle intervjuer ved hvert sykehus. Annen informasjon: På eksterne prosjekter (Norad, Fredskorpset med flere) lages det årlige narrative og økonomiske rapporter som sendes til donor. Prosjektene blir også vurdert underveis av donor. Ved prosjektslutt leveres avslutningsrapport. Noen av rapportene er gjennomgått uten at det har vært systematisk vurdering av alle prosjektene. Rapportene, som leveres etter mal fra donor, synes å være av god kvalitet og beskriver innsatsen i de ulike prosjektene og hva som er oppnådd. Det foreligger også interne rapporter fra utestasjonerte. Denne evalueringen har ikke vurdert disse rapportene systematisk. Det foreligger en oversikt over alle land og sykehus som har vært involvert i samarbeidet og hvilke eksterne og interne midler som er anvendt på de enkelte prosjektene. Se vedlegg 2. 3 Retningslinje for risikostyring i Helse Vest 8
Fakta HUS har gjennom flere tiår hatt mange medarbeidere med sterkt internasjonalt engasjement. De fleste har vært engasjert gjennom bistandsarbeid i ulike frivillige organisasjoner, på fritiden og i permisjoner. U-landsengasjementet har også vært til stede ved enkelte kliniske avdelinger drevet frem av ildsjeler på avdelingene, for eksempel Brannskade, Patologi og Immunologi. Disse aktivitetene hadde en svak institusjonell forankring med uoversiktlige ansvarsforhold og svak økonomisk bærekraft. Det var heller ikke tydeliggjort at dette samarbeidet kunne bidra til å øke vår egen kompetanse. Medisinsk- teknisk avdeling (MTA) ved HUS mottok stadig forespørsler fra ansatte ved HUS som ønsket å donere brukt utstyr til sykehus i sør. Det ble vanskelig for MTA å prioritere disse forespørslene og å finne ut hvorvidt tiltakene var seriøse eller ikke. Mandatet for opprettelsen av AIS var blant annet å sørge for at det internasjonale engasjementet ved HUS var basert på klare ansvarsforhold og avtaler med bistandsorganisasjoner og med helsemyndighetene i de aktuelle landene i sør. Prinsippet har alltid vært å samarbeide utelukkende med norske hovedsamarbeidsland for bistand og basert på henvendelser om samarbeid fra institusjonene i Sør. Se tabell i vedlegg 1 for oversikt. Kort om de tre områdene og sykehusene som er besøkt i evalueringen Etiopia er det nest største landet i Afrika med 92 mill innbyggere. Black Lion Hospital (BLH) i Addis Abeba er tilknyttet Addis Abeba University School of Medicine, og Etiopias største medisinsk faglege miljø med omlag 1400 sengeplasser og Haukelands eldste samarbeidssykehus. HUS har samarbeid med BLH innenfor en rekke fagområder, og tar også imot utdanningskandidater fra nabolandene, bl.a. Malawi. Malawi er blant de fattigste landene i Afrika. Kamuzu Central Hospital i Lilongwe er et henvisningssykehus for midtre region av Malawi og dekker en befolkning på omlag 5 mill mennesker. Sykehuset har 750 sengeplasser og er det nest største i landet. Det er svært mange trafikkulykker i Malawi, noe som har resultert i det sterke samarbeidet innen ortopedi og kirurgi med HUS. Zanzibar er en semiautonom provins i Tanzania med omlag 1,4 mill innbyggere, de aller fleste er muslimer. Mnazi Mmoja Hospital på Zanzibar er øyas største sykehus med 550 sengeplasser og er direkte underlagt helsemyndighetene. Tanzania, Etiopia og Malawi er alle hovedsamarbeidsland for norsk bistand. Fordeling av utgifter, henholdsvis interne og eksterne midler Interne midler: Oppjustering av prosjektlønn til gjeldende grunnlønn for aktuell yrkesgruppe for utestasjonert HUS-personell i våre eksternfinansierte prosjekter. Eksterne prosjekter, 9
for eksempel Fredskorpsprosjekter, gir kun tilskudd til lønn for personell. Oppjustering til grunnlønn for utestasjonerte ble reist som krav fra personalavdelingen ved HUS og ble gjennomført i samarbeid med ulike fagforeninger i 2011. Bolig, sikkerhet, vaksiner, malariamedisiner, diverse transport for utestasjonerte. Lønnsrefusjon til aktuelle avdelinger på HUS som har hospitanter fra sykehus i sør gjennom eksterne prosjektmidler, for eksempel Fredskorpsprosjekt. For utestasjonerte over 4 måneder: Støtte til reise/opphold/skole for egne barn under 18 år. Maks beløp til skolepenger er USD 500 per barn, per måned. For utestasjonerte over 10 måneder: Støtte til reise/opphold for medfølgende ektefelle/samboer. Refusjon av grunnlønn for LIS-leger som hospiterer ved et av samarbeidssykehuene i sør, samt dekning av reise - og oppholdsutgifter. Reise og oppholdsutgifter for overleger fra HUS som fortrinnsvis har en mentorfunksjon for overnevnte LIS-kandidater. Reise - og oppholdsutgifter, samt refusjon av grunnlønn for sykepleiere, jordmødre, fysioterapeuter, teknikere