Renavassdraget Av: Jarl Eivind Løvik, NIVA Følgende beskrivelse bygger på tidligere utgitte rapporter og publikasjoner, se litteraturliste. Rena er med sitt nedbørfelt på ca. 4090 km 2 det største sidevassdraget til Glåma oppstrøms samløpet med Vorma. Nedbørfeltet omfatter mesteparten av Rendalen kommune og større eller mindre deler av kommunene Tolga, Tynset, Stor-Elvdal, Åmot, Trysil og Elverum. Det har en utstrekning på nesten 16 mil i lengderetningen fra nord til sør og grenser mot Glåmas hoveddalføre i vest og Femund/Trysilvassdragets nedbørfelt i øst. To av de 4 største innsjøene i Hedmark fylke, Storsjøen i Rendalen (51 km 2 ) og Osensjøen (43,6 km 2 ), er markante elementer i vassdraget. Vesentlige deler av nedbørfeltet befinner seg over skoggrensa, med vide fjellpartier og topper på over 1600 m som Tron og Sølen. Men barskogen utgjør den helt dominerende andelen av nedbørfeltet, og andelen dyrka mark er lav, anslagsvis 1-2 %. Fra nord kommer hovedgrenene Tysla og Unsetåa og danner Rena ved samløpet mellom Elvål og Øvre Rendal. En rekke mindre sidevassdrag kommer til fra vest og øst før elva renner inn i Lomnessjøen, og videre inn i Storsjøen. Mesteparten av dyrkamarka og bosettingen befinner seg i dalbunnen langs de nevnte hovedgrenene og selve Rena (Nordre Rena) ned til Storsjøen. Et betydelig sidevassdrag,, kommer inn fra øst like oppstrøms Renas utløp i Storsjøen. Det er naturlig å dele inn Renavassdraget i en øvre del, dvs. Storsjøens nedbørfelt og en nedre del, dvs. strekningen fra utløpet av Storsjøen til samløpet med Glåma (Søndre Rena). Storsjøens nedbørfelt utgjør hele 56 % av Renas nedbørfelt, mens Søndre Renas nedbørfelt utgjør de resterende 44 %. På denne strekningen kommer det også inn et stort sidevassdrag fra øst, Søre Osa, samt flere mindre sidevassdrag, bl.a. Deia og Julussa. Ved Flåtestøa ovenfor Renas samløp med Søre Osa (Foto: Jarl Eivind Løvik)
Berggrunn og løsmasser Geologisk hører Renas naturlige nedbørfelt til det som betegnes sparagmittområdet, og som utgjør store deler av det sentrale Hedmark. Området har en varierende bergrunn, men det domineres av relativt tungt forvitrelige sandsteiner/kvartsitter med innslag av mer kalkrike bergarter. Dette kan skape betydelige lokale variasjoner i vannkvaliteten. Løsmassene er dominert av morene med varierende tykkelse og med breelv- og elveavsetninger av til dels stor mektighet i bunnen av dalførene, ikke minst i selve Rendalen. Her fins dessuten eskere og grusvifter. Større myrarealer fins bl.a. nordvest for Storsjøen samt innenfor s og Søre Osas nedbørfelter. Jutulhogget som ble dannet i forbindelse med tappingen av Store Glåmsjø ved avslutningen av siste istid, er et meget karakteristisk trekk i landskapet mellom Barkald i Glåma-dalføret og Midtskogen i Tylldalen. Klima Området har innlandsklima, dvs. at det er relativt nedbørfattig, med kalde vintrer og varme somrer samt store døgnsvingninger i lufttemperaturen. Normalnedbøren i dalføret varierer fra 440 mm/år i Øvre Rendal til 766 mm/år i Haugedalen litt nord for Rena. Årsmiddeltemperaturen (normalen) er 2,2 C i Øvre Rendal og 1,9 C i Haugedalen. Spesifikk avrenning varierer i området 12-16 l/s.km². Størst avrenning er det under snøsmeltingen på våren, vanligvis i mai. Vassdragsreguleringer Rena omfattes av flere større og mindre reguleringer for produksjon av elektrisk kraft. Disse er: Glåma-overføringen/Rendalen kraftverk. Tilsig fra øvre Glåma (6562 km²) overføres fra Høyegga i