SENSORVEILEDNING SKOLEEKSAMEN KONTRAKTSRETT I VÅREN ) Har Peder Ås gitt Hans Tastad fullmakt til å selge industribygget?

Transkript

1 SENSORVEILEDNING SKOLEEKSAMEN KONTRAKTSRETT I VÅREN 2011 Del I 1) Har Peder Ås gitt Hans Tastad fullmakt til å selge industribygget? Hvorvidt Peder Ås har gitt Tastad en fullmakt, vil bero på om Tastad med rimelighet kan oppfatte utsagnene fra Ås som en kompetansetildeling, dvs. at han er gitt evne til å binde Peder Ås rettslig til å selge bygget. Det er et pluss om kandidatene i forbindelse med den innledende problemformuleringen får frem hva som menes med fullmakt. Det kan også være et poeng å presisere at en fullmakt vil være en oppdragsfullmakt (uselvstendig fullmakt), jf. avtl. 18. Vurderingen må ta utgangspunkt i Peders utsagn. Den endelige konklusjonen vil måtte bero på en vurdering av utsagnene samlet sett, men med tanke på strukturen kan det være hensiktsmessig å vurdere hvert utsagn for seg, Det må avgjøres om utsagnene er å forstå som utsagn om at Ås vil gi Tastad fullmakt på et senere tidspunkt (forberedende stadium) eller om han på en bindende måte tildeler han slik kompetanse (forpliktende stadium). Kandidatene bør få fram at tolkingen er objektiv, slik at det blir spørsmål om hvordan Tastad med rimelighet kan oppfatte utsagnene. Man må her se hen til de alminnelige retningslinjer for en slik vurdering, slik de er oppstilt i rettspraksis og teori. Selv om den aktuelle rettspraksis og lærebokens fremstilling særlig knytter seg til gjensidig bebyrdende avtaler, vil vurderingstemaet og retningslinjene være av generell relevans når det er spørsmål om et utsagn er av forpliktende karakter. Det eventuelt forpliktende ligger her i første rekke i at Ås vil bli bundet av avtaler som Tastad inngår innenfor en eventuell fullmakt. Med lærebokens terminologi kan det spørres om utsagnene er tilstrekkelig konsise og spesifiserte til at de med rimelighet kan oppfattes som forpliktende. Det må også tas stilling til om utsagnene i tilstrekkelig grad avklarer det som må anses som vesentlige punkter i forbindelse med en kompetansetildeling. Ved den nærmere tolking av 1

2 utsagnene vil forhistorien, i form av det faktum at Tastad allerede har hatt en fullmakt i forbindelse med salg av verktøy og bil, kunne ha betydning. Basert på ordlyden fremstår ikke det første utsagnet som ubetinget. For det første fremstår det ikke som Peder Ås helt endelig har bestemt seg for i det hele tatt å selge bygget. Samlet sett er det vel likevel mest nærliggende å forstå utsagnet slik at Ås har til hensikt å selge etter rydding og innhenting av takst. Ut fra ordlyden kan det hevdes at den heller ikke fremstår som noen ubetinget kompetansetildeling. Utsagnet [j]eg setter pris på om du vil hjelpe til fremstår mer som en forespørsel enn som en ubetinget kompetansetildeling, og kan ikke anses å være konsist nok til at Tastad med rimelighet kan oppfatte det som en kompetansetildeling. Et tungtveiende argument er det her også at utsagnet isolert sett ikke er egnet til å avklare hva en eventuell fullmakt går ut på: Bistand i forbindelse med det praktiske/forhandlinger før avtaleinngåelse eller også det å slutte avtale. Her kan man argumentere med at Tastad hadde fullmakt til å slutte avtale i forbindelse med salg av verktøy og bil, noe som kan tale for at det samme må gjelde for en eventuell fullmakt mht. bygget. På den annen side kan det argumenteres for at det må antas å være tale om en mer økonomisk omfattende avtale og at Tastad ikke har rimelig grunn til å tro at han får en videre fullmakt enn det som følger av et alminnelig eiendomsmegleroppdrag (omtalt i læreboken s. 234). En eiendomsmegler har med mindre uttrykkelig fullmakt er tildelt ikke slutningsevne Ved en kompetansetildeling må spørsmålet om det er tilstrekkelig avklart hva fullmektigen kan binde fullmaktsgiver til anses som sentralt. I utgangspunktet kan det forventes at fullmakten setter rammer for det som vil være sentrale punkter i en eventuell avtale som fullmektigen inngår. Ved avhendelse av fast eiendom vil det typisk omfatte i alle fall pris og muligens også overtakelsesdato og oppgjør. Det kan hevdes at taksten vil sette tilstrekkelige rammer for pris. Det er nok likevel mest nærliggende å legge til grunn at Tastad har grunn til å tro at spørsmålet må diskuteres nærmere før han har adgang til å binde Ås. For så vidt gjelder overtakelsesdato og oppgjør er det ikke noe i faktum som tilsier at dette i den konkrete situasjonen er av vesentlig betydning, noe som kan tilsi at det ikke var grunn til å si noe uttrykkelig om dette. 2

