33Øyvin Rannem typografikanalen typografi i teori og praksis Abstrakt forlag
Typografikanalentypografi i teori og praksis
33Øyvin Rannem typografikanalen typografi i teori og praksis Abstrakt forlag Oslo 2004
Innholdsliste Copyright Abstrakt forlag 2003. Utgitt med støtte fra Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening. Boken er satt med Palatino 10 pt og trykt på Euro Bulk papir hos PDC Tangen. Typografi og omslagsdesign: Kjersti Hagen 5 Forord 7 Innledning. Hva er typografi? 9 43 Trykkskriftenes historie og utvikling 77 Skriftklassifisering og skriftanalyse 99 Skrifttaksonomi bokstaver og skrift 123 Typografiske mål og verdier 149 Lesing 163 Leselighet eller lesbarhet? 187 Hva er visuell informasjon? 203 Innholdsstruktur og visuell struktur 245 Komposisjon og flatebehandling 261 Typografi et budskap om budskapet 281 Metodikk Typografen og typografien 293 Praktisk typografi 297 Skrive- og satsregler
Fra bilde til bokstav Alfabet og bokstaver er noe vi i vårt samfunn tar for gitt. Og folk flest har bare en uklar forestilling om at bokstavene våre kommer fra romerne og at alfabetet har sin opprinnelse hos grekerne og fønikerne. Men før det? Og hva skjedde på veien? Å skape et visuelt uttrykk for en representasjon av tanker, ideer, frykt og forhåpninger har mennesker drevet med så å si siden tidenes morgen. I de fleste tilfeller har det ikke ført lenger enn til et mer eller mindre effektivt system av piktografi, dvs. gjengivelse av gjenstander eller situasjoner ved hjelp av konkrete bilder. Piktografi, ideografi visuell kommunikasjon ved hjelp av bilder der meningsinnholdet ikke strekker seg ut over bildenes konkrete innhold. Piktografi har flere steder utviklet seg til omfattende systemer med hundrevis eller tusenvis av piktogrammer eller tegn med et noenlunde fast betydningsinnhold. Men det avgjørende er at det ikke fins noen fonetisk verdi knyttet til tegnene. Det er uklare betydningsnyanser i de to begrepene i faglitteraturen, noen bruker det ene uttrykket, mens andre bruker det andre. Det er vanskelig å finne definisjoner som setter et klart skille mellom dem. Det er også stor uenighet blant forskerne når det gjelder vurderingen av piktografi som skriftsystem. 9
Noen steder utviklet bildeskriften seg videre til omfattende systemer med tusenvis av forskjellige tegn. Tegnene kunne ha et noenlunde fast betydningsinnhold, men det kunne være mange tegn som betydde omtrent det samme, og et tegn kunne også bety flere ting. Bare i ett område kan vi følge utviklingen av skrift fra en primitiv bildeskrift og frem til en effektiv og fullstendig lydrepresentasjon et alfabet: i Midtøsten og det indre middelhavsområdet. Dette var i oldtiden et område som var preget av mellomfolkelig kontakt, livlig handel og delvis av store statsdannelser. Det er neppe noen tilfeldighet at forsøkene på å lage skrift kom først akkurat på et slikt sted. Administrasjon av store landområder krever effektiv kommunikasjon både for å markere statens tilstedeværelse, for å sørge for at myndighetenes vilje blir kjent og for å lagre informasjon av sikkerhetsgrunner. Også i forholdet mellom enkeltmenneskene kom behovet for skriftlige avtaler og meldinger med utbredelsen av handel. Lyden inn i bildet Utviklingen av skrift var ofte drevet av behovet for bindende avtaler i forbindelse med handel og byråkrati. Med økende handel var det viktig å ha sikkerhet for hva som var avtalt, særlig hvis handelen foregikk over lengre avstander. Men det var også rituelle behov som knyttet seg til stat og religion, kongers praktutfoldelse og menneskenes livsfaser. Fig. 2. Leirtavle fra ca 3000 f.kr. funnet ved Jemdet Nasr i det tidligere Sumer. Tegnet øverst til venstre er et siv, men her betyr det altså tilbakebetaling. Fig. 3. Kileskriften var sterkt stiliserte symboler som ble presset inn i våt leire med den kileformede enden av en pinne. Et slikt bildespråk er temmelig primitivt etter våre begreper og nærmest ubrukelig til det vi er vant til å bruke skriftspråk til. Det mangler alle de småordene artikler, konjunksjoner, adjektiver, adverb osv. som binder begrepene sammen, modifiserer dem og skaper nyanser og som muliggjør abstraksjon og resonnement; det som gjør skriftspråket til et effektivt medium til formidling av tanker både om fakta og fiksjon. Et av de første kjente eksemplene på spranget fra ren piktografi til et fonografisk basert skrivesystem skriver seg fra en sumerisk leirtavle fra ca år 3000 f.kr. og dreier seg typisk nok om betaling. Blant tegnene på tavlen fins et bilde av et siv. Det sumeriske ordet for siv er gi, men gi er et homonym (ord med samme lyd som et annet, men med et annet betydningsinnhold) som også kan bety tilbakebetaling, et begrep som det ikke er lett å fremstille grafisk. Dette er i våre øyne en enkel teknikk som vi kjenner igjen fra rebuser. Men DeFrancis (1989:75) kaller dette «a a giant step toward the development of the first full system of writing». Her er så å si lyden trukket inn i bildet. Rebusteknikken var et springbrett til videre utvikling mot en fonetisk skriveteknikk. Sumererne hadde åpenbart sett at det fantes en mer direkte forbindelse mellom tale og skrift, noe som kommer godt frem i et sumerisk ordtak: «a scribe whose hand matches the mouth, he is indeed a scribe». Fig. 1. Helleristning fra Østfold. Bilder var i bruk i mange tusen år som deler av religiøse handlinger eller for å mane frem gode resultater i jakt og fiske. 10 11
