BYOMBUDETS ROLLE OG ERFARING I BARNEVERNSAKER SEMINAR 31.01.2017 Byombudet er bystyrets uavhengige kontrollorgan og skal arbeide for at det i den kommunale forvaltning ikke blir gjort urett mot byens innbyggere. Vi skal ivareta innbyggernes rettsikkerhet, og se til at ingen blir utsatt for myndighetsovergrep. Vi har de siste årene hatt en markant økning av barnevernssaker, noe vi også har rapportert i siste årsmeldinger. Det er viktig for Byombudet å presisere at det er foreldre, besteforeldre, og slekt som tar kontakt med oss. Barnets stemme har vi ikke hørt! Derfor informerer vi alltid dem som tar kontakt at vi ikke er sannhetsvitne, sannheten er det ofte bare foreldre og barn som kjenner til. Vi er heller ikke partsrepresentant, dvs. vi inntar ikke en advokats rolle, hvor vi ukritisk velger side i saken. Vi skal være nøytrale! Det vi imidlertid kan gjøre for dem som tar kontakt med oss er å sikre at prosessen går riktig for seg, innenfor de juridiske rammer som barnevernslov og forvaltningslov gir. Det ligger jo i kortene at de som tar kontakt med oss er de som ikke er fornøyd med barnevernstjenesten. Byombudet har på dette seminaret blitt bedt om å snakke om vår rolle og erfaring i barnevernssaker. For å gi et bilde av hvordan vi jobber og problemstillingene som oppstår, har vi valgt å gå gjennom 3 forskjellige saker, disse er selvsagt anonymisert.
Sak. 1 En uke før jul, barna har akkurat gått på skolen, foreldre gjør seg klar for jobb. Det ringer på døren utenfor står 3 politimenn som henter far. Barnevernet har anmeldt ham, anklagen er vold mot det ene barnet. Parallelt blir barna hentet av barnevernet på skolen. Barna blir akutt plassert i beredskapshjem i påvente av utredning. Hverken politi eller sakkyndig avdekker vold i hjemmet. Oppnevnt sakkyndige som har besøkt familien 2 ganger, mener imidlertid at far er umoden, dominerende og tar for stor plass i familien. Han mener mor er kognitivt svak og at hun ikke har riktig inntoning til barna. Det konkluderes med at foreldrene mangler omsorgsevne. Fylkesnemnden legger dette til grunn og foreldrene mister omsorgen for sine barn. Saken ankes, i den forbindelse bestiller tingretten en ny sakkyndig rapport. Denne konkluderer med at mor har et godt samspill med barna og at begge foreldre har omsorgsevne. Barna blir tilbakeført til sine foreldre, de har da bodd utenfor hjemmet et år, først i beredskapshjem, og så i hvert sitt fosterhjem. I denne saken tok foreldrene kontakt med Byombudet etter at barna var kommet hjem igjen. De ønsket å formidle hvilket overgrep familien var blitt utsatt for. Videre hva det har gjort med dem som familie. Begge foreldrene har falt ut av arbeidslivet, økonomien ligger i grus. De har ingen tillit til det offentlige hjelpeapparatet og tør ikke søke hjelp selv om et av barna har spesielle behov.
