Fra dårlig venn til god fiende:

WILLY PEDERSEN Fra dårlig venn til god fiende: narkotikamisbruket før og nå Gårsdagens norske narkotikamisbrukere levde i et dunkelt halvmørke. påfallende er det hvor lite vi vet om denne gruppa. Forskningen mangler. De som vil forsøke å skrive deres historie vil heller ikke få noen lett jobb; sporene er få og svake. Selv har jeg interessert meg for temaet i flere år, og nå og da kommet over bruddstykker som kan ha interesse. Systematisk forskning ligger altså ikke bak det jeg her legger fram, snarere inntrykk fra fagdisipliner som sosiologi, historie og litt medisin, no en eksempler fra skjønnlitteraturen, og rundt det hele, en ramme av funn fra amerikansk forskning, som er atskillig mer rikholdig enn vår egen på dette feltet. 1 "DeiIigere enn alt annet på jorden" Vi har altså interessert oss for lite for gårsdagens misbruker. For lite, blant annet fordi slike studier også ville hjulpet oss til å se dagens misbrukere bedre. Pussig er det likevel at de her i Norge brått 1. Det framgår av teksten i kombinasjon med litteraturlisten hvilke kilder som er brukt, med to unntak: Sitatene fra det norske legetidskriftet er alle hentet fra Lilleaas (1987), som også er det viktigste norske arbeidet på feltet. De amerikanske sitatene er hentet fra Courtwright (1982) dersom annet ikke er angitt. faktisk kom i sterkt søkelys i 1964, ikke mange månedene før den norsk-amerikanske poeten Noel Cobb ble arrestert for bruk og besittelse av marijuana. Arrestasjonen av ham dannet opptakt til en annen historie, den om ungdommers stoffmisbruk i vår egen tid, som vi alle kjenner. Men kort tid før rettet forfatteren Jens Bjørneboe søkelyset mot det gamle misbruket, gjennom en skjønnlitterær bok som etter hvert kom i store opplag, gjennom vår største bokklubb. Boka var "Drømmen og hjulet" - en biografisk roman om den kvinnelige norske forfatteren Ragnhild Jølsen, som gir et innlevende bilde avet sterkt og kanskje undervurdert forfatterskap. Jølsen skrev rundt århundreskiftet, og var en selvstendig og på mange måter nyskapende dikter, viser Bjørneboe. Hun nærmet seg temaer som av samtiden ble sett som upassende, ikke minst for en kvinnelig forfatter. Bjørneboes roman-biografi ble godt mottatt og vakte interesse hos det lesende publikum, men også aggresjon og raseri. Det var særlig henne s sambygdinger som reagerte. For den lille bygda Enebakk - en halvtimes kjøring sørøst av Oslo - hadde Ragnhild Jølsen vært noe av en stolthet, men i Bjørneboes roman blir et nøkkelmotiv hennes godt skjulte misbruk av morfin. Det drømmeaktige i forfatterskapet, hangen mot det mytiske og overnaturlige blir, i Bjørnebo- Nordisk Alkoholtidskrift Vol. 10, 1993:2-93-

es utlegning, forståelig om vi tolker det på bakgrunn av hennes opplevelser under morfinrus. Det er knapt til å undres at folk reagerte. På begynnelsen av 1960-tallet var dette å trekke fram i lyset et tema som hadde vært hemmeligholdt og innhyllet av skam og fortielse. Bjørneboe hadde selv store alkoholproblemer, som han etter hvert døde av, og hans eget ambivalente forhold til rusmidler preger nok denne teksten - som andre av hans romaner. Likevel er det liten tvil om at Ragnhild Jølsen brukte morfin i perioder. Bjørneboe beskriver henne s forhold til giften som kjælent og forelsket: hun opplever at opiumsvalmuen har en betagende skjønnhet som kan trekkes ut og samles i morfinampullene. Gjennom de sterile sprøytespissene kan skjønnheten transformeres til drømmer, fred og hvile. Han viser også hvordan forelskelsen slår gjennom i hennes tekster, som når hun skriver: "I opiumsvalmuen finnes noe av solen og noe av underverdenens mørke, og den er deiligere enn alt annet på jorden!" Middelaldrende kvinne fra overklassen Ragnhild Jølsen. Forfatter, del av landets radikale intelligensia, godseierdatter, bruker av morfin, og nokså typisk for hvertfall en gruppe blant de narkotikamisbrukere vi hadde her i landet, og som vi fant ellers i Europa og i USA fram til et godt stykke ut på 1900-tallet. De var oftest kvinner. De var godt voksne og de kom gjerne fra de øvre sosialklasser. Vi kjenner dem også fra andre skjønnlitterære beskrivelser: Mary Tyrone i Eugene O'Neills selvbiografiske "Long Days Journey into Night" har de samme kjennetegnene. Hun har velstående familiebakgrunn, en respektabel fasade, lider i årevis i et familiesystem som holder på å rakne av spenninger, og hun er dypt avhengig av morfin. Mrs Henry Lafayette Dubose i Harper Lee's roman "To Kill a Mockingbird" er