Bakgrunnsnotat for høringsuttalelse om «En mer effektiv og fremtidsrettet hjelpemiddelforvaltning»

Bakgrunnsnotat for høringsuttalelse om «En mer effektiv og fremtidsrettet hjelpemiddelforvaltning»

2 Innhold 1 STATUS OG ENDRINGER I OMVERDEN 4 1.1 Hjelpemiddelområdet i dag 4 1.1.1 Brukere, brukeropplevelse og brukermedvirkning 4 1.1.2 Hjelpemidler 6 1.1.3 Hjelpemiddelsentralenes styrke og komparative fortrinn 7 1.2 Endringer fremover 8 1.2.1 Økt bruk av hjelpemidler 8 1.2.2 Teknologiutvikling 9 2 PRIORITERINGER 10 3 ENDRET ANSVAR FOR ULIKE TYPER HJELPEMIDLER 11 3.1 Ansvar for varslingshjelpemidler 11 3.2 Ansvar for enkle og høyfrekvente hjelpemidler 11 3.3 Ansvar på boligområdet 14 3.3.1 Fellesareal i flerbolighus 14 3.3.2 Fastmontert utstyr i bolig 15 3.3.3 Omsorgsboliger 15 3.4 Ansvar for høreapparater og ortopedi, m.m. 16 3.5 Ansvar for tolketjenester for døve, døvblinde og hørselshemmede 17 4 PRIORITERINGSMEKANISMER FOR HJELPEMIDLER 18 4.1 Prioriteringsutvalg 18 4.2 Egenandel på hjelpemidler 18 4.3 Tilskudd i stedet for utlån 19 5 ØVRIGE FORSLAG OM FORBEDRING AV TJENESTENE 19 5.1 Tilgang til ikke-førsterangerte produkter 19 5.2 Bedre tilpassede tjenester til brukere som kjenner eget behov 20

3 5.3 Endringer i IT-løsninger 20 5.4 Forskning 21 5.5 Styrke kompetansen i kommunal førstelinje 21 5.6 Fremskutt lager 23 6 ANNET UTVIKLINGSARBEID 23 6.1 Bistand til og samhandling med NAV-kontor 24 6.2 Utvikling av NAV Hjelpemidler og tilrettelegging 24 6.3 Lagerhold og logistikk 24 6.4 Oppfølging og kontroll av hjelpemidler 25

4 1 Status og endringer i omverden 1.1 Hjelpemiddelområdet i dag Hjelpemiddelsentralene tilrettelegger for at brukere skal kunne leve selvstendige liv, og jobber for å øke brukernes deltakelse i samfunnsliv, arbeid, utdanning og aktivitet, gjennom tilrettelegging, veiledning, opplæring og hjelpemiddelformidling. Hjelpemiddelsentralene forvalter hjelpemidler etter folketrygdloven, og har et overordnet og koordinerende ansvar for hjelpemidler til mennesker med nedsatt funksjonsevne. De bistår den kommunale førstelinjen i utredning av brukerbehov og oppfølging i saker der det lokale formidlingsapparatet ikke har tilstrekkelig kompetanse til å løse. Som ressurs- og kompetansesenter gir hjelpemiddelsentralene også råd og veiledning om ulike løsninger, virkemidler og tilretteleggingsmuligheter som ikke finansieres via folketrygden. 1.1.1 Brukere, brukeropplevelse og brukermedvirkning Brukerne av hjelpemidler er svært ulike. Noen har sammensatte funksjonsnedsettelser som krever komplekse tjenester og flere og mer individuelt tilpassede hjelpemidler, mens andre har kun behov for få og relativt enkle hjelpemidler. I den siste kategorien er det mange eldre brukere. Hvert år får ca. 130 000 140 000 brukere et eller flere hjelpemidler fra hjelpemiddelsentralene. Antall aktive brukere er i overkant av 420 000 ved utgangen av første tertial 2017, noe som tilsvarer om lag 8 % av befolkningen. Aktive brukere er personer som på ett eller annet tidspunkt har fått ett eller flere hjelpemidler og som fortsatt er i live. I ekspertutvalgets rapport vises det til at hjelpemiddelbrukere generelt sett er godt fornøyd med hjelpemiddelformidlingen i dag. Det trekkes frem at hjelpemiddelsentralene besitter høy faglig kompetanse, at de ansatte er serviceinnstilte og løsningsorienterte og at det gis gode muligheter til utprøving av hjelpemidler. Rapporten peker imidlertid også på noen forbedringspunkter; lang tidsbruk, manglende informasjon om søknadsprosess og manglende tilgang til både kompetanse og hjelpemidler, noe som blant annet får konsekvenser for brukeropplevelsen. Om lag 10 prosent av brukerne er barn under 18 år med en funksjonsnedsettelse. Dette er barn som ofte trenger et stort sortiment av hjelpemidler, alt fra helt enkle hjelpemidler til mer avanserte løsninger. Hjelpemiddelsentralene bistår kommunene i utredning av behov og finner gode løsninger slik at barnet kan, avhengig av funksjonsnedsettelse, bevege seg selvstendig, delta i lek og aktiviteter og kommunisere med andre. Barn forandrer seg og utvikler seg raskt, og trenger derfor ofte å få vurdert sitt behov og få tilpasset hjelpemidlene. Oppfølging er viktig, slik at hjelpemidlene kan støtte og fremme utviklingen. Hjelpemiddelsentralene følger derfor ofte disse barna over mange år. Mangelfull tilrettelegging i barnehager, økt segregering i skole og fritid og lav gjennomføringsgrad i videregående skole og høyere utdanning kan føre til marginalisering og varig utenforskap i voksen alder. Blant aktive brukere av hjelpemiddelsentralene er 9 prosent mellom 18 og 26 år. I denne alderen er mange ofte under utdanning og på vei til selvstendige liv. Undersøkelser viser at opplevelsen av utenforskap ofte starter tidlig og eskalerer etter som den enkelte opplever manglende mestring som går ut over selvbilde og motivasjon. De unge har ofte problemer med å se hvilke muligheter som finnes i arbeidslivet for dem, og det blir vanskelig å legge realistiske planer for fremtiden. Å legge til rette for mestring i ung alder er derfor svært viktig for å sikre fremtidig deltakelse i arbeidslivet. Hjelpemiddelsentralene har kompetanse om konsekvenser av funksjonsnedsettelse og

