Jan Tore Noreng ROBOFOBIA 1 Dødens skole
1. Spor Fra Fortida Hvor gammel tror du denne skolen er, Tommy? Rikard og Tommy tok på seg yttertøyet utenfor klasserommet. Tommy trakk på skuldrene av spørsmålet. Hvordan det? Han bøyde seg for å knytte lissene på de store, klumpete vinterskoene. Rikard trakk opp glidelåsen i boblejakken. Han var allerede ferdig og måtte som vanlig vente på Tommy. Alt Tommy gjorde, tok litt lengre tid. Nå strevde han med skolissene. Rikard hjalp til ved å holde Tommys skjerf unna vei. De hadde nettopp hatt Gran i engelsk og var på vei ut i «den friske, klare vinterluften», som Gran pleide å si. De sto vanligvis og så på klassekameratene som spilte fotball. Hvert eneste friminutt var det en ny kamp. Hele høsten og våren, og til og med på vinteren. Rikard spilte nesten aldri, for han var ganske dårlig. Det var bare Tommy som var dårligere. De to vennene var sannsynligvis de elleveåringene på Sopphaugen skole som var dårligst i fotball. Men det gjorde ikke så mye, for det var sjelden noen spurte dem om å være med. Bare nå og da, når de manglet en spiller på det ene laget, eller ingen ville stå i mål. Det hendte at Tommy ble med en liten stund, men sjelden Rikard. Rikard hadde andre talenter. Han var god til å tegne og til å finne på historier. Og så tenkte han ganske mye, om det kan kalles et talent. Sånn som nå. Hundre år, kanskje? spekulerte han. Tommy hadde endelig fått til noe som lignet en knute og reiste seg opp.
Skolissene løsnet nesten med en gang de begynte å gå mot hoveddøra. Tommy merket ingenting, eller brydde seg rett og slett ikke. De var alene i korridoren. Alle andre var allerede ute. Ved døra hang fotografier fra gamle dager. Rikard stoppet opp ved det aller første bildet, det eldste. Han blåste panneluggen bort fra øynene og bøyde seg fram for å lese teksten. 1953, sa han. Det står her at bildet er tatt i 1953. Kanskje det var den første klassen, sa Tommy og stilte seg opp ved siden av Rikard. Begge guttene gransket ansiktene på bildet. Når ble fotoapparatet oppfunnet? spurte Tommy. Vet ikke helt. Hvordan det? Kanskje skolen er enda eldre enn 1953? Kanskje de ikke hadde fotoapparater før da? Rikard måtte tenke seg om. Han var ganske sikker på at han hadde sett eldre fotografier enn det på veggen. Hm sa han. I alle fall har denne skolen ganske mange SFF. Hæ? SFF. Spor Fra Fortida. Det var tydelig at Tommy var helt på bærtur. Han hadde åpenbart aldri hørt om SFF. Ikke så rart, for det var noe Rikard hadde funnet på selv. Ser du den? spurte Rikard og pekte opp mot taket over hoveddøra. Tommy kikket opp. Det hang en lyserød tyggegummiklyse der oppe. Har du lagt merke til den før? spurte Rikard. Tror det. Jo, absolutt.
