Emilie Edland
juritzen forlag as 2017, Oslo www.juritzen.no Materialet er vernet etter åndsverkloven. Uten uttrykkelig samtykke er eksemplarfremstilling, som utskrift og annen kopiering, bare tillatt når det er hjemlet i lov (kopiering til privat bruk, sitat o.l.) eller etter avtale med Kopinor (www.kopinor.no). Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatnings- og straffansvar. «Jeg tror» av Inger Hagerup er hentet fra hennes diktsamling «Videre» fra 1945. Diktet er gjengitt med tillatelse fra Hagerups arvinger. Redaktør: Arve Juritzen Omslagsdesign: Igor Nielsen Omslagsfoto: GettyImage Tilrettelagt for e-bok: Type-it AS, Trondheim ISBN 978-82-8205-968-8
JEG TROR Jeg tror på mange ting. På blod. På ild. Jeg tror på stier hvor en kan gå vill. Jeg tror på drømmer som en hører til. I blinde går jeg. Led meg ikke hjem. La natten føre meg bestandig frem. Et sted i mørket står en dør på klem. Et sted på grensen mellom ånd og kropp, et sted hvor selve tiden sier stopp der skulle vel mitt hjerte flamme opp? Hør ikke på meg. Alle mine ord er farlige profeter, falske spor. Jeg er en ganske annen enn du tror. Inger Hagerup
1 Ok. Dette forventet jeg ikke. Han står halvt tilbakelent mot bordet ved tavlen, et klassisk klisjéeksemplar av typen høy, mørk og kjekk, men det er ikke det som trigger mest. Det er ansiktsuttrykket. Minen. Halvt åpen og vennlig ut i rommet, halvt nonchalant, avventende. Han oser autoritet. Jeg suger inn detaljene: Han er forholdsvis ung, med uregjerlig, nesten svart hår, fremtredende kinnben og fengende koboltblå øyne under markerte øyenbryn. Jeg har alltid blitt voldsomt tiltrukket av menn som befinner seg i det perfekte skjæringspunktet mellom det feminine og maskuline; de som er klassisk vakre, men som fortsatt bærer det røffe, upolerte preget av manndom. Dette er den perfekte prototypen. Han er slank, men den hvite skjorten sitter perfekt på ham og hinter mer enn subtilt om en veltrent overkropp. Fuck it, han er rett og slett ufattelig deilig, og jeg sitrer. Jeg har stått her i noen få sekunder og vet, vet med hver nerve i kroppen; denne mannen vil jeg ha. Poenget er at jeg alltid vet det med en gang. Jeg er ikke av typen som langsomt lar meg sjarmere, som trenger å bli kjent med fyren for å bli tiltrukket av ham, det fungerer utelukkende den andre veien. Denne tilstanden kan ikke kalles kjærlighet ved første blikk; forelskelse er et ukjent begrep for meg, ullent, umulig å få tak på. Men lidenskap, det kan jeg. Jeg trekker pusten, summer meg, flytter fokus utover og tar innover meg det forholdsvis fulle rommet. Veggklokken viser nøyaktig kvart over, så jeg finner kjapt en ledig plass ved vinduet og dumper ned med en rastløs, dirrende forventning syngende gjennom kroppen. Stedet er et grupperom på humanistisk fakultet ved Universitetet i Oslo, anledningen mitt første seminar i innføring i britisk litteratur, ett av fire emner i en nettopp påbegynt bachelor i engelsk. Hittil har jeg vært en elendig student. Jeg har skulket forelesninger og prioritert sosialt liv på diverse studentpuber disse første ukene. I dag møtte jeg opp, fullstendig uforberedt, mer enn noe annet for å markere at jeg er i gang, og ikke minst fordi det er obligatorisk å møte opp til gruppeundervisningen et visst antall ganger. Jeg skvetter når han begynner å prate. Stemmen er brådyp. For dem som ikke var på tirsdagens forelesning, presenterer han seg med flytende britisk-engelsk aksent som Nicholas West. Dette torsdagsseminaret skal være en arena for mer dyptpløyende diskusjon av pensumets forfatterskap og verk, og han oppfordrer oss til å delta så aktivt som mulig. Karismaen hans er gnistrende. Han eier rommet og er åpenbart av typen som ikke bare er komfortabel med å snakke foran folk, men som nyter oppmerksomheten. På samme måte som jeg nyter ham, til det nivået at jeg faller
fullstendig av og bare blir sittende og stirre. Men faen heller, da, det er jo egentlig en grunn til at jeg er her. Halvhjertet forsøker jeg å få med mer av det han sier. Etter hvert innser jeg at temaet for seminaret er det gammelengelske eposet Beowulf, som jeg med en viss tilfredsstillelse erindrer at jeg faktisk skrev en analyse om i andre klasse på videregående. Nå har jeg ingen unnskyldning. Jeg burde definitivt følge med når han går gjennom og diskuterer utvalgte strofer verselinje for verselinje. Men jeg har ikke sjans til å fokusere. Se meg, tenker jeg i et innbitt mantra. Se på meg, se på meg, se på meg! Han lar øynene gli over rommet mens han gestikulerer og forklarer. Så skjer det. Endelig. Blikkene våre møtes i en ladet eksplosjon. Jeg holder pusten, så opphisset at lysten min gløder ut av meg, og jeg vipper ham da også ut av spill. Perfekt. Han mister tråden, slutter å snakke og holder blikket mitt i flere sekunder. Det lyner mellom oss i lange elektriske støt. Å, fy faen, han er vakker. Glitrende blå iriser. Et lengselsfullt sug sprer seg i mellomgulvet, kroppen rykker til. Han ser på meg i et milelangt øyeblikk til, så kommer han til seg selv igjen og rister halvt på hodet. Med et lite, nesten ubetydelig smil vender han oppmerksomheten tilbake til hele rommet og fortsetter talestrømmen. Skjedde det? Jeg summer meg og puster dypt inn. Jo da, et par av medstudentene mine snur seg, sender meg nysgjerrige blikk, lurer på hva slags møte de nettopp var vitne til. Ok, dette avgjør saken. Jeg elsker å forføre, har brukt flere år på å finslipe kunsten, og velger utelukkende de kjekkeste mennene. De mest uoppnåelige. Allerede nå fantaserer jeg om hvordan han ser ut naken, hvordan musklene som kan skimtes i kontur under skjorten ser ut når han er svett, hvordan han beveger seg. Sitringen glir over i lett skjelving. Dette er den ultimate utfordring.