og annet relevant personale på HUS, for hospitering i egen kompetanseøyemed, ved et av de syv samarbeidssykehusene i sør. Støtte til infrastruktur på samarbeidsinstitusjon for kompetansebygging Støtte til utdanningsprogram i sør Gjennomføring av forprosjekter ved et av de syv samarbeidssykehusene i sør (reise og oppholdsutgifter), med tanke på fremtidig ekstern finansiering. Eksterne midler: Tilskudd til lønn for HUS-personell/utestasjonerte i prosjektene Oppstartsmidler for personell i prosjektene Lønn, bolig forsikring etc for hospitanter fra sør Reise, forsikring, tilskudd til boutgifter for HUS-personell i prosjektene Ressurspersoner i prosjektene Utstyr Støtte til utdanningskandidater(norhed) Nybygg og rehabilitering av gammel bygningsmasse Budsjett er knyttet opp til måloppnåelse i prosjektene og bruk av midler er beskrevet i prosjektbeskrivelsene. Utestasjonerte over 45 dager rekruttert fra HUS 2003-2017: Profesjon Fagområde Antall over 45 dager Bioingeniører Mikrobiologi, Blodbank, 9 patologi Fysioterapeuter Diverse 5 Jordmødre Føde 8 Leger Blodbank, div. 46 10
Indremedisin, Gynekologi, Rekonstruktiv Kir, Lunge, Pediatri, Ortopedi, Kirurgi, Øye, Infeksjon, Rus, Psykiatri, Radiologi, Akuttmedisin, Sykepleiere Blodbank, div. 43 Indremedisin, Gynekologi, Rekonstruktiv Kir, Lunge, Pediatri, Ortopedi, Kirurgi, Øye, Infeksjon, Rus, Psykiatri, Radiologi, Akuttmedisin, Kreft Radiografer 3 Diverse IT, medisinsk teknikk, controller, psykolog 10 I tillegg har det vært en rekke oppdrag ute under 45 dager fra mange ulike avdelinger for diverse prosjektoppfølging: Undervisning, klinisk kompetansebygging, diverse klinisk arbeid, del av spesialistutdanning, bygg, medisinsk-teknisk oppfølging, pilotprosjekt, administrativ og faglig oppfølging. Oppdrag kan variere fra 2-6 uker. Utestasjonerte over 45 dager rekruttert utenfor HUS 2003-2017: Botswana 2005-2009: 15 (leger sykepleiere, farmasøyter, bioingeniører, jordmødre) Malawi 2007-2017: 6 kirurger Zanzibar 2015-17: Overlegestafett pediatri: 9 pediatere Hospitanter fra partnersykehus i sør, 2003-17: 103 (leger sykepleiere, bioingeniører, jordmødre, teknikere) Nylig påbegynte prosjekter: Nytt traumesamarbeid mellom HUS, Malawi og Sør Afrika, 2017-2020. Utveksling av leger, sykepleiere og fysioterapeuter. Finansiert av Fredskorpset Bygging av nytt mentalsykehus/rusklinikk på Zanzibar. Finansiert av Trond Mohn og lokale helsemyndigheter. Inkluderer kompetansebygging for lokalt helsepersonell Ny Blodbank på Pemba/Zanzibar. Finansiert av Rotary og lokale helsemyndigheter. Inkluderer kompetansebygging for lokalt helsepersonell Nytt «skill centre» på Zanzibar Bygging av nytt traumesenter i Malawi (LION). Inkluderer kompetansebygging for lokalt helsepersonell 11
Ivaretakelse av utestasjonerte Bolig Christian Medical Centre (CMC), Vellore, India: Haukeland House (HH) bygget i 2004 med 8 studioer på campus. CMC styrer driften av HH og kan leie ut til andre hvis det er ledig. HUSansatte og ansatte fra våre samarbeidssykehus har fortrinnsrett til boligen. Zanzibar: HH åpnet i 2011. 11 studio og leiligheter på Institute of Health Sciences campus. Egen innkjørsel til huset, murer med piggtråd, vakthold 24/7 Malawi: Leie av tre store boliger. Murer med piggtråd, vinduer med gitter, alarm, vakthold 24/7, gartnere. Sør-Afrika: Bolig på sykehuscampus. Vakthold 24/7 og kontrollpost ved inn kjørsel til campus Nepal: Leilighetskompleks i Kathmandu Forberedelser før utsending AIS arrangerer utreiseseminar 1-2 ganger per år for ansatte ved HUS som skal arbeide ute. Foredragsholdere er ansatte på HUS og tidligere utestasjonerte. Vedlegger program for kurs i mai 2017. Tema som tas opp er: Formål med internasjonalt arbeid Økonomiske betingelser Faglig og administrativ oppfølging under uteoppholdet Rapportering Forsikringsordninger Infrastruktur Medisinsk etikk Stressmestring HMS Reisemedisin Utestasjonerte som ikke deltar på kurs, får samme informasjon. Alle som reiser ut for tilbud om å snakke med rådgiver i kriseteamet ved HUS før de reiser og ved hjemkomst. Alle som reiser ut, uansett periode får tilsendt følgende: Forsikringskort med forsikringspolise Generell informasjon til utestasjonerte Bloggtips/bruk av sosiale medier Pårørendeskjema Informasjon om krav til lisens/arbeidstillatelse og visum til det aktuelle landet Arbeidskontrakter og ansettelse 12
