UNIMAS 20. Verdenskongress og Verdensfestival for Figurteater 1
ÅND I HANSKE Nr 2/4 2008 Årgang 25 ISSN 0800-2479 Årsabbonement kr 250,- Løssalgspris kr 70,- Bankkonto 1607 55 74294 Utgitt av UNIMA Norge - Foreningen for figurteater Hovinveien 1, 0576 Oslo Tlf: 22 67 73 56 Hjemmeside: www.unima.no Epost: post@unima.no Redaktør av dette nummer: Karen Høie Layout: Helga Meta Høie Trykk: Konsis Grafisk AS Ånd i Hanske trykkes med støtte fra Norsk Kulturråd UNIMA Norge - Foreningen for figurteater er en interesseorganisasjon for mennesker som er opptatt av figurteater over et bredt spekter - teaterkunst, billedkunst, pedagogikk og terapi. Foreningen organiserer både profesjonelle og amatører. Vår nasjonale organisasjon ble stiftet 26. november 1974 under navnet Norsk dukketeaterforening. Ved årsmøtet 1997 skiftet foreningen navn til UNIMA Norge - Foreningen for figurteater. UNIMA Norge er medlem av den verdensomspennende organisasjonen Union International de la Marionette. UNIMA er medlem av UNESCO. UNIMA STYRET Leder: Svein Gundersen Nestleder: Einar Dahl Styremedlemmer: Arvid Ones, Marthe Brandt, Svein Engebretsen Varamedlemmer: Marianne Edvartsen, Nina Engelund MEDLEMSKONTINGENT Enkeltmedlemmer kr. 300,- Grupper kr. 400,- Institusjoner: 600,- - INNHOLD - UNIMAs 20. verdenskongress og verdensfestival for figurteater i Perth - Tekst Svein Gundersen - Foto Karen Høie... Taktikk og folkeskikk - Tekst Knut Alfsen - Foto Karen Høie... Kommisjonene i UNIMA Dukker i undervisning, utvikling og terapi Forskning og figurteater - Tekst og foto Karen Høie... World Puppetry festival 2008: En samtale med festivalens leder Philip Mitchell - Tekst og foto Karen Høie... Transit Lounge - Tekst og foto Karen Høie... The Million Puppet project, Carnival Day, The Caravan - Tekst og foto Karen Høie... Et møte med Eileen Blumenthal - Tekst og foto Karen Høie... Utdanningsmuligheter - Tekst og foto Karen Høie... ell MatheussenKjell Matheussen Fri Figur - Høstens festival - Tekst Svein Gundersen... Minneord om Arne Remmereit - Av Kjell Mattheussen... 3 4 9 14 19 20 28 30 34 35 Ønsker du bli medlem av UNIMA-Norge ta kontakt via vår hjemmeside. 2
- UNIMAs 20. verdenskongress - Verdensfestival for figurteater Dukkespillere, dukkemakere, regissører, produsenter og venner av figurteaterkunsten er på vei til Australia fra hele kloden. Vi er på vei til kenguruland, til den første UNIMA-kongressen i den sørlige hemisfæren. Og samtidig til den første verdensfestivalen i denne delen av verden. Vi nærmer oss Perth, og spenningen stiger. Vel ankommet, er vi ikke i tvil om at vi har kommet til riktig sted. Bannere og plakater som forteller om kongressen og festivalen preger hele sentrum i millionbyen Perth: Old Town Hall, der selve kongressen skal holdes, gågatene, og byens prestisjefylte bygninger: konserthus, bibliotek, teatre, museer. Etter dans og velkomst fra aboriginerstammen i området, taler ved leder av UNIMA Australia, den australske kulturministeren og ordføreren for Perth, åpnet den 20. UNIMA kongressen, med tilhørende festival og tilstøtende arrangement. Maskespillere blandet seg i mengden, musikk og latter og lukt av BBQ fylte hagen. Australsk vin ble det også. Dette nummeret av Ånd i hanske gir noen glimt fra det som rørte seg i Perth og nabobyen Fremantle disse innholdsmettede dagene. Arrangement som dette kan man bare ta av seg hatten for. Vi ønsker å uttrykke takknemlighet overfor menneskene som har gjort en begivenhet som dette mulig. Til kunstnere, administratorer og frivillige hjelpere i Australia: en takk fra oss i Norge! Svein Gundersen På vei til kenguruland UNIMAs 20. verdenskongress Verdensfestival for figurteater Tilknyttede arrangement: Transit Lounge teater og kulturprogram hver kveld Utstillinger fra Mr Squiggle (austr TV-figur), til mekaniske dukker og asiatiske figurer. The Million Puppet project dukker fra hele verden. Carnival Day og The Caravan dukkespillere møtes. Profesjonsutvikling forelesinger, samtaler, diskusjoner, masterclasses. Festilvalbannere preger bybildet. 3
- Taktikk og Folkeskikk - Rapport fra UNIMAs kongress i Perth Knut Alfsen mellom utsendinger fra Armenia og Frankrike Vi er jo primært her for å snakke om figurteater, sa den nederlandske representanten Damiet van Dalsum til meg under en pause i UNIMAs kongress i Perth i Australia. - Nei, svarte jeg. Vi er her på kongressen for å beslutte hva UNIMA skal være i fremtiden. - Er det sånn du ser på det? - Javisst! - Men da blir jo alt bare skitten politikk... Jeg tror det er mange som tenker som Damiet: at kunsten er opphøyet mens politikken er skitten. Men det er jo faktisk slik at kongressen fatter beslutninger som er helt nødvendige for at den internasjonale organisasjonen skal overleve og utvikle seg. Det er kongressen som velger styret (eksekutivkomiteen, som det så pretensiøst heter). Det er viktig at vi finner styremedlemmer som er flinke til å kommunisere på tvers av kultur- og språkbarrièrer, samtidig må de også ha tid og råd til å delta på møter over hele verden. Det er kongressen som velger generalsekretæren, som er den som i det daglige skal lede organisasjonen i de neste fire årene. Det er kongressen som vedtar regnskapet og gir føringer til budsjettet. Videre er det også kongressen som kan vedta endringer i vedtektene og som nedsetter de ulike kommisjonene som skal arbeide konkret med organisasjonens mange saksfelt. Rådsmedlemmene (councillors) som velges av de 61 nasjonale sentrene, har stemmerett under kongressen sammen med ti ekstra rådsmedlemmer som velges blant de medlemmene som er tilstede og medlemmene av den utgående eksekutivkomiteen. I Perth var vi 91 stemmeberettigede deltakere på kongressen; 3 av oss var norske. Alle medlemmene av UNIMA har ellers møte- og talerett på kongressen. Slik jeg opplever det er alle disse menneskene genuint opptatt av å kjempe figurteatrets sak. Vi kan være uenige i hvordan dette best kan skje, og hvilke personer som er best egnet til å lede organisasjonen, men det overordnede målet med det hele er vi enige om. Da skulle det vel ikke være nødvendig at den politiske diskusjonen ble skitten? Hva mener egentlig folk som beskriver maktspillet i en internasjonal organisasjon som skittent? For noen er det knyttet mye prestisje til å bli valgt inn i eksekutivkomiteen og ikke minst til å bli valgt til president, generalsekretær eller visepresident. Dette 4
kan gi uttelling i hjemlandet, og det medfører også mange spennende reiser over hele verden. Men først og fremst medfører disse posisjonene mye hardt rutinepreget arbeid (som alle utfører uten lønn på fritiden). Kandidatene til disse toppvervene går likevel rundt og bygger allianser for å sikre seg støtte. Det hele kan opplevelse som en light-versjon av nominasjonsstriden i en amerikansk presidentvalgkamp. Vi har også mange ganger opplevd at interne konflikter i de nasjonale sentrene forplanter seg inn i den internasjonale kongressen. På årets kongress hadde rådsmedlemmene fra Tyskland for eksempel et uttalt ønske om å forhindre at den tyske representanten i eksekutivkomiteen ble gjenvalgt. (På tross av dette ble Annette Dabs valgt til visepresident i UNIMA for de neste fire årene) En annen beslutning som kongressen fatter, og som følges med stor spenning er hvor i verden de neste møtene i den internasjonale organisasjonen skal holdes. I år var det byen Ekaterinburg i Russland som kjempet mot Chengdu i Kina. Begge byene hadde sendt store delegasjoner til Perth med representanter for politiske myndigheter og fremtredende scenekunstnere. De hadde også laget videopresentasjoner av byen sin, og de sceniske fasilitetene og konferansefasilitetene de kunne by på. Det ble en jevn match. Kineserne vant med et par stemmers margin. En delegasjon jublet, mens den andre bare måtte se seg slått på målstreken. Som et lite plaster