KMVA 8716 Klager AS Ingress: KMVA 8716. Klagenemndas avgjørelse 26. oktober 2015 Klager AS, org.nr. xxx xxx xxx Klagedato: 11. mai 2015 Klagenemnda stadfestet innstillingen. Saken gjelder: Etterberegning av inngående merverdiavgift på 5. termin 2013, da vilkårene for å føre fordringene som tap på krav ikke er oppfylt Påklaget beløp utgjør kr 372 349 Stikkord: Tap på krav Bransje: Import og salg av varer Mval.: 4-7, jf. merverdiavgiftsforskriften 4-7-1 18-1, første ledd bokstav b Skatteetaten.no: Fradrag Tap på krav
Innstillingsdato: 25. september 2015 KLAGENEMNDA FOR MERVERDIAVGIFT Avgjørelse i møte 26. oktober 2015 i sak KMVA 8716 Klager AS Skatt x har avgitt slik I n n s t i l l i n g: Klager AS, org.nr. xxx xxx xxx ble stiftet 12.11.2001 og er registrert i Enhetsregisteret med næringskode 46.160 Agenturhandel med tekstiler, klær, pelsskinn, skotøy og lærvarer. Klager er registrert i Merverdiavgiftsregisteret og driver avgiftspliktig virksomhet med import og salg av varer. Klager eide to datterselskap som det ble meldt oppbud på i oktober 2013. Begge selskapene var kunder hos Klager samt eid 100 % av Klager. På bakgrunn av en avgrenset kontroll for 2013 fattet skattekontoret vedtak den 23. mars 2015 om tilbakeføring av inngående merverdiavgift med kr 372 349. Skattekontoret mottok klage på ovennevnte vedtak den 11. mai 2015 der vedtaket er påklaget i sin helhet. Klagefristen er overholdt. Saken er ikke innbrakt for domstolene, eller sendt påtalemyndigheten. Skattekontorets innstilling har vært forelagt Klager som har kommentert denne i epost av 16. september 2015. Merknadene er innarbeidet i innstillingen. Kopi av følgende dokumenter er vedlagt innstillingen: Dok.nr. Dokumentnavn Dato 1 Bokettersynsrapport med vedlegg 22.09.2014 2 Varsel om tilbakeføring 04.11.2014 3 Tilsvar til varsel 09.01.2015 4 Vedtak om tilbakeføring 23.03.2015 5 Klage på vedtak 11.05.2015 1
6 Oversendelse av innstilling 28.08.2015 7 Kommentarer til innstilling 16.09.2015 A1 Follo tingrett dom av 7. september 2015 (ProsjektKonsulent AS) 15-036352W1-FOLL Klagen gjelder Klagen gjelder tilbakeføring av inngående merverdiavgift med kr 372 439 på 5. termin 2013, da vilkårene for å føre de aktuelle bilagene som tap på krav ikke anses oppfylt. 1. Sakens faktum Det siteres fra skattekontorets vedtak 23. mars 2015: "Faktum Klager AS driver virksomhet med import og salg av varer. Markedet er Norge, Sverige, Danmark, Finland og Island. Aksjene i selskapet eies av A, som er daglig leder i selskapet, samt sitter i enestyret. Klager AS importerer klær, sko, vesker og tilbehør fra Kina og selger dette til kunder i Skandinavia. Selskapet har etablert Selskap 1, en dansk filial av Klager AS for salg til utenlandske kunder. Klager AS eide butikkene Selskap 2 AS og Selskap 3 AS, som det ble meldt oppbud på i oktober 2013. Både Selskap 2 AS og Selskap 3 AS var kunder hos Klager AS. Varene Klager AS leverte til disse butikkene, er i følge selskapet fakturert til samme pris som til øvrige kunder. Selskap 2 AS Selskap 2 AS var 100 % eid av Klager AS. A var daglig leder og styreformann i selskapet. Det ble åpnet konkurs i selskapet den 2. oktober 2013. 2011: Under punktet "Fortsatt drift" i selskapets årsberetning for 2011 står det følgende: "Styret er oppmerksom på at egenkapitalen i slektskapet er tapt. Og det foretatt tiltak for å gjenvinne egenkapitalen. Egenkapitalen er styrket av morselskapet." Revisor B i Selskap 4 AS skriver følgende i revisjonsberetningen for 2011: "Presisering Selskapets egenkapital er tapt. Det vises i den anledning til omtale i årsberetningen fra styret". 2012: Under punktet "Fortsatt drift" i selskapets årsberetning for 2012 står det følgende: 2
"Styret er oppmerksom på at egenkapitalen i selskapet er tapt og det er iverksatt ulike tiltak for å bedre egenkapitalen. Morselskapet vurderer å styrke egenkapitalen ved å konvertere gjeld. Mor er også selskapets største kreditor." Revisor B i Selskap 4 AS skriver følgende i revisjonsberetningen for 2012: "Grunnlag for konklusjon med forbehold Selskapet er finansiert gjennom banklån o g kortsiktig gjeld, hovedsakelig konsernintern gjeld. Styret har i årsberetningen argumentert med at morselskapet vurderer å konvertere gjeld til egenkapital uten at dette er besluttet. Samlet gjeld overstiger bokført verdi av omløpsmidler med et vesentlig beløp. Denne situasjonen indikerer at det foreligger vesentlig usikkerhet som kan skape tvil av betydningen om selskapets evne til fortsatt drift, og selskapet vil derfor muligens ikke kunne realisere sine eiendeler og møte sine forpliktelser gjennom denne ordinære virksomheten. Regnskapet og årsberetningen gir ikke fullstendige opplysninger om denne situasjonen." Selskap 3 AS Selskap 3 AS var 100 % eid av Klager AS. A var daglig leder og styreformann i selskapet. Det ble åpnet konkurs i selskapet den 3. oktober 2013. 2012: Under punktet "Fortsatt drift" i selskapets årsberetning for 2012 står det følgende: "Selskapets egenkapital er tapt i sin helhet men selskapets eier er største kreditor og eier vil påse at alle kreditorer får oppgjør før sitt eget tilgodehavende gjøres opp." Revisor B i Selskap 4 AS skriver følgende i revisjonsberetningen for 2012: "Presisering Vi viser til opplysninger i selskapets årsberetning vedrørende negativ egenkapital. Det foreligger vesentlig usikkerhet som kan skape tvil av betydning om selskapets evne til fortsatt drift. Dette forholdet har ingen betydning for vår konklusjon om regnskapet." Klager AS Alle utfaktureringer fra morselskapet (Klager AS) til datterselskapene er ført på henholdsvis konto 1385 Mellomregning Selskap 3 AS Faktura og konto 1386 Mellomregning Selskap 2 AS Faktura. Klager AS hadde pr 2. oktober 2013 kr 1 025 630 i utestående fordringer mot Selskap 3 AS, og disse ble i sin helhet tapsført denne datoen, se vedlegg 1 til rapporten. Denne summen stemmer ikke med mottatt fakturaliste over avskrevne fordringer, se rapportens vedlegg 2. Merverdiavgiften på kr 205 126 vedrørende tapsføringen er medtatt på korrigert merverdiavgiftsoppgave for 5. termin 2013. Klager AS hadde pr 30. september 2013 kr 836 118 i utestående fordringer mot Selskap 2 AS, og disse ble i sin helhet tapsført denne datoen, se vedlegg 3 til rapporten. Denne summen stemmer ikke med mottatt fakturaliste over avskrevne fordringer, se rapportens vedlegg 4. Merverdiavgiften på kr 167 223 vedrørende tapsføringen er medtatt på korrigert merverdiavgiftsoppgave for 5. termin 2013. I e-post av 11. mars 2014 skrev A følgende vedrørende tap på krav: "Moder selskapet har ikke sendt fordringene til inkasso" 3