3 Det er på det rene at spørsmålet om provisjon ikke er avklart. Spørsmålet kan i og for seg anses som et vesentlig punkt i en oppdragsavtale, men siden avklaring av dette punktet særlig er av betydning for Tastad taler det ikke nødvendigvis ubetinget imot at Tastad på et tidligere tidspunkt er tildelt kompetanse til å binde Ås. At Ås benytter formuleringen eventuelt og skyter det frem til et uvisst fremtidig tidspunkt kan likevel tale for at utsagnene med rimelighet må oppfattes å være på det forberedende stadium også i forhold til en kompetansetildeling. Om man argumenterer for at utsagnet, kanskje da særlig sett i lys av forhistorien, anses som en fullmakt til å selge, må det uansett ses som en betinget kompetansetildeling ved at den først trer i kraft etter at Peder har ryddet ut og innhentet takst. Den mest nærliggende konklusjonen er nok likevel at utsagnet verken er konsist, spesifisert eller fullstendig nok til å etabler en fullmakt for Tastad til å binde Ås. Forutsatt at det ikke er tale om en kompetansetildeling vil det heller ikke etableres noen fullmakt ved at Tastad gir uttrykk for at han vil hjelpe til. Dersom man ikke ser den første e-posten som en kompetansetildeling, blir det spørsmål om kompetansetildeling skjer ved e-posten der Ås opplyser at han er klar for salg. Dersom de vesentlige punkter i forbindelse med fullmakten anses avklart, kan det argumenteres for at e-posten markerer overgangen fra det forberedende til det forpliktende stadiet. Det meste taler nok likevel for at sentrale punkter ennå ikke er avklart, jf. ovenfor. Selv om den siste e-posten ikke inneholder noen uttrykkelig oppfordring til å ta kontakt, synes det mest nærliggende å forstå det slik at Ås nå var klar for å diskutere de nærmere detaljene for fullmaktstildelingen, herunder rammene for salget. Et moment som også kan nevnes er betydningen av form: Utsagnene er kommet til uttrykk skriftlig i e-post, men det kan argumenteres for at det med rimelighet kan forventes at en fullmakt til en såpass omfattende disposisjon i noe større grad formaliseres. Hvis dette først nevnes, kan det imidlertid også være relevant å vise til høyesterettspraksis, som i liten grad synes å vektlegge det formelle hvis man ellers er kommet til enighet om vesentlige punkter, jf. bl.a. HR A og Rt (vinagent). 3

