Åsa Hofverberg Prestegudinnen... og han i den gule jakken Lunde Forlag
Copyright 2007 Lunde Forlag Sinsenveien 25, 0572 Oslo, Norway www.lundeforlag.no Originaltittel: Prästegudinnan Originalforlag: Bokförlaget Libris Omslag og illustrasjoner: Therese Björkqvist Oversatt av: Maria Solheim og Marte Breivik Grafisk utforming: Reidun Lindheim Trykk og innbinding: AIT Trykk Otta AS ISBN 978-82-520-4955-8
Kapittel 1 Allerede ved porten kjente Hedda at noe var galt. Hun og Elin sa «ha det» som vanlig, med mye fnising, men i øyekroken så hun at mamma og pappa satt stivt og ventet på henne i sofagyngen i hagen. De så rare ut der de satt. Kalle, Heddas lillebror satt stille ved siden av dem og lekte med en heisekran. Kalle stille. Det i seg selv var urovekkende. Hedda, som hadde vært helt oppslukt av den siste sangen de hadde sunget på skoleavslutningen, følte at hun måtte få vite hva som var i veien. Da Elin var ute av syne, gikk hun med raske skritt frem til spisestedet under treet. Hva er det? nesten brølte hun. Eh, det er noe morsomt. Vi håper i alle fall at du vil synes det, sa pappa med et glatt smil. Vi skal flytte, sa mamma mer rett på sak, men med samme kunstige smil. Nå så både mamma og pappa litt urolige ut bak de lystige maskene de hadde klistret på seg. Det gjorde at Hedda derfor straks forsto at det ikke var snakk om å flytte til et hus noen hundre meter unna. Det dreide seg om å flytte langt bort. Hvor da? spurte hun.
Til en by ikke så langt unna Stockholm, sa mamma. Hun forsøkte å se glad ut, men kunne ikke skjule at hun var nervøs. Hedda ble sint. Og det sier dere nå?! Hun hylte nesten. Sommerferien har jo nettopp begynt, og jeg får jo ikke sjanse til å si farvel til klassen min! Når bestemte dere dette? 4
Den glade kriblingen i beina fra skoleavslutningen hadde forvandlet seg til en kjempesint tramping som bare ville vekk. Langt vekk fra mamma og pappa. Hedda sprang. Ut av hagen. Hun sprang i rent raseri. Inn i skogen og et godt stykke langs lysløypa. Hun som pleide å være redd når hun var alene i skogen. Nå tenkte hun at det i hvert fall var mamma og pappas feil hvis det skjedde noe med henne. De kunne bare ha det så godt. Etter en stund kom tårene. Hun kjente seg helt utmattet. Den sinte trampingen i beina var borte, og hun var nødt til sette seg på en stein for å gråte. Gråten begynte stille, men etter en liten stund gikk den over i voldsomme hulk. Hele henne ble forvandlet til gråt. Da pappa fant Hedda ti minutter senere, satt hun sprutrød i ansiktet oppe på steinen, i den fine kjolen fra skoleavslutningen. Det lange brune håret, som hadde vært så omhyggelig oppsatt, hadde falt ned både her og der. Pappa stoppet et stykke unna og hostet forsiktig. Hedda kikket skremt opp. Ansiktet var bare snørr og fregner akkurat nå. Det er bare meg, sa pappa. Hedda sa ingenting. Er det greit at jeg står her i nærheten? spurte han etter en stund. Du pleier jo ikke like å være alene i skogen. Jeg er ikke noen baby lenger, freste Hedda. Hun hørtes sint ut, selv om hun innerst inne var lettet over at han var kommet. 5
Jeg vet det, sa pappa, og tenkte at det var utrolig at Hedda var blitt så stor. Hvordan visste du hvor jeg var? Jeg spurte alle jeg møtte om de hadde sett deg. Til slutt fikk jeg napp. Noen hadde sett deg løpe i denne retningen. Og da løp jeg jo etter. Se, jeg er helt gjennomvåt av svette! Nå klarte Hedda nesten ikke å la være å le. Pappa hatet å løpe og svette. Hvorfor fulgte du etter meg? spurte hun etter en stund. Hva tror du? Jeg ville si unnskyld, sa pappa. Vi trodde det ville føles bedre for deg om du fikk gå ferdig skoleåret her før vi fortalte det. Nå forstår vi jo at det ville vært best å få sagt «ha det» til klassen. Mamma og jeg skammer oss virkelig. Vi har skjønt hvor dumme vi var. Ja, det var dumt, sa Hedda. Vi ordner gjerne en avskjedsfest for klassen din, hvis du vil, fortsatte pappa. Hvis vi ringer rundt til alle allerede i dag, får vi kanskje tak i de fleste før de reiser noen steder. Vi får se, sa Hedda. Jeg må tenke litt på det. Vil du være alene? spurte pappa. Ja, sa Hedda, og reiste seg opp. Men ikke her. Jeg vil sitte på rommet mitt og skrive litt i kanelbolleboken. Selvfølgelig, sa pappa. Og hele hjemveien fortalte han om den nye jobben sin, at den var en utfordring, og at mamma også hadde funnet seg en jobb som hun trodde hun ville trives i.