Skattekontoret sendte selskapets følgende e-post den 9. mai 2014: "Viser til spørreskjema som var vedlagt varsel om kontroll punkt nr 3 hvor Skattekontoret ber om dokumentasjon på at fordringene ikke har latt seg inndrive og deres svar av 11. mars 2014 hvor dere skriver at moder selskapet har ikke sendt fordringene til inkasso. Er fordringene forsøkt inndrevet på annen måte, i tilfelle når og hvordan?" I e-post av 12. mai 2014 svarte A følgende: "Datterselskapene Selskap 2 og Selskap 3 ble slått konkurs i oktober 2013. Derfor ikke mulig å inndrive. Disse fordringene gjelder kun varekjøp." Skattekontoret sendte en ny e-post til selskapet den 16. mai 2014: "Skattekontoret forstår det da som at det ikke er forsøkt å inndrive fordringene før datterselskapene gikk konkurs ved f.eks. å sende ut purringer til selskapene?" Skattekontoret fikk følgende svar fra A den 16. mai: "Vi har selvfølgelig ikke sendt krav til oss selv, da undertegnede selv fører regnskapet, har hatt/og har full kontroll på alle transaksjoner. Det har også vært foretatt innbetalinger fra datterselskaper og vi håpet at dette skulle gå bra.men dessverre så forverret det seg og vi hadde ingen annen mulighet enn å gå til skifteretten. Vi tillegge at våre datterselskaper har kjøpt til samme pris/betingelser som eksterne leverandører." 2. Skattekontorets vedtak og begrunnelse Det siteres fra skattekontorets vedtak: "Skattekontorets bemerkninger: Tilbakeføring av avgift Saken gjelder uriktig fradragsført inngående merverdiavgift ved at selskapet har avskrevet fordringer på datterselskapene Selskap 3 AS for årene 2010 2013 og Selskap 2 AS for årene 2011-2013. Selskapet har sendt inn korrigert omsetningsoppgave for 5. termin 2013 med krav om endring av beregningsgrunnlaget for tidligere innberettet merverdiavgift. Bakgrunnen for at de ble innsendt en korrigering er at det ble åpnet konkurs i datterselskapene i oktober 2013. Selskapet anså da at fordringen ikke var mulig å inndrive. Plikten til å innberette merverdiavgift til staten oppstår når omsetning er fakturert, jf. mval. 15-9 første ledd. Det er i utgangspunktet uten betydning om eller når vederlaget for mottatt vare eller tjeneste blir betalt av kunden. Med hjemmel i mval. 4-7 første ledd kan beregningsgrunnlaget være gjenstand for korrigering, dersom en utestående fordring som det tidligere er beregnet utgående merverdiavgift av, på grunn av skyldnerens manglende betalingsevne anses endelig konstatert tapt. 4
Mval. 4-7 forusetter at det er en fordring som er endelig tapt. Spørsmålet i saken er hvorvidt Klager AS sitt krav på Selskap 3 AS og Selskap 2 AS er å anse som fordringer i merverdiavgiftslovens forstand. I henhold til rettspraksis og forvaltningspraksis menes med "fordring" alminnelig kundefordring, altså de krav som stiftes ved den avgiftspliktige omsetning av varer og tjenester. En fordring innebærer også at kreditor må agere overfor debitor på en måte som er normalt ved inndrivelse av en kundefordring. Ensidig forpliktende disposisjoner, som f.eks. tilskudd eller ettergivelse av gjeld, omfattes ikke av mval. 4-7. Hvis kreditor har gått med på at kravet går over fra å være en kundefordring til å bli en lånefordring eller finansieringsbistand/driftstilskudd/virksomhetsunderstøttelse, vil ikke selger lengre ha et krav hvor merverdiavgiften kan tilbakebetales med hjemmel i mval. 4-7. Hvorvidt det forelå en fordring eller ikke, ble vurdert i dom avsagt fra Aust-Agder tingrett av 1. februar 2009 (Nedrebø Eiendom). Saken gjaldt gyldigheten av et vedtak om å nekte fradragsføring for merverdiavgift innbetalt i forbindelse med husleie hvor kravet var tapt. Retten la til grunn at det var et vilkår for fradragsretten at det på avskrivningstidspunktet angikk en ordinær kundefordring. I følge retten var spørsmålet i saken "om det foreligger en ordinær kundefordring som er gjenstand for fradragsretten, eller om det er ytet en kreditt som ikke er gjenstand for fradragsrett". Det ble videre uttalt i en tingrettsdom av 20. oktober 2010 (Autosalongen), at det i vurderingen også er "av betydning om partene har fulgt alminnelige avtale- og betalingsbetingelser innen bransjen. Dersom betingelsene er fraveket fordi debitor ønsker å tilføre debitor kreditt, taler det for at betalingsforpliktelsen er konvertert til et lån eller ettergitt. Dersom lånet senere er misligholdt og ikke lar seg inndrive, vil vilkårene for fradrag allikevel ikke være oppfylt, fordi det ikke er en avgiftsberegnet fordring". Det fremgår av dommen at selskapet ikke har gjort noen inndrivelsesforsøk utover muntlig purringer. Retten la til grunn at selskapet i god tid før konkurs og driftsopphør burde ha forstått at fordringen ikke ville bli oppfylt. Når selskapet likevel holdt seg passive, mente retten det skyldtes at fordringen var ettergitt. Det anføres av selskapet at de ikke er enig i skattekontorets vurdering av at kravet fra Klager AS på Selskap 3 AS og Selskap 2 AS ikke er å anse som fordring i mva-lovens forstand. Selskapet viser til at det i selskapene er klart skilt mellom investering/finansiering i butikkene fra mor og ordinære vareleveranser. Det er etablert to ulike konti i regnskapene til Selskap 2 AS og Selskap 3 AS. Skattekontoret kan ikke se at det har noen betydning at selskapene har to ulike konti for behandling av mellomværende mellom morselskapet og datterselskapene og for investering/finansiering. Skattekontoret legger til grunn at kravene opprinnelig har vært ordinære kundefordringer, men at de må anses konvertert til finansieringsbistand ved at Klager AS ikke har iverksatt noen inndrivelsesforsøk. Manglende innbetaling bærer i dette tilfelle mer preg av å være en lånefordring enn en ordinær kundefordring. Skattekontoret viser til at det i årsberetningen for 2012 for selskapet Selskap 2 AS opplyses om at morselskapet vurderer å styrke egenkapitalen ved å konvertere gjeld. 5
