Instruksjon og ledelse

Kapittel 1 Instruksjon og ledelse Aktivitet, trivsel og individuell tilpasning står som tydelige mål både i kroppsøvingsfaget og i den frivillige idretten. Med andre ord kan aktivitetsglede for alle være et dekkende uttrykk for idretten både i skolen og ellers. Det er en krevende oppgave for kroppsøvingslærere og trenere å legge forholdene til rette slik at det skal være mulig å nå denne målsettingen. Og det kreves kunnskaper. Stor aktivitet er viktig på trening. 8 Treningsledelse

Vi har alle vår oppfatning om hva som er god undervisning og trening, men det kan være store sprik mellom det du og jeg vurderer som bra. Noen kan være godt tilfreds med god aktivitet, mens andre er opptatt av at det også må skje en læring. Det kan hende at de personlige oppfatningene endrer seg ganske mye når vi tilegner oss mer kunnskap på feltet, men slike endringer tar ofte tid. Sentrale personer i klubben eller på skolen kan ha stor betydning for hva som er «god tone», og hvordan ting skal gjøres. Det er ikke alltid lett å bryte et slikt mønster. Når vi skal planlegge trening, kan det være greit å ha visse retningslinjer å gå ut fra før vi lager konkrete planer for den enkelte økta eller for lengre perioder. Det kan for eksempel være fornuftig å se på ledelsesprinsipper som er mye brukt i skolen for å skape god undervisning og læring, fordi det er så mange likheter. Det er seks undervisningsprinsipper som i stor grad har vært rettesnoren for en god planleggingsprosess i skolen. Huskeordet MAKVISE representerer prinsippene om motivering, aktivisering, konkretisering, variasjon, individualisering, samarbeid og evaluering MAKVISE-prinsippene kan vi bruke som utgangspunkt for all planlegging av trening og undervisning. Men det kan også være praktisk å dele dem inn i to kategorier: Motivering I pedagogisk teori regnes motivasjon som kanskje den mest sentrale enkeltfaktoren for læring og utvikling. Forskning blant barn og unge som er involvert i ferdighetspregede aktiviteter i forbindelse med idrett, har gitt ny viten om hvordan den enkelte tolker en prestasjonssituasjon, og om hvordan ulike «psykologiske» læringsmiljøer kan ha betydning for den enkeltes motivasjon, læring og utvikling. Undersøkelser i skolen har vist at dersom det etableres et læringsklima som er preget av å mestre og å lære framfor å måtte prestere, har det innvirkning på elevenes trivsel og valg av læringsstrategier. I et slikt mestringsorientert miljø blir det skapt en tro på at innsats og anstrengelser er viktig for å lære nye ferdigheter og for å utvikle seg videre. Elevene har først og fremst seg selv som referansepunkt når det gjelder mestring og framgang, og de er mindre opptatt av å sammenligne seg med andre. I et miljø som er preget av mestringsorientering, utvikler elevene ofte gode evner til å velge passe utfordrende oppgaver, og de trives i undervisningssituasjonen. Et viktig funn i disse undersøkelsene er at tendensen også ser ut til å gjelde elever som selv mener å ha lav mestringsevne. imperative prinsipper relative prinsipper At et prinsipp er imperativt, vil si at du skal ha det med i all aktivitet. Siden trivsel, aktivitet og individuell tilpasning står som tydelige mål både i kroppsøvingsfaget og i den frivillige idretten, er det naturlig at prinsippene om motivering, aktivisering og individualisering regnes som de imperative prinsippene. De relative prinsippene konkretisering, variasjon, samarbeid og evaluering skal være med så ofte som mulig, men i noen sammenhenger kan det finnes argumenter for ikke eller bare i mindre grad å ta hensyn til dem. Vi vil gå nærmere inn på de enkelte prinsippene og prøve å eksemplifisere dem ved å presentere situasjoner som vi kjenner fra idretten eller kroppsøvingsfaget. Dersom treneren klarer å skape trygghet og idrettsglede oppstår det et gunstig klima for læring. 10 Treningsledelse Instruksjon og ledelse 11

I et utpreget resultatorientert miljø vil elevene være mer opptatt av å vise seg fram og sammenligne sine egne prestasjoner med det de andre i klassen presterer. Innsats og framgang gir ikke uten videre noen mestringsfølelse, fordi elevene måler sine egne prestasjoner i forhold til de andre. Resultatorienterte barn og unge som over tid får følelsen av at de er mindre flinke enn andre, kan utvikle angst for å gjøre feil eller for å komme i situasjoner som de ikke fullt ut behersker. De har ofte en tendens til å trekke seg unna, velge for lette oppgaver eller unngå å gjøre en innsats, i et forsøk på å verne om sitt eget selvbilde. Vi snakker da om «lært hjelpeløshet». Det er fullt mulig å skape et mestringsorientert treningsmiljø også i idretten, selv om det er konkurranse og resultater som preger virksomheten. I et treningsmiljø der utøverne opplever at læring, personlig framgang og innsats blir verdsatt, vil ikke nødvendigvis konkurranseelementet i seg selv føre til at de blir resultatorienterte. Noen hevder at trenerens målperspektiver har avgjørende betydning for de unge. Det samme gjelder forventninger fra foreldre og fra andre ledere i klubben. Deres reaksjoner, tilbakemeldinger og kommentarer i forbindelse med trening og konkurranse har stor påvirkningskraft. Dersom treneren bevisst toner ned oppmerksomheten rundt resultater og konkurranser og viser dette i ord og handling, kan det påvirke utøvere som på forhånd er sterkt resultatorienterte og opptatt av sosial sammenligning. Lykkes treneren på dette feltet, kan det være mye enklere å skape motivasjon til videre trening. I denne sammenheng er vi mest opptatt av treningsmiljøet totalt sett, og hvordan sentrale personer kan være med på å prege det psykososiale miljøet. Vi bør likevel vite at det kan være store individuelle forskjeller mellom utøvere i ett og samme treningsmiljø. Det er heller ikke slik at en utøver enten er resultatorientert eller mestringsorientert. Mestringsorienterte utøvere kan være svært konkurranseinnstilte og kan ha et sterkt ønske om å vinne. Det viser seg at det finnes utøvere på høyeste nivå som faktisk er mer mestringsorienterte enn resultatorienterte noe som mange kan ha vanskelig for å tro. Forskjellen mellom en mestringsorientert og en resultatorientert utøver ligger først og fremst i de personlige vurderingene som gjøres i forbindelse med trening og konkurranser, og om utøveren har følelsen av å ha oppnådd suksess eller ikke. Det ser ut til å være en sammenheng mellom mestringsorientering og indre motivasjon. Indre motivasjon kan defineres som en indre kraft som driver utøveren framover av egen interesse. Når vi snakker om ytre motivasjon, dreier det seg ofte om motiver som belønning i form av medaljer, penger, premier, berømmelse eller gode karakterer. Indre motivasjon er svært viktig for at barn og unge skal fortsette i idretten, og for at voksne utøvere skal utvikle seg videre og orke det som skal til for å bli eliteutøvere. Dersom en utøver er sterkt resultatorientert og samtidig har gode ferdigheter, er det få problemer. Det er først når det kommer perioder med motgang og stagnasjon, og utøveren begynner å miste troen på seg selv, at problemene oppstår. Det kan føre til at vedkommende føler seg utrygg eller blir engstelig både på trening og i konkurranser. Motivasjonen vil ofte synke, fordi det er lite samsvar mellom prestasjoner og egne ambisjoner. Det er rimelig å anta at dette kan være en av årsakene til at mange såkalte barnestjerner slutter med idrett i tidlig alder. Noen av dem forklarer tilbaketrekkingen med at treningen ble for kjedelig, eller at treneren ikke klarte å hjelpe dem videre. Utøvere som er mest opptatt av å vinne, sammenligne seg med andre og vise at de er best, vil naturligvis også vegre seg mot å delta i øvelser som de vet at de ikke behersker. Det er det største hinderet for utvikling og læring. Klarer derimot treneren å skape trygghet og idrettsglede blant utøverne, oppstår det lett et gunstig klima for læring, som gir gode muligheter for utøverne til å utnytte og utvikle det potensialet de har. Disse utøverne vil være bedre rustet til å tåle både seier og tap og til å kunne holde oppe motivasjonen i perioder da det går tungt. Undersøkelser tyder også på at gutter har en tendens til å være mer resultatorienterte enn det jentene er. En del gutter er mer opptatt av Har treneren stor tillit, blir utøverne motivert. 12 Treningsledelse Instruksjon og ledelse 13