Det kinesiske skriftspråket er et høyt utviklet bildespråk, med omkring 60 000 tegn. Mange tror at kineserne har et primitivt skriftspråk og at det nærmest er et utviklingsmessig sidespor som kineserne ikke har klart å komme seg ut av. Men forklaringen ligger nok snarere i noen spesielle egenskaper ved det kinesiske talespråket. Svært mange kinesiske stavelser består kun av én lyd, ett fonem kineserne uttrykker svært mange av sine begreper med bare én lyd, altså tilsvarende våre fonemer. Det høres bokstavelig talt halsbrekkende ut det er umulig å skape like mange ulike lydnyanser som man har begreper. Kineserne løser noe av problemet ved å bruke tonehøyde som meningsbærer: Den samme lyden i to forskjellige toneleier betyr to forskjellige ting. Med et slikt talespråk blir det vanskelig å benytte bokstaver. Enhver bokstav vil representere ikke en stavelse, men et helt ord, og bokstavenes grunnfunksjon faller bort: å bruke de samme lydrepresentasjonene til stadig å sette sammen nye ord. Derfor har kineserne store vanskeligheter med å ta i bruk det vestlige alfabetet, dvs. romanisere det kinesiske språket. Sumererne utviklet sin bildeskrift videre til en stavelsesskrift, dvs. en skrift der ulike stavelser fikk sin faste grafiske representasjon slik at ord kunne bygges opp av noen få standardtegn. Bildeskriften ble også etter hvert mer og mer stilisert og kunne til slutt «skrives» ved hjelp av en pinne som var kileformet i den ene enden og som ble presset inn i en myk leirtavle i bestemte mønstre som dannet tegn: kileskriften. 1 Etter at tavlen var tørket eller brent, kunne den fraktes rundt. Selv om sumerernes skrift fikk utvikle seg over mer enn to og et halvt tusen år, ble den aldri den virkelig enkle og effektive stavelsesskriften den kunne blitt. Men den fungerte åpenbart svært godt innenfor handel og offentlighet, og den ble også brukt i litterær sammenheng. En mulig forklaring på at utviklingen stoppet opp kan være at bruken av skrift var knyttet til en samfunnselite og ikke en større del av samfunnet. (Melve 2001:33.) 1. En fremstilling av utviklingen av sumerernes skrift fra piktografi med en semantisk verdi til en mer stilisert skrift med en fonetisk verdi fins i DeFrancis (1989:85). Hieroglyfer bilder eller bokstaver? Det er et enormt sprang fra et bildespråk til et alfabet. Alfabetisk skrift bygger på en fonetisk representasjon på den måten at ord og stavelser løses opp i enkeltlyder (fonemer) som hver får sin grafiske representasjon (grafemer) og kan kombineres på en hvilken som helst måte. Med et begrenset antall lydrepresentasjoner som er helt uten sammenheng med det skriftlige innholdet, kan man bygge opp en uendelighet av ord. Hieroglyfenes historie spenner over et tidsrom på nesten 3500 år fra ca. 3000 f.kr. til det fjerde århundre e.kr. et av historiens lengstlevende skriftsystem. Hieroglyfene var i utgangspunktet et bildespråk, og symbolenes konkrete form inviterte til å tro at det ikke var noe annet. Helt til for to hundre år siden bygde vår oppfatning av hieroglyfene på den greske historiker Diodorus Siculus (omkring Kr.f.): «skriften deres [egypternes virker ikke på den måten at man setter stavelsene sammen for å gjengi en underliggende betydning, men ved å tegne gjenstander hvis metaforiske betydning gjør inntrykk på minnet.» (DeFrancis 1989:151.) Problemet var at det var en del innskrifter man ikke klarte å forstå ut fra en slik tolkning. Ikke engang ved hjelp av Rosettasteinen som har samme innskrift med tre ulike skriftsystemer hieroglyfer, gresk og demotisk klarte man til å begynne med å løse gåten. Akrofoni (gresk akro: øverst eller foran og foni: lyd) er betegnelsen på en slags navnekonvensjon der en lyd symboliseres ved avbildning av en gjenstand eller et ikon der lyden som skal symboliseres står først i ordet for gjenstanden. Ordet for hånd på gammelegyptisk er deret. Som piktogram betydde ikke bildet av en hånd annet enn en hånd, men etter hvert kom bildet også til å representere den første lyden i ordet, nemlig d. Den egyptiske akrofonien brøt sammen etter hvert som lydsymbolene vandret via semittiske folk til fønikere og grekere. Nye kulturer misforstod lydenes betydning, hadde ikke noe språklig forhold til ordene eller brydde seg ikke noe om det. Semittene syntes det demotiske ordet deret lignet deres eget ord for dør, daleth, og når det demotiske tegnet for hånd til og med kunne ligne en dør, var veien åpen for at den egyptiske hånd fikk betydningen d for den semittiske dør. 12 13
