LEIF GW PERSSON Den sanne historien om Pinocchios nese Oversatt av Henning Kolstad
Originalens tittel: Den sanna historien om Pinocchios näsa 2013 Leif GW Persson Agent: Salomonssons Agency, Stockholm Norsk utgave Schibsted Forlag AS, Oslo 2014 Elektronisk utgave 2014 Andre versjon, 2014 Elektronisk tilrettelegging: Type-it AS Oversatt av Henning Kolstad ISBN 978-82-516-5705-1 Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering inngått med Kopinor. Kopiering i strid med norsk lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.schibstedforlag.no
Dette er et ondt eventyr for voksne barn, og hadde det ikke vært for den siste tsaren av Russland, Nikolai II, den britiske statsministeren sir Winston Churchill, Russlands president Vladimir Putin og kriminalkommissær Evert Bäckström ved Västerort politidistrikt i Stockholm, ville det som historien handler om, aldri ha hendt. I den forstand er dette en fortelling om det totale og endelige resultatet av handlinger som fire menn utfører i løpet av en periode på over hundre år. Fire menn som aldri traff hverandre, som så avgjort levde i ulike verdener, og den eldste av dem ble myrdet førti år før den yngste av dem i det hele tatt var født. Som så mange ganger tidligere, uansett hvilket selskap eller hvilke omstendigheter han havner i, er det også Evert Bäckström som skal sette sluttstrek for historien. Leif GW Persson Professorvillaen, Elghammar våren 2013
I Den beste dagen i kriminalkommissær Evert Bäckströms liv
1 Det var mandag 3. juli, men selv om det var mandag og kommissær Bäckström var blitt vekket midt på natten, skulle han alltid tenke på den dagen som den beste i hele hans liv. Jobbmobilen hadde begynt å ringe nøyaktig fem om morgenen, og siden mennesket som ringte ikke ville gi seg, hadde han ikke noe valg. «Jaaa,» svarte Bäckström. «Jeg har et drap til deg, Bäckström,» sa vakthavende ved Solna-politiet. «På denne tiden av døgnet?» sa Bäckström. «Da må det være kongen eller statsministeren?» «Det er faktisk enda bedre.» Kollegaen hadde vanskeligheter med å skjule sin begeistring. «Få høre.» «Thomas Eriksson,» sa vakthavende. «Advokaten,» sa Bäckström, som hadde vondt for å skjule sin forbauselse. Det kan ikke være sant, tenkte han. Det er altfor godt til å være sant. «Selvsamme. Med alt det dere har hatt dere imellom, ville jeg være den første til å gi deg den gode nyheten. Det var Niemi på teknisk avdeling som ringte og sa at jeg skulle vekke deg. Så jeg må virkelig få gratulere, Bäckström. Gratulerer fra oss alle her på stasjonen. Da ble det tross alt du som trakk det lengste strå til slutt.» «Han er helt sikker på at det er et drap? At det er Eriksson?» «Hundre prosent. Niemi er hundre prosent sikker. Det stakkars offeret vårt ser visst ganske jævlig ut, men det er ham, ja.»
«Jeg får prøve å holde ut sorgen,» sa Bäckström. Dette er den beste dagen i mitt liv, tenkte han da han avsluttet den korte samtalen. Lys våken var han også, krystallklar i hodet, og en dag som denne gjaldt det å ta godt vare på resten av dagen, hvert minste fnugg av den. Ikke kaste bort et eneste sekund. Først tok han på seg slåbroken og gikk ut på toalettet for å lette på trykket. Det var en rutine han hadde lagt seg til allerede tidlig i livet, og siden hadde han fulgt den nøye. Lette på trykket før han la seg og straks han hadde stått opp, uansett om det trengtes eller ikke, og helt uavhengig av det den prostataplagede mannlige omgangskretsen hans visstnok brukte mesteparten av sin våkne tid på. Rene høytrykkspyleren, tenkte Bäckström tilfreds mens han sto der med supersalamien i et fast grep i høyre hånd og kjente hvordan væskenivået sank i de veldimensjonerte nedre regionene hans. Nå får vi fylle opp igjen, tenkte han og avsluttet med et par skikkelige salamirøsk for å presse ut det siste som kunne ha samlet seg der, selv i løpet av en helt drømmeløs natt. Så gikk han rett ut på kjøkkenet for å ordne seg en solid frokost. En raus stabel ekstra tykke skiver dansk bacon, fire speilegg stekt på begge sider, ristet brød med ekstrasaltet smør og rikelige mengder jordbærsyltetøy, ferskpresset appelsinjuice og en stor kopp sterk kaffe med varm melk. En drapsgåte var ikke noe en ga seg i kast med på tom mage, og gulrøtter og havrekli var sikkert en medvirkende årsak til at det så ofte gikk rett i dass for de radmagre, enfoldige kollegene hans. Mett og fornøyd gikk han ut på badet, stilte seg i
dusjen og såpet seg inn gang på gang mens han lot det varme vannet skylle over den godt avrundede og harmonisk bygde kroppen. Så frotterte han seg tørr og fin før han barberte seg med en vanlig, grei høvel og rikelige mengder skum. Til slutt pusset han tennene med den elektriske tannbørsten, og for sikkerhets skyld gurglet han seg med et forfriskende munnvann. Til slutt, med etterbarberingsvann, deodorant og annen vellukt nøye fordelt på samtlige strategiske steder på den kroppen som var hans tempel, kledde han seg med omhu. Gul lindress, blå linskjorte, svarte, håndsydde italienske sko og et fargesprakende silkelommetørkle stukket ned i brystlommen, som en siste hilsen til hans kjære drapsoffer. En dag som denne måtte en ikke slurve med detaljene, så i anledning dagen byttet han også sin vanlige Rolex i stål med den i hvitt gull som han hadde fått til jul av en takknemlig bekjent som han hadde hatt mulighet til å hjelpe ut av en liten knipe. Foran entréspeilet foretok han sluttkontrollen: Seddelklemmen i gull med en passelig mengde kontanter, det lille futteralet i krokodilleskinn med alle kortene hans, begge deler i venstre bukselomme, nøkkelknippet og mobilen i høyre, den svarte notisboken, med pennen festet i permryggen, i venstre innerlomme og hans beste venn, lille Sigge, hvilte trygt i ankelhylsteret på innsiden av venstre bein. Bäckström nikket anerkjennende til det han så. Nå gjensto det aller viktigste. En passelig dose maltwhisky fra krystallkaraffelen som sto på bordet i gangen. To halspastiller i munnen så fort den gode ettersmaken hadde lagt seg, pluss en neve ekstra pastiller i sidelommen på jakken for alle tilfellers skyld.