Også i årsberetningen for 2012 for Selskap 3 AS fremgår det at hele egenkapitalen er tapt, men at selskapets eier er største kreditor og vil påse at alle kreditorer får oppgjør før eget tilgodehavende gjøres opp. Videre anfører selskapet at de ikke er enig i skattekontorets vurdering om at manglende inndrivelse i løpet av perioden gjør at fordringen endrer valør og blir å anse som finansiering. Det vises til Høyesterettsdom av 9. februar 2015 hvor retten kom til at det forelå et fradragsberettiget tap på utestående fordring. I dommen ble det fastslått at det er et vilkår for tilbakeføring at de opprinnelige kundefordringene ikke hadde skiftet karakter ved at den ikke var inndrevet, men i stedet tjente som en del av det finansielle grunnlag for debitors virksomhet. Dette vilkåret gjelder uavhengig av om kreditor og debitor har helt eller delvis de samme eiere, men ved den konkrete bedømmelse vil et eiermessig interessefellesskap kunne ha avgjørende betydning. Skattekontoret legger til grunn at det både i retts- og forvaltningspraksis er forutsatt at en avskrivning av fordringen er begrunnet i at fordringen ikke lar seg inndrive. Det gir derimot ikke rett til fradrag hvis avskrivningen skyldes at kreditor har ettergitt fordringen for å styrke debitors egenkapital eller har konvertert fordringen til finansieringsbidrag. Selskapet anfører at de i forhold til størrelsen på startleveransen til Selskap 2 AS antok at det var etablert pant i varelageret, men at denne ikke var gyldig på grunn av en formalfeil. Skattekontoret vil bemerke at Klager AS ikke under noen omstendighet kunne krevd tapsfradrag for fordringen dersom den var sikret med pant, jf. FMVA 4-7 bokstav d. Det forhold at det er forsøkt etablert pant tilsier ikke noe annet enn at fordringen i utgangspunktet var en kundefordring. Det anføres at det ikke er uvanlig at kundene til Klager AS er sene med betaling, eller sliter med betaling. Det vises til at selskapet ofte inngår betalingsavtaler, og at det innenfor brudekjolebransjen er vanlig med gode betalingsbetingelser. Skattekontoret har forståelse for at det i enkelte bransjer vil være naturlig med en lengre betalingsfrist. Det fremgår av vedlagte fakturaer til bokettersynsrapporten at det er gitt betalingsfrist på 2 til 3 måneder. I denne saken dreier det seg ikke om et kortsiktig betalingsmislighold. Klager AS har gitt datterselskapene kreditt over mange år, uten at kravene er blitt forsøkt inndrevet. Skattekontoret har videre lagt til grunn at datterselskapene har hatt betalingsproblemer i mange år, og at det har vært betydelig usikkerhet knyttet til fortsatt drift. Likevel har Klager AS fortsatt å levere varer til datterselskapene. Begrenset inndrivelsespågang og fortsatt levering kan være forretningsmessig begrunnet, men utelukker ikke at kundefordringene etter en forretningsmessig vurdering har endret status til finansieringsbistand eller virksomhetsunderstøttelse. Det forhold at Klager AS fortsetter å selge varer til datterselskapene i håp om å få dekket sine utestående fordringer, tyder på at fordringen hadde større risiko enn ordinære fordringer, og derfor hadde karakter av finansieringsbistand. Selskapet burde ha forstått i god tid før konkursen at fordringen ikke ville bli oppfylt. Selskapet har ikke forsøkt å inndrive fordringene. Skattekontoret legger til grunn at det er sendt ut fortløpende fakturaer, men at etter forfall er det ikke fulgt opp med purring. Det vises til at A har uttalt i e-post til skattekontoret at Klager AS ikke har sendt krav til seg 6
selv, da det er han selv som fører regnskapet, og dermed har hatt og har full kontroll på alle transaksjoner. Det legges i denne saken stor vekt på at partene har et interessefellesskap. Det må legges til grunn at Klager AS ikke ville godtatt så lange og omfattende mislighold, dersom partene ikke hadde hatt et interessefellesskap. Klager AS har tatt en risiko ved å yte kreditt på en måte som en uavhengig kreditor ikke ville ha gjort. Skattekontoret finner at den manglende inndrivelse og avskrivningen hadde som motiv å foreta kapitaltilførsel til Selskap 2 AS og Selskap 3 AS. Det foreligger ikke fradragsrett (korreksjon av merverdiavgift) dersom kreditor ettergir fordringen for å styrke debitors egenkapital eller har konvertert fordringen til finansieringsbistand. Skattekontoret finner at vilkårene om at fordring i 4-7 ikke er oppfylt. På bakgrunn av ovennevnte legger skattekontoret til grunn at Klager AS ikke har rett til å korrigere beregningsgrunnlaget for utgående merverdiavgift, jf. mval. 4-7. Skattekontoret er etter dette kommet til at selskapets korrigerte omsetningsoppgave for 5. termin 2013 må anses for å være uriktig. Beløpet for inngående avgift kan fastsettes ved skjønn når mottatte omsetningsoppgave finnes å være uriktig eller ufullstendig, jf. mval. 18-1 første ledd bokstav b. Klager AS hadde pr. 2. oktober 2013 kr 1 025 630 i utestående fordringer mot Selskap 3 AS, og disse ble i sin helhet tapsført denne datoen (jf. vedlegg 1 til rapporten). Merverdiavgiften på kr 205 126 vedrørende tapsføringen er medtatt på korrigert merverdiavgiftsoppgave for 5. termin 2013. Klager AS hadde pr. 30. september 2013 kr 836 118 i utestående fordringer mot Selskap 2 AS, og disse ble i sin helhet tapsført denne datoen (jf. vedlegg 3 til rapporten). Merverdiavgiften på kr 6723 vedrørende tapsføring er medtatt på korrigert merverdiavgiftsoppgave for 5.termin 2003." 3. Klagers innsigelser Klager fastholder som i tidligere tilsvar til vedtak at selskapet har fradragsrett for inngående merverdiavgift som følge av tap på krav etter mval. 4-7. Det siteres fra klagen: "3. Utgangspunkt i klagerunden. Etter Skatteetatens vedtak, legger jeg til grunn at det er enighet om at de aktuelle fordringer har vært ordinære kundefordringer og at de. ettersom både selskapet Selskap 2AS og selskapet Selskap 3 AS, er tatt under konkursbehandling, er endelig tapt (jfr. også FMVA 4-7. d). Skattekontoret finner imidlertid at fordringene må anses konvertert til finansieringsbistand. Dette synes å være begrunnet i følgende hovedsynspunkter: 7
