Å være et vitne å fortelle en historie

Å være et vitne å fortelle en historie Publisert i Fokus på familien 2/2008 Kari Vibe Utgangspunktet for artikkelen er mitt arbeid med asylsøkerfamilier. Jeg presenterer hvordan jeg er kommet frem til en arbeidsform som er til hjelp for krigstraumatiserte barn og deres foreldre. Gjennom samtaler med barnet og foreldrene skapes et produkt som jeg kaller barnets livsbok. Barnets historie blir fortalt slik at traumene blir stående som ett avgrenset kapittel i en sammenheng av hverdagsliv og normal utvikling. Innledningsvis reflekterer jeg over hvordan man som terapeut tar innover seg historier der overgrep er en konsekvens av krig. Som eksempel på hvordan man ikke kan være nøytral i møtet med klienter, viser jeg til min egen historie, som født i Norge i 1946. Å være vitne 94 To study psychological trauma is to come face to face both with human vulnerability in the natural world and with the capacity for evil in human nature. To study psychological trauma means bearing witness to horrible events. When the events are natural disasters or «acts of God», those who bear witness sympathize readily with the victim. But when the traumatic events are of human design, those who bear witness are caught in the conflict between victim and perpetrator. It is morally impossible to remain neutral in this conflict. The bystander is forced to take sides (Herman 1992:7).

Som terapeut stiller man seg åpen for å ta imot andres smerte. Noen av de største utfordringene er kanskje å ta imot den smerten som er resultat av viljesmessig påførte traumer, spesielt overgrep mot barn. Det handler om et svik fra de voksnes side fra dem som skulle beskytte, og fra dem som har ansvar og makt til å bestemme at slike handlinger ikke skal forekomme. Når vi tar avstand fra overgrepshandlinger som har skjedd i den private sone, i det lukkede rom, kan vi støtte oss til allmenn etikk, moral og landets lover. I krigssituasjoner derimot, er ofte de overordnede handlingene internasjonalt godtatt som konfliktløsningsstrategier. Begrepet krigsforbrytelser brukes kun når krigens spilleregler ikke følges. Moderne krig rammer først og fremst sivilbefolkningen. Fra de krigførende parter blir det gjerne proklamert som beklagelige, ikke tilsiktede konsekvenser, men det er kjente fakta at kvinner og barn kan bli utsatt for mishandling og seksuelle overgrep, fengsling og tortur. Jeg tror vi kan ha vanskelig for å ta innover oss at barn som har flyktet fra krig og som kommer som asylsøkere til landet vårt, mer som en regel enn som et unntak, har vært utsatt for traumatiske opplevelser. Kulturforskjeller, språkbarrierer, bruk av tolk og usikkerheten i forhold til om familien vil få bli i landet er reelle utfordringer for oss som terapeuter, og det kan føre til vegring mot å påta seg oppgaven (Neumayer et al. 2006:8 ). I møtet med flyktninger konfronteres vi med enkeltindividers traumer, men også gjerne med en folkegruppes eller en hel nasjons skjebne. Kan det være at vi lukker igjen for vesentlige deler av de følelsesinntrykkene disse familiene formidler til oss, lar vi oss ikke berøre i den grad vi vanligvis gjør når vi hører overgrepshistorier? Beskytter vi oss ikke bare mot å bli følelsesmessig overveldet? Blir vi kanskje utfordret på våre politiske standpunkter, og opplever vi ubevisst grader av fremmedfrykt? Kan dette være medvirkende faktorer når terapeuter vegrer seg 95