Hun trives jo ikke i det hele tatt i den jobben hun har nå, sa han. Han kikket bedende på Hedda og håpet å se tegn til forståelse. Men Hedda sa ingenting. Og hun trakk seg unna da pappa ville gi henne en klem, før hun gikk inn på rommet sitt. Hedda tok frem boken med bilde av en stor kanelbolle på omslaget, og skrev pent og pertentlig: 7. juni (skoleavslutning) * Fin hvit kjole med bitte små forglemmegei ved foldekanten, min dyreste kjole så langt. Det lønner seg å mase. * Sa ha det til frøken. Visste ikke at det kanskje var siste gangen jeg så henne. Kanskje jeg hadde gitt henne en klem hvis jeg hadde visst det. Men jeg kommer ikke til å savne henne. Hun er egentlig ikke noen bra frøken. Urettferdig! * Gullstunden: Jeg og Elin lo av ingenting hele veien 7
i hodene våre. Vi bestemte at hun skal komme hit når hun og mammaen hennes har spist på Bladhs. * Mamma og pappa fortalte at vi skal flytte. De visste det allerede for noen uker siden, men har ikke sagt noe før nå. Dårlig gjort! * Sint og lei meg. Jeg vil ikke flytte. * Når og hvordan skal jeg fortelle dette til Elin? Det siste orket ikke Hedda finne ut av akkurat nå. Hun skrev ikke mer heller. Hun sovnet helt utslått av all gråtingen, og våknet ikke før mamma banket på døren og sa at Elin satt og ventet på henne i hagen. Da Hedda kom ut av rommet sitt, sto mamma og ventet. Hun forsøkte å gi en klem og si unnskyld. Men Hedda følte seg ikke klar for å tilgi enda. Flytt deg, freste hun. Mamma så lei seg ut, men Hedda orket ikke å bry seg om det akkurat da. I stedet travet hun ut til Elin. 8
Kapittel 2 Det stemte: Elin satt i hagen og ventet. Og hvis Hedda så en anelse sur ut da hun kom, skinte Elin, derimot, som en sol. Kortklipt og energisk satt hun og gynget vilt i sofagyngen. Inntil for en uke siden hadde Elin hatt like langt hår som Hedda, men en dag hadde hun kommet hjem til Hedda, rød rundt øynene av gråt. Hva er det? hadde Hedda spurt, selv om hun helt tydelig kunne se at Elin hadde kuttet av en halv meter hår. Hun har ødelagt livet mitt! hikstet Elin. Hvem? spurte Hedda, selv om hun ante det. Frisøren! Noen dager senere hadde Elin forandret mening fullstendig. Kort hår var nå både sporty og trendy, syntes hun. Hvordan Hedda i det hele tatt kunne vurdere å beholde sitt lange umoderne hår, kunne hun ikke fatte. Elin mente at Hedda ville se strålende ut hvis hun bare klippet seg sånn som Elin. Hedda hadde sine tvil. Elins frisyre var for all del fin, men hun mistenkte at Elin angret på at hun hadde klipt seg, og ville at Hedda også skulle ha kort hår. Da ville de være nødt til å spare til langt hår sammen. Elins energi var uansett et kapittel for seg selv. Nå så det ut som om hun ville hoppe ut av sin egen kropp. 9
Skal jeg si deg noe? Jeg har spist markjordbærkake! ropte hun henført mens Hedda fremdeles hadde noen meter igjen frem til bordet. Hva? Markjordbærkake, på Bladhs, forklarte hun. Når var sist du så mange markjordbær? Hvor får de tak i dem? Det er jo bare juni! Hvordan kan man være så opptatt av markjordbær? tenkte Hedda, men hun sa det ikke høyt. Det var jo kult da, sa hun i stedet. Hun hørte selv hvor hult det lød. Helt uten innlevelse. Elin så litt forbauset ut. 10