Alvdal gjennom en 29 km lang driftstunnel til Rendalen kraftverk med utløp til Rena oppstrøms Lomnessjøen. Brutto fall høyde 209,7 m. Maks tillatt overføring er 55 m³/s. Storsjøen. Innsjøen tjener som reguleringsmagasin for Løpet kraftverk og for nedenforliggende kraftverk. Reguleringshøyde 3 m. Osa kraftverk. Utnytter tilsiget til Osensjøen (nedbørfelt 1186 km²) som tjener som magasin med en reguleringshøyde på 6,6 m. Utløp til Rena ca. 7 km oppstrøms Søre Osas naturlige samløp med Rena. Osfallet kraftverk. Ligger i nedre delen av Søre Osa, drives med minstevannføringen i Søre Osa. Kvernfallet kraftverk. Ligger i midtre delen av Søre Osa. Utnytter minstevannføring ut av Osensjøen og lokalt nedbørfelt. Brutto fallhøyde 18 m. Løpet kraftverk. Ligger i Søndre Rena. Utnytter et nedbørfelt på 10 412 km² inklusive Glåmas nedbørfelt via Glåma-overføringen. Brutto fallhøyde 19 m. Etableringen av dammen har gitt en 5 km lang kunstig innsjø, Løpsjøen. Konsesjonsbetingelsene for Rendalen kraftverk går ut på at maksimalt 55 m³/s av Glåmas vannføring kan overføres. Dette har medført at vanntilførselen til Storsjøen er omtrent fordoblet, dvs. en økning fra 33,8 m³/s til 76,4 m³/år. Midlere vannføring ved Løpet er 108 m³/s. Vannet kommer fra Søndre Rena og Søre Osa. Reguleringene fører bl.a. til høyere vintervannføring og avdemping av (vår)flommer i hovedvassdraget i forhold til et naturlig vannføringsregime. Magasinene Storsjøen og Osensjøen tappes ned utover vinteren og fylles i hovedsak opp igjen i forbindelse med snøsmelteperioden på våren. I tilknytning til Osa kraftverk er det pålagt minstevannføring ut av Osensjøen til Søre Osa: 6,0 m³/s i perioden 1. juni 15. september og 2,5 m³/s i perioden 20. september til 31. mai. I perioden 16.-20. september skal vannføringen reduseres gradvis fra 6 til 2,5 m³/s. Forurensningskilder Vassdraget er resipient for jordbruket og befolkningen i området. Dette representerer de viktigste kildene for tilførsler av næringssalter og organisk stoff, utenom naturlige kilder. I Rendalen kommune finnes kommunale renseanlegg på Bergset, Otnes og Åkrestrømmen. Folkemengden i nedbørfeltet har gått ned i de senere 10-årene. I Rendalen kommune gikk folketallet ned fra 2704 i 1985 til 2082 i
2006, dvs. en reduksjon på 23 %. Langs nedre deler av (Renåfjellet) har det vært en betydelig utbygging av hytter i de siste 10-15 årene. Disse har innlagt vann og er tilknyttet eget jordrenseanlegg (infiltrasjonsanlegg). Videre finnes en del servicebedrifter, men ingen industri med større utslipp. Ved Åkrestrømmen fins en campingplass, et mindre hotell og en bedrift for skjæring av kjøtt. Disse er tilknyttet det kommunale renseanlegget. Forsvarets anlegg og aktiviteter ved Rødsmoen øvingsområde og Regionfelt Østlandet berører nedbørfeltet til Søndre Rena og delvis selve vassdraget i form av oversettingsøvelser på en strekning nord for Løpsjøen. I skytefeltet deponeres bl.a. betydelige mengder tungmetaller i form av prosjektiler, særlig kobber, men også mindre mengder bly, sink og antimon. Følgende sidebekker til Rena og Osavassdraget vil trolig bli mest berørt ved full utbygging: Knubba, Østre Æra, Vestre Æra og Deia. Generell vannkvalitet Overføringen av vann fra Glåma førte til en markant økning i konsentrasjonen av løste salter (jf. konduktivitet) i Renavassdraget slik at vannet nedstrøms utløpet fra kraftverket har relativt høyt saltinnhold sammenliknet med f.eks. sidevassdragene og Søre Osa. F.eks. ble det i