- Klager har ikke iverksatt noen (formelle) inndrivelsesforsøk overfor Selskap 2 eller Selskap 3. - Klager har gitt datterselskapene kreditt over "mange år". - Klager har fortsatt å levere varer til datterselskapene. - Klager burde ha forstått at fordringene ikke ville bli oppfylt i god tid før konkursen. - Manglende inndrivelse hadde som motiv å foreta kapitaltilførsel til Selskap 2 og Selskap 3. - Overbyggende alt dette er det lagt stor vekt på at partene Klager og datterselskapene har et interessefellesskap. På vegne av klager gjøres gjeldende at Skattekontoret delvis har lagt feil faktum til grunn, eller ikke har hatt det fullstendige faktum tilgjengelig. Videre at det er lagt en for streng norm til grunn og at mor/datterselskapsforholdet og interessefellesskapet har blitt tillagt større vekt enn det er rettslig grunnlag for. 4. Faktum. Skatteetaten legger vekt på og viser til datterselskapenes årsberetning for 2012. Der opplyses det i Selskap 2 årsberetning at morsselskapet vurderer å styrke egenkapitalen ved å konvertere gjeld (Selskap 2) og at selskapets eiere er største kreditor og vil påse at alle kreditorer får oppgjør før eget tilgodehavende gjøres opp (Selskap 3). Det man her tenkte på var rettet mot en mulig konvertering av den finansiering Klager hadde til datterselskapene. (Egne regnskapskonti 2945/2947). Skatteetaten synes å se bort fra, eller ha oversett dette. Reelle forhold ble imidlertid ikke slik. I tillegg til at selskapene ved oppstart og etablering var finansiert ved lån (jfr. tilsvaret av 09.01.2015 pkt. 1 a og b) gikk aksjonæren A i 2012 inn med ny egenkapital i Klager med kr 1.400.000. Av dette ble i 2012 kr 800.000 overført til Selskap 2 og kr 250.000 til Selskap 3. (Beløpet på kr 1.400.000 er i 2014 konvertert til aksjekapital i Klager). Ingen del av varegjelden ble konvertert til gjeld, hverken reelt eller formelt. Skatteetaten legger videre til grunn at Klager har gitt datterselskapene kreditt over mange år uten at kravene er blitt forsøkt inndrevet. Klager bestrider at kreditten har vært så langvarig som det her kan gis inntrykk av. Det har hele tiden vært betalt for varer fra begge selskapene. Fra Selskap 3 kr 75.907 i 2013 og kr 150.000 i 2012. Fra Selskap 2 kr 101.876 i 2013 og kr 100.000 i 2012. Begge selskaper har hatt andre leverandører som har ubetalte fakturaer helt tilbake til 2011. Den eldste ubetalte faktura hos Selskap 3 er fra leverandøren Selskap 5 med forfallsdato 12.11.2011. Overfor Selskap 2 har leverandørene Selskap 6, Selskap 7, Selskap 8, Selskap 9 og Selskap 10, samtlige ubetalte fakturaer helt tilbake til 2011. I likhet med Klager selv, har også disse hatt tro på at butikkene skulle klare seg. Det er korrekt at Klager leverte varer til Selskap 3 og Selskap 2 også i 2012 og 2013. Volumet ble imidlertid drastisk redusert. Også andre leverandører fortsatte å selge varer til selskapene og det bestrides at fordringene hadde større risiko enn andre ordinære vareleveringer fra Klager. Som leverandør til en rekke klesforretning er Klager vel kjent med at bransjen er krevende og volatil og det vil sjelden innbringe dekning av fordringer å kjøre for hardt på inndrivelse. 8
Selskap 3 ble i juli 2013 inspisert av Arbeidstilsynet. Dette medførte et større oppslag i x Blad som gav umiddelbar og betydelig omsetningsnedgang. Før dette hadde virksomheten en god og solid økning i omsetning i forhold til 2012 og alt tydet på at det ville gå riktig vei. Jeg vedlegger matrise som viser at omsetningen i 2013 frem til konkursåpningen i oktober var nesten på høyde med hele 2012. Videre at juni 2013 hadde en omsetning på 243.000 mot 143.000 i samme måned i 2012. Så falt omsetningen dramatisk i juli 2013 i forhold til juli 2012 på grunn av det aktuelle oppslaget. Dette forplantet seg utover i august 2013. Også for Selskap 2 var det god omsetningsøkning i 2013 i forhold til 2012. Jeg viser til matrisen hvor det fremgår at omsetningen i 2013 frem til konkursåpningen var høyere enn i hele 2012. Driftsresultatet ble også som det fremgår vesentlig forbedret. Det bestrides derfor at selskapet burde ha forstått i god tid før konkursen at fordringene ikke ville bli oppfylt. At man ikke ville få det til ble man først klar over over sommeren 2013. Klager har ikke ettergitt fordringene og har heller ikke hatt som intensjon å ettergi disse. Finansiering av Selskap 2 og Selskap 3 har Klager besørget ved innlån som er greit og klart holdt adskilt på egne konti i regnskapet. Som det også fremgår av vedlagte matrise, økte finansieringen fra mor, men varekjøpet ble vesentlig redusert. Det ble også vurdert å ta tilbake varer. 5. Rettslig vurdering. Skatteetaten henviser selv i sitt vedtak til Høyesterettsdommen av 09.02.2015 (Rt 2015-168). Førstvoterende uttaler avslutningsvis i avsnitt 50 (50) at «Et vesentlig moment i vurderingen vil derfor være om kreditorselskapet har særbehandlet debitorselskapel i forhold til sine øvrige debitorer, og videre om kreditorselskapets handlemåte kan begrunnes forretningsmessig når dette skal vurderes utfra kreditorselskapets stilling alene». Jeg har tidligere i tilsvaret redegjort for leverings- og betalingspraksis i bransjen. Varer bestilles ofte på messer i august, for levering på våren. Festklær og brudekjoler er spesialvarer med lang leverings og betalingstid. Klager har også overfor andre grossistkunder akseptert meget lang betalingstid, dels fordi man ser seg tjent med dette i håp om å få betalt i det hele tatt. Dette er ikke uvanlig i tekstilbransjen og som klesleverandør/ grossist vil det ofte kunne begrunnes godt forretningsmessig å vaere forsiktig i sin inndrivelse for ikke å risikere å få inndekning i det hele tatt. At det i denne sak er interessefellesskap mellom Klager og datterselskapene, som er eiet 100%, er selvsagt udiskutabelt. Klager har imidlertid nettopp vært ineget bevisst på å skille mellom finansiering (finansiering fra inorsselskap ført på egen konto som dette) og varelevering med ordinære kundefordringer. Selv om det har vært antydet mulighet for konvertering av gjeld til egenkapital i årsberetningen for 2012 for Selskap 2. gjaldt dette den ordinære finansiering fra Klager, ikke varegjelden. Dette ble altså ikke heller gjennomført og det foreligger ingen hverken direkte eller indirekte handlinger som innebærer at man avtalte utsatt betaling eller ettergivelse. Når det ikke fysisk er sendt skriftlig purring fra Klager til datterselskapene, er dette forklart fra selskapet. Klager førte selv regnskapene og var vel kjent med datterselskapenes situasjon. Skatteetaten synes å tillegge dette vekt i retning av at det har skjedd en 9