Første gang jeg så den, var da jeg begynte i første klasse. Tommy nikket ivrig. De mørke krøllene hoppet rundt på hodet hans. Det kunne stemme. Ingen har fjernet den siden da, fortsatte Rikard. Jeg tror den har vært der kjempelenge. Den er sikkert steinhard nå, sa Tommy, uten å ta øynene fra den lyserøde klumpen der oppe. Det er det jeg mener med Spor Fra Fortida. Jeg mener: Lurer ikke du også på hvordan den havnet der? Kanskje det var en veldig høy elev? Tommy var selv høy til å være bare elleve år. Høyest i klassen. Det var heller ikke mange av elevene på ungdomsskolen som kunne måle seg med ham i høyde. Hadde Tommy giddet, kunne han sikkert vært en superstjerne i basketball. Rikard var mer gjennomsnittlig, og var nødt til å kikke opp for å se kompisen i øynene. Han prøvde å forestille seg en elev som var så lang at han eller hun kunne plassere en tyggegummi i taket over døra. Det var temmelig usannsynlig. Han eller hun ville ha vært mye høyere enn de høyeste voksne Rikard hadde sett. Kanskje, sa Rikard. Eller så var det noen som brukte stylter. Jeg tror de gikk ganske mye på stylter før. Og på den ene dodøra på guttedoen, på innsiden, er det tegnet et hjerte. Det står KARI i hjertet, sa Tommy. Det har jeg lurt litt på. Ja, ikke sant? For det er jo ingen på skolen som heter Kari. Men det var det sikkert før. Altså: Spor Fra Fortida. SFF.
Jeg skjønner. I permen på matteboka mi står det: «Ikke se på side 194», og når man blar til side 194, så står det: «Jeg sa jo at du ikke skulle se på denne siden». Jeg tror det er skrevet med sånn blekkpenn som de brukte i gamle dager. Nettopp! SFF. Tommy pekte på et ansikt på et av de andre fotografiene: Er ikke det faren din? Rikard nikket. Fotografiet hadde nesten ikke farge igjen, men når man kikket nøye etter, kunne man se at gutten på bildet lignet litt på ham. Rikard sammenlignet sitt eget speilbilde i glasset på fotografiet, med bildet av faren sammen med klassen sin. Faren hadde kortklipt hår, mens Rikard ikke hadde klipt seg på en stund. Faren hadde også andre klær på seg: en rar, gul jakke som så altfor trang ut, og blå dongeribukser med sleng. Tommy måtte le: De kledde seg egentlig ganske rart før i tida. Du må høre om faren din har den der knallgule jakken ennå. Kanskje du kan få låne den? Særlig. Har du sett hvem faren min hadde til lærer? Tommy måtte bøye seg for å granske fotografiet. Han fant læreren ute på høyre kant. Det var Gran. Han har jo ikke forandret seg i det hele tatt! utbrøt han overrasket. Akkurat da skrapte stemmen til Gran gjennom korridorene: Kom dere ut, latsabber! Det er frrriminutt. Kø! Kø! Kø! Det var nesten som om Gran hadde hørt at de sto der
og snakket om ham. Eller som om navnet hans var et magisk ord som fikk ham til å dukke opp bare du sa det høyt. Han kom mot dem i den samme grå lagerfrakken som han hadde på bildet. I alle fall var den helt lik. Samme bistre ansiktsuttrykket, som om han gikk og smattet på verdens sureste drops. Samme buskete øyenbryn. Snakk om mega-sff, tenkte Rikard. Gran måtte jo være minst nitti! Jeg sa UT! Kø! Kø! Kø! Gran hadde en merkelig hoste som alltid skranglet rundt dypt nede i brystkassen hans. Det kunne av og til høres ut som om han hadde svelget en gammel brødrister full av smuler. Rikard og Tommy hadde av og til snakket om at Gran kanskje hadde en forferdelig sykdom. I så fall burde han komme seg til legen og bli undersøkt. Det kunne jo være smittsomt. Rikard og Tommy skyndte seg ut i skolegården.