For foreldrene var det viktig å få fortalt sin historie om hvor liten og maktesløs de hadde følt seg da barnevernet startet sine utredninger og spesielt da de underveis skjønte hvilke vei dette bar. Etter omsorgsovertakelsen var de i en livskrise, men fikk ikke tilbud om hjelp eller oppfølging. Sak 2: I denne saken kom det inn en bekymringsmelding, nabo varslet at det var hørt krangel på kveldstid i en 14 dagers periode, ingenting i meldingen indikerte vold. Foreldrene blir innkalt til førstegangssamtale med barnevernet. Saksbehandler sa at barnevernet ikke kunne utelukke psykisk eller fysisk vold og mente derfor at det var grunnlag for undersøkelse. Foreldrene ble presentert for følgende plan, hvor det blir skissert nødvendigheten av 7 påfølgende møter: 1. Samtale med mor om hennes forståelse og inntoning til barnet 2. Samtale med far om hans inntoning til barnet 3. Hjemmebesøk, for å observere samspillet mellom foreldre og barn 4. Hjemmebesøk, for å observere morgenrutiner 5. Samtale med mor/far om deres livsløp, fra de var små til i dag 6. Møte med mor/far hvor man går gjennom innhentede opplysninger 7. Konklusjonssamtale med foreldre
Videre blir foreldrene informert om at barnevernet vil innhente opplysninger fra barnehage, helsestasjon og foreldrenes leger. Foreldrene føler seg presset til å gi samtykke til innhenting av helseopplysninger fra lege. De blir informert at om de motsetter seg dette, indikerer det at de har noe å skjule. Om de ikke går med på dette frivillig, vil juristen se på saken. Foreldrene er ikke klar over at det går ut 12 spørsmål til lege som er svært omfattende og åpne uten tidsbegrensning. Legen som kun har vært mors fastlegen de siste 2 årene, klipper og limer fra lege journalen og leverer fra seg et mange siders brev som går 20 år tilbake i tid. Legerapporten inneholder en del feil, noe som opprører mor, all den tid den blir liggende i mappen. Dette oppleves som svært krenkende. Foreldrene føler seg utrygg og tar kontakt med Byombudet. Vi bistår dem på det siste på møtet konklusjonssamtalen. Saken ble henlagt. Men foreldrene greier ikke å legge opplevelsen bak seg, de mener at det i utgangspunktet ikke var grunnlag for undersøkelse, samt at undersøkelsen var mer omfattende enn nødvendig. De har klaget prosessen inn til Fylkesmannen. Barneverntjenesten skal ved innkomne bekymringsmeldinger vurdere om det skal følges opp med undersøkelse 4-2. I 4-3 heter det at dersom det er rimelig grunn til å anta at det foreligger forhold som kan gi grunnlag for tiltak skal barnevernet snarest undersøke forholdet. Videre heter det i loven at undersøkelsene skal gjennomføres slik at den minst mulig skader noen som den berører og skal ikke gjøres mer omfattende enn formålet tilsier.
Sak 3: Foreldre har mistet omsorgen for sine to barn, mor led av tung depresjon og hadde slått barna. De to barna blir akutt plassert i beredskapshjem. Etter en tid greier ikke beredskapshjemmet å håndtere den eldste, da barnet blir mer og mer utagerende. Lille julaften blir barnet flyttet til barnehjem. Dette til tross for at ressurssterke slektninger forsøkte å avhjelpe men ble avist av barnevernet. Barnet bodde på barnehjem i 6 måneder før man fant et fosterhjem. I løpet av den tiden barna er i beredskapshjem utferdiger sakkyndig på bestilling fra barnevernet en rapport. Rapporten baseres på observasjoner av barna i samspill med foreldre, rapporter fra beredskapsforeldre, skole, helsepersonell og samtaler med foreldre. Sakkyndig skal ikke intervjue barna da barnevernet mener at dette er for belastende for barna. Sakkyndiges konklusjon er at mor har hatt god effekt av behandling for sin depresjon. I rapporten står det følgende «UT vurderer mors omsorg som god, og at hennes atferd og personlighet er forenelig med å ha omsorg for barn, hun har god innsikt i sin egen sykdomshistorie og vil derfor klare å regulere forhold i hverdagen for å forebygge tilbakefall. Om far heter det, UT vurderer far som en trygg, engasjert, god og varm omsorgsperson for X og Y. Han er i høy grad involvert i hverdagen og tilgjengelig i kontakten med barna. Far vurderes som en stabil omsorgsperson med høy stresstoleranse. UT vurderer at fars atferd og personlighet klart er forenelig med å ha omsorgen for
