Kampen om tiden Hvem vet at det foregår en knallhard kamp om tiden i de søvnige gresshellingene til Statens klinikk for narkomane i Hov i Land? Tiden det tar å gjenerobre foreldrerollen etter år med rus. Tiden til å utdanne seg og til å befeste rusfriheten. AV TONE ØIERN 07.00 12 familier våkner til liv som andre familier i Hov. Barn skal i barnehage eller skole. Noen mødre og fedre skal på skolen før ni, andre være klare på arbeidsplassen om en time. Forskjellen mellom de 12 og andre familier i bygda er at de kan ha hatt besøk i løpet av natta av en nattevakt med nøkkel til huset deres. På vaktrommet rapporterer nattevakt Grete til dagpersonalet: En rolig natt på SKN som vanlig i disse dager. Da hun startet, for 23 år siden, var nettene langt mer actionpregede. Netter da stabelen av ølflasker rett som det var kunne hope seg opp utenfor enkelte livate rom og garantere den innlosjerende plass i gåsegangen mot morgentoget dagen etter. En del av en nattevakt i 60-åra, men også et stykke utpå 70-tallet, var å bade klienter som led under langvarige og harde abstinenser. Da foregikk avrusningen på klinikken. I dag er her verken avrusning eller avlusning, som de opprørske ungdomsnarkomane også måtte gjennom. I dag kan kriser i familien også nattetid kreve sin kvinne. Nattevakten er en del av behandlingsteamet rundt den enkelte familie. Hvis en institusjon kan ha et traume må den for SKNs vedkommende dateres til sju-årsalderen da den fikk sine første ungdomsnarkomane. Da klinikken ble opprettet for 40 år siden, var det ikke for dem, men for de «klassiske narkomane». Norske helsemyndigheter var de første i Europa til å opprette en særklinikk for denne gruppen 1 som datidens medisinere «av smittehensyn» ikke ville blande i alkoholistbehandlingen. De eneste internasjonale forbildene som fantes for slike klinikker var fengselspregede amerikanske tiltak. I det tidligere lokalsykehuset sto medisinsk behandling mer i sentrum enn ved klinikkene i USA, men også her var reglene strenge og detaljerte. For eksempel fikk ingen pasienter ha egne penger utover de daglige røykpengene og behandlingsregimene var strikte. I de første sju årene var dette regler som det ikke ble stilt spørsmål ved. De fleste pasientene var etablerte, godt voksne personer: Personer som var blitt påført morfin- eller barbituratavhengighet etter medisinsk behandling, eller medisinsk personale som hadde forsynt seg for mye fra medisinskapet. Alle aksepterte den medisinske autoritet ved det overlege Arnfinn Teigen kalte «min klinikk». De var takknemlige for endelig å «bli behandlet». 1. Hovedhuset 2. et tidligere sykehus 3. Grillen er klar Statens klinikk for narkomane Eier: Staten Plasser: 15 familier Ansatte: 50 Døgnpris: 2.057 kroner for voksne, 687 kroner for barn Lovhjemmel: Lov om sykehus Målgruppe: Familier med barn og gravide Mottak etter 6.2a i Lov om sosiale tjenester og 12 i Fengselsloven 9 rus & avhengighet - nr 4 2001
Så ikke med 15 20 åringene. Fra Slottsparken og liknende arenaer i storbyen kom 40 av dem mellom -67 og -69 2. Rusmiddelmisbruken startet som ledd i en livsstil; deres lidelse var hva datiden kalte selvpåført. Opphold ved SKN var alternativ til soning eller sterkt tilskyndet fra foreldre eller skole. De ansatte opplevdes som hvitkledde eksponenter for regler og rutiner som de så sin ære i å bryne seg mot. Bygda fikk også bevitne utløpene for ungdomsopprøret, for eksempel ungkvinnen som på tur med personalet sprer sitt