Hedda visste ikke hva hun skulle si. For første gang i løpet av vennskapet var det stille mellom jentene. Mamma kom ut og spurte om de ville ha noe å spise. Kom ikke her og lat som om du plutselig har blitt flink til å bake, sa Hedda. Det var ment som en blanding av spøk og alvor. Mamma var virkelig ikke typen som bakte og lagde mat. De pleide å tulle med det, men nå hørtes det bare slemt ut. Til og med Hedda kunne høre det. Nei, noen husmor blir jeg aldri, svarte mamma. Det blir kjøpesaft fra fru Lerum og Ballerinakjeks. Hvem som har bakt dem, vet jeg sannelig ikke. Ja takk, sa Elin fort. Det høres godt ut. Du burde vel være mett, så mange markjordbærkaker du har hevet i deg, sa Hedda. Hun gikk altfor langt. Hun visste det. Men hun klarte ikke å stoppe alt raseriet som ville ut. Elin kikket hjelpeløst på moren til Hedda. Har du spist markjordbærkaker? spurte mamma. Ja, jeg og mamma var på Bladhs etter avslutningen. Det høres himmelsk godt ut, sa mamma. Men du, jeg tror Hedda har noe hun vil fortelle deg. Hedda sendte mamma et drepende blikk. Men da ble mamma også sint. Du har all rett til å være sint på meg og pappa, sa hun. Men Elin har faktisk ikke gjort deg noe. Så gikk hun inn. 11
Hedda og Elin kikket nervøst ned i bakken. Vi skal flytte, sa Hedda til slutt. Du og mammaen din? spurte Elin, som hadde sine egne foreldres skilsmisse friskt i minne. Eller skal du bo med pappaen din? Hedda ble litt forvirret. Altså, vi skal flytte alle sammen, sa hun. Tror jeg i alle fall. De hadde ikke sagt noe om skilsmisse. Men de hadde kanskje tenkt å vente med den informasjonen til den dagen de skulle flytte. Man kunne jo aldri vite med dem, tenkte hun bittert. Hvor skal dere flytte? spurte Elin. Et sted i nærheten av Stockholm, sa Hedda. Jeg husker faktisk ikke hva det heter. Så langt! Da kan du ikke fortsette å gå på skolen her, utbrøt Elin fortvilet. Nei, jeg må vel bytte, antar jeg, sa Hedda med skjelven stemme. Det dukket stadig opp nye ting hun ikke hadde tenkt på. Å begynne i ny klasse måtte jo være noe av det mest nervepirrende man kan oppleve. Spesielt for henne som var så sjenert når hun var blant mennesker hun ikke kjente. En annen ting som hun ikke kunne slutte å tenke på, var det som Elin hadde sagt om skilsmisse. Kunne det være tilfelle? Hvordan merker man at det er skilsmisse på gang? spurte hun. Det varierer nok. Men hjemme hos meg ble alt veldig stille. Stille og rart. Mamma og pappa var nesten aldri hjemme samti- 12
dig. De var unnvikende også. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg spurte om hva vi skulle gjøre i ferien, uten at de ga noe svar. Hedda hadde fått noe å tenke på. Kunne det være slik? Hadde det vært merkelig hjemme i det siste? Kanskje litt. Hun husket ikke. Men du, hva sa de? spurte Elin, da hun så hvor urolig Hedda var. Det er jo virkelig ikke sikkert at det er slik med dine foreldre. Jeg er jo her ofte, og jeg har ikke merket noe uvanlig. De sa bare at vi skal flytte, og pappa fortalte at han hadde fått jobb på det stedet, og mamma også. Da så, sa Elin. Da er det sikkert ingen fare. Det er jo et godt tegn at alle skal flytte til samme by. Jo, det er sant, sa Hedda. Men hun kjente seg likevel ikke helt trygg. Men hva med meg? Hvem skal jeg henge med på skolen hvis du flytter? Det er jo bare du og jeg av jentene som spiller fotball, sa Elin. Hedda innså at hun hadde rett. Det var jo ikke bare hun selv som ble rammet av at hun flyttet. Hun visste jo selv hvor ensomt det var når Elin lå syk hjemme. Hva gjør egentlig de andre jentene i friminuttene? spurte hun. Jeg vet ikke, men en gang du var på skileir med kirken, hang jeg med Hanna og Malin. De samlet fremdeles på bokmerker. Elin sukket teatralsk. Hedda lo litt, men følte seg tvunget til å forsvare Hanna og Malin. 13