mot å gå inn i arbeidet med flyktninger og asylsøkere? Står vi i så måte overfor uuttalte etiske spørsmål? Terapeuten er ikke nøytral I en lang periode av familieterapiens historie forfektet man kravet om terapeutens nøytralitet. Etter hvert har man forstått både hvor umulig dette er, og ikke minst begynt å erkjenne verdien av nøytralitetens motsetning, nemlig det å la seg berøre (Andersen 1994:149). Når man blir berørt, er det fordi det man ser og hører vekker en følelsesmessig gjenkjennelse. Vi har alle opplevd sorg, savn, redsel, glede, forventning. Det er ikke følelsene i seg selv, men arten av opplevelser som skiller. Det er dette som skaper grunnlaget for å kunne vise empati. For å kunne være en støtte for andre mennesker i belastende situasjoner, har vi som terapeuter så vel som privatpersoner behov for å beskytte oss mot å bli følelsesmessig overveldet. Vi skal la oss berøre, men samtidig kunne innta et metaperspektiv som gjør det mulig å bidra konstruktivt. Når vi mestrer denne tilsynelatende motsigelsen, er det fordi det foregår en utvelgelse av følelsesinntrykk. Det har hendt at jeg i samtaler med flyktningfamilier har referert til min egen oppvekst i etterkrigstidens Norge, men først i arbeidet med denne artikkelen har det gått opp for meg at jeg kan ha noe til felles med disse familiene. Jeg er født i Norge i 1946. Det vil si at jeg er et «fredsbarn». Mine foreldre måtte flykte til Sverige i 1943, der min eldste bror ble født. «Krigen», den 2. verdenskrig, var alltid en del av min barndom. For det meste handlet det om spennende historier, gjerne med humoristiske innslag, som endte godt. Jeg har imidlertid ett annerledes minne. Mine foreldre hadde invitert en kvinne hjem til oss. Jeg husker at min mor fortalte på forhånd at denne kvinnen hadde sittet i konsentrasjonsleir. Hun hadde tilhørt den samme gruppen som mine foreldre, men hun klarte ikke å flykte. Etter 96

krigen hadde hun tilbrakt lang tid på en psykiatrisk institusjon. Jeg ser henne ennå for meg: mager, grå, med et tomt blikk. Jeg husker synet skremte meg, men samtidig gav det meg en underlig, god følelse. Kanskje takknemlighet over at min mor og far hadde kommet seg unna? Først lenge etter at jeg begynte å lære om grusomheter som hadde utspilt seg under krigen her i Norge, fikk jeg innblikk i de traumatiske aspektene ved mine egne foreldres opplevelser. I voksen alder ble jeg kjent med jevnaldrende hvis fedre hadde vært krigsseilere. Deres barndoms netter var preget av farens mareritt. Fortsatt er vårt eget lands krigshistorie i høy grad levende for mange nordmenn. Nylig ble det slått fast at barn av tyske soldater og norske kvinner ikke har krav på erstatning for de lidelser som ble påført dem etter krigen. Sakene er blitt foreldet, men menneskene bærer sår som aldri er blitt leget. På samme måte vil vår tids krigstraumer gå i arv til neste generasjon. Å fortelle en historie som gir sammenheng, mening og håp for fremtiden Nokså snart etter at jeg begynte å arbeide på barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk for ca. 11 år siden, fikk jeg ansvar for en ung jente som jeg fulgte tett gjennom flere år. Allerede fra de første samtalene arbeidet vi med «problemet» ved å la livshistorien hennes vokse frem gjennom illustrasjoner på store ark. Vi lette etter og fant symboler, ord og metaforer. Det ble ikke en livslinje med «tørre fakta», men en livets elv med mange buktninger og noen bakevjer. I perioder da det av praktiske grunner var vanskelig å møtes på poliklinikken, skrev jeg brev til henne. Det ble et rikt materiale, som hun tok med seg den dagen vi sa farvel. I ettertid kan jeg se at det var ikke bare én historie vi fant, det var mange alternativer, og ikke minst var det også en historie om håp og muligheter for fremtiden. De erfaringer fra denne terapien brukte jeg i arbeidet med andre barn og deres familier. 97

