43/ Høringsuttalelse ESARK Hva saken gjelder:

Transkript

1 / 17 Høringsuttalelse SMRI ESARK Hva saken gjelder: I november 2015 satte Regjeringen ned et ekspertutvalg for å få en helhetlig undersøkelse av hjelpemiddelpolitikken i Norge. Ekspertgruppen la frem sin sluttrapport 6. februar 2017 og rapporten ble sendt på høring 21. februar 2017 med høringsfrist 21.mai Rapporten «En mer effektiv og fremtidsrettet hjelpemiddelformidling for økt deltakelse og mestring» vil høyst sannsynlig føre til store endringer på politikkfeltet. Rapporten avveier prinsipper for en fremtidig modell for hjelpemiddelpolitikk i Norge. Vedtak: Eldrerådet sender inn høringsuttalelsen i denne sak. Dato: 27. april 2017 Sølvi Marie Risøy - saksbehandler Dette dokumentet er godkjent elektronisk. Vedlegg:

2 Høringsuttalelse: Eldrerådet i Bergen takker for den åpne høringen, og vil i det følgende gi sine høringsinnspill. Eldrerådet i Bergen reagerer på sammensetningen av utvalget som står bak rapporten. I utvalget var det ingen med geografisk tilhørighet til Hordaland. Eldrerådet forventer at dette blir kompensert i utredninger som kommer som følge av denne rapporten. Overordnede kommentarer Eldrerådet mener retten til hjelpemidler fortsatt skal ligge i folketrygden med et statlig finansieringsansvarlig og et nasjonalt formidlingssystem for faglig rådgivning og utlån av hjelpemidler. Dette vil sikre funksjonshemmede tilgang til nødvendige hjelpemidler på alle livsområder slik at grunnleggende menneskerettigheter blir ivaretatt. Retten til hjelpemidler må ikke være avhengig av geografi og kommuneøkonomi. Staten bør forbedre hjelpemiddelformidlingen ved å styrke kommunens ergoterapitilbud og rehabilitering, utvikle bedre IKT- løsninger og gjøre forenklinger. At innbyggere, gjennom folketrygden, er sikret hjelpemidler som kompenserer for funksjonsnedsettelse vil ha betydning for et levende lokaldemokrati der alle kan delta. Kommentarer til utvalgets innstillinger. Eldre opplever oftere funksjonsfall enn resten av befolkningen. Og at enklere hjelpemiddel ofte kan avhjelpe når det blir tungt å komme seg opp av stolen, når en blir ustø i dusjen og når en glemmer medisinen sin. I Bergen er formidling av slike enklere hjelpemiddel allerede lagt til kommunen, og «hoftepakken» og det at enklere hjelpemiddel skal være på plass når vi skrives ut fra sykehus, er det stort fokus på i vår kommune. Enkle og høyfrekvente hjelpemidler er slik vi opplever det allerede en del av kommunens ansvar. Og selv om allting alltid kan bli bedre, så fungerer det bra i en stor kommune som Bergen. Vi forstår imidlertid godt bekymringen til eldre i mindre kommuner. Men vi er enig med utvalgets flertall som mener at finansieringsansvaret fremdeles må være statlig. Likevel, eldrerådet har en viktig innvending når det gjelder formidling av hjelpemidler gjennom kommunene. Under «forenklinger og effektivisering» vektlegger utvalget at en må ha gode IKT løsninger på hjelpemiddelområdet. Det er vi enig i, men etter at vi gjennom 2016 arbeidet med saken «Hjelpemiddelhuset i Bergen» tviler vi sterkt på at ekspertgruppen er klar over hvor dårlig det står til når det gjelder IKT løsninger knyttet opp mot hjelpemiddelformidling. Vi siterer fra vår årsmelding: Hjelpemiddelhuset og logistikksystem Dette var den største sakens om eldrerådet selv arbeidet frem i Eldrerådet ble sjokkert over opplysningene som kom frem under eldrerådets temamøte om «Effektivitet i anskaffelsesprosessen av hjelpemidler til hjemmeboende eldre» Eldrerådet utredet saken videre og fant at hjelpemiddelhuset som omsetter for mer enn 150 millioner i året ikke hadde et elektronisk logistikksystem arrangerte BA «spørretimen» på Litteraturhuset og Inger Johanne Knutsen stilte Byråd Rebekka Ljosland om saken. Eldrerådet behandlet saken igjen og vedtok å sende saken til Byrådet med kopi til Komite for helse og sosial. Saken var også førsteside oppslag i BA «Her har tiden stått stille: det er tragikomisk» og tema i leder i BA «På tide med teknisk krafttak i kommunen».