på såret fikk Ekaterinburg arrangere det neste møtet i eksekutivkomiteen til neste høst. I UNIMAs formålsparagraf heter det så vakkert at: UNIMA is an international Non Governmental Organization bringing together people from around the world who contribute to the development of the art of puppetry, with the objective of using this art in the persuit of human values such as peace and mutual understanding between peoples, regardless of race political or religious convictions and differences in culture, in accordance with the respect of fundamental human rights, such as defined in the Universal Declaration of Human Rights of the United Nations of December 10th, 1948. Vi er også i prinsippet veldig opptatt av at organisasjonen skal fungere demokratisk. Når vi kommer til praksis, blir dette straks mye vanskeligere. De som snakker engelsk eller fransk flytende, har mye lettere for å ta ordet og gjøre seg forstått på kongressen. Vi har simultantolkning i høretelefoner mellom engelsk, fransk og spansk. I Perth var det også ordnet med tolkning til japansk. Kineserne hadde satt fram et ønske om tolkning til kinesisk, og tilbudt seg å betale de ekstrakostnadene dette ville medføre, men her hadde det tydelig oppstått en form for kommunikasjonssvikt for det forslaget hadde ikke de australske arrangørene fått med seg. Språkdebatten i UNIMA blir uansett også en diskusjon om demokratiets stilling. Skal vi gjøre som ASSITEJ (den internasjonale barneteaterorganisasjonen) og innføre engelsk som arbeidsspråk? Det vil gjøre arbeidet vårt mye smidigere, og det vil spare oss for store utgifter til simultantolkning, men samtidig vil det begrense demokratiet fordi bare de som behersker engelsk, kan bli valgt inn i styrende organer. De tillitsvalgte i UNIMA møtes på forskjellige steder i verden. Organisasjonen har ikke økonomi til å dekke folks reiseutgifter. Enkelte nasjonale sentre (som UNIMA-Norge) gir reisestøtte til sine rådsmedlemmer, men det vanligste er at representantene betaler reisen av egen lomme. Det betyr at mange fattige kolleger fra Afrika, Asia og Latin- Amerika ikke har mulighet til å delta på kongressene rett og slett fordi de ikke har råd til reisen. Før kongressen i Perth opprettet eksekutivkomiteen et reisefond for å avhjelpe dette problemet. Blant annet takket være et generøst bidrag fra UNIMA-Norge fikk 5
5 representanter for ulike afrikanske land mulighet til å delta på kongressen. Disse bidro med mange konstruktive innspill i diskusjonen. Blant annet for å gjøre demokratiet i UNIMA mer reelt, hadde vedtektskommisjonen, som jeg er leder for, fremmet forslag om en del endringer i vedtektene. En del av rådsmedlemmene ønsket imidlertid ikke å diskutere vedtektene, og fikk det punktet strøket fra dagsorden. (Noe som i seg selv er i strid med vedtektene etter mitt syn.) Konklusjonen på den diskusjonen som fulgte av dette, ble at vi i tilknytning til rådsmøtet som skal holdes om to år i Dordrecht i Nederland også skal arrangere en ekstraordinær kongress for å behandle forslag til vedtektsendringer. Rådsmøtet i UNIMA avholdes mellom to kongresser. Det består av de samme representantene som kongressen, men kan ikke behandle valg, regnskap eller vedtektsendringer. Derfor blir det nødvendig å kalle inn til en ekstraordinær kongress - hvis ikke må vi vente 8 år før de nye vedtektene blir rettskraftige. Valget resulterte i at Jaques Trudeau fra Canada er UNIMAs nye generalsekretær mens Dadi Punjame fra India er president. Øvrige medlemmer i eksekutivkomiteen er: Annette Dabs (Tyskland, visepresident), Stanislav Doubrava (Tsjekkia, visepresident), Knut Alfsen (Norge), Marek Waskiel (Polen), Nina Monova (Russland) Manuell Moran (USA), Tim Keung Wong (Kina), Alain Lecuq (Frankrike), Tamiko Onagi (Japan), Livija Kroflin (Kroatia), Ronnie Aalbrecht (Belgia), Jennie Pfeiffer (Australia), Mamadou Samake (Mali), Pierre-Allain Rolle (Sveits), Susanita Freire (Brasil) og Angel Casado (Spania). Som nevnt er det de forskjellige kommisjonene som står for det praktiske arbeidet i UNIMA mellom kongressene og rådsmøtene. Vi har regionale kommisjoner: for Europa, Nord-Amerika, Sør-Amerika, Asia og Afrika. Vi har temakommisjoner: for vitenskapelig undersøkelser, dukketeater i terapi, publikasjoner og profesjonell utdanning. Endelig har vi de to konstitusjonelle kommisjonene: vedtekts- og revisjonskommisjonen. På kongressen i Perth ble det en del diskusjon om amatørkommisjonen fordi det er mange land hvor det ikke gir mening å skille mellom amatører og profesjonelle. Dette gjelder for eksempel i India. Likevel ble vi enige om at det var et poeng å ha en slik kommisjon så lenge det finnes land hvor amatørene er aktive og Avstemming på kongressen 6
Nordisk møte under kongressdagene ønsker å bruke UNIMA for å støtte opp om sin virksomhet. Større temperatur ble det i diskusjonen om vi skulle opprette en egen kvinnekommisjon i UNIMA. Det var i første omgang mange som latterliggjorde dette forslaget. Mange argumenterte godt for at det var behov for å se spesielt på de kvinnelige figurteaterutøvernes situasjon, og at det dessuten finnes en rekke støtteorganisasjoner som yter tilskudd til prosjekter med et særlig kvinneperspektiv. Det ble derfor vedtatt å opprette en kvinnekommisjon. Presidentene i kommisjonene blir valgt av kongressen, men de står fritt til å sette sammen resten av kommisjonen selv. Hvis det er noen av UNIMA-Norges medlemmer som kan tenke seg å jobbe spesielt med noen av disse sakene på internasjonalt nivå, kan de bare kontakte presidenten i den kommisjonen de er interessert i å tilby seg å bidra. Selv om disse sakene kan sies å handle mer om politikk enn om kunst, er jeg ikke enig i at den er «skitten». Vi forsøker å legge opp demokratiske prosesser for at verdensorganisasjonen skal bli et stadig bedre redskap for sine medlemmer: figurteaterfolket. Og så skal det heller ikke stikkes under en stol at vi snakket om kunst til langt på natt hver eneste kveld. Simultanoversetting på kongressen 7
Forgubbing var et tema på kongressen. Dukke fra Spare Puppet Theatre. 8
- KOMMISJONENE I UNIMA - UNIMA har 17 kommisjoner, og hver kommisjon arbeider med saksfelt som er viktige for organisasjonen. Lederne av kommisjonene oppnevnes av kongressen, og de knytter til seg medarbeidere som sier seg villig til å delta i det frivillige arbeidet i deres kommisjon. I de forskjellige kommisjonene foregår registrering av og forskning på figurteatret i verden. Informasjon publisert av kommisjonene kan bestilles og/eller blir lagt ut på nettsiden til UNIMA internasjonalt (link til denne fra siden til UNIMA Norge). I noen av kommisjonene arbeider folk fra UNIMA Norge. Ved siden av å være medlen av eksekutivkomiteen, leder Knut Alfsen arbeidet i Commision for Statues, og Svein Gundersen er medlem av Commision for Europe, mens Ingvild Birkeland er tilknyttet The Research Commission som skribent. Her følger en oversikt over kommisjonene, etterfulgt av en nærmere presentasjon av to av dem. - Commision for International Festivals - Commision for Research of New Economic Resourses - Commision for Statutes - Commission for Cultural Exchange - Commission for Publications - Commission for the Cooperation - Commission for Professional Training - Commision for Auditing - Commission of the Women Livija Kroflin er utdannet fra Universitetet i Zagreb, Croatia. Fra 1997 har hun vært kunstnerisk leder for den internasjonale dukketeaterfestivalen i Zagreb, og fra 1998 kunstneriskleder for det internasjonale senteret samme sted. Hun har dubbet tegnefilm, jobbet i figurteaterkompanier, skrevet skuespill, bøker, og publisert artikler omfigurteater. Hun ble valgt til sekretær i UNIMA Croatia i 1992, og har vært medlem av eksekutivkomiteen i åtte år. Like lenge har hun ledet arbeidet i kommisjonen for Dukker i undervisning. Hun fortsetter i fire nye år. - Commision for Amateurs - Commission for Europe - Commission for North America - Commission for Latin America - Commission for Asia-Pacific - Commission for Africa 9