5 tilretteleggingsmuligheter. De bidrar med å tilrettelegge skole og utdanningsløp gjennom å dele sin kompetanse og ved å tilby hjelpemidler. Arbeidsrettet veiledningstjeneste ved hjelpemiddelsentralene tilbyr brukere med sansetap og hjerneskade veiledning knyttet til yrkesvalg og mestring av funksjonsnedsettelsen sett i sammenheng med arbeid. Blant funksjonshemmede i yrkesaktiv alder er 43 prosent sysselsatt sammenlignet med 74 prosent i resten av befolkningen. Av de som ikke er sysselsatt ønsker 27 prosent seg et arbeid. Hjelpemiddelsentralene hjelper mennesker slik at de kan være selvstendige og aktive i dagligliv og arbeidsliv. 31 prosent av aktive brukere ved hjelpemiddelsentralene er mellom 26 og 67 år. Hjelpemiddelsentralene hjelper til med å finne helhetlige løsninger for mennesker med nedsatt funksjonsevne slik at de lettere kan delta i arbeidslivet. I tillegg til hjelpemidler, gir hjelpemiddelsentralene råd og veiledning om ulike løsninger, virkemidler og tilretteleggingsmuligheter som ikke finansieres via folketrygden. Hjelpemiddelsentralenes bistand til arbeidsgivere kan redusere sykefravær, øke sannsynligheten for at arbeidstakere ikke faller ut av et arbeidsforhold og gi arbeidsgiverne trygghet og forutsigbarhet ved rekruttering av personer med nedsatt funksjonsevne. Hjelpemiddelsentralene understøtter også NAV-kontorenes arbeid gjennom veiledning og rådgivning i sammensatte brukersaker og gjennom opplæring og kompetanseheving. Eldre utgjør den største gruppen aktive brukere av hjelpemiddelsentralene. 20 prosent er mellom 67 og 80 år og 30 prosent er over 80 år. De vanligste hjelpemidlene til de over 80 år er hjelpemidler som kompenserer for plager som oppstår som følge av aldring. Dette er typisk enkle hjelpemidler til personlig stell og pleie som for eksempel toalettstoler, toalettforhøyere og bade- og dusjstoler og enkle hjelpemidler for personforflytning som for eksempel krykker og rullatorer, samt enkle hjelpemidler til tilpassing av bolig som for eksempel stoler, støttehåndtak og portable ramper. Disse sakene krever som regel lite saksbehandling i hjelpemiddelsentralene. Hjelpemiddelsentralenes hovedfunksjon i slike saker er innkjøp, enkle vedtak, lager og logistikk. Mange eldre har også behov for syns- og/eller hørselstekniske hjelpemidler. Dette er hjelpemidler hvor utredning av behov, veiledning og oppfølging er mer kompetansekrevende, og hvor den kommunale hjelpemiddelformidlingen i dag er avhengig av bistand fra hjelpemiddelsentralene. Tilrettelegging av bolig slik at eldre kan bo hjemme kan være kostbart og kreve betydelig oppmerksomhet og innsats fra hjelpemiddelsentralene. Flere brukere etterlyser muligheten for større grad av innsyn i egen sak og bedre tilgang til digital informasjon som er relevant for egen situasjon. Tilgang til denne type informasjon er en forutsetning for aktiv brukermedvirkning. Eksisterende selvbetjeningsløsning for brukere på nav.no dekker i følge ekspertutvalg ikke behovet i tilstrekkelig grad, blant annet på grunn av manglende innsyn i søknadsprosessen, innsyn i hva som er aktuelle hjelpemidler og enkel tilgang til informasjon og erfaringer. Ekspertutvalget peker på at brukerpassordningen som gir brukeren større innflytelse og ansvar i egen sak, blant annet knyttet til valg av løsning og samarbeidspart brukes i mindre grad enn før og at bruken varierer på tvers av fylker. Ekspertutvalget peker også på varierende kvalitet, blant annet med manglende ergoterapeutkompetanse, i den kommunale førstelinjen. Dette får særlig konsekvenser for ventetid på utredning av behov for hjelpemidler. Brukere som kjenner sitt eget behov og som ønsker større medvirkning i egen sak kan oppleve dette som frustrerende. Mange av brukerne forventer sømløse og personlig tilpassede tjenester og vil styre egen sak i større grad. Brukerne forventer tjenester som støtter dem i deres situasjon, at fysiske og digitale kanaler henger sammen og at de ikke må oppgi samme informasjon mer enn én gang. Dette vil utfordre oss i tiden fremover og stille krav til bedre tjenester basert på selvbetjening, automatisering og beslutningsstøtte.

6 1.1.2 Hjelpemidler Et hjelpemiddel er ikke et mål i seg selv, men skal bidra til å løse praktiske problemer og må ses i sammenheng med andre tiltak. Den beste løsningen er ofte en kombinasjon av flere tiltak. Enkle endringer i omgivelsene eller omlegging av arbeidsmetoder er ofte bedre enn mange hjelpemidler. Det finnes et stort utvalg av hjelpemidler som formidles av hjelpemiddelsentralene, fra helt enkle produkter til mer avanserte løsninger som krever stor grad av individuell tilpasning. Hjelpemidlene er også ulike i pris. Det som betegnes som enkle hjelpemidler, er ofte hjelpemidler i den billigste prisgruppen. Som det fremkommer i tabell 1 er de fleste hjelpemidler som lånes ut billige. Antall utlånte hjelpemidler pr. priskategori 60% 50% 40% 51% 40% 30% 20% Utlån % 10% 5% 3% 0% kr 0-1.500 kr 1.501-10.000 kr 10.001-25.000 over kr 25.000 Tabell 1: Antall utlånte hjelpemidler pr. priskategori, 2016 Årlig utgift til innkjøp av hjelpemidler som formidles av hjelpemiddelsentralen ligger på 2,6 mrd kr. De store kostnadene er forbundet med mer avanserte og komplekse hjelpemidler. Forholdet mellom antall hjelpemidler og kostnader ved innkjøp vises i tabell 2. Innkjøpssum 700 000 000,00 600 000 000,00 500 000 000,00 400 000 000,00 300 000 000,00 200 000 000,00 100 000 000,00 0,00 kr 0-1.500 kr 1.501-10.000 kr 10.001-25.000 over kr 25.000 Pris Tabell 2: Innkjøpssummer pr. prisgruppe, 2016