3 Eldrerådet har fått forsikringer om at det arbeides med å få til logistikksystem og bedre lokaler for hjelpemiddelhuset. Eldrerådet krever imidlertid at det settes av penger til logistikksystem i budsjettet. Dersom ingen overser kommunene på dette området kan vi risikere at flere kommuner i tiår har sitt logistikksystem på papir i pappkasser slik som Bergen Kommune. Dette koster trolig mye mer enn millioner om det er slik andre steder i landet også. Brukere opplever mangel på kompetanse hos dem som skal bistå dem lokalt. Og de opplever også ofte at det ikke finnes noen plan for hvordan opplæring i bruk av hjelpemiddelet skal skje. NAV innvilger ikke opplæring automatisk, så om en ikke vet at en skal be om dette så får en det ikke. Det fører til at det utleveres hjelpemiddel for millioner av kroner som ikke blir tatt i bruk, og brukerne får ikke den økning i selvstendighet og livskvalitet som er ønsket. Eldrerådet støtter utvalgets ambisjon om å få til en mer effektiv hjelpemiddelformidling, men om effektiviteten går på bekostning av opplæring vil man ikke vinne noe på å være effektiv. Om en raskt leverer hjelpemiddel som brukeren ikke trenger eller ikke forstår ja da er vi like langt. Derfor er det viktig at det alltid gis opplæring i hjelpemidler eller sjekkes ut om brukeren forstår hjelpemidlet, at det er god nok kompetanse hos den som lærer opp, og at det gis hurtig erstatning når et hjelpemiddel ikke lenger er tilstrekkelig eller blir ødelagt. Eldrerådet registrerer at det er lave administrasjonskostnader knyttet til formidling av hjelpemiddel. Dette er ikke utdelt positivt. Det hjelper lite med effektiv administrasjon om brukerne ikke får de rette hjelpemidlene eller får hjelpemiddel som de forstår hvordan de skal bruke. Da blir det hele effektiv administrering av unødvendige kostnader. Det er viktig at en i alt tar utgangspunkt i brukeren, brukerens behov, brukerens kunnskap, brukerens forståelse av egen situasjon. Uten at en gjør dette kan ikke hjelpemiddelformidlingen bli effektiv. Nav må ikke bare forholde seg til brukeren elektronisk. Dersom brukeren ikke ønsker eller klarer å bruke elektroniske hjelpemidler må det være mulig å forholde seg til NAV gjennom telefon og brev, og en må kunne få hjelp dersom en må fylle ut elektroniske skjema. Når det gjelder tilrettelegging av bolig mener vi at hjelpemidler som blir plassert i omsorgsboliger ikke må demonteres før det er kartlagt om noen som trenger samme hjelpemidler kan flytte inn der. Det er stor kostnad med å demontere hjelpemidler. Og vi mener at det i noen tilfeller kan være kostnadssvarende å gi tilskudd til en permanent løsning for fremkommelighet i et borettslag eller sameie fremfor å montere en dyr individuell løsning som senere må demonteres. Eldrerådet i Bergen er svært opptatt av velferdsteknologi, og skal nå snart arrangere åpent møte om dette. Dersom det blir slik at teknologiske løsninger som ligger tett opp mot velferdsteknologi, som f.eks. varslingshjelpemidler, overføres til kommunene, må det sikres et kompetansemiljø som kommunene kan kontakte for å sikre høy nok kompetanse på utviklingen. Hvis ikke kan vi i den enkelte kommune fort ende opp med utdaterte teknologiske løsninger. Eldre kan bli funksjonshemmede, men å være eldre er ikke en funksjonshemming. Eldrerådet i Bergen er bekymret over vektleggingen av at eldre trenger «enklere hjelpemidler». Det vi opplever at det er mindre fokus på er at eldre også ofte opplever å bli varig funksjonshemmet. En mister kanskje hørsel, syn eller førlighet i 70 åra og lever kanskje opp mot 30 år med denne funksjonshemmingen. Vi er bekymret for at disse ikke får de samme tilbud om

