Forbundets vedtak til gjennomgang av Fjelloven. Sammendrag: Det er nedsatt et utvalg som skal vurdere endringer i Fjelloven. Dette skal resultere i en NOU våren 2018. Forbundsstyret i NJFF har gjort vedtak som er oversendt utvalget der Forbundsstyret går inn for å fjerne skillet mellom innenbygdsboende og utenbygdsboende på småviltjakt med hund, oter- og garnfiske. Dette har skapt svært sterke reaksjoner i jeger- og fiskeforeningene i Oppland som har statsallmenningsrett av betydning. Det er i alt 12 foreninger: Lesja, Dovre, Lom, Vågå, Sel, Kvam, Fron, Ringebu, Øyer-Tretten, Gausdal, Østre Slidre og Vestre Slidre. Disse representerer like mange kommuner. I Lillehammer og Vang er statsallmenningene så små at de blir administrert sammen med grunneierlag som grenser inntil. For oss som bor i områder med statsallmenningsrett er ikke dette et spørsmål om å prøve å stenge noen ute. Det er et spørsmål om hvem som skal få jakte/fiske i statsallmenningene. Statsallmenngene blir i dag utnyttet maksimalt når det gjelder småviltjakt. Spørsmålet er om de som bor der statsallmenningen ligger, skal ha en fortrinnsrett slik det har vært fram til i dag, eller om enkelte av de innenbygdsboende skal måtte reise til andre områder fordi det er stor søknad fra utenbygdsboende. I praksis er det spørsmål om å flytte jegere, ikke øke tilgangen på jaktmuligheter. I dag er kortfordelingen på småviltjakt med hund 70-90% til utenbygdsboende i store statsallmenninger med et lite antall innenbygdsboende. Men i mindre statsallmenninger, med stort antall innenbygds, vil 60-40 fordeling uten skille på med eller uten hund slå inn med en gang. Å fjerne skillet mellom utenbygdsboende som jakter med hund og uten hund i korttildelingen kan føre til at fjellstyra er nødt til å slippe til færre jegere enn i dag. Arealbruken med og uten hund er forskjellig for de fleste jegere, dermed kan flere utenbygdsboende slippes til når en har kontroll på hvor mange som har hund. Mange fjellstyrer praktiserer 5-7 dagers kort fordelt på 2-3 perioder til utenbygdsboende med hund for å slippe til så mange jegere som mulig. Denne muligheten blir borte ved likestilling mellom innenbygdsboende og utenbygdsboende med hund. Flere fjellstyrer har åpnet for oter-/garnfiske i større eller mindre utstrekning for utenbygdsboende. Der de ser at forsvarlig forvaltning tillater det, blir utenbygdsboende sluppet til. Det er det samme forholdet her, spørsmålet er hvem som skal få sette garna/fiske med oter. Skal det være den lokale som er med og bærer ut fisk og driver fiskekultivering, eller skal han kunne bli utestengt av hytteeieren som er på hytte noen dager under garnsesongen. Praksisen med å slippe til utenbygdsboende med oter/garn er relativt ny fordi det lokale fisketrykket har minket de seinere åra. Så det kan være enkelte fjellstyrer som trenger litt påtrykk. Men la oss sammen sette fokus på de. Innenbygdsboendes rett til jakt og fiske i statsallmenning er uttrykk for deres allmenningsrett som er opparbeidet over flere hundre år. De eier derfor selv denne retten, og deres utøvelse av jakt og fiske er derfor kun utnyttelse av denne retten. Denne retten kan ikke tas fra innenbygdsboende uten ved ekspropriasjon og mot full erstatning. Rettighetene som innenbygdsboende betyr svært mye for oss som bor her. Pendlere har kjempet i alle år med å prøve å beholde bostedsadresse for dermed beholde sine rettigheter. Når kommunene/private bedrifter averterer ledige stillinger er tilgangen til jakt og fiske et viktig trekkplaster for å trekke godt kvalifiserte søkere til stillingene. Naturen, med de herligheter den gir, er vårt fortrinn. Vi har ikke opera, teater eller andre store kulturinstitusjoner, men vi har til nå hatt 1