kanskje den helt typiske amerikanske misbruker fra århundreskiftet: velstående kristen sydstatskvinne fra Alabama, med eiendom og tjenere, enke gjennom mange år og morfinmisbruker ennå lenger. Tilvendt av sin lege gjennom rundhåndet utskriving av morfin som smertelindring under et sykeleie. Fra nyere samfunnsforskning er denne beskrivelsen velkjent, om en bare snur den på hadet. Dagens t yngre stoffmisbrukere er oftest menn, unge, ressurssvake, fra lavere sosialklasser. Det har altså skjedd en drastisk forandring: fra å være godt skjulte hemmeligheter i borgerlige familier, har misbruket flyttet seg ut på gata og kommet i skarp mediabelysning. Fra å være knyttet til den medisinske profesjon og slepphendte leger i bekjentskapskretsen - ektefeller, slektninger og husleger - har omsetningen flyttet seg til det profesjonelle illegale marked, til sentrumsområdene i storbyene, til de mest forkomne og utslåtte av ungdommene. Hva vet vi om misbruket fra den forrige perioden? Hvilket omfang hadde det? Hva var årsakene? Omfanget De fleste norske kilder konkluderer med at misbruket var lite fram til den annen verdenskrig. I midten av 19S0-årene foretok Helsedirektoratet en første kartlegging av misbrukere. Konklusjonen ble at det fantes rundt 300 morfinister og 400 misbrukere av andre legemidler, særlig barbiturater. Tre grupper var utsatt: leger og andre helsearbeidere, personer tilvent gjennom sykdom og en mindre gruppe med uryd dig livsførsel, som hadde lært seg å bruke stoffene direkte som rusmidler. Men disse tallene er for lave. Det var umulig å foreta en pålitelig opptelling, fordi misbruket var skjult, tett knyttet tillegeprofesjonen, som under dekke av taushetsplikten skjermet seg mat innsyn. Også fra andre land er data mangelfulle eller upålitelige. Sikrest kunnskap har vi nok fra USA, og ved århundreskiftet varierer anslagene over amerikanske misbrukere fra 300 000 til rundt en million, og en antar at godt over 90 % var tilvendt av sine leger eller selv tilhørte legestanden. Etter sekelskiftet blir kontrollen mer effektiv, omfanget faller og misbruket får en ny karakter. Antakelig var misbruk av morfin med sprøyter her i Norge avgrenset til få enkeltindivider - dels misbrukende kvinner som ble tilvendt gjennom sine leger, dels noen misbrukende leger. I tillegg finner vi altså et visst misbruk blant folk som Ragnhild Jølsen - kunstnere og intellektuelle med kontakt til andre land og kulturer. Arne Garborgs bak "Trætte Mænd" fra 1891 gir en åpenhjertig beskrivelse av identitetskriser og et forvit- Nordisk Alkoholtidskrift Vol. IO, 1993:2-94-

ret verdigrunnlag blant intellektuelle i Kristiania. Og også her finner vi slepphendte leger og omfattende bruk av legemidler for rusens skyld. Gårsdagens narkotikaproblem var altså nært knyttet til behandling og helsevesen og var derfor hva vi i dag kaller iatrogent. Opiatmisbruket hadde sine røtter i 1700-tallet, men skjøt fart i enkelte land da injeksjonssprøytene kom i vanlig bruk blant de allmennpraktiserende legene i tiåret fra 1860 til 1870. Det var nok stor forskjell på legene, og noen benyttet ikke opiater overhodet. Men andre foreskrev narkotiske stoffer i voldsomme mengder, vel vitende om at de støttet seg til et anegalleri av medisinske kapasiteter: Galen, Paracelsus, Thomas Sydenham og en rekke av 1800-tallets ledende medisinere foreslo opiater for de forskjelligste tilstander. StoHene Selvom alt tyder på at tyngre injeksjonsbasert misbruk altså var begrenset hos oss, var det likevel omfattende bruk av stoffer som vi i dag kaller narkotiske. Et fengslende bilde av bredden i utbudet i den norske handelen før århundreskiftet gir Ulla-Britt Lilleaas i en hovedoppgave isosiologi. - En rekke stoffer var i bruk, viser hun, dels under egne navn, dels som bestanddel i såkalte arkana eller patentmedisiner. Opium, morfin, kokain, cannabis, alkohol, eter, brom og kloral inngikk i de fleste legers og apotekeres lagre på siste halvdel av 1800-tallet. Cannabis ble særlig brukt for å forhindre spontanaborter, mot underlivsblødninger hos kvinner, og en reknet også med at stoffet hadde god effekt på kreftpasienter og mot stivkrampe. Høydepunktet i bruken lå på 1850- og 1860-tallet, men helt opp til rundt første verdenskrig var stoffet tilgjengelig på norske apotek. Kokain ble brukt i flere bølger, over hele Europa. Her til lands var bruken særlig intensiv fra midt på 1880-tallet til århundreskiftet. I 1885 falt prisene på verdensmarkedet og det ble satt i gang billigsalg fra flere