Det ble mange tegninger, brev, dikt og av og til noe som liknet på bøker. I 1998 hørte jeg Jim Sheehan forelese om Ricoeur og den narrative terapien. I ettertid har jeg båret med meg essensen av det jeg forsto, som en ledetråd i arbeidet mitt: Tilværelsen er ikke slik at vi mennesker kan forfatte våre liv, men vi har lov til å forvente at hendelsesforløpet blir fortalt på en måte som gjør hver enkelt til helten i sin egen historie. Michael White (1995:37) definerer narrativ terapi mer som en verdensanskuelse enn som en tilnærmingsform. Han sier at vi lever ut fra de historiene vi har om våre liv, «de skaper våre liv, utgjør våre liv og omfavner våre liv» (ibid:14, min oversettelse). Aaron Antonovskys begrep «opplevelse av sammenheng» belyser hvordan mennesker kan klare seg psykisk overraskende godt gjennom de største belastninger (Antonovsky 1987). Begrepet innebærer at man opplever mulighet for å forstå situasjonen, at man har tilstrekkelig med egne ressurser og/eller kan få hjelp fra andre til å håndtere utfordringene og at innsatsen som kreves er meningsfull. Ut fra dette synet blir terapiens utfordring å finne frem til en historie som kan gjenopprette opplevelsen av sammenheng for mennesker som befinner seg i et følelsesmessig kaos. Jeg tenker at det er viktig å ta i bruk egne kreative ressurser, finne frem til den formen som passer en selv. Jeg tror ikke det finnes oppskrifter, men at terapeuter kan inspirere hverandre gjennom å dele erfaringer og ideer, som det er gjort i bøkene Once upon a time... (Morgan 1999) og Playful approaches to serious problems (Freeman et al. 1997). Når jeg har opplevd å følge et barn på veien til å finne frem i sitt livs historie, har jeg ofte sittet igjen med mange egne spørsmål. Hvorfor ble det denne versjonen, som ble kraftfull nok til at det ble mulig å komme videre, ut fra noe som hadde virket så fastlåst? Det jeg tror jeg kan si med noenlunde sikkerhet er at barnet har opplevd å være historiens helt, i betydningen verdifull og mestrende, og at historien er blitt satt inn i en sammenheng som barnet kan forstå. 98

Men for å kunne fange opp historien, må man lytte til så vel det usagte som det sagte. Som takk til en ungdom som lærte meg uendelig mye om dette, har jeg skrevet: I to år har du lært meg om den smerten som barnet ikke skulle kjenne Du har latt meg forstå hvordan barnet skjuler seg slik at verden kan skånes For at jeg skulle lære dette har du våget å vise hele tiden det som skulle være usynlig Denne viten kan bare du selv bringe videre så langt du våger til andre som vil lære Jeg ville så gjerne at for hver gang du viser ditt mot skulle du kjenne lindring av barnets smerte Ideen om å lage en bok I 1999 fikk jeg min første erfaring med en asylsøkerfamilie. En åtte år gammel gutt ble henvist med symptomer på posttraumatisk stress etter krig og flukt. Han hadde voldsomme mareritt nesten hver eneste natt. I tillegg til bekymring for gutten, var det belastende for foreldre og søsken at han kunne skrike så høyt at naboene ble vekket. Om dagen ble han skremt av fly og helikopter, eller lyder og syn som minnet om dette. Læreren kunne finne ham sammenkrøpet under en pult eller i en krok i klasserommet. Jeg opplevde en ny dimensjon i det terapeutiske arbeidet, nemlig den tidsmessige uforutsigbarheten ved å ikke vite om familien 99

skulle få opphold i Norge. Trusselen om å få negativt svar fra UDI preget foreldrene slik at det i begynnelsen var uhyre vanskelig å arbeide med barnets problemer. Jeg forsto godt at foreldrene var opptatt av her-og-nå-situasjonen og angsten for fremtiden. Jeg lot dem bruke mye av samtaletiden til å vise meg dokumenter til og fra forskjellige instanser, samtidig som jeg måtte understreke at mitt arbeid hadde minimal eller ingen innflytelse på den avgjørelsen som UDI ville ta. Selv om jeg visste at ikke noe av det foreldrene sa var ukjent for barnet, merket jeg en økende uro hos meg selv over å se gutten sitte alvorlig og høre på. I ettertid har jeg tenkt at det kunne være en lettelse for ham at jeg gav foreldrene mulighet til å dele sine bekymringer med meg. I en samtale fikk jeg flettet inn et spørsmål til foreldrene om de kunne fortelle meg om da gutten ble født. Det løsnet noe i dem alle, og vi kom i gang med guttens livshistorie. Fra da så jeg ofte smil bryte frem både i guttens og foreldrenes ansikter. Han viste raskt bedring. En dag, uten forvarsel, fikk jeg beskjed om at de ville bli transportert ut av landet om få dager. UDI-vedtaket kom som et sjokk på meg. Jeg satt på poliklinikken med guttens mange tegninger og noen linjer han hadde skrevet, innledningen til en «livsbok». Hva kunne jeg gjøre? Jeg samlet materialet og skrev et brev til ham. De hadde fortalt meg om hvor elendig boforholdene var i hjemlandet, og hvor fuktig og sølete det var overalt på denne tiden av året. Jeg laminerte hver enkelt tegning og brevet i plastfolie, så reiste jeg hjem til dem på asylmottaket og overleverte den ufullendte boken. Da «min» første asylsøkerfamilie måtte forlate landet, satt jeg tilbake med dyp nederlagsfølelse. Hvordan kunne jeg ha vært så uforberedt? Hva kunne jeg gjort annerledes? Våget jeg å gå inn i ny relasjon til en familie i samme situasjon? Det siste spørsmålet var lett å svare på. Til tross for den vonde avslutningen, hadde familien formidlet til meg både gjennom terapiforløpet og ved avskjeden at det vi hadde holdt på med hadde vært til hjelp for sønnen deres. For min egen del hadde jeg opplevd 100