Da han kom ut på gaten, skinte solen fra en skyfri himmel. Og selv om det bare var i begynnelsen av juni, var det allerede tjue grader i skyggen. Den første ordentlige sommerdagen, akkurat det en hadde rett til å forlange på en dag som denne. Vakthavende i Solna hadde sendt en uniformert bil fra ordensavdelingen med to yngre karer; to magre, kvisete typer, men han bak rattet hadde i alle fall skjønt det grunnleggende når det gjaldt protokoll. Han både holdt opp døren og skjøv frem førersetet slik at Bäckström kunne sette seg i baksetet uten å behøve å sitte på kjeltringplassen og krølle den velpressede buksen. «God morgen, sjef,» sa sjåføren og nikket høflig. «Ingen dårlig dag, dette.» «Nei, det blir visst en ordentlig kanondag,» konstaterte kollegaen. «Forresten var det hyggelig å få treffe deg, kommissær.» «Ålstensgatan 127,» sa Bäckström og nikket kort. Og for å skjerme seg mot flere synspunkter tok han demonstrativt opp den svarte notisblokken og gjorde et første tjenestenotat. «Kriminalkommissær Evert Bäckström forlater sin bopel på Kungsholmen 07.00 for å kjøre til åstedet,» skrev Bäckström, men budskapet var tydeligvis ikke klart nok, for allerede før de hadde svingt ut i Fridhemsgatan, bar det løs igjen. «Underlig affære, dette her. Vakthavende fortalte at det visstnok er denne advokaten, denne Thomas Eriksson, som er drapsofferet vårt.» Sjåføren nikket før han tok ny sats. «Det må vel være veldig uvanlig, dette her. At noen dreper en advokat, mener jeg.» «Ja, det skjer vel nesten aldri,» istemte kollegaen. «Nei, dessverre,» sa Bäckström. «Dessverre skjer det
vel altfor sjelden.» To jubelidioter til, tenkte han. Hvor kommer de fra? Hvorfor blir det aldri slutt på dem? Hvorfor må alle begynne i politiet? «Tror du han kan ha vært innblandet i noe svineri, sjef? Han var jo advokat, så det er kanskje en viss fare for det?» Nå hadde jævelen snudd seg også. Han snakket direkte til Bäckström. «Det var nettopp det jeg tenkte å grunne litt på,» sa Bäckström avmålt. «Mens dere kjører meg til åstedet i Ålstensgatan. I total taushet.» Endelig, tenkte han. Ti minutter senere stanset de utenfor en stor, skinnende hvit murvilla i femtitallsfunkis, med egen strand, båthus og brygge rett ut i Mälaren. Stedet hadde sikkert kostet eieren mer enn en vanlig politimanns livstidslønn før skatt. Ikke noe dårlig åsted, hva nå jævelen skulle med den kåken nå for tiden, tenkte Bäckström. Ellers så det ut som det pleide. Blått og hvitt sperrebånd rundt tomten og en god del av gaten på begge sider av huset. To patruljebiler og en kommandobil fra ordensavdelingen, og minst tre biler fra krimmen; altfor mange uvirksomme kolleger sto der og hang sammen med de øvrige som allerede hadde samlet seg. Noen journalister med vedhengende fotografer og minst én kameramann fra en av TV-kanalene, ti tolv nysgjerrigperer, atskillig mer velkledd enn slike pleide å være, og påfallende mange av dem hadde med seg en eller flere hunder av varierende størrelse. Men uttrykket i øynene deres var det samme. Et snev av redsel innerst inne, men mest forventning, og håpet som bunnet i at selv om det verste hadde skjedd, hadde det i alle fall ikke rammet dem. Hvilken rolle spiller vel