konvertering til finansieringsbistand. Klager anfører at dette må forstås motsatt. Når man er klar over at inndrivelse ikke vil gi resultater. er det liten grunn til å iverksette dette. Dette er ikke en ukjent eller spesiell opptreden fra en kreditor. Ved inndrivelsesbistand gjøres det generelt og omgående en undersøkelse av hvorvidt det er noe å hente eller ikke ved en inndrivelse og ved inkasso. Hvis ikke vil man heller forsøke å forhandle om en nedbetalingsordning eller utsatt betaling. En ordinær kreditor vil ikke se på dette som finansieringsbistand. men som et forsøk på å stabilisere bedriften for å få betalt noe senere. Skattekontoret synes videre å spekulere i motivet for leveransene. noe jeg ikke kan se det er grunnlag for. Oppsummert anføres at det ut fra det faktiske forhold ikke er grunnlag for å konkludere med at de utestående fordringer har endret karakter og ikke tilfredsstiller vilkårene i MVAL 4-7. På vegne av klager anmodes derfor om at vedtak om tilbakeføring av inngående avgift for 5.termin 2013 med kr 372.349 oppheves." Klagers merknader til innstillingen Klager har i epost av 17. september 2015 kommet med kommentarer til skattekontorets innstilling i saken. Fra brevet hitsettes: "Innledningsvis bemerkes til innledningen i Skattekontorets vurdering av klagen at det punkt partene er uenige om, er om kundefordringene er å anse som konvertert til finansieringsbistand eller ikke før konkursåpning. Jeg legger til grunn at det ikke er noen uenighet om at dersom fordringene, slik denne side anfører fortsatt er å anse som ordinære kundefordringer, kan disse konstateres som endelig tapt ved konkursåpning i de to kundeselskapene. 1. Sakens faktiske side. Skattekontoret fastholder sin oppfatning av faktum i innstillingen. Skattekontoret kommenterer ikke, og synes derfor heller ikke å ha vurdert, eller lagt vekt på, de tilleggsopplysninger som ble redegjort for i klagen. Jeg viser særlig til følgende: At det ble ydet særskilt og ordinær finansiering til selskapene Selskap 2 og Selskap 3 fra Klager AS. Videre at det er helt vanlig i denne bransjen med langvarige kredittid. Videre at det ikke unaturlig fremstod for Klager AS som «anstaltmakeri» å utarbeide skriftlige purringer fra Klager AS til Selskap 2 og Selskap 3, når A ikke bare var direkte involvert som eneeier i selskapene, men også selv førte regnskapene internt. Klager AS og A er ganske oppgitt og oppbrakt over ikke å bli trodd på at: - Finansieringsbistand via finansieringskonto og vareleveranse via ordinær kundekonto, både reelt sett var dette og ble behandlet som dette og oppfattet som dette helt til datterselskapene måtte begjære oppbud. 10
- At han helt til det siste og til uventede omstendigheter inntrådte, hadde tro på at selskapene skulle kunne drive videre. - At han i denne sammenheng behandlet kravene på de to butikkene på samme måte som overfor andre kunder av Klager AS. - At også andre leverandører til Selskap 2 og Selskap 3 behandlet sine krav mot selskapene på samme måte. 2. Sakens rettslige side. Det er ingen uenighet mellom partene om lovgrunnlaget som sådan og det spørsmål som skal vurderes. Som anført i klagen gjør Klager AS gjeldende at det basert på det faktum som foreligger, er lagt en for streng norm til grunn. Skattekontoret legger til grunn at Klager AS skal ha «ettergitt» fordringene og at dette skulle være motivert av ønsket om kapitaltilførsel fra morselskap til datterselskap. Som det fremgår av klagen var dette overhodet ikke Klager AS oppfatning. Finansiering ble ordnet via direkte finansiering på egen finansieringskonto. Klager AS hadde ikke ettergitt fordringene, men aksepterte betalingsutsettelse idet man var av den klare oppfatning at butikkene ville greie seg. Hvis ikke hadde man ikke gjort dette. Skattekontoret legger uten videre også til grunn at når det ikke foreligger skriftlig inndrivelsesdokumentasjon, skyldes dette interessefellesskapet mellom klager og debitor. Forholdet er, slik det er redegjort for i klagen og også foran, at nettopp interessefellesskapet var grunnlaget for at A i Klager AS ikke så grunn til å iverksette skriftlig inndrivelse «fra seg selv til seg selv». Dette innebar ikke at Klager AS ikke utviste aktivitet i forhold til å sikre og inndrive sine fordringer. Jeg viser også til klagens punkt 4 med vedlegg. Når det gjelder den rettspraksis som foreligger vedrørende sakens tema, gjelder disse uten unntak fast eiendom. Det vil si nært interessefellesskap mellom utleier og leietaker med tilhørende langvarig kreditt på leie. Forholdene mellom en eiendomsbesitter som utleier og en leietaker ligger vesentlig annerledes an enn forholdet mellom en tekstilleverandør (særlig innen mote) og kundene. Mens et leieforhold normalt løper med månedsvis eller kvartalsvis leie og altså med en leveranse som skjer suksessivt daglig og kontinuerlig øker, er det motsatte tilfelle i den motepregede klesbransjen. Her er det lange sesonger, sesongsvingninger, risiko for å ikke treffe markedet osv., slik at langvarig kreditt, håp om å få solgt varene neste sesong osv., vil være styrende for hvilken pågang leverandørene utøver. I leieforhold vil det motsatte være tilfellet. En utleier vil normalt reagere omgående dersom leie ikke betales, i det mellomværende da kontinuerlig vil øke. Normalt vil det da uten unntak enten inngås en avtale om redusert leie, eller fravikelse vil bli begjært. Det vil sjelden kunne være forretningsmessig begrunnet å la leietakeren bli værende uten å betale leie i f.eks. ett år. 11