årene 1978-80 målt konduktivitet (medianverdier) på 5,1-5,7 m S/m nedenfor kraftstasjonen mot 2,8-3,8 ovenfor kraftstasjonen. Tabell 1. Variasjon i årlige medianverdier for konduktivitet, ph, alkalitet og fargetall gitt. Rena, st. 2 Rena, st. 3 Søre Osa v. Åkrestrømmen v. Åkrestrømmen v. Rødsbrua v. vegbru Konduktivitet, m S/m 4,6-5,8 1,2-2,0 3,4-4,8 1,9-2,2 ph 7,2-7,3 6,6-7,0 7,1-7,3 6,5-6,9 Alkalitet, mekv/l 0,35-0,44 0,09-0,14 0,25-0,43 0,09-0,14 Farge, mg Pt/l 20-42 44-50 24-34 54-81 Overføringen av Glåma-vann medfører også at vassdraget nedstrøms har godt bufret og svakt basisk vann, dvs. relativt høy alkalitet og ph høyere enn 7,0. og Søre Osa har svakt surt vann med dårligere evne til å motstå ph-endringer ved forsuring (lavere alkalitet). Fargetallene viser at og spesielt Søre Osa er markert humuspåvirkete vassdrag, mens hovedvassdraget kan karakteriseres som middels humuspåvirket. Storsjøen har en utjevnende virkning på vannkvaliteten i vassdraget nedenfor, slik at variasjonene gjennom året er mindre her enn i hovedvassdraget ovenfor og i sidevassdragene. Dessuten skjer det en sedimentasjon og tilbakeholdelse av partikler og forurensninger knyttet til partikler i innsjøen. Figurene nedenfor viser årlige medianverdier for ulike vannkvalitetsmålinger. Verdiene for årene 1983-86 og 2001 er meget usikre da de er basert på kun et fåtall prøver (1-2).
ph 8,0 ph 7,5 7,0 6,5 6,0 1977 1978 1979 1980 1983 1984 1985 1986 2000 2001 2004 2005 Figur 1. ph ved 4 stasjoner i Renavassdraget, medianverdier. Alkalitet 0,6 mekv/l 0,4 0,2 0 1977 1978 1979 1980 1983 1984 1985 1986 2000 2001 2004 2005 Figur 2. Alkalitet ved 4 stasjoner i Renavassdraget, medianverdier. 100 Fargetall 80 mg Pt/l 60 40 20 0 1977 1978 1979 1980 1983 1984 1985 1986 Figur 3. Fargetall ved 4 stasjoner i Renavassdraget, medianverdier.
Overgjødsling I de første årene etter at Glåma-overføringen trådte i kraft, og før forurensningsbegrensende tiltak ble iverksatt i særlig grad, bidrog økte tilførsler av næringssalter (fosfor og nitrogen) til en eutrofiering av berørte deler av Renavassdraget. En effekt av dette var at store deler av elvebunnen var dekket av algebegroing (grønske) mange steder. Utslipp i det lokale nedbørfeltet skapte også problemer i vassdraget ovenfor Rendalen kraftverk. Til tider ble det målt høye konsentrasjoner av fosfor. Etter hvert ble det bygget og satt i drift en rekke renseanlegg og iverksatt forurensningsbegrensende tiltak innenfor jordbruket både i Glåma-dalføret og i det lokale nedbørfeltet. Denne reduksjonen i belastningen av særlig fosfor og lettnedbrytbart organisk stoff førte til bedringer i miljøtilstanden. På slutten av 1980-tallet ble Rena med sideelver ovenfor Storsjøen karakterisert som lite til moderat forurenset mht. næringsalter og lettnedbrytbart organisk stoff, mens strekningen fra Storsjøen til samløpet med Glåma ble karakterisert som lite påvirket. Strekningen nedenfor Storsjøen og Søre Osa var også lite påvirket av fersk fekal forurensning (tarmbakterier). På grunnlag av medianverdier for total-fosfor og total-nitrogen i perioden 2000-2005 kan vannkvaliteten i Rena mellom Storsjøen og samløp Glåma karakteriseres som meget god (tilstandsklasse I), mens vannkvaliteten i Søre Osa kan betegnes som meget god til god (tilstandsklasse I-II). Total-fosfor 25 33 µg P/l 20 15 10 5 0 1977 1978 1979 1980 1983 1984 1985 1986 1988 1989 2000 2001 2004 2005 Figur 4. Total-fosfor ved 4 stasjoner i Renavassdraget, medianverdier.