Kommisjon for Dukker i undervisning, utvikling og terapi. Commission for Education, Development and Therapy Kommisjonen Dukker i undervisning, utvikling og terapi het tidligere Dukker i undervisningen, men fikk utvidet mandatet under kongressen i Perth, og dermed nytt navn. Det er en av de yngste kommisjonene i UNIMA, og ble opprettet under kongressen i Budapest i 1996. Initiativtaker og første president var professor Edi Majoron. Fra 2000 har Livija Kroflin ledet arbeidet i kommisjonen, og foruten henne har den bestått av førnevnte Edi Majaron fra Slovenia, Edmond Debouny fra Belgia og Ida Hamre fra Danmark. Kommisjonen publiserte noe av sitt arbeid i bokform i 2002, med Livija Kroflin og Edi Majaron som redaktører. Boken er utgitt av UNIMA på organisasjonens tre offisielle språk, og har på engelsk fått tittelen The Puppet what a miracle!. Hvorfor er dette en viktig kommisjon? spør Livija Kroflin i bokens avsluttingskapittel, og svarer: Fordi den starter med begynnelsen, den tidlige barndommen, de minste hendene og de små, lyse, fantasifulle hodene, de som kan oppleve dukken som et mirakel, og som kan skape mirakler når de bruker den. Hun siterer Majaron: Barn har rett til dukken, og lærerne deres har rett til å få kunnskaper om hvordan de kan bruke den, og fortsetter: Det er ikke bare sosialiseringen som vil bli lettere ved at barna tilegner seg ny kunnskap og øker sin glede ved å leke og lære, men hvis lærerne har fått den riktige opplæringen, skaper vi også en ny generasjon kritiske tilskuere og kjennere av figurteaterkunsten som medium. Og noen vil vokse til sanne figurteaterkunstnere. I bokens seks kapitler blir forskjellige sider av figurteatrets læringspotensiale belyst og diskutert. Helena Korosec skriver om dukkens fordeler i forhold til nonverbal kommunikasjon. Hun er opptatt av viktigheten av å kunne uttrykke seg på flere måter, og ser dukke, maske og mimespill som et nødvendig korrektiv til skolens ensidige verbale kommunikasjonsform. Og, skriver hun, dukken har flere fordeler: den kan være et hjelpemiddel for barna til å utvikle en ny, personlig måte å uttrykke seg på, noe som kan være svært viktig for barn med personlige og sosiale problemer. Systematisk bruk av dukker i forskjellige områder av undervisningen kan skape vilkår for kreative uttrykk hos barn, og oppmuntre barn til å engajere seg i selvutvikling og spontan teaterlek. Dette kan påvirke utviklingen av kreativitet, og av emosjonell og sosial vekst. Milda Bredikyte skriver om dialogisk dramaarbeid med dukker. Hun presenterer en metode som kort fortalt går ut på at et kjent og kjært eventyr blir presentert for barna, og de skal så fremstille eventyret med dukkespill. Systematisk brukt har metoden vist seg å fremme barnas eget uttrykk, stimulere dramatisk lek, og dermed også aktivere og fremme verbal oppfinnsomhet. Edi Majaron understreker hvor viktig dukken er for barns utvikling. Dukkespill fremmer kognitive, følelsesmessige, motoriske, sosiale og språklige egenskaper. Dukken kan fungere på flere nivåer, og bl.a stimulere fortellerglede og fortellerevne, sier han. Sjenerte og stille barn kan gjemme seg bak dukken, og blomstre ut som fortellere. Gjennom dukken får de mot til å uttrykke egne følelser og fortelle om sine hemmeligheter, og på den måten nå ut til andre. Dukken hjelper barnet til spontanitet, og han viser til at barn som har fått leke og lære med dukker har et rikere ordforråd, og lettere forstår betydningen av symboler og visuelle tegn. Med bakgrunn fra utstrakt erfaring med dukker i undervisningen i henholdsvis Belgia og Argentina, skriver Edmond Debouny og Oscar Caamano om dukker som et fremragende læringsredskap, mens Ida Hamre 10
spør hvordan animasjon kan fremme læring estetisk, emosjonelt og etisk. Kommisjonens mål er: - Å støtte ideen om at animasjon av dukker skal være en del av teater- og dramautdannelsen. - Å overbevise de som utarbeider planer for førskole- og lærerutdanning om at studentene må få undervisning om mulighetene. figurteatret gir, og få opplæring i bruk av og spill med dukker og objekter. - Å oppmuntre til bruk av dukker i utdannelsen av førskole- og skolebarn. - Å oppmuntre til samarbeid mellom profesjonelle artister og pedagoger. Kommisjonen håper å oppnå sine mål ved hjelp av utgivelser som The Puppet what a miracle!, brosjyrer og artikler. Gjennom publikasjonene ønsker kommisjonen å utvide våre kunnskaper, oppfatninger og ideer om bruken av figurteater. Kommisjonen vil samle en utvidet bibliografi over emnet, og legge denne ut på UNIMA sine websider. Medlemmer av kommisjonen er også forberedt på å holde seminarer, workshops og arbeidsdemonstrasjoner med dukker for barn og unge rundt i verden. For neste periode har kommisjonen bl.a som mål å produsere en eksempeldvd om bruken av dukker i undervisningen. (Til slutt en kommentar: Jeg vil tro mange finner at synspunktene fra denne kommisjonen tildels er godt kjent stoff. I Norge har vi eksempelvis fått gjennomslag for å undervise i figurteater i førskolelærerutdanningen. Der står eksempelvis en bok som Dukkenes magi av Bjørg Mykles på de flestes pensumlister, og vi har flere bøker som tar for seg ulike aspekter av området dukkenes betydning for barn. Vi kan likevel spørre oss om hvordan denne undervisningen nedfelles i forhold til barna i den enkelte barnehagen. Derfor er enhver forskning rundt emnet nyttig.) Ida Hledikova har studert dramaturgi og regi i Praha, har arbeidet som dramaturg, og som forsker og foreleser ved teaterinstituttet i Bratislava. Hun har vært president i UNIMA Slovakia fra 2000, og medlem av UNIMAs eksekutivkomite i samme periode. Fra 1996-2000 har hun ledet forskningskommisjonen i UNIMA, og fortsetter dette arbeidet i en ny periode. 11
Forskningskommisjonen The Research Commission Denne kommisjonen arbeider for å fremme utdanning og forskning innenfor de forskjellige områdene av figurteaterkunsten. Kommisjonen har arbeidet med å lage en verdensomspennende oversikt over forskere og forskning innen figurteaterfeltet. På kongressen i Perth presenterte leder for kommisjonen, Ida Hledikova, kommisjonens arbeid. Kommisjonens innsats har munnet ut i en ny publikasjon av The UNIMA International Directory of Scholary Reasearchers of Puppet Theatre. Medlemmene av de to siste kommisjonene, John McCormic og Bennie Pratasik, har arbeidet med utgivelsen siden 2001 og kommisjonens nåværende medlemmer, Karen Smith fra Australia/USA, Nina Monova fra Moskva, og Anna Ivanova fra universitetet i Turku, Finland, har fulgt opp arbeidet. The UNIMA International Directory of Scholary Reasearchers of Puppet Theatre er en ny versjon av utgaven med samme navn fra 1996, som da ble utarbeidet av Dr. Marek Waszkiel. Den nåværende kommisjonen har arbeidet etter samme idé som ble fulgt av forrige kommisjon. Navnene som ble presentert i denne tidligere utgivelsen er tatt med i dagens oversikt, og navn på nye forskere og teoretikere innen figurteaterfeltet er føyet til. Teaterforskerne som var med i 96-registeret er blitt spurt om å oppdatere listen over sine publikasjoner fra midten av nittitallet til idag. Indeksen er oppdatert, og supplert med navn på nye forskere, hovedsakelig fra Asia og engelskspråklige områder, og inkluderer nå 189 navn. Antallet forskere har vokst med 50 fra 96-utgaven. Kommisjonen har utarbeidet databaser over ressurspersoner og resultatene fra forskningen deres, i form av publiserte verker med bibliografiske data. Informasjonen er nyttig for forskere som lettere kan bli kjent med arbeidet til sine kolleger, og for alle som er interesserte i figurer, i figurteatret og dets opprinnelse, historie og dramaturgi studenter, dramaturger, regissører, forskjellige kunstnere, amatører, såvel som tilsatte på bibliotek, museer og andre aktuelle arbeidsplasser. For årene 2004-2008 har kommisjonens mål vært: - Å bedre kommunikasjonen mellom verdens teaterforskere gjennom publikasjonen av Directory of Puppet Theatre Researchers, og å videreføre arbeidet med å samle og opplyse om ny forskning innen figurteaterfeltet. - Å oppmuntre til vitenskapelig og etnografisk forskning på figurteater gjennom seminarer og konferanser, og å få til samarbeid med museer og samlere. - Å samarbeide med skoler, universitet, akademier etc, for å oppmuntre unge forskere. - Å fremme utviklingen av dokumentarer om figurteatret. 12