en fortrinnsrett til å nytte naturen. Å prøve og ta fra bygdefolket sine gamle rettigheter i statsallmenningene er å kaste bensin på bålet i den gamle by-land konflikten. Vi vil presisere: 1. Vi synes fjellstyrene driver en fornuftig og god forvaltning av jakt og fiske, og det er vår oppfatning at fjellstyrene praktiserer en rimelig fordeling av jakt- og fiskekort mellom innenbygdsboende og utenbygdsboende. Vi ønsker ingen endring i lov/forskrift når det gjelder jakt og fiske, eller praktisering av dette. 2. Våre erfaringer fra samarbeid med fjellstyrene om opplæringsjakt, kursing eller andre aktiviteter og tiltak, er utelukkende positive. 3. Vi krever at Forbundsstyret fjerner kulepunkt 1 og 2 i sin uttalelse som går på å fjerne skillet mellom innenbygdsboende og utenbygdsboende. 4. Vi krever og at Forbundsstyret må fjerner nest siste avsnitt om kommunesammenslåing som en naturlig følge av rettsforholdene som er gjort rede for under lovgrunnlaget. Bakgrunn: Den 4.3.2016 oppnevnte Regjeringen, Kongen i statsråd, «Statsalmenningsutvalget» som er et lovutvalg som skal gjennomgå LOV 1975-06-06 nr 31 Lov om utnytting av retter og lunnende m.m. i statsallmenningene (Fjelloven) og Lov av 19. juni 1992 nr. 60 om skogdrift mv. i statsallmenningene (Statsalmenningsloven). Oppgaven til utvalget skal være å vurdere hvordan lovverket og administrasjonen av statsallmenningene kan forenkles Lovgrunnlaget: For å kunne vurdere lovgrunnlaget må en kjenne til det rettslige grunnlag for jakt- og fiskerettigheter det her er tale om. Det er således helt avgjørende å ha klart for seg at grunnlaget for rettighetene ikke er loven dvs. fjelloven men det særnorske rettsinstitutt som generelt benevnes allmenningsretten. Allmenningsretten har dype historiske røtter, den er et av våre eldste rettsinstitutter og var lovregulert allerede i landskapslovene, særlig i Gulatings- og Frostatingslovene med røtter tilbake i vikingtiden. Allmenningsrettene er altså rettigheter gjerne også kalt bruksretter som bygdelagene i nærheten av de aktuelle skogs- og fjellområder gjennom sin bruk over flere hundre år har opparbeidet. Det er altså denne bruken fra gammel tid (fra Arilds tid) som er det rettslige grunnlaget for allmenningsretten - selv om retten også har vært lovregulert i mange hundre år. Vi har tre type allmenninger; bygdeallmenninger, private allmenninger og statsallmenninger. De tilliggende bygdelag har bruksrett i alle tre typer allmenninger, mens eiendomsforholdet til grunnen i allmenningene skiller dem fra hverandre. Allmenningsgrunn som Kongen i sin tid solgte til de bruksberettigede ble bygdeallmenninger. Allmenning solgt til folk utenfor allmenningsbygdelaget ble private allmenninger. De allmenninger som ikke ble solgt av Kongen, fikk betegnelsen statsallmenninger og kun denne siste type allmenninger er det altså som reguleres av fjelloven Grunnen i statsallmenninger eies av staten, men staten har ingen rettigheter til bruksrettighetene. Dette kan også uttrykkes slik at staten eier grunnen og de bruksberettigede eier bruksrettighetene. Bruksrettighetene har i alle fall den samme rettslige beskyttelse som eiendomsretten i alminnelighet 2