AIS lyser årlig ut stillinger på prosjekter finansiert av Fredskorpset. HUS-personell som ansettes i stillingene, søker permisjon fra sin avdeling og ansettes hos AIS. Andre som reiser ut beholder sin lønn hos avdelingen eller avdelingen får lønnsrefusjon fra AIS. Forsikringsordninger Alle som reiser ut fra HUS blir ivaretatt i forhold til bolig, sikkerhet etc. Forsikringsbetingelsene er avhengig av perioden ute, over eller under 45 dager. De som er ute over 2 uker, er også omfattet av en egen forsikring for fritid/ulykke. Medfølgende familie For utestasjonerte over 4 måneder: AIS dekker vaksiner/malariaprofylakse/ reise/opphold/skole for egne barn under 18 år. Maks beløp til skolepenger er USD 500 per barn, per måned. For utestasjonerte over 10 måneder: AIS dekker i tillegg vaksiner/malariaprofylakse /reise/opphold for medfølgende ektefelle/samboer Medfølgende ektefelle og barn dekkes av HUS sine forsikringsordninger for utestasjonerte (over 45 dager). Etter hjemkomst MRSA Røntgen Eventuell oppfølging etter stikk, sykdom, etc (Synergi og HMS) Oppfølgingssamtale med rådgiver (frivillig) Debrief AIS og egen avdeling Rapportskriving 13
Del 1 Spørreundersøkelse blant personell fra HUS som har vært utestasjonert 1.1 Resultater Spørreundersøkelsen er sendt til 70 personer som har tjenestegjort sammenhengende mer enn 45 dager (utestasjonerte). Omlag halvparten av de 47 som svarte hadde sitt siste opphold innenfor de siste 12 månedene. Det er stor overrepresentasjon av deltakere fra Zanzibar, resten fordeler seg likt mellom Addis Abeba og Lilongwe. Det er overvekt av kvinner, for øvrig i samsvar med kjønnsfordelingen blant ansatte ved HUS. De fleste vi sender ut, er spesialister i sitt fag og hele en av tre har hatt u-landserfaring før første utsending fra HUS. Majoriteten har hørt om muligheten for å tjenestegjøre i u-land fra en kollega, systematiske informasjonstiltak synes i mindre grad å ha bidratt til rekruttering. Majoriteten av de utsendte er helsepersonell, og leger og sykepleiere står i denne undersøkelsen for nesten 80% av svarene. Andre viktige bidragsytere har vært bioingeniører, radiografer og fysioterapeuter. Jordmødre er her identifisert som sykepleiere. Ingeniører med medisinsk teknikk som spesialfelt har også vært viktige bidragsytere. Over halvparten hadde førsteopphold over 6 måneder, bare 13 % hadde kortere førsteopphold enn 3 mnd. Nesten halvparten har hatt mere enn ett opphold. Av legene, har halvparten fått sin lønn gjennom avtalefestet overlegepermisjon. Over halvparten har bodd ved Haukeland house og bare noen få har vært innlosjert med private ordninger utenfor AIS sin organisering. Nesten 90 % er helt eller delvis enig i at boforholdene er gode og i underkant av 60 % er helt eller delvis enige i at tilrettelegging for familie har vært god og at skole fungerte godt for barna. Her har respondentene svart enten de selv hadde med familie eller ikke og svaret gjelder da deres vurdering som også kan omfatte kolleger. 87 % svarer at sikkerheten har vært godt ivaretatt, 10 prosent er verken enig eller uenig i dette og 3 prosent (1 person) mener at sikkerheten ikke har vært godt ivaretatt. Sytten personer (36 %) har likevel svart at de har opplevd at sikkerheten deres var truet og 71 % av disse mente at de ble godt ivaretatt i slike situasjoner. Ingen var uenig i dette, men 5 personer har svart at de verken er enig eller uenig i dette. Tre av femten har svart at de er uenige i at de ble godt fulgt opp av norske myndigheter i slike situasjoner og 6 av 15 som besvarte dette spørsmålet er helt eller delvis enig i at de ble godt fulgt opp etter hjemkomst. Fritekstkommentarene utdyper denne tematikken noe hvor det framkommer at flere farlige situasjoner oppsto på fritid og når man var utenfor bosted. Flere framholder at de fikk veldig god støtte fra AIS i slike situasjoner. Noen av de som er kritiske, skriver at de fikk tilbud om oppfølging, men takket nei. Materialet gir ikke grunnlag for dybdeanalyse av denne problemstillingen, men svarene her samsvarer godt med informasjon som framkom i intervjuene med ledere og nøkkelpersonell. De aller fleste anga at de hadde gode muligheter for kommunikasjon med AIS og med egen avdeling under uteoppholdet, 60 % hadde gode muligheter for kontakt med lokal sykehusledelse. I praksis fikk alle utsendte bruke sin fagkompetanse under oppholdet, men nesten 90 % utførte også andre oppgaver enn det de vanligvis gjør hjemme. I fritekstkommentarene fremkommer at noen av legene hadde mindre assistanse av sykepleier enn det de har hjemme. Nesten alle deltok i direkte pasientarbeid, skulder til skulder med lokalt helsepersonell og de aller fleste 14