Tenk etter! Hvor lenge siden er det jeg var på skileir? Det må ha vært over ett år siden, innrømmet Elin. De har nok fått noen andre interesser siden da, sa Hedda. Hvis ikke, får du vel henge med guttene. Håper at du også må begynne å bytte bokmerker igjen, klaget Elin. Men du som skal bo så nær Stockholm, kommer vel til å begynne med narkotika. Narkotika? sa Hedda rystet. Folk på min alder kan vel ikke ha begynt å dope seg? I Stockholm begynner de fleste å dope seg allerede på førskolen, sa Elin. Det har jeg lest. Hedda trodde ikke på henne. Men inni henne et sted begynte tvilen å gro. Jeg skal jo ikke bo i Stockholm akkurat, sa hun rett ut i luften. Jeg skal bo i en by i nærheten av Stockholm. Jeg vet ikke hvordan det er med narkotika der, innrømmet Elin. Det er kanskje litt roligere. Etterpå ble de enige om at de hver dag når de kom hjem fra skolen, skulle skrive ned alt som hadde skjedd og sende e-post til hverandre. Det hørtes faktisk ganske gøy ut. Jeg behøver ikke vente helt til høsten, sa Elin. Jeg vet allerede hva som kommer til å stå i e-postene fra meg. Jeg kan skrive dem allerede nå. Så fortsatte hun med den stemmen hun pleide å bruke når hun lekte skuespiller. Kjære Hedda! Hun kremtet teatralsk og fortsatte med teaterstemmen: 14
Du må ikke tro at jeg savner deg. I dag lekte jeg i sandkassen med Maja von Stikkelsbær. Jeg fikk ha sandkakehjertet hele tiden. Maja er virkelig kjempesnill. Nå måtte hun ta en liten pause for å puste. Hedda lo hjertelig. Jakob og Karl spurte om jeg ville være med og spille fotball i friminuttet, men jeg ville heller trampe på de hvite bærene som smeller. Men det er jo faktisk ganske gøy, innvendte Hedda. Elin overså henne fullstendig og fortsatte kraftfullt: Jeg har det så gøy at jeg ikke rekker å savne deg. P.S. Til jul ønsker jeg meg en rosa My Little Pony. D.S. Da mamma så at Hedda og Elin satt og lo, våget hun seg ut med kakebrettet. Det var så godt å se at Hedda lo. Hun nesten listet seg frem og stilte brettet i nærheten av Elin. Dere kan vel dekke på selv, sa hun. Så klart, sa Elin overdådig med teaterstemmen. Hun syntes også det var godt å høre at Hedda lo. Og nå skulle det ikke mye til. Hedda hadde blitt forvandlet til en rød fnisete ball. De spiste mens de tøyset og tullet, og da det var på tide at Elin kom seg hjem igjen, bestemte de seg for å treffes hver eneste dag frem til Hedda skulle flytte. Hedda følte seg ganske glad da hun gikk inn. Hvordan gikk det å fortelle det? hørte hun mamma spørre inne fra kjøkkenet. Bra, svarte hun intetsigende og likegyldig før hun smøg 15
seg så fort hun kunne opp trappen og inn på rommet sitt. Kanelbolleboken lå der hun hadde forlatt den. * Det gikk bra å fortelle det til Elin. * Må spise markjordbærkaker før jeg flytter. Siste sjanse! * Spørre mamma og pappa om de skal skilles. Bedre å få vite det enn å lure på det hele sommeren. Men hvordan spør man om noe slikt? undret hun. Hun prøvde å forestille seg hvordan de satt sammen ved middagsbordet: Vi spiser og jeg ber mamma om å sende melken. Etterpå begynner jeg å småprate. Jeg så at Andersen har fått nye gardiner. Forresten, skal du og pappa skilles? Det går ikke, tenkte hun. Jeg må vente til jeg finner en god anledning. Men vil det noen gang komme en god nok anledning til å stille et slikt spørsmål? 16