7 1.1.3 Hjelpemiddelsentralenes styrke og komparative fortrinn Hjelpemiddelsentralenes arbeid bidrar til et mer tilrettelagt samfunn og arbeidsliv, øker forståelsen for behov og muligheter til mennesker med nedsatt funksjonsevne og reduserer utenforskap. Solide og tverrfaglige kompetansemiljøer Hjelpemidler er ofte komplekse produkter og tilrettelegging ofte komplekse prosesser som skal fungere i bestemte omgivelser for unike brukere. For å være faglig dyktig i dette arbeidet må man ha kompetanse på flere områder. Man må ha kunnskap om funksjonsnedsettelse og kroppsfunksjon, aktiviteter brukeren skal utføre, omgivelsene brukeren skal være i, produkter og teknologi, hvordan mennesker opplever ulike situasjoner (følelse, atferd, kommunikasjon m.m.) og lovverk og rettigheter. I arbeidet med å skape solide og tverrfaglige kompetansemiljøer har NAV Hjelpemidler og tilrettelegging i flere år blant annet jobbet med å utvikle tverrfaglige team. Et tverrfaglig team kan for eksempel bestå av en ergoterapeut, en person med vedtaksfaglig kompetanse/jurist, en tekniker og en pedagog (f.eks. spesialpedagog, synspedagog, audiopedagog, osv.). Ved å jobbe i tverrfaglige team sikrer man både at brukeren får tilgang til spesifikk fagkunnskap og man sikrer at medarbeiderne ved hjelpemiddelsentralene utvikler sin kompetanse. Gjennom å vurdere en problemstilling sammen med en kollega som har en annen faglig bakgrunn, utvikler man større faglighet og evne til problemløsing som øker kvalitet i tjenestene til bruker. Hjelpemiddelsentralenes kompetanse har i første omgang direkte gevinst for enkeltbrukere, men også en langsiktig gevinst ved at det bidrar til å redusere utenforskap. Effektive anskaffelsesprosess og riktig pris NAV har ansvaret for anskaffelser og formidling av hjelpemidler til personer med varige funksjonsnedsettelser. Ansatte fra hjelpemiddelsentralene deltar i anskaffelsesteam for å sikre produkterfaring og erfaring fra brukerarbeid. Gode anskaffelsesprosesser og felles rammeavtaler sikrer effektiv ressursbruk og lav pris på innkjøpte produkter og tjenester, samt at produktene er kvalitetsmessig gode og sikre å bruke. Gjennom felles avtaler får også hjelpemiddelbrukere i hele landet tilgang til de samme hjelpemidlene. Innkjøp, lager og logistikk NAV Hjelpemidler og tilrettelegging har en sentral forsyningsenhet som bestiller varer og tjenester på rammeavtalene, etter anmodning fra hjelpemiddelsentralene. Sentral forsyningsenhet sørger for etterfylling av sentralenes lokale lagre på basis av de parameterne sentralene har lagt til grunn for min-max rapportene. Bestillingene blir foretatt automatisk og på en ressurseffektiv måte. Sentral forsyningsenhet er et kompetansesenter på lagerstyring og logistikk i NAV Hjelpemidler og tilrettelegging. Ordningen med en Sentral forsyningsenhet sikrer en ensartet praksis, bedre kvalitet på bestillinger og overholdelse av registrerings- og økonomiinstruks. Tett oppfølging av rammeavtalene, mot leverandør og ovenfor sentralene, gir betydelig lavere risiko for brudd på regelverket. Evalueringer viser også at opprettelsen av en sentral forsyningsenhet har hatt god effekt på leveringstider og at enheten fungerer som en forsikring for at brukeren får hjelpemiddelet så raskt som mulig. Gjenbruk av hjelpemidler Det er forventet at hjelpemiddelsentralene utnytter folketrygdens hjelpemidler på en mest mulig effektiv måte. Derfor er det et krav om at hjelpemidler skal gjenbrukes der det er

2010 2011 2012 2013 2014 2015 2016 2017 2018 2019 2020 2021 2022 2023 2024 2025 2026 2027 2028 2029 2030 8 mulig. Flere hjelpemidler egner seg meget godt til gjenbruk fordi de er lette å reparere og klargjøre for gjenbruk, det er stor etterspørsel etter dem og de representerer store verdier samlet sett. Noen hjelpemidler egner seg dårlig for gjenbruk på grunn av hygieniske årsaker, at de er så sjeldne at de ikke vil etterspørres igjen eller at de er så utslitt at de må kasseres eller destrueres. Det er besluttet at hjelpemidler med en verdi under 1,5 prosent av grunnbeløpet i Folketrygden (p.t. 1388 kr) ikke skal returneres, men kan beholdes av kommunene. I 2016 representerte anskaffelsesverdien av hjelpemidler som ble gjenbrukt 663,2 millioner kroner. Beløpet er ikke en netto besparelse fordi ressurser i form av deler og arbeidstimer medgår for å sette hjelpemiddelene i stand igjen. Uavhengig av dette er det åpenbart at gjenbruk av hjelpemidler innebærer til store besparelse på stønadsbudsjettet. Størstedel av hjelpemidler på lager, er hjelpemidler som er klargjort for gjenbruk. 1.2 Endringer fremover Ekspertgruppens rapport understreker behovet for en fremtidsrettet hjelpemiddelforvaltning. Etter vår oppfatting er det særlig to faktorer som kan ha betydelig endringskraft sammenliknet med dagens situasjon; forventet utvikling av behovet for hjelpemidler og teknologi. 1.2.1 Økt bruk av hjelpemidler Ekspertgruppen peker på at fremtidens velferdsgoder står under press som følge av endringer i norsk økonomi. Hjelpemiddelområdet vil få utfordringer knyttet til at andelen eldre vil øke betraktelig. Arbeids- og velferdsetatens egen omverdensanalyse slår fast at fortsatt sterk befolkningsvekst vil gi flere Arbeids- og velferdsetaten-brukere. Områdene alderspensjon, hjelpemidler og utlandssaker vil vokse særlig mye. Mottakere av utvalgte Arbeids- og velferdsetaten-ytelser (2016=100) 150 140 130 120 Alderspensjon Hjelpemidler Uføretrygd Sysselsatte Arbeidsavklaringspenger 110 100 90 80 70 Til tross for at hjelpemidlene til de eldre brukerne i snitt er rimelige, har mange eldre også behov for mer avanserte hjelpemidler i høyere prisklasse slik som bolighjelpemidler,