underviste lokalt helsepersonell. 44 av 47 angir at arbeidet deres var til direkte hjelp for pasientene og at de bidro til å overføre kompetanse til lokalt helsepersonell. 60 % opplevde å få mengdetrening som de ikke kan få hjemme og 83 % fikk erfaring med tilstander som er sjeldne hjemme. 43 av 47 mente at erfaringene ute gjør dem til bedre helsearbeidere hjemme og 44 mente at de fikk ett større perspektiv på sitt hjemlige virke. 72 % mente at de lærte noe om organisering av helsetjenestene som kommer til nytte hjemme. Om lag halvparten opplevde at deres u-landskompetanse ble etterspurt etter hjemkomst, i litt større grad fra kolleger enn fra egen leder. Hele 45 av 47 respondenter angir at u- landsoppholdet gir styrke, motivasjon og glede i arbeidsdagen hjemme. Utover svarene på spørsmålene, innkom mange fritekstkommentarer som i stor grad sammenfaller med informasjonen som fremkom i fokusgruppeintervjuene. Det er flere konstruktiv kritiske innspill som i hovedsak faller i tre kategorier: Innspill til forbedring av målstyring og koordinert oppfølging Kommentarer til sikkerhet (omtalt over) Innspill til at kompetansen som opparbeides ute kan utnyttes bedre hjemme. Mange tilkjennegir positive vurderinger av betydningen av samarbeidet og vi har valgt ut følgende eksempler som siteres: «En viktig og verdifull del av HUS sitt virkeområde. En mer målrettet koordinering av opplæring av yngre norske leger ville vært ønskelig. Her er det mye å hente.» «For meg har dette vært nyttig og bra. Det har gjort meg til en bedre kirurg. Haukeland har fått mye igjen for pengene. Ønsker å gjøre det mer, men foreløpig har travelhet og familiesituasjon gjort at jeg ikke har klart det.» «Et samarbeid som er svært viktig at fortsetter. Det skulle bare mangle om ikke noe av våre helsepenger går til land som er så mye dårligere stilt enn oss selv om vi kunne har brukt for enda større bevilgninger også.» «Det er viktig at utstyr som sendes ned er utstyr som det er behov for og som er ønsket lokalt. Det er viktig med det internasjonale samarbeidet grunnet økende globalisering og behov for å økt forståelse både for andre kulturer og for sykdommer som er mer vanlige i andre land. Men det er viktig at en er oppmerksom på at det arbeidet man gjør er virkelig ønsket og til hjelp der en har samarbeid. Også at for eksempel utveksling av helsepersonell blir brukt på en god måte der det blir nyttig når både de som reiser fra Norge og de som reiser til Norge helst jobber videre der de kom fra når de kommer tilbake så de kan være en ressurs også videre og bygge kompetanse.» «Jeg synes det internasjonale samarbeidet v/hus fungerer bra grunnet at prosjektene går over flere år. At fagpersoner blir knyttet til prosjektene over tid, gir kontinuitet. Ting tar tid, krever tillitt og tålmodighet. Det tror jeg er rette måten å få til kompetansehevning for personalet ved HUS og samarbeidssykehusene, holdningsendringer, endring av rutiner ved 15
samarbeidssykehusene. Arbeid over tid med tydelige kortsiktige overkommelige mål som del i en langtidsplan. Tydelige mål satt i samarbeid med personalet ved samarbeidssykehusene er grunnleggende. Det tar tid å bli kjent både med personalet og infrastruktur, forstå kultur osv.» 1.2 Vurdering av måloppnåelse etter materialet fra spørreundersøkelsen Delmål 1. Styrke medisinsk-teknisk kompetanse/infrastruktur og andre støttefunksjoner hos sørpartner Svært mange har opplevd utfordringer knyttet til vedlikehold av medisinsk-teknisk utstyr og/eller forbruksmateriell og medisiner. Kommentarene bekrefter at dette er en gjennomgående utfordring. Selv om det ser ut som om vi er en bedre aktør enn mange andre aktører og selv om vi har bidratt godt til dette området, er det langt til måloppnåelse her. Sett i lys av enkelte gode historier og at det er stor forståelse for utfordringene blant respondentene, vurderer vi måloppnåelsen på dette området som moderat. Delmål 2. Avhjelpe personellkrisen og bygge klinisk kompetanse ved partnersykehusene Svarene tyder på at vi i all hovedsak bygger kompetanse lokalt, men at systematikk, kontinuitet og langsiktighet er utfordringer. Vi vurderer måloppnåelsen her som god. Delmål 3. Entusiasme og engasjement blant ansatte ved HUS og sør-partner Svarene tyder på at vårt personell er sterkt engasjert, men at vi ikke fullt ut klarer å utnytte entusiasmen hjemme. Vi vurderer likevel måloppnåelsen som god basert på disse svarene. Delmål 4: Kompetansebygging for HUS sitt personell gjennom klinisk arbeid ved partnersykehus i sør Nesten alle gir svar som samsvarer med de operasjonaliserte målsetningene som er uttrykt gjennom suksessfaktorene under dette punktet. Svarene og tilleggskommentarene tyder på svært stor grad av måloppnåelse. 16
