TRADISJON OG INNOVASJON OSLO HANDELSSTANDS FORENING 1951-2011

TRADISJON OG INNOVASJON OSLO HANDELSSTANDS FORENING 1951-2011 Med glimt fra foreningshistorien fra 1841 til 1950 og litt om fremtiden. Oslo 2011 Jan Berggraf 1

INNHOLDSFORTEGNELSE 110 ÅR OG HVA SÅ 5 OSLO FRA KRIG TIL FRED 1950 OG 60-ÅRENE 7 Marshallhjelpen tvangsrasjonalisering av handelen 9 Oslo i forandring 10 Strukturendringer i næringslivet 15 Mange medlemmer men forskjellige meninger 1950-årene 15 OHF - oppbygning og arbeidsform 17 Femtimannsutvalget 18 Bransjegruppene 19 Et typisk foreningsår 20 Klubblivet på 50-tallet 22 Foreningsadministrasjon på 50-tallet 25 BUSINESS AS USUAL - 1960 ÅRENE 25 Nasjonaløkonomi i ulage 26 Prisstopp og butikkstreik 26 WINDS OF CHANGE 1970-ÅRENE 28 Sterkt EF engasjement og uravstemning 29 Skriften på veggen eller nye muligheter 29 NY GIV PÅ 80-TALLET 30 Ny medlemsmasse nye utfordringer 32 Datterselskaper 33 Nye samarbeidspartnere 34 Hvem er vi og hva heter vi? 35 Sanering av organisasjonsstrukturen 35 Navnet 35 OHF fronter 36 Kursvirksomhet 37 Mer lokal næringspolitikk 37 Handelen i forandring 37 Etterkrigstiden slutt 39 Nye utfordringer for handelen 40 Nye butikkonsepter 41 OHF på vei fremover 41 Oslo Handel 42 KARL JOHANS GATE 37 ET SYNKENDE SKIP? 44 2

Eiendomsmarkedet på topp 45 Tiden i Karl Johans gate 45 46 Hva skal vi gjøre med inventaret 47 Hos kongen 47 Organisasjonsendringer igjen 48 NÆRINGSPOLITIKK I EN NY TID 49 Åpningstider til besvær 49 Hvor mange kjøpesenter skal vi ha? historien om Foss jernstøperi 49 Skandalebygget i Vaterland 50 Institutt for byutvikling (IN-BY) 51 Mediesamfunnet -OHF i radio 52 OHF I 1990 ÅRENE 52 Oslo Promotion AS 53 Superlørdag og strøksforeninger 53 Butikktyveri, ran og vold 54 150 år til byens beste 55 Hvor er foreningen i år 2000? 56 OHF 2000 2000 56 Noen sluttbetraktninger om medlemstallet 58 Ny logo men gammelt navn 59 Oslo Kvinnelige Handelsstands forening - en fusjon det ikke ble noe av 59 Oslo Handels og Næringsforum 59 ET NYTT ÅRTUSEN 60 Handelsanalysen 2000 61 Yngre avdeling Junior Chamber Young Retailers 62 Oslo Arrangement A/S 64 Vaktskifte 65 Magasingruppen 65 På den sosiale arena 66 OSLO I 2030 VEKST, GLOBALISERING OG STORE UTFORDRINGER 67 Utfordringene 68 Fremtidsscenarier 69 Befolkningsvekst og boligbygging 71 Næringsutvikling 72 Transport 73 Sikkerhet og kriminalitet 74 HVA KAN OHF LÆRE AV HISTORIEN? 75 VEDLEGG 1 Oslo Handelsstands Forenings formenn, styreledere og daglige ledere 1949 2011 77 3

VEDLEGG 2 Oslo Handelsstands Forening i Karl Johans gate 37 78 VEDLEGG 3 Fra Oslo Handelsstands Forenings alderdomshjem til Lindern Park AS 84 VEDLEGG 4 Kildehenvisninger 87 4