Engelskmannen Thomas Young (1773 1829) kom så langt at han skjønte at hieroglyfene ikke kunne være et rent bildespråk, men at det også hadde alfabetiske egenskaper, og han klarte å identifisere Ptolemaios navn i seks kartusjer. Det endelige gjennombruddet kom i 1822 da franskmannen Jean-François Champollion (1790 1832) klarte å dechiffrere resten av teksten ved hjelp av den greske. Hieroglyfene var et konsonantsystem. Tegnene ble kun brukt til å representere konsonanter, ikke vokaler. Mot et alfabet Det hieroglyfiske systemet var både komplisert og inkonsekvent. Tegnene ble brukt etter sin piktografiske verdi og etter sin fonetiske verdi om hverandre. Det var behov for en mengde såkalte deter- Utviklingen av skriveretningen kan være et eksempel på hvor vaklende teknikken var og hvor søkende denne fasen må ha vært. Semittene skrev alt overveiende fra høyre mot venstre. Men grekerne famlet, og i en periode ble det skrevet fra venstre mot høyre og fra høyre mot venstre i annenhver linje. Og ikke nok med det; bokstavene ble snudd slik at de fulgte skriveretningen. Denne skriveteknikken kalles bustrofedon (utt. bustråfedon, med trykk på andre stavelse) som betyr noe slikt som «med vending som en okse» (ved pløying med plog), ofte kalt plogskrift for enkelhets skyld). Bustrofedonskriften sier noe om hvor usikre og ømtålelige tidlige teknologiske stadier ofte er. Og vi kan spørre: Er det tilfeldig at Vesten skriver fra venstre mot høyre og Midtøsten skriver den omvendte veien? Eller er det skjulte sammenhenger som har styrt dette i to ulike retninger? Fig. 4. Rosettasteinen ble funnet i 1799 av en løytnant i Napoleons hær ved den lille egyptiske landsbyen Rashid under felttoget til Egypt. Steinen er av sort basalt og inneholder tre innskrifter: øverst en hieroglyfisk tekst, dernest en demotisk tekst og nederst en gresk tekst. Steinen gjorde det slutt mulig å løse hieroglyfenes gåte. minatorer, tilleggssymboler som definerte hovedtegnet inn i en bestemt sammenheng: hankjønn, hunkjønn, substantiv, verb osv. Det totale antallet tegn er anslått til 2150. (DeFrancis 1989:163.) Det går en linje fra egyptiske hieroglyfer til det greske alfabetet via semittiske og fønikiske skrifttegn og -systemer. Det er funnet semittiske, bokstavlignende inskripsjoner i Sinaiørkenen, bl.a. i gruvesjakter der semittiske slaver arbeidet for egypterne, og man antar at disse er utviklet fra hieroglyfer. Fønikernes skrift var en konsonantskrift med 19 (DeFrancis sier 22) bokstaver som de hadde utviklet fra semittiske tegn. Grekerne overtok dem fra fønikerne, men brukte noen av dem til vokaler. Dermed var det grekerne som først bygde alfabetet ut med både konsonanter og vokaler. (Ca. 700 f.kr.) Når egypterne, semittene og fønikerne ikke brydde seg om vokaler, var det ikke på grunn av mangel på kreativitet og lingvistisk sans. Disse språkene er vokalfattige, og vokalene er ikke så nødvendige for å skape språklig mening som f.eks. i norsk og andre germanske språk. Grekerne falt ned på vår skriveretning i det femte århundre f.kr. og eksporterte den bl.a. til romerne. De semittiske folkene beholdt derimot den motsatte skriveretningen som ble ført videre til hebraisk og arabisk. Grekerne hogg sine bokstaver i stein, og de skrev dem med penn på papyrus. Greske bokstaver hadde til å begynne med 14 15
Fig. 6. Bustrofedonskrift på steintavle fra Kreta år 703 f.kr. etter våre begreper en enkel og primitiv form. Strekbildet er monolineært, dvs. uten variasjon i tykkelse. Men bokstavformen omfatter etter hvert flere ulike varianter. De hugne innskriftene er stort sett versalskrift. På papyrus finner vi i tillegg til versalskriften både en hurtigskreven kursivform og en variant som ligner mye på en uncial. Fra det 4. århundre f.kr. finner vi antydninger til seriffer som, selv om de er små, tydeligvis er laget med hensikt. Disse seriffene er et åpenbart dekorativt element i hugne inskripsjoner, og de finner også veien til litterære og andre tekster på papyrus. Romerne overtok grekernes bokstavform og utviklet den videre, men fra det første århundre e.kr. har påvirkningen snudd, og grekerne tar opp elementer fra romersk skriveteknikk. (Morison 1972.) Fig. 5. Utviklingen av noen bokstaver fra semittiske til romerske bokstaver. Mellom det muntlige og det skriftlige Midt oppe i denne historien om skriftens og alfabetets utvikling kan det være verd å minnes at to av oldtidens største verk, nemlig Odysseen og Iliaden, som i dag fins i oversettelse på de fleste kulturspråk, antagelig ikke ble skrevet i vår betydning av det ordet i det hele tatt. Verkene er etter alt å dømme først blitt til og blitt holdt levende i en muntlig fortellertradisjon der rim, rytme og bunden form har vært teknikker til å holde «informasjonen» stabilt lagret over tid. Det var først ca. 700 f.kr. at disse tekstene ble skrevet ned i den formen de da hadde enten det nå var Homer eller noen andre som gjorde det. Det er fort gjort å tenke at før skriveteknikken var det få eller