Total-nitrogen 400 µg N/lr 300 200 100 0 1977 1978 1979 1980 1983 1984 1985 1986 1988 1989 2000 2001 2004 2005 Figur 5. Total-nitrogen ved 4 stasjoner i Renavassdraget, medianverdier. Biologiske forhold Renavassdraget har en artsrik bunnfauna, dvs. at det biologiske mangfoldet er stort. I årene 2000-2004 ble det f.eks. ved Rødsbrua funnet 38 såkalte EPT-arter (døgnfluer, steinfluer og vårfluer til sammen). Tilsvarende tall for en lokalitet i nedre del av Søre Osa var 20 i 2004. Bunnfaunaen i Søndre Rena er dominert av insektlarver. Størst forekomst er det av døgnfluelarver, steinfluelarver, biller, vårfluelarver og fjærmygglarver. Snegl, muslinger, børstemark og vannmidd er også relativt vanlige. Krepsdyret marflo (Gammarus lacustris) er relativt vanlig på stilleflytende partier og i Løpsjøen. Bunnfaunaen har hatt en sammensetning dominert av rentvannsarter og arter i samsvar med de naturgitte forholdene samt en artssammensetning som indikerer godt bufret vann. Nedenfor innsjøene Storsjøen og Osensjøen gjør såkalte utløpseffekter seg gjeldende. Det vil si at innsjøene forårsaker en utjevning av miljøforholdene (temperatur og kjemisk vannkvalitet) samt tilfører vassdraget nedenfor drivmateriale som tjener som føde for bl.a. bunndyr. Dette er med på å høyne det biologiske mangfoldet og produktiviteten i vassdragene nedstrøms. Søre Osa har en noe mindre artsrik fauna enn Søndre Rena, dominert av insektlarver, med en sammensetning som indikerer rentvannsforhold og godt bufret vann. Betydelig redusert vannføring og til tider tørrlagte arealer som følge av reguleringen gjør at elvas produksjonsevne mht. bunndyr har blitt redusert. Etableringen av elvemagasinet Løpsjøen har ført til store økologiske endringer. Endringene kan oppfattes som dels positive og dels negative. De viktigste negative effektene er knyttet til fiskeslagene ørret og harr som tidligere hadde store vandringer opp og ned vassdraget i forbindelse med gyting og næringssøk. Andre, mer typiske innsjøarter som abbor, mort, sik og gjedde har fått økt forekomst. Det har oppstått et nytt landskapselement i vassdraget i form av en grunn, produktiv innsjø med en rik flora av vannplanter og et artsrikt og produktivt bunndyrsamfunn. Løpsjøen har også utviklet seg til en av de rikeste fuglelokalitetene i regionen. Biomassen av dyreplankton er imidlertid lav, og flere av planktonkrepsene ser ut til å ha problemer med å etablere reproduserende bestander, sannsynligvis pga. stor vanngjennomstrømning. Forsuring Renavassdraget ligger i et område av landet som ikke har vært spesielt sterkt utsatt for sur nedbør, men geologien i nedbørfeltet gjør at deler av vassdraget er forsuringsfølsomt. På 1980-tallet hadde flere mindre innsjøer i Renas nedbørfelt ph-verdier lavere enn 5,0. I ble det også målt ph lavere enn 6,0 ved flere anledninger i perioden 1978-80. Laveste målte ph har vært 4,8 i, 6,2 i Søre Osa, 6,7 i Rena ved Åkrestrømmen og 6,9 i Rena ved Rødsbrua. Det pågår kalking på Fonnåskjølen, på
Østkjølen i Øvre Rendal og i s nedbørfelt. Som en følge av reduserte utslipp av svovel i Europa har konsentrasjonen av sulfat i nedbøren avtatt og forsuringssituasjonen generelt bedret seg i Sør- Norge i de siste ca. 25 årene. Miljøgifter I forbindelse med overføringen av Glåma-vann tilføres vassdraget vann som er forurenset med tungmetaller fra tidligere gruvevirksomhet i Nord-Østerdalen og Røros-distriktet. Det skjer en fortynning når Glåma-vannet blandes med vann fra Rena,, andre sideelver og i Storsjøen. Ved Rødsbrua var middelverdiene for kobber og sink henholdsvis 2,3 µg Cu/l og 6,1 µg Zn/l i perioden 2000-2005. Dette tilsvarer tilstandsklasse III ( markert forurenset ) for kobber og tilstandsklasse II ( moderat forurenset ) for sink. Konsentrasjonene vil sannsynligvis være høyere i Rena fra Rendalen kraftverks utløp og ned til Storsjøen. Konsentrasjonene i Renavassdraget var ikke så høye at det anses som skadelig for faunaen. Litteratur Rognerud, S. 1992. Vannkvalitetsundersøkelse i Hedmark. En regional undersøkelse av 220 innsjøer høsten 1988. Fylkesmannen i Hedmark, Miljøvernavdelingen, rapport 4/92. 