2. Skjebnen lurer overalt På grusbanen hadde de andre allerede delt lag. Fotballkampen var i gang. Selv om det var kaldt i lufta, så hadde det ikke frosset ordentlig til. Om noen uker ville det nok være is og snø på banen, men vanligvis var det ingen som brydde seg om det. Forteller faren din noe om Gran? spurte Tommy. Hvordan han var, liksom? Rikard ristet på hodet: Han vil liksom ikke snakke om det. Han bare mumler noe og ser ut i lufta. Så begynner han å snakke om noe annet. Tommy flirte. Han hadde vært ofte nok på besøk hos Rikard og familien hans til å vite at Leif, faren til Rikard, kunne være litt drømmende. Han sier at han husker frøken Gruber også, sa Rikard. Ja, hun er også gammel. Men han vil ikke snakke om henne, heller. Jeg tror ikke han likte henne så godt. Det skjønner jeg, mumlet Tommy og sparket i en jordklump. Frøken Gruber var kontaktlæreren deres. Hun gikk alltid rundt i det samme skjørtet, et med blå blomster på. De hadde ofte diskutert om hun hadde klesskapet fullt av sånne skjørt, eller om hun rett og slett brukte det samme hele tida. Hun ville ha vært streng, men rettferdig, bortsett fra at hun ikke var så veldig rettferdig. Hun hadde sine yndlingselever, de som ikke sa henne imot. De som gjorde leksene sine og rakte opp hånden når hun
spurte om noe. En gang jeg skulle hjem fra skolen, begynte Tommy. Jeg hadde somlet litt Som vanlig. Da jeg gikk forbi vinduet til klasserommet, satt hun fremdeles ved kateteret. Synes du det er så rart? Kanskje hun rettet prøver eller noe? Nei, hun gjorde ikke det. Hun satt med hendene i fanget og så rett fram. Kanskje hun dagdrømte, lo Rikard. Det var en rar tanke at frøken Gruber skulle sitte og dagdrømme. Hva skulle vel hun dagdrømme om? Det måtte være et liv uten elever, for dem hatet hun åpenbart som pesten. Det rare var at hun ikke blunket, fortsatte Tommy. Hun stirret liksom ut over klasserommet og blunket ikke. Tja, det var jo merkelig, innrømte Rikard. Men vi har jo noen merkelige lærere her på skolen. Gjett om! Rikard og Tommy satte kursen mot huskestativet ved fotballbanen. De satte seg i hver sin huske og begynte å svinge svakt fram og tilbake mens de kikket på elevene som løp etter ballen. Rolfsen i ungdomsskolen, sa Rikard. De sier at øynene hans gløder når han blir sint. Wow! utbrøt Tommy. Tror du noe på det? Nei, egentlig ikke Rikard dro på det. Det høres jo litt fjernt ut. Men han blir sikkert veldig sint. Husker du Kjeften? spurte Tommy.
Rikard måtte tenke seg om. Jo, han husket Kjeften. Hun hadde vært på skolen da de gikk i første klasse. Egentlig het hun noe annet, noe helt vanlig, men alle kalte henne Kjeften. Til og med de aller minste ungene. Minnet var svakt, som om første klasse var for hundre år siden. Ja, jeg husker henne, sa han. Hun hadde fått kjeven ut av ledd eller noe sånt, og gikk alltid rundt og gapte. Jeg var litt redd henne, innrømte Tommy. Men jeg tror at hun egentlig var ganske snill. Det var bare det der med munnen hennes som skremte meg litt. De sa at hun hadde problemer med nervene. Hva er egentlig de der nervene, Rikard? Det er noen sånne tråder som går gjennom hele kroppen, svarte Rikard. Under huden, liksom. Jeg hørte at Kjeften falt i en trapp og slo seg ganske kraftig i hodet. At det var derfor hun sluttet på skolen. Eller kanskje hun så opp mot himmelen mens det regnet, og druknet fordi hun ikke kunne lukke munnen! flirte Tommy. Tommy og Rikard lo godt av tanken, selv om den var ganske fæl. Så satt de stille en stund og husket litt mens kampen på fotballbanen bølget fra den ene siden til den andre. Pusten deres ble til hvit, nesten usynlig frostrøyk når den kom ut av munnen. Rikard tenkte på Kjeften. Rart at det ikke var noe spor igjen etter henne. Bare minner i hodet på dem som hadde hatt henne i kunst og håndverk for flere år siden. Hun fantes ikke på noen av bildene, heller. Jeg tror Roald Vaktmester er den eneste normale voksne på skolen, sa Rikard etter en stund. Tommy var enig: Ja, han er ganske grei.