En smak av Sibir Blant mygg og vadefugler i Indre Finnmark Karl-Birger Strann Mange forbinder enorme, sammenhengende våtmarker med andre himmel-strøk enn Norge, og kanskje aller helst med Sibir i østlige Russland. Imidlertid har vi også i Norge våtmarker som er så omfattende i utstrekning at de kan minne om Taimyr i Sibir. I denne artikkelen presenterer Karl-Birger Strann noen trekk fra det spesielle fuglelivet som finnes i disse bortgjemte områdene av vår landsdel. De store våtmarkene i Finnmark huser et rikt og variert mangfold av arter. Landets desidert største sammenhengende våtmarker ligger i Indre Finnmark. Kautokeino er landets største kommune med rundt 9700 km² og der mesteparten består av myr, elver og vann. Mange av disse våtmarkene fortsetter videre inn i Finland eller i nabokommunen Karasjok. Også de andre østlige kommunene som Tana, Nesseby og Sør-Varanger har sammen med de indre områdene av Porsanger og Alta kommune store areal med myr og våtmarker. Til sammen utgjør dette altså landets største sammenhengende våtmarker på over 10 000 km². Myrarealene består av mange ulike Myrene rundt Vuorggojávri i Kautokeino er typiske for de omfattende våtmarks-områdene i Indre Finnmark. typer myr og der den spesielle og særpregede palsmyra mange ganger dominerer landskapsbildet. Våtmarkene har en rik indre mosaikk mellom elver, bekker, vann og tjern i ulike størrelser og ikke minst mange typer myr. I store deler av Indre 11
Finnmark preges landskapet av palsmyrene med sine karakteristiske hauger av torv. Disse haugene drives opp av at isen nede i myra ikke smelter om sommeren, og palsene har derfor kjerner av is. Palsryggene kan bli så høye som 6 8 meter, men er som oftest mellom 1 og 5 meter. Inn i mellom palsmyrpartiene finnes ofte ulike andre typer myr, fra strengmyr til ulike typer tuemyr. Næringsforholdene i myrene varierer ofte fra fattige, via mellomrike til rike, noe som også preger både vegetasjonen og dyreriket. Noen av de mest særpregede plantene som forekommer i disse myrområdene i Indre Finnmark, er myrsildre og lappstarr. Mange sjeldne arter våtmarksfugler hekker her Våre våtmarker er kjent som den viktigste naturtypen for de fleste hekkende vadefuglartene i Norge. Det er derfor ikke overraskende at det finnes et stort artsmangfold av våtmarksfugl i de omfattende våtmarkene vi finner i indre Finnmark. Her lever arter som sangsvane, sædgås, storlom, smålom samt en rekke arter ender. Her finnes også spredte par av den sjeldne trana og myrhauk. Hele 17 arter vadefugl er påvist hekkende i Kautokeino alene, og flere av disse har i Norge sitt viktigste hekkeområde i denne delen av 12 Øverst: Palsmyr med sine typiske palsrygger og smeltepøler nord for Goahteluoppal, Kautokeino. Nederst: Våtmarker med en mosaikk av åpent vann og våte partier palsmyr eller grasmyr er et viktig hekkeområde for mange arter vadefugl. Fotos: Karl-Birger Strann.
