BOKMÅL UNIVERSITETET I BERGEN MASTERSTUDIET I RETTSVITENSKAP JUS112 ARVE- OG FAMILIERETT Skoleeksamen Fredag 17. juni 2016 kl. 09.00 13.00 Oppgaven består av 3 ark inkludert denne forsiden. Oppgaveteksten er fordelt på 5 sider. Sensur faller fredag 22. juli, og blir offentliggjort på StudentWeb. Opplysninger om sensors trefftid og telefonnummer blir kunngjort i Mi Side.
Besvar spørsmålene slik at både prinsipale og subsidiære grunnlag behandles: I 1995 ble Anine og Bengt kjærester. De var begge i midten av 20-årene. Året etter inngikk de ekteskap og flyttet sammen i en selveierleilighet som Bengt like før hadde overtatt på skifte med Ulla, som han skilte seg fra etter et kortvarig ekteskap. Han overtok også ansvaret for boliglånet under skilsmisseoppgjøret. På grunn av en uheldig utvikling på eiendomsmarkedet var leiligheten da sunket i verdi til kr. 1 000 000, som var den samme sum som boliglånet utgjorde. Boligen var den eneste eiendelen av betydning som den helt nyutdannete siviløkonomen hadde med seg inn i ekteskapet. Anine, som led av en sykdom som gjorde at hun ikke var i inntektsgivende arbeid, men mottok uførepensjon, hadde ingen verdier av betydning da ekteskapet ble inngått. Ektefellene flyttet inn i en gammel og ærverdig villa i 2001. Paret hadde ikke betalt ned noe på boliglånet på selveierleiligheten, som imidlertid nå var verdt kr. 2 000 000 på grunn av en eksepsjonell utvikling på markedet. Boliglånet ble nå tilbakebetalt, og overskuddet på kr. 1 000 000 ble brukt som egenandel ved kjøpet av eneboligen. Bengt tok dessuten opp et lån på kr. 3 000 000 i banken som han hadde jobbet i siden han var ferdig utdannet, da han som ansatt fikk bedre lånevilkår der enn de kunne ha fått andre steder. Lånet ble i sin helhet brukt til kjøpesummen for eneboligen, som var kr. 4 000 000. Bengt og Anine inngikk en ektepakt i 2006, da Bengt var med å starte opp rådgivningselskapet Finansinvest AS. Som en av stifterne tegnet han seg for en betydelig aksjepost i selskapet, som etter ektepakten ble hans særeie. Ekteskapet forble barnløst, og ingen av dem hadde særkullsbarn. Mot slutten av 2014 ble det klart at Anines sykdom hadde utviklet seg på en kritisk måte og 2
svekket henne gradvis fysisk. Legene mente at hun hadde maksimalt to år igjen å leve. Bengt ble deprimert da han fikk vite dette, men fant fortsatt glede i sin store lidenskap basehopping, som han hadde drevet med helt siden han var en ungdom. Det var alltid en risiko for tragisk utgang forbundet med hoppingen, og Bengt hadde derfor i 1998 opprettet et testament som gjorde Anine til enearving etter ham. Bengt bestemte seg for å kalle testamentet tilbake, da det ikke lenger var noe poeng at Anine skulle arve så mye dersom han døde først, da hun egentlig ikke ville få glede noen av det selv. Bengt opprettet derfor i 2015 et nytt testament i tråd med lovens krav til form og vitner, jf. arveloven 57 første ledd første setning. Den relevante bestemmelsen hadde følgende ordlyd: «Mitt testament fra 1998 som gjør Anine til enearving etter meg, tilbakekalles». Han syntes ikke det var noen grunn til å fortelle det til Anine, som nå hadde flyttet på en pleieinstitusjon. I februar 2016 omkom Bengt under et basehopp. Anine ble ufattelig trist da hun hørte det, og mistet den siste livsgnisten. Hun døde en måned etter Bengt. Hans aksjepost var da verdt kr. 6 000 000. Også villaen var verdt kr. 6 000 000. Villaens økte verdi kunne føres tilbake til at villaen ble totalrenovert kort tid etter at ektefellene overtok den. Til dette hadde paret tatt opp et nytt lån, som var helt nedbetalt av Bengts inntekter. Det opprinnelige lånet på kr. 3 000 000 var tilbakebetalt samme år som det var tatt opp, ved at Anine, som var enebarn, innfridde det ved å bruke arven hun fikk utbetalt da moren døde. Etter Anines død oppstod det tvist mellom Anines far Stein på den ene siden og Bengts eneste bror Roar, og deres mor Petra. Hun satt i uskifte etter sin mann, som også var far til hennes barn. De var for det første uenige om eierforholdet til eneboligen. Det var på det rene at det ikke forelå noen klare avtaler mellom ektefellene om dette. Roar og Petra hevdet at villaen tilhørte Bengt alene. Det var han som hadde ordnet alt med formalitetene i forbindelse med kjøpet. Således var 3