The last Caravan Ida Hledikovas engasjement har munnet ut i en dokumentarfilm: The last Caravan, en film hun har initiert, vært prosjektleder for, og skrevet manus til. Dokumentaren består av fire historier om fire dukkekompanier, og gir et bilde av noen av de siste autentiske dukkespilltradisjonene i Sentral-Europa. Vi møter kunstnere fra Ungarn, Tsjekkia, Slovakia og Tyskland, omreisende trupper som i flere generasjoner har vært dukkespillere, og som nå er siste generasjon på veien. Filmen plasserer kompaniene i en sosial, kulturell og nasjonal sammenheng. Noen av kunstnerne drar ennå på turne med vognene og dukkene sine, og vi følger dem til nye spilleseder. Andre scener viser oss gjensyn med dukker har vært bortgjemt i årtier under kommunistregimet. Vi ser dukkene bli hentet frem, vasket og stelt før sin siste reise til museet. Vi kommer tett innpå livet av disse frihetselskende menneskene, som har gitt opp komfort, status og stabilitet fordi de elsker arbeidet sitt. Det er en film om følelser, kjærlighet og verdivalg, og om sterke og nedarvete familietradisjoner. Vi ser dokumentarfilmen The last Caravan. Eileen Blumenthal og Karen Høie i samtale med manusforfatter og prosjektleder Ida Hledikova. 13
- World Puppetry festival 2008 - En samtale med festivalens leder Philip Mitchell Philip Mitchell i samtale med Svein Gundersen Town hall og informasjonssenteret Vi går inn i første etasje i Old Town Hall i Perth. Dette fornemme bygget fra koloniens første tid fungerer som informasjonssenter for UNIMAs verdenskongress, og samtidig for figurteaterfestivalen. Informasjonssenteret er plassert i inngangshallen, mens selve kongressen holdes i rådhusets møtesal. Der samles man også til Transit Lounge om kveldene. Det er liv og røre i lokalet, folk strømmer på fra hele verden, blir registret, får opplysningene de trenger, kongresspass i hånden (eller rettere, rundt nakken), hilser på venner og kolleger de ikke har sett på lenge. Ved siden av og parallelt med kongressen, som UNIMA Australia står som vertsland for, avvikles verdensfestival for figurteater. Spare Puppet theatre i Fremantle, nabobyen til Perth, har påtatt seg å arrangere festivalen, som rommer over hundre forestillinger, dessuten utstillinger, 14
masterclasses, foredrag, samtaler og diskusjoner, og begivenheter som The Million Puppet Project, The Puppet Caravan og Carnival Day. Midt i Town Hall finner vi kunstnerisk leder for festivalen, Philip Mitchell, som med et stort smil ønsker oss velkommen. Vi kommenterer designet på program og bannere, og han gir seg tid til å svare, før han løper avgårde til sine tusen gjøremål. Vi ønsket å lage et enhetlig visuelt konsept for kongressen, festivalen, Carnival Day, websiden, alle arrangementene. - Glad you liked it! Først mot slutten av festialen, og etter Carnival Day, når tingene har roet seg litt, får vi trukket Philip med bort i en krok, og spurt ham ut om tankene han har gjort seg under planleggingen av festivalen. Vi har i mellomtiden funnet ut litt om Philip Mitchell. Han har som teaterkunstner basis i fysisk teater, stemme, bevegelse og dans. Fra 2001 har han vært regissør og teatersjef for Spare Puppet theatre i Fremantle, et av Australias mest profilerte figurteaterensembler. Før han kom dit, jobbet han på østkysten, der han var tilknyttet forskjellige teaterkompanier som skuespiller, regissør og/eller teatersjef. Han har jobbet som freelance skuespiller og dukkespiller, og drev noen år sitt eget kompani. Flere av forestillingene hans har vunnet priser, bl.a H2O, som ble utviklet for svømmebassengene brukt under OL, og The Arrival fra 2007 et av denne festivalens høydepunkt. Det første Philip understreker, er at hele staben ved Spare Puppet Theatre, og kunstnere og dukkespillere tilknyttet teatret, har vært delaktige i det enorme arbeidet planleggingen og gjennømføringen av festivalen har vært. Han er ingen solospiller. Så begynner han å snakke om festivalen, og da går det fort jeg prøver å henge med i svingene: Ideen til tematikk for festivalen kom nesten av seg selv. Vi er i Australia, et land folk har kommet reisende til fra hele verden. De som er her nå, har også kommet fra hele verden, til den første verdenskongressen og verdensfestivalen i den sørlige hemisfære. Vi valgte derfor REISE som tema for festivalen. Informasjonstorget en sen nattetime 15
Det er en god tid for fiksjon og animasjon, en god tid for oss å arbeide i. Vi håper festivalen har bidratt til å åpne øynene for dette perspektivet, også i vår region. Vi tror det, vi tror at folk er klare for å se noe nytt, noe annet enn å være den fjerde veggen. Svein Gundersen i foajeen til Spare Puppet theatre. Jeg har spurt meg selv: hva er unikt ved australsk figurteater? Og jeg har i løpet av festivalen sett at noe jeg vil kalle en spesiell australsk stil er i ferd med å utvikle seg. Jeg vil si det er en slags slap-stick-humor og crazyness i det vi gjør, og jeg ser at vi i stor grad blander stilarter. Med kongressen og festivalen, med Carnival Day og The Caravan kan vi si at australsk figurteater har plassert seg på verdenskartet. Det er en glede å se dette, i og med at figurteatret har en kort historie i Australia. Vi ønsket at dette temaet skulle gjennomsyre festivalen, og vi ville holde tematikken åpen. En reise kan være så mangt, fra de berømte reisene til de meget konvensjonelle, fra urinnvånertid til samtid. Vi ønsket at tematikken ikke bare skulle gjenspeiles i tradisjonelt figurteater for barn, men også i det uventede, i tverrkunstneriske prosjekt, i figurteater for voksne, og vi ville vise dekadanse. Vi ville oppleve figurteater i samspill med skuespillere, dansere, blande sjangere og stilarter, figurspill med maskespill, sirkus, billedkunst, digital kunst, håndtverk, musikk. Vi søkte det som hadde universell appell, vår visjon har vært at selve reisen skal gjøre oss delaktige i en global samtale, og bli en global hyllest til figurteaterkunsten. I takt med tidens forventninger, har figurteatret forandret seg. Jeg tror figurteatrets status er for oppadgående i vår tid. Figurteaterkompanier arbeider nå med orkestre og sirkus, med dans og performance. Gamle tradisjoner kan også være en reise i tid. 16