Finnmark. I de våteste partiene av myrsystemene hekker flere sjeldne arter vadefugl. En av de mest sjeldne er fjellmyrløperen. Dette er en av våre sjeldneste hekkefugler og som svært få nordmenn har hatt anledning til å observere på hekkeplassen. I disse store og våte myrområdene hekker den sammen med andre arter vadefugl som kvartbekkasin, brushane, sotsnipe, myrsnipe og svømmesnipe. Mange av de artene som hekker i denne landskapstypen er så sjeldne at de er oppført på den norske Rødlista. Denne lista omfatter kun arter som er så sjeldne eller truet at de krever spesielle hensyn i arealforvaltningen i Norge. Fjellmyrløper Fjellmyrløperen er en av våre sjeldneste vadefugler. Den finnes kun i to atskilte områder i verden. Ett område ligger helt øst i Sibir i Russland og består av tre mindre regioner der den er påvist. Det andre området og artens viktigste, ligger nord i Skandinavia med en hekkebestand helt nord i Finland, Sverige og Norge samt noen få par på Kolahalvøya. Det aller meste av den norske hekkebestanden på rundt 1 500 par fjellmyrløpere hekker i de fem østligste Finnmarkskommunene. Utenfor dette området hekker den i Norge med kun noen fåtalls par på noen fjellmyrer i Sør- Norge og i et begrenset område helt nord i Troms. Reiret legges på ei tue ute i den våtere delen av myrkomplekset og er svært vanskelig å oppdage. Våre studier av arten viser at den er veldig stedtro. Den kommer nesten alltid tilbake til samme reirplass år etter år. Ofte bruker den akkurat samme reirgropa flere år på rad. Den sjeldne fjellmyrløperen hekker i de våteste partiene av palsmyr og starrmyr i Indre Finnmark. Her holder den seg vanligvis godt skjult inne i tett starrvegetasjon. Fotos: Karl-Birger Strann. Kvartbekkasinen ruger hardt og er lite villig til å forlate eggene. Den har en glimrende kamuflasje noe som gjør at den er svært vanskelig å oppdage på reiret. Legg merke til de gule stripene på hode og rygg som har nøyaktig samme farge som det tørre gammelgresset som reiret er gjemt inne i. 13
Fjellmyrløperen finner nesten all sin næring i myra nært reirplassen. Den bruker sitt spesielt utformete nebb til å søke etter insekter og andre småkryp nede i den våte myra eller i mudderflatene i grunne dammer i myrlandskapet. Våre fjellmyrløpere trekker om høsten via Krimhalvøya og ned til kystene av den Arabiske halvøy for å overvintre langs kystene her. Kvartbekkasin En annen karakteristisk art i de våteste myrområdene er kvartbekkasinen. Den er ikke så sjelden som fjellmyrløperen, men har en klar nordlig utbredelse som strekker seg fra Nord-Skandinavia og østover helt øst i Sibir. Vinterområdene ligger i de sørlige delene av Europa. Noen trekker så langt sør som til Nordvest-Afrika. Denne vår minste bekkasin holder seg godt skjult i vegetasjonen ute på myra og ses nesten aldri med unntak av når den utfører fluktspillet sitt over hekkeplassen. Lyden er rytmisk og klaprende og kan ofte minne litt om lyden fra en galopperende hest. Reiret legges som hos fjellmyrløperen på ei lita tue ute i de våte delene av myra. Den rugende fuglen trykker svært hardt når den ruger og flyr sjelden av selv om en nesten tråkker på reirkanten. Om den så velger å forlate reiret, sniker den seg forsiktig av reiret og forsvinner lydløst ut i den tette starrvegetasjonen. Som fjellmyrløperen finner også denne arten det meste av maten i myra, men i motsetning til fjellmyrløperen så holder kvartbekkasinen seg nesten alltid skjult inne i tett starr når den beiter. Svømmesnipe Denne vadefuglen er blant våre minste vadefugler og har en videre utbredelse ettersom den hekker i nordområdene både i Amerika, Europa og Asia. Den er i hekketida knyttet til våtmarker med dammer og innsjøer omgitt av fuktig grasmyr. I motsetning til fjellmyrløperen og kvartbekkasinen så finner den mye av sin næring ute på vannflaten. Her plukker den insekter som svømmer omkring eller som kryper på vannvegetasjonen i vannkanten. Den kan også bruke en spesiell metode for å få tak i smådyr som befinner seg under overflaten. Ved å spinne rundt sin egen akse i et høyt tempo, og der den padler ivrig med sine lange føtter, setter den opp en strøm i vannet som bringer smådyrene til overflaten der den så plukker dem opp. Den kan også beite nært inntil andre større fugler på vannet. Ofte kan en derfor se svømme-sniper som beiter nært inntil beitende andefugl som toppand eller sangsvane. I slike tilfeller utnytter den de vannstrømmene som de beitende endene skaper når de leter etter mat under overflata, og som da bringer andre smådyr opp til overflata. 14 Reiret legges som oftest godt skjult i vegetasjonen nær vannkanten. Av og til legges reiret lengre vekk fra vannet, Den lille svømmesnipa legger ofte reiret sitt i myrvegetasjonen helt ute mot åpent vann. Denne fuglen har valgt en uvanlig åpen reirplass. Normalt ligger reiret godt gjemt inne blant gammelt og dødt gress.