Del 2 Fokusgruppeintervjuer av ledere og nøkkelpersonell som er fagansvarlige ved HUS Det ble invitert 38 intervjuobjekter, leder og nøkkelpersoner, hvorav 26 kunne møte til intervju som ble gjennomført i form av fem fokusgruppeintervjuer. Møtene ble åpnet med en kort redegjørelse for evalueringsprosessen og respondentene ble deretter bedt om å diskutere sine synspunkter knyttet til de fem delmålene. Hvert intervju varte i 90 minutter og det ble tatt notater fra disse. 2.1 Resultater Delmål 1: Styrke medisinsk og helsefaglig kompetanse og infrastruktur Mange av respondentene beskriver erfaringer med donert utstyrt som ikke er kommet i drift. Flere beskriver mengder med havarert utstyr fordi man ikke hadde infrastruktur som sikker strømtilførsel eller rent vann, men også at ubrukelig utstyr blir gitt bort, utstyr som kommer fra mange givere i ulike land. Når utstyret blir tatt i bruk, kan donasjoner bidra til vridning av virksomhet og dårlig prioritering. En respondent har også opplevd problemer ved donasjoner av brukt utstyr som ikke er avskrevet hjemme, med det til følge at det oppstår uforutsette økonomiske og regnskapsmessige forhold. Selv om mange av respondentene gir uttrykk for betydelige utfordringer, sier flere at våre representanter har lært mye gjennom dette engasjementet og at det er flere eksempler på vellykkede donasjoner i tilknytning til HUS sitt engasjement. Vi har også bidratt til at mottakerne i noen grad har fått bedre rutiner for mottak av utstyr. Alle respondentene kommer inn på utfordringer med manglende service og vedlikeholdsavtaler ved donasjoner. HUS har lært av dette og ved flere anskaffelser bidratt til å sikre at flerårige vedlikeholdsavtaler følger anskaffelsen. Flere av respondentene hevder at bidrag fra HUS til forståelse og kompetanse rundt donasjoner, har hatt en positiv og viktig påvirkning som har fremmet god utvikling ved partnersykehusene. Våre initiativ har i noen tilfeller påvirket nasjonale myndigheter til å forbedre sine rutiner. Det er eksempler på at valg av standardisert utstyr tilrettelagt for bruk i tropene fungerer best. Dialysevirksomhet har nylig kommet i drift ved Mnazi Mmoja i Zanzibar. Utstyret er finansiert av de lokale myndighetene. I tillegg til utfordringer med vedlikehold, har det vært utfordringer både med ustabil strømtilførsel og vanntilførsel. Det har blant annet medført at ultralydapparater er blitt ødelagt av overspenning. Ved hjelp av en julegave på 200 000 kr fra de ansatte i Kommunal Landspensjonskasse, via AIS/HUS, ble det våren 2017 kjøpt inn overspenningsvern til den nye barneklinikken og dialyseavdelingen på MMH. Problemet med ødelagt utstyr på grunn av overspenning på Zanzibar, er dermed løst for dette bygget. Dette er et eksempel på at en privat gave bidrar til å løse utfordringen med svak infrastruktur som lett faller utenfor andre finansieringsordninger. Noen tar opp smittevernutfordringer, for eksempel medisinsk utstyr som krever vask og desinfeksjon mellom pasientene. Det er også utfordrende med mekanisk vedlikehold av utstyr 17
til for eksempel laboratoriene. Et eksempel er kniver til patologisnitt (microtomer) som må bringes til Norge for å slipes. Mange av våre ansatte tar med seg forbruksmateriell (overskuddsmateriell) eller materiell innkjøpt for eksterne midler. Mye medisinsk praksis ville ikke fungert uten dette. Innsatsen er i stor grad knyttet til enkeltpersoner ved sykehusene og er derfor sårbar. Det finnes eksempler på at pengedonasjoner til lokale innkjøp, kan fungere forutsatt at innkjøpene følges opp. Innen psykisk helse har det vært en utfordring med kontinuerlig tilførsel av legemidler og det fortelles om forventninger om donasjoner av legemidler til partnersykehus. Hver enkelt bistandsutøver opplever dette. Holdningen til donasjon av legemidler må være gjennomtenkt, standardisert og ha kontinuitet. Medisinsk utstyr må håndteres bedre lokalt, for eksempel med egnede lagre og låsbare rom. Erfaringen tilsier at man oppnår gode resultater dersom man bidrar til å lage standardiserte utstyrslister og tilrettelegger for lokale innkjøp av forbruksmateriell. Flere respondenter gir eksempler på donasjoner av engangsutstyr som har vært problematisk. Støtte til logistikk er også en suksessfaktor. Anbud, import og økonomistyring er utfordrende. Det refereres til store forbedringer de siste 10 årene i Etiopia når det gjelder medisins- teknisk utstyr, men strenge importregler kan være utfordrende. Donasjon og kompetansebygging fungerer best samtidig. Det er holdepunkter for størst suksess når medisinsk-teknisk kompetanse kommer tidlig inn i prosjektene. Den omfattende erfaringen man har til nå kan utnyttes bedre, for eksempel ved å utarbeide informasjonsmateriell og