100 ÅR OG HVA SÅ? Jubileumsprogram 1941: 12. november 1951 feiret Oslo Handelsstands Forening (OHF) sitt forsinkede 100 års jubileum. Foreningen var egentlig 110 år. Feiringen i 1941 ble stoppet to dager før jubileet av Befehlshaber der Sicherheitspolizei. Det ble oppfattet som en demonstrasjon mot tyskerne og Nasjonal Samling. NS-avisen Fritt Folk kalte OHF et rotterede for anti-tysk og anti-ns-propaganda." Det var ingen dårlig attest i etterkrigstiden. Høsten 1940 ble Karl Johans gate 37 beslaglagt av tyskerne som Offiserskasino. Restauranten ble overtatt av Betrieb Horcher Berlins mest eksklusive restaurant. Etter 1. oktober vaiet hakekorset fra balkongen i Deutsches Haus i Karl Johans gate 37. Dette varte til 8. mai 1945. Foreningen fikk lokalene tilbake i på nyåret i 1946 etter at den hadde fungert som Allied Officers Club Oslo. OHF hadde drevet sin virksomhet i forskjellige leide lokaler i okkupasjonstiden. Klubbvirksomheten med bibliotek, leseværelse, biljard og bridge foregikk i Fritzners gate 17 på Frogner. På mange måter drev man her en fordekt foreningsvirksomhet under dekke av sosialt samvær. Ved overtakelsen var bygningen til dels ramponert og i dårlig forfatning, noe som skulle komme til å belaste foreningens økonomi til langt innpå 80-tallet. Men nå var det nye muligheter. Mange medlemmer ønsket seg tilbake til de gode, gamle dager før krigen. I 30-årene var OHF helt toneangivende i Oslo både næringspolitisk og 5

sosialt. Men omverdenen skulle komme til å forandre seg. 6

OSLO FRA KRIG TIL FRED: 1950- OG 60-ÅRENE Etter frigjøringen i 1945 innførte man statsplanøkonomi i Norge med detaljregulering på de fleste områder av næringspolitikken. Hovedbegrunnelsen var hensynet til gjenreising av landet etter krigen. En like viktig faktor var Arbeiderpartiets maktovertakelse. Partiet rommet mange skoleflinke sosialøkonomer som hadde klokketro på at statstyring var den rette vei til fremgang. Mange av Arbeiderpartiets standpunkter var også tatt av Labourregjeringens arbeid i Storbritannia, men nasjonalisering av blant annet kullindustrien og jernbanene, samt en meget omfattende helse- og velferdspolitikk. Som kjent valgte Tyskland en annen vei og slapp markedet fritt gjennom det såkalte Soziale marktwirtschaft allerede i 1949. I ettertid må man si at dette var meget vellykket. En slik løsning var imidlertid utenkelig i Norge, som i etterkrigstiden fremsto som det mest gjennomregulerte land i Vest- Europa. Næringspolitikken i Norge liknet mer den i DDR enn den i Vest-Tyskland, hvis man skal holde seg til tyske eksempler. Det tok 15 år før krigstidens rasjoneringer var borte 1. september 1960. Da ble salget av nye biler fritt. Den største næringspolitiske kampsaken etter krigen gjaldt Londonregjeringen vedtok 8. mai 1945 Prisloven, en prisreguleringslov som var uten sidestykke i norsk næringshistorie. Loven gjaldt uendret frem til 1953. Etter loven kunne regjeringen: Forby stans eller innskrenkning i produksjon Påby produksjon av visse varer Nedlegge bedrifter Etablere bedrifter Pålegge avgifter for å regulere prisene prisutjevning Inndra utilbørlig fortjeneste 7

Opposisjonspartiene mente loven var grunnlovsstridig. Det gjorde lite inntrykk på Arbeiderpartiet som hadde rent flertall på Stortinget. Fra 1946 fikk vi et generelt etableringsforbud for varehandelen. For dagligvarehandelen varte dette til 1952. Men forbudet mot å opprette filialer fortsatte. Myndighetene skulle avgjøre om det var behov for flere dagligvareforretninger. Omtrent 1/3 av etableringssøknadene ble avslått. En del næringsdrivende så åpenbart fordeler i lovgivningen. Staten kunne hjelpe til å begrense konkurransen. Møbelhandlere i Drammen ønsket å innføre statskontroll med bransjen i byen. Arbeiderpartiet lanserte allerede i 1945 forslag om importmonopol for kull og koks, olje og bensin, kraftfôr, apotekvarer, sukker og kaffe. Bare tre av disse forslagene ble realisert. Gjennom den sterke regulering av importen, oppsto det et nytt begrep: kvoteadel. Det var forretningsdrivende som hadde større importkvoter enn hva de selv hadde bruk for og som kunne selge importkvoter. Importen av varer ble styrt slik: Firmaets importkvote ble først vurdert med gjennomsnittlig import 1937-39 som basis. Søknad om import ble sendt sekretæren for Importutvalget som førte oversikt over hvor langt hvert firma utnyttet sine kvoter. Gikk en kvoteberettiget importør konkurs, gikk kvoten tilbake til landsbransjeforeningen, som for eksempel Colonialgrossistene, og som kunne viderefordele kvoten til firmaer i bransjen. Dersom en søknad var i samsvar med reglene ga sekretæren sin innstilling om kvantum og beløp. Deretter gikk søknaden til Direktoratet for Eksport og importregulering som hadde 217 ansatte. Dersom søknaden ble innvilget sendte direktoratet lisens til importøren, med kopi til Importutvalgets sekretær. 8