9 hørselshjelpemidler og elektriske rullestoler. Økt antall brukere med hjelpemiddelbehov gir økt press på rådgivning, installasjon, logistikk/lager, service/ reparasjon, transport osv. Totalt vil dette medføre en belastning på hjelpemiddelsentralenes driftsbudsjett og den kommunale førstelinjen. Utgiftene som knytter seg til at eldre skal bo hjemme vil få sterkest økning. Et eksempel er kostnader knyttet til installering av hjelpemidler i bolig, slik som trappeheis og takmontert personløfter. Fra 2014 til 2015 økte tjenesteutgiftene fra driftsbudsjettet med 12 mill. kroner på dette området. Folketrygdens utgifter til hjelpemidler til denne gruppen vil øke. Dersom Arbeids- og velferdsetaten ikke kompenseres for veksten må vi gjøre mer for mindre gjennom digitalisering, fornying, effektivisering og tøffere prioriteringer. På hjelpemiddelområdet kan en del av veksten møtes gjennom selvbetjening, økt automatisering og mer kunnskapsbasert tjenesteutvikling. Ny teknologi og avansert analyse vil gjøre det mulig å utvikle bedre tjenester og å målrette innsatsen dit den gir best resultat. En del av prosessene innen hjelpemiddelforvaltningen og -formidlingen er egnet for selvbetjening og automatisering, og dette gir et effektiviseringspotensial. Slik utvikling vil kreve store investeringer og endre arbeidsprosesser og kravene til kompetanse. Ekspertutvalget peker på at rask teknologiutvikling vil gi nye hjelpemidler, noe som vil gi økte muligheter. Samtidig kan dette utfordre fremtidens hjelpemiddelsystem og kostnadskontroll. Noen av dagens hjelpemidler vil kunne bli rimeligere, men det vil også komme flere kostbare og avanserte løsninger. Fremvekst av ny teknologi vil utfordre dagens ansvarsdeling mellom stat og kommune. 1.2.2 Teknologiutvikling Informasjonsteknologi ventes å prege velferds- og hjelpemiddelområdet i økende grad. Fallende priser og eksponentiell økende ytelse på prosessorkraft i en stadig mindre og lettere innpakning gir kraftig vekst av sensorer og utstyr koblet til internett (IoT). Samtidig gir fremvekst av skyløsninger muligheter for virksomheter til å ta i mot, analysere, lagre og produsere tjenester basert på store datamengder i realtid. Store skytjeneste-aktører tilgjengeliggjør standardiserte verktøy for avansert analyse, maskinlæring og kunstig intelligens for virksomheter som ellers ikke ville vært i stand til å delta i denne utviklingen, som f.eks. mange kommuner. Vekstestimatene for IoT de nærmeste 5 årene varierer, men ligger vanligvis rundt 15 % til 20 % per år. Cisco anslår at 144 millioner internettilkoblede enheter tilhørte «health consumer» segmentet i 2015. De venter at dette segmentet vil ha den raskeste veksten og øke til 729 millioner enheter i 2020. Det største segmentet er «connected home», med en vekst fra 2,4 milliarder enheter i 2015 til 5,8 milliarder i 2020 1. Hjelpemidler og velferdsteknologi gjenfinnes i begge disse to kategoriene. Denne utviklingen vil påvirke velferdsteknologi og hjelpemidler, selv om vi ikke er sikre på hvordan. Informasjonsteknologi inngår i flere og flere sammenhenger og vil kunne kombineres på måter som vi ikke overskuer i dag. På kort sikt ser vi at sensorer kan øke trygghet f.eks. knyttet til monitorering av bevegelse i hus, fall-varsling, posisjonering med mer. Slik informasjonsteknologien har endret mange bransjer de siste årene, kan en se for seg at en økende sammensmelting av IT og hjelpemidler som kan viske ut skillet mellom hva som er hjelpemiddel og hva som er velferdsteknologi: En seng kan også måle om noen ligger i den, 1 (https://newsroom.cisco.com/press-release-content?type=press-release&articleid=1771211

10 puls, bevegelse, temperatur og fukt. En rullestol kan måle både brukerens aktivitetsnivå og belastning på slitasjedeler. En mobiltelefon el.l. er også en skritteller, pulsmåler, en terminal for tilgang til egne helsedata (eks. blodsukkermålinger for diabetikere) og omgivelseskontroll for så vel hjelpemidler som velferdsteknologi. Stadig flere produkter vil kunne dekke flere formål, og således gjøre det krevende å opprettholde det praktiske skillet mellom hvilke produkter kommunen skal finansiere og hva som skal finansieres via folketrygden. Allerede nå ser en at nettbrett kan benyttes til både omgivelseskontroll i bolig og til kommunikasjon med kommune og helsetjeneste. En avansert og kostbar dusjrobot kan erstatte eller avhjelpe innsats fra kommunalt ansatte, men samtidig er det et hjelpemiddel som kan bedre funksjonsevnen til den enkelte ved at bruker blir mer selvhjulpen. Styring og koordinering mellom hjelpemidler kan forenkle hverdagen til for eksempel familier med funksjonshemmede barn. Robot-teknologi, avanserte proteser og sensorer kan gi støtte til bevegelse og løft. I tillegg til å måle og varsle om tilstander, åpner sensorer og internet-tilkoblet utstyr opp for å fjernstyre varme, ventilasjon, husholdningsmaskiner og annet. Å sikre integrasjon og enkel styring av hjelpemidler/velferdsteknologi vil være vesentlig for brukeropplevelsen og nytten. Bruksfrekvens/brukstid gir grunnlag for mer effektivt lager og gjenbruk, og riktigere valg av modelltyper for ulike brukergrupper. Denne type informasjon vil også kunne gi bedre grunnlagsdata for kost/nytteanalyser av hjelpemidler, bedre grunnlaget for anskaffelser av rammeavtaler, bedre tilpassing av produkter til brukerne og økt mestring i hverdagen hos bruker. En effektiv og fremtidsrettet hjelpemiddelforvaltning må ta hensyn til at utviklingen både påvirker og endrer selve hjelpemidlene og administrasjonen av dem, og at skillet mellom velferdsteknologi og hjelpemiddel viskes ut. 2 Prioriteringer Arbeids- og velferdsdirektoratet slutter seg til hovedinnfallsvinkelen til ekspertutvalget det er nødvendig å sikre en effektiv og fremtidsrettet hjelpemiddelforvaltning, og stiller seg bak ekspertgruppens hovedkonklusjon. Vi mener, på lik linje med ekspertutvalget, at grunnmodellen i dagens hjelpemiddelsystem med forankring av brukernes rettigheter i folketrygdloven, bør videreføres som hovedmodell. Hovedutfordringen fremover er den demografiske utviklingen som vil stille økte krav til den samlede hjelpemiddelforvaltningen. Til tross for at hjelpemidlene til de eldre brukerne er enkle og relativt rimelige, har mange eldre også behov for mer avanserte hjelpemidler. Disse krever ofte også rådgivning, installasjon, logistikk/lager, service/ reparasjon, transport osv. økningen i eldre vil derfor binde opp ressurser i den samlede hjelpemiddelforvaltningen. Teknologiutvikling kan redusere prisen på dagens hjelpemidler og gi nye hjelpemidler som hjelpe bruker til økt mestring i dagliglivet. Nye typer hjelpemidler kan imidlertid gi økte kostnader. Videre utvikling av teknologi vil trolig føre til en sammensmelting mellom hjelpemidler og velferdsteknologi på flere områder. Ut fra Arbeids- og velferdsetatens samfunnsmandat om å få flere i arbeid og vår oppgave i å legge til rette for deltakelse i samfunnet ser vi det som særlig viktig fremover å rette hjelpemiddelsentralenes ressurser og kompetanse mot: barn og barnefamilier unge under utdanning deltakelse i arbeid