Når kleskolleksjoner er levert til en butikk, vil det imidlertid kunne være forsvarlig og fornuftig dersom det er håp om at butikken overlever og vil kunne selge varene f.eks. neste sesong. Som nevnt reagerer Klager AS og A på å ikke bli trodd på de opplysninger som gis. Skattekontoret antar og finner det mest sannsynlig at årsaken til at fordringene ikke var betalt var et «ønske om» kapitaltilførsel fra morselskap til datterselskap. Når Klager AS nettopp har lagt opp en struktur med klart skille mellom finansiering og vareleveranser og ytterligere har redegjort inngående for forholdene i bransjen og for disse to butikkene spesielt, oppfattes dette som at man ikke legger korrekt faktum til grunn. Skattekontoret legger til grunn at det har funnet sted en ettergivelse av fordringene og at det ikke er sannsynliggjort at kravet var endelig konstatert tapt på tidspunktet for ettergivelse. Klager AS på sin side fastholder at Klager AS utøvet den aktivitet som var rimelig og naturlig ut fra forholdene og tilsvarende den aktivitet eksterne leverandører til Selskap 2 og Selskap 3 utøvet, at lengre kredittid ikke er uvanlig i bransjen, og at fordringene kunne konstateres å ikke ville gi dekning først da datterselskapene gikk konkurs. Klagen opprettholdes." 4. Skattekontorets vurdering av klagen Skattekontoret vil innledningsvis kort bemerke at Klager anfører at det foreligger enighet mellom partene om at de aktuelle fordringer har vært ordinære kundefordringer, og at de, ettersom datterselskapene er tatt under konkursbehandling, er å anse som endelig konstatert tapt. Skattekontoret er enig i at fordringene fra Klager til datterselskapene opprinnelig var ordinære kundefordringer. Imidlertid er skattekontoret av den oppfatning at de på avskrivningstidspunktet ikke lenger kunne anses som "utestående fordringer" som er "endelig konstatert tapt" i merverdiavgiftslovens forstand. Etter skattekontorets mening ble disse fordringene lenge før tidspunktet for konkursåpning og tapsføring konvertert til finansieringsbistand fra morselskapet. Dermed hadde Klager ikke rett til å tapsføre kravet. I det følgende vil skattekontoret drøfte klagers øvrige anførsler. 1. Sakens faktiske side Klager anfører for det første at skattekontoret i sitt vedtak delvis har lagt feil faktum til grunn, eller ikke har hatt det fullstendige faktum tilgjengelig. Etter Klagers mening har skattekontoret oversett at det i selskapene var klart skilt mellom investering/finansiering fra mor og ordinære vareleveranser ved at det regnskapsmessig ble 12
opprettet to ulike konti for hvert av datterselskapene for behandling av mellomværende mellom mor og døtre en konto for finansiering/mellomregning (2945/2947) og én for varekjøp/fakturaer (1385/1386). Klager anfører at det som fremgikk av årsberetningene om at morsselskapet vurderte å styrke egenkapitalen ved å konvertere gjeld i det ene datterselskapet samt at selskapets eier som største kreditor ville påse at alle kreditorer får oppgjør før eget tilgodehavende gjøres opp i det andre selskapet må forstås som en mulig konvertering av finansieringen Klager hadde til datterselskapene, ikke varegjelden. Det bestrides også at kreditten var langvarig. Det har hele tiden vært betalt for varer fra begge selskapene. Selv om Klager fortsatte å levere varer til datterselskapene, ble volumet på leveransene drastisk redusert. Det vises også til at omsetningen i 2013 frem til konkursåpningen var høyere sammenlignet med 2012. For det ene selskapets vedkommende vises det også til at det i juli 2013 ble inspisert av Arbeidstilsynet, noe som medførte et større oppslag i Tønsberg Blad som gav umiddelbar og betydelig omsetningsnedgang. Derfor bestrides det at selskapet burde i god tid før konkursen ha forstått at fordringene ikke ville bli oppfylt. At man ikke ville få det til ble man først klar over sommeren 2013. Skattekontoret er ikke enig med Klager om at det er lagt feil faktum til grunn i vedtaket. Det bemerkes her at det ved skattekontorets skjønnsutøvelse gjelder et krav om sannsynlighetsovervekt med hensyn til faktum som skattekontoret legger til grunn. Dette innebærer at det for skattekontorets skjønn er tilstrekkelig at faktum er bevist med 51 % sannsynlighet. Skattekontoret legger således til grunn det faktum som fremstår som mest sannsynlig. Vi presiserer at skattekontoret har vurdert faktum som er beskrevet i tidligere tilsendte bokettersynrapport, varsel og vedtak ut fra dette beviskravet. Skattekontorets faktumbeskrivelse er et sammendrag av faktum slik det fremgår av alle sakens dokumenter. Etter en grundig gjennomgang av vedtaket og ny helhetsvurdering av hele saksforholdet, viser skattekontoret til at alle anførslene i tilsvaret er utførlig behandlet og besvart i vedtaket. Dette viser at saksbehandler har gjennomgått redegjørelsen til Klager i tilsvarsrunden og vurdert anførslene ved utøvelse av sitt skjønn. Faktumet i nærværende sak er at det foreligger interessefellesskap mellom kreditor (Klager) og debitor (datterselskapene). Hovedaksjonær i morselskapet (Klager) var både styreleder og 13
daglig leder samt førte regnskap i begge datterselskapene som også var 100 % eid av Klager. De utestående fordringene det er tale om i saken gjelder perioden 2013 tilbake til 2010 for det ene datterselskapets vedkommende og 2011 for det andres. Det fremgår videre av årsberetningene for det ene selskapet at morselskapet har styrket den tapte egenkapitalen (under punktet "Fortsatt drift" i årsberetningen for 2011) samt at morselskapet vurderer å styrke egenkapitalen ved å konvertere gjeld (under punktet "Fortsatt drift" i årsberetningen for 2012). Av revisjonsberetningen for 2012 fremgår det også at samlet "gjeld overstiger bokført verdi av omløpsmidler med et vesentlig beløp. Denne situasjonen indikerer at det foreligger vesentlig usikkerhet som kan skape tvil av betydningen om selskapets evne til fortsatt drift, og selskapet vil derfor muligens ikke kunne realisere sine eiendeler og møte sine forpliktelser gjennom denne ordinære virksomheten." Også i årsberetningen for 2012 for det andre datterselskapet fremgår det at hele egenkapitalen er tapt, men at morselskapet som største kreditor vil påse at alle kreditorer får oppgjør før eget tilgodehavende gjøres opp. Det vises videre til opplysninger i selskapets årsberetning vedrørende negativ egenkapital i revisjonsberetningen for 2012 hvor det presiseres at "det foreligger vesentlig usikkerhet som kan skape tvil av betydning om selskapets evne til fortsatt drift." Videre er faktumet i saken at det foreligger ingen dokumenterte forsøk på inndrivning av kravene mellom kreditor og debitor før tapsføringstidspunktet. Debitor gikk konkurs i oktober 2013, og fordringene ble av kreditor tapsført i sin helhet i 5. termin 2013. Skattekontoret står således fast ved at en helhetsvurdering av de faktiske forhold i saken tilsier at Klager ikke har sannsynliggjort at kravet var endelig konstatert tapt på tidspunktet for ettergivelsen. 2. Sakens rettslige side Skattekontoret la til grunn i sitt vedtak at fordringene fra Klager til datterselskapene som opprinnelig har vært ordinære kundefordringer måtte på avskrivningstidspunktet anses konvertert til finansieringsbistand fra morselskapet med den følge at de ikke lenger kunne anses som "utestående fordringer" som er "endelig konstatert tapt", jf. merverdiavgiftsloven (mval.) 4-7. 14