har. Staten kan således ikke frata de bruksberettigede deres rettigheter - uten at dette i så fall skjer med hjemmel i ekspropriasjon og mot full erstatning. Når utenbygdsboende er gitt en viss rett til jakt/fiske må dette ses som uttrykk for en fordeling av en overskuddsrett. Det er et alminnelig prinsipp i allmenningsjussen at de allmenningsberettigede vanligvis kun har krav på å få dekket sitt behov. Dersom det da er igjen en rest, kan denne ofte deles ut til personer som ikke har allmenningsrett. I dette ligger det derfor ikke at ordningen viser at jaktfiskeretten i statsallmenninger ikke (lenger) er å anse som en allmenningsrett. De innenbygdsboendes rett til jakt- fiske må fortsatt anses å bygge på utøvelsen av retten fra gammelt av dvs. retten må fortsatt anses som en allmenningsrett. Dette bygget altså også Fjellovkomiteen på. Ad hoc utvalget skriver: «Også når det gjelder utnyttelsen av bruksrettene, så er ikke disse låst til en bestemt tilstand, men det skjer en tidsmessig utvikling av disse.» De skriver og: «Utviklingen i forhold til «tida og tilhøva» har vært mest vanlig å se i sammenheng med utnyttelsen av rettighetene knyttet til landbruket, men kan også legges til grunn for utnyttelse av retten til jakt, fangst og fiske.» «Tid og tilhøva» er en diskusjon som har oppstått fra at de bruksberettigede ønsker å utvikle landbruksdrifta, ofte i sammenheng med nye næringer i sammenheng med seterdrifta. Dette er altså en diskusjon som går på at de gamle allmenningsrettene skal utvides til å omfatte nye driftsformer/næringer, ikke avgrensinger på eksisterende allmenningsretter. Dette er derfor ikke relevant i sammenheng med det som nå foreslås med reduksjon av de gamle allmenningsrettene som innenbygdsboende har til jakt og fiske. Dette er en direkte feilinformasjon til Forbundsstyret. Definisjon på innenbygdsboende: Spørsmålet om kommunegrenser kom opp i forbindelse med kommunesammenslåinger etter Scheikomiteen i 1964, og da i forbindelse med definisjon av innenbygdsboende. Etter dette har kommunegrensen pr. 1.1.1956 vært bestemmende for hvem som er innenbygdsboende (kgl.res.24.juni 1964). Forskrift om jakt, felling, fangst og fiske i statsallmenning 3.Retten til jakt, felling, fangst og fiske All jakt, felling, fangst og fiske skal bys ut på en måte som er akseptabel for allmennheten. Dersom det ved jakt/felling av elg, hjort, rådyr, bjørn, ulv, jerv, gaupe, bever og småvilt uten hund, er nødvendig å regulere antall jegere, skal det påses at det er en rimelig fordeling mellom innenbygdsboende og utenbygdsboende jegere/jaktlag. Tilsvarende gjelder ved regulering av antallet fiskekort jf. fjellovens 30 første ledd, annet pkt. På miljodirektoratet.no ligger: Veiledning til forskrift av 3. mars 2004 om jakt, felling, fangst og fiske i statsallmenning Nærmere om begrepene innenbygdsboende og utenbygdsboende Ved regulering av rett til jakt på småvilt uten hund skal det være en «rimelig balanse» mellom innenog utenbygdsboende jf. fjellovens 23 tredje ledd. Det er lang tradisjon for å praktisere begrepet «rimelig fordeling» slik at maksimalt 60 % av jakten kan forbeholdes innenbygdsboende 3