Ordningen favoriserte klart etablerte firmaer. De som ikke var etablert før krigen hadde liten mulighet. Farmand skrev: Forretningsfolk har en ubestridelig tilbøyelighet til å ville oppheve konkurransen. Kvotefordelingen fører til at eldre firmaer blir sittende på sin tue, mens unge fremskrittsvennlige forretningsfolk blir avskåret. Marshallhjelpen tvangsrasjonalisering av handelen I 1949 sa Norge ja takk til å bli med i USAs Marhallhjelpsprogram. Hovedhensikten var å sikre en raskest mulig gjenreisning og økonomisk vekst i Europa etter krigen. Man regnet med at dette ville demme opp for kommunismen som var på fremmarsj også i Vest Europa. Norge mottok i perioden 1949 til 1953 i alt 3 milliarder kroner (55 milliarder i dagens pengeverdi), men amerikanerne ga ikke ved dørene. Man krevde rasjonalisering og modernisering av norsk næringsliv. Norsk Produktivitetsinstitutt så dagens lys i 1954 som en direkte følge av Marshallhjelpen. Instituttet var i virksomhet i 30 år fremover. Moderniseringen og fornyelsen i norsk handel i 50-årene, blant annet de første selvbetjeningsbutikker, var en direkte følge av amerikanske eksperter, amerikanske penger og med amerikanske idé-spredere. Norske konsulenter tok etter hvert over for amerikanerne. Blant annet hadde Norges Kolonial og Landhandlerforbund (NKLF) egne konsulenter. Den første selvbetjeningsbutikken i Norge kom i dagligvarebransjen i 1949. I 1957 hadde denne butikktypen 10 % av markedet, deretter økte det raskt i hele etterkrigstiden. Etter 1986 var det kun selvbetjening i dagligvarehandelen. Like viktig som disse store nasjonale trendene var det som skjedde i og rundt Oslo. 9

Oslo i forandring Grorud-krysset Høybråten 10

Både for byens befolkning og kommunen var boligmangelen et altoverskyggende problem i 1945 og årene etter. Under krigen var det ikke bygd nye boliger i hovedstadsområdet i det hele tatt, og folketallet økte raskt i de første etterkrigsårene. I mange av de gamle byområdene var det rett og slett helsefarlig å bo. De burde saneres jo før, jo heller. På mange måter var 40 og 50-tallets Oslo helt forskjellig fra dagens hovedstad. Handelsliv og uteliv var langt mindre synlig i bybildet enn nå. Oslo hadde i 1948 i alt 119 kafeer og restauranter. I likhet med handelen stengte en del av dem klokken 17. Det som nå skjedde fra begynnelsen av femtitallet og langt frem på åttitallet, var en gigantisk bytransformasjon. Byen vokste ut over sine gamle grenser, og drabantbyene ble den vanligste formen for byutvikling. Etter at Stortinget i 1947 tvangssammensluttet" Oslo kommune og Aker kommune, var det fritt frem for å ta i bruk landbruksarealer i Aker til boligbygging. I denne perioden forsvant 90 store gårdsbruk i Aker. Dette kunne skje raskt fordi det var politisk enighet mellom Arbeiderpartiet og Høyre om at privat eiendom skulle eksproprieres av kommunen. Denne politikken fortsatte frem til Willochs høyrebølge tok over på 80-tallet. Lambertseter var den første drabantbyen med innflytting fra 1949. I ettertid kan man kalle Oslos drabantbyvekst det største sosiale eksperiment som noen gang har skjedd i Norge. For handelen betød dette at kundene flyttet ut. Folketallet i indre by (innenfor ring 2) gikk ned fra 302 000 til 133 000. Drabantbybyggingen hadde mange forkjempere. Deres viktigste argumenter var: Konsentrert blokkbebyggelse kunne oppføres raskt med nye industrielle byggemetoder. Dermed vill boligproblemet kunne løses raskere. Drabantbyen gjorde bylivet mer hygienisk. Mange av de gamle boligene hadde verken toalett eller varmt vann. De måtte anses å være sykdomsfremkallende. Dårlige boliger førte til lav befolkningsvekst og reduserte skatteinntekter. Å bygge drabantbyer var kvinnefrigjørende. Husarbeidet ble lettere og tok mindre tid. Kvinnen fikk mer tid til barneoppdragelse og foreningsliv. Men drabantbyutviklingen skjedde ikke uten politiske konflikter. OBOS (Oslo Bolig- og Sparelag) var startet av fagorganiserte bygningsarbeidere før krigen, og var på denne tiden nærmest en del av den politiske arbeiderbevegelsen. OBOS ble den dominerende utbygger med Fagbygg A/S som utførende entreprenør. Dette var også et selskap i arbeiderbevegelsen. Bøler 11