spennende og utfordrende aktiviteter, der det gjelder å prestere godt og markere seg overfor andre. Jentene på sin side kan være noe mer opptatt av relasjoner og sosialt fellesskap. De er også svært opptatt av rettferdighet. Selvsagt er det ikke alltid slik. Det finnes store individuelle forskjeller både blant gutter og jenter. Oppveksten og kjønnsrollemønsteret har stor betydning. Det samme har trenere, ledere og foreldre. I noen idretter er det tradisjon for at gutter og jenter trener sammen, og dermed vil de påvirke hverandre gjensidig, både på godt og vondt. Det er også viktig for treneren å lytte til de aktive, slik at treneren og utøverne i samarbeid kan finne ut hvordan de vil at treningen skal være, og hvordan de vil ha det sammen. Selvsagt er det lov og ofte nødvendig å komme med klare råd og anbefalinger, men grunnlaget for kommunikasjon må hvile på gjensidig respekt. At treneren er åpen for forslag og forandring, skaper tillit og har innvirkning på utøvernes motivasjon. Her er noen viktige prinsipper vi bør følge når vi vil legge til rette for et mestringsorientert treningsmiljø: Tålmodighet, innsats og anstrengelser nytter. Suksess er å oppleve idrettsglede, klare å gjøre sitt beste og beherske nye aktiviteter. Å mislykkes er en naturlig del av læringen. Innsats og framgang er kriterier for evaluering. Medbestemmelse kan være en viktig faktor i trenerarbeidet. De voksne i miljøet må være opptatt av utvikling og læring. Aktivisering At aktivitet skal stå i sentrum, er selvsagt i all trening og kroppsøving. Men av og til ser vi at treneren, i sin iver etter å lære bort ferdigheter, snakker og viser så mye at utøverne får altfor liten tid til utprøving og dermed reduseres sjansene for både ferdighetsutvikling og læring. Eller det kan være at treneren organiserer aktivitetene slik at det oppstår lange køer. Det kan gå ut over utøvernes motivasjon for å lære aktiviteten. Det er også viktig at aktivitetene som drives, tar vare på fagets egenart og utfordrer kroppen fysisk. Dersom du på en svømmetrening bruker all tid til å blåse bobler i vannet for at ungene skal bli vant med vann i ansiktet, og barna står så stille at det ikke er bølger i bassenget engang, er ikke aktiviseringsprinsippet ivaretatt. Aktivitetsvalget og metodevalget er svært avgjørende for om du lykkes som trener. Å finne den rette balansen mellom lek og spill, teknikktrening og basistrening (for eksempel styrke-, hurtighets- og utholdenhetstrening), er en utfordring. Ordtaket «øvelse gjør mester» har mye for seg. Det har mye til felles med et av de mest kjente av alle pedagogiske prinsipper, nemlig John Deweys aktivitetspedagogikk og slagordet learning by doing. Gjentatte repetisjoner og mye øving kan hjelpe kroppen til å oppdage hvordan de ulike øvelsene skal læres, akkurat som når barn leker, eller når de skal lære å gå på ski eller skøyter. Vi vet alle at det ikke nytter for verken mor Oppgaver Diskuter og definer med egne ord hva dere legger i begrepet motivering. Det er fint dersom dere finner konkrete eksempler fra deres egen hverdag. Det er ikke moro å stå i kø når du skal trene. 14 Treningsledelse Instruksjon og ledelse 15

motivering ovenfor. Det er også viktig hvordan du som trener legger til rette for at de unge utøverne også får utvikle seg sammen, i et godt treningsmiljø. Veien til toppen er krevende for idrettsutøvere. eller far å gå foran et fire år gammelt barn og forklare og vise hvordan man skal gå på ski. Barnet er nødt til å prøve det ut selv. Det må gå igjennom alle fasene fra stiv gange for å holde seg oppreist, til gradvis å begynne å bøye knærne og greie å skyve fra. Etter mange timer med trening kommer teknikken gradvis, og jo tryggere barnet blir, jo mer greier det å benytte seg av de mulighetene som ligger både i kroppen og i terrenget. Det er slik vi lærer de fleste ferdigheter. Vi vet også at bak de beste topputøverne ligger det mange tusen timers trening. Det er en allmenn oppfatning at det må minst 10 000 timer og 10 års systematisk og nitid trening til for å nå et høyt ferdighetsnivå i idrett, akkurat som på andre ferdighetsfelt, for eksempel musikk. Det tilsier ca. 2 3 timers trening hver dag gjennom en tiårsperiode. Anders Gärderud, svensk verdensmester i orientering og dessuten friidrettsutøver, sier at han har en «enkel» formel for å nå toppen: 2 x 7 x 365 x 10 år! Selv om de færreste har et slikt perspektiv på treningen sin, er det greit å vite noe om veien til toppen for de utøverne som har ambisiøse målsettinger. Da blir det kanskje enda viktigere å vite noe om hva som får barn og unge til å sette i gang med systematisk trening med sikte på å utvikle seg til gode idrettsutøvere, og ikke minst hva forskning og erfaring kan fortelle oss om hva som er det beste grunnlaget for at de skal lykkes. Du kunne lese en del om hva som ligger bak, i avsnittet om Stor aktivitet gir trivsel Det er påvist en klar sammenheng mellom stor aktivitet, effektiv organisering og trivsel i elevgruppa. Forskning innen idrett har vist at trenere og lærere som lykkes i arbeidet sitt, ofte er svært effektive administratorer og klarer å skape stor aktivitet blant utøverne, med lite dødtid ved skifte av aktiviteter. Da blir det viktig å stille denne typen spørsmål: Hvilke metoder er best egnet til å skape god aktivitet? Hvor mange bør det være på hver stasjon eller hvert lag for at alle skal få prøve mest mulig? Hvor mange bør det være på hvert stafettlag for at det skal bli passe intensitet? Hvordan kan jeg utnytte gymsalen eller banen for at flest mulig skal få prøve flest mulig ganger? Aktiviteter som stimulerer og utfordrer, og som samtidig er lek- og lystbetonte, skaper optimale læringsbetingelser. Å legge til rette for gode treningsmiljøer og aktiviteter, slik at utøverne selv kan oppdage de gode løsningene, hjelper dem også til å utnytte sine kreative evner og bli selvstendige i treningsarbeidet. Hvordan vi best legger til rette for aktiviteter som stimulerer og utfordrer, skal vi komme tilbake til i kapitlet om undervisnings- og instruksjonsmetoder. Hvorfor kan det være et poeng at de yngste utøverne får hyppige situasjonsskifter i treningen? Oppgaver 16 Treningsledelse Instruksjon og ledelse 17

Konkretisering I trenerarbeidet vårt kan vi ha vel gjennomtenkte grunner for å gjøre akkurat som vi gjør. Men i mange situasjoner er det ikke sikkert at utøverne helt skjønner hvorfor det er nødvendig å gjøre det akkurat slik, og da kan det være fornuftig å konkretisere oppgavene for dem. Noen situasjoner er opplagte for oss, men det er langt fra sikkert at barn føler det på samme måten. Å klare å kommunisere godt med utøverne er en svært viktig egenskap for treneren. Jo mer konkret du er, desto lettere er det for utøverne å fange opp budskapet. Mange har gode erfaringer med å bruke bilder for å forklare en teknisk ferdighet som vi ønsker å lære bort, slik at utøverne lettere forstår hva de skal konsentrere seg om. Det kan være at treneren sier at de skal lage en «svanehals» med hånden i avslutningen av et kast i basketball. Eller det kan være at friidrettstreneren gjentatte ganger har terpet på at armen som føres fram mot svingbeinet over hekken er altfor høy, slik at det tar lang tid å komme i gang med løpingen mellom hekkene. Da kan det hjelpe at treneren ber hekkeløperen om å lukke døren fort igjen med armen. På den måten kan det være lettere for utøveren å danne seg et bilde på hva som skal gjøres. I trestegsatsen kan vi finne rytmen ved å repetere huskeordene «hink steg hopp» rytmisk inni oss, mens vi prøver ut stegene flere ganger etter hverandre. Et helt annet eksempel er en ung gutt som alltid stoppet når det begynte å bli litt hardkjør under treningen. Etter at dette hadde gjentatt seg over lang tid, spurte treneren hvorfor han ikke var med for fullt. «Det dunker sånn i brystet at jeg blir redd,» svarte gutten. Det var en utmerket anledning for treneren til å ta opp hva som skjer i kroppen vår under trening, og hvilken virkning treningen har. Treneren kan be utøverne om å kjenne både på sin egen og andres puls i ulike situasjoner, slik at de kan lære hvordan hjertefrekvensen varierer under ulike aktiviteter. I andre sammenhenger kan det brukes video eller bilder for å konkretisere ytterligere. Øvingsbilde og kameratmodeller er også mye brukt. Dette kommer vi tilbake til under instruksjonsmetoden i kapittel 4. Kan du finne gode huskeord som kan brukes for å lette teknikkinnlæringen i en idrettsøvelse du er godt kjent med? Oppgaver «Lag en svanehals med hånden». Gode bilder letter forståelsen. 18 Treningsledelse Variasjon Både barn og voksne trenger variasjon for å holde motivasjonen oppe. Når du hele tiden holder på med de samme aktivitetene, får ikke kroppen nye utfordringer, og du faller inn i et mønster som kan hemme lek, fantasi og læring. Selv utøvere på høyt nivå har behov for variasjon i treningsarbeidet. Variasjonen må gjelde både i øvelsesutvalget og i valget av aktiviteter, og det er like viktig både fysisk og psykisk. Et ensidig øvel- Instruksjon og ledelse 19