ingen muligheter for distribusjon og lagring av informasjon. Men hvis et samfunn skal bestå, er det helt avhengig av en viss flyt av informasjon, både mellom individene og mellom generasjonene. Samfunnet må holdes sammen gjennom felles normer og felles identitet, og konflikter må løses på et felles grunnlag. I orale kulturer (kulturer uten skriftlig kommunikasjon) utvikler det seg også en «teknologi» eller iallfall en teknikk for å støtte lagring og distribusjon av samfunnsviktig informasjon. Men informasjonen vil gjerne ha form av myter, eventyr, sagn, ordtak osv. Slike samfunn kalles da også ofte «mytiske». Kommunikasjon og tenking i et slikt samfunn vil være knyttet til konkrete ting og problemstillinger, slikt som folk kan kjenne igjen fra sin egen hverdag. Forskere som Walter Ong og Marshall McLuhan hevder at evnen til abstraksjon, distanse og objektivitet stort sett er fraværende i et slikt samfunn. Og de mener videre at skriveteknikken og alfabetisme endrer dette radikalt; det skaper nye samfunnsmessige strukturer og endrer folks måte å tenke på. Ong mener at et samfunns evne til å tenke abstrakte tanker og bygge teori forutsetter skriftlighet. McLuhan (1962:38) sier til og med at «kineserne er stammefolk, et ørets folk» (the Chinese are tribal, people of the ear) fordi de mangler alfabet, og bare alfabetet «har makt til føre mennesket fra stammetilværelsen til en sivilisert sfære». Det skjer et «brudd» i samfunnsutviklingen ved innføring av skriftlighet. Følger vi denne tankebanen videre, kan vi ane hvilket ytterligere brudd som ligger i Gutenbergs teknologi. 2 Det synet som McLuhan, Ong og flere forfekter, kan virke både frapperende og logisk. Men dette «bruddsynet» er blitt imøtegått av flere forskere på 1970-, 1980- og 1990-tallet. Disse forskerne hevder at det er vanskelig å påvise slike brudd. De hevder at innføring av skriftlighet ofte er sosialt bestemt, knyttet til avgrensede sosiale grupper, og at det ofte ikke får noen store konsekvenser for samfunnet som helhet. Det blir også argumentert med at orale kulturer er i stand til å skape det nødvendige ekstraminne for informasjonen sin gjennom mnemoteknikker og litterær form. Bruddsynet anser at skrift kan sette i gang viktige sosiale endringsprosesser på egen hånd, mens ideologisynet understreker vekselvirkningen mellom bruken av en gitt teknologi og de sosiale omgivelsene, sier Melve (2001: 26). Det kan imidlertid tenkes at de to skolene snakker litt forbi hverandre, bl.a. fordi de bruker ulike metoder. Representantene 2. Forfattere som Elizabeth Eisenstein og Marshall McLuhan argumenterer da også for et tilsvarende brudd i forbindelse med introduksjonen av Gutenbergs teknologi. 16 17
Fig. 7. En skrift som kanskje ikke var så langt ifra den som Platon skrev. Skriften er monolineær, skrevet med penn på papyrus. for bruddskolen ser på de store historiske linjene, mens deres motparter går inn i konkrete samfunn og prøver å måle virkningene statistisk. Da vil det kanskje ikke være så vanskelig å finne unntak i en hovedsakelig bruddpreget utvikling? Men at innføringen av skriveteknikken kan ha vært konfliktfylt, kan vi få et inntrykk av i dialogen Faidros, der Platon tar for seg en gammel myte om hvordan bokstavene ble til. Ifølge denne myten var det den egyptiske guden Thot som oppfant regne- og skrivekunsten: Theuth [Thot] kom til kong Thamus med sin oppfinnelse og sa: «Denne kunnskap, o konge, vil gjøre egypterne visere og minnessterkere. For den er oppfunnet som et middel for visdom og hukommelse.». Men Thamus [som nok må betraktes som Platons talerør] svarte: «Min fagkyndigste Theuth. Ett er å oppfinne tekniske ting, noe annet å bedømme hvilken skjebne, til gavn og til skade, oppfinnelsen medfører for dem som vil anvende den. Som nu du, bokstavenes far. Av velvilje hevder du det motsatte av hva de formår. For denne oppfinnelse vil inngi glemsel i lærlingenes sjel ved at minnet forsømmes. Av tillit til skriften vil de hente sitt minne utenfra, fra fremmede tegn, ikke innenfra, fra dem selv. Så ikke et minnets, men et påminnelsens middel har du oppfunnet. Og du bibringer lærlingene ikke visdommens sannhet, men dens skinn. Mangt vil de høre uten undervisning, så mangt vil de tro seg å mene skjønt de er menings-løse, for det meste. Og ubehagelig blir deres omgang, da de ikke er blitt vise, men skinnvise.» (Platon 1962:88.) Hva er skriving? Det er i grunnen merkelig at Platon (427 347 f.kr.) er såpass skeptisk til en teknikk han selv mestret så suverent. På Platons tid, ca. 300 år etter Homer, var alfabetet og skriveteknikken nokså godt etablert hos grekerne. Uten den kunne verken Platon eller Aristoteles ha brakt videre sine tanker og ideer. Men kanskje heller ikke ha skapt dem slik som de gjorde? Skriving var ikke bare blitt en langt mer effektiv teknologi for lagring og distribusjon av kunnskap og tanker enn orale «formler» den var en avgjørende støtte i selve utviklingen av tanker og ideer. Det er merkelig hva som