Olav Njølstad Professor Tronstads Krig 9. april 1940-11. mars 1945
2012 H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo www.aschehoug.no Tilrettelagt for ebok av Type-it AS, Trondheim 2012 ISBN 978-82-03-29370-2 Bibliotekutgave - kun til utlån gjennom bibliotekene
FORORD Da professor og major Leif Tronstad ble stedt til hvile 29. mai 1945, var kapellet på Vestre gravlund fylt til siste benkerad. Soldater fra Kompani Linge og Milorg Distrikt 16 sto æresvakt. Bisettelsen fikk bred omtale i Aftenposten neste dag. Det hadde tidligere vært nekrologer i en rekke aviser og blader, og det ble snart holdt høytidelige minnetaler ved Norges Tekniske Høyskole (NTH) og i Norges Videnskabsakademi. Sørgebudskapet var overalt det samme: En av Norges store sønner var gått bort, revet ut av livet altfor tidlig, bare noen små uker før det store målet han hadde kjempet så iherdig for å gjenvinne det norske folks frihet og selvstendighet ble til virkelighet. Det var et tap for nasjonen at han, som var så opptatt av kunnskap og modernisering, ikke fikk bidra til gjenreisingen og utformingen av det nye Norge. Alt mens han levde, hadde Tronstad mottatt flere æresbevisninger for sin innsats i kampen mot Nazi- Tyskland, og i de første årene etter sin død ble han ytterligere hedret med en rekke posthume æresbevisninger norske, franske, britiske og amerikanske. I årenes løp er han blitt hedret også på andre måter. Det finnes tre veier oppkalt etter ham (i Trondheim, på Rjukan og i Notodden), en offentlig plass (i Sandvika sentrum), en fjellside (på Dronning Mauds Land i Antarktis) og et auditorium (ved Høgskolen i Oslo).
Videre er det reist to bautaer for å hedre ham. Den ene står står på Syrbekkstøylen i Telemarksfjellene nær Rauland, der han ble drept under tragiske omstendigheter noen uker før frigjøringen, 11. mars 1945. Den andre ble avduket av kong Olav V 8. mai 1973 og står i Sandvika, der Tronstad ble født og vokste opp. Tronstads lovende vitenskapelige karriere tok brått slutt da han høsten 1941, 38 år gammel, måtte forlate Trondheim på flukt fra Gestapo. Tronstad, som ble professor allerede som 33-åring, rakk likevel å sette varige sport etter seg på NTH. Etter frigjøringen opprettet man et legat til hans minne for videregående studier innen metallfysikk og metallografi, og noen år senere ble et spesiallaboratorium oppkalt etter ham. På NTNUs hjemmeside finnes det i dag en oversikt over tidligere NTH/NTNU-studenter som har markert seg nasjonalt eller internasjonalt. Øverst troner Norges fremste vitenskapsmann i det 20. århundret, Lars Onsager, som fikk Nobelprisen i kjemi i 1973 (han var da forlengst blitt amerikansk statsborger). Nummer to på listen er Leif Tronstad. Til tross for de mange æresbevisningene og oppkallingene, og den høye status han fremdeles nyter ved sin alma mater, er Tronstad i dag om ikke glemt, så i hvert fall lite kjent blant folk flest. Han er ikke lenger hva britene kaller «a household name». Det er trolig flere grunner til dette. Hans ry som motstandsmann ville ganske sikkert ha blitt bevart på en annen måte dersom han selv hadde overlevd krigen. Med unntak for Martin Linge er det ikke til å komme forbi at de motstandsheltene som har fått mest oppmerksomhet, er menn som både rakk å bli gamle og som i tiårene etter krigen benyttet sjansen til å fortelle sin historie i skrift
og tale. Like viktig er det nok at Tronstad, i motsetning til våre mest kjente motstandshelter, ikke var en spesialutdannet elitesoldat som utførte dristige og spektakulære aksjoner han klatret ikke over hustakene i Oslo sentrum med eksplosiver i ryggsekken, tok seg ikke forbi tyske sperringer for å utføre sabotasje, deltok ikke i kamphandlinger eller likvidasjoner. Tronstads innsats lå på et annet plan. Han var først og fremst organisator, inspirator, planlegger, strateg selv om han både i krigens første og siste fase også gjorde en operativ innsats i felten som det står respekt av. Tronstad var, kort sagt, en annerledes motstandshelt, og det er dette som gjør ham «biografiverdig» i dag. Ved å fortelle hans historie er det min ambisjon som biograf å løfte frem en enestående krigsinnsats som fortjener langt større oppmerksomhet enn den hittil har fått. Samtidig gir historien om professor Tronstads virke under krigen en kjærkommen anledning til å belyse sider ved okkupasjonshistorien og den norske motstandskampen som ofte er havnet i skyggen av de mer handlingsmettede spenningsfortellingene. Det er imidlertid et faktum at mange av de viktigste anslagene mot okkupasjonsmakten fant sted langt fra hovedstaden og sprang ut av økonomiske, industrielle og strategiske overveielser i London som ofte var ukjente for de mannskapene som utførte operasjonene. Her var Tronstad en sentral aktør. Han var den kunnskapsrike hjernen bak mange av operasjonene. Ingen annen nordmann hadde så stor innflytelse på Lingekompaniets og den britiske sabotasjeorganisasjonen Special Operasjons Executive (SOE) sine operasjoner i Norge som han. Det som gjør Leif Tronstad annerledes, er den særegne kombinasjonen av å være vitenskapsmann,
kriger og nasjonal strateg. I hver av disse rollene utgjorde han en forskjell i motstandskampen, men det er samspillet mellom dem det at han i krigsårene var alt dette på én gang som gjør ham spesiell og historisk betydningsfull. Den vitenskapelige bakgrunnen ga ham innpass i miljøer i London som ellers stort sett var lukket for utlendinger. Gjennom forskningsopphold i Cambridge, publisering i internasjonale tidsskrifter og foredrag i en rekke britiske vitenskapelige foreninger og akademiske institusjoner hadde han på 1930-tallet etablert et stort nettverk som inkluderte mange av datidens fremste britiske naturvitenskapsmenn. Mange av disse var aktivt med i utviklingen av nye våpen og annet forsvarsmateriell til bruk i krigen mot Tyskland. Flere arbeidet med strengt hemmelige prosjekter: radar, sonar, raketter, atombomben. Tronstad fikk tilbud om jobb innenfor det britiske militærforskningsetablissementet, men takket nei. Han ville ikke bruke tid på forskning før Norge var fritt. Men på ett viktig felt ga hans vitenskapelige ekspertbakgrunn ham en sentral rådgiverrolle overfor britiske myndigheter og britisk etterretning. Vi snakker om tungtvann (deuteriumoksid). Tronstad hadde i sin tid tatt initiativet til byggingen av tungtvannsanlegget ved Norsk Hydros hydrogenfabrikk på Vemork og var ved krigsutbruddet en av verdens fremste eksperter på tungtvannets kjemiske egenskaper. Det er ingen tvil om at han og hans norske samarbeidspartner, ingeniør Jomar Brun, var til uvurderlig betydning for britene på dette området. Tungtvannsproduksjonen på Vemork illustrerer samtidig en annen side ved Tronstads virke: den