obligatoriske lange skjørt og skvetter noen dråper midt i bygdesentrum. Personalet var i villrede. «Den nye spirrevippen av en turnuslege» fra Oslo, Helge Waal, led ifølge Teigen ikke bare av å være for ung til å uttale seg, men også av manglende forståelse for det epidemiske ved dette ungdomsfenomenet. Helge Waal startet en ungdomsgruppe der blant annet idéen om det første norske behandlingskollektiv ble formet og påpekte iherdig at «pasienten har i første rekke behov for reelle og akseptable identifikasjonsfigurer og vennskap, ikke for en tilbaketrukken, nøytral terapeut» og at «de ekte» tanker og holdninger i ungdomsopprøret ikke måtte møtes med avvisning eller moralisme. I de åra lærte jeg mye om ærlighet, sier nattevakt Grete, om å kalle en spade en spade. Om å være oss sjøl, være tydelige og ærlige, uten å viske ut skillet mellom oss og klientene. Gradvis ble både ansatte- og klientrollen fornyet. Viktige brukerinitiativ har hatt SKN som arne: I 1970 lyktes fem SKN-klienter fra ungdomsgruppa i å danne Solliakollektivet først som en filial under SKN, men etter tre år som et tiltak på egne bein. Dets nåværende leder, Øyvind Hansen, vant veddemålet med SKN-ansatte om at disse langhåra folka skulle greie å stå opp om morran og melke kyr. I 1985 var bevisste SKN-klienter rus & avhengighet - nr 4 2001 drivende i Aidsinfogruppa. Første punkt på dens program var et åpent seminar på Rådhuset i Hov. Siden ble gruppen invitert, eller inviterte seg selv, til behandlingstiltak og møter med planleggere og politikere andre steder i landet. Gruppa ble en viktig del av mobiliseringen av brukerne i hivforebygginga blant årsakene til at «smittefaren» ikke ble det stigmatiserende spøkelset en kunne frykte. 08.00 Duggen letter. Rune (48) oljearbeider og far har gjort klar gressklipperen. Det er ikke gjort på en dag å klippe plenene til SKN, selv om man har en motordreven firehjuling til disposisjon. Tomta er større enn den nye golfbanen nede i bygda, og har minst like veltrimmede plener. Det skal være orden her: Struktur, ansvarslæring og omsorg er noe vi alltid har holdt på, sier sosionom Aud Østli (60). Med lengst fartstid på SKN 35 år har hun sett nye ambisiøse 10 Akiviseringslinja fra 1980. Jan Laneskog i svart. ledere som komme og gå, med nye metoder og nye målgrupper. Men disse tre elementene har alltid vært i bånn, «sjøl om vi er blitt mykere med åra». I 1980 mente lokalavisen at klinikken 3 var blitt i mykeste laget. «Yrkesnarkotikerne får det mer og mer som de vil» var et førstesideoppslag. Drop-outraten var nådd opp i 85 prosent. Mange la ikke skjul på at de benyttet klinikken som rekreasjon. Blant de ansatte hadde en viss pessimisme spredd seg. Overlege Teigen ble i 1979 avløst av psykologen Jan Laneskog, med bakgrunn i antipsykiatri og institusjonskritikk. Omleggingen som måtte følge med de ungdomsnarkomane ble fullført ved at pedagogisk behandlingsmodell ble innført. Miljøpersonalet ble kurset i institusjonsanalyse og miljøterapi og mange av de 60 stillingene omdefinerte. Et fasedelt program med økende grad av frihet ble innført; arbeid med økende lønn, trening i å disponere penger og botrening i egne leiligheter. Nettverk og familierelasjoner ble viktige begreper. At en mor skulle «på landet» for å jobbe med seg sjøl, uten barnet, ble en umulig tanke. Enkelte foreldrene fikk ta med seg barn og i 1985 ble det etablert en egen familieavdeling. Fra 1992 ble familiebehandling hovedvirksomheten ved SKN.