apoteker. Det var også en rekke begeistrede artikler i det norske Lægetidsskriftet på denne tida, hvor stoffet omtales som "vor tids bedste terapeutiske middel". Særlig effektivt var stoffet som middel for å behandle brystvorter som blir ømme av amming, hevdes det i en artikkel: Pensling av vortene anbefales hvert 10. minutt mellom diegivingen, og de bør "ikke afvaskes før barnet lægges til; den ubetydelige mængde kokain som barnet maaske turde komme til at nedsvælge, maa forudsættes at have en beroligende virkning". Opium, langbad, ispose på hodet Viktigst var likevel opium. Folk flest kj ente det gjennom patentmedisinen Laudanum, som hadde en selvsagt plass i de fleste hus apotek og fortsatt var i bruk til langt ut på 1960-tallet. Det er vanskelig å få et godt bilde av omfanget av bruken av opium i Norge, på grunn av den store, uregulerte privatimporten. Lettere er det å finne kilder som belyser bruksformene, og de var mange. Alt fra småplager til alvorlige epidemiske sykdommer ble behandlet med opium. Mot sjøsyke, menstruasjonssmerter, astma og diffuse smertetilstander ble stoffet betraktet som probat middel. Amalie Skram, er en annen av våre sentrale kvinnelige forfattere, født i 1846, og nylig vakkert portrettert av Liv Køltzow. Skram ble aldri illegal misbruker av opiater, så vidt vi veto Men hun var i flere perioder stor-forbruker likevel; på den måten svært mange andre hospitaliserte, psykiatriske pasienter var det, på siste halvdel av 1800- tallet. Det hele startet vinteren 1877 for Amalie MUller, som hun da het. Hun bodde utenfor Bergen, og ble i økende grad plaget av søvnløshet og hallusinasjoner. Selv var hun ambivalent til situasjonen: hun ble nok redd, men hevdet også å ha giede av synene - istedet for å sove, førte hun lange samtaler med Søren Kierkegaard og andre "døde eller levende interessante personer". - Disse møtene var så morsomme at hun gjerne kunne unnvære søvn for deres skyld, påstod hun. Hun ble i første omgang behandlet av sin allmenpraktiserende lege, dr. Klaus Hanssen. Journalene er tatt var på, og viser at han - som tradisjonen tilsa - forordnet opiumsdråper og kloral mot søvnløsheten. Periodisk ble hun roligere, men medikamentene satte både ny fart på synene og ga henne kvalme og hodepine. Hun blir stadig mer redd, han øker dosene med opium, og skriver: "Da jeg var nådd opp til 50 dr m syntes jeg at merke tiltagende hallucinationer & uro med af- Nordisk Alkoholtidskrift Vol. 70, 1993:2-95-

tagende søvn; efter nogle ganges forsøg med at standse et par dage og så atter begynde på nyt med opium, viste det sig hver gang større ro og mindre hallucinationer de dage hun ingen opium fik". Istedet prøvde han "prolongerede" (langvarige) varme bad, hvor hun i lange perioder skulle ligge badekaret, til dels med ispose på hodet. Igjen ble hun urolig og "eksitert'~ forteller journalene. Febrilske forsøk med andre tiltak: å skjerme henne fra barna. Det hjalp ikke. Lot dem istedet være sammen med henne, en stund så det ut til å hjelpe.det fremgår tydelig at legen bekymret seg dypt for sin pasient, og han behandlet henne med respekt og beundring. Men hvor tydelig er det ikke, for oss i dag, at han også føler seg hjelpeløs. Eksperimenterer seg fram. Dels skimter vi en positivist, med tiltro til naturvitenskapene som jo utviklet seg med stormskritt på denne tida, som foreslår medikamenter og ulike typer bad. Dels en humanist og sjelesørger, som snakker med sin pasient, trøster, beroliger. Og da han etter en stund sender henne fra seg og videre, til Gaustad sykehus i Oslo, landets ledende asyl, tror han at prognosen er god. Her ble hun lagt inn på sykehusets første klasse (kostnad kr. 3,20 per dag, ved festlige anledninger stek og rødvin til middag). - Også her morfin og opium i store mengder. Opium var viktigste medikament ved asylet. Særlig brukt ved søvnløshet og melankoli, hvor det - på samme måte som hjemme hos dr. Hanssen - kunne alternere med ulike typer bad. På Gaustad var ledelsen progressiv, hadde gjort studiereiser utenlands, og lært av behandlingen på alle kurbadene nedover på kontinentet: vann mot alt - lunken dusj, kjølig dusj - ved mani: endeløse karbad - for å roe ned pasientene. En dobbel strategi, altså: bad, i fantasifulie utgaver, og opiater. Opium var faktisk i flere tiår det viktigste medikamentet ved Gaustad sykehus. Og det var ikke det eneste stedet det fikk denne plassen. En dr. Arbo skriver i en artikkel i det norske Lægetidsskriftet på slutten av 1870-tallet at mildere søvnløshet som