I Oslo arrangeres det «gatekamp» hvor ungdom kan møtes for å spille fotball, basketball, stå på skateboard og andre aktiviteter. sesutvalg fører ofte til skader og kan hemme utviklingen. Jo mer varierte miljøer barn får leke i, jo flere erfaringer skaffer de seg på veien til å lære seg mange ulike ferdigheter. De samme aktivitetene i ulike miljøer, for eksempel på stranden, i skogen, på gress, på friidrettsbanen eller i gymsalen, kan oppleves helt ulike. I den grad det er gjennomførbart, er det flott å kunne samarbeide med et annet idrettslag om aktiviteter for barn, slik at de kan få nye utfordringer i andre miljøer. Ellers er det en viktig oppgave for treneren at det legges opp til mye variasjon innenfor de aktivitetene som blir drevet på treningen. Det er selvsagt viktig at utøverne får nok tid og øving til å mestre de oppgavene de får, ellers kan variasjon virke mot sin hensikt. Dersom de unge stadig blir utsatt for nye oppgaver og ikke får nok treningstid for å mestre det de trener på, blir treningen lite inspirerende. Her gjelder det å finne den rette balansen. Ofte ser vi at barn blir motivert nettopp av å få øve på en oppgave flere uker i strekk, slik at de selv oppdager at treningen har vært nyttig, og at de har utviklet seg. Undersøkelser har vist at barn og unge som spesialiserer seg i tidlig alder og driver mye trening med et begrenset øvelsesutvalg, er mye utsatt for skader. Disse utøverne får ofte rask framgang og gode resultater i ung alder, men tendensen er at de slutter tidligere med idrett enn utøvere som driver mer variert trening. Det er grunn til å tro at mye ensidig trening i ung alder, med begrenset øvelsesutvalg i samme type miljø, virker hemmende både på den generelle idrettsgleden og på utvikling og læring. Det kan være lurt å ta de unge med på råd, slik at de får komme med egne forslag til øvelser eller organiseringsmåter som de liker eller ønsker å utforske. Medbestemmelse og ansvar for egen læring påvirker hverandre gjensidig. Prinsippet om variasjon og allsidighet står svært sentralt i Barneidrettsbestemmelsene. Det er mye forskning som ligger bak denne anbefalingen, og i korte trekk baserer den seg på at dersom barna har stor og variert bevegelseserfaring, danner det et godt utgangspunkt for fortsatt deltakelse, utvikling og fordypning innenfor idretten. Diskuter og noter ned punkter om hvorfor såkalte barnestjerner innenfor idretten ofte slutter før de rekker å bli seniorutøvere. Individualisering Et annet ord for individualisering er tilpasset opplæring, og dette uttrykket er mest brukt i skolesammenheng. Prinsippet om å tilpasse treningen eller undervisningen til alle som er med, er like viktig både på skolen og i idrettslaget alle elever i norsk skole har lovfestet rett til tilpasset opplæring i alle fag. Lik rett til utvikling og læring er altså ikke bare et viktig undervisningsprinsipp i skolen, det er også en politisk rettighet som alle elever har. Målsettingen om likeverdig og inkluderende opplæring innebærer at så mange elever som mulig skal få lagt undervisningen til rette i egen klasse og følge den ordinære undervisningen. Å være god i idrett gir høy status, spesielt for gutter. Vi ser ofte at barn som har motoriske problemer, blir satt utenfor leken, og det har igjen stor innvirkning på selvbildet og den sosiale utviklingen. Det er viktig at lærerne har kunnskaper om dette. Alle elever kan lære, men de må få trene på oppgaver der de kan oppleve mestring. I de tilfellene der det blir for vanskelig å være med i leken eller å følge undervisningen i vanlig klasse, kan det gjøres spesielle enkeltvedtak, der det tildeles egne ressurser. Tiltaket blir gjennomført i samarbeid med for eksempel den pedagogisk-psykologiske rådgivningstjenesten (PP-tjenesten) og skolens helsepersonell. Eleven får da sin egen opplæringsplan (IOP). Det finnes mange eksempler på at slike individuelle opplæringsplaner kan fungere veldig bra. Et eksempel på en vellykket IOP er en klasse som fikk en gutt som Oppgaver 20 Treningsledelse Instruksjon og ledelse 21

var sterkt svaksynt, omtrent helt blind, og det ble søkt om egen assistent som skulle følge ham i kroppsøvingstimene. Eleven og assistenten valgte i samarbeid hvilke aktiviteter gutten skulle delta i sammen med klassen, og hvilke aktiviteter det var best å drive på egen hånd. Basistrening (for eksempel styrke-, spenst- og utholdenhetstrening) passet det godt å gjøre i fellesskap. Den blinde gutten ble en stor inspirasjonskilde for de andre elevene, fordi han klarte å trene seg opp til å prestere helt på topp i klassen i disse aktivitetene. Det er klart at dette fikk stor betydning også for eleven selv. Også i idretten skal det være rom for alle, uansett talent og ambisjoner. Målsettingen om idrett for alle forutsetter et nyansert tilbud fra idrettsorganisasjonenes side. For mange norske barn er det nesten selvsagt at de er med i en eller flere idretter. Hele tre av fire barn under 17 år har vært i kontakt med organisert idrett. Men rekrutteringen er ikke en tilfeldig prosess. Forskning om sosialisering til idrett viser at aktive foreldre, søsken og venner er av avgjørende betydning for at barn og unge skal begynne og forbli i idretten. For at de unge skal ønske å delta over tid, må det finnes felles verdier i idrettsmiljøet og de unges omgivelser. To av tre ungdommer velger bort den organiserte idretten i ungdomsårene, for en tid eller for bestandig. Grunnene til det er sammensatte, men en viktig grunn, som det er mulig for oss å gjøre noe med, er at idrettsbevegelsen ikke helt har klart å tilpasse seg de kravene og forventningene som ungdom i dag har til fritiden sin. Samfunnet endrer seg stadig, og det gjør også ungdomskulturen. Det er noe trenere, ledere og hele idrettsbevegelsen må forholde seg til. Norske ungdommer har mange fritidsaktiviteter å velge mellom og vaner, interesser og tilbud avgjør valget. Det kreves både kunnskap og omtanke for å legge godt til rette for prinsippet om individualisering. Det gjelder ikke bare øvelser og metodebruk, men også det sosiale samspillet i gruppa. Også rollen som lærer eller trener er viktig. I denne sammenheng kan vi dele individualisering inn i tre kategorier: Individuelle forutsetninger Tilpasning til både jenter og gutter Ulik etnisk bakgrunn Når det gjelder skolen, viser norske undersøkelser at kroppsøvingsfaget har høy anseelse blant et flertall av elevene, men det er verd å merke seg at det er de generelt skoleflinke og de som er konkurranseaktive i fritiden, som trives best med faget. Elevenes egen oppfatning av hvor godt de mestrer aktivitetene i timene, er også klart relatert til hvor godt de trives. De elevene som oppgir å være relativt fysisk passive i fritiden, vurderer seg som mindre flinke i kroppsøving. En av kroppsøvingsfagets hovedmålsettinger og utfordringer er å kunne motivere alle elevene, og kanskje i størst grad dem som er lite aktive i fritiden. I motsatt fall, dersom kroppsøvingsfaget bidrar til å forsterke interessen for fysisk aktivitet hos de allerede idrettsinteresserte og i mindre grad klarer å stimulere de mindre prestasjonsflinke elevene, bidrar faget til å øke gapet mellom de fysisk aktive og de inaktive. Dermed kan kroppsøvingsfaget i praksis forsterke de ulikhetene som allerede finnes. Det er også funnet støtte for at lærere, ubevisst eller bevisst, verbalt eller ikke-verbalt (med kroppsspråk), signaliserer ulike forventninger til elevene på grunnlag av deres ferdigheter og innstilling til faget. Positive og faglig interesserte elever får dermed forsterket dette bildet av seg selv gjennom lærerens positive oppmerksomhet. Men ved at læreren lettere kjenner seg igjen i visse elevgrupper, blir det lettere å komme på bølge- Stor aktivitet skaper gode resultater. Individuelle forutsetninger Hva vil det si å ta hensyn til individuelle forutsetninger i skolen og i idretten? Hvor bevisste er lærere og trenere på at de må legge aktivitetene til rette for alle? Er de villige til å gjennomføre en slik tilrettelegging? Og er den gjennomførbar? 22 Treningsledelse Instruksjon og ledelse 23