30 s. + vedlegg. Kjellberg, G. 1986. Undersøkelse av Rena med Storsjøen 1983-86. Sluttrapport. NIVA-rapport 2055. 89 s. Kjellberg, G. 1991. Tiltaksorientert overvåking av øvre del av Glåma i 1990. NIVA-rapport 2644. 84 s. Kjellberg, G. 2002. Samordnet vannkvalitetsovervåking i Glomma. Resultater og kommentarer fra perioden 1996-2000. NIVA-rapport 4497-2002. 128 s. Kjellberg, G., Hessen, D. og Romstad, R. 1991. Tiltaksorientert overvåking i Glåma på strekningen Høyegga Gjølstadfossen i perioden 1987-89. Sluttrapport basert på fysisk/kjemiske, bakteriologiske og biologiske undersøkelser. NIVA-rapport 2640. 145 s. Kjellberg, G. og Løvik, J.E. 1997. Tiltaksorientert overvåking av øvre del av Glåma i 1995. NIVArapport 3452-96. 78 s. Lingsten, L. og Holtan, H. 1981. Glåma i Hedmark. Hovedrapport. Undersøkelser i tidsrommet 1978-80. 2. utgave. NIVA-rapport 1304. 115 s. Lingsten, L. 1982. Glåma i Hedmark. Delrapport. Datarapport 1978-80. Vannkjemi og planteplankton. NIVA-rapport 1436. 150 s. Løvik, J.E. og Rognerud, S. 2004. Overvåking av vannkvalitet i Regionfelt Østlandet. Datarapport for 2003-2004. 33 s. Løvik, J.E. og Rognerud, S. 2006. Overvåking av vannkvalitet i Regionfelt Østlandet og Rødsmoen øvingsområde. Årsrapport for 2005. NIVA-rapport 5149-2006. 54 s. Meteorologisk institutt. Klimaet i Norge. http://met.no/observasjoner/index.html Mobæk, A. 1994. Vannkraftressursene i Hedmark utnyttelse/vern. Miljøverndepartementet, Norges vassdrags- og energiverk, Fylkesmannen i Hedmark Miljøvernavdelingen, Energiforsyningens Fellesorganisasjon. ISBN 82-7555-043-2. 147 s.
Museth, J., Sandlund, O.T., Brandrud, T.E., Johansen, S.W., Kjellberg, G., Løvik, J.E., Reitan, O., Taugbøl, T. og Aanes, K.J. 2006. Elvemagasinet Løpsjøen i Søndre Rena. Undersøkelser av vegetasjon, dyreplankton, bunndyr, fisk og fugl 35 år etter etablering. NINA-rapport 168. 53 pp. Norges vassdrags og energiverk 1987. Avrenningskart over Norge. Blad 4. 1:500 000. Norges vassdrags og energiverk. NVE Atlas. http://arcus.nve.no/website/nve/viewer.htm Rognerud, S. 1992. Vannkvalitetsundersøkelse i Hedmark. En regional undersøkelse av 220 innsjøer høsten 1988. Fylkesmannen i Hedmark, Miljøvernavdelingen, rapport 4/92, 30 s. + vedlegg. Rognerud, S., Taugbøl, T., Østeraas, T., Løvik, J.E., Traaen, T., Lydersen, E. og Bækken, T. 2001. Regionfelt Østlandet. Konsekvensutredning for temaet: Vann og grunn, inklusive dyreliv i vann. NIVA-rapport 4447-2001. 61 s. Rørslett, B., Lindstrøm, E.-A., Traaen, T. og Aanes, K.J. 1982. Glåma i Hedmark. Delrapport. Biologiske undersøkelser i Glåma med bielver 1978-80. NIVA-rapport 1441. 121 s. Sollid, J.L. og Kristiansen, K. 1983. Hedmark fylke. Kvartærgeologi og geomorfologi. Beskrivelse til kart 1:250 000. Miljøverndepartementet. Avd. for naturvern og friluftsliv, Rapport T-543. 101 s. Statens forurensningstilsyn 1997. Klassifisering av miljøkvalitet i ferskvann. Veiledning 97:04. 31 s. Statens forurensningstilsyn 2006. Overvåking av langtransportert forurenset luft og nedbør. Årsrapport Effekter 2005. TA-2205/2006. 172 s. Statistisk sentralbyrå 2007. Befolkningsendringer i kommunene. http://www.sssb.no/emner/02/02folkendrhist/tabeller/tab/0432.html