oftest kan kureres gjennom oppvarming av sengen og enten alkohol, kloralhydrat, brom eller opium. I alvorligere tilfeller må en sterkere kur til. I slike tilfeller bør opium, alkohol, kinin og en kraftig diett kombineres. "Scotch Oats Essenee" Det mest slående når en betrakter denne perioden med dagens øyne er likevel det store utbudet av arkana - patentmedisiner, tinkturer og diffuse medisiner for egenbehandling. Arkana betyr egentlig "legerniddel med ukjent sammensetning", og bruken foregikk utenfor legenes kontroll. Vi finner fenomenet i USA, over hele Europa og også i Norge. Rundt århundreskiftet averterte tyske, amerikanske og britiske firmaer daglig i norske aviser med patentmedisiner som skulle hjelpe mot alle slags plager. Blant de mest brukte var "Injection Brou" og "Dovers Pulver". Begge inneholdt opium. De ble fremstilt som vidunderkurer i reklamen, og vitner stod fram og fortalte om fullstendig helbredelse fra alvorlige lidelser. Også lykke og kjærlighet var oppnåelig på denne måten: "svake og trætte kvinder stilles i udsigt sundhetens lys og lykke" het det i en annonse, i en annen at "overanstrængte mænd kan opnå ungdommens fyrrige livsskue". Fordi bruken av arkana had de så stort omfang, var det sterke økonomiske interesser involvert. En av de mest kjente arkana i bruk i USA var "Scotch Oats Essenee". Historien forteller at en ung og ambisiøs mann spurte sin lege om hvordan han skulle lage en salgbar patentrnedisin, og at legen svarte: "Ta en basis av whisky, ha i litt opium, bland det hele sammen i en bitter tinktur, finn på et bredt spekter av sykdommer det skal være virksomt mot. Og viktigst - finn et navn som sitter". Mannen fulgte rådet, og skapte "Scotch Oats Essenee", en uhyre salgbar tonic mot alle nervelidelser. Disse patentmedisinene ble, i USA, særlig brukt av bønder og arbeidere og kom aldri til å til å danne grunnlaget for misbruk på nivå med morfinbruken. Viktigst er nok at stoffene var svakere og mindre vanedannende fordi de ble tatt gjennom munnen. Men en annen viktig årsak ligger i at det sjelden var angitt i no en varedeklarasjon at de inneholdt opium. Noe av hovedpoenget var nettopp hemmeligholdelse av oppskriftene. Avhengighet og abstinens inneholder imidlertid et viktig kognitivt element. Om en opplever abstinens, uten å vite hva det egentlig er, er det vanskelig uten videre å forstå at nye doser av stoffet vil lette ubehaget. Om bruken ikke dannet grunnlag for avhengig- Nordisk Alkoholtidskrift Vol. 70, 7993:2-96-

het i stort omfang, vevet den seg likevel inn i kjernen av de sosialpolitiske problemene vi, i flere land, finner i den gryende kapitalismes periode. I "Das Kapitals" kapittelom produksjonen av den relative merverdi, viser Karl Marx hvordan kapitalismen fremtrer på sitt mest motbydelige når unge engelske industriarbeidersker gir spedbarna opium for selv å kunne øke arbeidsdagens lengde, med "Entfremdung der Mutter gegen ihre Kinder, absichtlich Aushungerung und Vergiftung" som resultat. Hysteri og klitorisamputasjoner Det var særlig kvinnene som ble rammet av gårsdagens narkotikamisbruk, av to grunner. Viktigst var at de narkotiske stoffene ble brukt mot kvinnesykdommer som det ellers var dårlige behandlingstilbud for, som underlivs- og urinveisinfeksjoner. "Disse sykdommene leder flere mennesker inn i misbruket enn alle andre sykdommer til sammen'~ skreven amerikansk kommentator. Problemene var gjerne knyttet til overgangsalderen, og derfor var det mest vanlig å finne misbruket blant middelaldrende og eldre kvinner. Den andre grunnen var at stoffene ble brukt i behandlingen av psykiske lidelser, særlig slike som kvinner ble rammet av. Den kvinnelige hysterikeren fra Wiens borgerskap var Freuds typiske pasient, og hysteri var et vanlig sykdomsbilde i denne perioden. Ser en på listen over de sykdommene opiater, kokain og cannabis ble brukt mot, finner vi slike som også ble koplet til hysteri. Underiivsblødninger, utflod, betennelser, spontanaborter, vegring mot samleie innen ekteskapet - eller seksuelllyst som ble tilfredsstilt utenfor - alt var typiske kjennetegn ved kvinners hysteri, for forrige århundres mannlige lege. Den engelske legen Baker-Brown hadde sine synspunkter på årsaken til kvinnelig hysteri, og hans tanker ble formidlet til hans norske kolleger av legen Theodor Roll. I det norske Lægetidsskriftet forteller Roll at hysteri gjerne har sitt utspring i kjønnsorganene, oftest finner en ondets rot i den ytre del av clitoris: "Clitoris findes, ved exploration