Klager mener på sin side at skattekontoret har lagt en for streng norm til grunn når det gjelder mor/datterselskapsforholdet mellom konsernselskapene, og at interessefellesskapet er blitt tillagt større vekt enn det er rettslig grunnlag for. Mval. 4-7 første ledd sier at beregningsgrunnlaget kan korrigeres dersom en utestående fordring som det tidligere er beregnet utgående merverdiavgift av, på grunn av skyldnerens manglende betalingsevne anses endelig konstatert tapt. Hva som skal til for å anse en utestående fordring for endelig konstatert tapt vurderes etter kriteriene i merverdiavgiftsforskriften (heretter FMVA) 4-7-1 første ledd, jf. mval. 4-7 tredje ledd. Etter FMVA. 4-7-1 første ledd kan en fordring tapsføres dersom: a) foretatt tvangsinndriving eller inkasso har vært forgjeves, b) fordringen er en kundefordring som ikke er innfridd seks måneder etter forfall, til tross for minst tre purringskrav med normale purringsintervaller og slik aktivitet fra kreditors side som forholdene tilsier, c) offentlig gjeldsmegling, konkurs-, likvidasjons- eller avviklingsbehandling i skyldnerens bo gjør det klart at bomidlene ikke gir eller ikke vil gi fordringen dekning, eller d) fordringen ellers ut fra en samlet vurdering må anses klart uerholdelig. Spørsmålet i nærværende sak er om kravet på avskrivningstidspunktet var en utestående fordring som kunne anses endelig konstatert tapt, jf. FMVA 4-7-1 første ledd. Begrepet "utestående fordring" forstås etter gjeldende rett som alminnelige kundefordringer. Dette er utestående krav som er stiftet ved den avgiftspliktiges omsetning av varer og tjenester. Finansieringsbistand eller driftstilskudd faller således utenfor merverdiavgiftslovens korrigeringsordning, jf. blant annet Høyesteretts dom 11. februar 2015 (Lønningshaugen 15 AS-dommen). Bakgrunnen for å skille mellom reelle kundefordringer og tilføring av lån/kreditt, er at merverdiavgiften ikke skal kunne benyttes som et rent driftstilskudd i en virksomhet. Kreditors avgiftsmessige stilling skal være lik uavhengig om lån/driftstilskudd ytes i form av varer/tjenester eller penger. Avgiftspliktiges adgang til å korrigere beregningsgrunnlaget etter mval. 4-7 første ledd innebærer at avgiftstapet veltes over på staten ettersom manglende betaling av kravet ikke fratar debitor retten til fradrag for inngående merverdiavgift. Ordningen 15
representerer dermed et unntak fra symmetrisystemet ved at staten dekker en del av tapet dersom kreditor ikke får oppgjør fra sin debitor. Forutsetningen for en slik tapsdekning er at den misligholdte kundefordringen endrer karakter til finansieringsbistand/driftstilskudd fordi kunden ikke gjør opp etter normale kriterier. Hvorvidt det foreligger en slik karakterendring må vurderes konkret. Det følger av rettspraksis at momenter i denne vurderingen vil være debitors økonomiske stilling, kreditors inndrivelsesforsøk, fordringens størrelse, forholdet mellom kreditor og debitor og situasjonen forøvrig, jf. eksempelvis Hålogalands lagmannsretts dom av 23. februar 1995, dom fra Oslo tingrett av 20. oktober 2010 (Autosalongen Eiendom AS-dommen) og dom fra Aust-Agder tingrett av 1. februar 2010 (Nedrebø Eiendom Arendal AS-dommen). Faktumet i nærværende sak er som nevnt at foreligger interessefellesskap mellom Klager og datterselskapene. Klager var styreleder og daglig leder i begge datterselskapene som også var 100 % eid av Klager. Fordringene saken gjelder skriver seg tilbake til august 2010 for det ene datterselskapets vedkommende og januar 2011 for det andre selskapets vedkommende. Debitor gikk konkurs i oktober 2013, og fordringene ble av kreditor tapsført i sin helhet i 5. termin 2013. Det foreligger ingen dokumenterte forsøk på inndriving av kravene mellom kreditor og debitor før tapsføringstidspunktet. Det er som nevnt et vilkår for tilbakeføring at de opprinnelige kundefordringene ikke har skiftet karakter ved at den ikke var inndrevet, men i stedet tjente som en del av det finansielle grunnlag for debitors virksomhet, og dette vilkåret gjelder uavhengig av om kreditor og debitor har helt eller delvis de samme eiere, men ved den konkrete bedømmelse vil et eiermessig interessefellesskap vil måtte tillegges stor vekt. At det foreligger et interessefellesskap er imidlertid ikke avgjørende, men det skjerper kreditors bevisbyrde. Det vises i denne forbindelse til Rt. 2015 s. 168 (Lønningshaugen-dommen) hvor det ble fastslått at "...utgangspunktet for vurderingen vil være annerledes når det er helt sammenfallende eierinteresser enn når det ikke er noen eiermessig tilknytning. Når eierinteressene er de samme, vil det etter omstendighetene kunne fremstå som økonomisk formålstjenlig å opprettholde leverandørkreditten for ved dette å styrke debitorselskapets finansielle stilling på en måte som innebærer at staten opprettholder sin eksponering for debitorselskapets betalingsevne. Et vesentlig moment i vurderingen vil derfor være om kreditorselskapet har særbehandlet debitorselskapet i forhold til sine øvrige debitorer, og videre 16