Olav Selvaag ble motarbeidet og fikk ikke slippe til. Man mente at hans rimelige boliger ikke holdt mål rent konstruksjonsmessig og ville falle ned. (Olav Selvaags prøvehus fra 1949 på Ekeberg står i beste velgående i 2011, forf. anm.) Selvaags prøvehus 1948 Men han slapp til etter hvert, blant annet på Veitvet med småhus og Vestli med terrasseblokker. Tildeling av leiligheter skjedde etter ansiennitet. Prisene var sterkt regulert og en toroms leilighet (55 kvm) på Romsås kostet for eksempel 16 000 kroner så sent som i 1972 (101 000 kroner i dag). På samme tid var begynnerlønnen for en akademiker i staten i underkant av 40 000 kroner året. Problemet var altså ikke penger, men ansiennitet. Bøler 12

Befolkningssammensetningen i drabantbyene var preget av kommunens og OBOS ventelister, med sterk overvekt av småbarnsfamilier. Barnehager var nesten ukjent. Barnepassen fikk de hjemmeværende husmødrene ta seg av, nå som de hadde fått det så lettvint i huset. Drabantbyene var i starten nybyggersamfunn som manglet alt bortsett fra boliger. Kollektivtransporten skjedde ofte med overfylte busser. Ingen hadde telefon, og det var en skrikende mangel på handelstilbud. I 1957 var det for eksempel tre dagligvarebutikker på Lambertseter som skulle betjene 15 000 kunder. En av disse, Oslo Samvirkelags butikk, var på 25 kvadratmeter med tre ansatte. I bygningsarbeidernes spisepauser var butikkene stengt. Da ble de brukt som kantine. Man måtte reise til Oslo sentrum for å få kjøpt alle de andre varene man trengte. Et visst servicetilbud ble opprettholdt ved bankbuss, renseribuss og bakeribuss. I 1959 var Lambertseter Senter ferdig, bygget etter modell av amerikanske nærsentre. Det fylte et stort behov. Lambertseter var skoleløst frem til 1953. Da skolen sto ferdig i 1957 var den dimensjonert for 800 elever, men hadde 2 000. Det måtte en skolestreik til for å bedre forholdene. Videregående skole kom først i 1965, 16 år etter at utbyggingen hadde startet. Som et annet eksempel kan nevnes at Oppsal kjøpesenter var ferdig først ti år etter at de første beboerne flyttet inn. Lambertseter 13

Lambertseter Coop Lambertseter Senter Det var derfor naturlig at det etter hvert dukket opp bydelssentre i alle drabantbyene med et stadig bedre handelstilbud. Denne utviklingen har fortsatt med etablering av store eksterne kjøpesentre i nærheten av der folk bor, for eksempel CC Vest, Storo, Bryn, Sandvika, Ski og Triaden. Disse dekket et klart behov for å kunne gjøre innkjøp i nærheten av der kunden bor, og er selvsagt den viktigste forklaringen på sentrumshandelens relative store tilbakegang. I dag er det bare vel 17 % av butikkhandelen i Oslo som foregår i sentrum. 14