skjer når man får tankene sine ned på papir og kan se hvordan de «ser ut». Den dialogen som kommer i stand mellom tanken og «tankens manifestasjon», kan være en effektiv støtte for videre tenking. (Med litt romslighet går det kanskje an å si at «skriving er tenking»?) I en fremstilling av skriftspråkets utvikling skritt for skritt fra en ren bildeverden til en nøyaktig og detaljert fonemisk 3 registrering av talen, blir man lett sittende igjen med et inntrykk av at skriftspråket er nettopp det en grafisk fremstilling en slags notasjon av talespråket, og ikke noe mer. Og ifølge enkelte er skrift ikke noe annet enn lydrepresentasjon, en visuell kode for språklig lyd. Da blir det også viktig å sette et skille mellom rene bildespråk og de fonetiske systemene. Det er kun fonetiske systemer som kan kalles skrift, fordi det er kun gjennom en fonetisk notasjon at talen kan registreres. Med et nødvendig utvalg tegn som svarer til språkets lyder, kan vi skrive alt vi ellers ville sagt. Dermed er vi også nær ved å sette likhetstegn mellom språk og tale. (DeFrancis 1998:48.) I motsetning til dette er det noen som mener at skriftspråket er noe mer og ikke bare en rekonstruksjon, et slags surrogat, av hva forfatteren ville ha sagt om han isteden hadde talt. Skriften legger noe til. Når man skriver, skaper man et annet produkt enn når man taler. Det som er skrevet kunne ikke nødvendigvis vært talt. Skriving inviterer til en annen komposisjon, en annen måte å si ting på, enn talen. Romaner og annen skjønnlitteratur har typisk sin egen oppbygging, sin egen retorikk. Skjønnlitteratur er skapt for å leses, dvs. sanses gjennom øynene og ikke gjennom ørene. (Harris 2001:235.) Det disse synes å mene er at tekst er skrevet språk, ikke skrevet tale, dvs. språk manifestert på en annen måte: «teksten lever sitt eget liv, som i sin ytterste konsekvens er uavhengig av forfatteren og hans liv og intensjoner [... Den blir et selvstendig lingvistisk objekt, som det ikke fins noen parallell til i en prelitterær kultur» (s. 236). Dermed åpner de for skrift som et eget språk, ikke skrevet tale(språk). Kanskje vi ved å bruke ordet forfatter istedenfor skriver signaliserer at skrivingen har fått en annen dimensjon, at vi skriver for å skrive og ikke for å registrere tale? De er også skeptiske til den ensidige fokuseringen på det fonetiske som kriterium for skrift, og argumenterer for at det ikke 3. Fonem minste lydenhet med betydningsskillende funksjon uten egen betydning. 18 19
Fig. 8. Guillaume Apollinaires Il pleut er et eksempel på en tekst som er skrevet som skrift og ikke som tale. kan være det som er avgjørende. Det er mange eksempler på skriftspråk der fonetikken er langt mindre fremtredende, men som har meget avanserte skrifttekniske kvaliteter og en høyt utviklet litteratur og poesi. Harris mener at tilbøyeligheten til å betrakte skrift som skrevet tale er et resultat av at vårt eget skriftspråk i utgangspunktet bygger på fonetikk. Orientens språk er, kanskje på grunn av sin piktografiske basis, mer kalligrafiorientert. Orientens poesi er mer knyttet til billedkunsten der vår er mer knyttet til musikk og musikalsk rytme. (Men unntak fins: Jan Erik Volds Faen i helvetediktet og Kulturuke, Guillaume Apollinaires Lettres Océan er eksempler på hvordan språk kan være helt avhengig av og leve på en visualisering.) Nyere tekstfenomener som hypertekst kan sies å trekke i samme retning. Hyperlenking skaper en språklig organisering innenfor en teknologisk ramme som verken forfatter eller leser kunne mestre uten teknologien. Hvis vi går et skritt videre, trekker inn det trykte ord og fortsatt holder på at skrift er skrevet tale, kan neste spørsmål bli: Hva er da typografien? Er det en koding av intonasjon, stemmebruk, ja, kanskje også kroppsspråk? Er ordmellomrom og andre avstander mangel på lyd, dvs. pauser? Samtidig vet vi at typografien har potensial for en visuell strukturering som det er meget vanskelig å fremstille i talespråket. Typografien har skapt et metaspråk som utvider kommunikasjonspotensialet i skriftspråket i en annen retning enn i det talte ord. Dermed kan skrift betraktes som en egen form for språk. Det er interessant å se hvilket raffinement romerne klarte å utvikle i sine bokstaver, riktignok først etter en tid. En viktig årsak kan være at romerne brukte bokstaver som innskrifter på monumenter og minnesmerker som særlig keiserne reiste til ære for seg selv og til minne om sine bedrifter da var det viktig at utførelsen var praktfull i alle detaljer. De eldste romerske inskripsjonene vi kjenner til stammer fra begynnelsen av det tredje århundre f.kr. Formen er ganske primitiv, streken er monolineær og seriffene mangler. Vi må til det første århundre f.kr. før vi finner spor av seriffer, og til neste århundre før strekkontrasten begynner å etablere seg. Både strekkontrast og seriffer opptrer så mer regelmessig og blir etter hvert en fast konvensjon, først i de monumentale inskripsjonene til keisernes ære. Men de sprer seg etter hvert til de mer uformelle og håndskrevne formene. (Morison 1972.) Fig. 9. Bibelutdrag på det etiopiske språket geez skrevet på pergament. Romerne utviklet flere skriftformer. Den som har satt mest spor etter seg, er kapitalskriften, som etter hvert fremstod i flere former. Men de utviklet også en mer hurtigflytende kurrentskrift til bruk for mindre formelle anledninger. 20 21