om kreditorselskapets handlemåte kan begrunnes forretningsmessig når dette skal vurderes ut fra kreditorselskapets stilling alene." Klager anfører at selskapet også overfor andre grossistkunder har akseptert lang betalingstid, og at det ikke er uvanlig i tekstilbransjen. Videre anføres det at Klager selv førte regnskapene i både mor- og datterselskapene og var vel kjent med datterselskapenes situasjon. Det er etter Klagers mening liten grunn til å iverksette inndrivelse som man er klar over at ikke vil gi resultater. Når man vet at det ikke er noe å hente ved en inndrivelse og ved inkasso, vil man forsøke å forhandle om en nedbetalingsordning eller utsatt betaling. En ordinær kreditor vil ikke se på dette som finansieringsbistand, men som et forsøk på å stabilisere bedriften for å få betalt noe senere. Skattekontoret er i utgangspunktet enig i disse betraktningene, og har forståelse for at det i enkelte bransjer vil være naturlig med en lengre betalingsfrist. Imidlertid fremgår det av vedlagte fakturaer til bokettersynsrapporten at det var gitt betalingsfrist på 2 til 3 måneder uten at disse kundefordringene er blitt forsøkt inndrevet etter at betalingsfristen var gått ut samt at Klager i to-tre år forut for konkursåpningen ikke har gjort forsøk på å inndrive disse fordringene. Skattekontoret ville kunne godta at det i et kortere tidsrom, mellom nære forretningsforbindelser, gis betalingsutsettelse, men ikke at det utvises slik passivitet som i dette tilfellet. Kreditors manglende aktivitet, som skattekontoret antar skyldes interessefellesskapet mellom klager og debitor, taler for at kundefordringen har endret karakter. Det fremstår som lite sannsynlig at det ville blitt utvist slik langvarig passivitet når det gjelder forsøk på inndriving av utestående fordringer mellom uavhengige parter. Skattekontoret legger etter dette til grunn at det mest sannsynlige motivet bak ettergivelsen var kapitaltilførsel fra morselskapet til datterselskapet. Klager har ikke etter skattekontorets oppfatning sannsynliggjort at kravet var endelig konstatert tapt, på tidspunktet for ettergivelsen. Det er dermed ikke grunnlag for tapsfradrag da vilkårene for tapsføring etter mval. 4-7 første ledd ikke er oppfylt. Etterberegningen stadfestes. 17
Vedrørende klagers kommentarer til innstillingen Klager oppsummerer i sitt brev datert 16. september 2015 sine tidligere anførsler vedrørende sakens faktum samt vurderinger knyttet til rekkevidden av fradragsretten som følge av tap på krav etter mval. 4-7, hvor Klagen vedrørende disse punktene opprettholdes. Innledningsvis vil skattekontoret bemerke at det etter vår oppfatning ikke er lagt frem ny informasjon i kommentarene til Klagen som danner grunnlag for å endre resultatet i saken. Skattekontoret vil i det følgende knytte bemerkninger til enkelte av Klages anførsler. Vi presiserer imidlertid igjen at kommentarene i all hovedsak inneholder anførsler som skattekontoret tidligere har behandlet. Innledningsvis anføres det at skattekontoret ikke har kommentert, og derav ikke har vurdert eller vektlagt tilleggsopplysninger som ble redegjort for i Klagen. Dette gjelder i følge Klager anførsler om at 1. Klager ytet særskilt og ordinær finansiering til datterselskapene; 2. Det i tekstilbransjen er vanlig med langvarige kredittid; 3. For Klager fremsto det som "anstaltmakeri" å utarbeide skriftlige purringer til datterselskapene, når Klager ikke bare var direkte involvert som eneeier i selskapene, men også selv førte regnskapene internt. Skattekontoret er uenig med Klager i at ovennevnte anførsler ikke er vurdert eller vektlagt i klagerunden, og viser i denne forbindelse til denne innstillingen s. 11-12 samt vedtaket s. 9-11 der skattekontoret, sett dokumentene i sammenheng, gir en utførlig redegjørelse for sitt syn på saken ut fra blant annet ovennevnte anførsler samt opplysninger i saken for øvrig. Vi kan således ikke se at Klager har kommet med nye opplysninger i Klagen eller i kommentarer til innstillingen som ikke allerede er imøtegått enten i vedtaket eller vår innstilling i saken. Skattekontoret presiserer nok en gang at det er lagt det mest sannsynlige faktum til grunn for den avgiftsmessige behandlingen av saken. Se denne innstillingen s. 11-12 for sammendrag av sakens faktiske forhold. De rettslige vurderingene baserer seg videre på det faktum skattekontoret anser som det mest sannsynlige. Når det gjelder den rettspraksis som foreligger vedrørende sakens tema, anfører Klager at denne gjelder uten unntak fast eiendom. Forholdene mellom en eiendomsbesitter som utleier 18
og en leietaker ligger etter Klagers oppfatning vesentlig annerledes an enn forholdet mellom en tekstilleverandør (særlig innen mote) og kundene. Skattekontoret er ikke enig i denne anførselen, og viser til nylig avsagt dog ikke ennå rettskraftig tingrettsdom med saksnummer 15-036352W1-FOLL. Dommen er avsagt i Follo tingrett den 7. september 2015, og stadfester vedtaket fra Klagenemnda for merverdiavgift datert 27. oktober 2014 om etterberegning av merverdiavgift (KMVA 8336). Saken gjelder et selskap (A) som leverer prosjektledelses- og administrasjonstjenester, og har kun en ansatt i selskapet, som også er styreleder og daglig leder. A hadde stiftet og fakturert et idrettslag (B) som skulle satse på seiling for damer nasjonalt og internasjonalt der A også var styreleder. Satsningen i B gikk ikke som planlagt, og A foretok en tilbakeføring av merverdiavgift som skyldes tap på krav. Spørsmålet i saken var hvorvidt det på korrigeringstidspunktet forelå en fordring av en slik karakter som omfattes av mval. 4-7. Retten viser til Lønningshaugendommen og foretar vurderinger knyttet til det generelle spørsmålet om ettergivelse etter de samme prinsippene som høyesterettsdommen. For ordens skyld viser skattekontoret til premiss 48 i Lønningshaugen-dommen der Høyesterett oppsummerte utgangspunktene for vurderingen slik: "Det må etter mitt syn anses klart at det ikke vil være adgang til tilbakeføring når leverandørkreditten omdannes til et ansvarlig lån, eller det uttrykkelig er avtalt at leverandørkreditten skal omdannes til en del av den langsiktige finansiering. Det samme må i utgangspunktet også gjelde der omdanningen fremkommer av den regnskapsmessige behandling. Etter mitt syn må det videre legges til grunn at tilbakeføring også kan nektes når leverandør-kreditten har skiftet karakter til en annen form for tilgodehavende." Dette utgangspunktet er i samsvar med underrettspraksis de siste 20 årene. Når det gjelder den konkrete vurderingen i de tvilsomme tilfellene slik som vårt, hvor det ikke har skjedd noen uttrykkelig ettergivelse av fordringen, men hvor det er gitt en betalingshenstand som fremstår som en ettergivelse, oppstiller Høyesterett to momenter som særlig skal tillegges vekt ved vurderingen av om en kundefordring er ettergitt: 1. Om kreditorselskapet har særbehandlet debitorselskapet i forhold til sine øvrige debitorer; 2. Om kreditorselskapets handlemåte er "forretningsmessig begrunnet" når dette skal vurderes ut fra kreditorselskapets stilling alene. Selv om dommen gjelder eiendomsbransjen, er det etter skattekontorets mening på det rene at den også gjelder andre bransjer. 19