I dag er hovedhuset omkranset av barnehage, skole og 8 10 bolighus. Husholdningene består av enslige med barn, par med barn eller med barn i magen eller med barn plassert i fosterhjem med sjanse for gjenforening. Flyttelassene er sjeldne. Barn forplikter alle parter. En kan ikke skrive ut mor og sønn fordi om mor ikke stiller presis på arbeidslaget! Vold og å ruse seg på huset står igjen som et absolutt forbud med utskriving som konsekvens. Da Valdresbanen ble lagt ned i 1987 var det i forvissning om at noe stort kundegrunnlag ikke lenger lå i pendling til og fra SKN. Fra 1994 har drop-outraten ligget rundt 45 prosent. I dag er Rune med gressklipperen en av fire mannlige beboere. I 1985 viste evalueringen etter to års prøveprosjekt med familiebehandling 4 at det var et problem å holde på fedrene. I dag blir fedrene mye lenger. Barn er et felles ansvar, også om forholdet sprekker. Derfor blir Jens, Runes nabo, fortsatt på SKN, selv om han og kona har skilt lag under oppholdet. Han er jo fremdeles pappa'n til Kristian, og en like selvfølgelig del av samarbeidet med barnehage og barnekoordinator. 08.45 Birgitte (26) er nybegynner med kaffetrakteren på storkjøkkenet. Hun vil ikke ha selv. Det er ikke ok når man er gravid. Men det er ok å stå tidlig opp og gå på jobb. Hun setter pris på aktiviteten her; har erfart det motsatte på metadonklinikken i Danmark. Birgitte er fortsatt i metadonbehandling, som en av de første på SKN. Det var i høst at klinikken gjenopptok legemiddelassistert behandling. Nedtrapping på metadon var vanlig i de første 10-15 årene ved SKN og noen ble også gitt vedlikeholdsbehandling. Etterhvert opphørte nedtrappingen på metadon i saft. Ved å sammenlikne en metadon-nedtrappingsgruppe med en kontrollgruppe som bare fikk saft, og funnet at effekten var den samme, kom legene til at abstinensene i stor grad var psykisk betinget. I dag har foreldre eller vordende foreldre som under legemiddelassistert behandling ruser seg tross medikamentell behandling, glidd inn som en del av målgruppa, der barn kan få de samme problemene som andre barn med misbrukende foreldre, der en må vurdere om behandlingen er vellykket og om foreldrene har en tilstrekkelig omsorgsevne når de er stabile i behandlingen. Den gode nabo og leder for Solliakollektivet Øyvind Hansen hever en advarende røst mot at plassene på SKN skal belegges med vedlikeholdsbehandling. SKN må ikke bli med på noen vei tilbake til 60-åras sykdomsmodell, sier Hansen. Vi må forsvare det medikamentfrie behandlingstilbudet. Han får støtte blant dagens beboere, blant annet av Eilif, far til ei jente på fire. Han og kona sprakk etter fire år i behandling fulgt av en lang rusfri periode med barn. Eilif er blitt tilbudt metadon, men har i stedet «tålmodig utålmodig» gjennomgått en lang kamp for denne plassen. Når man har valgt medikamentfri behandling, blir det stadig færre tiltak å velge mellom og vanskeligere å skaffe finansiering. Jeg vet at dette er min siste sjanse til medikamentfri behandling. Nytter jeg den ikke maksimalt, vil alle senere tilbud om hjelp være myntet på å redusere skader, fastslår han nøkternt. 1. Aud Østli 2. Barnehagen blir en del av familieavdelingens tilbud i 1993 3. Man kan sykle til barnehagen 4. Torunn Holmgren ønsker velkommen til dagens barnehage 11 rus & avhengighet - nr 4 2001