Philip trekker pusten, men fortsetter: Det er imidlertid mange problem man støter på når man skal lage en festival, og ikke alt har vært lett. Det kan være vanskelig å finne balanse mellom tradisjonelle oppfatninger av figurteatret, og det figurteatret er blitt i moderne tid. Festivalen skal ha en universell appell, javel men hva med den lokale appellen? Samtidig som dette skulle være en internasjonal begivenhet, ønsket vi å nå ut til det lokale publikummet. Vi ønsket fulle hus og aha-opplevelser! Utfordringen i programmet lå her, og her gjorde vi endel avveiinger. Vi tenkte oss forskjellige grupperinger av publikum, og delte programmet inn etter dem. Alt er altså ikke valgt bare etter artistiske overveielser, vi har også gjort overveielser med tanke på publikum. Det har vært et stort arbeid å arrangere festivalen, ikke minst å skaffe økonomi til prosjektet. Det er fremdeles vanskelig å få sponsorer til figurteater, vanskeligere enn til ordinært teater, dans, opera osv. The Million Puppet project var det enklere å få støtte til, og dette prosjektet har finansiert endel av festivalen. Dessuten har Spare Puppet theatre sponset festivalen, vårt teater kommer til å være preget av knapp økonomi noen år fremover som følge av dette. økonomiske situasjonen lysere men det har kommet seg i løpet av festivalen. En ting er sikkert: vi lyktes i å få publikum til Carnival Day. Dagen var en fest fra ende til annen. Folk møtte opp, kom og så, gledet seg og spurte, de engasjerte seg i dukkene og dukkenes tilblivelse. De har opplevd at både dukker og objekter kan fortelle sin egen historie. Jeg tror dette arrangementet har vært en døråpner for oss i forhold til publikum i denne regionen, at det har rokket ved folks oppfatning av hva figurteater kan være. Vi håper vi vil kunne merke det på publikuminteressen fremover. Vi har også hatt samarbeidsproblemer med enkelte land. Til festivalen ønsket vi oss en gruppe vi hadde oppdaget på en annen internasjonal festival, men da vi spurte UNIMA i gruppens hjemland om hjelp i forbindelse med gjestespillet, fikk vi beskjed om at vi ikke skulle Enkelte forestillinger har ikke vært så godt besøkt som de burde, noe som ikke gjør den Glade festivaldeltakere fra USA, Finland, Norge, Tyskland og Canada. 17
Dukker fra foajeen til Spare Puppet theatre invitere denne gruppen. Istedet fikk vi tilsendt en liste over 25 kompanier de ville ha med på vår festival fra sitt land. De sensurerte en av sine egne medlemsgrupper, og prøvde å diktere oss hvordan vi skulle lage festivalen her. Slike situasjoner er vanskelige og provoserende. Dette er et spørsmål som omhandler sensur, og er noe man burde diskutere i UNIMA. om visualisering, og om multipresentasjon. Jo, vi håper det har vært verdt innsatsen. Freden blir brutt. Det ropes etter Philip inne fra salen, men han gir seg tid til nok et stort smil og en god klem før han raser avgårde. Vi ser at Philip er opprørt, og han blir ettertenksom: Man spør selvfølgelig seg selv om det har vært verdt strevet å legge så mye arbeid og ressurser i dette arbeidet. Vi håper det, og som sagt, fra australsk perspektiv tror vi arbeidet har hatt betydning. Vi har sett figurteater fra hele verden, av meget forskjellig kvalitet og stil. Mekaniske dukker, hundreårige japanske tradisjoner. Vi har hatt kompetente samtaler om vår kunstform. Vi har sett på arbeidet fra så mange vinkler, vi har belyst spesielle emner som helse og læringsperspektiv. Vi har blitt oppmerksom på hvilke ideer som lever rundt i verden, om figurteatrets stilling i et globalt perspektiv. Vi har diskutert markedsføring, promovering, engasjement, vilje, pasjon. Vi har snakket 18
- Transit Lounge - Bradshaws shadows Om kveldene samlet hjelpere, kongress- og festivaldeltakere seg til Transit Lounge. Programmet i Loungen var gratis og ble annonsert fra dag til dag. Alle som ønsket, kunne melde seg med innslag til kveldens program. Transit Lounge ble ledet av en strålende, utrettelig og aldri hvilende flyvertinne, og hver kveld bød på overraskelser. Kunstnere fra mange land stilte opp med diverse anretninger for alle sanser. Australske figurspillere, med Bradhaw s shadows i første rekke, tradisjonsrikt dukketeater fra Kina, Punch and Judy fra England, koreansk musikk, japansk maskedans... Programmet var mangfoldig, publikum fornøyde, og når mat og drikke kunne kjøpes i tilstøtende rom, sier det seg selv at stemningen steg utover kvelden, og en viktig del av kongressen og festivalen utspilte seg her: i samvær og samtaler og diskusjoner. 19 Japansk maskedans
- The Million Puppet Project - - Carnival Day og The Caravan - The Million Puppet Project La fantasien løpe løpsk, og send dukkene dine på deres livs tur til Perth, så de kan bli del av et verdensomspennende fellesskap! I forkant av kongressen og festivalen er barn og voksne, store og små, amatører og profesjonelle fra hele verden invitert til å sende dukker til Perth, Australia. Målet var å lage den størtse utstilling av dukker verden noen gang har sett og med den havne på Guinness verdensrekordliste. Spare Puppet theatre hadde knyttet flere store arrangement til festivalen, bl.a The Million Puppet Project med innsamling og utstilling av tusenvis av dukker fra hele verden, Carnival Day, annonsert som verdens største dukkefest, og The Caravan de australske figurteaterkompanienes turne på kryss og tvers over det australske kontinentet, med landingspunkt i Perth på vestkysten. I begynnelsen var en dukke. De ble to. Og så ble de flere, de ble en familie, og ut fra denne skaptes flere familier, til det ble hele samfunn av dukker... og disse skapte større samfunn, til det ble ett stort fellesskap. Fra hallen i Perths konserthus 20
Dukkene telles og stables Spare Puppet theatre har initiert og administrert prosjektet. De har fått inn dukker fra hele verden, av meget forskjellig kvalitet fra enkle papir skisser til forseggjorte figurer. Kvaliteten på arbeidet forteller sin egen historie: kvinnner i bushen har laget vidunderlige dukker, og fra Taiwan kommer forseggjorte kunstverk, mens enkelte skoleelever har slurvet ivei. Men alle dukkene er velkomne! Dukkene som ankom Perth, ble utstilt i byens konserthall. Kvelden før åpningen dekket utstillingen hele arealet i det svære konserthuset. Åpningen var lagt til Carnival Day, og kulminerte i en eksplosjon av aktiviteter og forestillinger knyttet opp mot utstillingen. Den lille guben...... og de store havdyrene... 21
Prosjektet hadde som mål å inkorporere i seg UNIMAs grunnleggende ideer: å bruke figurteaterkunsten til å fremme verdier som fred og felles forståelse mellom folkene uavhengig av rase, kjønn, kulturforskjeller, politisk eller religiøs overbevisning. Hele dagen taltes det dukker mens det produsertes nye på workshopene i hallen. Mot slutten av dagen ble opptellingsresultatet kunngjort: 18.585 dukker. The Million Puppet Project hadde oppnådd Guinnessrekord med verdens største dukkeutstilling. Og ingen trengte være redd for at dukkene deres ikke skulle få et nytt hjem. Spare Puppet theatre har utviklet samarbeid med internasjonale hjelpeorganisasjoner, og dukkene som kunne brukes, ble etter utstillingen auksjonert bort, eller i samråd med disse organisasjonene gitt til barn som trenger dem. Kanskje er de på vei til sine nye hjem akkurat nå....alle har de ankommet Perth På denne adressen ligger en liten videosnutt fra begivenheten: http://www.puppeteersunite.com 22
Carnival Day Carnival Day var lagt midt i festival- og kongressforløpet. Dagen åpnet på tradisjonelt aboriginsk vis, denne gangen også med danseinnslag fra en jentegruppe, noe ganske nytt. I dans og minneritualer har kunnskaper og historie overlevd. Ordene vi får med på veien er alltid: We pay respect to the land, and to the elder. 23
Carnival Day var sydende liv, gratis forestillinger, aktiviteter for publikum, tonnevis av opplevelser, utstillinger, installasjoner. Dukker overalt, i alle fasonger og størrelser: flygende fugler i ballonger, en jernkenguru som fødte et barn Australias svar på den trojanske hesten (?), kamelen med bar og ikke barn i magen, fantastiske sjøuhyrer, sauer som tok makten over cowboyene. Og dukkeverksteder for barn, opptellingen til The Million Puppet Project var jo ikke slutt ennå. Dagens program bød på utallige forestillinger. Høydepunktet var kanskje Chiryu Karakuri Puppetry fra Japan. Et ensemble på 13 dukkespillere, to musikere og en forteller ga publikum den 800 år gammel historien om slaget ved Ichinotan, fremført i en like gammel form. Enkle tredukker ble brakt til liv av dukkespillere som manipulerte dukkene med 80 tråder og 30 pinner, ble det fortalt. Det var forøvrig vanskelig å velge hva en skulle fokusere på. I hvert hjørne, i trapper og på trappeavsatser, ved inngangspartiet og oppover veggene, ute og inne, i telt og i konsert og teatersaler spiltes figur teater. Loppesirkus, akrobater, teatersport med figurer, forestillinger med hånddukker, stangdukker, marionetter, marotter, små dukker og enorme dukker, alt omgitt av utstillingen The Million Puppet Project. Sauekontrollør Figurteatersport 24