11 Etter vår vurdering vil dette gi den største samlede positive effekten for brukere og samfunn. Det vil være krevende både å møte eldrebølgen og styrke innsatsen mot andre viktige brukergrupper. I hjelpemiddelformidlingen er kommunene brukernes 1. linje. Det er kommunene som møter brukerne i første instans, og de har også ansvar for å utrede behov og bistå med søknad om hjelpemidler i hjemme/nærmiljø, skole eller fritid. De har hovedansvaret for nødvendig oppfølging i etterkant av at et hjelpemiddel er formidlet. Kommunene spiller dermed en helt avgjørende rolle for brukernes opplevelse og mulighet for medvirkning i valg og tilpasning av hjelpemidler. Ekspertutvalgets rapport peker på at det er variasjon på den samlede kompetansen i kommunene og hvor mye ressurser det er satt av til hjelpemiddelområdet. Spesielt små kommuner er sårbare for utskiftning av personer, og opplever det som vanskelig å ha robuste fagmiljøer. Dette får konsekvenser for brukerne i form av ventetid, kvalitet i vurdering av behov og oppfølging og økt risiko for at hjelpemiddelet blir brukt feil eller ikke brukt. Mange kommuner uttrykker at bistanden fra hjelpemiddelsentralene er helt nødvendig for en god brukeroppfølging i mer komplekse saker. I vår vurdering av forslagene legger vi vekt på å: videreføre folketrygdens funksjon som forsikringsordning mot betydelige, uforutsette utgifter overfor brukere og kommuner på arbeids- og velferdsområdet styrke kommunene som førstelinje videreføre og utvikle Arbeids- og velferdsetatens funksjon som spesialist på tilrettelegging og hjelpemidler overfor enkeltbrukere legge saksbehandlingsoppgaver til de enheter som har kompetanse og tar beslutninger om tildeling av hjelpemidler 3 Endret ansvar for ulike typer hjelpemidler Utvalget drøfter endring av ansvarsforhold for varslings-hjelpemidler, enkle og høyfrekvente hjelpemidler, tilrettelegging av bolig, samt høreapparater og ortopediske hjelpemidler. Riktig ansvarsplassering er vesentlig for å sikre en effektiv og fremtidsrettet hjelpemiddelforvaltning. 3.1 Ansvar for varslingshjelpemidler Utvalget foreslår at ansvaret for ulike varslingshjelpemidler på sikt bør overføres til kommunene for å samle ansvaret og få standardisering av teknologiske grensesnitt for brukeren. Vi er enige i utvalgets vurdering av dagens utfordringer og foreslår at ansvaret for varslingshjelpemidler samles i kommunen nå. Vi viser til diskusjonen i kap 1 om teknologisk utvikling og velferdsteknologi. 3.2 Ansvar for enkle og høyfrekvente hjelpemidler Ekspertutvalget er delt når det gjelder å overføre ansvaret for enkle, høyfrekvente hjelpemidler til kommunen.

12 Flertallet ønsker å beholde dagens ansvarsdeling. Dette innebærer at hjelpemiddelsentralenes rolle videreføres og at brukernes rettigheter er sikret gjennom folketrygden. Mindretallet mener kommunene bør få ansvaret da dette vil gi en mer helhetlig tilnærming til helse- og omsorgsoppgaver som i dag ligger i kommunene. Det vil styrke den kommunale kapasiteten og gi en mer effektiv og brukernær formidling. Hva er enkle, høyfrekvente hjelpemidler? Ekspertutvalget har ikke definert tydelig hva de legger i enkle og høyfrekvente hjelpemidler. Etter vår oppfatting kan følgende være kjennetegn på enkle hjelpemidler: - En artikkel hvor hjelpemiddelsentralen i liten grad bistår i utredning av behov - En artikkel hvor det ikke kreves spesiell kompetanse for å gi opplæring eller videre oppfølging - En artikkel uten, eller med lite, tilbehør - En artikkel som kan monteres/tas i bruk uten hjelp fra hjelpemiddelsentralen - En artikkel som ikke tas inn i hjelpemiddelsentralenes ordning med gjenbruk Dette er hjelpemidler som oftest ligger i de laveste priskategoriene, men det er også rimelige hjelpemidler som ikke er enkle. I det følgende legger vi denne operasjonaliseringen til grunn. Enkle og høyfrekvente hjelpemidler blir ofte benyttet for å kompensere for plager som oppstår ved aldring. Vi anslår at om lag 35 prosent av alle hjelpemidler som er lånt ut er enkle hjelpemidler som brukes for å kompensere for plager som oppstår ved aldring. I 2016 utgjorde dette om lag 140.000 hjelpemidler for ca. 250 millioner kroner. Hjelpemiddelsentralene bruker anslagsvis 40 årsverk til oppgaver relatert til enkle høyfrekvente hjelpemidler rettet mot eldre, de fleste knyttet til ordreregistrering og lager/logistikk. Momenter ang. endret ansvarsdeling Det er en rekke ulike forhold som må tas i betraktning ved vurdering av plassering av ansvar for enkle og høyfrekvente hjelpemidler. Kommunene er førstelinjen for hjelpemidler. Brukere av enkle og høyfrekvente hjelpemidler møter ikke hjelpemiddelsentralene i forbindelse med disse hjelpemidlene, ref avgrensningen av hva som er enkle hjelpemidler ovenfor. En endring av ansvarsdelingen mellom stat og kommune vil således ikke påvirke disse brukerens opplevelse av hjelpemiddelforvaltningen. Oppgavene som i dag utføres av hjelpemiddelsentralene er i all hovedsak av merkantil karakter. Hjelpemiddelsentralene bruker i dag en liten andel av personellressursene på oppgaver relatert til enkle høyfrekvente hjelpemidler rettet mot eldre. Hjelpemidlene blir ikke gjenbrukt slik at bruken av teknisk personell er marginalt. Hjelpemidlene blir kjøpt fra leverandør på bakgrunn av min-max rapporter, noe som betyr begrenset ressursbruk i forbindelse med bestilling. En økning i antall saker grunnet flere eldre, vil gi begrenset økning i ressursbehovet for hjelpemiddelsentralene på dette området. Overføring av alle oppgaver til kommunene kan føre til økt samlet ressursbruk. Risikoen for dette reduseres dersom ansvar for anskaffelse av rammeavtaler og avrop på disse blir liggende i Arbeids- og velferdsetaten. Bestillingsordningen fra kommunen til hjelpemiddelsentralene forenkler saksbehandlingen for utvalgte hjelpemidler som ikke krever individuelle tilpasninger. Ordningen kan brukes når brukeren har et generelt vedtak om at vedkommende oppfyller vilkårene i folketrygdloven og