forstørret, stram, ru, slimhinden i vulva er hudlignende, musklerne hypertrofiske eller fibrøst degenererende", forteller Roll. Men hvorfor oppstår disse anomaliene? Jo, på grunn av en "p e- riferisk irritasjon". Hva skyldes så denne irritasjonen? Som oftest masturbasjon, kan Roll fortelle. Opium eller morfin var et egnet middel til å roe hysterikeren, men for å helbrede den periferiske irritasjonen, måtte en ty til "avføringsmilder, kolde siddebad, klyster eller kolde vaskinger av genitalia med kamfer, bromalium eller lupulin". I andre tilfeller måtte alvorligere behandling til, nemlig klitorisamputasjon. Etter amputasjonen var kokain egnet bedøvelse. Igjen mangler data for å vurdere omfanget, men en rekke artikler i legetidsskrifter gjennom siste del av århundret tyder på at dette var en akseptert behandlingsmetode både her hjemme og i andre land. I USA er slike inngrep beskrevet helt fram til 1937 som behandling mot nymfomani, onani og hysteri. Det kom innvendinger, men de ble møtt med at problemets alvor fordret så skarpe mottiltak. Gårsdagens misbruk var altså gjerne iatrogent, det var oftest påført folk av legene, men det må også sies at mange leger kunne bli presset sterkt av sine pasienter til å foreskrive dem. Avstander, dårlige kommunikasjoner og liten legedekning gjorde at det mange steder var vanskelig å følge opp pasientene og desto lettere å la det være opiater igjen hjemme hos dem. Stoffene ga smertelindring, rus og også pasientens familie og omgangskrets ro og hvile. En amerikansk gynekolog i et landdistrikt beskreven av sine pasienter slik: "Most impatiently did she await the injection, always exclaiming as I entered - 'Oh doctor, shoot me quick!" Den ensomme legen "Det skjulte samfunn" ble et sentralt tema i sosiologien på 1960-tallet. I Norge presenterte Vilhelm Aubert fascinerende analyser av søvn, turisme og kjærlighet, temaer det ikke had de vært vanlig å se på med sosiolog-øyne. I USA var det særlig Howard Becker som lanserte forskningsfeltet gjennom bøkene Outsiders og The Other Side. Den siste er en antologi hvor ett av bidragene har tittelen "Physician Narcotic Addicts" og er skrevet av sosiologen Charles VVinick. Han supplerer det bildet vi her har tegnet av misbrukerne. Det var nok en overvekt av kvinnelige misbrukere fra de høyere sosialklasser, men også den mannlige legen som ga henne stoffene var en utsatt person, Nordisk Alkoholtidskrift Vol. 10, 1993:2-97-

helt fra midt på forrige århundre og fram til i dag, viser Winick. Winicks skrev sitt bidrag tidlig på 1960-tallet, og han viser at legers misbruk virkelig har vært ett av de skjulte og hemmeligholdte sidene av samfunnslivet. Sånn sett passer temaet usedvanlig godt i antologien, påpeker han. - Mange har nok, både her hjemme og i andre vestlige land, hatt en mistanke om at deres leger har misbrukt de stoffene de var satt til å forvalte, men lite ble skrevet om temaet før Winick brukte interessen for det skjulte samfunn til å kaste søkelys på denne gruppa. Hvilke leger blir misbrukere? Hvorfor? Hvordan lever de?, spør Winick, og svarer slik, på bakgrunn av intervjuer med en rekke av de legene som, av amerikanske myndigheter, var registrert som misbrukere: Den typiske misbrukende lege er rundt femti år. Han driver en god allmennpraksis i en småby. Han har gode karakterer fra universitetet, tjener bra, har ofte tilknytning til prestisjefulle sykehus gjennom bistillinger. Han reknes som en dyktig kollega, tar på seg mye, jobber hardt, og har godt omdømme i lokalsamfunnet. Og han bruker meget store mengder morfin. Misbruket starter gjerne i perioder med hardt arbeid. "T ar jeg Dilaudid, kan jeg under hardt press gjennomføre åtte perfekte operasjoner i stedet for td~ fortalte en av legene. I andre sammenhenger har det hele startet med at legen skulle helbrede seg selv for smertefulle sykdommer, særlig magesår. Men også uvanlige høye aspirasjoner, depresjon og samlivsvansker er faktorer som ofte vever seg inn i misbruket, og får det til å sky te fart. Lenge klarer han å hemmeligholde misbruket, og dette er grunnen til at temaet faller så godt inn i genren "det skjulte samfunn": det er et ensomt misbruk det dreier seg om. Det mest typiske ved misbrukeren er at han ikke stikker seg ut på noen måte. Han er respektert, arbeidsom, gjør en god karriere, og han skaffer seg selv stoffene. Han røper seg ikke, men får derfor heller aldri emosjonell støtte. Han forfalsker resepter, opererer med fiktive pasienter, stjeler fra sykehusets lagre, i en