lengde med slike elever. Lærerens oppfatninger av elevenes prestasjonsnivå kan faktisk bli utslagsgivende for elevenes prestasjoner (Pygmalioneffekten). Det kan på lengre sikt føre til skjulte og utilsiktede læringsprosesser i kroppsøvingsfaget, fordi ulikheter i kommunikasjon og forventninger kan føre til ulikt undervisningsutbytte. Men hvordan kan vi få enda flere elever til å være positive og faglig interesserte? I kroppsøvingsfaget kan det være vanskelig å skjule manglende ferdigheter. Kroppen kommer ofte i fokus. Den sterke kroppsfikseringen i samfunnet kan gjøre det ekstra vanskelig i ungdomsårene, og kroppsidealene er blitt mer og mer uoppnåelige. Læreren har først og fremst et stort ansvar for å legge til rette aktiviteter der alle kan få utfordringer og få oppleve mestring, uansett fysiske forutsetninger og ferdighetsnivå. Metodebruk, organisering og gjennomføring står helt sentralt. Også læringsklimaet, som vi skrev om under prinsippet om motivering, er avgjørende. Trygghet og trivsel er et godt utgangspunkt for utprøving, mestring, utvikling og læring. Også prinsippet om aktivisering har stor betydning. Stor aktivitet i et godt læringsmiljø gir som regel gode resultater, uansett nivå. Hovedutfordringen for treneren eller læreren er å være bevisst sin egen væremåte og legge ned arbeid i å planlegge gode aktiviteter, slik at alle får utfordringer. Ulike rammebetingelsene kan alltid være en begrensende faktor, men den kreative treneren utnytter det som er tilgjengelig. Det finnes også mange kreative elever og foreldre, som ofte har lyst til å bidra. Disse retningslinjene gjelder like mye i idretten. Når vi spør norske ungdommer om hvorfor de driver med idrett, er det noen svar som går igjen. I prioritert rekkefølge svarer de at de trener for 1 å ha det gøy 2 å lære nye ferdigheter, forbedre seg og få framgang 3 å ha en god trener og et godt treningsopplegg 4 å ha et sosialt fellesskap De vil trene når det passer dem. De ønsker ikke å konkurrere. De vil være med på å bestemme innholdet i treningen. De vil trene uten å ha opplevelsen av å komme til kort. Mange unge søker altså mening og opplevelser framfor idrettsprestasjoner. Den organiserte idretten er basert på konkurranseprinsippet. Prestasjoner og vinnerkultur er viktige målsettinger. Kanskje det er her vi finner det største gapet mellom trenerens eller klubbens målsettinger og størsteparten av ungdommenes målsettinger? Den store utfordringen for treneren og idrettslagene blir da å skape rom også for andre behov. Større åpenhet og involvering, opplevelse av frihet og mulighet for selvutfoldelse må nok prioriteres høyere dersom den frivillige idretten skal kunne gi et tilbud til alle unge. Det er en utfordring å utvikle et godt bredde- og elitetilbud, der alle ungdommene i klubben kan ha et godt sosialt fellesskap og kan trene sammen, uansett talent og ambisjoner. De samme idealene som preger Treningsmiljøet må være inkluderende. Noen ungdommer oppgir også ønsket om å vinne som et viktig motiv. Det er interessant at ungdommene sier at de trener for å utvikle seg og for å være sammen med venner. «Å ha det gøy» kan være så mangt. For mange innebærer det at idretten oppleves som ekte fritid, med stor grad av frihet til å velge retning for egen utvikling og med stor mulighet for selvutfoldelse. I et slikt miljø kan ungdommene få oppleve idrettsglede. Flere forskere peker på at det muligens er lettere å finne en slik idrettsglede i den uorganiserte idretten, og at dette er en viktig årsak til at så mange unge forlater den organiserte idretten til fordel for den uorganiserte. Ungdommer som slutter med organisert idrett, oppgir følgende årsaker til at de forlater idrettslaget: 24 Treningsledelse Instruksjon og ledelse 25

treningsgruppa, vil også sette sitt preg på den enkelte utøveren. Det forutsetter et lederskap som er svært bevisst på hvilke verdier de ønsker skal prege treningsgruppa, og idrettslaget som helhet. Det finnes ingen enkle svar på hva som preger de idrettsmiljøene som klarer å beholde mange ungdommer i klubben til langt opp i årsklassene, men noen faktorer har større betydning enn andre: «Kanskje kan jeg dra på trening selv om jeg ikke vil satse for fullt». Innholdet i treningen er inspirerende. Treningen er tilpasset ulike nivåer. Treningsmiljøet bærer preg av å være inkluderende. Utøverne får anledning til å ta ansvar. Inspirerende innhold i treningen Det er viktig at treningstilbudet treffer ungdommene på en slik måte at det gir dem positive opplevelser. Hvis de opplever at de lærer noe, at de møter spennende utfordringer, og at treningsmiljøet er så trygt at de tør å prøve seg fram uten å føle angst for å mislykkes, er det en form for positiv opplevelse. Det er en god følelse plutselig å beherske en ny øvelse, tørre å ta utfordringer som i utgangspunktet syntes umulige, og å få større kontroll over kroppen sin. Det kan motivere utøverne til å gå løs på nye utfordringer. Slike positive opplevelser kan bidra til å styrke de unges selvbilde. Selve treningsopplegget må være variert og allsidig og skille seg markant fra treningsprogrammet til voksne utøvere. Treneren bør være i god dialog med de aktive, slik at treningen som skal gjennomføres, blir lagt opp på en måte som både treneren og de aktive tror på og liker. Trening tilpasset ulike nivåer Alle i treningsgruppa bør føle seg verdsatt for det de er. Dersom vi ønsker et miljø som er preget av tilpasning for den enkelte og at alle skal kunne trene eller konkurrere på sitt eget nivå, bør det være aksept for at noen prioriterer trening bare en eller to ganger i uka, mens andre utøvere kanskje trener opptil fem økter. Det bør også være plass til dem som bare ønsker å delta på trening og ikke i konkurranser. I praksis er nok det lettere å få til i individuelle idretter enn i mange ballidretter. I ballidrettene trener man ofte inn trekk, bevegelser og nye detaljer med laget, der hver spiller har sin faste plass, og alle trengs når kampene skal spilles. Mange ungdommer oppgir manglende tid som årsak til at de slutter med idrett. De vil bruke mer av tiden sin til lekser eller til å være sammen med venner. Et idrettsmiljø der det er aksept for at ungdommene ikke alltid må komme på treningen, gjør det lettere for flere å fortsette med idrett. Da kan treningen bli et møtested for flere ulike typer ung- dommer, og det vil være større muligheter for at de vil bli værende. Attraktive idrettsmiljøer kan oppleve at de unge søker til klubben gjennom hele tenåringstiden. I større grad enn tidligere prøver nå norske ungdommer ut flere idretter, og midt i tenårene er en periode der flere skifter idrettsgren. En del unge flytter på grunn av utdanning og studier. De har kanskje drevet med idrett i sitt tidligere hjemmemiljø og ønsker å bli kjent med andre ungdommer gjennom nye treningsmiljøer. Det er en stor utfordring å ta imot nye medlemmer i klubben på en god måte når ungdommene er midt i tenårene. Det gjelder både treningsfaglig og sosialt. Mange av medlemmene i treningsgruppa har kanskje trent i mange år, behersker de ulike teknikkene godt og er svært trygge i miljøet. Slike ressurspersoner kan med hell brukes i en form for fadderordning, selvsagt i samarbeid med treneren eller trenerteamet. Nye medlemmer vil ofte trenge ekstra oppmerksomhet for at de skal føle seg velkomne, og de bør i startfasen få veiledning fra treneren om hvordan de kan legge treningen til rette for å få en gradvis tilvenning til treningsopplegget. Det er selvsagt like viktig at de som har talent, og de som ønsker å trene mye, får mulighet til å utvikle seg på best mulig måte. Det aller 26 Treningsledelse Instruksjon og ledelse 27