sjekklister. Noe medisinsk utstyr forutsetter også IT-støtte. Ingen av partnersykehusene har gjennomgående pasientadministrative systemer og de har liten eller ingen IT-støtte. Punktinnsats på dette området har vist nytten og må oppfattes som piloter som kan utvikles i større grad. Delmål 2: Avhjelpe personellkrise og bygge klinisk kompetanse Det er en utbredt oppfatning blant respondentene at vi er gode på kompetanseoverføring. Ved å ta hensyn til lokal kultur og ha bevissthet på dette, oppnår man gode resultater. Lokale ønsker bør høres, men er ikke nødvendigvis riktig prioritet. Utdanning av 35-40 anestesileger i Addis Abeba er et godt eksempel på at vår innsats bidrar til å bygge kompetanse lokalt. Denne er spredt videre til andre sykehus i landet, tilsvarende det som har skjedd i nevrokirurgi der over 50 leger er i utdanningsløp. Spesialistutdanning i kirurgi og ortopedi i Lilongwe har lykkes og utdanning innen indremedisin og psykiatri er kommet i gang på Zanzibar. Innen ortopedi i Malawi har man bidratt med både kompetanse og økt helsetjenestetilbud. Satsingen innen kirurgiske fag i Malawi, har så langt resultert i 10 legespesialister (generell kirurgi, ortopedi og urologi). Selv om man har hatt stor tilstedeværelse innen ortopedi i Malawi, erkjennes kontinuitetsutfordringer og det tas til orde for å etablere en nasjonal stafett for å sikre kontinuerlig kirurgisk tilbud. Forsøk på samarbeid mellom Zanzibar og Etiopia innen psykiatri var mindre vellykket. Språk og kommunikasjon er sentralt innen psykisk helse. Støtte fra HUS til spesialistutdanning innen 18
psykiatri på Zanzibar, ble flyttet over til Muhimbili University of Health and Allied Sciences/Muhimbili National Hospital i Dar es Salaam, der to kandidater er under spesialisering. I denne satsingen har en valgt ut spesialistkandidater som har vist seg å ha gjennomslagskraft i egen organisasjon slik at de kan være «fyrtårn» i det videre arbeidet. Det har over lang tid vært utført et stort klinisk arbeid innen gynekologi og fødselshjelp på MMH. Spesialisering for leger innen gynekologi og fødselshjelp på Zanzibar, har vært utfordrende på grunn av manglede godkjenningsinstanser lokalt. En lege er nå under spesialisering på fastlandet med støtte fra HUS. Flere respondenter mener at en viktig suksessfaktor for å få til legespesialisering er at det finnes en nasjonal organisasjon eller et universitet som kan bidra til godkjenning av spesialistløp. Ytterligere tre viktige suksessfaktorer er tidlig oppstart i samarbeidet, langsiktig tenkning og økonomiske og faglige (for eksempel forskning) stimuleringstiltak. Erfaringene fra Addis Abeba er særlig gode innen anestesifaget. Der har satsingen på utdanning ført til 22 spesialistkandidater og mer enn 40 under utdanning i et treårig kvalifiseringsprogram. Myndighetene har et mål om å utdanne 1000 spesialister i anestesi og våre representanter deltar i diskusjon om å etablere utdanning for anestesi/intensiv/postoperativ sykepleie. Fysioterapiavdelingen ved HUS har samarbeidet med MMH på Zanzibar siden 2012. Fire fysioterapeuter har hospitert ved MMH for kompetansebygging for lokalt personell og for eget faglig påfyll. Ettersom Hvidovre Hospital i Danmark økte innsatsen mot fysioterapi på MMH, valgte HUS å flytte samarbeidet over til KCH, Malawi, for å støtte opp om satsingen på kirurgi og ortopedi/traume. Koordinering trengs for å skape helhetlige behandlingsmiljø, for eksempel med ortopeder, intensivsykepleiere og fysioterapeuter i tverrfaglige team på samme sykehus. Det finnes eksempler på at vellykket ortopedisk behandling ikke har fått de resultatene som var mulig på grunn av mangelfull etterbehandling. Kompetansebygging må baseres på lokale krefter. Ofte trengs løpende support og det beskrives eksempler på at arbeidet bryter sammen i perioder når man ikke har personell tilgjengelig. Legepersonell flyttes ofte av myndighetene og dette gjør det utfordrende i forhold til kontinuitet. Programmer støttet av Fredskorpse, krever en utveksling av helsepersonell mellom partnerinstitusjonene. De som kommer til HUS hospiterer i 6 måneder. HUS tar også imot hospitanter på kortere opphold innen ulike fagområder. Det er varierende erfaring med å ta hospitanter til HUS. Hospitering kan være viktig i en tidlig fase av samarbeidet for å skape motivasjon slik det har vært i nevrokirurgi, radiologi, patologi, pediatri, indremedisin etc. Utbyttet i senere faser, spesielt for leger, er trolig begrenset og det er bedre erfaring med lokal opplæring ute og tilrettelegging for spesialisttrening nærmere hjemlandet. «Sandwichprogram» (integrert program med praksis ved ulike sykehus og teoretisk opplæring) beskrives 19