4 rehabilitering og hjelpemidler som yngre. Mange tenker at vi når vi er eldre ikke klarer å lære nye ting. Det er ikke riktig. Men det er riktig at det av og til går litt saktere. Det er stor forskjell på at noe går litt saktere, og at det ikke går i det hele tatt!! En er aldri for gammel til å lære noe nytt! Eldrerådet i Bergen krever og forventer at eldre skal få den samme oppfølging som yngre når en opplever funksjonstap. Og at en skal få tilgang på de samme hjelpemidler og de samme teknologiske løsninger om en selv ønsker det. Særlig bekymrer vi oss over eldre som blir syns- og hørselshemmede. Rapporten trekker på side 60 selv frem at undersøkelser har vist at kommunenes kompetanse på syns og hørselsområdet er svakere enn på øvrige områder, selv om det finnes unntak. Og kommunene har stort sett ikke egne stillinger til rollen som syns- og hørselskontakt. Vi tror at dette er ille for unge syns- og hørselshemmede, men vi tror at eldre syns- og hørselshemmede i enda større grad lider under dette. Syns- og hørselstap blir ikke fanget opp på grunn av at kompetansen er for lav. Livene tappes for inntrykk og en får ikke lenger delta i samfunnslivet og følge med slik som en kunne før. Det er avgjørende at kompetansen i kommunen styrkes slik at tap av syn og hørsel blir oppdaget. Men en må ikke tro at kommunene har tilstrekkelig kompetanse til å følge opp den syns- og hørselshemmede eldre. Og en må sikre at eldre får samme tilbud om opplæring og hjelpemidler som yngre funksjonshemmede. Det er faktisk like nøye med oss! Vi er enig i at det bør gjøres en evaluering av hvordan høreapparat formidles, og at en særlig ser på ansvarsfordelingen. Det er også viktig at det den enkeltes behov som skal ligge til grunn for tildeling av hørselshjelp, ikke tidsregler for fornying. Det er viktig at behovene blir møtt med hjelpemidler som har fulgt med i den teknologiske utviklingen. Ansvarsfordelingen er i dag uklar. Mange eldre sitter med utdaterte høreapparat, og går glipp av den livskvalitet som de kunne fått med et bedre og mer moderne høreapparat. Men de vet ikke dette selv. Og kommunehelsetjenesten vet det gjerne heller ikke. Noen må rydde opp og sørge for at kunnskap og informasjon om høreapparat alltid er oppdatert i hjelpeapparatet slik at eldre kan få bedre liv. Det bekymrer oss at det ser ut som det er lite forskning på hvordan hjelpemiddelsystemet fungerer. Om en har lite kunnskap om hvordan systemet fungerer sett ut fra brukernes synspunkt vil en også ha vanskelig for å gjøre gode endringer. Det er også en utfordring at det er stor forskjell mellom den enkelte bruker. Vi kan tenke at en bruker som har lite oversikt over hjelpemidler og dårlig forståelse av egne behov vil bli mye raskere fornøyd enn en bruker som har god forståelse av egne behov og god oversikt over hva som finnes av hjelpemidler både i og utenfor hjelpemiddelsystemet. Dermed er det å bygge på enkle brukerundersøkelser i utforming av et tilbud problematisk, da det ikke fanger opp kompleksiteten i utfordringene. Vi støtter derfor utvalget i at det er behov for dybdekunnskap av hvordan formidlingssystemet fungerer for brukerne og både kvalitative og kvantitative data som måler resultater av hjelpemiddelformidlingen. I forskningen er det særlig viktig å være oppmerksom på frafallsproblematikken og kompensere for denne. Eldrerådet i Bergen mener at det er viktig å ha robuste fagmiljø som fanger opp kompleksiteten i hjelpemiddelfeltet ved hjelpemiddelsentralene. Vi må unngå at en enkelt fagperson kan ta avgjørelser i komplekse hjelpemiddelsaker som krever en annen fagkompetanse. En organisering med mindre enheter enn dagens fylkesvise enheter er ikke ønskelig. Selv med dagens organisering kan fagmiljøene bli små når det gjelder enkelte funksjonstap.

5 Sluttbemerkning: rapporten er ikke universelt utformet Det er beklagelig at en rapport om hjelpemiddelfeltet ikke er universelt utformet. Synshemmede og andre grupper bruker talesyntese for å lese tekster. En tekstlig gjengivelse av grafer, tabeller og modeller må for framtiden blir standart i alle offentlige publikasjoner slik at teksten også er tilgjengelig for personer som benytter talesyntese. En synshemmet som oppfyller kravene til å få innvilget lese- og sekretærhjelp får innvilget 20 timer i året. Det ville ikke holdt til å lese halve rapporten. Rapporten i seg selv viser dermed ikke veien til økt deltakelse og mestring, men er utformet uten tanke for at de som har aller størst interesse av rapporten er funksjonshemmede selv og at synshemmede derfor bør kunne lese rapporten selv.