stadig villere runddans etter som toleransen gjør at han trenger større doser. Hele tiden går han med både redsel for og et hemmelig ønske om å bli oppdaget. Når det endelig skjer, blir han lettet, forteller Winick. Kampen om kontrol! Legenes ukritiske foreskriving av opiumsdråper og morfin var nok den viktigste årsaken til at de selv og pasientene ble tilvent stoffene. Men det var også andre grupper som bidro til å opprettholde et misbruk som allerede var etablert. Før første verdenskrig var det så å si ingen kontroll med omsetningen av disse stoffene, og apotekerne hadde sterke økonomiske interesser av opiatsalg. "Opium and morphine is my bread and butter", uttalte en eier avet apotek i New York. Misbrukeren hadde derfor ingen problemer med å opprettholde et høyt misbruk, for relativt lave kostnader. Hvor stor del av hele det medisinske apparat som var knyttet til foreskriving og distribusjon av opiater kan en danne seg et inntrykk av ved å se på de reseptene som ble ekspedert av apotekene: I Boston i 1888 var 14.5 prosent av alle reseptene skrevet ut for opiater. I New Orleans var tallet det samme året hele 24.5 prosent. For USAs del kom motoffensiven for fullt ved starten av århundreskiftet. Dette resulterte i at den avgjørende Harrison Aet etter flere forsøk ble lirket gjennom i 1914. Med preg av kompromis s mellom de mektige legemiddelfabrikantene, apoteker-interessene og den restriktive fløyen, var det likevel denne loven som fikk kursen til å legges om. I løpet av få år synker det offisielle og registrerte forbruket av opiater dramatisk. Mange av misbrukerne tvinges inn i de illegale kanalene, men raten av iatrogent ny tilvendte synker dramatisk. Men fortsatt slet en rekke kvinner - fram til annen verdenskrig og helt opp i 1950- og 60-årene - i hemmelighet med heroin- og morfinampuller, til stadig høyere priser og med stadig dårligere og mer oppblandet stoff. For mens gårsdagens misbruker hadde til disposisjon farmasøytisk framstilte stoffer med høy renhetsgrad, kom det nå istedet stoffer som gikk gjennom en rekke illegale ledd og var oppblandet to, tre, fire, fem og ti ganger før de kom inn på markedet. Og det er disse stoffene vi fortsatt finner. Den gatenarkomane i New York eller Oslo har i dag til sitt bruk stoffer som Eugene O'Neills Mary Tyrone ville opplevd som utvannede og nær virkningsløse. Også her til lands er det bare mulig å forstå utviklingslinjene mot en bakgrunn av profesjonsstridigheter og ulike gruppers kamp for monopol Nordisk Alkoholtid!;krift Vol. 10, 1993:2-98-

på innførsel, distribusjon og salg av narkotiske stoffer. Den Norske Lægeforeningen ble stiftet i 1886. En høyt prioritert oppgave var på den ene siden å gå til angrep på det den oppfattet som kvakksalvere og den private import av opium og morfin, på den annen side å markere revir mot konkurrerende profesjoner, særlig apotekerne. Å forhindre opprettelsen av nye apoteker var faktisk ett av legenes viktige krav i den første perioden. Legene hadde - gjennom apoteklovgivingen av 1672 - hatt rett til å skrive ut legemidler på resept, og selv mente de at de også hadde hevd på å lage og selge dem, med god fortjeneste. Apotekerne var uenige, av økonomiske grunner. Kampen om kontrollen over narkotiske stoffer ble en nøkkeisak i legenes profesjonalisering. I flere tiår drev Lægeforeningen systematisk arbeid og inngikk vekslende allianser for å få full kontroll. Men det var en vanskelig balansegang. I befolkningen var det stor tillit til de såkalte kvakksalvere. De var gjerne av folket, virket i nabolagene, og de hadde til disposisjon både gammel folkemedisin og nyere arkana, som flere av dem importerte selv, fra utenlandske legemiddelfabrikanter. De snakket gjerne i et språk folk forstod, og deres tjenester var billigere enn de legene leverte. Apotekerne og legene kjemper altså lenge om kontrollen over stoffene, men blir gradvis oppmerksom på sine felles interesser mot privatimportører og kvakksalvere, og danner derfor en allianse som etter hvert får politisk tyngde. I 1904 blir det - som resultat av denne alliansen - vedtatt en lov om innførsel av apotekervarer. Bare "autoriserte personer" skulle ha denne retten, men kompromisset mellom de to profesjonene innebar at apotekerne fikk slik autorisasjon. Likevel er det liten tvil om at det var legene som kom sterkest ut av stridighetene, og stadig tydeligere ser vi hvordan deres grep om de narkotiske stoffene styrkes, opp gjennom resten av vårt århundre. Den norske sosiologen Brit Bergersen Lind