WWF-Norway P. O. Box 6784 - St. Olavs plass N - 0130 Oslo, Norway Org.no.: 952330071 Tel: +47 22 036 500 Fax: +47 22 200 666 iwfinstad@wwf.no www.wwf.no facebook.com/wwfnorge Miljøverndepartementet Postboks 8013 Dep 0030 Oslo 2/11/2011 Kopi: Direktoratet for Naturforvaltning Kommentarer til ny erstatningsordning for rovviltskade på husdyr WWF viser til Innstilling fra ekspertutvalg vedrørende endringer i erstatningsordningen for rovviltskade på husdyr. WWF er svært positive til at det utarbeides forslag til ny erstatningsordning, og ønsker med dette å presentere våre kommentarer til en ny erstatningsordning for rovviltskade. Generelle kommentarer Ekspertutvalget har levert en omfattende innstilling som svært godt beskriver utfordringene og erfaringene med dagens erstatningsordning og presenterer interessante alternativer til nye erstatningsordninger. Det er ingen tvil om at dette er et komplekst og meget omfattende tema, med mange berørte parter, og hvor en rekke hensyn skal inkluderes i en ny ordning. Konflikten mellom sauenæringen og fredet rovvilt er en av hovedutfordringene i forhold til å sikre levedyktige bestander av fredet rovvilt i Norge. WWF er derfor positive til at dagens erstatningsordning gjennomgås, med tanke på økt presisjon i erstatningsutbetalinger og redusert ressursbruk for staten. WWF mener at norsk rovviltpolitikk generelt må konsentreres om tiltak som hjelper husdyrnæringen til å sameksistere i en natur der det finnes rovdyr. Penger og innsats må gå til tiltak som stimulerer til nye løsninger og begrenser skade. Dagens ensidige pengebruk på døde sauer og døde rovdyr kan ikke forsvares, verken ut fra naturvernhensyn, ressursbruk eller dyrevelferd. WWF har derfor som utgangspunkt at: - Midler til erstatning for død sau må flyttes til forebyggende tiltak og betaling for levende dyr. - For at de forebyggende tiltakene skal bli så effektive som mulig, er det viktig at problemer og virkemidler forvaltes innenfor samme område. Dette betyr at størstedelen av de offentlige midlene til skadeforebygging, bør håndteres av LMD, ikke MD slik det er i dag. En forvaltning av bevilgningene gjennom LMD kan gi landbruket mer eierskap til problem og løsning gjennom at det er egne midler som brukes, og dermed fremtvinge effektivisering og mer målrettede tiltak. Generelt savner WWF et større fokus på dyrevelferd i ekspertutvalgets gjennomgang. Dagens erstatningsordning fokuserer ikke på dyrenes ve og vell, men snarere på konfliktdempende tiltak i form av erstatninger av tapte dyr. WWF mener dette fokuset ikke skal veie tyngre enn viktigheten av å sikre beitedyrenes velferd. Husdyrenes overlevelse på utmarksbeite bør derfor få ytterligere oppmerksomhet i en ny erstatningsordning. 1
Konkrete innspill til ny erstatningsordning WWF registrerer at utvalget foreslår at en justering av dagens erstatningsmodell bør iverksettes raskt. Ved justering av dagens modell og uavhengig av hvilken erstatningsmodell som på et senere tidspunkt blir valgt, mener WWF at følgende elementer må på plass: Still sterkere krav til husdyreier. Det nye rovviltforliket presiserer at i prioriterte rovviltområder skal saueproduksjon på utmarksbeite tilpasses gjennom forebyggende tiltak og omstilling, med utgangspunkt i forekomst av rovvilt i beiteområdet. WWF understreker at en slik forvaltning også må følges opp i praksis. At erstatningsmyndigheten i dag ikke kan sette krav til brukeren om gjennomføring av forebyggende tiltak i områder med dokumentert rovviltforekomst, er en stor svakhet ved dagens system og bidrar til å opprettholde de høye tapstallene og manglende engasjement for nytenkning i forhold til forebyggende tiltak. WWF støtter ekspertutvalgets forslag om økte krav til dyreeier/foretak og mener at dette må etableres så raskt som mulig. I tillegg til krav om tapsreduserende tiltak, må det kunne stilles krav til dyreeier om levering av data på lammevekter ved beiteslipp, medlemskap i beitelag/sauekontrollen og en evaluering av de ulike forebyggende tiltakene etter endt beitesesong. Vi viser for øvrig til Forskriften om velferd for småfe, 25: Ved slipp og hold av småfe på utmarksbeite skal eier eller annen med ansvar for dyrene, sikre at: a) samtlige dyr har god helsetilstand og er i forsvarlig hold. WWF etterlyser at dette blir fulgt opp i praksis. Gi insentiv til overgang til andre saueraser. WWF etterlyser økt fokus på anvendelsen av ulike saueraser i Norge, og at valg i større grad bør falle på saueraser tilpasset norsk