barn:» Rapporten avsluttes med at foreldrene vurderes som godt motivert og har gode forutsetninger for å kunne nyttiggjøre seg tiltak som for eksempel veiledning. Denne rapporten valgte barnevernet å se bort fra, med den begrunnelse at utreder ikke hadde snakket med barna. Barna er i dag langtids plassert i hvert sitt fosterhjem. Foreldrene har 6 samvær i året med barna under tilsyn. Det er ikke tillatt med samvær i hjemmet, og foreldrene får ikke være alene med barna. Barnevernet begrunner dette med at barna er skadet og føler seg utrygge. Foreldrene tok kontakt med Byombudet da de opplever kommunikasjonen med barnevernet som vanskelig. Foreldrene ønsket i utgangspunktet flere samvær, og at disse skulle være så naturlig som mulig, med mulighet for at barna kan komme hjem på besøk. Foreldrene ønsket samvær uten tilsynsfører, eventuelt bytte av tilsynsfører da de har en dårlig relasjon til vedkommende, noe som preger samværene. Byombudet har sammen med foreldrene hatt en rekke møter med barnevernet, men deres ønsker har ikke blitt imøtekommet. Der er allikevel en bevegelse i saken, det er en aksept på at far på sikt skal få ta sine barn med på aktiviteter uten tilsynsfører. *** Mange saker, svært ulik karakter. Alle foreldre har et ønske om å gjøre det beste for sine barn. Noen greier det ikke, mens andre kan få det til med litt hjelp. Funn:
Når Byombudet bistår i barnevernssaker ber vi om å få lese alle dokumenter i saken. For å kunne gi gode råd trenger vi å se alle rapporter, referater og dommer - dette for å danne oss et så godt bilde av saken som mulig. Ofte må vi på vegne av foreldrene kontakte barnevernet da foreldrene til tross for at de har bedt om innsyn, ikke har fått tilgang på alle dokumenter. I mange av sakene har vi etter å ha lest alle dokumentene tenkt: «Hva mer er det i denne saken». Barnevernet og sakkyndige vil i utredningsfasen leter etter feil. God forvaltningspraksis der man får frem både positive og negative sider ved foreldrenes omsorgsevne, finner man i liten grad i disse sakene. Barnevernet har fokus på det negative og det hviler gjerne en ikke uttalt mistanke om at funnene bare er toppen av et isfjell. En mistanke som ikke er konkretisert er det vanskelig å forsvare seg mot! Bevisbyrden er på sett og vis snudd, foreldrene må bevise sin uskyld. I utredningsfasen får ikke foreldrene dekket sine advokatutgifter. Forelde har altså ikke rett på juridisk bistand i barnevernets kartleggingsfase. dvs. fra barnevernet bestemmer seg for å utrede omsorgsevnen fram til de eventuelt beslutter å gå til omsorgsovertagelse, er der ingen som ivaretar foreldrenes rettsikkerhet. Byombudets erfaring er at i utredningsfasen står foreldrene alene, med unntak av en dem som ikke stoler på barnevernet og har ressurser til advokat. Byombudet mener at det oppstår et rettsikkerhetsvakuum i denne utredningsperioden. Dette er svært uheldig for det er i utredningsfasen føringene i saken blir lagt og barnevernet bygger sin sak. Foreldre som møter barnevernet alene uten juridisk bistand er sårbare, det er ingen som ivaretar deres prosessuelle rettsikkerhet.
Det samme vakuumet oppstår for øvrig også etter en eventuell omsorgsovertagelse. Byombudets erfaring er at foreldre finner seg i svært mye i redsel for hva som kan skje om en motsetter seg. De er redd for barnevernets harme og hvilke konsekvenser det kan få om de er kritisk til barnevernet. Barnevernsloven gir barnevernet et stort handlingsrom med vide fullmakter. Det gjør barnevernet til et myndighetsorgan med mye makt. Vurderingene som blir gjort i barnevernet er i høy grad tuftet på skjønn, et skjønn som i liten grad overprøves. Det frie skjønn sikrer ikke nødvendigvis godt skjønn, man viser ofte til at beslutningen er til «barnets beste» uten at de forskjellige avveiningene tydeliggjøres. Det er verdt å merke seg at de barnevernsfaglige vurderinger gjort av barnevernspedagoger og sakkyndige, i liten grad overprøves av juristene i fylkesnemnd og rettsapparat. Videre er det et ulikt styrkeforhold mellom partene, som forsterkes ytterligere når foreldre ikke har rett på juridisk bistand i kartleggingsfasen. Styrkeforholdet er skjevt og foreldre opplever ofte prosessen som et myndighetsovergrep det er vanskelig å beskytte seg mot. Byombudet mener at manglende juridisk bistand, i kombinasjon med barnevernslovens vide fullmakter, samt beslutninger tuftet på skjønn, gir foreldre et dårlig rettsvern. Barnevernet er gitt stor makt og tjenesten må være seg dette bevisst. Det hviler et stort ansvar på barnevernet når det gjelder å
sikre ryddige, skånsomme og objektive prosesser til gode for barn og foreldre. *****