arbeidet som utfordrende på en spennende og fascinerende måte. Jeg likte å forholde meg til en annen kultur, og jeg syntes ikke det var problematisk å bruke tolk. Ideen om å lage en bok hadde vært det som åpnet opp for en terapeutisk samtale med familien. Dette ville jeg holde fast ved. Jeg begynte å introdusere tanken i andre flyktningfamilier. Etter hvert har jeg blitt mer og mer bevisst på at hvis jeg begynner på en bok om barnets livshistorie i en asylsøkerfamilie, må jeg ha et opplegg som raskt gjør at «boken» kan materialiseres i tilfelle terapien skulle bli avbrutt på grunn av en uforberedt utsendelse. Barnets livshistorie i fire kapitler Betydningen av å fortelle livshistorien i fire kapitler, blir illustrert for familien for eksempel på et flipover-ark. FORTIDENs historie TRAUMENEs historie NÅTIDENs historie FREMTIDENs historie Det normale livet Krigen, flukten Asylsøkersituasjonen Det normale livet Fødsel, oppvekst Det verste Lettelse? Familie, slekt Redsel Håp HÅP Gleder, sorger Tap Savn Drømmer Skole, venner Usikkerhet Forventninger Interesser, ressurser Jeg forklarer at det er viktig å kunne snakke om fortiden, det normale livet, fordi det er opplevelsene fra denne perioden som gir håp og grunnlag for å bygge livet videre. Vi skal trekke en linje fra 101

dette kapitlet, gjennom traumene, til nåtiden og mot fremtiden, og linjen får håpets grønne farge. Fortiden Min erfaring er at det kan være svært vanskelig å få foreldrene til å snakke om tiden før traumene. Utrolig nok virker det noen ganger som om det er enklere å snakke om krig og flukt, og det er lett for meg å bli revet med. Hvordan var livet deres før alt det forferdelige skjedde? Hva husker de? Hva var de viktigste begivenhetene i barnets liv, gleder og sorger, familiens og barnets ressurser? Noen kan si det så sterkt som at alt er ødelagt, at det er ingen ting å hente frem som kan gi mening og håp for fremtiden. Andre kan de si at de gode minnene bare vekker sorg og savn, de orker ikke snakke om det. Da jeg etter hvert vet hvor viktig det er for barnet å høre foreldrene snakke om dette kapitlet, er jeg ikke lenger redd for å presse dem. Jeg har funnet det forløsende tema: Fortell om da hun ble født! Med dette som utgangspunkt kommer snart historien, det vil si barnets historie, hvem dette barnet er. Jeg stiller spørsmål ned til detaljer. Hvem likner hun på, hvem bestemte hva hun skulle hete, hva betyr navnet? Når kunne hun gå, når snakket hun? Husker dere en spesiell kjole hun likte å ha på seg da hun var liten? Hva gledet henne, hva likte hun, hva var yndlingsfargen hennes? Har dette forandret seg? Hva liker hun nå? Belastningene som familien har opplevd kan ha strukket seg over mange år. For et lite barn kan det ha dreiet seg om hele eller meste delen av livet. For å finne frem til «det normale livet» må man ofte gå tilbake til foreldrenes, kanskje besteforeldrenes barndom og ungdom. Elementer av det normale livet finner man imidlertid også i barnets fortid. Barnet har til tross for de ytre omstendighetene hatt sin utvikling og sine opplevelser som ethvert annet barn. Å få frem hvordan foreldrene har klart å skape disse mulighetene for barnet i 102