4 Den mest nærliggende konklusjonen er nok at Tastad ikke har fått tildelt en bindende fullmakt fra Peder Ås. Konklusjonen bør ikke nødvendigvis være avgjørende for vurderingen av kandidatenes svar. Det kan likevel være grunn til å tro at en konklusjon om at det er gitt fullmakt til å selge også vil innebære noen svakheter i argumentasjonen. Ved vurderingen må det ses hen til presisjon i den innledende formulering av problemstilling, vurderingstema og rettslig grunnlag. Etter nivåkontroll har jeg et inntrykk av at de fleste ser spørsmålet om klarhet som et spørsmål om det er klart nok at Ås forplikter seg (i motsetning til forberedende utsagn). Få synes å se poenget knyttet til at utsagnene heller ikke nødvendigvis er klare med hensyn til hva en forpliktelse går ut på (forhandling/binding). Det synes også å være få som ser at pris/rammene for en eventuell pris kan være et vesentlig punkt som må være avklart før fullmakt kan anses gitt. Kandidater som får frem slike momenter bør honoreres. En del tar utgangspunkt i avtl. 10 første ledd om fuldmagtens grænse, noe om ikke er en treffende tilnærming. Velvillig forstått bygger kandidatene på at det er gitt en muntlig fullmakt om salg av bil og verktøy, slik at det er spørsmål om denne nå er utvidet til å omfatte salg av bygget. En slik tilnærming må medføre trekk, men kandidatene må likevel kunne hente inn igjen en del dersom selve drøftelsen blir bra. En uheldig konsekvens av å ta utgangspunkt i alminnelig avtaletolking er at noen anvender tolkingslærens uklarhetsregel, slik at Peder må bære risikoen for uklarhet i utsagnene, noe som jo står i motstrid med det alminnelige klarhetskravet i den avtalerettslige lære om binding. Ukritisk anvendelse av uklarhetsregelen viser derfor svak forståelse og må trekke ned. 2) Forutsatt at Hans Tastad har fått fullmakt til å selge: Er det inngått bindende avtale om salg av industribygget mellom Peder Ås og Marte Kirkerud. Ut fra faktum skal det ikke være tvil om at det er tale om en oppdragsfullmakt, jf. avtl. 18. Hvorvidt det er inngått bindende avtale vil bero på Tastad har handlet indenfor fuldmagtens grænse, jf. avtl. 10 første ledd. Det vil i prinsippet ikke være noe skille 4

5 mellom selve fullmakten og eventuelle instrukser, og det følger av 11 andre ledd at det er uten betydning om Kirkerud var i god tro om en eventuell instruksoverskridelse. Det er her særlig spørsmålet om pris det er grunn til å drøfte nærmere. Spørsmålet det er nærliggende å stille er om taksten på er å anse som en minstepris. Dette må avgjøres på bakgrunn av en tolking av fullmakten. Henvisning til en uklarhetsregel gir ikke så mye her. Det mest håndfaste er kanskje å legge vekt på at Tastad er eiendomsmegler og at dersom fullmakt først foreligger må den med rimelighet forstås slik at Tastad har adgang til å binde Ås til å selge til en pris som han anser forsvarlig basert på den foreliggende takst. Sett hen til at reduksjonen er basert på forhold som ikke omtalt i taksten kan det argumenteres for at prisen må anses å ligge innenfor fullmakten. Det må imidlertid være fullt mulig å argumentere også for den motsatte løsningen. Herunder kan det argumenteres for at, i alle fall i et oppadgående marked vil gjerne taksten ligge i nedre sjikt for hva man kan forvente å oppnå ved salg. For så vidt gjelder overtakelsesdato må det legges til grunn at så lenge fullmakten er taus, må overtakelsesdato kunne fastsettes relativt fritt, slik at overtakelse innen 2 måneder må anses klart å ligge innenfor fullmakten. Dersom bud og aksept først ligger innenfor fullmakten, synes det ikke tvilsomt at avtale er inngått, og det er ikke grunn til å problematisere dette. Hovedpoenget under dette spørsmålet er å få frem at det er tale om en oppdragsfullmakt og at spørsmålet om bundethet beror på om fullmakten er overskredet, uavhengig av evt. aktsom god tro hos Kirkerud. En del sliter med å finne frem til den sentrale problemstillingen. Omfatende drøftelser av alminnelige avtalerettslig binding gir liten uttelling, og snarere trekk, siden det må anses uproblematisk. Kandidater som ellers befinner seg i det nedre sjikt bør ikke løftes opp ved at de på denne måten får vist generelle kunnskaper. En del tar utgangspunkt i at salget er innenfor fullmaktens grense og drøfter om Tastad har handlet i strid med instruks. Dette bør ikke være noe særlig minus så lenge kandidatene er klare på at det uansett er uten betydning om Kirkerud er i aktsom god 5

