om forandring gjennom terapi

Den nye tilbakereisen - om forandring gjennom terapi Bokanmeldelse av Hanne Haavind Den kunne ikke hett noe annet enn nettopp Den nye tilbakereisen. Selv om bokas tittel i grunnen er litt mis visende. For over 20 år siden skrev psykoterapeuten Eva Dalsgaard Axelsen og klienten Sissel Bakke sammen en bok om begges erfaringer fra et behandlingsforløp som strakk seg over to og et halvt år. Boka fra den gang formidlet deres felles reise i ord og følelser tilbake til noen viktige hendelser i Sissels barndom. Det var hendelser som Sissel knapt nok våget å oppleve i ettertid, og som hun ikke hadde integrert som erfaringer i sitt voksne liv. Det var hennes strev med «å holde seg unna» disse opplevelsene som preget henne, og som gjorde at hun var mer opptatt av å oppfylle andres krav og forventninger enn å lytte til og ta hensyn til seg selv. Det ble mulig å gjennomføre denne til dels smertefulle tilbakereisen sammen med en støttende og kyndig terapeut. Det hjalp, og Sissel ble mer forståelig for seg selv. Det er den gamle tilbakereisen. Den nye tilbakereisen består både av den tidligere boka og av en ny del om hvordan det gikk når Eva og Sissel møter hverandre igjen 20 år etter. Strengt tatt er det ikke noen ny tilbakereise de to foretar nå. Det leseren får vite er snarere hvordan det er gått med Sissel, og om det som ble oppnådd gjennom behandlingen frem deles har betydning i hennes liv. Hun lærte en form for selvaksept, og hun ble bedre til å beskytte seg mot pågang og invadering fra andre. Det er kapasiteter hun har fortsatt å bruke. Den nye delen av boka handler altså om langtidsvirkninger av psykologisk behandling. «Takk bare bra!» setter Sissel som overskrift på sitt kapittel om hvordan hun har det nå. Et slikt konvensjonelt svar kunne hun sikkert ha gitt for 20 år siden også, om noen hadde etterspurt hvordan det sto til med henne. Det er innholdet i kapitlet som teller. Hva er det som gjør en forskjell? Sissel Bakke kom i behandling fordi det etter hvert ble en helt uutholdelig diskrepans mellom den raske og overflatiske, og derfor ganske utvendige påstanden om at alt var bra, til en vedvarende uro og smerte som MATERIALISTEN 4-12 1

kom fra hennes indre, og som hun ikke orket å ta tak i. Den tidligere utgaven forteller i inngående detalj om den prosessen som førte til at hun klarte å gå tilbake, og derfra ble i stand til å støtte og sympatisere med seg selv som barn og ungdom. Siden denne delen har to forfattere, får leseren et enestående innblikk i hva hver av de to opplever i hverandres nærvær, og hva de betyr for hverandre. Klienten vet på noen måter hva slags hendelser hun leter etter, men merker også et sterkt ubehag knyttet til et hvert forsøk på å knytte dem sammen til en personlig historie. Mens terapeuten vet hva som skal til for å skape en levelig livssammenheng, er hun samtidig ukjent med og åpen for det spesifikke innholdet som er viktig og vanskelig i klientens liv. Den nye delen gir ett av flere mulige svar på spørsmålet om terapeutiske endringer er holdbare, og om utviklingen vil fortsette etter at de to har sluttet med jevnlige møter. Noen teoretikere som systematiserer erfaringer fra behandlingsforløp til mer generell kunnskap, heller til den oppfatning at behandling bidrar til en form for «fjerning» av symptomer. Klienten slutter å være plaget av handlinger de ikke vil utføre, eller de slipper unna følelser som de ikke har kontroll over og som vekker ubehag. Etter et slikt syn slutter behandlingen når det opprinnelige målet er nådd, og lettelsen over dette er tydelig. I neste omgang har personer som har gått i behandling ingen særlig beskyttelse i forhold til nye vansker og påkjenninger. De kan søke behandling igjen om de står fast i lidelse, og det eneste fortrinnet de har sammenliknet med forrige gang de var i behandling, er at de nå har en større tro på at plag ene kan fjernes eller reduseres gjennom psykoterapi. Andre teoretikere fremholder at behandling helst skal føre til en mer omfattende personlig re orientering. Tanken er at erfaringene fra å se seg selv på andre måter sammen med en annen engasjert og støttende person i terapirommet, også virker inn på hvordan de ser seg selv i sin øvrige livssammenheng. Dersom den tidligere klienten blir i stand til å plassere sine egne muligheter og begrensninger i livet inn i en personlig historie som er fremoverrettet, vil den nye historien også kunne beskytte mot ytterligere påkjenninger. Sissel gir et tydelig svar i retning av at hun er forandret, men også mer sin egen. Hun er ikke kvitt all smerte, men frykten er redusert, og hun tåler den bedre. Boka fremstiller et enkelt kasus, men den er likevel egnet til å belyse generelle spørsmål om hvordan psykoterapi virker. I dette behandlingsforløpet fastholder terapeuten at poenget ikke først og fremst er å bli kvitt symptomene, men at det er viktig å utforske symptomenes subjektive betydninger. Det vil si hva slags er faringer de viser til, og hvordan de følelsene som følger med kan stå for noe uløst i personenes liv. Symptomene blir redefinert fra å være 2 MATERIALISTEN 4-12