en ekstremt vanskelig situasjon, gir foreldrene en følelse av mestring. Dette bidrar til at foreldrene kan gjenvinne troen på seg selv, noe som er av aller største betydning for barnet. En mor som i utgangspunktet hadde store problemer med å ta frem minnene, sa at det var som en film som hadde stoppet opp i en skrekkscene. I løpet av samtalene begynte filmen å spole bakover, for så å rulle fremover med bilder som også omfattet de normale, gode minnene. Det var disse som hadde manglet i det som var blitt til den aktuelle familiehistorien. Jeg henvender meg alltid først og fremst til foreldrene med spørsmål når det gjelder fortiden. Det er av respekt for de voksnes autoritet, og fordi det skaper trygghet for barna å høre hva de voksne mener det er «lov» å snakke om. Det handler gjerne ikke om «familiehemmeligheter» i tradisjonell forstand, men om livsnødvendige sikkerhetsforanstaltninger. Vi kan anta at mange barn er blitt pålagt en taushet, at de har blitt fortalt at de ikke skal svare eller si «vet ikke» når det gjelder forhold i hjemlandet og vedrørende flukten. Dette kan ha vært av helt avgjørende betydning for å beskytte familien før og under flukten. Det kan også handle om at foreldrene kan ha mistillit til vårt lands myndigheter, frykte at andre landsmenn i eksil kan være agenter for det regimet de har flyktet fra, eller reelt vite at personer som har utøvet vold og tortur overfor dem selv eller andre nå befinner seg her i landet. Traumene Traumekapitlet handler ikke om å få barnet til gå gjennom detaljene i de traumatiske opplevelsene. Min arbeidsform er på denne måten vesentlig forskjellig fra narrativ eksponeringsterapi, KID NET (Neumayer et al. 2006:116 ). Denne metoden resulterer også i en bok om barnets livshistorie, men hovedfokuset er bearbeiding av traumene, blant annet detaljgjennomgang av de enkelte opplevelsene. 103

Når traumatiske hendelser avdekkes gjennom ord eller tegninger, forsøker jeg å gjenta med enkle ord det jeg ser og hører. Jeg snakker til barnet om at jeg tenker hun følte redsel, at det er naturlig å bli redd, at både barn og voksne blir redde. Jeg stiller mange spørsmål rundt hvordan den enkelte og familien klarte å komme seg ut av situasjonen. Når en mor for eksempel forteller at barnet satt i fanget hennes på et lasteplan i flere døgn, stiller jeg spørsmål om hvordan hun holdt barnet, om barnet fikk sove litt, om de hadde noe mat osv. Flukten kan ha vært under planlegging over lang tid uten at barna har visst noe. Flukttidspunktet kommer som regel helt overraskende på barna. Med tanke på hvilken vekt som blir lagt på betydningen av forutsigbarhet i barns liv, må vi kunne anta at flukt, selv under de gunstigste betingelser, oppleves traumatisk. Noen foreldre har måttet «dope» små barn for å hindre at de røpet familien under flukten. Dette kan føre til frykt hos foreldrene for at de har skadet barna, særlig hvis de opplever regresjon i barnas utvikling, for eksempel sengevæting eller annen ikke aldersadekvat atferd. Jeg har sett flere barn tegne krigsopplevelsene sine i svart/hvitt og enkelte ganger med et formspråk som om de skulle være mye yngre enn de er og faktisk var da hendelsene foregikk. Når de tegner ut fra dagens situasjon, bruker de gjerne farger og et aldersadekvat formspråk. Vi må anta at alle barn som kommer fra krigsområder, har opplevd krigens grusomheter. Selv om de kanskje ikke har vært direkte involvert i krigshandlingene, har de opplevd det indirekte. De har følt andres frykt. De kan ha sett skader etter tortur og krigsvåpen. De kan ha hørt andres beretninger om grusomheter. Ett barn kan ha tydelige symptomer på posttraumatisk stress, mens søsken som har vært gjennom de samme opplevelsene ikke viser alvorlige reaksjoner. Det er viktig å snakke om at hvert barn har sin særegne sårbarhet, og at de derfor reagerer forskjellig på tilsynelatende like omstendigheter. Traumekapitlet vil alltid være en del av barnets historie. Vi skal 104