det tinglyste skjøtet utstedt til ham, og det var han som hadde utstedt pantobligasjon til banken som sikkerhet for lånene, både det opprinnelige og det som ble brukt til totalrenoveringen. Utbedringen hadde dessuten ført til at villaen fremstod som en ganske annen eiendom enn da den ble overtatt. Bengts siste låneopptak og nedbetalingen av det underbygget at villaen var hans alene. Stein mente derimot at villaen måtte tilhøre Anine fullt ut. Innskuddet på kr. 1 000 000 måtte anses å ha tilhørt dem begge, da beløpet kunne føres tilbake til en verdistigning på leiligheten som i sin helhet skjedde i de første fem årene av ekteskapet. Disse midlene måtte derfor anses for å ha tilhørt begge ektefellene med en halvdel hver. Dette var likevel et for ubetydelig bidrag fra Bengts side til at han kunne være sameier, da det måtte være avgjørende at Anine hadde betalt ned lånet på kr. 3 000 000 med arven etter moren. Det kunne ikke ha betydning at det ikke var henne som hadde tatt opp lånet. Eierforholdet kunne heller ikke endres av at Bengt hadde vært ansvarlig for og betjent lånet som ble brukt til å renovere villaen. Dermed var Bengts bidrag for lite til at villaen kunne være i sameie mellom ektefellene. Subsidiært mente Stein at villaen var i sameie mellom ektefellene. Han viste til at det kun var praktiske grunner til at Bengt hadde stått for formalitetene rundt ervervet, som hang sammen med Bengts gunstige arbeidstakerlån. På grunn av at Anines forholdsvis beskjedne inntekter var det forutsatt at Bengt skulle betale lånene, og derfor være eneansvarlig. Da var det også hensiktsmessig at skjøtet ble utstedt til ham alene. Stein viste videre til at Anines pensjonsinntekter stort sett hadde dekket parets felles forbruk, slik at Bengts inntekter kunne brukes til å betale ned lån. Det var også Anine som hadde stått for det omfattende husarbeidet i den store villaen så lenge hun hadde vært frisk nok til det. 4
Spørsmål 1: Tilhørte villaen Bengt, Anine, eller begge? (Om du kommer til at den tilhørte begge, trenger du ikke ta stilling til andelenes størrelser.) Spørsmål 2: Blir svaret på spørsmål 1 annerledes dersom Anine og Bengt ikke var gift, men samboere? Partene var også uenige om hvordan arven etter Bengt skulle fordeles. Roar og Petra viste til at Stein ikke var arving etter sin svigersønn Bengt, og da Anine nå var død, måtte hele arven tilfalle Bengts nærmeste slektninger. Stein var uenig og hevdet prinsipalt at hele formuen etter Bengt ble arvet av Anine som levde da han døde, slik at Stein som Anines eneste arving nå hadde krav på den. Som grunnlag viste han til testamentet som Bengt hadde opprettet til fordel for Anine. Etter Steins mening var det ikke gyldig tilbakekalt, da Anine ikke visste om tilbakekallet. Roar og Petra mente at tilbakekallet var gyldig, og at også tilbakekallet innebar at Anine ikke ville hatt krav på arv da Bengt døde. Til det innvendte Stein at dersom testamentet var gyldig tilbakekalt, ville Anine likevel hatt krav på arv da hun hadde vært gift med Bengt, og ekteskapet bestod da han døde. Roar og Petra mente at dersom Anine hadde hatt krav på arv, kunne det maksimalt være snakk om minstearven, og at den tilsvarte fire ganger Folketrygdens grunnbeløp. Stein mente de tok feil på dette punktet også. Petra og Roar var uenige seg i mellom om de begge hadde krav på arv, dersom ikke Stein hadde krav på hele arven. Roar mente at de skulle dele likt den delen som tilfalt dem. Petra mente derimot at det er foreldrene som har krav på arv når et barn dør, slik at arven etter Bengt måtte gå inn i uskifteboet som hun satt med, på samme måte som alt en ektefelle som sitter i uskifte erverver. Spørsmål 3: Hvem har krav på arv i boet etter Bengt, og hvor mye? (Det skal ikke være nødvendig å regne ut størrelsen på boet etter Bengt. Oppgi svaret 5
i andeler (brøker), men dersom minstearven får anvendelse, oppgis størrelsen på denne arven i kroner. Legg i så fall til grunn at Folketrygdens grunnbeløp utgjør kr. 100 000.) Spørsmål 4: Blir svaret på spørsmål 3 annerledes dersom Anine og Bengt ikke var gift, men samboere? Stein hevdet videre at han hadde krav på vederlag etter ekteskapsloven 73. Han viste til at Bengt ikke ville ha klart å skyte inn nødvendig egen kapital til å være med å starte aksjeselskapet om ikke Anine hadde betalt alle utgifter til deres felles forbruk. Det var også klart at Bengt ikke ville ha opparbeidet seg en slik posisjon i bransjen som gjorde at de andre ville ha ham med, om ikke han hadde kunnet stå på både tidlig og sent for å utvikle sin kompetanse. Det ville ikke vært mulig om ikke Anine hadde tatt fullt ansvar for hus og hjem. Roar og Petra mente at ekteskapsloven 73 ikke kunne gi Stein rett til å kreve vederlag, da det bare var Anine personlig som kunne hatt det. Subsidiært kunne Steins krav ikke gis medhold, da verdiøkningen måtte tilskrives selskapets gode omdømme i markedet på grunn av det selskapet hadde oppnådd så langt. Det skyldtes samspillet mellom selskapets høyt kompetente eiere og medarbeidere og deres ekstraordinære innsats. Mot denne bakgrunn kunne det ikke spille en rolle at Anine indirekte hadde bidratt til at Bengt kom i posisjon til å delta i selskapet og dets eventyrlige fremgang. Spørsmål 5: Har Stein krav på vederlag? (Om du kommer til at Stein har krav på vederlag, trenger du ikke ta stilling til vederlagets størrelse.) Bergen, 26. september 2016 Thomas Eeg kursansvarlig 6