Fig. 10. Capitalis quadratae var romernes bokskrift, noe mindre formell enn monumentalskriften, men med samme grunnform. Det er rimelig å anta at denne formen fantes forut for monumentalskriften. Romernes bokstaver Kapitalskriften Kapitalskriftens praktversjon var capitalis monumentalis, den som fremdeles kan beundres på monumenter og fasader i Roma og mange andre steder i Italia. Det mest kjente eksemplet er nok Trajansøylen ved Forum Romanum i Roma. Trajansøylens bokstaver har vært forbildet for våre egne store bokstaver, og de er i sin grunnform nærmest identiske med våre egne antikvaversaler eller heller omvendt. Bokstavene har en åpen og monumental form, tydelig beregnet på å imponere. Utallige skriftdesignere og -forskere har valfartet til Trajansøylen. Monumentalis har spesielt to trekk som inviterer til kommentar: Fra det første århundre f.kr. har bokstavene en tydelig kontrast i strekbildet, og strekavslutning og -begynnelse har tydelige seriffer. Strekkontrasten er svak og litt tilfeldig til å begynne med, men blir tydeligere etter hvert, særlig fra Augustus tid. Det kan ikke være tvil om at disse detaljene er med på å gjøre bokstavene vakrere og mer levende. Det er stort sett enighet om at ingen av disse trekkene er noen nødvendig premiss for eller resultat av selve steinhoggingen. Begge skyldes trolig at bokstavene først ble malt på steinen med en sannsynligvis flat og bred pensel. Strekstrukturen har en tyngdefordeling som godt kunne være en naturlig følge av en bred penselføring med oppstrøk og nedstrøk, m.a.o. den samme som vi finner i renessanseantikvaen. På samme måte er det nokså naturlig å gjøre en markering der strøket begynnes og avsluttes for å skape en ren og distinkt linje oppe og nede. 4 Penselføringen skaper ulik strektykkelse i oppstrøk og nedstrøk, og penselens Fig. 11. Capitalis rustica, her brukt i et Vergil-manuskript fra 400-tallet e.kr. Utviklingen av denne spesielt smale formen kan kanskje forklares med at pergament var dyrt, og det var viktig å spare plass. Det er et poeng som går igjen i skrift- og trykkhistorien. bløte og fjærende kontakt med underlaget tvinger nærmest frem en markering av ansatser og avslutninger for å skape en stringent form og en definitiv avslutning. Men akkurat hva slags pensel som ble benyttet og hvordan penselen ble ført, er det fortsatt diskusjon om. Morison (1972) peker på at seriffer også finnes i greske inskripsjoner, og han ser ikke bort fra at romerne kan ha fått ideen derfra. Men romernes seriffer er mer forseggjort og har fine, avrundede konsoller (overganger) mellom stamme og seriff. Den duolineære streken ser imidlertid ut til å være et rent romersk fenomen. Kapitalskriften hadde også en mindre formell sideform, capitalis quadratae. Den fantes i en versjon skrevet med bred pensel på pergament for mindre høytidelige sammenhenger: Den ble brukt til bøker og dokumenter, men også til inskripsjoner på vegger. Og den fantes i en enda mer uformell form, gjerne skrevet med vannrørpenn eller bred pensel på pergament, på stein eller direkte på husvegger, capitalis rustica. Denne versjonen var smal, lett skråstilt med kraftige seriffer og var mer tilpasset en hurtigere skrivemåte. Disse bokstavformene har vært utgangspunktet for alle våre bokstaver gotisk så vel som antikva, versaler så vel som minuskler riktignok via mange omveier. Hvordan kunne disse strunke og perfekte bokstavene utvikle seg til et slikt mangfold? Uncialer og halvuncialer Romernes bokstaver spredte seg utover Europa, ikke minst pga. Romerrikets utbredelse. Når bokstavene først var kommet, var det naturlig at de kom mer og mer i bruk, og at skrivekunsten spredte seg også til nye bruksområder. Etter hvert som det ble skrevet mer, og omgangen med bokstavene ble mer dagligdags (riktignok kun i visse kretser), ble det behov for en raskere og mer flytende skrivestil. På 300-tallet e.kr. hadde bokstavene mange steder begynt å få en rundere form som egnet seg bedre for hurtigere skriving ved at den var bedre tilpasset håndens bevegelser. Endringene i bokstavformene skjedde langsomt. Det er interessant å tenke på gitt at det til enhver tid fantes et «anerkjent» og 4. Standardverket om Trajansøylens bokstaver er Edward M. Catich The Origin of the Serif: Brush ru h writing riting Roman o n letters letter fra 1968. 22 23