6 tro ( 11 annet ledd). Å legge til grunn at aktsom god tro kan medføre binding etter 11 første ledd må imidlertid anses som en klar svikt. 3) Forutsatt at Hans Tastad ikke har fått fullmakt fra Peder Ås: Er det inngått bindende avtale om salg av industribygget mellom Peder Ås og Marte Kirkerud. Det fremgår av anførslene at det her er spørsmål om Tastad har bundet Peder Ås basert på ulovfestet representasjonsevne. Det foreligger en helt ny dom som gjelder dette. HR A (tilgjengelig på lovdata). Faktum er laget uavhengig av dommen, men kandidater som kjenner til dommen vil kunne få uttelling ved å vise til vurderingstema og vurderingsmomenter i dommen. Merk: Studentene har ikke gjennomgått dommen på ordinære forelesninger, men har fått henvisning til den. Sett hen til at dommen ble kjent kort tid før eksamen skal det ikke trekkes for at kandidater ikke kjenner til dommen hvis de ellers kjenner til det alminnelige vurderingstemaet som blir stadfestet i dommen. Vurderingstemaet som legges til grunn er en stadfesting av det som er lagt til grunn i juridisk teori og innebærer for så vidt ingen nyskapning. I avgjørelsen angis vurderingstemaet med henvisning til Stuevold Lassen og Giertsen /avsn ) Det er antatt at en representant kan være legitimert på vegne av prinsipalen på ulovfestet grunnlag. Dette kalles i teorien blant annet kombinasjonsfullmakt eller toleransefullmakt og er beskrevet slik av Birger Stuevold Lassen, Kontraktsrettslig representasjon, 1992, side 36: «Uttrykket kombinasjonsfullmakt er brukt som betegnelse på forhold der det etter de vanlige fullmaktsregler vanskelig kan sies å foreligge fullmakt, men der rettsreglene beskytter forventningene hos en tredjemann som ut fra forskjellige omstendigheter i samvirke har hatt grunn til å tro at han handlet med en representant som kunne binde en oppdragsgiver.» Slik legitimasjon utenfor avtalelovens område er også kalt ulovfestet representasjonsevne, men det avgjørende er - uansett betegnelse - om medkontrahenten har fått berettigede forventninger om at vedkommende har fullmakt jf. Johan Giertsen, Avtaler, 2006, side 255. Momenter som kan trekkes inn er særlig forhistorien, ved at han allerede har inngått en avtale med Kirkerud som representant for Ås. Et annet viktig moment er at han har nøkler og kan fremlegge takst. Disse forhold kan gi en berettiget forventning om at han har en eller annen fullmakt, men gir ikke uten videre berettigede forventninger om at han har adgang til å inngå bindende avtale. Et moment som kan trekkes fram også 6

7 her er en sammenligning med eiendomsmeglerrollen. Det kan hevdes at Marte ikke hadde rimelig grunn til å tro at Tastad hadde videre fullmakter enn en eiendomsmegler. Det kan også nevnes at Tastad verken er, eller pretenderer å være, ansatt i Peders virksomhet. Her kan det for så vidt trekkes en linje til HR A, hvor spørsmålet om representasjonsvene gjaldt en avdelingsleder, en betegnelse som i seg selv kan gi berettigede forventninger om slutningsevne i en del sammenhenger. Fra betegnelsen salsgmedhjelper kan man på den annen side vanskelig ha berettiget forventning om fullmakt til å inngå bindende avtale. Når det gjelder Kirkeruds uttrykkelige anførsel er hovedpoenget er at de berettigede forventningene må ha sitt utgangspunkt i forhold som skriver seg tilbake til den mulige prinsipalen: Det er prinsipalens atferd eller unnlatelser som kan gi grunnlag for legitimasjon. At Tastad forsikrer om at han har fullmakt får dermed ingen selvstendig eller avgjørende betydning for hvilke berettigede forventninger Marte kan ha. Etter mitt syn er det mest nærliggende å konkludere med at det ikke er inngått bindende avtale basert på ulovfestet representasjonsevne, kanskje da særlig basert på at den rollen han inntar (eiendomsmeglerlignende) typisk ikke innebærer at man har slutningsevne og at det heller ikke er konkrete momenter som på avgjørende måte gir Kirkerud en berettiget forventning om at han har det. Også her må det imidlertid være åpnet for begge konklusjoner. Det kan tenkes at noen vil komme til å ta opp spørsmålet om tilbakekall re integra. Basert på anførslene er det ikke så nærliggende å behandle dette. Om noen tar det opp, er det selvsagt ikke noe minus, men det vil fort kunne gå på bekostning av mer sentrale spørsmål. En del har problemer med å finne fram til rettsgrunnlaget og kommer ikke lenger enn til utgangspunket om at man ikke kan binde andre uten å ha fullmakt. Andre kan synes noe ukritisk og unyansert å legge til grunn at Marte hadde berettigede forventninger om fullmakt. Selv om man ikke klarer å se rettsgrunnlaget her, bør ikke en B helt være utelukket dersom de andre delene holder tilstrekkelig høyt nivå. Del II 7