uvedkommende plager, til å være allierte og veivisere i en endring s prosess. Terapi blir en pådriver for personlig utvikling. Kommunikasjonen med tera peuten er et nybrottsarbeid for at klienten skal kunne bedre den mer interne kommunikasjonen med seg selv. Fortiden, eller det som opprettholdt plagene, er ikke fjernet, men det er omformet og har fått en annen betydning i personens liv. Når klientene opplever større selvaksept og trygghet, gir det også en slags tilbakevirkende effekt. Behandlingen oppleves som mer gyldig ettersom tiden går. I møte med Sissel 20 år etterpå, får leseren en viss tiltro til at slik gjennomgripende endring er mulig. Hun har ikke bare løst et problem, men hun har endret sin måte å gå frem på i livet. Når de to, terapeut og behandler, sammen ser tilbake på terapiforløpet, bidrar det nåtidige møtet til å konsolidere det arbeidet de gjorde. Under selve behandlingen viste Eva stor tålmodighet, og en stødig fremoverrettet holdning. Når klienten Sissel ble redd, fortvilet og motløs, kunne terapeuten fortsette sin utforskning av Sissels erfaringer. Når Eva gav omtenksomme tilbakemeldinger på det hun hørte Sissel fortelle, kunne de sammen opprettholde en form for bevegelse også når Sissel ikke selv opplevde det slik. For terapeuten, som har vært med på slike reiser før, er det viktig å holde fast på det fremoverrettede drivet, selv om hun må overlate til klienten å komme med det spesifikke innholdet som kan forme denne bevegelsen. Klienten registrerer oftest ikke endringen før etter at den er skjedd. Det er gjerne i retrospektiv refleksjon at hun erkjenner at slik personlig endring har funnet sted. Derfor har Sissel nytt å fortelle, men det handler ikke så mye om hvordan det har gått, snarere om hvordan det som var oppleves nå i ettertid. Når Sissel forteller fra i dag, har hun to referansepunkter: livet sitt slik det var da hun brakte det til behandling, og livet sitt slik det fortoner seg i dag i lys av det hun oppnådde under behandlingen. Det medierende mellomleddet er erfaringene fra psykoterapi, og disse er spekket med en stolthet over hva hun selv våget, og en form for takknemlighet overfor den som fulgte henne tett hele tiden. Det de oppnådde underveis ble stadig markert ved hjelp av metaforer. Siden disse metaforene blir utviklet av de to i fellesskap, oppleves de også nå som ganske enestående. I sin generiske form viser de til serier av hendelser med beslektet spesifikt innhold. En metafor står for en hel rekke av erfaringer som de har snakket om i løpet av behandlings tiden. På den måten er den et effektivt middel for å skape et felles fokus for oppmerksomhet når de snakker sammen igjen. De vet når de snakker om det samme, og de kan vise til det på en rask og effektiv måte. I Sissels tilfelle gjelder det for eksempel hennes tilbøyelighet til «å forsvinne over hustakene», eller devisen om at «det går ikke an å svømme uten å lage MATERIALISTEN 4-12 3

