sensorveiledning JUS112 Arve- og familierett V-10 Alle rettslige grunnlag som kan danne utgangspunkt for løsning av samtlige spørsmål i oppgaven er omhandlet i tilrådd litteratur, se http://www.uib.no/emne/jus112#emnebeskrivelse. 1 Reglene, som ligger innenfor formuleringen av læringsutbytte/resultat under emnebeskrivelsen, jf. lenken foran, er også behandlet i kursoppgaver og/eller forelesninger. Kurset har således gitt et godt grunnlag for å svare på oppgaven. I Spørsmål 1: Er ektepakten av 2007 ugyldig? Under dette spørsmålet er det rimelig å vente at studentene tar opp følgende problemstillinger: a) Kan ektepakten være gyldig dersom den bare er underskrevet av den ene ektefellen? b) Inneholder ektepakten en gave på dødsleiet? c) Skal overføringen anses (ment) oppfylt før Eiriks død? Ad a): Dette problemet er forholdsvis enkelt å besvare, i alle fall dersom studentene kjenner til/finner el. 54 første ledd fjerde setning. Vilkåret som må tas stilling til, er om ektepakten bare er til fordel for Dagrun. Vilkåret gir ikke nødvendigvis 100 % sammenfall med det tradisjonelle gavebegrepet, men vilkåret må anses innfridd dersom studenten kommer til at disposisjonen innebar en vederlagsfri overføring i den hensikt å berike Dagrun. Selv om formålet skulle være mer sammensatt, bør vel selve formuesoverføringsaspektet tilsi at ektepakten bare er til fordel for henne. Av de 105 besvarelser jeg har vurdert hittil (egen kommisjon, nivåkontroll og strykvurdering i 2. hånd), husker jeg kun én (strykkandidat) som helt har oversett regelen i 4. setning. Enkelte (normalt svake besvarelser) trekker en slutning fra regelens eksistens til at Dagrun ikke behøvde å underskrive, uten å si noe om ektepaktens innhold. Ad b): Dersom ektepakten inneholder en disposisjon som i realiteten er av testamentarisk karakter, følger det av al. 60 jf. 49 at visse formkrav må følges, og av 29 følger utgangspunktet at det ikke 1 Av relevant litteratur nyere enn tilrådd litteratur nevnes Thomas Eeg, Når gjelder arvelovens regler om testaments form og begrenset rådighet?, i Jussens Venner 2009 s. 61-154 (heretter Eeg). Jeg har ikke drevet egenreklame for artikkelen under årets undervisning og regner ikke med at den er kjent blant/lest av studentene, som er på sitt første studieår og som må ta kurset over kun åtte uker.
kan rådes over pliktdelsarv. Disse reglene kan man ikke komme rundt ved i stedet å bruke ektepakt, med mindre den kan anses som nettopp et testament i relasjon til form- og vitnekrav. Anførslene legger her opp til en behandling av om disposisjonen må anses som en gave på dødsleiet, og vi bør kunne forvente at drøftelsen forankres i al. 53 og/eller 35. Drøftelsen her under b) bør e.m.m. også forankres i 53/35 til forskjell fra drøftelsen under c), som i og for seg også kan forankres i 48 første ledd, se nedenfor. Tilrådd litteratur ser det imidlertid slik at også mtp. gaver som oppfylles på dødsleiet er 53/35 overflødige, se Lødrup: Arverett s. 226, og i en annen retning Eeg s. 74-75. Nesten alle ser at det må vurderes om reglene for testamenter får anvendelse, og nesten alle forankrer dette mer eller mindre klart i al. 53 og/eller 35. En (strykkandidat) har lagt til grunn at reglene om testamentsform i al. 49 ikke er tilfredsstilt fordi vitnene ikke visste at det var et testament/testamentarisk disposisjon de bevitnet. Enkelte svake besvarelser nøyer seg med å konstatere at pliktdels- og vitnehabilitetsregler ikke gjelder for ektepakter eller livsdisposisjoner. Dette til tross for ganske tydelige forutsetninger for anførslene: Dersom disposisjonen var en gave gitt på dødsleiet eller en gave som var ment oppfylt etter Eiriks død. Når det gjelder 53, bemerkes at den bare viser til at reglane framanfor i dette kapitlet gjeld også for slike gaver som der omhandles, m.a.o. 48-52. Det kan forlede noen til å tro at 61 ikke gjelder, men det vil være en feilslutning. Her vil det imidlertid formelt være uttrykket [d]isposisjon i testament i nevnte bestemmelse som vil føre til at disposisjonen til fordel for vitnenes mor ikke er gyldig, og ikke 60 jf. 53. Jeg kan ikke huske noen som har trukket en feilslutning som nevnt foran, men enkelte ser som nevnt ikke problemstillingen om vitnenes habilitet. Enkelte bruker imidlertid 61 første ledd første setning og vurderer om/forutsetter at disposisjonen var til fordel for Sverre/Gunhild, andre blander sammen første og andre setning. Igjen: Oppgaven gir ganske tydelig beskjed om hva anførselen går ut på. At disposisjonen krenker Annas pliktdelsvernete arvekrav gitt at den er testamentarisk, jf. 35/29, er klart ut fra oppgavens opplysninger. Dette ble visst ikke ansett som klart, og det skal medgis at oppgaven ideelt sett burde ha inneholdt flere opplysninger mht. Eiriks formue. De fleste legger imidlertid til grunn at Eirik ikke hadde (nevneverdig) formue utover boligen. Ellers var det varierende kvalitet mht. hvordan man håndterte dette punktet.