noen ganger så langt unna som 50 100 m. Hos svømmesnipa er det hannen som ruger ut eggene og som står for ungepasset. Dette er også kjent fra flere av våre andre vadefugler. Når hunnen har lagt eggene hos den første hannen drar den ofte og finner en annen hann og legger ytterligere et kull egg. Deretter drar den til gode beiteområder der de oppholder seg inn til høsttrekket tar til. Imidlertid skiller denne lille vadefuglen seg også helt fra alle de andre vadefuglene i Norge ettersom den i vinterhalvåret trekker ut i storhavet utenfor den Arabiske halvøy for å overvintre. Her lever den som en ekte sjøfugl og beiter på smådyr som den finner i havoverflata, mest små krepsdyr og andre planktoniske arter. At den er sjøfugl, kan en observere på våren og om høsten også utenfor de norske kystene. Ofte kan en påtreffe småflokker mange nautiske mil fra land der de ligger og dupper som små korker på havoverflata. myr og tundra fra nordlige Skandinavia og østover til Beringstredet samt i deler av det nordlige Alaska. I Norge hekker den i de indre våtmarkene fra Indre Troms og østover i Finnmark til Pasvik. I Varanger hekker den på egnede myrer også helt ut til kysten nær Kongsfjord. Selve reirplassen legges helst i deler av myra med mer tuer med vegetasjon som krekling, finnmarkspors og dvergbjørk. Kommer en for nært reir eller unger, går foreldrene i gang med en svært høy og intens varsling som ikke stopper før den som forstyrrer er kommet langt bort fra reirområdet. Arten er i slekt med våre mer kjente stor- og småspover, men skiller seg fra disse to gjennom å ha en kraftig rød fjærdrakt og et langt, svakt oppoverbøyd nebb. Lappspoven finner det meste av maten sin nede i myra, og føden består for det meste av ulike arter mark og andre småkryp som den finner i områdene nær reirplassen. Lappspovene er trekkfugler som drar ned til vestkysten av Europa fra Vadehavet og ned til Spania for å overvintre. Noen drar helt ned til kysten av nordvestlige Afrika, blant annet Mauretania og Senegal. Fugl som hekker i Sibir og Alaska trekker helt ned til New Zealand, og noen foretar denne strekningen uten å stoppe underveis. Satelittmerkinger har vist av en fugl trakk 11 680 km i ett strekk mellom Alaska og New Zealand! Dette er den lengste trekketappen som er kjent foretatt av noen fugl. Enkelte år med sein snøsmelting hopper mange av våre lappspover over hekkesesongen. I slik somre ses store flokker Lappspove Lappspoven er en av de særpregete artene vadefugl og ikke minst den absolutt mest høylydte. Den er lett gjenkjennelig med sin sterkt kobberrøde fjærdrakt, sine lange bein og det lange, lett oppoverbøyde nebbet. Den har en utpreget nordlig utbredelse og hekker i Med sin sterke rødfargede fjærdrakt og intense varsling er lappspoven vanskelig å overse om en besøker de store myrområdene i Indre Finnmark. 15
lappspover på de store mudderfjærene i fjordene i Finnmark. Slike flokker er vanligst i Varanger og Porsanger, men treffes av og til helt sør til Spåkenes i Nordreisa. Sotsnipe Sotsnipa er en av våre sjeldneste vadefugler som i all hovedsak hekker i de østligste delene av Finnmark. I tillegg hekker det noen få par i de indre myrområdene av Troms sør til Bardu kommune. Den ligner noe på vår rødstilk, men er litt større og slankere i kroppen. Hekkedrakten er nesten helt sotsvart, og den har et langt, svart nebb med rød basis og lange, svarte føtter. Som sin noe større slektning lappspoven lager den svært mye lyd når den blir forstyrret på hekkeplassen. Reiret legges på ei tørr tue ute i våtere myrpartier. I motsetning til flere av de mindre vadefuglene (fjellmyrløper og kvartbekkasin), som finner all sin mat nær reirplassen, kan sotsnipa trekke lange avstander for å oppsøke beiteområder med gode næringsforhold. Særlig er dette tydelig i rugetida da den av voksenfuglene som ikke ruger kan være borte i flere timer på næringssøk. Når ungene har klekt, tar foreldrene nesten alltid