som fremtidsrettet for å øke utdanningen av spesialister. Erfaringene fra Vellore i India fremholdes som gode. Flere respondenter peker også på at sykehus i Sør-Afrika kan være et godt alternativ for denne type praksis. Flere påpeker også potensiale for å styrke samarbeidet mellom partnersykehusene. Innen for eksempel infeksjonsmedisin refereres det til gode erfaringer med hospitanter på HUS som får innsikt i hvordan helsetjenesten fungere ved HUS. Dette synes å gi dem motivasjon i arbeidet hjemme til tross for at det skjer under enklere forhold. I tillegg gir det god nettverksbygging. Det er viktig å ha tydelige læringsmål for hospiteringen. Innen gastroenterologi har kort hospitering ved HUS fulgt av arbeidstrening og supervisjon i Etiopia og India gitt gode resultater, men det har vært utfordringer med kontinuitet og bedre planlegging kan gi bedre resultat. Innen radiologi uttrykkes det også gode erfaringer med hospitering. Det har vært få problemer med hospitanter som har hoppet av under opphold i Norge. Ett tilfelle er bekreftet. Det refereres til noen utfordringer med norske myndigheter og oppholdstillatelser. Det oppleves i noen grad utfordrende å bruke engelsk som arbeidsspråk ved hospitering ved HUS. Det internasjonale samarbeidet har i hovedsak støttet utvikling av klinisk aktivitet og i liten grad åpnet for klinisk forskning. Flere av respondentene har forskningserfaring fra u-land finansiert gjennom andre organisasjoner. Disse respondentene påpeker betydningen av at klinisk forskning er et langsiktig virkemiddel for å oppnå bærekraftige medisinske miljøer ved partnersykehusene, og anbefaler derfor at en vurderer også å støtte forskning i videreføring av samarbeidet. Delmål 3: Entusiasme og engasjement Ved flere avdelinger oppleves samarbeidet utelukkende positivt, de som er ute må være ressurspersoner for de som reiser ut senere. Erfaringene tyder på at ledelsen ved de ulike avdelingene ved HUS er avgjørende for suksess i programmet. Når engasjement er forankret på alle ledelsesnivå, fungerer det best. Det er viktig å promotere programmet og bruke de som har erfaring til å rekruttere nye medarbeidere. Medarbeidere som har vært ute har vokst og påtatt seg nye roller hjemme, har på denne måte blitt ressurspersoner og det er eksempler på at ledere har blitt utviklet på denne måten. Nøkkelen er å ramme inn personlig engasjement i et felles målbilde. Dette har en jobbet særlig bevisst med innen psykiatri og rus. Det er ikke vanskelig å skape engasjement på kort sikt, men alle påpeker behovet for langsiktig samarbeid. Diskontinuitet kan være et problem, partnerne må kunne stole på oss, flere samtidige prosjekter ved hvert sykehus gjør oss mindre sårbare, langsiktig vennskap og samarbeid fører til at bistanden over tid utvikler seg i ulike faser. Et viktig virkemiddel for å holde oppe entusiasme og engasjement er å etablere forskningsprosjekter som støtter opp om innsatsområdene. 20
Intervjuene avdekker i liten grad spenninger mellom våre medarbeidere og lokal ledelse. Likevel rapporters enkelte utfordringer og flere nevner at det er særlig utfordrende at sykehusene eksponeres for mange samarbeidspartnere internasjonalt og i for liten grad har utviklet strategier og systemer for å prioritere. Flere ledere sier det har vært vanskelig å skape entusiasme for nye kandidater i forkant av aktivitetsstart, men at entusiasme ofte skapes etter at noen kommer hjem med erfaringer. Ildsjeler er nødvendig. Tilrettelegging før utreise kan bli bedre. Det refereres til best erfaring der hele team reiser ut samlet for felles innsats, slik det bl.a. er gjort med hjertekirurgi selv om dette kan gi driftsutfordringer hjemme i perioder. Personlig risiko knyttet til liv og helse for HUS- personell som reiser ut, er et viktig moment som er avgjørende. Noen enkeltstående episoder med vold/trusler om vold har ført til midlertidige utfordringer med å rekruttere helsepersonell. Mange respondenter hevder at Haukeland House bidrar til å redusere risikoen for uønskede hendelser, samtidig som det skapes et godt miljø som igjen bidrar positivt til entusiasme. Det er overveldende tilbakemeldinger om at engasjement stryker motivasjon for å stå i krevende arbeidsoppgaver hjemme. Delmål 4: Kompetansebygging i egen enhet Kompetansebygging i egen enhet handler om faglig utvikling, organisasjonslæring og menneskelig utvikling. Flere respondenter utrykker at kombinasjonen av disse elementene er viktig erfaring som bidrar til å løfte vår egen virksomhet ved HUS. Intervjuene tydeliggjør at HUS gjennom det internasjonale