8 4) Kan Geir Grønn kreve vilkåret om å bosette seg i Lillevik satt til side? Faktum legger opp til drøftelse av to forhold: Hvorvidt vilkåret i medhold av avtl. 36 var urimelig allerede fra begynnelsen av og hvorvidt det ble urimelig å gjøre det gjeldende i og med endringene i den familiære situasjonen. Faktum har likhetstrekk med Rt (heretter omtalt som bostedsdommen). Avgjørelsen er omtalt både i læreboken og forelesningsdisposisjonen. Det bør i utgangspunktet kunne forventes at kandidatene kjenner til avgjørelsen. Læringskravene er imidlertid ikke slik utformet at det forutsettes grundig kjennskap til enkeltavgjørelser i høyesterettspraksis, noe det må tas høyde for ved vurderingen. Kandidater som har god kjennskap til dommen vil likevel kunne dra nytte av det. Selv om kandidatene bare har begrenset kunnskap til dommen skal de kunne få god uttelling dersom de får til en selvstendig og nyansert drøftelse med utgangspunkt i avtl. 36. For kandidater som i det hele tatt ikke kjenner avgjørelsen kan det imidlertid være grunn til å forvente en enda mer nyansert drøftelse, sett hen til at et lignende saksforhold gikk helt til Høyesterett. Det første spørsmålet kan drøftes som et spørsmål om vilkåret som sådan er så urimelig at det ikke kan gjøres gjeldende. Selv om utgangspunktet er avtalefrihet kan det tenkes avtaler og avtalevilkår som legger slike begrensninger på den alminnelige handlefriheten at de i seg selv anses som urimelige. Bostedsdommen kan imidlertid tas avgjørende til inntekt for at et bostedsvilkår som sådan ikke kan anses som urimelig, men at det må foretas en mer konkret vurdering av vilkåret. Vurderingen kan med fordel ta utgangspunkt i at vilkåret innebærer en sterk inngripen i den alminnelige handlefrihet. Kandidatene kan problematisere om vilkåret kan anses saklig begrunnet og forholdsmessig. Man kan i den forbindelse problematisere i hvilken grad Litteraturhuset hadde et reelt behov for vilkåret. Et vesentlig poeng i denne sammenheng vil være at bosetting i Lillevik ikke er absolutt nødvendig for å oppfylle det behov som vilkåret skal ivareta: Deltakelse i kulturlivet i Lillevik. Behovet kunne vært ivaretatt på mindre inngripende måte. Læreboken s. 112 er inne på denne typen betraktninger, og viser til at i bosteddommen ble det lagt til grunn at vilkåret var rasjonelt begrunnet. 8