har beskrevet denne utviklingen i doktoravhandlingen "Narkotikakonflikten". To faser er det rimelig å inndele perioden i, etter henne s mening: beredskapsfasen fra 1913 til 1928 og den helsedominerte fase fra 1928 til 1965. Begge innledes av nye lover som regulerer innførsel og forskriving av opium. Loven av 1913 tar sikte på å bygge opp en barriere av kontrolltiltak mellom befolkningen og stoffene. Loven av 1928 retter seg mer eksplisitt mot helsepersonellets og annet iatrogent misbruk, og avspeiler også bekymringen for at den farmasøytiske industri skal utvikle nye, mer potente og syntetiske produkter. Bildet endrer seg I sin innstilling fra 19S0-tallet peker Helsedirektoratet på at det også fantes en liten gruppe norske misbrukere som ikke var tilvendt gjennom helsevesenet. Det dreide seg om mennesker som hadde lært seg å bruke stoffene som rusmidler, mange med en nokså marginal posisjon i samfunnslivet. I USA ser en denne utviklingen både tidligere og sterkere. Etter Harrison Act i 1914 endrer det amerikanske bildet seg raskt. Den hvite overklassekvinnen var ikke lenger alene om misbruket. Fram kom den små-kriminelle gatemisbrukeren. Mens O'Neills Mary Tyrone er det mest kjente litterære eksempel på den gamle tids misbruker, er Frankie Machine - "down-and-out hustier and pokerdealing junkie" - i Nelson Algrens "Man With the Golden Arm", prototypen på den amerikanske misbrukeren i de første tiårene av vårt århundre. Misbruket ble raskt del av en kriminell subkultur, det flyttet seg til spillebulene, nattklubbene, ble en del av jazzen og bluesen og i økende grad frikoplet fra medisinen og de legale legemiddelkanalene. Slik tok det form og erstattet gradvis det gamle misbruksbildet gjennom 1930- og 40- årene. Og det var denne gruppa som fikk et nytt mytologiserende litterært fundament i "the beat generation" med Jack Kerouac og William Burroughs på 50-tallet. Langt på vei er nok dette et særamerikansk fenomen, selvom vi også finner spor av det i europeiske storbyer, og, i en nokså annen utforming, i enkelte asiatiske land. I Norge var det lite av dette misbruket. Midt på 1960-tallet skjedde imidlertid, som vi alle vet, den siste store endringen, og nå ble alle landene i den vestlige verden rammet: vi fikk et nytt narkotikaproblem knyttet til ungdomsopprør, Vietnam-protest og hippiekultur. Det startet i ressurssterke grupper ved de høyere lærestedene som bruk av cannabis og LSD. I USA tok Neil Cassady, Kerouacks inspirasjonskilde og forbilde, en stund del også i dette miljøet. Halvgammel og sliten kjørte han en periode den psy- Nordisk Alkoholtidskrift Vol. 70, 1993:2-99-

kedeliske bussen som turnerte i California under ledelse av Timothy Leary, professor fra Harvard og LSD-profet par excellence. Ungdomsopprørets misbruk var i starten kultisk og knyttet til små miljøer. Men det bredte seg snart til større ungdomsgrupper og kom etter hvert også til å omfatte opiater som morfin og heroin. I dag er det dette misbruksbildet vi kjenner og kanskje bekymrer oss over. De dunkle røttene til dette misbruket finner vi altså ved inngangen til vårt århundre. Da var det et usynlig misbruk. De misbrukende var kvinner. De var omgitt av stillhet og hemmeligholdelse. Og de var prisgitt mannlige leger. Nye metaforer Det er interessant å se hvordan den potensielle målgruppa avspeiles i de av gårsdagens tekster som behandlet problemet: det var enkeltmenneskers sykdom det dreide seg om. De som ble rammet var godt etabierte og stod gjerne høyt på samfunnets rangstige. Kjernegruppa var legene og deres hustruer. Blant nordiske skjønnlitterære forfattere er det Tove Ditlevsen som i romanen "Gift" fra 1971 mest nakent skildrer sin avhengighet, og også hun var i den optimalt sårbare gruppa: tilvent etter en underlivsutskrapning foretatt av den mannen som antakelig var fosterets far, og som kom til å bli henne s ektemann. Som var lege, og som så - i årevis - sprøytet i henne det hun ønsket. Slik beskriver hun sitt første møte med opiumsderivatet Petidin: Du har gode vener, siger han. Så stikker han, og efterhånden som væsken i sprøjten forsvinder inn i min arm, breder der sig en aldrig før oplevet saiighet genem hele min krop. Rummet utvider sig til en strålende sal, og jeg føler mig helt slap, doven og lykkelig som aldrig før. Jeg ruller mig om på siden og lukker øjnene. Det iatrogene misbruket ble nok sett som en utfordring for myndighetene og helsevesenet, og en viss bekymring bredde seg altså i Norge på 1950-tallet. Men det ble ikke betraktet