At ungdom får treneransvar tidlig kan være inspirerende. beste er om dette kan skje i klubben, der vennene er. Å lage et godt opplegg krever selvsagt kunnskaper og ferdigheter om trening og teknikk, og da er det fint om klubben har flere trenere å spille på, med hver sine kvaliteter. Det kan selvsagt også være en idé å inngå samarbeid med andre klubber i nærmiljøet om treningsutveksling, for eksempel en dag i uka. Et slikt tilbud bør gjelde for flere i treningsgruppa. Vi vet at det er vanskelig å si noe eksakt om hvem som har talent eller ikke tidlig i tenårene. Dersom bare en eller to talentfulle unge utøvere blir plukket ut og tatt bort fra det vanlige treningsmiljøet, kan det fort slå uheldig ut både for enkeltutøveren og for treningsgruppa totalt. Derfor er det en stor fordel dersom klubben både for utøvere og trenere kan gi et allsidig tilbud. Det er viktig for en klubb å tenke langsiktig med hensyn til trenerutvikling. Mange unge har stor glede av å veilede og instruere andre. Vi kan inspirere de unge til å ta trenerkurs og å ta ansvar for ei gruppe yngre utøvere. Klubben kan motivere til en slik oppgave gjennom å betale kurs og legge til rette for at ungdommene får utvikle seg. De kan da tilbakeføre noe av den lærdommen de selv har hentet i klubben. Et inkluderende treningsmiljø I et inkluderende og aksepterende treningsmiljø er tryggheten og fellesskapsfølelsen ikke basert på utøvernes idrettsprestasjoner. Her ligger en ekstra utfordring for de individuelle idrettene, fordi de ofte er svært målbare. Målbarheten kan også oppfattes som positiv, i og med at utøverne enkelt kan se om de klarer å forbedre seg i aktivitetene. Men poenget må være at all framgang bør være likeverdig, med oppmerksomheten rettet mot individuell mestring og framgang framfor sosial sammenligning og prestasjoner. Grunnverdiene i barneidretten, om mestring, glede og fellesskap for alle, uavhengig av talent og objektive prestasjoner, bør i størst mulig grad videreføres til ungdomsidretten. Alle unge som er tilsluttet et idrettslag, må ha krav på den samme respekten og oppmerksomheten. Dette er nok tanker som mange trenere kan si seg enig i, men som det ikke er like lett å følge opp i praksis. Organiseringen av treningen har stor betydning når det gjelder å utvikle et treningsmiljø som er preget av trygghet og fellesskap, der ungdommene har forankring i miljøet fordi vennene deres er der, og fordi treningen oppfattes som spennende og utviklende. Ved å legge til rette for stor aktivitet vil alle utøverne stort sett være opptatt med seg selv og sin egen trening. Dermed blir det mindre oppmerksomhet omkring enkeltutøvere og sammenligning av hverandres prestasjoner. Jo større trygghet i treningsgruppa, desto mer tør utøverne å være seg selv og prøve seg fram. Fellestiltak utenom treningen, som klubbkvelder med enkel matservering og felles aktiviteter, eller fjellturer til fots eller på ski, utvikler vennskapet blant utøverne. Det er fint å møte treningskameratene i et annet miljø enn på idrettsarenaen. Anledning til å ta ansvar En viktig målsetting er å utvikle de unge til selvstendige utøvere, som tar ansvar for egen trening og kommer til treningen for å trene framfor å bli trent. Ambisiøse utøvere må også vise at de er i stand til å ta konsekvensene av de målene de har satt seg. Den som har satt seg høye mål, kan ikke bruke treningskvelden til å trene litt og prate mye. Det er nødvendig for en trener å vite at de aktive kan ta hånd om sin egen trening enkelte treningskvelder. Det vil alltid oppstå situasjoner der det ikke passer for treneren å være til stede, og da kan det være en fin utfordring for de unge å ordne opp på egen hånd. Det er fint om de jevnlig får ansvaret for å legge til rette deler av treningen, fordi det gir dem innsyn i denne siden ved treningen og en opplevelse av at dette er noe også de kan mestre. Å ta ansvar for oppvarmingen eller uttøyningen kan være fint å starte med, siden dette er relativt faste innslag og går over kort tid. Endringer og variasjoner initiert av de unge selv kan være spennende både for utøverne og for treneren. Ulike former for miljøtilrette- 28 Treningsledelse Instruksjon og ledelse 29

legging, der de unge trener på forskjellige øvelser etter behov og interesser, kan også være med og utvikle selvstendige utøvere. Det er også viktig å få utøverne til å være med og hente fram utstyr som trengs til treningen, og å ta ansvar for å sette utstyret på plass igjen etterpå. Trenerne blir fort utslitt dersom det skal være deres jobb å legge alt til rette på forhånd. Det er også sløsing med tid dersom utøverne står og venter mens de voksne setter utstyret på plass. De fleste ungdommer liker å ta ansvar, bare de får anledning til det. I dag er det vanlig å ha ungdomsrepresentanter både i klubbstyret og på krets- og forbundsnivå. Et eget ungdomsutvalg er en viktig støttespiller for å kunne utvikle idretten på en måte som ungdommene selv ønsker og tror på. De kan bidra i planleggingen av ulike stevner, kamper, treningsleirer eller turer av mer sosial karakter. Integrering Individuelle forutsetninger kan også ha et helt annet perspektiv. Norges Funksjonshemmedes Idrettsforbund (NFI) ble etablert i 1997, etter en sammenslåing av Norges Handicapidrettsforbund, Norges Døve- Idrettsforbund og NIFs komité for psykisk utviklingshemmede. I dag er NFI et særforbund innenfor Norges Idrettsforbund for bevegelseshemmede, synshemmede, hørselshemmede og mennesker med utviklingshemninger. Men målsettingen for dette forbundet går langt ut over egen organisasjon. Allerede i 1996 vedtok Norges Idrettsforbund og Olympiske Komité på idrettstinget å videreføre visjonen «Idrett for alle» ved å starte en prosess for å integrere funksjonshemmede i ordinær idrett. Integrering er et sammensatt begrep. NFI sier at de gjennom integreringsprosessen ønsker å etablere idrettsmiljøer som anerkjenner alle menneskers rett til idrettslig aktivitet, der deltakelsen skjer ut fra egne premisser. Det er en forutsetning at det er forståelse for at det å legge til rette og tilpasse aktiviteter, anlegg og miljøer er nødvendig og naturlig. Funksjonshemmede kan drive idrett på høyt konkurransenivå dersom de får muligheten. Integrering vil si at barn, unge og voksne med funksjonshemninger skal få de samme mulighetene som andre for å få et aktivitetstilbud i nærmiljøet sitt. I dette vedtaket ligger også en organisasjonsmessig endring når det gjelder idrett for funksjonshemmede, ved at særforbundene nå skal ta det fulle ansvaret for å gi tilbud til funksjonshemmede gjennom sine lag. Dette vil bli en svært omfattende og krevende prosess. Her må alle i norsk idrett stå sammen for å sikre at de funksjonshemmede får et tilfredsstillende aktivitetstilbud i den organiserte idretten. Ikke minst blir det viktig at de enkelte særforbundene integrerer moduler om funksjonshemning og idrett i trenerutdanningen. Holdningsskapende arbeid er helt nødvendig. Uten en positiv grunnholdning til å integrere funksjonshemmede i norsk idrett, vil det være vanskelig å gjennomføre den pågående integreringsprosessen. Tilpasning til både jenter og gutter Som overskriften antyder, kan det være stor forskjell på jenter og gutters forventninger, hva de liker å gjøre, og hvordan de liker å gjøre det. Det gjelder både i skolen og i idrettslaget, og det er viktig for treneren og kroppsøvingslæreren å kjenne til ulikhetene. Forskning har vist at gutter generelt får mer oppmerksomhet i under- 30 Treningsledelse Instruksjon og ledelse 31