Reguleringer v/ småviltjakt uten hund Det er ikke adgang til å fastsette avvikende reguleringer for småviltjakt uten hund mellom innen- og utenbygdsboende f. eks fastsette baglimit kun for utenbygdsboende eller i vesentlig grad å innskrenke jaktområde i forhold til tilgjengelig areal for innenbygdsboende. Det er imidlertid antatt at fjellstyret kan ha fritt kortsalg til innenbygdsboende, men kreve at utenbygdsboende kun får jakt etter søknad (innen fastsatt søknadsfrist). Dette forutsetter at fjellstyret innestår for at 60/40 fordelingen overholdes. Oppsummering av lovgrunnlaget: Rettighetene som innenbygdsboende er en gammel allmenningsrett, med røtter eldre enn Gulatingsog Frostatingslovene. Disse rettighetene kan ikke reduseres uten ved ekspropriasjon med full erstatning. Dette er en rettighet som er likestilt med privat eiendomsrett, og dermed er den beskyttet av grunnloven. Fjelloven, forskriften og veilederen slår fast at 60/40 regelen gjelder småviltjakt uten hund. Hverken småviltjakt med hund, oter eller garnfiske kommer inn under denne reguleringen. Fjellstyret står fritt til å selge småviltkort til innenbygdsboende uten hund uten søknad så lenge de overholder 60/40 regelen før de setter begrensing på utenbygdsboende. Likens kan de fritt selge jaktkort for innenbygdsboende med hund, fiskekort for oter og garnfiske, og samtidig sette de begrensninger som er nødvendig for en forsvarlig forvaltning for salg til utenbygdsboende. Dagens praksis i fjellstyrene: Fjellstyre slipper i dag til utenbygdsboende med hund i den grad samlet jakttrykk tillater. I mange av de store statsallmenningene går 70-80% av korta med hund til utenbygdsboende. Forslaget om å fjerne skillet mellom utenbygdsboende som jakter med hund og uten hund vil kunne gi motsatt effekt av det som var tanken med forslaget. I mange av statsallmenningene er det både typisk lirypeterreng og høye fjell med typisk fjellrypeterreng. De aller fleste jegere med hund vil jakte i lirypeterrenget. De fleste jegere uten hund vil jakte i fjellrypeterrenget av den enkle grunn at det er svært vanskelig å få opp lirypa først i jaktsesongen uten bruk av hund. Fjellstyrene har gode erfaringstall for de innenbygdsboende som jakter med og uten hund. Det endrer seg ikke så mye fra år til år. De kan da slippe til utenbygdsboende med hund i det antall som terrenget tåler når en summerer innenbygdsboende og utenbygdsboende med hund. Likens vet fjellstyre at majoriteten av utenbygds jegere uten hund vil jakte fjellrype. De vil dermed ikke føre til økt jakttrykk i lirypeterreng i vesentlig grad. Dermed vil de kunne slippe til langt flere utenbygdsboende uten hund enn de vil kunne gjøre hvis en ikke skiller mellom med og uten hund. Har en ikke kontroll på hvor mange utenbygdsboende som kommer med hund må en redusere antall utenbygdsboende jegere, ellers vil en risikere en overbelastning av lirypeterrenget. Fjellstyret kan risikere at 100% av utenbygdsjegerne et år kommer med hund og jakter lirype. Mange fjellstyrer praktiserer 5-7 dagers kort fordelt på 2-3 perioder til utenbygdsboende med hund for å slippe til så mange jegere som mulig. Denne muligheten blir borte ved likestilling mellom innenbygdsboende og utenbygdsboende med hund. Effekten av forslaget om likestilling mellom innenbygdsboende og utenbygdsboende vil bli det stikk motsatte av det de 6 byforeningene ønsker seg. Det vil bli færre utenbygdsboende jegere som slipper til i statsallmenningene. De som slipper til vil riktignok kunne kjøpe sesongkort, men det vil svært få av de kunne utnytte i særlig grad. Et stadig økende antall fjellstyrer slipper til utenbygdsboende med oter og garnfiske i takt med at innenbygdsboende ikke utnytter fiskemulighetene full ut. Dette er en fornuftig forvaltning. Fiskemulighetene bør utnyttes fullt ut. Samtidig er det mange fjellstyrer som har et begrenset antall vann, og hvor fisketrykket er på det nivå som en forsvarlig forvaltning av vanna tilsier. I disse 4