ringer i vannet», som etter hvert blir hennes. Det er et åpent spørsmål om det er metaforene som skaper endring, eller om de snarere konsoliderer den endring som alt har funnet sted. Men når de to møtes igjen 20 år etter er noen av metaforene fremdeles virksomme. Det blir tydelig at de på en måte har forseglet de erfaringene som Sissel har gjort sammen med Eva, og de har derfor også kunnet virke som overføringsredskaper for Sissel slik at hun har kunnet bringe erfaringer fra terapirommet videre til tiden utenfor, og til tiden etterpå. Jeg tror det er riktig å si at det ikke er bokas litterære kvaliteter som imponerer, men den psykologiske nær heten til fenomenene. Kommer en tett nok på og har en viss overbærenhet for gjentakelser, blir det mulig å dele Sissels forvirring og smerte, og også hennes mot og utholdenhet fra tiden i terapi. Det er ingen annen vei ut av skamføl elsen enn gjennom den. På den måten er den opprinnelige boka en fortsettelse av hennes villighet til å eksponere seg selv for det smertefulle. Det var viktig at de skrev den sammen, slik at Eva kunne legge til sin oppfattelse av klienten. Terapeuten spenner en utviklingsbue over sin klient. Den nyeste delen har kanskje ikke riktig den samme dramatiske nerve. Det går bra med Sissel, og i en viss forstand er det ikke så mye å legge til. I den opprinnelige boka virket det rimelig at vi ikke fikk vite særlig mye om Sissels nåtidige liv. Etter de 20 år som er gått oppleves denne mangelen på kontekst for «takk, bare bra» som en svakhet. Selvsagt skal fremstillingen av henne være anonymisert. Men likevel, som moden og helbredet, fremstår hun som litt skyggeaktig. Vi får riktignok vite en del om Sissels forhold til moren. Hun har ikke lenger noe behov for å konfrontere moren med sine opplevelser fra oppveksten med overgrep fra faren. Sissel beskytter moren mot den katastrofen hun tror og vi lesere også kjenner at det ville være om moren skulle fått vite hva som skjedde mellom far og datter. Det er et ansvar Sissel med god grunn ikke har kunnet ta på seg. Samtidig lærer vi at Sissels kontakt med og følelser for moren endrer seg til det bedre. Terapeuten sier at enhver må finne ut hva som er riktig for seg. Så langt kan terapeuten bringe Sissel. Deretter abdiserer terapeuten, hun er ikke en som gir råd for fremtiden. «Han var ikke alltid så lett», sier Sissels mor, og en gang sa hun at «han er jo helt gal», og overlot ham til Sissel. Det var en slags hjelp og trøst for mor at hun kunne si: «Han var jo så glad i deg.» Men den endringen som Sissel viser til, fra at hun hadde uut talte konflikter med og vedvarende irritasjon overfor moren, til at hun nå viser storsinn og beundring og kan glede seg over hennes selskap, den er ikke helt lett å følge. Leseren kan kanskje ikke forlange alt av disse to kvinnene heller. Boka inneholder også et kapittel om hvordan Eva arbeider terapeutisk. Her kommer en oppsummering av det 4 MATERIALISTEN 4-12

vi har lært ved å følge begge, men ikke egentlig så mye nytt. Eva er en terapeut med et meget lite bakværelse. Hun bruker ikke diagnostiske kate gorier, hun kommer ikke med autoritative tolkninger eller vurderinger av sine klienter. Dette kjennes godt og tillitvekkende for den som leser. Av denne grunn er boka kanskje først og fremst rettet til personer som lurer på hva som skjer i terapi, og som vil vite mer om hvordan en terapeut kan være til hjelp. Men dersom noen som strever slik Sissel en gang gjorde, og som tenker at dette kan være verdt å prøve siden de liker det de leser er det så sikkert at de vil møte en som Eva? Eva Dalsgaard Axelsen og Sissel Bakke (2012). Den nye tilbakereisen. Om forandring gjennom terapi. Oslo: Pax. 350 sider. Ordinær pris kr. 349,- Hanne Haavind er professor ved Psykologisk institutt, Universitetet i Oslo. MATERIALISTEN 4-12 5