Drabantbyutbyggingen, som pågikk i mer enn 30 år, vrengte Oslo og ga et helt annet markedsmønster enn tidligere. Befolkningen i ytre by (tidligere Aker kommune) økte sterkt frem til midten av 70-tallet. Da startet utmarsjen til omegnskommunene rundt Oslo som varte til godt utpå 80-tallet. Drabantbyen krevde også helt nye transportløsninger. De store investeringene i T-bane fra begynnelsen av 60-tallet ble finansiert over kommunens ordinære budsjett. Staten nektet Oslo kommune å ta opp lån i Norge. Alternativet var utenlandsfinansiering. Men på grunn av den sterke byveksten, var kommunens økonomi bunnsolid og voksende, slik at det ikke var behov for å ta opp lån. Samtidig skjedde det store endringer i befolkningens sammensetning. Fra 1950 frem til 2000-tallet ble byens befolkning stadig eldre og med en overvekt av kvinner. Oslo ble de gamle damenes by. Strukturendringer i næringslivet 1950- og 60-årene førte også til andre betydelige strukturendringer i næringslivet. Krigen var over, inntekt og forbruk økte, og hjemmemarkedsindustrien vokste. I 1960 hadde byen 73 000 industriarbeidere mot 36 000 i 1946. De viktigste bransjene var mekanisk industri i (Kværner, Thune, Myren, Spigerverket), skipsbygging (Aker, Nyland), nærings- og nytelsesmidler (Freia, Bergene, Tiedemann, Ringnes, Frydenlund, Schous bryggeri, Nora) og tekstilindustrien langs Akerselva (Nydalens Compagnie, Hjula). Næringsog nytelsesmidler var lenge Oslos største industribransje med tobakk og sjokolade, øl og brus. Liberaliseringen av utenrikshandelen, som startet på 60-tallet (OECD, EFTA, EF, EU), slo hardt mot hjemmemarkedsindustrien. I 1963 forsvant mesteparten av tekstilindustrien. Med nedleggelsen av Spigerverket i 1989 var avindustrialiseringen av Oslo fullført. Deretter har byen vært dominert av offentlig forvaltning, tjenesteproduksjon, forskning og utdanning, engros- og detaljhandel. Grossistene var tidligere lokalisert i havneområdet og Oslo sentrum, blant annet området rundt Jernbanetorget for handel med landbruksmaskiner i Norge. I dag er det Oslo City, Byporten og Østbanehallen som preger handelen i området. Etter hvert flyttet både industrien, grossistene og transporten til Groruddalen. Dalen utviklet seg til Norges transportsentral. Mange medlemmer, men forskjellige meninger 1950 årene OHF hadde i 1950 nesten 4 000 medlemmer og var den største lokale næringsorganisasjonen i Norge. Men de fleste medlemmene kom fra engros- og agenturhandel, bank, forsikring og shipping. Detaljhandelen hadde sin egen Oslo Kjøpmannsforening. Dagligvarekjøpmennene var organisert i Oslo Kolonialkjøpmenns Forening. 15

Spredningen av medlemsmassen førte til at interessen var nokså forskjellig, og man uttalte seg ikke så ofte offentlig, bortsett fra på foredragsmøtene som det var mange av. Dessuten var Arbeiderpartiet blitt den dominerende politiske kraft i Norge. Fra 1945 til 1961 hadde partiet rent flertall på Stortinget. Einar Gerhardsen og hans menn styrte Norge med fast hånd og etter eget hode. Næringslivet kunne protestere, men som oftest til ingen nytte. Foredragsmøtene var altså den viktigste foreningsaktiviteten. Her fulgte man opplegget fra de gode, gamle dager på 30-tallet som var foreningens virkelige storhetstid. Det var vanlig med medlemsmøter hver torsdag fra 1. oktober til påsketider. I tillegg hadde Yngre avdeling og DUFO (Den unge forretningsmann) egne møter. OHF hadde på denne tiden et meget stort tillitsmannsapparat på vel 140 personer. Foreningens styre var et operativt og utøvende organ på en helt annen måte enn i dag. Man kan faktisk si at styret var en kollektiv daglig leder. Denne organisasjonsformen beholdt OHF til et stykke ut på 70-tallet. Femtimannsutvalget (femtimedlemmer) avga uttalelser i konkurransespørsmål og andre tvister mellom næringslivet som man ønsket å løse utenfor rettsapparatet. Foreningens administrasjon ble ledet av en sekretær med et beskjedent kontorpersonale til hjelp. Men den store bygningen i Karl Johans gate 37 krevde mange vaktmestre, portierer og serveringspersonale, i alt ca 60 personer. Foreningens synspunkter og næringspolitiske arbeid kom først og fremst til uttrykk gjennom medlemmenes innlegg på møtene. Men disse kunne gå i mange forskjellige retninger. Fordi foreningen var så vesentlig forskjellig fra i dag er det nødvendig å beskrive OHF anno 1950 litt nærmere. Foreningen hadde 3 904 personlige medlemmer, hvorav alle var menn. Dette medlemstallet representerte en slags etterkrigstopp. OHF gikk nå inn en lang periode med fallende medlemstall. Dette varte til langt ut på 90-tallet. Som eksempel kan det nevnes at fra 1950 til 1970 ble medlemstallet redusert til 2 800, en reduksjon på 28 %. I 1990 var medlemstallet falt til 1 475, en reduksjon på 52 % i forhold til 1950. Vi skal senere komme nærmere tilbake til bakgrunnen for og konsekvensene av denne utviklingen. 16