Fig. 12. Romersk monumentalskrift fra Trajansøylen. Hver bokstav er formet som en fullstendig og selvstendig enhet, en visuell form som kan stå alene. Denne inskripsjonen er blitt selve paradeeksemplet på romersk monumentalskrift. Nyere historieskriving peker på at det fins mange tilsvarende eksempler i den enorme skriftflora rundt omkring på romerske minnesmerker. «akseptert» skrivemønster at mange slike endringer betraktes som «feil» eller «slurv». Men det var slike feil og avvik, kanskje sammen med noen kreative og elegante løsninger, som langsomt førte til at bokstavformene endret seg og kanskje til det bedre? Allerede ca. år 400 e.kr. var det utviklet bokstavformer med helt tydelige over- og underlengder halvuncialen. Uncialen, og etter hvert halvuncialen, var den dominerende bokskriften i århundrene frem til 700 800-tallet. Både uncialer og halvuncialer fins som trykkskrifter. Nasjonalskriftene I løpet av århundrene fra ca. 400 til ca. 800 e.kr. utviklet håndskriften seg mot lokale og nasjonale skriftvarianter med til dels meget store variasjoner. Noen av disse skriftene var nærmest uleselige og var iallfall på den måten et klart tilbakeskritt i forhold til halvuncialen. Skriftformen må sees i lys av den funksjon skrift hadde i datidens samfunn: Det var skriveren som hadde makten i skriveprosessen, og han måtte også få æren; det var skriverens privilegium og kanskje avsenderens at han fikk briljere med sin teknikk, dyktighet og posisjon på bekostning av leseligheten. Det å kunne skrive var en sjelden ferdighet, og en kan tenke seg at det på den uinnvidde nesten kunne virke som magi. En flott skrift må Fig. 13. Inskripsjon gjort med bred pensel på en husvegg i Pompei en gang før år 79 e.kr. Det interessante her er at vi finner både en smal monumentalskrift (øverst til venstre), en rustica og mellomformer mellom disse to. Det viser at romerne i praksis trolig hadde et mer fleksibelt forhold til bokstavformene enn det som vanligvis fremgår av lærebøkene. ha vært tegn på dyktighet og makt. Nasjonale og lokale varianter er f.eks. langobardisk (Nord-Italia), merovingisk (traktene rundt Paris) og vestgotisk (Spania) skrift. 24 25
Europa skriver Karls skrift Den som så å si fikk merke problemene med dette skriftrotet, var den romerske keiser Karl den store (747 814). Han skjønte at de mange og uleselige skriftvariantene var en trussel mot tilliten til det skrevne ord og dermed til rikets administrasjon dokumenter, brev, lover osv. Han skjønte rett og slett at skrift ikke bare var til for å skrives, men også for å leses. Hans mottiltak var en forordning der han initierte utviklingen av en ny skriftnormal som skulle gjelde i hele Frankerriket. Det var Karls betrodde venn, den engelske munken Alkuin fra York (735 804) som fikk oppgaven, og han tok utgangspunkt i de keltiske og angelsaksiske halvuncialene han kjente fra før. Denne skriften var en minuskelskrift. Den ble innført som skriftnorm i hele Karls rike og ble brukt ikke bare i statsadministrasjonen, men også til avskriving og kopiering av en rekke klassiske verker fra det gamle Hellas og Roma. Resultatet var at det i klostrenes biblioteker etter hvert fantes en mengde klassiske verker av Platon, Aristoteles, Cicero m.fl. i det som siden er blitt kalt karolingisk minuskel. Vi kan i stor grad takke Karl (latin: Carolus) og munkene hans for at mange av disse verkene ble reddet for ettertiden. Og vi kan også foregripe og si at med den karolingiske minuskelen er vi kommet frem til en bokstavform som til slutt skulle slå igjennom som en varig grunnform for bokstavene i den vestlige verden. Gotisk Men etter en tid startet «forfallet» på nytt. Den vakre, åpne og leselige karolingerskriften ble med tiden deformert i lokale varianter, og mange steder ble bokstavformene drevet ut i det ekstreme. Blant disse skriftvariantene var de mange gotiske bokstavformene. Det som særpreger gotisk er den strenge, vertikale, smale formen. En kan spørre seg hvordan en så ekstremt streng og rigid skrift som synes like «uskrivelig» som uleselig, kunne oppstå. Vi har tidligere vært inne på problemstillingen med skriverens Fig. 14. Uncialskrift fra 3. 4. århundre e.kr. Allerede her ser vi små ansatser til over- og underlengder. Fig. 15. Beneventansk munkestil var en ekstrem skriftform med sterke formalistiske trekk og en form som gjorde den bortimot uleselig. Den ble dyrket av en munkeorden knyttet til den hellige Benedikt av Nurcia i nærheten av Roma. Fig. 16. Halvuncialen har tydelige over- og underlengder. Fig. 17. Karolingisk minuskel. 26 27