9 Et moment, som faktum ikke gir klare holdepunkter for å vurdere, er hvorvidt denne typen vilkår er vanlig i bransjen. Om noen påpeker momentet og antar at denne typen vilkår ikke er spesielt vanlige, er det likevel et pluss. Forholdene ved tilblivelsen er av betydning. I bostedsdommen stod dette sentralt i vurderingen. Oppgavens faktum kan tilsi at Grønn ikke kan anses som spesielt ressurssterk eller erfaren i forbindelse med inngåelse av en avtale av denne typen. Det kan også hevdes at han ble utsatt for et visst press med hensyn til å ta stilling til vilkåret der og da. På den annen side var han fullt innforstått med vilkårets innhold. Vilkårets inngripende karakter, sett i sammenheng med behovet og Grønns manglende forhandlingsmulighet, kan etter mitt syn tilsi at vilkåret kunne settes til side som urimelig allerede fra begynnelsen av. Det må imidlertid helt klart også kunne argumenteres for den motsatte løsningen, bl.a. ble ikke manglende forhandlingsmulighet tillagt noen avgjørende betydning i bosteddommen. Uavhengig av konklusjon må man, basert på anførslene, ta stilling til om de etterfølgende forhold medfører at det vil virke urimelig å gjøre vilkåret gjeldende. Her er det et poeng at i tillegg til å være alminnelig inngripende får vilkåret nå den konkrete virkning at det påvirker Grønns mulighet for samvær med barna. Selv om samlivsbrudd i utgangspunktet vil være en omstendighet man selv må bære risikoen for, vil det være relevant å ta i betraktning at det i utgangspunktet er tale om et inngripende vilkår. Hvis man først anerkjenner vilkåret som bindende, kan ikke enhver omstendighet medføre at det tilsidesettes. Et samlivsbrudd, der bosted vil være av betydning for kontakten med barna, må helst være tilstrekkelig for å tilsidesette vilkåret. I bostedddommen ble etterfølgende forhold ikke ansett å kunnegi grunnlag for tilsidesettelse av vilkåret, men det var der i mindre grad tale om upåregnelige etterfølgende forhold: A anfører videre at bostedsvilkåret i alle fall må settes til side på grunn av utviklingen i perioden fra arbeidsavtalen ble inngått til oppsigelsen kom, jf. alternativet «senere inntrådte forhold» i avtaleloven 36 annet ledd. Det han her har vist til, er dels vansker for ektefellen med å få arbeid, dels vansker med å finne en egnet bolig i Y. Jeg finner det temmelig klart at dette ikke kan føre frem. Allerede før A aksepterte arbeidsavtalen, og dermed bostedsvilkåret, hadde ektefellen fått avslag på den stillingen hun hadde søkt på som helsesøster i Eide kommune. Hun var våren 1998 hjemmeværende med små barn. Det som er kommet frem i saken, underbygger ikke at hun møtte uventede og vesentlige vansker på arbeidsmarkedet i denne perioden. Når 9

10 det gjelder muligheten for å finne egnet bolig i Y, kan jeg heller ikke her se at det oppstod uventede vansker av en slik styrke at de kunne føre til bortfall av bostedsvilkåret. (s. 1807) Ved drøftelser med utgangspunkt i avtl. 36 er det ventelig at mange kandidater tar utgangspunkt i en standardpresisering av vurderingstemaet. Dette er i og for seg ok, men er lite egnet til å skille. Bedømmelsen må først og fremst knyttes til de substansielle drøftelsene. Drøftelser som er selvstendig strukturert og tar utgangspunkt i en vurdering av selve vilkårets innhold og virkning, blir gjerne bedre enn drøftelser som legger opp til en skjematisk gjennomgang av momentene som angis i avtl. 36 andre ledd. Det kan synes som om mange ikke behandler anførselen om at vilkåret aldri har vært bindende. Dette bør ikke være noe avgjørende minus, men det må gis pluss til kandidater som får med den todelingen som faktum legger opp til. Få synes i det hele tatt å se noe problematisk ved vilkårets tyngende karakter sett i sammenheng med forholdene ved tilblivelsen, noe som må være forsvarlig, ikke minst hvis man begrunner det med bosteddommen. Kandidater som får frem nyanser må imidlertid honoreres. Ved drøftelsen av de etterfølgende omstendigheter tar mange utgangspunkt i læren om bristende forutsetninger. At læren kan være retningsgivende for vurderingen har støtte i forarbeidene (ot.prp. nr. 5 ( s. 35).. Vi er her imidlertid utenfor kjerneområdet for læren i og med at det er rimeligheten av et enkelt vilkår som skal vurderes. Drøftelser som legger seg tett opp til læren blir gjerne noe for fokusert på hvem som skal ha risikoen for samlivsbruddet. Nærmere om bedømmelsen Spørsmål 1 og 4 vil antagelig være de mest omfattende. Spørsmål 2 skal kunne behandles nokså kort og heller ikke spørsmål 3 er det grunn til å behandle spesielt omfattende. Spørsmål knyttet til ulovfestet representasjonsevne er i utgangspunktet relativt krevende. Det skal imidlertid nevnes at en variant av dette temaet også var en del av obligatorisk kursoppgave. Når det gjelder relevante momenter i drøftelsene kan det selvsagt ikke utelukkes at kandidatene finner relevante poenger som ikke er nevnt i veiledningen. Spekulasjon i faktum trekker normalt ned. Det må likevel være rom for kort å påpeke faktum/momenter som generelt er relevant(e), men der oppgaveteksten er taus. Det bør også være en viss toleranse for at kandidatene trekker uriktige eller mindre skjønnsomme slutninger fra faktum. 10

