Liv Forlag / Forlagshuset i Vestfold 2017 Grafisk utforming: Terje Nielsen ISBN: 978-82-8330-153-3 (epub) ISBN: 978-82-8330-146-5 (trykk) Tilrettelagt for ebok av eboknorden as Det må ikke kopieres fra denne boken i strid med åndsverkloven eller inngåtte avtaler om kopiering.
Ole Kristian Løyning KAI OG KJEMPEFROSKEN
1. kapittel Det er sommerferie. Kai skal være med faren sin på jobb. Egentlig vil Kai heller sitte i skyggen og drikke brus. Men det er ikke faren hans enig i. «Skal det bli noe av deg, Kai, må du begynne tidlig», sier han. «Det fins ikke noe som heter ferie, ikke hvis du vil bli en vellykket fiskehandler, sånn som meg.» Faren til Kai heter Franco og har en helt egen fiskebil. I den kjører han rundt og selger fisk til gamle folk eller til andre som av en eller annen grunn ikke drar ned til sentrum for å handle. Akkurat nå pusser Franco på bilen sin. «Sånn, ja, blank og fin. Sett deg inn, Kai!» «Rekker vi en brus før vi drar?» spør Kai. Faren til Kai svarer ikke, men hopper inn bak rattet og peker på Kai. Det betyr at de må se og komme seg av gårde. Det er i hvert fall ikke tid til en brus. Fiskebilen suser bortover veien. Radioen summer i bakgrunnen. Franco sier han håper de får solgt en del fisk i dag. Men Kai hører ikke etter. Kai leser i et gammelt blad han har funnet under setet. «Vil du bli en vellykket fiskehandler, nytter det ikke å sette seg til å lese halve dagen», sier faren til Kai. Kai viser forsiden av bladet. Med store svarte bokstaver står det: FROSKELÅR ER GULL SELG FROSK OG BLI
RIK! Og så forteller Kai at han nettopp har lest om en fyr som ble millionær bare fordi han kappet frosker opp i mindre biter og solgte dem som delikatesse. «Alle vet at froskelår ikke er det samme som gull», sier Franco. «Her står det at ei dame nede på Sørlandet solgte et to-kilos froskelår for 6000 kroner», fortsetter Kai, nokså overbevisende. «Pøh! Jeg tjener da mer enn nok som fiskebilsjåfør», sier faren til Kai. «Mer enn deg i alle fall. Og da tenker jeg vi kutter denne diskusjonen.» «Ja, da gjør vi vel det», sier Kai og kikker ned. Og så sier de nesten ingenting til hverandre på en god stund.
2. kapittel Klokken er litt over fem da Franco og Kai svinger inn i gårdstunet. Arbeidsdagen er over. De har solgt lite fisk. Kai tar med seg posten på vei inn. Inne på kjøkkenet lukter det fisk og skalldyr. Oppvasken står på benken sammen med en halvåpen pizzaeske og noen tomme flasker. «Posten», sier Franco, som fremdeles er sur på grunn av det med fiskene. Kai slenger over dagens post. Det er stort sett reklame. Men inneklemt i papirbunken ligger et brev med bankens stempel. Franco åpner konvolutten og trekker ut brevet. Det er stille mens han leser. Men så plutselig bretter han sammen brevet og legger det fra seg på bordet. «Hva var det som sto der?» spør Kai. «Ingenting», svarer Franco. Og så går han inn i stua og legger seg på sofaen. Ute på kjøkkenet er Kai blitt temmelig nysgjerrig, men han tør ikke snoke i andres post. Ikke ennå i hvert fall. Først da han hører farens snorking inne fra stua, tør han trekke til seg brevet. Kai leser: VIKTIG BREV Kjære Franco. Vi altså banken ser at du ikke lenger betaler regningene dine.
Uheldigvis for deg, og for oss, må vi legge ut huset ditt til salgs for å dekke alle pengene vi taper. Vi beklager og ønsker deg lykke til. Med vennlig hilsen Banken NB: Du har to uker på å finne et nytt sted for dere å bo.