09.00 Barnehagen åpner dørene. Ulikt mange andre barnehageinnganger bærer den ikke preg av stressede foreldre, hender med klissete brødskiver og halvpåkledde barn. Mamma og Kristian kommer ruslende, med frokosten innabords. Velkomsten starter allerede i porten. Inne skiller noen ting seg ut: Plakater av barn med mange ulike følelsesuttrykk og noen litt mer avskjermede arealer. Å markere starten og slutten på barnehagedagen er viktig, sier Inger Torunn Holmgren, barnehagestyrer gjennom 7 år. Det gir barna en opplevelse av forutsigbarhet som mange trenger, etter kanskje å ha levd under ustabile forhold, med mye flytting. Et annet hovedprinsipp er at de voksne skal gi barna rom for sitt følelsesspekter, fra frustrasjon til glede. 10.00 Irene (33) får utlevert eksamensoppgaven i grunnkurs i naturbruk ved videregående skole. Hun har planer om å bli en av landets 35 hovslagere. Neste skritt på veien er at familien etter oppholdet på SKN flytter inn i en kårbolig på en gård like ved en landbruksskole, der hun fortsetter utdanningen. De mange fotos av elever på breer og i brattheng på veggene rundt henne vitner om hvordan flere nye og ukjente verdener får åpne seg i skoletiden på Dokka videregående skole avdeling Hov. To folkevognbusser er stadig på veiene, i retning fjernere fjelltrakter eller til Nationalteatret i Oslo. Fotoene på veggen har nylig fått følge av sterkt personlige oljemalerier. De er vitner om årets nye studieretning: grunnkurs i form og farge. Om skoletiden har vært fylt av tapsopplevelser, er det viktig å få en opplevelse av å lykkes, sier leder ved skolen Maren Aartun. I 20 år har hun sammen med fire andre lærere 5 hatt gleden av å se hvordan elevene ved å lykkes, både faglig og sosialt, har gjort noe positivt både i egne og andres øyne. For noen er muligheten for fortsatt skolegang så viktig at den medvirker til at de vil fortsette å bo i Hov i Land. 13.00 Det er møte i behandlingsgruppe 1, den ene av tre slike på SKN, hver under ledelse av psykolog. Status for fire familier skal gjennomgås med familienes primærkontakter og barnekoordinator. Den siste er et bindeledd mellom barnehage, miljøpersonale og staben i hovedhuset. Vi skal tilby ikke pådytte foreldrene hjelp til barneoppdragelsen, understreker barnekoordinator Harald Morten Sørensen. Mye av jobben hans er basert på bestillinger fra foreldrene. I noen tilfeller benytter han Marte Meo-metoden, videopptak av foreldre og barn sammen som gjennomgås og der små og store bekreftelser på hva som fungerer i samspillet tydeliggjøres. I forhistorien til familiene har barnevernet og andre gjerne fokusert på 1. Skolen på SKN 2. Skoleleder Maren Aartun med noe av årets produksjon 3. Eksamensnerver? rus & avhengighet - nr 4 2001 12
det som ikke fungerer. Nå har vi sjansen til å bygge opp tilliten til at «jeg har betydning for ungen min». Erkjennelser som kan vekke til live såre opplevelser av kontakten med egne foreldre, som foreldrene bør bearbeide samtidig, individuelt med psykologen, forklarer han. Det løsnings- og ressursorienterte arbeidet som barnehage og skole gjør er viktig, fastslår psykolog og fagsjef Eirik Moltu. Men vi må også være klare og tydelige på bekymringer for hvordan foreldres rusbruk faktisk har medført vansker for barna. En viktig del av behandlingen, og motiverende for endring, er virkelig å ta inn over seg hvordan rusen, og livet i rus, har påvirket og fortsatt påvirker barnet. Vi bagatelliserer ikke at barnet for eksempel er forstrekt. Det er vondt, men nødvendig, for foreldre å bli konfrontert med barnets slit, og med hvor mye hjelp det trenger. Fortsetter en for eksempel med å si at «Jeg rusa meg jo bare når barnet sov», gir det grunn til å stille spørsmål ved vilje og evne til endring. 