11 Erfaringsmessig kan det på Kontraktsrett I være noe vanskelig å skille mellom kandidatene, fordi de fleste kjenner til de mer alminnelige vurderingstema, og ut fra dette får fram en del relevante momenter i en drøftelse. Avtaleretten handler ofte ikke om finslepne juridiske tolkninger, men om å kunne foreta skjønnsomme og nyanserte drøftelser som viser forståelse for avtalerettens system. For å få A eller B, bør det forventes et gjennomgående godt presisjonsnivå, uten graverende materielle feil. Drøftelsene vil gjennomgående være skjønnsomme og nyanserte og velstrukturerte. Kandidater som trekker inn og bruker rettspraksis på en fornuftig måte skal ha uttelling for det. Ren namedropping av rettsavgjørelser gir imidlertid begrenset uttelling. Det man kan trekke ut av rettspraksis på avtalerettens område er særlig vurderingstemaer og momenter/retningslinjer. Omfattende teoretiske utlegninger eller faktumreferat gir derfor også begrenset uttelling, og kan tidsmessig komme til å gå på bekostning av de mer substansielle drøftelsene. Besvarelser som bedømmes til C trenger ikke nødvendigvis å ha alvorlige materielle svikt, men de vil typisk være tynnere og enklere, ved at drøftelsene får frem mindre nyanser og momenter enn de beste besvarelsene. Presisjonsnivået vil gjennomgående også være svakere. Ellers gode besvarelser (på A-B nivå) med enkeltstående mer alvorlige materielle svikt vil gjerne også havne i kategorien C. Besvarelser som bedømmes til D vil gjerne være tynne og enkle, samtidig som det avdekkes materiell svikt av mer alvorlig karakter, enten i art og/eller omfang. Besvarelser som bedømmes til E vil gjennomgående vise klar kunnskapsmangel på flere spørsmål, men likevel vise slike fragmenter av kunnskap og forståelse at det er forsvarlig å la kandidaten passere. Besvarelser som bedømmes til stryk vil gjennomgående ha fundamentale materielle svikt og i realiteten inneholde svært lite av reell verdi. Besvarelser som viser klare svikt i kunnskap og forståelse gjeldende fullmaktslæren, herunder at man ikke ser betydningen av at det er tale om oppdragsfullmakt, vil lett 11

12 havne i det nedre sjikt. Inneholder en besvarelse reelt lite eller intet om verdi om fullmaktslæren (særlig spørsmål 2 og 3) vil de fort nærme seg nedre grense for bestått. Under spørsmål 1 til 3 er det en del som behandler relevante problemstillinger på feil sted. Tanken med å stille underspørsmål til det overordnede spørsmålet om det er inngått bindende avtale mellom Ås og Kirkerud er først og fremt å sette kandidatene på rett spor. For de som likevel har havnet på feil spor, må man se hen til om de reelt har fått behandlet de ulike underspørsmål. På en firetimers eksamen vil det nesten alltid være noen som havner i tidsnød, og man bør ved bedømmelsen ha en viss åpenhet for at feildisponering av tiden kan forekomme. På den annen side må det likevel trekkes markant dersom hele spørsmål blir stående ubesvart. Jeg har i forbindelse med nivåkontroll ikke fått inntrykk av at tidsnød er noe gjennomgående problem, noe som for så vidt gjenspeiler seg i at det er flere besvarelser i det øvre sjikt som ikke er spesielt omfattende. Materielt sett må nok oppgaven anses forholdsvis krevende, noe som må kunne tas et visst hensyn til i grensetilfeller. Bergen 10. mai 2011 Hilde Hauge Førsteamanuensis - 12

13 13