Kamelen med bar i magen. Australias svar på den trojanske hest? Når kjolen blir scene Maskefigur 25
Carnival day: det sydet av liv i byen. Dukker i alle størrelser, akrobater, gjøglere, loppesirkus, parader, ansiktsmaling - arrangementer for store og små. 26
The Caravan I forkant av festivalen i Perth har Australias figurteaterkompanier vært på reise. Fra nord og syd og øst har de samlet seg. De møttes i midten av dette enorme landet, og la kursen mot Perth. På den lange reisen spilte de figurteater - i store byer og i avsidesliggende strøk, på skoler og bibliotek, på kulturskoler og i kulturhus, på aldershjem og i fengsler, på plattinger og i telt. Ikke bare byene, også outback Australia har slik fått del i festivalen. Kunstnerne har spilt for store og små, unge og gamle, slik teaterkompanier over hele verden gjør. På Carnival Day ble karavanen offisielt ønsket velkommen til festivalen. De fortjente en varm velkomst. De hadde krysset det australske kontinetet, og lagt bak seg over 5000 km. Og frem og tilbake er dobbelt så langt. 27
- Et møte med Eileen Blumenthal - en slags stebarnsituasjon i kunstverdnen. For figurteatermiljøet er to av Eileen Blumenthals bøker av spesiell interesse: den omfattende og vakre Puppetry: A World History, a comprehensive overview of the history and techniques of puppetry, og boken Julie Taymor: Playing with Fire. I den første undersøker hun figurteaterkunstens historie og teknikker, dets unike egenart og muligheter, i den andre skriver hun innledningskapitlet om regissøren og designeren Julie Taymor. Begge bøkene er rikt illustrert. Eileen Blumenthal tok Ph.D ved Yale University, og er professor i teater ved Mason Gross School of the Arts, Rutgers University, New Jersey. Hun har bl.a utgitt bok om den amerikanske regissøren Joseph Chaikin, en mengde anmeldelser av og artikler om asiatisk og vestlig samtidsteater, og to bøker som på hver sin måte omhandler figurteatret. tilknytting til festivalen var det workshops og forelesinger. Blant de berømte I foreleserne var Eileen Blumenthal. Hennes foredrag hadde tittelen: An insight into the intimate world of puppetry, and the countless roles it has played in societies across the globe for thousands of years, men kom mer til å omhandle amerikansk figurteater. Flere spennende amerikanske kunstnere ble presentert for publikum, både med omtale og videoopptak bl.a Hannah Tierney, Tom Lee, Basil Twist og Kevin Augustine. Eileen Blumenthal beskrev dem som store stjerner, men likevel er de bare kjent lokalt. Og hun tilføyde noe som hun også senere kom inn på: det meste figurteater er lokalt. Jeg kan komme og se grupper jeg aldri har hørt om før, kanskje på et mindre sted, og oppleve de mest fantastiske forestillinger. Noen produksjoner kan være like ambisiøse som en oppsetting ved the Met, og likevel har ingen hørt om dem. Figurteatret opplever Vi vil ha Eileen Blumenthal til å fortelle litt om sin fascinasjon for figurteatret, og hun gjør det gjerne: Da jeg ble opptatt av figurteater, tenkte jeg ikke at det var vesensforskjellig fra annet teater. Jeg ble rett og slett fascinert av skjønnheten, magien, fortryllelsen i denne kunstformen. Historien så og si males mens den utvikles og fortelles. Figurteatret er mirakuløst. Det kan gi liv til ting, til objekter, til skikkelser det kan få hele verdner til å oppstå i løpet av et øyeblikk. Det kan ha en enorm casting, og vi får ingen diskusjon om skuespillerne er gode eller dårlige! Gjennom min forskning er jeg kommet til at figurteater er mer enn teater, det er en utvidelse av teatret. I menneskehetens historie har figurer og figurteater eksistert i en eller annen form i nesten hver eneste kultur på jorden. Fra de forseggjorte skyggefigurene på Java, til den utfordrende romantiske Miss Piggy, fra afrikanske tredukker med sine outrerte genitalier, til den maniske Mr Punch. Dukkene er utrolig varierte, og reflekterer tilstander og oppfatninger i kulturene og landskapene de er skapt i og også personlighetene til sine skapere. I min bok om figurteatrets historie ville jeg fortelle hvilken rolle figurteatret har spilt i menneskenes historie gjennom tusenvis av år. Jeg mener figurteatret er menneskehetens helsebot. Det styrker og utvider fantasien. Det betyr ikke bare utvidelse av fantasi, men også av tro. 28
Vi spør mer, og Eileen Blumenthal forteller at noe av det som tiltrekker henne ved figurteatret, er det abstrakte aspektet i kunstformen. I figurteatrets verden møtes to realiteter på en gang. Du ser på denne fiktive verdnen med et dobbelt blikk, både med innlevelse og distanse. Dette er virkelig teater, og vesensforskjellig fra filmen, som lar deg glemme hvor du er. Figurteatret kan la sin verden stoppe, henge i tiden, gå under for så i neste øyeblikk å forsette, enten der vi slapp, eller et helt annet sted. Under festivalen var det diskusjoner om hva figurteater er, om skyggeteater f.eks er figurteater, for ikke å snakke om videoanimasjon, heller dette ikke mer mot filmen? På spørsmål om hvordan hun vil definere figurteater, svarer Eileen Blumenthal at hun ikke er opptatt av definisjoner. Hvem bryr seg vel om det, når man ser en vidunderlig forestilling? I en Macbethoppsetting jeg så var boksåpneren bøddel. Boksåpneren blir en dukke, og det er ren glede å se det skje. Det skjer rett foran øynene dine det er lek, det er liv. Ordene betyr sånn sett ingen ting, annet enn for at vi skal kunne bli enige om en mening. Blir ordene en firkantet boks i hodene våre, da har vi et problem. dans, figurteater, maskedans, samtidsfilm og andre kunstformer. Hun lar seg ikke stoppe av konvensjoner, eller kravet om å holde seg til en bestemt kunstart. Hun blander kunstarter og kunstformer, hun lager masker og dukker, skriver dikt og regisserer teater og film, lager spennende kunst. Hun skaper sitt eget univers, for å bringe sine historier ut i verden. Samtalen nærmer seg slutten, og jeg spør Eileen Blumenthal om hun tror teater for barn og unge deler skjebne med figurteatret: at det ikke blir sett og og dermed ikke verdsatt høyt nok. Hun tenker seg om, og svarer: Det tror jeg. Som figurteatret er teater for barn og unge generelt et meget lokalt fenomen. Men som sagt, nettopp i små og ukjente kompanier har jeg ofte sett stor kunst, og store ambisjoner. Det er mitt håp at vi skal få øynene opp for dette. Stebarnas tid bør være over. Så går Eileen Blumenthal videre for å se neste festivalforestilling. Jeg har imidlertid prøvd å definere hva figurteater er: Hvis et livløst objekt blir fylt av liv for våre øyne og i vår fantasi, og castet i en slags historie da er en dukke født. Og da bruker jeg ordet dukke enten det handler om objekter, stoffer, videoanimasjon, skygger, eller mer tradisjonelle dukker. Med det samme kommer hun med en betraktning: Jeg tror noen figurteaterkunstnere tar for lett på dramaturgiarbeidet. Det har jeg tenkt på under festivalen her. Kunstnerne har lett for å konsentrere seg om dukker og scenografi - fordi det er så vidunderlig i seg selv. Eileen Blumenthal er mer opptatt av de som bryter konvensjoner enn av definisjoner. Hun trekker frem Julie Taymor, som ikke bare bruker elementer fra vestlig teater, men har tatt med seg impulser fra indonesiske og japanske tradisjoner, fra asiatisk 29 I forlengelse av foredragsrekkene, arrangertes Open Space, med fra dag til dag påmeldte foredrag og visninger. Finske Katriina Andrianov presenterte sin forskning om kirkens figurer og spill, med utgangspunkt i en trefigur av Helllig-Olav i en av hjemstavnskirkene hennes.