Det er nevnt på forelesning at gaven ikke kan anses gitt på dødsleiet dersom man overlever den kritiske situasjon, jf. også lærebokens diskusjon om tidsaspektet (s. 237). Skremmende mange jeg vil tro halvparten eller flere ser ikke at dersom man ikke dør, men blir frisk, så kan ikke den tilstanden man befant seg i, anses for ens dødsleie. Mange er meget bastante på at det er forholdene på disposisjonstidspunktet som er avgjørende, og blander da muligens sammen med andre slags typetilfeller. Det er også grunn til å forvente en behandling av gavebegrepet, om ikke studenten allerede har behandlet det under a. I så fall bør en henvisning til den drøftelsen være nok. De fleste kommer brukbart fra denne delen, men enkelte avslører at de ikke forstår forskjellen på disposisjoner som overfører (eiendomsrett til) formue (med tilknyttet bestemmelse vedrørende formuesordningen), og disposisjoner som ikke overfører formue, men bare regulerer formuesordningen. Enkelte blander inn Rt. 1985 s. 1291, noe som er unødvendig, og har problemer med å forstå/huske dens poeng. Ad c): Også denne drøftelsen kan med fordel forankres i 53/35, som for dette alternativet: gåve som er meint å skulle oppfyllast etter at givaren er død gir et mer konsist uttrykk for vurderingstemaet enn 48 første ledd. Også denne kan imidlertid brukes som utgangspunkt for en problemformulering, som da vil bli om ektepakten fra Eiriks side innebar at han fastsatte hva som skal gjerast med det han let etter seg når han døyr. Grunnen til at 53/35 åpner for bedre problemformulering, er at spørsmålet likevel vil være om disposisjonen var oppfylt, eller ment oppfylt, før Eirik døde. Dette er fyldig behandlet i tilrådd litteratur, og under gjennomgang på forelesninger og av flere kursoppgaver bør studenten også ha hørt om Rt. 2008 s. 1589, selv om den er nyere enn læreboken. Denne dommen gir dog ikke mer enn andre dommer som utlegger eller presiserer vurderingstemaet til at disposisjonen må ha hatt en viss realitet, eller må ha vært ment å skulle ha en viss realitet, før giveren døde; et vurderingstema som altså kan forankres i langvarig rettspraksis. Det vil da særlig være enkelte av de seks avgjørelser som er omhandlet i Lødrup: Arverett s. 258-261 som kan tjene som sammenligningsgrunnlag, kanskje særlig Rt. 2007 s. 776 og Rt. 1961 s. 935 (eventuelt Rt. 1979 s. 1200), særlig mtp. anførselen om praktisk påregnelig realitet. Vi kan likevel ikke forvente en videre grundig domsbruk. Derimot kan vi vel vente at gjennomgående vil studentene huske at det finnes noen dommer om overdragelse av bolig mellom ekte- og andre samlivsfeller, og at disse ligger til grunn for de momenter eller retningslinjer som trekkes frem i tilrådd litteratur. For ikke å skape et
urealistisk inntrykk av hva som kan kreves av studentene vil jeg ikke gå nærmere inn i en materiell drøftelse her i veiledningen. Momenter finnes det nok av i oppgaven, som for øvrig bygger på modifikasjoner av saksforholdet i Borgarting lagmannsretts dom av 18. januar 2005 (LB-2003-16704). Det vil forbause meg om studentene kjenner til denne. På dette punkt var oppgaven velegnet til å skille mellom kandidatene. De beste fikk vist at de forstår jussen, kan presisere denne ved å trekke inn relevante dommer, og evner å bruke oppgavens opplysninger i balanserte pro/contra-drøftelser. Men det ble dessverre en del som ikke kom stort lenger enn til å stille problemet og nevne krav om realitet for giver dersom disposisjonen skal anses som en livsdisposisjon bruken av oppgavens opplysninger ble gjerne dels mangelfull/unyansert, dels mindre skjønnsom, og uten at man viste eventuelt kjennskap til relevante dommer. II Saksforholdet under denne del av oppgaven bygger på modifikasjoner av RG 1982 s. 125 (Sør- Østerdal), som selv om domsreferansen faktisk er nevnt i tilrådd litteratur heller ikke kan antas å være kjent blant studentene. Spørsmål 2: Er