kjenne det og erkjenne det, men det skal i minst mulig grad prege barnets fremtid. Jeg snakker med barnet og foreldrene om at dette kapitlet skal barnet få lukke igjen og ha kontroll på, slik at hvis det åpnes, forårsaker det ikke alvorlige problemer for barnet. Nåtiden Når det gjelder nåtiden og fremtiden, henvender jeg meg mye til barna. Jeg oppfordrer dem til å fortelle om og tegne skolen, vennene, hva de gjør her i Norge, hva de liker, hva de ikke liker, hva de har lyst til å bli etc. Jeg legger alltid stor vekt på å snakke om hvor «sterke» foreldrene har vært som har klart å få barnet/barna med seg helt hit til Norge. I de tilfellene hvor familien er blitt splittet, noen fortsatt er i fare eller de ikke vet hvor vedkommende er, prøver jeg å finne frem til det som kan tale for at familien en gang kan bli samlet igjen. Ofte opplever både barna og foreldrene et sterkt savn etter og bekymring for besteforeldre og andre slektninger som er igjen i hjemlandet. I time etter time laget jeg scenarier i sandkassen for en liten gutt som ikke ville snakke. Han satt og gjemte ansiktet i armene, tittet av og til ut under albuen. Ut fra det foreldrene fortalte, vokste livet frem i to verdener. Det handlet om hvordan slekten levde i hjemlandet og hvordan de selv levde her i Norge, og ikke minst hvordan alle disse menneskene var glad i barnet. Etter lang tid begynte gutten selv å delta, først med nikk og hoderisting som svar på om de objektene jeg valgte passet inn i historien eller ikke. Kunne denne dukken være farmor? Var dette riktig farge på huset de bor i her i Norge? Etter hvert lette han selv frem biler, hus, mennesker, dyr etc. Den uforutsigbare asylsøkersituasjonen kan noen ganger oppleves som en del av traumekapitlet. Barn kan bli retraumatisert for eksempel ved at andre blir hentet for utsendelse av politiet på asylmottaket eller på skolen. Situasjonen kan imidlertid også oppleves 105

som nær knyttet til fremtidens håpefulle historie. Barn får venner, de går på skole, de utvikler seg «normalt» i en unormal tilværelse. Barns evne til å raskt tilegne seg et nytt språk åpner for muligheter til å delta i livet utenfor asylmottaket på en helt annen måte enn foreldrene gjerne kan. For det meste styrker dette barnets utvikling, men det er også forbundet med fare for at barn og ungdom påtar seg voksenroller i det at de benyttes som tolker for foreldrene eller på andre måter blir de voksnes budbringere. Når jeg har stilt tilsynelatende åpne spørsmål om hvordan de har det, kan de komme med formuleringer som er som ekkoer fra de voksne. De tenker på om de får «positivt» eller «negativt» svar (fra UDI), og de takker for at jeg hjelper dem i denne vanskelige situasjonen. Fremtiden Historien om fremtiden er vel for de fleste av oss forbundet med ordet håp, selv når den aktuelle situasjonen kan være vond å leve med. For asylsøkere mer enn for andre er fremtiden preget av spørsmålstegn. Når de kommer til landet er de gjerne optimistiske, lettet og fulle av håp. Etter hvert preges tilværelsen mer av savn og usikkerhet. Spesielt gjelder dette familier som i årevis forblir i asylsøkersituasjonen. Foreldrene kan ikke sette noen egne premisser, slik man normalt forutsetter både er mulig og nødvendig for å planlegge en families fremtid. De vet ingen ting om og har foreløpig ingen valgmuligheter når det gjelder de konkrete rammene for livet fra den ene dagen til den andre. De går i konstant frykt for et negativt svar på asylsøknaden. Skal alt de har satset for å gi familien en ny start ha vært forgjeves? Det er viktig at vi som terapeuter våger å sette ord på muligheten for at de må reise fra Norge, selv om vi kan få svar som at «døden vil være bedre». Når dette temaet tas på alvor, kan det settes inn i et mer konstruktivt perspektiv. Hvordan skal de kunne forberede seg på et positivt svar hvis tankene og dermed handlingene deres er dominert av et scenario med en verst mulig 106