samarbeidet i snart 15 år, har utviklet betydelig bistandskompetanse. Mange eksempler viser at dette har vært en positiv utvikling og at man har lært av feil som ble gjort i starten. Den medisinske erfaringen man får ute, er av varierende betydning for arbeidet hjemme. Men erfaring med organisasjonsutvikling, endring, kulturforståelse og perspektiv på å drive helsetjenester i u-land, gir verdifull kompetanse med overføringsverdi som alle respondentene vektlegger. Operasjonserfaringen nevrokirurger får i Addis Abeba, anses som svært verdifull fordi en får erfaring med inngrep som er svært sjeldne her hjemme. En får også erfaring fra etiske og kulturelle utfordringer som gir merverdi til arbeidet hjemme. Fra andre disipliner som fysioterapi får en volumtrening med basistjenester på en måte som gir breddeerfaring og som er relevant for tjenestene hjemme. Det er ulike oppfatninger av hvorvidt den kliniske erfaringen man får er relevant for norske forhold. Erfaringer med tropesykdommer vil for eksempel være svært nyttig, mens noen ortopediske behandlingsmetoder som ikke brukes i Norge, er mindre relevant. Flere av respondentene reflekterer etisk over begrepsbruken mengdetrening/volumerfaring. Mengdetrening er viktig innen noen områder. HUS sender alltid kvalifisert personell til partnersykehusene og har stor bevissthet om hvilke typer behandling og pleie vi bidrar med. 21
Begrepet mengdetrening må ikke forstås som uetisk eksperimentering med menneskers liv og helse. Respondentene er tydelige på at personell fra HUS har høy faglig og etisk standard. De fleste intervjuobjektene vektlegger tungt at de bringer hjem kulturforståelse som er nyttig i møte med nye landsmenn som pasienter hjemme. De får dessuten perspektiv på tjenestene hjemme stressende utfordringer som virker demotiverende på mange får mindre plass, de blir mer nøkterne i synet på hva som skal til for å skape gode tjenester og får økt motivasjonen for arbeidet. Kompetanseoverføring til kollegaer på HUS kan økes ved noe mere systematisk arbeid som bruk av reisebrev, etablering av møteplasser for erfaringsutveksling, lederbesøk ute og at ledere etterspør tilbakemeldinger underveis. Det er mange yngre som ønsker å få u-landstjeneste, særlig i legegruppen, selv om tjenesten sjelden teller som ledd i spesialistutdannelsen. En bør kunne legge bedre til rette slik at u- landstjenesten er organisert med supervisjon og kan bli tellende for spesialistutdannelsen. Flere avdelinger har benyttet avtalefestet overlegepermisjon til finansiering av legeutsendelse, men dette gjelder ikke alle. Det er også flere eksempler på at sykepleiere har tatt med seg kunnskap hjem og på denne måten har bidratt til å utvikle avdelingen. Det fremholdes at den planmessige tilnærmingen med tydelige mål som psykiatri/rus har hatt, skaper engasjement. Det gjelder først og fremst kompetanse i hvordan man utvikler og bygger helsetjenester og at dette har stor overføringsverdi. Delmål 6: Omdømme og merkevarebygging Respondentene har en nyansert oppfatning av hvordan programmet bidrar til omdømme og merkevarebygging. Ett presseoppslag fra Zanzibar med påstander om ferieopphold for personell er eksempel på oppmerksomhet som mange synes var negativt, unyansert og dumt. Det er viktig for programmet at forrige administrerende direktør hadde et sterkt personlig engasjement som er kjent i hele helse-norge. De positive erfaringene med samarbeidet er trolig underkommunisert og det er viktig at rapporter og vitenskapelige undersøkelser følger satsingen og gjøres kjent. Her er det potensiale for å nå lengre ut. I tillegg utrykkes det at satsingen appellerer til studenter innen medisin og helsefag, hvorav mange kommer i kontakt med våre partnersykehus gjennom studiebesøk. Samfunnsengasjement og identitet gir opplevelse av å være en del av en fredsskapende nasjon. Vi skal være best på spesialistutdanning, det må være et mål at vi som sykehus kan tilby internasjonalt engasjement som del av spesialistutdanningen. Det beskrives at satsingen på internasjonalt arbeid kan være et viktig signal til samfunnet og det gir et positivt bilde av HUS, og det setter oss på kartet både nasjonalt og internasjonalt. Våre representanter referer til positive utsagn og kontakt med norske politikere og diplomater som kjenner til samarbeidet. Det er eksempler på at vi har rekruttert helsepersonell fra andre deler av landet fordi vi har tilrettelagt for mulighet for å delta i internasjonalt samarbeid. Det internasjonale samarbeidet bidrar til at HUS fremstår som et sykehus med åpenhet, at vi er villige til å se lange linjer og at vi forplikter oss. 22