Fig. 19. Pakkseddel fra 1200-tallet: «Torkjell myntmester sender deg pepper» risset inn på en trepinne. Runebokstavene har kanskje fått sin form etter teknologien? Iallfall er rettlinjede former letter å risse i tre og stein enn runde. naturlige hang til å vise sin kunst. En annen forklaring kan være ønsket om å spare plass skrivemateriale var dyrt. 5 En tredje forklaring kan være at den gotiske bokstavformen faktisk stemmer godt overens med de rådende formidealer slik de f.eks. kommer til uttrykk i de høye, spisse buene i de gotiske katedralene. Det kan godt være uttrykk for middelaldermenneskets streben og søken mot det høye. I alle fall blir gotisk håndskrift og senere trykkskrift ofte assosiert med middelaldersk tankegang og ideologi. Gotisk skrift var den dominerende håndskriftform i store deler av Europa Tyskland, Skandinavia, England og Frankrike da Gutenberg var klar til å lage de første skrifttypene. Humanistene og skriften deres Men i Italia hadde nye ideer begynt å komme til uttrykk ideer om individets selvstendighet og frihet til å skape sin egen fremtid og lykke. Den kulturelle og åndelige bevegelsen vi kaller humanismen var født. Italias åndselite, forfattere, kunstnere, filosofer, begynte å lete i klassisk litteratur etter uttrykk for lignende ideer og fant det i klostrenes biblioteker. Og det de fant var skrevet i en klar og åpen skrift som de antok måtte være grekernes og romernes egen håndskrift, og de grep skriften og gjorde den til sin. Men de tok feil! Det de hadde funnet var ikke de gamle, originale skriftene, men munkenes kopier skrevet i Karl den stores og Alcuins skrift fra 800-tallet. Resultatet av møtet ble en ny håndskrifttradisjon som ettertiden har kalt humanistisk minuskelskrift og som bygger direkte på den karolingiske minuskel. Humanistene var dominerende innenfor kunst, vitenskap og kultur i Italia, og litteratur og vitenskapelige skrifter og dokumenter ble nå skrevet i humanistenes skrift. Fig. 18. Humanistisk minuskel. Humanismen var en åndsstrømning i renessansen som søkte mot klassiske (gamle romerske og greske) idealer og som satte mennesket og dets jordiske liv i sentrum. Humanismen startet i Italia på begynnelsen av 1300- tallet og bredte seg nordover i Europa. De mest kjente førerskikkelsene i italiensk humanisme var Dante, Boccaccio og Petrarca. Humanismen representerer et klart skille i forhold til middelalderens tenkemåte med Gud og Kirken i sentrum. Humanistenes fokusering på menneskets egenverdi var en viktig forutsetning for den vitenskapen som satte spørsmålstegn ved det gamle verdensbildet, og for fremveksten av kapitalismen og protestantismen. Med unntak av karolingisk minuskel, som ble introdusert gjennom et keiserlig pålegg omkring år 800 e.kr., har utviklingen av bokstavene fra capitalis til minuskel skjedd ubevisst og uten plan, med små skritt og over lang tid. Dette er en utviklingsform som var typisk for tiden; grunnkunnskapen overleveres fra mester til lærling, men nå og da blir det gjort ørsmå endringer, og de som er vellykket, får fotfeste og overføres til neste ledd. (Tenk f.eks. på utviklingen av de norske trebåtene som har foregått noenlunde på samme måte over flere hundre år.) 5. Kalligrafen Christopher Haanes (1995:82 83) sier at brukne skrifter både er plassbesparende og faktisk kan være raskere å skrive. 28 29
, Øyvin Rannem Til Norge kom det latinske alfabetet med kristendommen på midten av 1000-tallet. Runene hadde inntil da vært skriftsystemet i Norden siden tiden omkring Kristi fødsel. Runene var ikke brukt til litteratur, kun til korte innskrifter som i de første århundrene kanskje mest var av rituell karakter, risset eller hogd i stein eller risset eller skåret i tre. Med det latinske alfabetet ble det innført en skrivekultur i Norden, noe som igjen førte til en litterær oppblomstring. Men runene fortsatte å leve sitt liv ved siden av det nye alfabetet; folk hadde behov for å skrive i dagliglivet, korte beskjeder, følgeskriv ved vareforsendelse, signering av kunstverk, markering av eierskap osv., og kalveskinn og latinske bokstaver var for dyrt og utilgjengelig til denne bruken. Runenes form derimot var perfekt tilpasset kniv og tremateriale. Karakteren av de runeinnskrifter som er funnet i Norge kan tyde på at lese- og skrivekyndigheten var mer utbredt blant folk flest enn vi vanligvis tror. Det er flere teorier om opprinnelsen til runene, men etter all sannsynlighet stammer de fra det romerske alfabetet. Vi beundrer de gamle manuskriptene for den utrolige jevnheten men som likevel ikke er «maskinelt» perfekt. Vår fascinasjon for en vakkert skrevet håndskrift ligger kanskje nettopp i denne spenningen mellom det perfekte og det mangelfulle, ambisjonen om å nå det perfekte med noe som i utgangspunktet er mangelfult den menneskelige hånd. Skriverens dyktighet viser seg f.eks. i: ß jevnhetn i bokstavbildet ß den magiske, rette høyrekanten ß at han tillemper og tilpasser, tar individuelle hensyn en vanskelig oppgave for en maskin 30 31
Alfabet og bokstaver er noe vi i vårt samfunn tar for gitt. Og folk flest har bare en uklar forestilling om at bokstavene våre kommer fra romerne og at alfabetet har sin opprinnelse hos grekerne og fønikerne. Men før det? Og hva skjedde på veien? Å skape et visuelt uttrykk for en representasjon av tanker, ideer, frykt og forhåpninger har mennesker drevet med så å si siden tidenes morgen. I de fleste tilfeller har det ikke ført lenger enn til et mer eller mindre effektivt system av piktografi, dvs. gjengivelse av gjenstander eller situasjoner ved hjelp av konkrete bilder. Abstrakt forlag ISBN 82-00-35138-6 Øyvin Rannem typografikanalen