- Utdanningsmuligheter i Europa - to intervjuer Det finnes flere mulige veier til utdanning i figurteater i Europa. I Polen, Kroatia, London, Turku... Vi skal her presentere et par av dem. Ånd i hanske har intervjuet Lucile Bodson, rektor ved figurteaterutdanningen i Charleville-Mezieres, og Astrid Kjær, førsteårsstudent ved Hochschule für Schauspiel i Berlin, hvor hun studerer Puppenspielkunst. Utdanningeni Charleville-Mezieres -REFERAT FRA samtale med Lucile Bodson Først vil jeg si litt om Det internasjonale figurteaterinstituttet i Charleville-Mezieres. Instituttet ble grunnlagt i 1981, som et samarbeid mellom byen Charleville-Mezieres, rådet for Ardennesregionen, det franske kulturdepartementet og UNIMA. Instituttet fungerer som internasjonalt senter for UNIMA, og organiserer jevnlig foredrag og diskusjoner. Senteret har bibliotek, video, dvd-samling, og tilbyr residens for kunstnere og forskere. I 1987 ble den første og eneste figur teaterutdanningen i Frankrike startet av det franske kulturdepartementet i Charleville-Mezieres. Utdanningen er en statlig og internasjonal utdanning, og gir studentene bachelorgrad i figurteater. Studiet utvikles nå til masternivå, og skolen samordner sitt tilbud med andre utdanninger. Skolen arbeider tett sammen med Det internasjonale instituttet, og vi arrangerer en stor internasjonal figurteaterfestival annethvert år. Sammen med utdanningen i figurteater, representerer Det internasjonale figurteaterinstituttet i Charleville- Mezieres forskjellige mål og aktiviteter knyttet til figurteaterkunsten og dens utbredelse. Lucile Bodson, rektor ved skolen i Charleville-Mezieres, med en av sine tidligere studenter som tolk. Vi er fortløpende i konakt med det profesjonelle figurteatermiljøet. Studentene får undervisning av praktiserende kunstnere. Vi anser lærernes personlige forskning og praksis å være av stor betydning for undervisningen. Undervisningen veksler mellom teoretiske og praktiske fag, og dekker mange felt. Ved siden av trening i dukkeføring, får studentene trening som skuespillere, de undervises i stemmetrening, rolleinnstudering, tolking av tekster, skuespillerens samspill med dukken. Men de skal ha kapasitet på flere felt, også konstruksjon av dukker og scenografi står på timeplanen. Alle studentene må lage dukker, også de som ikke har tenkt å arbeide med dette senere. Skolen har satset på å utvikle 30
samtidstekster, og vi ser at dette er et felt som er i utvikling. Vi jobber derfor grundig med dramaturgi, og nye tekster for figurteatret. Skolen arbeider for å utvide studentenes forskjellige uttrykk, og samtidig som den gir dem håndtverkskunnskaper, må den tilby næring til studentenes artistiske utvikling. Undervisningen tar sikte på å lære studentene forskjellige teknikker, og tïlbyr kurs i flere disipliner i faget. Alt er planmessig bygget opp, målet er å være i en kontinuerlig prosess under hele studiet. På slutten av hvert skoleår, presenteres hver enkelt students arbeid. I løpet av andre skoleår lager studentene en soloforestiling, og hele årskullet er med i en større produksjon. Tredje skoleår står språk, administrasjon, møter, ekskursjoner og teaterhistorie på timeplanen. Vi prøver å forberede studentene på livet etter skolen. Når studentene er ferdige med utdanningen, har de sitt eget soloprosjekt med seg, og dette kan de starte sin profesjonelle karriere med. Vi anbefaler imidlertid studentene å ta jobber i andre kompanier, for å få ytterligere trening og erfaring, før de går i gang med å lage nye produksjoner. Spørgsmål til en student, der studerer figurteater i Berlin - Først en kort presentasjon af dig selv: Hej, jeg hedder Astrid Kjær Jensen, studerende på Hochschule für Schauspielkunst Ernst Busch, afdeling Puppenspiel, 1. år, 2. semester, -snart sommerferie! - Hvad fik dig til at søge på skolen i Berlin? Jeg har altid gerne ville lave dukketeater, og er opvokset i Nordjylland hvor Dukkemager-uddannelsen i sin tid lå, den lukkede desværre før jeg var gammel nok til at starte! Så efter folkeskolen lavede jeg en masse forskellige ting, som altid havde etellerandet link til dukketeater. Forskellige kunstskoler, danseskole, børneteater o.s.v., og selvom det var spændende og jeg lærte en Gjennom årene har skolen markert seg som et kreativt senter, som oppmuntrer til cross-over-produksjoner, og samarbeid mellom forskjellige kunstnere: forfattere, billedkunstnere, scenografer, skuespillere, performere. Vi har inntak av studenter til skolen hvert tredje år. Det er vanskelig å komme inn på studiet. Søkerne må levere solid grunngiving for hvorfor de søker utdanningen, og levere en skisse til en forestilling som forteller noe om dem som kunstnere. Senere må de ev. gjennom et intervju, og til slutt møte til en fem dagers audition. Studentene har ofte høy profesjonell kompetanse når de kommer inn. Vi ønsker søkere fra alle land velkommen! Flere opplysninger på: www.premiumorange.com/marionnette/ Astrid Kjær, student ved Hochschule für Schauspielkunst Ernst Busch, afdeling Puppenspiel. 31
masse, vidste jeg stadig at jeg måtte på en rigtig dukkeskole engang. Jeg havde mærket at dukketeateret var et godt medie for mig, fordi det er så visuelt samtidig med at det er levende, og ikke bare hænger på en væg! Skole skulle der til, for at jeg kunne koncentrere mig og være sammen med andre i samme verden. Så måtte jeg jo kigge rundt og se på hvilke skoler der findes her i Europa. Efter et halvt år på en dukketeater- uddannelse i Buenos Aires, Argentina, besluttede jeg at det var for langt væk, så det var også et vigtigt punkt for mig. Jeg havde været dukkefører på marionet-dukke filmen Strings og derigennem mødt mange dukkeførere fra hele verden, og forhørte mig lidt frem og tilbage. Jeg søgte en gang om at starte på skolen i Charleville-Mezieres midt i et semester, men det ville de ikke høre tale om! Og det franske sprog var også, trods kurser, langt fra... indenfor rækkevidde! Så undersøgte jeg skolen i Berlin, besøgte den til åbent hus (hvert år i juni, hedder Tage der Hochschule ), og besluttede mig at gøre forsøget... - Hvilke optagelseskrav har skolen? For at komme ind på skolen skal man for det første tale et ok-forståeligt tysk (ELLER lade som om!). Allerførst skal man i efteråret melde sig til optagelsesprøven, som så foregår i febuar året efter. Til prøven skal man have forberedt: En sang, en text (digt eller prosa), en monolog, to små scener med dukker, en fra et rigtigt manuskript, og en der er selvskrevet. Alt dette viser man, og det fine er at man er oppe sammen med de andre ansøgende, og derfor ser man alle de andre, og får om ikke andet set en masse skøre ideer, og sjove menesker! Så følger 2. prøven, hvis man går videre, i maj måned normalvis, og det er præcis den samme tur, som til 1. prøven. Selvfølgelig viser man her bare 5 nye ting. 32 - Hvilke forventninger havde du til skolen og undervisningen? Ikke de store. Jo, at det var en professionel uddannelse, der er tilknyttet skuespillerskolen her i Berlin, og at man dermed får en grundig uddannelse, hvor man lærer både teknik, og at udfolde sig kunstnerisk. Og det synes jeg man får her. De første to år MEGET teknik, meget undervisning (09.00-20.00 næsten hver dag!) og derefter i de 2 følgende år mere frihed til egne projekter og arbejder. - Hvad er skolens profil og hovedområder i undervisningen? Skolen har for det første ingen undervisning i at bygge dukker, -altså ingen håndværksmæssige fag (dog mindre kurser i dette + sommervalgfag f.eks.) Her er dog et fantastisk værksted man er velkommen til at benytte, men det er udenfor skoletid. Da de bygger meget på teorien om at man skal være en god skuespiller for at kunne blive en god dukkefører, har vi meget reelt skuespiltræning. Vi får derigennem mere end en halv skuespiller uddannelse oveni. Vi har meget krops- og stemmetræning, sangundervisning både i gruppe og solo, akrobatik, pantomime og forskellige teorifag, for at nævne nogen. Så har vi hver 6. uge et hovedfag, som skifter og bliver afsluttet med en forestilling og en eksamen. Det har eksempelvis indtil nu været: Skuespil, Animation af ting, masketeater og hånddukker. Næste år skal vi have stangdukker og marionetdukker også. Til disse hovedfag kommer der lektorer udefra og underviser os, - for det meste udøvende kunstnere. Den teoretiske del af uddannelsen er ikke så stor, vi har ca. 5 timer om ugen, men der kommer løbende gennem uddannelsen en delskriftlige afleveringsopgaver, for ikke at nævne det sidste afsluttende diplomarbejde. Skolen er IKKE international og ALT foregår på tysk!