ungene med på lange vandringer og kan i løpet av får dager forflytte seg flere km fra reirlokaliteten. Våre sotsniper er virkelige langtrekkere der de fleste trekker helt ned til Vest- Afrika for å overvintre. Noen få har de siste årene i økende grad begynt å overvintre langs vestkysten av Europa helt nord til Vadehavet. Som for lappspoven kan sotsnipene hoppe over en hekkesesong hvis isgang og snøsmeltingen på hekkeplassene er sein et spesielt år. Barmarkskjøring i myr er en økende trussel for hekkende vadefugl NINA har siden slutten av 1990-tallet studert effekter av skader i terrenget etter barmarkskjøring. Vi har hatt størst fokus på kjørespor etter ATV (firehulseller sekshjuls motorsykkel), og studiene har foregått både i militære skyte- og øvingsfelt (Halkavarre i Porsanger, Mauken og Blåtind i Målselv/Balsfjord) samt på flere lokaliteter i Kautokeino kommune. Spesielt har en sett på skader på myr og våtmarker. Mange steder oppstår det regulære dreneringsgrøfter i sporene. Dette skjer fordi vannet raskt tar til å renne langs disse sporene, og dreneringseffekten vil ofte øke betydelig, spesielt i myr med svak helningsvinkel. Andre steder vil spor på tvers av naturlig vannsig demme opp for det naturlige vannsiget og føre til uttørring i områdene nedenfor kjøresporene. 16 I en studie som har gått over mange år, har vi vist at der det har blitt kjørt i myra, har dette hatt til dels store negative effekter på flere arter hekkende vadefugl. Spesielt har fjellmyrløperen vist stor negativ respons på slike skader etter barmarkskjøring. I gjennomsnitt har nedgangen i hekkebestanden vært på rundt 50 % i de berørte myrarealene. I de mest ekstreme tilfellene har arten Sotsnipa er en av våre vakreste vadefugler med sin sorte fjærdrakt og elegante kroppsbygning.
Typisk eksempel på kjørespor i myr. Legg merke til vannansamlingen i sporene. Kautokeino juni 2008. forsvunnet helt fra enkelte myrer der det har blitt kjørt. Noen av disse myrene ligger like ved Stuorrajavri i Kautokeino. I våre kontrollområder der det ikke har skjedd noen barmarkskjøring med påfølgende skader i myra, har vi ikke sett slike endringer i hekkebestanden. Også kvartbekkasinen har vist en klar negativ utvikling i de myrene som har blitt skadet av kjørespor. Tilbakegangen her ligger på rundt 20 %, og heller ikke her ble det registrert tilbakegang i kontrollområdene uten kjørespor. Vi antar at det er selve dreneringseffekten, det vil si at myra blir tørrere, som er årsaken til at fjellmyrløper og kvartbekkasin viser en så raskt og negativ respons på kjøresporene. Begge disse to artene finner all sin mat i disse vannrike myrene og legger reiret på ei lita og tørr tue midt ute i de våteste partiene. Det er sannsynlig at en begynnende uttørring vil ha betydning for forekomsten av de smådyrene som lever i myra. Dette vil så gi vadefuglene dårligere næringsforhold i det opprinnelige territoriet, og de har ikke lenger nok mat for å gjennomføre en hel hekkesesong. I tillegg vil selve reirplassen bli lettere tilgjengelig for rovdyr som rødrev og røyskatt fordi myra er lettere å komme ut på for å lete opp egg og unger til vadefuglene. Kombinasjonen av redusert næringstilgang og lettere tilgang for rovdyr er antakelig de viktigste forklaringene til de klare negative responsene vi har påvist i myr der det har blitt kjørt med ATV. Her ligger en stor utfordring for forvaltningen på alle nivå. Forfatteren: Karl-Birger Strann, seniorforsker ved Norsk institutt for naturforskning (NINA), avdeling for arktisk økologi, Tromsø. Cand. real i økologi i 1985. Arbeider med økologiske problemstillinger knyttet til våtmarker og våtmarksfugl, til skogøkologi samt kartlegging av biologisk mangfold. E-post: Karl-Birger.Strann@nina.no Foto: Ian Francis. Den skotske ornitologen Phil Whitfield er omsvermet av mygg og andre insekter. Noen ganger kan de gjøre feltarbeidet i de indre delene av Finnmark noe mer utfordrende enn vanlig. 17