natur. Det er til dels store forskjeller mellom sauerasene med tanke på atferd og biologiske egenskaper. Norsk kvit sau (NKS) dominerer i dagens sauehold, og hele 69 % av søyene i norsk sauehold er av denne rasen. Manglende atferd hos NKS som gjør den mindre egnet for norsk sauehold er manglende flokkatferd og antipredatoregenskaper. Gammelnorsk sau er noe mindre representert enn NKS, men har egenskaper som mangler hos NKS: nøysom og hardfør, sterkt flokkinstinkt og gode morsegenskaper. WWF mener at slike egenskaper styrker overlevelsen på utmarksbeite, både i områder med og uten rovvilt, og effektiviserer tilsyn og nedsanking da de går i flokk og er dermed betydelig enklere å kontrollere. Avl på saueraser som gir økt kjøttproduksjon har bidratt til å fjerne noe av den naturlige flokk- og antipredatoratferden. Dette er ikke forenlig med godt husdyrhold under krevende forhold som i Norge, hvor sau går uten tilsyn i flere måneder av året. WWF mener at dersom man skal slippe sau på utmarksbeite må det være et krav at dyrene har gode forutsetninger for å overleve. En ny erstatningsordning må gi insentiv til å holde saueraser med en god flokk- og antipredatoratferd, slik som gammelnorsk sau, spesielt i prioriterte rovviltområder. Dette vil kunne redusere tap til rovvilt og gi bedre resultater i forhold til tilsyn og sanking. Beitedyrenes generelle helsetilstand må vurderes av veterinær før beiteslipp. Dyr med nedsatt immunforsvar og generelt dårlig helsetilstand har dårligere forutsetning for å overleve på utmarksbeite, både i områder med og uten rovdyr. Innstillingen fra ekspertutvalget opplyser at 18 % av alle fødte lam dør før slaktesesongen, hvor hele 50 % dør før de blir sluppet på beite. Dette er alvorlig høye tall 2
som viser store utfordringer ved dagens dyrehold. Til tross for at det er pålagt at beitedyrenes generelle helsetilstand blir sjekket før beiteslipp, blir dette i for liten grad gjennomført i praksis. At 70 % av alle døde beitedyr skyldes andre årsaker enn rovdyr, understreker behovet for bedre helsesjekk av dyrene før slipp. Erstatningsbeløpet må være lavere enn slakteprisen. Så lenge erstatningsbeløpet er høyere enn slaktebeløpet finnes det lite økonomisk insentiv til å holde husdyrene i live gjennom beitesesongen. En slik ordning bidrar ikke til tapsreduserende tiltak og sikrer heller ikke dyrevelferden. Andre tapsårsaker må registreres systematisk. Tapstallene i fylker uten rovviltforekomst har også økt i antall siden 70- og 80-tallet, og det er like viktig å adressere disse tapsårsakene for å redusere tapstall. Flåttbårne sykdommer er økende både i antall og utbredelse, og det er samtidig dokumentert områdevise store utfordringen med alveld. Påkjørsler, drukning og andre ulykker bidrar også til tap. En sammenstilling av slik kunnskap og informasjon, og dertil avbøtende tiltak, vil kunne bidra til reduserte tapstall. Tap til rødrev må dokumenteres og registreres. Figur 15 c i ekspertutvalgets innstilling viser at det forekommer en del tap til rødrev, spesielt av lam. WWF mener at slike tap må dokumenteres på nasjonalt nivå og registreres i databasen, på lik linje med tap til andre rovdyr. Normaltapet må oppdateres og være et reelt referansetall. Slik situasjonen er i dag, hvor det både er tvil om hvorvidt normaltapstallene fra 70- og 80-tallet gjenspeiler dagens normaltap, samtidig som andre tapsårsaker ikke systematisk registreres, bidrar dette til at man ikke får identifisert faktiske tapsårsaker. WWF etterlyser en evaluering av dagens foretak av sau, hvor antall dyr og dyrevelferden blir vurdert. Det er en dokumentert (bla fra ekspertutvalgets egen innstilling) nedgang i sauebruk, samtidig som antall sau i Norge er stabilt. Det vil si at det er færre foretak med flere dyr per foretak. Dette er et viktig aspekt å ta med i vurderingene, da dette med høy sannsynlighet har en effekt på tapstallene. Normaltapstallene fra 70- og 80-tallet, hvor et bruk gjennomsnittlig hadde et mindre antall dyr enn i dag, gjenspeiler ikke dagens situasjon og må ikke brukes som referansepunkt. Dagens bruk varierer i størrelse og besetning, og det er enkeltmannsforetak i dag med opptil 700 dyr. Før et enkeltmannsforetak får tillatelse til å slippe et stort antall dyr på utmarksbeite i et prioritert rovviltområde, uten konkrete og målbare forebyggende tiltak mener WWF at Mattilsynet må vurdere foretakets evne til å sikre dyrevelferden gjennom pålagte tilsynsrutiner og gjennomføring av andre forebyggende