Samtlige medlemmer i 1950 var personlige medlemmer og menn. Kvinner hadde kun adgang på festarrangementer og orkesterets konserter. Det ble gjort sporadiske unntak fra denne regelen. For første gang i foreningens historie ble det den 15. oktober 1952 arrangert foredragsmøte for medlemmenes damer. Tema var de foreslåtte reguleringslovers betydning for husmødre. Fire år senere fikk hvert medlem anledning til å medbringe en dame på et møte som dreide seg om Bjørnstjerne Bjørnson. Kvinnelige medlemmer ble først akseptert i 1968 etter at styret hadde truet med å gå av, hvis dette ikke ble vedtatt på generalforsamlingen. Som følge av mannsklausulen startet kvinnelige forretningsdrivende sin egen forening; Oslo Kvinnelige Handelsstands Forening (OKHF) i 1890. Den levde ved siden av OHF helt frem til 1990-tallet med egne eiendommer, aldershjem og så videre. Midt på 90-tallet forhandlet OHF og OKHF om fusjon, men uten resultat. OKHF ble deretter lagt ned i 1997. De 3 900 eldre, mannlige medlemmene i 1950, representerte et bredt spektrum av næringsvirksomhet. Den største gruppen var grossister og agenter. Det var også et betydelig innslag av bank, forsikring, spedisjon og shipping. Detaljhandelen var bare representert ved noen få eiere av de største forretningene som Steen & Strøm, GlasMagasinet, Gunerius, Gresvig, Molstad og Bernhard L. Mathisen. Detaljhandelen hadde som nevnt sine egne organisasjoner i Oslo; Oslo Kjøpmannsforening og Oslo Kolonialkjøpmenns Forening. De brukte OHFs møtelokaler, men ellers var samarbeidet sporadisk. Dette var status frem til 1980 da de tre foreningene fusjonerte etter å ha hatt et kontorfellesskap og senere felles servicekontor i Karl Johans gate 37 i fem år. OHF i 1950 lignet langt mer på foreningen 100 år tidligere enn foreningen i dag. OHF oppbygning og arbeidsform 17

Det som er mest slående med OHF i 1950 er den utrolige mengden av forskjellige råd og utvalg. De besto alle av valgte tillitsmenn, i alt 141! I tillegg til et styre på sju medlemmer hadde foreningen et råd på 30 personer, Valgkomité, Utdelingskomité, tre valgte revisorer og tre valgte desisorer (etterprøvde styrets beslutninger), Huskomité for Karl Johans gate 37, Tilsynskomité for Handelsstandshjemmet, Foredragskomité som var ansvarlig for møteprogrammet, Bibliotekskomité, Akkvisisjonsutvalg (medlemsverving) styre i bridgeklubben, styre i biljardklubben, styre i orkesteret, styre i Handelsstandens sangforening og styre i OHFs yngre avdeling, og egne styrer for hver enkelt av de 32 tilsluttede bransjegrupper. Femtimannsutvalget Femtimannsutvalget som OHF var meget kjent for besto av 50 valgte tillitsmenn og fungerte som et privat voldgiftsorgan i tvister mellom næringsdrivende. Utvalget avgjorde også hva som var god forretningsskikk. Helt fra starten i 1878 fikk Femtimannsutvalget en sentral og autoritativ plass i norsk næringsliv. Gjennom sine responsa uttalelser trakk utvalget, og dermed også OHF, opp retningslinjene for god forretningsskikk og tvistebehandling mellom næringsdrivende. Virksomheten var omfattende. I tiårsperioden 1950 1960 behandlet utvalget i alt 140 saker. Femtimannsutvalgets uttalelser ble trykt i responsasamlinger. Disse var obligatorisk pensum for mange jusstudenter og utvalgets avgjørelser ble flittig sitert i rettssaker. Mange av sakene dreide seg om likhet mellom firmanavn eller varemerker. I 1950 behandlet man en tvist mellom firmaet Tekno i Oslo og SS Leketøyfabrikk i Ålesund. Begge produserte byggesett i metall for barn. Tekno var et godt innarbeidet varemerke, men 18