Der sker en masse i disse år, indenfor vores samarbejde med skuespillerne og instuktørerne som vi jo uddanner os sammen med. Det er meget op til os, men det er utroligt spændende det samarbejde, og her kan man mærke at vi er en del af et kæmpemiljø, som vi kan benytte os af hvis vi har lyst. Uddannelsen er en diplomuddanelse, og slutter med et diplom i Dukkefører/Scenisk kunstner. - Og Berlin som studieby? Hvad kan jeg sige... det er jo et meget behageligt liv man som student kan føre her, da priserne er noget anderledes end i Norden! Hvis man vel og mærke har penge med hjemmefra, for her er ikke en krone at tjene, hvis man tror man skal arbejde. Jeg får dansk uddannelsesstøttte, og det ville jeg mene Norge også ville give til evt. norske studerende. Skolen i sig koster ikke noget. Men ikke kun billigheden er en fordel, byen er stor, smuk, spændende, historisk, underlig hullet, fuld af skidt og kanel og lækre kager! Her sker altid 10000 ting, både kulturelt, og idetheletaget. Desværre har man alt for lidt tid til opdagelsesrejser, men selv på turen i S-bahnen på vej i skolen om morgenen, kan man mærke at her sker noget. Jeg tror man skal overveje godt hvis man vælger en uddannelse i udlandet, for det er virkelig ikke ren romantik at tage en uddannelse (der er så tale/text baseret) på et fremmed sprog. Tilgengæld tror jeg man bliver stærk af det, hvis man har mod på det, og ens verden bliver ihvertfald udvidet lidt, og det er jo ikke så slemt endda. Man er meget velkommen til at kontakte mig vedrørende spørgsmål til skolen og lignende: astridkjaer@hotmail.com. Se også skolens hjemmeside: www.hfs-berlin.de et appendiks: Figuteaterutdanning ved Høgskolen i Oslo Studiet i figurteater som er utlyst ved Høgskolen i Oslo har fått mange søkere, og starter opp i september i år. I beskrivelsen av studiet står det bl.a: Studiet i figurteater tar sikte på å gi studentene en grunnleggende innføring i ulike sider av figurteaterfaget. Studiet tar i bruk et bredt spekter av arbeidsformer som forelesinger, workshops, diskusjoner, visninger og ekskursjoner med fokus på studentenes forståelse for faget og utvikling av egen praksis. Arbeidet med studiet vil i hovedsak foregå i verksteder der studentene prøver ut forskjellige ideer og teknikker med påfølgende analyse av arbeidet. Den faglige læringsprosessen er i stor grad basert på praktiske øvelser og arbeid med kunstneriske prosjekter i samarbeid med andre. Studentene vil få individuell og gruppevis veiledning i produksjonsfasene. Studiet egner seg for skuespillere, teaterarbeidere, pedagoger, bibliotekarer og andre kulturarbeidere som ønsker å lære mer om figurteater, og inneholder fire hovedemner: - Spill med figurer - Figuren i det sceniske rommet - Figurteatret og fortellerteknikker - Fagteori og fagdidaktikk Figurteater 1 (30 studiepoeng) er et deltidsstudium som strekker seg over ett studieår med avsluttende eksamen våren 2009. Studiet gjennomføres med ca 5 samlinger per semester, i hovedsak som kveldsundervisning og helgesamlinger. Figurteater 2 (30 studiepoeng) planlegges satt opp høsten 2009, med tilsvarende organisering. Med venlig hilsen Astrid Kjær. 33
Festivalen arrangeres på Torshov i Oslo, med Trikkestallen som hovedscene, fra 15.-19. oktober i år. Også i år er festivalen (foreløpig) støttet av Oslo Nye teater, Bydel Sagene og fondet Fritt Ord. Festivalen har som mål å presentere norske figurteatergrupper med kvalitetsforestillinger, og at flest mulig grupper skal få anledning til å vise sine verk. Vi trenger å vise publikum vårt arbeid, vi trenger å være stolte av hverandre. Neste nummer av Ånd i hanske vil gi en fyldig presentasjon av festivalprogrammet. Vi har i år igjen fått støtte av Bydel sagene og Fritt Ord, fra sistnevnte en mindre bevilgning enn ifjor. Å få Oslo kommune sentralt til å bevilge penger til festivalen, har vi ennå ikke oppnådd. Likeledes har det vært vanskelig å få til et samarbeid med Den kulturelle skolesekken i Oslo. Vi sliter også med å finne nok passende spillearenaer, og lokale til festivalkro. Når det gjelder det siste: vi arbeider for å få et festivaltelt plassert på området. Uansett hindringer: vi prøver alt for å få denne etterlengtede festivalen på bena, og etablere den som en fast begivenhet for vårt miljø. Så til tross for ufullkommenheter, støtt opp om festivalen, sett av dagene i oktober og kom til Oslo. Svein Gundersen - Festivalen Fri Figur - Gjestespill Et av festivalens høydepunkt blir gjestespillet Du må være en engel, Hans Christian fra Gruppe 38 i Århus. Forestillingen ble laget til H.C.Andersen-jubileet i 2005, og Gruppe 38 dekket i anledning jubileet festbord for H.C.Andersens mest kjente eventyr. To kelnere serverer dem ved et enormt bord, med så mye oppfinnsomhet: installasjoner, mobiler, ståltråder og fantasi at det er som å møte eventyrene for første gang. Men kelnerne strever med å finne plass til den grimme ellling, som vertskapet har glemt å dekke til. Publikum beveger seg fritt mellom kuvertene, og kelnerne er våre guider til opplevelsene ved bordet. Forestillingen ble tildelt Årets Reumert for beste barneforestilling i 2006 (dansk teaters mest prestisjefylte pris). Siden 2005 har Gruppe 38 turnert med forestillingen over store deler av verden, og vi er utrolig glad for at vi nå har lyktes i å få den til Oslo. Om forestillingen skrev pressen bl.a: Det er ikke bare for barn, og det er ikke bare teater. En fortryllende installasjon for eventyrelskere i alle aldre. 34
- Arne Remmereit til minne - Fra 1997 og frem til sin bortgang drev Arne Remmereit enmannsteateret ARNEDRAMA. Forestillingsvirksomheten var imidlertid etablert mange år tidligere. Allerede som ungdom produserte og fremførte Arne dukketeaterforestillinger. Den formelle utdannelsen tok han imidlertid innen kokkefag og vernepleie, noe som gav mulighet til å kombinere kunstnerisk virksomhet og økonomisk trygghet. Arne hadde imidlertid ikke noe ønske om å holde institusjons-arbeidet og teatervirksomhet atskilt. Tvert i mot! Derfor ble det både spontanteater, utprøving av teatrale virkemidler samt ordinære, planlagte forestillinger på institusjonene der Arne arbeidet. I tillegg kom selvfølgelig de ordinære teaterturneene. Aller helst dro han til Vestlandet, men han var innom nesten alle landets fylker med forestillingene sine. Arne utviste en stor nysgjerrighet når det gjaldt å utforske teaterets muligheter. Innledningsvis innen rammen av det klassiske dukketeateret, men etter hvert også i kombinasjonsformen skuespill- og dukke- 1963-2008 teater. Innholdsmessig spente forestillingene over hele registeret fra den store, fulltonede glede til den dype melankoli og smerte. Ikke sjelden fremsto stykkene som reiser inn i sårbare sjelers sinn, samtidig med at publikum erfarte at ondskapen lar seg overvinne gjennom livets sterke og forløsende krefter. Råmaterialet hentet Arne som oftest fra sitt eget liv, men han var nøye med å gi dette en grundig bearbeidelse, blant annet for å sikre en avklaret kunstnerisk form. Hans mest kjente forestilling; Piggolf uten piggar er et eksempel på det. I forestillingen Prinsen ved havet nyttiggjorde Arne seg også sin kjennskap til orientens kultur, nærmere bestemt den japanske. Vakkert og poetisk, men samtidig fylt av sårbarhet. En lidenskaplig teaterarbeider og et stort medmenneske er borte i og med Arne Remmereits død. Han vil bli savnet, og vi lyser fred over Arnes gode minne. Kjell Matheussen 35
B - blad Returadresse: UNIMA Norge / Foreningen for Figurteater Hovinveien 1, 0675 Oslo, Norway 36