visningen enn jenter, og at de får respons på andre typer atferd. Det er nok ofte slik at ei pågående og «bråkjekk» jente blir behandlet annerledes enn en gutt som oppfører seg på denne måten. På disse områdene har vi helt klart en utfordring. Undersøkelsene viser at faget er godt likt av begge kjønn, men at jentene oppfatter seg som mindre flinke enn guttene. Guttene, derimot, oppfatter seg generelt som bedre enn jentene i kroppsøving, og de får også bedre karakterer i faget. Statistikken for avgangskarakterer fra grunnskolen i 2005 viser at kroppsøvingsfaget var det eneste faget i skolen der guttene fikk bedre standpunktkarakterer enn jentene. Jentene mener også at de i mindre grad får sine aktivitetsønsker oppfylt i kroppsøvingstimene. Det er påvist at gutter liker fotball, andre ballspill, friidrett, apparatbruk og konkurranser bedre enn det jentene gjør. Det er disse aktivitetene som er mest brukt i skolen. De er relativt høyt verdsatt blant jentene også, men undersøkelsene viser at det legges lite vekt på de aktivitetene som jentene oppgir at det setter størst pris på, for eksempel turn og dans. Er det slik at lærerne stort sett velger ulike typer ballspill og «glemmer» koordinasjonsøvelser, aerobic og rytmeøvelser? Læreplanen legger vekt på et allsidig øvelsesutvalg, og dans er definert som et viktig felt i kroppsøvingsundervisningen. Tar ikke alle kroppsøvingslærere dette læringsmålet like grundig? Det er vanskelig å vite, siden vi ikke har noen eksamensordning i kroppsøvingsfaget, slik vi har i andre fag. Vi vet altså lite om hva som faktisk foregår i gymsalen. Elevene skal også være med og påvirke aktivitetsvalget, og da bør læreren ta hensyn til dette i planleggingen av undervisningen. Det er absolutt grunn til å spørre seg om det foregår en skjult favorisering av guttene i kroppsøvingsfaget, ved at de i større grad har innflytelse på innholdet i kroppsøvingstimene, og ved at læreren har lettere for å legge opp undervisningen på guttenes premisser. Det er også påvist at lærernes kommunikasjonsmønster er forskjellig overfor gutter og jenter. Det er en klar tendens til at lærere henvender seg oftere til guttene. En svensk undersøkelse viste at dette var tilfelle i 83 % av alle timene i en fjerdeklasse. Kanskje er det fordi guttene som oftest både er mer synlige og mer hørbare? Kan det ha noe med aktivitetsvalget å gjøre? Å være interessert og lyttende gir ikke alltid ønsket respons fra læreren. Det er også påvist at lærere ikke er spesielt flinke til å hjelpe jenter til å takle dominerende gutter. Ofte blir det bagatellisert fra lærernes side. Rådet blir ofte å overse dem, og dette rådet er ikke særlig konstruktivt, verken for jentene eller guttene. Mange har tatt til orde for at jenter og gutter burde deles i kroppsøvingstimene. Men forsøkene som har vært gjort her, er ikke ensidig positive. Det er grunn til å tro at jenter og gutter kan inspirere hverandre gjensidig, og at det kan gi bedre resultat å dele dem i grupper i noen sammenhenger, for eksempel i ulike typer ballspill. Læreplanen legger opp til en svært variert undervisning, og det er fint om guttene og jentene kan hjelpe og lære av hverandre i aktiviteter som er vanskelige eller fremmede for noen. Det fremmer også samarbeid og forståelse for at vi alle har både sterke og svake sider. Men dette skjer ikke dersom det bare blir tatt hensyn til det guttene vil. Forresten er det også mange gutter som sliter med dårlig selvtillit i kroppsøvingstimene. For disse guttene kan det være fint at gutter og jenter har kroppsøving sammen, slik at forskjellene jevner seg ut. Jo mer allsidig øvelsesutvalg vi velger, jo mer vil forskjellene jevne seg ut. Men dersom du legger opp til et øvelsesutvalg som i hovedsak er basert på ulike typer ballspill, vil du få store problemer både med å oppfylle læreplanmålene, men også med å motivere ulike typer elever. Er det grunn til å tro at dette også gjelder i idrettslaget? Idrettshistorien viser et klart bilde av at idretten har vært mannens arena. Det er menns prestasjoner som har fått mest oppmerksomhet. Kvinner har opp gjennom tidene måttet kjempe for å få lov å delta i idrett, både på trening og i konkurranser. Kvinnene skulle helst bruke kreftene på arbeid og omsorg i hjemmet, og dessuten mente man at det kunne være farlig å utsette kvinnekroppen for store anstrengelser det vil si: det var nok i hovedsak menn som hadde denne oppfatningen. De mente også at det ikke var noe fint syn å se slitne kvinner, så dette burde de skånes for. Fra midten av 1970-årene skjedde det store endringer i synet på kvinneidrett, og etter hvert har vi fått grensesprengende idrettskvinner som har betydd mye for idrettens utvikling. Fra friidretten kjenner vi Grete Waitz, Ingrid Kristiansen og Trine Hattestad. I langrennssporet har vi hatt mange stjerner, og akkurat nå er det vel Marit Bjørgen «alle» kjenner. Også fotball- og håndballjentenes suksess har betydd mye for kvinneidretten. Alle disse jentene har trent ekstremt hardt og målbevisst, og takket være at de stadig har sprengt nye grenser, har de banet veien for andre kvinner i idretten. 32 Treningsledelse Instruksjon og ledelse 33

til å være mer resultatorienterte enn jentene. Guttene er opptatt av å prestere godt og markere seg overfor andre, mens jentene på sin side kan være noe mer opptatt av relasjoner og sosialt fellesskap. Selvsagt finnes det store individuelle forskjeller både blant gutter og jenter. Det viktigste er at trenere og ledere er klar over forskjellene og tar fornuftige og gjennomtenkte valg på grunnlag av kunnskap om temaet. Å skape et miljø der gutter og jenter er likeverdige, har stor betydning både med hensyn til det sosiale miljøet, den personlige utviklingen og for de idrettslige prestasjonene. Norske fotballjenter tar OL-gull i 2000. Likevel opplever vi ofte at kvinners prestasjoner ikke blir verdsatt på like linje med menns. Det gjelder kanskje spesielt i ballspillidrettene, der menn og kvinner ikke konkurrerer samtidig. Både tilskuertall og generell oppmerksomhet bekrefter dette. At kvinnene ikke fikk spille cupfinalen i fotball i 2006 på Ullevål stadion fordi gressmatta skulle spares til mennenes finale, sier vel sitt. Det er en kjensgjerning at menn får mye større mediedekning enn kvinner, både i fjernsyn og aviser. Statistikken viser også at menn også får både bedre treningsforhold og bedre økonomiske betingelser for å satse hardt på idretten sin. Forskjellsbehandlingen gjelder ikke bare voksne utøvere. I idretter der gutter og jenter ikke trener sammen, er det påvist at gutter allerede i ung alder får både bedre treningsforhold og bedre kvalifiserte trenere enn jenter. I idretter der jenter og gutter trener sammen, slik det er i mange individuelle idretter, har treneren og de aktive store muligheter til å skape gode læringsmiljøer, der jentene og guttene kan påvirke hverandre gjensidig. Men det forutsetter i stor grad at treneren er bevisst på metode- og aktivitetsvalg og deler oppmerksomheten jevnt mellom kjønnene. Som nevnt tidligere peker flere undersøkelser på at gutter kan ha en tendens Les utdraget fra boka Er skolen for Kari eller Ronny? av Jorun Gulbrandsen (1993). Klassen har kurvball. Riktigere er det å si at mange i klassen har kurvball. Ronny og Umit er ivrige og kaster til hverandre. Her gjelder det å vinne! Lise har tydeligvis lyst til å være til nytte på laget sitt, for hun løper opp når Petter løper opp, og ned når Petter løper ned. Men ingen kaster til henne. Og når bølingen av gutter dundrer ned mot kurven, smetter hun til side borte ved ribbeveggen og gjør seg tynn. Petter liker Lena. Hun klarer å nappe til seg ballen uten å få kjeft. Men hun kaster ikke opp i kurven. Hun vil jo ikke ødelegge for laget. Hun kaster til Petter. Petter kaster. Det blir mål. Laget jubler, spillet fortsetter. Lena får tak i ballen på ny, og oppglødd over å være på Petters lag, kaster hun mot kurven. Ballen hopper opp og ned på ringen, men faller utafor. Nå gjorde du så vi mista ballen også! Du skulle ha kastet til meg! Petter skriker, Lena krymper seg og blir en halv meter høy, og inntar Lises posisjon: Løper positivt opp og ned langs ribbeveggen. 1 Hva sier situasjonen om læringsmiljøet i klassen? 2 Hvilke råd ville dere ha gitt til læreren, til jentene og til hele klassen? 3 Nevn viktige kriterier for å greie å utvikle et læringsmiljø der det er øving, og etter hvert mestring, som står i sentrum. 4 Gjør en observasjonsoppgave i en klasse dere besøker. Noter ned a hvordan jentene og guttene plasserer seg i gymsalen eller på aktivitetsområdet b på hvilken måte jentene og guttene deltar i undervisningen c på hvilken måte jenter og gutter får respons fra læreren Oppgaver 34 Treningsledelse Instruksjon og ledelse 35