Ålesundsfirmaet hadde nå lansert et byggesett under navnet Tinko. Femtimannsutvalget kom enstemmig til at dette var egnet til å skape forveksling. En annen sak gjaldt bestemmelser om konkurransebegrensninger i en leiekontrakt for forretningslokaler i Kristiansand. Spørsmålet gjaldt om en dagligvarebutikk hadde rett til å selge bakervarer når det ellers var et bakeriutsalg i bygget. Femtimannsutvalget skulle ta stilling til om assortert kolonial omfattet bakervarer. Utvalget konkluderte enstemmig med at det gjorde det ikke. Dagligvareforretningen måtte stoppe salget av brød og bakervarer. Etter hvert som etterkrigstidens mange reguleringer begynte å slippe taket, ble også konkurransen friere. Markedsføringsloven av 1972 betød en sterk liberalisering i Norge. Det ble derfor færre saker for Femtimannsutvalget. Næringslivets konkurranseutvalg overtok fra 1970 mye av Femtimannsutvalgets arbeid. Det hadde de store næringsorganisasjonene i ryggen og ble etter hvert mer toneangivende enn OHF. Femtimannsutvalget ble nedlagt i 1987 på grunn av mangel på arbeidsoppgaver. Bransjegruppene 32 bransjegrupper, både lokale og nasjonale var tilsluttet OHF: Automobildel- og Rekvisita Grossistenes Forening. Automobilgrossistenes Landsforenings Oslogruppe Lærgrossistenes Forening Manufakturgrossistenes Forening i Oslo Maskingrossistenes Forening Automobilgummi-Importørenes Forening Autoriserte Reklamebyråers Forening Medisingrossistenes Forening Norsk Grafisk Leverandørforening Norske Filmbyråers sammenslutning Bygningsartikkel-Grossistenes Forening Norske Rørgrossisters Forening, Osloavdelingen Colonialgrossistenes Forening Olie-og Farvehandlerforeningen Confectionsfabrikanternes Gruppe i Oslo Dampskibsexpeditørenes Forening Oslo Jernvaregrossisters Forening Oslo Landbruksmaskinforhandleres Forening Fetevaregrossistenes Forening Oslo Sildgrossisters Forening Fiberplategrossistenes Landsforenings Oslogruppe Fruktgrossistenes Forening Oslo Speditørforening Papirgrossistenes Landsforenings Oslogruppe Jerngrossistenes Forening Korn- og Melgrossitenes Forening Parfymegrossistenes Landsforenings Oslogruppe Kraftforimportørenes Landsforenings Østlandsgruppe Skotøigrossisternes Landsforenings Oslogruppe Kunstgjødselgrossistenes Landsforenings Østlandsgruppe 19

Smør- og Ostegrossistenes Forening Stålbjelkeforeningen Man kan trygt si at foreningens organisasjonsapparat overgikk alle andre foreninger i Norge. Her er det er også viktig å legge merke til at nesten alle de bransjeforeningene som var tilsluttet, var landsomfattende foreninger, eventuelt representert ved en egen Oslogruppe. Denne organisasjons- og medlemsstruktur gir retningen for foreningens arbeid. De er de nasjonale sakene som prioriteres. Møteprogrammet viser også dette. Lokal næringspolitikk i en by som var i sterk vekst og forandring, var ikke noe tema. OHF i 1950 fremstår som en hovedorganisasjon for næringslivet i Norge og bærer lite preg av å være lokalforening i Oslo. Dette må også ses i sammenheng med at Norges Handelsstands Forbund på denne tiden var en forholdsvis beskjeden organisasjon. Foreningens lille kontorpersonale på 3-4 personer hadde mer enn nok med å legge forholdene til rette for foreningens indre liv. OHF brukte nesten all sin administrative kapasitet på å administrere seg selv, mens tillitsmennene drev foreningen. Et typisk foreningsår Tar vi året 1950, så holdt foreningen og undergruppene i alt 38 foredragsmøter fra oktober til april. Det var fast møtedag hver torsdag, og foredragene omhandlet næringspolitikk, bedriftsledelse og kultur. Foredragsholderne var autoriter på sine områder, og ingen kunne gjøre Oslo Handelsstands Forenings rangen stridig når det gjaldt foredragsmøter. En del av møtene var ren folkeopplysning, og reisebeskrivelser var meget populære. Noen foredragstitler fra 1950 viser bredden i møteprogrammet: Aktuelle bankspørsmål Fra Oslo Helseråds næringsmiddelkontroll Går vi inn for demokratiet, eller er vi på vei mot diktaturet? (den var til Arbeiderpartiregjeringen) Konjunktursituasjonen Det norske sildefisket Verdens problemer i atomalderen ved Gunnar Randers med Kong Haakon VII til stede Norge og europeisk økonomisk å samarbeide Hvilke fordeler medfører den forestående faste distriktsinndeling i Oslo for de næringsdrivende ved Fr. Andhøy Sosialismens dilemma Oppbygningen av en storbedrift (Vebjørn Tandberg) Regnskapsanalyser Salgsproblemer Handelen og ungdommen (Yngre avdeling) 20