områdene vil en likestilling av innenbygdsboende og utenbygdsboende føre til at lokale fiskere ikke slipper til mede sitt tradisjonelle garn/oterfiske. Vi vil understreke det svært gode samarbeidet vi har med de lokale fjellstyrene. De er gode samarbeidspartnere til våre arrangementer for allmenheten, og kurs- og rekrutteringsvirksomhet rettet mot ungdom. Likens samarbeider vi godt om forskjellige forvaltningstiltak. Konsekvenser av Forbundsstyrets vedtak: Jegere og fiskere i våre områder kommer ikke til å ønske å være medlem i en organisasjon som arbeider for å ta fra oss våre rettigheter. Sist denne konflikten var oppe var resultatet at flere av foreningene i Gudbrandsdal meldte seg ut av Norges jeger- og fiskerforbund. Dette kan bli resultatet denne gangen og. Vi kommer helt sikkert til å se en betydelig nedgang i medlemsmassen hvis dette vedtaket blir stående. Det er mange foreninger og medlemmer i NJFF som har rettigheter som innenbygdsboende i statsallmenning. Fylker med statsallmenninger er: Akershus, Aust Agder, Rogaland, Hordaland, Telemark, Oppland, Hedmark, Buskerud, Sogn og Fjordane, Møre og Romsdal, Sør-Trøndelag, Nord-Trøndelag. Antall kommuner med statsallmenning er 74. Sist gang konflikten var oppe var det ikke etablert en alternativ jegerorganisasjon. I dag er det en alternativ jegerorganisasjon. Vår henstilling til Forbundsstyret: Vi henstiller til Forbundsstyret å ta saken opp til ny behandling. Slik vi ser det har Forbundsstyret fattet vedtak på grunnlag av en ufullstendig og delvis feil lovforståelse. Likens kan vi ikke se at Forbundsstyret har fått opplyst at konsekvensen av forslaget er at færre utenbygdsboende jegere slipper til i statsallmenningene. Dette er nye opplysninger i saken som etter god forvaltningsskikk gir grunnlag for å ta saken opp til ny behandling. Blir vedtaket stående som uttalelse fra NJFF vil det skape stor strid innad, og være svært negativt for organisasjonen. Vi kan ikke akseptere en uttalelse som går inn for å frata innenbygdsboende de gamle allmenningsrettene de har i dag. Vi forstår at Forbundsstyret følte seg presset av 6 store byforeninger. Slik vi har fått høre har nok ikke Forbundsstyret fått god nok informasjon om hvor sterke reaksjoner dette vedtaket vil føre i de foreningene som i dag har allmenningsretter som innenbygdsboende. Som dere ser gjelder det svært mange foreninger og medlemmer Denne uttalelsen er behandlet på styremøter og de respektive foreninger og enstemmig vedtatt Sel jeger og fiskerforening Dovre jeger- og fiskerforening Lesja jeger- og fiskerforening.. Tormod Pedersen Arild Visdal Detlef Schnepel 5
Vågå jeger- og fiskerforening Lom jeger- og fiskerforening Skjåk jeger- og fiskarlag.. Svein Erik Benrud Jørgen Vole Jan Martin Kveum Kvam jeger- og fiskerforening Fron jeger- og fiskerforening Ringebu jeger- og fiskerforening. Monica Jensvoll Pål Østen B. Solberg Espen K. Hvattum Øyer-Tretten jeger- og fiskerforening Gausdal jeger- og fiskerforening. Johan Moheim.. Tore Lien Sør Fron jeger- og fiskerforening. Svein Ove Ånsløkken Øystre Slidre jeger- og fiskerforening Vestre Slidre jeger- og fiskarlag. Anders Frøberg Tom Erik Skogheim 6