utgang? Når de ytre forutsetningene er utenfor familiens egen kontroll, er det desto viktigere å bevisstgjøre de indre aspektene. Det vil si å fremheve alt de bærer med seg av ressurser fra fortiden og det de klarer å utvikle i nåtiden. Det er dette som danner grunnlaget for hvordan de selv vil mestre fremtiden og dermed best mulig trygge barna sine uavhengig av de ytre rammene. Gjennom samtaler om disse temaene har jeg sett betydelige endringer i aktivitetsnivået til foreldre som var blitt sterkt passivisert av asylsøkertilværelsen. De begynner igjen å se mening i å lære språket og bli kjent med livet i Norge, selv om de vet at de kanskje ikke skal få bli. Hver slik forandring hos foreldrene påvirker barna i positiv retning. Når de ser at også deres foreldre kan delta i aktiviteter som er forventet, gir det håp for fremtiden. Foreldrenes rolle i behandlingen Foreldrene stiller seg ofte undrende til at jeg alltid ønsker å ha dem til stede, hvorfor skal jeg ikke snakke med barnet alene? Særlig er det vanskelig å forstå hvis barnet snakker en del norsk mens de selv har behov for tolk. Også henvisere kan være uforstående når man ber om opplysninger vedrørende språk og om det er en spesiell tolk familien er fortrolig med. Det er barnet som henvises til behandling. Så lenge barnet behersker noe norsk, har de ikke tenkt på foreldrenes språkproblemer. Mange foreldrene finner seg fort til rette i situasjonen, mens det for enkelte blir et stadig tilbakevendende spørsmål om jeg ikke skal snakke alene med barnet. Noen ganger kan det handle om at foreldrenes egne problemer er så store at de opplever samtalene som tilleggsbelastninger. Vi har funnet løsninger som at den ene av foreldrene har påtatt seg oppgaven, eller at de deler på det. Selv om det har vært tøft i begynnelsen, har det vist seg å ha god effekt også på den voksnes problemopplevelse, noe som i neste omgang virker positivt for barnet. 107

Søsken har også tidvis deltatt i noen av samtalene. Jeg har selv sett, eller fått antydet av foreldrene eller samarbeidende instanser, at kanskje også noen av dem kunne hatt nytte av terapeutiske tiltak. Da må det i tilfelle skje i andre former, for «livsbokprosjektet» er rettet mot det enkelte barnet. Noen ganger mener foreldrene at barna, særlig litt større barn, vil ha godt av å snakke fritt. I noen svært få tilfeller har jeg hatt samtaler alene med barna, men det har alltid også vært et parallelt løp med familiesamtaler. Det praktiske arbeidet med boken I samtalene beveger vi oss uten hinder mellom kapitlene fortid, traumer, nåtid, fremtid. Essensen av det foreldrene forteller gjentar jeg for barna, både for å få bekreftet av foreldrene at jeg har forstått og for å gi det en form som blir forståelig for barna. De fleste barn liker å tegne eller lage scenarier i sandkassen mens vi snakker. Jeg begynner å lage boken så snart jeg tenker at jeg har fått tilstrekkelig med stoff til det første kapitlet. Jeg skriver på pc. Når den første siden er klar, velger jeg ut for eksempel en av barnets tegninger, et fotografi som familien har gitt meg eller som jeg har tatt i terapirommet, eller en annen type illustrasjon til teksten. Jeg ber om at familien godkjenner siden. Hvis det må gjøres endringer, gjør jeg dette til neste time. Den godkjente siden blir laminert i plast. Hver gang jeg har en ny side klar, starter jeg med å lese fra begynnelsen. Barnet får på denne måten stadig repetisjoner av sin historie. Jeg åpner boken med «Kjære» og avslutter med «Hilsen Kari Vibe». Det vil si at boken er som et langt brev til barnet, der jeg gjenforteller det som barnet selv og foreldrene har fortalt meg, på en måte som er tilpasset barnets alder. Jeg har fått tolken til å oversette til morsmålet, slik at foreldrene kan lese for barnet og for at de skal kunne kontrollere innholdet. Når boken er ferdig, ber jeg barnet velge farge på et bånd som 108

skal binde sammen sidene. Noen ganger kan det være hensiktsmessig å lukke traumekapitlet med ekstra bånd, slik at barnet kan bla forbi eller bevisst må velge å åpne det. Til slutt blir boken høytidelig overlevert til barnet. Jeg tenker meg at jeg gir tilbake i foredlet form de historiene barnet og foreldrene har formidlet. Jeg forteller dem at jeg opplever det som en ære å ha fått lov til å være med på dette. Avslutning Jeg har ofte reflektert over hvordan vi som terapeuter gir tilbake det barna og foreldrene deres formidler til oss. Hvordan kan de vite hva vi har sett, hva vi har hørt, hva vi har forstått, hva vi har vært vitne til? Hva husker barnet mange år etterpå? Ut fra de begrensede mulighetene jeg selv har hatt til å finne ut noe om dette, gjennom samtaler med ungdommer som hadde vært på poliklinikken som små barn, eller foreldre som selv hadde vært i behandling, har jeg forstått at det ikke er ordene, heller ikke terapeuten, men kanskje rommet, lekene, ofte «sandkassen», det vil si det helt konkrete de kunne huske. Ved å skape en bok sammen, lager vi en oppsummering av det som har foregått mellom oss, og barnet får med seg noe konkret ut av rommet. Når boken handler om et barn som har flyktet fra krig, vitner den ikke bare om dette barnets opplevelser. For meg som terapeut blir den også et vitnesbyrd om hvordan barn kan bli ofre når politisk kamp om makt tar en vending mot det som er det verst tenkelige scenario for de fleste mennesker. Henvisninger til kasus er anonymisert. Faktaopplysninger Vårt lands asylpolitikk er grunnet på loven om menneskerettighetene. Hvordan den til enhver tid utformes og praktiseres, er 109