14.00 Magnar Engeseth strekker en rygg som er lengre enn direktørstolens. Den krangler litt iblant, ryggen. Engeseths første periode ved SKN var fra 1972 til 1978, den gang som såkalt ledende psykolog. I 1998 kom han tilbake til nyopprettet direktørstilling. Da var klinikken nesten nedlagt, men «takket være personalets pågangsvilje var det fullt belegg til jul». Behov ble kartlagt og en ny målgruppe invitert inn i familieavdelingen: Misbrukere med barn i skolealder. Dermed fikk SKN en ny, viktig samarbeidspart, den kommunale grunnskolen. De par siste årene har vært en ny kneik, på ny med underbelegg. Men i dag er det igjen fullt. Blant årsakene kan være at en gruppe ansatte har reist rundt for å bedre dialogen med fylkeskommunene. Signalene herfra har vært klare: Gravide og familier med barn er en målgruppe som få har råd til å lage egne og gode tiltak for. Gjestepasientbudsjettene er likevel begrenset og det er ofte en kamp å få tillatelse til behandling utenfor fylket. Som et tiltak under sykehusloven må plassene på SKN finansieres over gjestepasientbudsjettene: Fulle i januar, tomme ut på høstparten. Nå er også Oslo kommune storleverandøren fra starten og fram til starten på 90-tallet tilbake som samarbeidspartner, ved at de kjøper plasser for gravide innlagt mot sin vilje etter paragraf 6.2 a i Lov om sosiale tjenester. Siden lokalene sto klare har «Skjermet avdeling» stått tom, så kommunen bruker kontraktbeløpet til frivillige. Engeseth ser med spenning fram til helsereformen som vil gi flere statlig eide rustiltak og felles rammebetingelser, lovtilknytning og betalingsordninger. I dag er SKN det eneste i statlig eie. For SKN overlevde den ti år gamle desentraliseringsreformen da behandling av rusmiddelmisbrukere ble et fylkeskommunalt ansvar. Forgjeves har Staten prøvd å selge SKN, til Oppland 1988 og til Oslo i 1996. Oslo krevde en betydelig medgift som garanti for underskudd. Om feltet samles under «ett tak» vil vi knyttes til en region og muligheten for oppfølging bli mer effektiv. I dag har vi få faste samarbeidsparter rundt oppfølgingen av klientene i kommunene og i resten av tiltaksapparatet. 13 familier kan komme fra 13 vidt geografisk spredde kommuner. Engeseth har en spesialinteresse, å undersøke hvordan det går med klientene etter oppholdet på klinikken. For, som han sier, «det er da slitet begynner» 6. Han legger sin ære i å intervjue tidligere klienter personlig. Han har gjort systematiske klientintervjuer opptil 20 år etter oppholdet på SKN, med både klientene, deres foreldre og deres barn. Dette har ført ham ut på lange, til tider strabasiøse, reiser. Én runde på midten av hvert tiår siden 70-1. 50 ansatte 2. Birgitte ordner kaffe 3. Magnar Engseth drikker den tallet. Den siste runden med personlige intervjuer er fra 1993. Den omfatter familieklientgruppen og viser kompleksiteten i ringvirkningene av misbruket og dokumenterer betydningen av vedvarende oppfølging med korrigerende kontaktordninger. En etterkontroll av foreldre innlagt med barn ble gjennomført i 1997 7. Den viste at tre av fire noen år etter innleggelsen hadde hatt lengre eller kortere tilbakefall. Tre av fire foreldre hadde flyttet fra hverandre og halvparten var i perioder blitt fratatt omsorgen for barna. Hva skal til for at de beholder dem? Ikke bare at de har avholdt seg fra 13 rus & avhengighet - nr 4 2001