Legge ut huset for salg? Må de flytte? Kai stirrer ned på brevet. Ingen dum bankmann skal komme og ta fra dem huset og gården. Men innerst inne vet jo Kai at bankfolk ikke sender ut sure brev uten grunn. Nå begynner tankene virkelig å spinne, og Kai ser for seg en del fæle ting: Kai og pappa som tiggere på gaten. Kai og pappa i matkø. Kai og pappa som feirer jul i en bakgate de varmer hendene over en tønne med flammer i. Men så kommer Kai på det han leste om tidligere i dag. I matbladet han fant under setet, sto det jo at folk kunne bli steinrike bare ved å selge froskelår. Og frosker fins jo stort sett over alt. Kai tenker, og en plan former seg inni hodet hans: Rumpetrollene nede i dammen bak huset. Hvis han bare hadde begynt å mate dem og gitt dem vitaminer, hadde de sikkert vokst seg kjempesvære. Og med en del oppdrettsfrosker i bakhånd, kunne Kai og pappa gjort akkurat som han mannen i bladet. Ja, og så kunne de solgt froskene som delikatessefrosker og blitt rike. For Kai vet at banken aldri selger husene til rike folk. Fem eller seks minutter senere ligger et stort ark på bordet foran Kai. Det er fylt med grønne og røde og svarte og gule streker, pluss to-tre plantegninger. Kai setter et huk på det første punktet i planen det med froskedam med rumpetroll. For dammen ligger jo allerede klar (det har den jo gjort i mange år). Når det gjelder trillebår, som han også trenger, så vet Kai at det står en i uthuset, så det er heller ikke noe problem. Problemene begynner først når det kommer til froskemat og froskevitaminer.
Etter å ha tenkt en god del sekunder, kommer Kai fram til at hvis det er noen som virkelig burde vite hva frosker spiser, må det jo være folk som jobber i dyrebutikk. Og heldigvis ligger Evensens dyreforretning innenfor sykkelavstand. Men klokken er blitt over seks. Butikkene i sentrum er stengte. Kai må vente til i morgen.
3. kapittel Neste morgen vil pappa ha med seg Kai på jobb. Igjen. «Nå må du opp, Kai», sier Franco og drar av ham dynen. «Men pappa, jeg har ferie.» «Ferie er oppskrytt. Det kan du bare lære deg først som sist, Kai. Nåvel, opp med deg!» «Jeg er ikke i form», sier Kai, som har bestemt seg for å spille syk. Kai har grublet en del i det siste. Faktisk har han tenkt mer det siste døgnet enn på flere måneder. Det gjør liksom så vondt et sted midt inne i magen. Og det har det gjort helt siden han leste det nifse brevet fra banken. Nei, han vil ikke være med pappa på jobb. Og dessuten, tenker Kai, skal det bli noe fart i froskeplanene, nytter det ikke å reise land og strand rundt med en far som nesten ikke selger en eneste fisk. «Hva mener du med ikke i form?» spør Franco. «Jeg er syk», sier Kai, temmelig lavt denne gangen. «Det er det dummeste jeg har hørt. Syk? Når ble du det?» «Øøøøh, i går» «Tøys og tull», sier Franco. «Se på MEG. Står tidlig opp om morgenen. Går på jobb hver dag, uansett vær og uansett form. Har jeg for eksempel vondt i halsen en dag, eller har fått et ufyselig mageknip, så ler jeg bare til meg selv i speilet. Og så tar jeg meg sammen. Det er sånn jeg har blitt så rik og vellykket!» «Hvis du er så rik, kan jeg vel ringe et par på laget og fortelle dem at jeg får lov å bli med på fotballskolen likevel», sier Kai. «Den i Danmark?» Franco hever øyenbrynene. «Ja», svarer Kai. «Den som koster ett tusen fem hundre, eller noe.