Ulik etnisk bakgrunn Elever eller utøvere som har innvandrerbakgrunn, kan være vant med en helt annen aktivitets- og kroppskultur enn de som er etnisk norske. Den vanskeligste oppgaven for kroppsøvingslæreren eller treneren kan være å tilegne seg kunnskaper og forståelse for deres kultur. Bare det å skape forståelse for de forventningene og ferdighetsmålene som ligger i læreplanen for faget i skolen, kan være vanskelig nok. En studie fra England antyder at asiatiske jenter blir gitt mindre oppmerksomhet i kroppsøvingstimene fordi lærerne har en forestilling om at asiatiske jenter er passive og skjøre og derfor ikke er interessert i idrett. Ungdom med afrikansk bakgrunn derimot blir «headhuntet» til idrettslagene fordi trenerne mener de er spesielt talentfulle. Mens tre av fire norske ungdommer har vært medlemmer av et idrettslag, er tallene helt annerledes for ungdommer som har en ikkevestlig bakgrunn. Bare en av fire av alle ungdommer (13 19 år) som bor i Norge i dag og har bakgrunn fra et ikke vestlig land, er med i idrett. Halvparten har aldri vært medlemmer. Mange flere gutter enn jenter er aktive i idrettslag. En tredel av guttene er medlemmer nå, en tredel har vært medlem, mens en tredel aldri har deltatt. Undersøkelser viser at selv om færre ungdommer med innvandrerbakgrunn er aktive i den organiserte idretten, er de likevel ikke mindre fysisk aktive enn ungdommer med norskfødt foreldre. Men her er kjønnsforskjellene store, spesielt når det gjelder medlemskap i idrettslag. Hele to av tre jenter har aldri vært med i organisert idrett. I ungdomsalderen er bare en av ti jenter aktive i et idrettslag. En undersøkelse om pakistanske jenter viser at i denne gruppa er det bare 1,5 % som er aktive. Fargerikt fellesskap I løpet av 1990 årene var det flere offentlige prosjekter som ble satt i gang for å rekruttere innvandrerbefolkningen til idretten. Det er en klar forestilling om at idrettsdeltakelse er en god innfallsport til lokal tilhørighet og engasjement, altså integrering gjennom idretten. Prosjekter som Fargerik idrett og Storbyprosjektet til idrettsformål skulle skape stor lokal aktivitet gjennom både uorganiserte aktiviteter i idrettshaller og på løkker til ordinære idrettsaktiviteter i regi av klubber og lag. Idrettsarenaen oppfattes som et godt møtested, der språkbarrierer og kulturforskjeller er mer overkommelige enn i mange andre sammenhenger. Det er for eksempel lettere å spille fotball sammen på løkka enn å diskutere litteratur, når en ikke snakker samme språk. Prosjektene har ført til økt rekruttering av barn og unge med innvandrerbakgrunn til idrettsalg og klubber, men på ledersiden har en bare lykkes i begrenset grad. Det har også vært vanskelig å få innvandrerforeldrene interessert i de unges idrettsaktiviteter og i det frivillige arbeidet. Undersøkelser viser at fra Osloområdet er det spesielt de talentfulle guttene som har funnet seg godt til rette gjennom det lokale fotballaget. Flere innvandrerungdom har sagt at kontakten med idrettslaget ble et vendepunkt bort fra problembelastende miljøer. Man kan spørre seg hvorfor det er så påfallende forskjeller mellom ungdom med innvandrerbakgrunn og ungdom med norskfødte foreldre når det gjelder medlemskap i et idrettslag. Først og fremst kan de typisk «norske sannhetene» i den norske kulturen være fremmed for innvandrerfamilier. At det er naturlig å være i aktivitet, at det er sunt for barn å leke ute og at fysisk aktivitet har en egenverdi i form at glede og overskudd, er ikke selvsagt for alle. I mange kulturer kan det være motsatt av hva som regnes som god skikk og bruk. Det finnes nok barrierer som hindrer idrettsdeltakelse som er felles for både gutter og jenter, og noen som er tydeligst for jenter, spesielt de med foreldre fra muslimske land. En felles barriere kan være økonomi. Idrettsutstyr og idrettsaktiviteter kan være kostbart. Det samme er medlemskontingent eller treningsavgift. Mange innvandrerfamilier har kun en lønnsinntekt, og ofte er det mange barn i familien. En annen felles faktor kan være kravet om foreldreengasjement og dugnadsarbeid. Disse foreldrene kan være fremmed 36 Treningsledelse Instruksjon og ledelse 37

for norsk organisasjonskultur generelt. «Vi har betalt» var et svar mange idrettsledere fikk fra innvandrerfamilier da de ble spurt om å stille opp på dugnad. Når de ble fortalt at hele klubbens virksomhet var basert på frivillig innsats, var det større forståelse for nødvendigheten av deres bidrag. En far fra Tyrkia fortalte at det var ikke dugnaden i seg selv som var fremmed, men at forespørselen kom fra en fremmed. På landsbygda i Tyrkia, der han kom fra, var dugnadsarbeid først og fremst noe en gjorde for slekt og venner. Jenter med innvandrerbakgrunn Som tidligere antydet, kan det finnes spesielle barrierer for innvandrerjenter. Disse kan grovt deles i tre kategorier. For det første er jenter med innvandrerbakgrunn dårligere integrert i samfunnet generelt sett, muligens fordi det er store forskjeller mellom kvinnerollen i opprinnelseslandet og det nye landet. Norske undersøkelser viser at disse jentene er mindre med i organiserte fritidsaktiviteter generelt, og de oppgir også sjeldnere enn guttene at de har norske venner som de er sammen med på fritiden. Vi vet at mange rekrutteres til idretten gjennom venner eller foreldre, så på den måten har de en lengre «vei å gå» til idrettslaget. For det andre kan det være at jenter med innvandrerbakgrunn har mindre interesse og motivasjon for å drive idrett. Blir deltakelse i konkurranseidrett i noen miljøer sett på som et brudd med idealene for feminitet? Et interessant funn både fra norske og utenlandske undersøkelser er at mange innvandrerjenter oppgir at de gjerne ville brukt mer tid på idrett. Dette tyder på at antakelsen om manglende motivasjon i alle fall ikke kan være den eneste forklaringen på lav idrettsdeltakelse. Den tredje årsaken kan være at tradisjon og religion begrenser idrettsdeltakelsen til jenter med innvandrerbakgrunn. Det er før det før- ste vanlig at jentene har flere plikter i hjemmet enn guttene. De har også mye større restriksjoner i forhold til aktiviteter utenfor hjemmet. Helgeturer, som er en viktig side med det å drive idrett, er nok helt utenkelig for mange av innvandrerjentene. Ofte er kroppsøving på skolen den eneste sportsaktiviteten foreldrene tillater døtrene å delta i. Men heller ikke dette er uproblematisk. Vi vet at det ofte er vanskelig både med dusjing og svømming, fordi dette innebærer helt eller delvis nakenhet. Mange finner gode lokale løsninger, som at jentene får delta i svømmetimene med heldekkende drakt eller at de får egne ordninger i forhold til dusjing. Samarbeid Å samarbeide vil si å arbeide mot et felles mål sammen med andre. Mange aktiviteter i lek, kroppsøving og idrett krever samarbeid. Flere undersøkelser den siste tiden har pekt på at motorisk flinke barn utvikler god selvfølelse, og småskolebarn som er fysisk flinke, er de mest populære barna. Det er også påvist at det er en sammenheng mellom selvbildet og den fysiske aktiviteten blant ungdommer. Å beherske lek og fysiske aktiviteter gir god sosial kompetanse. Med sosial kompetanse mener vi at barna har lært seg regler og normer som gjelder i det sosiale miljøet. Det kan være både kunnskaper, ferdigheter og holdninger. I utgangspunktet kan det være at barnet følger reglene fordi de må. Men etter hvert som den sosiale kompetansen øker, kan de se at det er fornuftig å følge reglene. Å ha en realistisk oppfatning av egen kompetanse er en forutsetning for sosial mestring og for å oppnå sosial akseptering eller etablere nære og personlige vennskap. Det er vondt for den som ikke får til det sosiale samspillet, og noen elever kan reagere på tilkortkommingen med å trekke seg tilbake eller bli overdrevent selvhevdende. Under vilter og fysisk lek kan vi av og til se at noen barn ikke deltar, enten fordi de ikke vil eller tør, eller rett og slett fordi de ikke får lov. Når barn velger lag, kan vi oppleve at noen alltid «står igjen» til sist, før de (endelig) blir fordelt på et lag. Det er ingen god følelse for barna. Barna tilegner seg ferdigheter, kunnskaper, regler og samarbeidsferdigheter gjennom å delta i fysisk aktivitet, lek, friluftsliv og idrett. De må også lære å ta seier og tap med fatning, og de forstår etter hvert spillereglene. Det er viktig at treneren og ledere har et bevisst forhold til rettferdighet og fair play. Enten treneren liker det eller ikke, er han eller hun en rollefigur for de unge. Treneren setter mye av standarden for laget eller klubben. Stor fysisk aktivitet gir barna et godt utgangspunkt for å mestre lek og idrett, og dermed for å kunne bli en del av det sosiale fel- 38 Treningsledelse Instruksjon og ledelse 39