testamentet ugyldig, helt eller delvis? Under denne problemstillingen innbyr oppgaven til at følgende spørsmål behandles: - er testamentet ugyldig fordi det ikke fremgår at det ga uttrykk for Tordis frie vilje osv.? Al. 60 tvingande reglar, jf. 50, som ikke gir slike. De fleste fant 50, men ikke alle forstod dens innhold. De færreste så 60 i denne sammenheng. Enkelte misforstår Oves anførsel og drøfter hvorvidt Tordis opprettet testamentet av egen fri vilje/var ved sans og samling. - er testamentet ugyldig fordi Magne var vitne? Ikke i og for seg, 60 jf. 49 første ledd. Men testamentet kan ikke legges til grunn i den grad disposisjonen er til fordel for Magne, 61 første ledd. Denne anførselen gikk greit for de fleste, men enkelte svake besvarelser kommer til at hele testamentet blir ugyldig på grunn av at Magne var vitne. Andre (gjerne strykbesvarelser) mener at søsken av testator ikke kan være vitne. I varierende grad tas opp om Astrid kan anses som vitne, jf. anførsel om tilfeldighet/urimelighet. Noen knytter dette til en vurdering av om Tordis sitt testament var et nødstestament, noe oppgaven ikke legger opp til, og som for øvrig ikke er omfattet av læringskravene.
- har Ove fått avgrenset sitt krav på arv, jf. 7? (Det må godtas om denne problemstillingen i stedet tas opp som et ledd av svaret på spørsmål 3.) Her er det særlig spørsmålet om varsling etter tilhøva ville være urimeleg vanskeleg. Men selv om man kommer til at unntaket får anvendelse, kan ikke Tordis fullt ut frata Ove legalarven, da minstearven er vernet, jf. tredje setning. Da nærmeste slektninger her er i andre arvegangsklasse, er minstearven 6 G (som ifølge oppgavetekstens føringer utgjør 75.000), dvs. kr. 450.000 jf. 6 første ledd tredje setning. De fleste fikk noe ut av dette, men i meget varierende grad. Nesten alle (det finnes dog unntak) fant/kjenner 7, 1. pkt, mens det ble fra det helt knappe/enkle til det skjønnsomme mht. unntaket i 2. pkt. Det er også varierende mht. kjennskap til regelen i 3. pkt. Slik spørsmålet er formulert, kan vi ikke utelukke at noen vil drøfte ut fra andre grunnlag for ugyldighet, for eksempel 63. Det vil det neppe komme noe godt ut av da oppgaveteksten ikke gir holdepunkter for dette, slik at eventuelle drøftelser vil bære preg av ren spekulasjon. Kun få tok opp 63. Noen flere drøftet (også) hvorvidt 62 kom til anvendelse, trolig pga. at Oves anførsel knyttet til 50 ikke ble (fullt) forstått. Spørsmål 3: Hvordan skal arven fordeles? Vis hvordan du kommer frem til svaret. Hvilke tall studenten kommer frem til her, vil i utgangspunktet avhenge av hvordan man ser på spørsmålet om testamentets gyldighet. Det skal med andre ikke kunne telle negativt to ganger dersom man for eksempel kommer til at testamentet er fullt ut gyldig eller ugyldig, selv om man e.m.m. bør legge til grunn partiell ugyldighet. Det bør normalt heller ikke telle negativt om studentene regner feil mht. arveloddenes størrelser, da oppgaven ikke skal være en test på studentenes regneferdigheter. Hvordan man ellers bør vurdere svaret, avhenger dels av på hvilke punkter testamentet anses ugyldig, og hvordan studenten har kommet til sitt standpunkt. Dersom man anser testamentet ugyldig fullt ut, må oppgjøret gå fullt ut etter lovens regler, jf. 6 og 2. Dersom man ser det slik at Ove hadde krav på varsel slik at han har sine rettigheter i behold fullt ut, arver han også halvparten, i motsatt fall 6 G (kr. 450.000). Det at testamentet ikke kan opprettholdes fullt ut, tilsier altså likevel ikke at det er ugyldig fullt ut. (Her kunne man tenke seg at dette beror på hva Tordis ville ha ment om dette, jf. 65, men reglene om tolking av testamenter faller dessverre utenfor kursets mål/forventet læringsutbytte. Jeg synes for øvrig ikke at oppgaven innbyr til at en slik problemstilling drøftes.) Enkelte var innom testators vilje på dette punkt, uten at det gjorde noe fra eller til.