Hva barna trenger Undersøkelsene sier... Janne: «Reservemor» så lenge. Alle fotos: Martin Blindheim og Tone Øiern rus & avhengighet - nr 4 2001 rus. Det er ofte barnevernets kriterium, men rusfrihet alene er ikke kriterium for god omsorgsevne. Jo flere stabiliserende elementer, jo tryggere foreldrerolle. 15.00 Fagsjef Eirik Moltu har avsatt den siste timen til å lese fagartikler. Han mener at forskningen stadig klarere har påvist hvor viktig det er å tilpasse behandlingsopplegg mødre og barns behov. Mødre fullfører i større grad behandlingsopplegg som er tilpasset det at de er mødre og kan ta barna med i behandlingen. Moltu er ikke glad for tilfeldighetene som er med på å styre hvilke stoffmisbrukende foreldre som får og hvem som ikke får hjelp. Og hvor godt behov og tiltak som settes inn matches. Norske kommuner har langt fra noen lik praksis i forhold til rusmiddelmisbruk hos foreldre. Noen steder er terskelen høy før man griper inn når foreldre aktivt misbruker rusmidler, andre steder er den lav. I noen tilfeller skjer omsorgsovertakelse uten at for eksempel familiebehandling er vurdert seriøst, mens en i andre tilfeller opplever at foreldre til tross for at behandling ikke har medført bedring i forhold til rus og i forhold til barnets situasjon, fortsatt kan leve sammen med barnet og fortsette å ruse seg. Ofte har innleggende instans det for travelt til å gjøre en grundig nok utredning. Å få plass her gir et sterkt håp om å få beholde barnet, et håp som vi må frata foreldre som vi etter svært kort tid skjønner fungerer for marginalt. Like trist er det når innleggelser av familier som vi tror vi kan hjelpe, renner ut i sanden på grunn av at det ikke er gjestepasientmidler igjen i fylkeskommunene. Det er behov for en koordinering av arbeidet med disse familiene i førstelinjen. Ofte må innsatsene overfor familiene fra psykiatri, rus, barnevern, økonomi og boligsektoren kombineres over lang tid. Vi kan dokumentere at der ansvarsgruppene 14 fortsetter også utover den tiden SKN deltar i dem, og der de er pågående nok og utholdende nok, går det mye bedre med våre klienter. Nesten halvparten faller fra. Er det et mønster i frafallet? Frafallet er høyt der innleggelsene har vært for raske og dårlig forberedte. 17.00 Eilif og Janne sitter i en ny sofa bak smårutete vinduer. Uten jenta si, som er i fosterfamilie. Nok en gang og antakelig ikke for siste går de gjennom det: Hvordan kunne det skje? Den store sprekken. Ble de for opptatt av å være superklienter, tok de på seg for mye ansvar? Nå føler de at de endelig har tid, det verste stresset har lagt seg, adrenalinet de måtte mobilisere i kampen om å få behandlingsplass begynner å legge seg. De føler at de har noe å gi, ikke minst barna til medboerne i firemannsboligen. Hanne Mette kommer innom. Det er hyggelig med noen rundt seg. For et halvt år siden var de ensomme, hun og det knapt ett år gamle barnet, og enda mer tomt rundt henne når hun hadde sprukket og hun skulle passe på at ingen «hadde noe galt å si om meg som mor». Etter tre måneder er skuldrene senket et par hakk; her er det mulig å være åpen og be om hjelp. 1 Anslagene gikk ut på at Norge hadde 500 misbrukere av morfin og amfetamin og 2-3000 legemiddelmisbrukere. 2 Det var 40 ungdommer med et blandingsmisbruk som mest besto i hasj men med betydelige innslag av LSD og opiater. De første var intellektuelt og ideologisk preget av ungdomsopprøret, men det tegnet seg raskt et bilde av personer med vansker forut for misbruket, for eksempel depresjoner. 3 SKNs navn på folkemunne - og på veiskiltene i Søndre land. 4 De første familiene kom i 1981 og fra 1983 startet man systematisk med et prøveprosjekt med tretten familier under ledelse av psykolog Mona Duckert. Da var også den tidligere personalbarnehagen innlemmet i prosjektet. 5 Se også Ola Ødegaard: Dokka vg. skole, avd. Hov, Stoffmisbruk nr.3, 1990. 6 Se for eksempel M. Engeseth: Stoffmisbrukere og deres familier, Universitetsforlaget/ Pensumtjeneste, 1995 7 Engeseth, Magnar: Foreldre innlagt ved SKN, Stoffmisbruk nr 4, 1997.