Samarbeid må til. 40 Treningsledelse lesskapet. Undersøkelser viser at elever med høy sosial kompetanseoppfatning er betydelig lykkeligere enn elever som oppfatter seg som mindre sosialt kompetente. Også konkurranse kan fremme godt samarbeid, selv om mange kanskje vil hevde det motsatte. Det handler først og fremst om hvordan konkurransene blir organisert, og hva vi retter oppmerksomheten mot. Hvis vi ser på barns lek, er den svært ofte basert på konkurranse. Men når de styrer leken selv, stopper de og bytter på lagene dersom det ene laget blir for dominerende. De søker altså jevne lag for å få spenning i leken. Evaluering Evaluering eller vurdering brukes for å se om målene er nådd, for å måle framgang og for å fastsette hvilket nivå utøveren er på. For å kunne evaluere må vi ha noe å evaluere i forhold til. I skolen evaluerer vi i forhold til målene i læreplanen og lokale arbeidsplaner. Det er viktig at elevene vet hva de blir evaluert i forhold til, og at de kjenner til målene og evalueringskriteriene. En konkretisering av elevens mål og hva han eller hun skal arbeide med, kan være med på å øke forståelsen og motivasjonen for evalueringen. I idretten er det mest vanlig at vi først og fremst evaluerer i forhold til planer og målsettinger. Derfor er det så viktig å planlegge systematisk. Hvis det ikke finnes planer, er det vanskelig å vite hva man skal evaluere i forhold til, og hva som er blitt gjort. Både enkeltstående øktplaner, periodeplaner, årsplaner og utviklingsplaner som kan gå over flere år, er viktige dokumenter. Disse planene må selvsagt utarbeides i samarbeid med de aktive, alt etter alder og nivå, og de er, sammen med de aktives egne målsettinger, et godt utgangspunkt når treneren og utøveren skal evaluere sammen. De er et viktige dokumenter også i forhold til samarbeidet med foreldrene og med lederne i klubben. Det er også svært nyttig å evaluere sin egen rolle som lærer eller trener, for å utvikle seg selv i lederrollen. Det kan gjøres på mange måter, både gjennom samtaler og ved hjelp av spørreskjema. Her er et eksempel som kan brukes både av trener og lærere. For bruk i skolen må selvfølgelig ordet treningene byttes ut med kroppsøvingstimene. Vurderingsskjema knyttet spesielt til treningsledelse for ungdom Jente: Gutt: Kryss av på det alternativet som passer best. 1 Jeg trives godt på treningene 0 1 2 3 4 5 2 Jeg er stort sett fornøyd med den innsatsen jeg gjør på treningen 0 1 2 3 4 5 3 Jeg føler jeg mestrer øvelsene 0 1 2 3 4 5 4 Alle utøverne yter god innsats på treningen 0 1 2 3 4 5 5 Treningene er godt organisert 0 1 2 3 4 5 6 Aktivitetene passer godt både for jenter og gutter 0 1 2 3 4 5 7 Aktivitetene er varierte 0 1 2 3 4 5 8 Jeg får nok utfordringer på treningene 0 1 2 3 4 5 Hvis du ønsker enda mer presis tilbakemelding på deg selv som trener, kan følgende skjema brukes: Kryss av på det alternativet som passer best. 1 Treneren gir klare beskjeder 0 1 2 3 4 5 2 Jeg får tilstrekkelig med tilbakemeldinger fra treneren 0 1 2 3 4 5 3 Det virker som om treneren er godt forberedt til treningene og har en plan 0 1 2 3 4 5 4 Treneren er flink til å oppmuntre meg 0 1 2 3 4 5 5 Jeg føler treneren er åpen for diskusjoner 0 1 2 3 4 5 6 Vi har et godt miljø på treningene 0 1 2 3 4 5 7 Dersom vi ønsker, får vi være med å bestemme noe av innholdet på treningen 0 1 2 3 4 5 8 Jeg gleder meg til treningen 0 1 2 3 4 5 Helt uenig Helt uenig Helt enig Helt enig Instruksjon og ledelse 41

Her er et eksempel på evalueringsskjema som knyttet til et høyere ferdighetsnivå i ballspill. Det er verdt å merke seg at det inneholder spørsmål som både er knyttet til planlegging og gjennomføringen av trening og kamp. Trenerevaluering Kapittel 2 Alltid Ofte Av og til Sjelden Aldri 1 Synes du at treneren din organiserer den enkelte treningsøkt godt? 1 2 3 4 5 2 Synes du at treneren din planlegger sesongen godt? 1 2 3 4 5 3 Synes du at treneren din planlegger og organiserer godt i forbindelse med kampforberedelser (taktikkmøter)? 1 2 3 4 5 4 Presenterer trener din sitt stoff klart og forståelig? 1 2 3 4 5 5 Synes du at treneren din har tilstrekkelig innsikt i din idrett? 1 2 3 4 5 6 Synes du at din trener verdsetter din innsats på trening? 1 2 3 4 5 7 Synes du at din trener verdsetter din innsats på kamp? 1 2 3 4 5 8 Forsøker din trener å gjøre deg mer interessert i din idrett, og oppmuntre deg til å lære mer om den? 1 2 3 4 5 9 Har din trener eksplisitt uttrykt og forklart dine: a) defensive ansvarsområder. 1 2 3 4 5 b) offensive ansvarsområder. 1 2 3 4 5 c) sosiale ansvarsområder. 1 2 3 4 5 10 Er din trener mottakelig for spørsmål fra dere utøvere under trening? 1 2 3 4 5 11 Er din trener mottakelig for spørsmål fra dere utøvere etter trening? 1 2 3 4 5 12 Synes du at din trener gir en rettferdig og gyldig vurdering av dine prestasjoner på trening og kamp? 1 2 3 4 5 14 Synes du at din trener gir raskt feedback til dere spillere? 1 2 3 4 5 Ulike undervisnings- og instruksjonsmetoder Begrepet undervisnings- og instruksjonsmetode kan ha flere ulike betydninger. Det kan vise til sosial grupperingsform (instruksjon av alle samtidig, i smågrupper, individuelt arbeid), til trenerens framgangsmåte (deduktiv eller induktiv innlæring) og til utøvernes arbeidsmåter og aktivitetsformer. Det vesentlige er hvordan treneren legger til rette og organiserer treningen, og hva utøverne lærer gjennom det de gjør. Oppgaver 1 Hvilke erfaringer har dere med evaluering i den organiserte idretten? 2 Hva synes du det er viktig å evaluere i en idrettsklubb? 42 Treningsledelse Ulike undervisnings- og instruksjonsmetoder 43