13 kan benyttes av kommunalt ansatte som er godkjente som bestillere. Dette innebærer at hjelpemiddelsentralene ikke trenger å bruke tid på saksbehandling. Varene ligger som oftest på lager og kan derfor raskt leveres til kommunen. Enkle høyfrekvente hjelpemidler blir sjeldent gjenbrukt av hjelpemiddelsentralene. Kommunene får da hjelpemiddelet og vurderer selv gjenbruk. Kommunene har et omfattende ansvar for å sikre innbyggernes helse og velferd. Kommunene vil ha et økonomisk incentiv til å sikre nødvendige hjelpemidler, siden alternativet ofte vil være mer kostbare tjenester. En overføring av ansvar for enkle og høyfrekvente hjelpemidler til kommunene kan muliggjøre lokale tilpasninger som reduserer dagens skille mellom midlertidige og varige behov og kunne fremme mer helhetlige løsninger for den enkelte bruker og på tvers av skiller hjelpemidler-velferdsteknologi. Gitt utviklingen i rammeoverføringer til kommunene og økt økonomisk frihet for kommunene fremstår det som en anakronisme at kommunale medarbeidere formelt er avhengig av statlige vedtak for anskaffelse av relativt rimelige gjenstander. En endret ansvarsdeling gjør kommunene mer uavhengig av statlig vedtak og kan føre til en raskere hjelpemiddelformidling. Ekspertutvalgets rapport peker på at det er stor variasjon på den samlede kompetansen i kommunene og hvor store ressurser det er satt av til hjelpemiddelområdet. Flere kommuner mangler ergoterapeutkompetanse. Til tross for kommunesammenslåinger, vil det trolig også i fremtiden være mange kommuner som ikke har nødvendig kompetanse og tilstrekkelig robusthet og som derfor vil oppleve at overføring av oppgaver vil være vanskelig å håndtere. Kommunene har ansvar for velferdsteknologi. Den raske teknologiske utviklingen innebærer at det i fremtiden trolig vil bli mer krevende å skille mellom hva som er hjelpemidler/statlig ansvar og velferdsteknologi/kommunalt ansvar. Dagens grensesnitt har en svakhet i seg ved at den i mindre grad legger til rette for standardiserte velferdsteknologiske løsninger. Individuelle hjelpemiddelløsninger kan med fordel sees i sammenheng med ny velferdsteknologi. Folketrygden er en forsikringsordning hvor staten bærer risikoen på vegne av både den enkelte og kommunen. Derfor er det rimelig at folketrygden dekker utgiftene til personer med betydelig behov for hjelpemidler. Det kan imidlertid reises spørsmål ved om det er rimelig at en statlig forsikringsordning dekker relativt lave, forutsigbare utgifter på områder som er tett knyttet til andre kommunale tjenester til innbyggerne og hvor kommunene gjennomgående overtar eiendomsretten til hjelpemiddelet. Videre blir kommunenes vurderinger av behov for denne type hjelpemidler i liten grad overprøvd av hjelpemiddelsentralene. Det kan derfor argumenteres at ansvaret for kostnadene bør legges samme sted som beslutning om å utløse kostnaden. Dagens ordning innebærer at NAV forhandler frem avtaler som både er prisgunstige og som sikrer lik tilgang til kvalitetsmessige gode hjelpemidler. Selv om kommunene anskaffer helse- og velferdstjenester for flere milliarder kroner hvert år, vil enkeltkommuner trolig ikke få til å inngå like gunstige avtaler som Arbeids- og velferdsetaten har i dag. Det vil heller ikke sikre brukerne lik tilgang til hjelpemidler uavhengig av hvor de bor i landet. En mulig løsning er at Arbeids- og velferdsetaten etablerer sentrale innkjøpsavtaler som kommunene kan benytte som selvstendige rettssubjekter. Bruken av rammeavtalene kan gjøres obligatorisk eller frivillig for kommunene. Administrativ belastning og ressursbruk i kommunene vil avhenge av utforming av avtalene og hvilke IT-løsninger som kan bruks for avrop og oppfølging av bestillinger.

14 På denne bakgrunn ser vi muligheter for en tredje modell for ansvarsdeling. Kommunen overtar ansvaret for finansiering, mens Arbeids og velferdsetaten fortar anskaffelser og legger til rette for enkel administrasjon av avtalen gjennom en felles IT-løsning. Arbeids- og velferdsdirektoratets vurdering Det er vesentlig at førstelinjen på hjelpemiddelområdet i så stor grad som mulig løser enkle og middels kompliserte saker uten bistand av andrelinjen. Bruk av enkle og høyfrekvente hjelpemidler faller inn under dette. Kommunens helhetlige ansvar for helse og omsorg og lave, forutsigbare kostnader kan tale for å samle ansvaret for enkle og høyfrekvente hjelpemidler i kommunen. Samlet kostnadseffektivitet kan tale for at noen fellesløsninger videreføres. Brukerorganisasjonene legger betydelig vekt på tryggheten som ligger i at hjelpemidler er finansiert gjennom en overslagsbevilgning i folketrygden. Arbeids- og velferdsdirektoratet tilrår ikke endring av ansvarsfordeling nå. Vi mener det er nødvendig å jobbe aktivt med utvikling av den kommunale førstelinjen fremover. Sammen med utvikling av logistikkløsninger og saksbehandlingssystemer og den forventede sammensmelting innenfor velferdsteknologi/hjelpemidler kan en slik overføring være hensiktsmessig på et senere tidspunkt. Dersom det er interesse blant kommunene, er vi positivt til forsøk med et større kommunalt ansvar på området Det bør startes en prosess mellom Arbeids- og velferdsetaten, velferdsteknologimiljøene og kommunen for å etablere en fremtidsrettet grensedragning mellom utstyr som bedrer den enkeltes funksjonsevne, som i dag er et statlig ansvar å finansiere, og utstyr /velferdsteknologi som understøtter den kommunale tjenesteutøvelsen. 3.3 Ansvar på boligområdet Ekspertutvalget foreslo å endre ansvarsforholdetoppgavene mellom Arbeids- og velferdsetaten og Husbanken. En politisk hovedmålsetting er å gjøre flere boliger tilgjengelige for mennesker med nedsatt funksjonsevne. Dagens ordning, hvor Arbeids- og velferdsetaten monterer individuelle hjelpemidler i bolig, for deretter å demontere når behovet opphører, er kostnadskrevende og uhensiktsmessig. Arbeids- og velferdsdirektoratet mener derfor at dagens ansvarsfordeling mellom Arbeids- og velferdsetaten, Husbanken og kommunen bør revurderes når det gjelder hjelpemidler og tilpasning i bolig. 3.3.1 Fellesareal i flerbolighus Arbeids- og velferdsdirektoratet mener at det er behov for en omlegging av finansiering av hjelpemidler for tilrettelegging i fellesareal i flerbolighus fra Arbeids- og velferdsetaten til Husbankens tilskuddsordninger. Dette gjelder for både heisløsninger og automatiske døråpnere. Trappeheiser i fellesoppganger er praktisk dårlige løsninger for personer med nedsatt funksjonsevne, de reduserer brannsikkerheten for de øvrige beboerne og er kostbare løsninger for samfunnet. Trappeheiser kan ikke løse fremtidens utfordringer med et økende antall personer som vil få behov for trappefri adkomst til boligen sin. En ordinær heis er en mer funksjonell og varig løsning, både for personer med nedsatt funksjonsevne og for andre. Av den grunn bør trappeheiser i fellesoppganger ikke dekkes av Arbeids- og velferdsetaten.