som noe stort samfunnsmessig problem. Det var individuelle sykdomstilstander en hadde med å gjøre, og enkeltindividers sykdom skal behandles, ikke fordømmes. Helsemyndighetene var den sentrale instans, ikke justissektoren. Hos oss tok vår mektige og dyktige helsedirektør Karl Evang selv stort ansvar for å utforme et egnet behandlingstilbud og Norge ble et foregangsland ved opprettelsen av Statens Klinikk for narkomane på Hov i Land på begynnelsen av 1960-tallet. Men denne klinikken var knapt innviet før problemet altså endret karakter. Fra å være en hemmeligholdt last, men med et erkjent behov for medisinsk hjelp, for den lille gruppa vi har beskrevet, kom problemet brått på løssalgsavisenes forsider gjennom arrestasjonen av Noel Cobb i 1965. Samtidig ble Slottsparken i Oslo arnested for en ny, og for mange truende, ungdomstype: langhåret, uvørent kledd, en viss intellektueli evne, språk med slang og fremmedartede uttrykk, liten interesse for skole og karriere og hasj og LSD som foretrukne rusmidler. Brått skiftet også problemet karakter i offentligheten. Nye metaforer kom i bruk, og løsningsforslag som ville være utenkelige for de "gamle" misbrukerne blir foreslått. Problemet blir nå betegnet som en pest, som en livsfarlig epidemi som kan komme til å rive med seg store deler av våre ungdomskuli. "Hver misbruker kan skape to nye", het det. Som med kjedebrevet ville det ikke gå lang tid før titusener av nye ungdommer var rekruttert. Ikke mer enn rimelig da, at det ble satt fram krav om at epidemien skulle bekjempes "gjennom krigføring" og ved at "de narkomane burde fjernes". Flere krevde dødsstraff for narkotikaforbrytelser, og i løpet av tjue år ble strafferammen mer enn tidoblet i Norge, til det strengeste lovverket hjemler her i landet - 21 års fengsel. De som allerede var viklet inn i misbruk ble det, i fullt alvor, foreslått å sende til Spitsbergen for hardt arbeid og avvenning. Det foregikk altså et brått og dramatisk skifte i perspektiv på narkotikaproblemet i løpet av noen få korte år, på 1960-tallet. Den amerikanske litteraturviteren Susan Son tag har skrevet to fine, små bøker hvor hun skisserer et perspektiv som burde være godt egnet for å se nærmere på dette skiftet. Den første boka kom til da hun ble rammet av kreft, og slått av hvordan fordommene rundt sykdommen skremte henne like mye som sykdommen selv. Hun opplevde å bli møtt avet språk, av vendinger og utsagn som ga et skremmende og farlig misvisende bilde av lidelsen. Det samme gjelder andre sykdommer: Tuberkulose var, viser Nordisk Alkoholtidskrift Vol. 10, 1993:2-100-

hun, romantisk, betagende og endog en cnc sykdom så lenge den rammet mennesker som Shelley, Keats og Chopin. I dag rammer sykdommen i fattige slumstrøk og metaforene er andre. Gjennom å gå inn i bildene og metaforene vi bruker for å tenke om ulike sykdommer, tydeliggjør altså Susan Sontag hvordan våre fordammer og vårt ubevisste tankegods formes. I en seinere bak har hun skrevet om AIDS, og igjen med vekt på hva sykdommens metaforer gjør med oss. Narkotikaproblemet ville, etter mitt skjønn, være et case in point for en analyse som den Sontag har foretatt: Det har flyttet seg fra byens velstående vest til det fattigslige øst. Nå er det forhutlede og utslåtte ungdomsgrupper som rammes, mer shgmatiserte enn noen gang gjennom at mange bærer det "snikende" HIV-viruset. Og metaforene som brukes er fremdeles "krigføring" mat "syndikater" for å ''knuse'' en "epidemi" som rammer "blindt". Det er langt tilbake til de metaforene som ble brukt for å beskrive Ragnhild Jølsen, Mary Tyrone og Tove Ditlefsen. LITTERATUR Bergersen Lind, B.: Narkotikakonflikten. Gyldendal, Oslo 1974 Berridge, V. & Edwards, G.: Opium and the People. Yale University Press, New Haven 1981 Bjørneboe, J.: Drømmen og hjulet. Gyldendal, Oslo 1964 Courtwright, D.T.: Dark Paradise. Opiate Addiction in America before 1940. Harvard University Press, Cambridge, Mass. 1982 Ditlevsen, T.: Gift. Gyldendal, København 1971 Køltzow, 1.: Den unge Amalie Skram. Gyldendal, Oslo 1992 Lilleaas, U.-B.: Stoff som ressurs. Om legeprofesjonens bruk av narkotika stoffer i forrige århundre. Universitetet i Oslo, Institutt for Sosiologi 1987 Marx, K.: Das Kapital: Dietz Verlag, Berlin 1975 Musto, D.F.: American Disease. Yale University Press, New Haven 1973 Winiek, c.: Physician nareotie addicts. I: Becker, H.(ed.): The other side. Perspective on devianee. The Free Press of Gleneoe, New York 1964. Nordisk Alkoholtidskrift Vol. 10, 1993:2-101 -