Fordi svaret på hvordan arven skal fordeles i praksis vil måtte utledes av en kombinasjon av svaret på hvorvidt Ove hadde krav på varsel og testamentstolking og utfylling (som studentene ikke forutsettes å ha kunnskaper om), må ulike løsninger godtas. En mulighet er å legge til grunn at testamentet gis innskrenket anvendelse slik at Magne og Leif som utgangspunkt skal ha halvparten hver av det Ove ikke skal ha. Det vil altså si enten halvparten hver av 900.000, eller av det som overstiger minstearven, dvs. av kr. 1.350.000. Man kan imidlertid ikke komme utenom at Magne ikke kan gjøre rettigheter gjeldende etter testamentet, jf. 61 første ledd første setning. Det er derimot ingen grunn til at testasjonen til fordel for fetter Leif skal være ugyldig, da slikt slektskap ikke omfattes av reglene i 61 første ledd. Han bør derfor anses berettiget til i alle fall kr. 675.000, under forutsetning av at testamentet tolkes slik at tolker det jeg etterlater meg anses som det Tordis kunne råde fritt over. Men det er ikke gitt at likedelingen mellom Magne og Leif var viktigst for Tordis, slik at løsningen også kan bli at Leif får halvparten av arven. Det gjelder uavhengig av om Ove skal ha halvparten som legalarv eller bare minstearven. De fleste kom under spm. 2 til at testamentet bare var delvis ugyldig og at Leif hadde krav på halvparten. Det er vel den mest forsvarlige løsningen når vi ikke vet hva Tordis ville ha ønsket gitt at testamentet ikke kan opprettholdes fullt ut. Enkelte drøfter (normalt fortjenstfullt) spm. 3 under forskjellige forutsetninger, mens noen få (svakere) ikke klarer å få samsvar mellom drøftelsen under spm. 3 og det de kom til under spm. 2. For det tilfellet at Ove bare har krav på minstearven, oppstår spørsmålet om hva som skal skje med den ledige del. Det oppstår også dersom man tolker det jeg etterlater meg som det Tordis kunne råde fritt over. For den ledige del hva enten den anses å være kr. 450.000 eller kr. 675.000 ligger det nær å falle tilbake på en fordeling etter lovens regler. Det betyr at de resterende 450.000 eller 675.000 fordeles med en lik del på Alf, Magne og Marius iht. 2. De færreste hadde problemer så langt reglene om legalarv kom til anvendelse. Enkelte avslørte imidlertid full svikt ved å mene at Tordis sine søsken hadde krav på minst kr. 200.000 hver som pliktdelsarv. En (strykkandidat) har så vidt jeg kunne se overhodet ikke sett/kjennskap til reglene i arveloven kap. I og II. Enkelte svake/strykbesvarelser mener at Ove ikke har krav på arv fordi ektefellene hadde fullstendig særeie, og blander altså boslodd- og arvekrav. - - - Samlet sett gjelder det som vanlig i første rekke å se og bruke partenes anførsler, som etter mitt skjønn er ganske tydelige, plassere disse i lys av rettsregler og -kilder man bør ha kjennskap til, for å
formulere fruktbare problemstillinger som drøftes balansert ved bruk av opplysningene i oppgaven. Regelmessig får man et ganske godt bilde av studentens generelle familie- og arverettslige kunnskapsog ferdighetsnivå gjennom de krevende spørsmål, typisk spørsmål 1 i denne oppgaven, som det er rimelig å anta at studentene vil bruke mest tid og plass på. Spørsmål 2 gir trolig også rom for drøftelser, men kan ikke anses videre krevende for den som møter godt forberedt til eksamen. Spørsmål 3 etterspør ikke bare enkle subsumsjoner, men hvilke muligheter spørsmålet gir for å overbevise, avhenger til dels av hvilke konklusjoner studenten legger til grunn i spørsmål 2. Det vil typisk være mer krevende om svaret bygger på at testamentet er partielt ugyldig enn helt ugyldig eller gyldig. Et annet parameter for vurderingen vil være presisjonsnivået. Det gjelder både språklig i omgangen med faguttrykk (for eksempel ikke kalle felleseie for sameie eller særeie for skjevdelingsmidler og lignende) og med hensyn til angivelse av rettslige grunnlag så langt det gjelder lovbestemmelser, i og med at lovtekst er lovlig hjelpemiddel. Domsreferanser er det derimot ingen grunn til at de skal ha pugget, jf. under spm 1 foran. Bergen 8./22. juni/14. juli 2010 Thomas Eeg kursansvarlig