resultat av aktuelle beslutninger i storting og regjering og de enkelte forvaltningsorganers tolkninger og praksis (Berg & Sveaass et al. 2005 ). I januar 2006 bodde 117 231 mennesker med flyktningbakgrunn i Norge (SSB). Verdens totale flyktningmasse er på ca. 40 mill eksternt og internt fordrevne personer (FNs Høykommissær 20.06.07). De samme lover og rettigheter gjelder for alle barn som oppholder seg i Norge. Det vil si at barn i asylsøkerfamilier har samme rett til tiltak fra barneverntjenesten og fra barne- og ungdomspsykiatrien (lov om barneverntjenester, lover om helsetjenesten). Barnekonvensjonen ble vedtatt av De forente nasjoner 20.11.1989 og ratifisert av Norge 08.01.1991. Den ble inkorporert i loven om menneskerettighetene i 2003. Konvensjonens artikkel nr. 22 omhandler flyktningbarn. Per 30.04.07 befant det seg ca. 7000 beboere i våre asylmottak, av disse var 1957 barn (UDI 04.06.07: Fakta om barn i asylmottak). Mange av barna er blitt boende så lenge som tre til fem år i mottakene. Barndom på vent er blitt et etablert uttrykk rundt disse barna (Ragnhild Dybdahl, R-BUP, åpen høring 28.09.06). Forskning viser at flyktningbarn utgjør en risikogruppe når det gjelder å utvikle psykiske lidelser (Ragnhild Dybdahl, R-BUP 22.05.06). Selv om flyktningbarn har en økt risiko for psykiske lidelser, synes de fleste å klare seg godt. Grunner til økt risiko er: Belastninger før flukt, under flukt og knyttet til bosetting i nytt land Manglende beskyttelse fra foreldre og samfunn Mangel på støtte og behandling. Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress har utgitt et opplysningshefte som sammenfatter aktuell forskning og behandlingsmetoder og gir veiledning til hjelpeinstansene i møtet med flyktningbarn og deres familier (Neumayer et al. 2006:17 22). 110

Litteratur Andersen, T. (1994): Reflekterende processer. Dansk Psykologisk Forlag, København. Antonovsky, Aa. (1987): Helbredets mysterium. Hans Reitzels Forlag, København. Berg og Sveaass et al. (2005): «Det hainnle om å leve» NKVTS nasjonal kunnskapssenter om vold og traumatisk stress. SIN TEF Teknologi og samfunn. Freeman, J. et al. (1997): Playful approaches to serious problems. Narrative therapy with children and their families. Dulwich Centre Publications, Adelaide. Herman, J.L. (1992): Trauma and Recovery. From domestic abuse to political terror. Basic Books, New York. Morgan, A. (red.) (1999): Once upon a time... Narrative therapy with children and their families. Dulwich Centre Publications, Adelaide. Neumayer et al (2006): Psykososialt arbeid med flyktningbarn Introduksjon og fagveileder Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress. White, M. (1995): Re-Authoring Lives. Interviews & Essays. Dulwich Centre Publications, Adelaide. Annen referanse Sheehan, J. (28 29/9-1998): «Ricoeur og den narrative terapien». Diakonhjemmets Høgskolesenter. 111

Summary This article describes the development and practice of a method for helping refugee children suffering from severe war related trauma. On the basis of conversations with the child and its parents the child s «lifebook» is constructed. The child s life history is retold in a manner that limits the traumatic experiences to a single chapter in an otherwise «everyday» and normal history. In addition the author reflects on some of the ethical dilemmas which can arise when confronted with war related trauma in children and lastly on the impossibility of therapist neutrality.