15 Midlene til dette formålet bør overføres til Husbankens tilskuddsordninger for å stimulere til installering av ordinære heiser. I noen tilfeller vil det ikke la seg gjøre å installere ordinær heis. Det må utredes nærmere hvordan slike tilfelles skal løses. Ett alternativ er å innføre et behovsprøvd tilskudd til flytting til bolig med trappefri adkomst for brukere som ikke lenger har evne til å gå trappene og hvor det ikke kan monteres ordinær heis. Automatiske døråpnere i fellesarealer et annet utfordrende område som pr i dag folketrygden finansierer. Ansvaret for dette bør også som helhet overføres til Husbanken. Automatiske døråpnere som installeres for enkeltbrukere med nedsatt funksjonsevne gjør det tyngre for andre beboere å åpne dørene og skaper utfordringer i forhold til å etterleve brannvernlovgivningen når døren har en brannklassifisering. Husbanken har som mål å øke tilgjengelighet og universell utforming. Automatiske døråpnere som er beregnet for alle i oppgangen er tiltak som øker tilgjengeligheten i bygg og som naturlig hører under Husbankens målsetting. Husbanken forvalter flere tilskuddsordninger på vegne av staten. Etter fremleggelsen av ekspertgruppens rapport har regjeringen i Prop 91 L (2016-2017) foreslått å flytte Husbankens individrettede tilskuddsordning for tilpasning av bolig til kommunene. Ordningen vi foreslår å legge til Husbanken er rettet mot fellesareal. 3.3.2 Fastmontert utstyr i bolig Arbeids- og velferdsdirektoratet støtter ikke ekspertgruppens flertall om at alle tiltak for fysisk tilrettelegging av boliger bør samles hos Husbanken. Når det gjelder fastmontert utstyr inne i bolig, er det snakk om et spekter av løsninger og hjelpemidler, for eksempel hev-senk kjøkken, fastmontert bad og toalettutstyr, ramper, sjaktheis og omgivelseskontroll. Hjelpemiddelsentralene har god kompetanse på å se helhetlige løsninger for å øke tilgjengeligheten i og til brukers bolig og kunnskap om øvrige tilretteleggingstiltak som kan være aktuelle i brukers bolig. Sammen med kommunen bistår hjelpemiddelsentralen brukere i å finne gode løsninger. I mange kommuner er det et godt fungerende hjelpeapparat, for eksempel tverrfaglige boligteam, som ivaretar brukers behov for å utbedre boligen eller skaffe egnet bolig. For å fremme en fremtidsrettet boligpolitikk, ser vi at kommunen i prinsippet burde ha fått et helhetlig ansvar for bolighjelpemidler. Samtidig erkjenner vi at disse hjelpemidlene ofte er kostbare løsninger, slik at det på dette området er en risiko for at kommunenes ulike økonomiske vurderinger vil gjøre at brukernes reelle rettigheter vil bli svekket i forhold til dagens løsning. For å vinne erfaring med om det er mer effektivt og fremtidsrettet å gi kommunene et helhetlig ansvar for boligpolitikken, foreslår vi at det etableres et forsøk der kommuner som er villige til det, overtar et helhetlig formidlings- og forvaltning ansvar for fastmontert utstyr i bolig. Et slikt forsøk må ha en viss varighet og omfang for å se effekter. 3.3.3 Omsorgsboliger Arbeids- og velferdsdirektoratet mener at finansiering av hjelpemidler i omsorgsboliger i sin helhet bør overføres til kommunen. Det bygges i dag nye omsorgsboliger for brukere med store og sammensatte behov, og boligen er som oftest ikke dimensjonert for dette. Beboere i omsorgsboliger mottar hjelpemidler finansiert av folketrygden, og disse hjelpemidlene demonteres og returneres når

16 behovet til bruker opphører. Det er stor sannsynlighet for at neste beboer har behov for samme type hjelpemidler. Dette er en uhensiktsmessig og kostbar løsning. Omsorgsboliger er definert som privat hjem i motsetning til kommunale institusjoner. I omsorgsboliger går skillelinjen mellom fellesareal og den enkeltes leilighet, og kun hjelpemidler innenfor leiligheten finansieres av folketrygden, mens hjelpemidler i fellesareal finansieres av kommunen. Denne skillelinjen er unaturlig. Vi mener det bør være samme skillelinjen mellom kommunalt og statlig ansvar i omsorgsboliger som det i dag er i sykehjem. Ved å la kommunen overta finansieringsansvaret for hjelpemidler i omsorgsboliger, følger også oppgaven å sørge for at utforming av nye omsorgsboliger står i forhold til brukergruppen sitt reelle behov. Dette handler både om plassforhold, innredning og prinsippet om universell utforming. Tekniske forskrifter og standarder som normalt anvendes er ikke et godt nok grunnlag. Det må tilrettelegges for at beboere med betydelig og sammensatt funksjonssvikt får den bistanden som trengs, på en måte som er tilrettelagt både for arbeidstakerne og beboerne selv. Hjelpemiddelsentralen har ulike fagmiljøer (helsefaglig, teknisk og juridisk) som samlet gjør den godt rustet til å bistå kommunene med råd og veiledning i bygging av omsorgsboliger. Hjelpemiddelsentralen har i tillegg god kjennskap til boliginstallasjoner og leverandørnettverket, hvordan installasjoner virker over tid, hvordan de kan kombineres og utvikles og endres i takt med brukerens behov. Hjelpemiddelsentralenes rolle som veileder kan opprettholdes ved en kommunal finansiering av hjelpemidler i omsorgsboliger. 3.4 Ansvar for høreapparater og ortopedi, m.m. Ekspertutvalget foreslår en evaluering av området der en ser særlig på ansvarsdelingen. Dagens todeling, hvor finansieringsansvaret er lagt til Arbeids- og velferdsetaten og hvor fagkunnskapen og formidlingsansvaret ligger hos spesialisthelsetjenesten, skaper utfordringer. Arbeids- og velferdsetaten innehar hverken bestiller- eller fagkompetanse på områdene hvilket skaper utfordringer både i anskaffelsene og i forvaltningen av avtalene. I 2016 behandlet Arbeids- og velferdsetaten omtrent 59.000 søknader om høreapparat og tinnitusmaskerer og omtrent 129.000 søknader om ortopediske hjelpemidler. Regelverket om stønad til ortopediske hjelpemidler er detaljert, og søknadene er ofte mangelfulle. Det er vanskelig for saksbehandlerne å vurdere om brukeren for eksempel kunne klart seg med et rimeligere hjelpemiddel. Saksbehandlere i Arbeids- og velferdsetaten har liten mulighet til å vurdere de faglige begrunnelsene til legespesialistene og har dermed også svak kontroll over vedtakene. Vi bruker i dag om lag 50 årsverk på disse oppgavene. Kostnadsutviklingen innenfor ortopedi er høy og Arbeids- og velferdsetaten har begrensede muligheter til å gjennomføre en aktiv kontrakts- og leverandørstyring da formidlingen ikke forestås av Arbeids- og velferdsetaten. Arbeids- og velferdsetaten har dårlige forutsetninger for å styre og videreutvikle disse hjelpemiddelområdene. Vi mener at én instans, med et helhetlig og faglig ansvar for høreapparater, ortopediske hjelpemidler, brystproteser, parykker og seksualtekniske hjelpemidler, vil kunne bidra til en mer effektiv forvaltning, bedre kostnadskontroll, bedre styringsmuligheter og mer brukervennlige løsninger. Vi anbefaler at disse områdene overføres til spesialisthelsetjenesten som har et faglig sterkt miljø som er i stand til å kunne ta et helhetlig ansvar for området. Overføring av området medfører at ansvar for å gjennomføre anskaffelsene og kontraktsforvaltningen flyttes fra NAV til helse/spesialisthelsetjenesten. Finansiering gjennom