tiltak. Husdyreiere i prioriterte rovviltområder må få tilstrekkelig veiledning og økonomisk støtte til forebyggende tiltak for å fortsette sitt foretak uten at det går utover dyrevelferden. Å sette forsvarsløse husdyr ut i et område med rovvilt uten sikring gjennom forebyggende tiltak og tilsyn må ikke være tillatt. En slik praksis viser både uansvarlighet ovenfor dyrene og er en økonomisk belastning, da det med stor sannsynlighet resulterer i høye tap. Ved utbetaling av midler til forebyggende tiltak bør det også føres tilsyn med at tiltakene faktisk er gjennomført i praksis. Om forebyggende tiltak ikke reduserer tap, må det gis støtte til omstilling til andre driftsformer som for eksempel melkekuer/kjøttfe som ikke vil bli berørt av fredet rovvilt. 3
Vurdering av utvalgets alternative erstatningsmodeller Under følger noen konkrete kommentarer til noen av utvalgets foreslåtte erstatningsmodeller: 8.3. Geografisk differensiert erstatning Dette er en modell som gir insentiv til tapsreduserende tiltak, og som kan være samfunnsøkonomisk effektiv, samt redusere saksbehandlingstid og stimulere til bruk av skjønn hos fylkesmennene. WWF er positive til en slik modell og mener at deler av dette alternativet, som et minimum, bør tas med i utarbeidelsen av en ny erstatningsordning fordi det i stor grad vil kunne bidra til å redusere tapene og de økonomiske kostnadene. 8.4 Erstatning for tap av sau på beite Denne modellen vil forbedre og styrke datagrunnlaget for alle tapsårsaker på sau. WWF er positive til modellen, da dette vil skape et nyansert bilde av tapsårsakene og dermed gjøre de ulike forebyggende tiltakene mer effektive. En slik modell vil kunne være et insentiv til tapsreduksjon på alle tapsårsaker, og er et godt tiltak for å forbedre dyrevelferden. 8.5 Forhåndserstatning Med henvisning til generelle kommentarer over støtter WWF en modell basert på forhåndutbetalt risikoerstatning. Dette er den av de alternative modellene som i størst grad stimulerer til iverksetting av forebyggende tiltak. Med større ressursbruk på levende dyr og lavere kostnader til skadedokumentasjon, vil en slik modell på sikt kunne bli svært kostnadseffektiv. WWF registrerer at det er stor motstand mot dette alternativet fra næringen. Vi vil allikevel fremheve dette som en ideell modell, både ut fra naturvern, dyrevelferd og samfunnsøkonomi. WWF mener at elementer fra denne ordningen uansett bør videreutvikles og implementeres i en ny modell, for eksempel i form av en prøveordning i rovdyrutsatte områder. Øvrige kommentarer WWF etterlyser en nasjonal gjennomgang av dagens forebyggende tiltak. En slik evaluering må belyse den faktiske effekten av de ulike tiltakene og i hvilken grad de blir omsøkt og benyttet. Å identifisere hvilke tiltak som har en ønsket tapsreduserende effekt og hvilke som ikke viser lignende resultat, er avgjørende for å redusere tapstallene i rovviltutsatte områder. Dette er spesielt viktig i områder hvor regionale bestandsmål for de ulike rovviltartene ikke er nådd. Her er det viktig å sette i gang langsiktige forebyggende tiltak som muliggjør sauehold i områder hvor forvaltningen jobber med å øke rovviltbestanden for å nå nasjonale og regionale bestandsmål. Prioritering av kriterier for en ny erstatningsordning. WWF vil understreke at det ikke vil være mulig å oppfylle ekspertutvalgets 10 hovedkriterier med en gang. Enkelte kriterier forutsetter at andre blir oppnådd først. Et slikt eksempel er at kriterium 7.6. Stimulere til tapsreduserende tiltak og 7.9. Bedre datakontroll må implementeres først før kriteriene 7.4. Redusere konflikt mellom beitebruk og rovvilt og 7.1. Dekke faktiske rovvilttap vil ha en forutsetning for å kunne gi resultater. Det kan ikke forventes at det faktiske rovvilttapet skal dekkes før datakontrollen med både oppdaterte normaltapstall og systematisk registrering av både sauens helsetilstand og 4
andre tapsårsaker blir dokumentert. Videre er en vellykket gjennomføring av de nevnte kriteriene en forutsetning for at kriteriene 7.8. Samfunnsøkonomisk effektivitet og 7.10 Omdømme og aksept skal gi resultater. WWF håper at kommentarene over vil bli inkludert i den kommende behandlingen av utvalgets innstilling, og tror det i stor grad vil bidra til konfliktdemping og reduksjon i tapstall. Ta gjerne kontakt dersom det skulle være spørsmål eller behov for ytterligere utdyping av enkelte punker. Vennlig hilsen Ingeborg Wessel Finstad Koordinator naturmangfold Tine Marie Hagelin Rådgiver naturmangfold 5