Feil i vår planhusholdning som holder våre levekår nede (Yngre avdeling) American politics and business and politics (Yngre avdeling) Ellers hadde man på den sosiale siden juletrefester både for voksne og barn, teateraftener og konserter med OHFs orkester. Man løftet også blikket mot resten av verden med film og lysbilder om: Japan i farger Fjell og fjellfolk Den norske Himalaiekspedisjonen Nord Alaskas eskimoer Kenya i ord og bilder Samme år ble det holdt 22 styremøter. Sekretariatet hadde i løpet av året mottatt 2 450 enkelt brev og sendt 1 670. Såkalte ekspedisjonssaker som administrasjonen kunne ta seg av. De fleste av styrets saker dreide seg om foreningens indre forhold. Det var bare fem næringspolitiske saker på styrets dagsorden dette året: Forsikring av biler som lånes ut til Heimevernet Innskrenkning av adgangen til fritt å velge firmanavn Foreningen Nordens handelskurs NHFs generalmøte Vakthold ved Oslo sjøtollsted pakkrom Oslo Handelsstands Forening var i 1950 utvilsomt byens toneangivende foredragsforum. Kong Hakon VII var ofte til stede på torsdagsmøtene og bidro ytterligere til foreningens status og prestisje. Fem år senere var det ikke skjedd store endringer. Det var fortsatt foredragsmøtene som var den viktigste aktiviteten. Møtene tok opp dagsaktuelle saker med fremtredende foredragsholdere. Noen eksempler fra 1955: Næringsorganisasjonene og prissituasjonen ved Sjur L. Lindebrekke, formann i Den Norske Bankforening Handelens stilling i den økonomiske politikk ved stortingsmann Reidar Bruu Massesalget hva det krever av produsent og forhandler veds salgssjef Roald Aukner Hvor står vi og hvor går vi? Ved handelsminister Arne Skaug Byens næringsliv i de siste 50 år og utsiktene fremover ved høyesterettsadvokat og senere ordfører Brynjulf Bull. Men til tross for et dagsaktuelt møteprogram var Oslo Handelsstands Forening fortsatt tilbakeholdende ned å uttrykke meninger. OHF uttalte seg bare om tre næringspolitiske saker i løpet av hele 1955: Tollforholdene i Oslo sen tollbehandling Nytt takstsystem for Rikstelefonen 21

Ny lov om Handelsundervisningen I tillegg til dette oppnevnte styret representanter til følgende organer: Oslo Handelskammer Innsamlingskomiteen for Oslo (Senere Innsamlingskontrollen i Norge) Akvarieselskapet Turbilsentralen for Oslo og Akershus I løpet av 25 styremøter behandlet man altså bare tre næringspolitiske saker og fire oppnevnelser. Ressursbruken og prioriteringene var helt annerledes enn i dag. I løpet av hele perioden frem til 1960 uttalte foreningen seg derfor om et forholdsvis lite antall næringspolitiske saker: 1953 Brev til Stortinget om pris og rasjonaliseringsloven 1956 Brev til regjeringen om telefonmangelen i Oslo 1958 Brev til Samferdselsdepartementet om Oslo Lufthavn 1958 Brev til Oslo Kommune med ønske om skolegårder til parkering i ferien 1959 Brev til Postverket om ombæring av verdipost Foredragsmøtene ga foreningen mye status og prestisje, men lite makt. Fortsatt hadde klubblivet høy prioritet. OHF var nå i ferd med å komme i utakt med utviklingen ellers i samfunnet der de profesjonelle næringsorganisasjonene, inkludert Norges Handelsstands Forbund, styrket sin stilling. Men klubblivet kostet. Regnskapet for 1955 var svakt og viste et underskudd på 4 042 kroner (55 500 kroner i dag). Men driften av Karl Johans gate 37 var det verre med. Her var underskuddet 53 970 kroner (688 000 kroner i dag). Klubblivet på 50- tallet Festsalen 22