17 folketrygden kan videreføres dersom det er ønskelig. Det er vår vurdering at en overføring også vil gi en bedre totalløsning for brukerne. Vi ser ikke behov for videre utredning på dette området og foreslår at ansvaret for høreapparater, ortopediske hjelpemidler, brystproteser og seksualtekniske hjelpemidler besluttes overført til spesialisthelsetjenesten. Vi legger til grunn at det ikke gjør det nødvendig å endre finansieringen gjennom folketrygden. Tilpasningskurs I 2016 behandlet Arbeids- og velferdsetaten omtrent 3.500 søknader om tilpasningskurs. Saksbehandlingen bygger på opplysninger fra leverandørene av tilpasningskurs, og i noen tilfeller også dokumentasjon fra spesialisthelsetjenesten på brukens grad av sansetap. Fordi saksbehandlingen i stor grad må basere på opplysninger fra kursarrangørene, har Arbeids- og velferdsetaten liten mulighet til å påse at ressursene til tilpasningskurs blir brukt effektivt. Dette legger ikke til rette for god kostnadskontroll. I dag har kommunene et lovpålagt ansvar for å gi et tilbud om habilitering og rehabilitering. Spesialisthelsetjenesten skal sørge for tilbud om trening og oppøving av funksjon og ulike individuelle ferdigheter som krever spesialisert tilrettelegging og veiledning. Tilpasningskursene består for en stor del av rehabilitering og oppøving av ferdigheter. Det er derfor grunn til å vurdere om store deler av innholdet i tilpasningskursene egentlig er kommunenes og spesialisthelsetjenestens ansvar. NAV-kontoret vil kunne anskaffe deler av innholdet i tilpasningskurs som er relevante for deltakelse i arbeidslivet gjennom arbeidsmarkedstiltak. Vi tilrår at ansvaret for tilpasningskurs flyttes til spesialisthelsetjenesten. Vi legger til grunn at det ikke gjør det nødvendig å endre finansieringen gjennom folketrygden. 3.5 Ansvar for tolketjenester for døve, døvblinde og hørselshemmede Ekspertgruppen har ikke omtalt tolkeområdet særskilt i rapporten. Dette er naturlig, siden det er kort tid siden departementet fikk gjennomført en egen gjennomgang av tolkeområdet. Vi viser til vårt høringssvar til departementet i den forbindelse. Tolketjenester har tradisjonelt blitt sett på som en del av politikken overfor mennesker med nedsatt funksjonsevne. Dette perspektivet taler for en organisatorisk plassering innenfor Arbeids- og velferdsetaten. I flere av høringssvarene som departementet har fått fra fagmiljøene på tolkeområdet, legges det vekt på at tegnspråk er et eget språk for en språklig minoritet. Dette språkpolitiske perspektivet kan tilsi at tolketjenesten burde ha sitt tilhold et annet sted enn i Arbeids- og velferdsetaten. Arbeids- og velferdsdirektoratet har ingen sterk oppfatning om hvilke av disse hensyn som bør veie tyngst. Legger en betydelig vekt på det språkpolitiske perspektivet bør en annen statlig enhet eller kommunale sektoren få et slikt ansvar. Dersom tolketjenestene fortsatt skal være en av Arbeids- og velferdsetatens tiltak for mennesker med nedsatt funksjonsevne, vil tjenesten fortsatt være plassert i NAV Hjelpemidler og tilrettelegging. For å imøtekomme ønsket om involvering i drøfting og utvikling av tolketjenestene vil Arbeids- og velferdsetaten invitere brukerorganisasjoner og fagmiljøer med i et samarbeidsforum.

18 4 Prioriteringsmekanismer for hjelpemidler 4.1 Prioriteringsutvalg I dag er det direktoratet som på relativt selvstendig grunnlag foretar en løpende vurdering av hva som til enhver tid kan anses som et teknisk hjelpemiddel som skal dekkes av folketrygden. I sitt arbeid med dette samarbeider direktoratet med klageinstansen i Arbeids- og velferdsetaten, Arbeids- og velferdsetaten Hjelpemidler og tilrettelegging og andre instanser som kan bidra til å belyse den konkrete problemstillingen. Veidirektoratet er et eksempel på en slik samarbeidspart i forbindelse med nye motoriserte hjelpemidler innen transport og personforflytning. Departementet involveres i saker hvor avgjørelsen kan få konsekvenser for stønadsbudsjettet. Pressesaker og brukerhenvendelser er kanaler som setter søkelys på brukers rettigheter i folketrygden, og som medfører at Arbeids- og velferdsdirektoratet kontinuerlig arbeider med slike problemstillinger. I tillegg løftes saker til direktoratet fra Arbeids- og velferdsetaten Hjelpemidler og tilrettelegging i de tilfellene de mottar søknader om hjelpemidler som tidligere ikke har blitt søkt om, og hvor de er i tvil om produktet eller løsningen faller innenfor intensjonen med ordningen. Mange saker bør avklares relativt raskt, og det vil ikke være hensiktsmessig at et rådgivende utvalg forsinker avgjørelser. Det bør derfor ikke gå inn i enkeltsaker. Vi forstår utvalgets forslag om et prioriteringsutvalg som et ønske om å åpne opp de mer prinsipielle diskusjonene om hva som er å anse som hjelpemidler osv. og å avklare gråsoner med andre aktører. Vi er imidlertid tvilende til om et prioriteringsutvalg er den mest hensiktsmessige løsningen. Det er et eget sentralt brukerutvalg for Hjelpemidler og tilrettelegging. Vi ser at dette forumet i større grad kan brukes til diskusjoner og problemstillinger av den art som et eventuelt prioriteringsutvalg kunne tatt for seg. Mer løpende dialog med brukernes organisasjoner vil gi etaten et bedre beslutningsgrunnlag og større åpenhet om vurderinger. Videre ser vi det som hensiktsmessig å etablere mer standardiserte fora for dialog med spesialisthelsetjenesten og kommunesiden for å avklare grensedragninger. 4.2 Egenandel på hjelpemidler Det er prinsipielt to grunner til å innføre egenandeler. For det første for å redusere offentlige utgifter. Det anser vi primært som et politisk spørsmål om disponering av statens ressurser og går ikke nærmere inn på det her. For det andre for å redusere overforbruk som kan følge av at bruker selv ikke foretar en kost/nyttevurdering av hjelpemiddelet, slik at samlet forbruk av hjelpemidler overgår nytten. Egenandeler har også en kostnadsside i administrasjon av ordningen. SINTEF-rapporten «Nyttekostnadsanalyser av hjelpemidler», utarbeidet for utvalget, konkluderer med at «hjelpemidler og velferdsteknologi i de aller fleste tilfeller er lønnsomt, også i et samfunnsøkonomisk perspektiv» (s. 1). Det empiriske grunnlaget for denne vurderingen er fra land med mer restriktiv tilgang på hjelpemidler enn i Norge og omfatter også velferdsteknologi. Derfor er det etter vår vurdering usikkert i hvilken grad funnene kan gjøres gjeldende for Norge. Overforbruk av hjelpemidler kan f.eks. skje ved at kommunene bestiller mer ut fra erfaring om hva som er greit å ha enn ut fra den enkelte brukers behov eller ved at enkeltbrukere får